Siden Fremskrittspartiet gjerne er opptatt av personlig moral, kan man jo si et par ting om Carl I Hagen, deres høvding.

Han har i hvert fall vært med på å piske et par generasjoner, generelt i samfunnet, til konkurranse, gjøre det til en grunnmodus, basis for…alt? – og penger er involvert i så stor grad som det er mulig.

Selv har han pengemessig levd godt, på statens regning, mesteparten av livet, som han selv sikkert ville formulert det hvis det var en av hans motstandere han snakket om.

Man kan ikke forby livslange politikerkarrierer 100%, men man er da selv nødt til å løse problemene med virkelighetsfjernhet.

Hans ideologi er dessuten ofte uten kompromisser, og den bevegelsen som han har ledet alt for mye basert på én persons tanker, altså hans.

Han ble skilt, fra et ekteskap med barn, men slang selv ut av seg ting om alenemødre på et tidspunkt, at de (i likhet med alle andre) burde klare seg selv, siden de hadde satt seg selv i den situasjonen. 

Det er virkelig alderdommelig moral.

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å fordele skyld i hans skilsmisse, jeg vet absolutt ingenting om den og interesserer meg heller ikke for det, men jeg er selv skilt og vet at det ikke er noen spesielt lett ting å gjøre for noen, før, under og etter. 

Men han fordelte jo skyld den gangen, og han ville ikke bare si det, det var jo en god del i seg selv bare det, gitt hans posisjon i media og opinionen, men han ville også sørge for, gjennom politikken, at alenemødrene måtte streve enda litt, gjennom avkorting av tilskudd og hva det nå heter. 

“Vekk med velferdssamfunnet” har jo vært hans hovedanliggende hele veien, og hans målestokk og hans virkelighetsoppfatning skulle gjelde for hvor de grensene skulle gå. 

Eller kanskje han ikke brydde seg den gangen. Til h… med de damene, liksom, de kan skylde seg sjøl og passe seg sjøl.

Det er jo ikke alltid lett å skille sine egne private anliggender fra jobben man gjør, heller ikke i politikken. 

Løsningen er i hvert fall ikke å være ufiltrert. 

Når ett menneske sier alt “som det er”, er det gjerne et ublandet uttrykk for hans eller hennes oppfatning, ut fra vedkommendes egen situasjon, og gjerne sånn som han eller hun oppfatter den selv. 

De som da tenker som ham, eller henne, er happy, og det får ikke hjelpe at alle andre eventuelt må følge deres vaner, eventuelt lide under deres uvaner, følge deres livsstil og deres politikk, helst uten kompromisser.

Noe av det som blir sagt, kan stemme, fra en eller annen synsvinkel, eller ingenting. Man får sjekke.

Redigert etter publisering.