Den som ikke har kommet ordentlig innpå fattigdom, i private sammenhenger og bekjentskaper, snakket om det og opplevd følelsene som ligger etter opplevelsene, og selv ikke har opplevd det, har vanskelig for å skjønne hva det er, rett og slett, hva det innebærer for et menneske og for et samfunn. Redselen for sult, for ikke å ha penger til mat, til barna og seg selv, det at det er så mange fattige at det føles som om det ikke er noen vei ut. Mangel på status, stigmatisering, skammen over fattigdommen, å skjule den, er også ofte en del av pakka. I vårt land og kultur vil jeg si også redselen for å bli overlatt til seg selv, ensomheten er jo ett av våre store problemer, etter min mening, én metode for å bli kvitt noen, i forskjellige sammenhenger, er jo å ignorere vedkommende.

Følelsen av ikke å ha fast grunn under føttene rent fysisk, at man skal kunne kastes på gata, som det heter, hvis man ikke har til husleia, og under Erna Solberg og Fremskrittspartiet har det jo skjedd igjen, til tross for at landet aldri har hatt mere penger totalt sett. 

Men de er tatt fra noen av de som har trengt dem mest, ganske enkelt, med den begrunnelse at vi ikke har råd til understøttelse av “alle grupper”. Vi har råd til store og trygge lønninger til alle politikere og de offentlig ansatte som ikke har vært ofre for nedskjæringer, til et stort antall ledere med et stort antall kroner på konto.

Det store næringslivet har også generelt råd til mange ting, også meget gode lønninger til sine ledere og en hel del annet.

Den fortsatte kampen om pengene motsies av miljøproblemene, men det er vel ingen grunn til å gjeninnføre et klassesamfunn av den grunn.

I dette perspektivet er det litt spesielt å skrive om Stalin, enda en av verdens diktatorer fra mellomkrigstiden og videre.

Jeg vokste opp med en generell holdning mange steder om at det var et poeng…å gi folk mat, uansett hva ledere ellers kunne kritiseres for. Jeg tok til meg det, hadde også en spesiell medidenhet med fattige, kanskje jeg rett og slett var så glad i mat at jeg ikke unnet andre å mangle den gleden. Medlidenheten har i hvert fall ikke gått over, jeg blir fortsatt opprørt over urettferdighet mot andre på dette punktet, mer enn meg selv, selv om jeg stort sett ikke har hatt særlig mye penger. Jeg vokste i hvert fall opp i en følelse av økonomisk trygghet, tidene opplevdes også sånn.

Stalin ser, på gamle filmer, på én måte ut som en forholdsvis hyggelig bamse, men når blikket ser rett i kamera er inntrykket kanskje ikke akkurat like koselig. Mange flere historier finnes nok om ham enn jeg vet om, men de jeg har hørt og lest forteller jo om redsel hos andre…heller ikke rart med en mann som direkte tok livet av millioner, selv om man historisk også kan si at han ledet Sovjetunionens krig mot Hitler, det er jo også en del av regnestykket.

Spoler man filmen tilbake til tsaren tenker jeg, uten at jeg vet det, at noen, mange, har hatt et litt sykt forhold til lederen, i Russland, til pappa, kanskje, eller noe annet i kulturen. Jeg har bare såvidt vært i Russland, en gang i St Petersburg under kommunismen, på slutten av 80-tallet, men er glad i både landet og russere jeg har møtt. Alle kulturer har sine kjipe sider, og det forhindrer meg ikke i å forelske meg i andre sider av saken.

At revolusjonen spiser sine barn, bruker lignende metoder som de man styrter, er et fenomen jeg lærte om allerede på videregående eller ungdomsskolen, og tok det inn selv om jeg regnet meg som raddis. Tross alt snakket vi sammen på tvers av politikken også, på videregående.

Til tider var jeg ganske hard i tankegangen og snakkingen selv, fikk beskjed om det av en lærer også – tenk deg om, liksom, kjenn etter hvem du egentlig er. Jeg sympatiserte uansett med ideen om at folk må ha noe å spise…og de må regnes med, ha status og en stemme. Selv om Sovjetunionen ikke var noe demokrati, det var jo alltid litt komisk med de valgene hvor Bresjnev fikk 98 % av stemmene eller noe sånt.. Allikevel tenkte jeg at folk…i det minste ble sett på som…noe – selv om det jo var andre sider av den saken også. 100% finnes ikke mange steder, men gode hensikter kan også regnes med der de finnes, og selv om det ellers finnes vold…

Ganske voldsom bruk av musikk på dette klippet.