Jeg har ikke sett balletten noen gang, men jeg tenker at norsk kulturdebatt er kommet på såpass til nivå…at vi kan håndtere også en del av repertoaret som har holdninger av mange typer. Jeg har vært med på å synge ting, i kor, som ble for meg litt vanskelig å legge en god stemme bak, hyllest til en konge i krig eller noe sånt, fra en del hundre år tilbake. 

Men konsertsalene er også museer, det og selvfølgelig steder for helt ny kreativitet. 

Hinduer er ikke spesielt tydelige i norsk offenlighet, i hvert fall ikke i mitt blikk, og det ville selvfølgelig være synd hvis inntrykket av dem eller deler av deres kultur eller religion ble farget av tåpelige ting som vi er ferdige med eller aldri har gått voldsomt inn i. 

Jeg balanserer gjerne det jeg sier, generelt, for ikke å tråkke på noen, innen rimelighetens grenser, men poenget med å møte andre er, som jeg sier, positiv nysgjerrighet – i første omgang.

De grensene er vel dessuten oppe til debatt for tiden uansett. Det er riktig å tenke på andre og ta hensyn når man må, også scener som Operaen tenker vel på det, det er ingen grunn til å gjøre generelt narr av det.

Men historien er også full av urett og rare oppfatninger, og noe av kunsten, den reproduserende, utøvende, i hvert fall, fungerer også som et blikk på det som fungerte delvis dårlig. Uten ville vi ikke kjenne historien ordentlig. Grensen mellom en historisk riktig oppørelse og en moderne innfallsvinkel til gammel musikk er i seg selv en interessant diskusjon.