En av de virkelig geniale tingene med å gå i kirken…i påsken, og i fastetiden, for meg, var, er, å bli møtt i de jævligste tingene. De greiene som var helt uhåndterlige, så fulle av f, av kaos, av hva som helst du ikke visste hva var, men som tippet deg over kanten, kontinuerlig, hvis du ikke holdt deg fast i et eller annet.

Korsvei er en sånn rekke av bilder fra historien om selve korsfestelsen, eller gjerne to, som finnes i noen kirker, en rekke på hver side av hovedskipet har jeg i hvert fall sett. En situasjon på hvert bilde, eller kanskje symbolsk representasjon.

Det pleide å være korsveiandakter i fasten, frem mot påsken, og hvis det var en prest med tilstedeværelse som hadde det, var det instant hjelp. Terapitime, forsåvidt som hver gang jeg går i kirken, gudstjeneste eller ikke, men sterkere i denne tiden og i påsken fordi…smerten og kaoset var der ikke bare i mitt hode, men i det kirken holdt på med. Jeg hadde et lager av det, som var sprengt i filler og hadde rent over, og det gikk an å få løst opp, tømt ut, få orden på ting.

Langsomt.

Det finnes masse andre måter å finne ut av problemer enn å gå i kirken, selvfølgelig. Samme hva det er, bare det virker, som en psykolog jeg kjenner, også sier. Men dette var for meg livredning.

Det er klart, bare det å gå inn i en kirke kan være et slags valg, du lar deg påvirke, i den grad du vil og i den grad du er påvirkelig, stedet i seg selv har til en viss grad et innhold og en retning. Kirken sånn som jeg vokste opp med den var jo på mange måter plagsomt nærværende, gjennom moralprekener og i det hele tatt mange fastlåste oppfatninger, ikke orientert mot frihet, følte jeg. Fortsatt sitter det ting i meg i den genren jeg ikke liker.

Katolske kirker er alltid oppkalt etter og viet til en bestemt helgen, og det, og de som driver den og bruker den, setter et spesielt preg på hver bygning og hvert sted. Historie også, selvfølgelig, det gjelder jo alle andre kirker også, det finnes folketradisjon og fortellinger, for eksempel.

Alt dette skaper jo noen føringer selv for insidere, og bestemte steder, kirker osv oppsøkes av bestemte grunner, enten det er noe konkret eller bare at man føler seg hjemme et sted.

Eller det motsatte, selvfølgelig, jeg går ikke hvor som helst når som helst og trives ikke med alt alltid, heller ikke med alltid å gå i kirken.

Jeg er også glad for å leve i et samfunn som ikke er tvers igjennom religiøst i noen forstand, det gir meg frihet til å tenke og å gjøre mine egne valg, og unngå det et flertall kunne finne på å dytte på meg av grunner jeg ikke liker eller aksepterer. Jeg har opplevd debatter hvor kirkens folk har hatt et stort behov for korreksjon fra ikke religiøse, normalt rasjonelle, og heldigvis fått det. Jeg håper ikke den dynamikken forsvinner ut av offentligheten noen gang.

Mangel på fast grunn under føttene blir ofte trukket fram av religiøse som et problem for de som ikke har noen religion, og det kan nok godt inntreffe, men virkelig fast grunn sitter så dypt at jeg ikke har noen voldsom tro (!) på at den lar seg definere for nøyaktig som et generelt fenomen. Mange formuleringer og beskrivelser kan dekke det samme.

Jeg fant den i kirken, men som også en som jobbet i kirken sa en gang, noen ganger er det bare meg og min samvittighet, kirken er ikke tilstede. Gud hvis man trenger det, og så har man et hode til å bruke.

Typisk også at han nevnte samvittigheten, som om vi alltid var moralsk på vei over kanten. Men allikevel en posisjon hvor det uansett finnes situasjoner der du, i siste ende, ikke fellesskapet, bestemmer.

Tro i religiøs forstand er også et fenomen som for meg normalt ikke hører hjemme i diskusjoner som berører vitenskap, jeg aksepterer selvfølgelig vitenskap på alle slags områder, og for den saks skyld all annen reell kunnskap. Den kan også bomme, eller treffe, som alt annet vi finner ut eller finner på.

Den menneskelige rasjonaliteten har også sine grenser og bør ha det, men de grensene er både diskuterbare og selvfølgelig flyttbare etter hvert som forskningen og kunnskapen beveger seg, og de er temmelig vide, menneskeheten skjønner ikke akkurat lite, selv om vi ikke skjønner alt.

Jeg har vel nevnt det før, men jeg har hatt møter, samtaler, både med venner, terapeuter og prester, som har vært virkelig livredning, der og da. I mindre grad kan jo alle mulige samtaler eller hva som helst annet man gjør fungere positivt for en, alle har vel sånne opplevelser, håper jeg, men når du står på randen av tåkeheimen og ikke har mere du kan gjøre, trengtes det for meg andre mennesker. Heldigvis fantes det noen.