https://www.morgenbladet.no/boker/anmeldelser/2022/05/20/munn-til-munn-metoden-forsok-pa-a-gi-dialogen-en-oppreisning/

En artikkel som gir meg angst, fordi utgangspunktet for å diskutere disse tingene er et stykke fra virkeligheten. Det kan hende jeg kjenner han grønnsakshandleren litt, eller en annen, nok til å fortsette den diskusjonen til den når et fornuftig sluttpunkt, ikke bare når det gjelder de ekstreme endene av diskusjonen, men selve saken. Jeg kjenner da forskere – konklusjonene er ikke alltid opplagte, og hva man skal gjøre med forskningsresultater, som er en sak for offentligheten minst like mye som for forskningen selv – er heller ikke bestandig opplagt, slett ikke.

Å lete etter de verste utslagene av et eller annet, publisere analysen, som så blir lest av andre som heller ikke snakker nok med folk med lite utdanning, annen kulturbakgrunn eller andre ting som gjør at de ikke uten videre faller inn i en “normal” tenkemåte blant de som enten styrer eller kritiserer de som styrer…eller bare ferdes blant dem, i motsetning til de som ikke gjør det.

Erna Solberg hadde ingen anelse om at det fantes en ny utelivskultur i Norge som var mildest talt opptatt av mat og det sosiale i restaurantlivet, og endte med mer eller mindre å ødelegge det som hadde vokst frem i 10-15 år, i hvert fall. Sammen med en epidemi ingen visste hvordan de skulle håndtere, ok, men uvitenheten om hva hun styrte var meget tydelig når det gjaldt dette.

Abid Raja, som ellers er en positiv fyr, hadde også null oversikt, han var jo ærlig nok til å si det, over et kulturliv som hadde blitt stort og kreativt. Sammen med resten av (beklager) pengemaniacs, laget han en kompensasjonsordning for nedstenging som prioriterte de som allerede tjente mye penger, et bitte lite mindretall av kunstnere og musikere. Det fantes og finnes forhåpenligvis fortsatt et flertall andre musikere og scenearbeidere og hva som eller kryper og går under radaren til politikken, men de synes jo for publikummet deres og faktisk for tilreisende internasjonal presse, det gjelder definitivt restaurantene osv også – de lagde jo reportasjer og oppslag om det som fantes både når det gjaldt mat og miljø, som produseres av det vi kaller kulturlivet.

Flertallet av kunstnerne og musikerne tjener lite, jobber mye og syntes ikke og synes vel fortsatt ikke for Solbergs nærsynthet.

Hvordan det står til med sakene i kulturlivet nå, vet jeg ikke, men neppe bedre enn det var.

Det har vært vanlig Høyrepolitikk å støtte de som tjener mest penger, de som liksom “får det til”, i dette tilfellet i bransjer hvor resultatene – i form av mat og musikk og andre kulturuttrykk – er det som egentlig definerer verdien av arbeidet. Ikke pengene.

Turistene kom ikke hit for å oppleve velfungerende bedrifter som tjente masse penger, eller høre på musikere ditto, de kom for å spise godt og gå på kule konserter i den vrimmelen som fantes i byen.

På samme måte – er det opparbeidet en omgangsform, en tone, her hvor jeg bor, på Grünerløkka, mellom praktisk talt alle som bor her, uavhengig av hva slags kultur de måtte ha.

Jeg hadde ikke tenkt over det, men en muslimsk kvinne med barnevogn ruslet forbi meg her om dagen, og smilte helt rolig ned til barnet…jeg hadde faktisk nesten ikke sett det før, alle har sett alvorlige ut, og man er dum og tenker at de er sånn… Men kommer du fra et land med råtne myndigheter, eller har kontakt med det via familien, er du vel naturlig redd for hva myndighetene kan finne på, og de siste årene har det også vært et tema her, i Norge, og det er det fortsatt, mere enn før, selv om Høyre ikke styrer nå. På nivå med de kjipeste regimene er det ikke, men heller ikke alltid på nivå med det ryddige byråkratiet vi hadde.

I tillegg kommer alle de rasistiske stemmer som har vært i offentligheten de siste årene, som kan gjøre hvem som helst nervøs.

vær så snill ikke å ødelegge utviklingen, som går i riktig retning, ved å lese noen analyser alt for nøye som har som faktabakgrunn andre analyser eller nyheter fra steder vi ikke bor, eller – ikke konkluder for tabloid eller for bastant, ikke hvil for tungt på de kjipeste poengene, når det gjelder ting som er under utvikling, mot menneskelighet, respekt, vennlighet – og derfra til ordentlig samtale og tilpasning begge veier.

Frankrike, Sverige, andre, har også hatt andre problemer enn oss.

Hvis folk mangler faktagrunnlag for meningene sine, da snakker vi ikke om rasisme, men altså “konspirasjonsteorier” – så gi dem det, langsomt, ikke dytt dem utfor kanten fordi de har andre ting å passe på i livet enn politikk. At alle tar feil noen ganger, oftest delvis, det skjer, men altså – i hvor stor grad?

Og i hvor stor grad vet man svaret, uansett hvilken bakgrunn man har? Man vet noe fordi man har en utdanning, og man vet noe fordi man opplever et eller annet. Derfra, og fra alle mulige posisjoner, må vi snakke oss inn til noenlunde felles oppfatninger av virkeligheten, fra sak til sak hvis det trengs.

Det finnes diskusjoner om helse hvor konklusjonene absolutt ikke er 100% eller for den saks skyld helt gitt, forskningen er ikke kommet langt nok. Løsninger på helseproblemer finnes også til tider utenfor skolemedisinen.

Det finnes agendaer i norsk politikk og samfunnsliv, en hel del av dem, også skjulte. Om konklusjonene til folk som har vært blant de styrte heller enn blant de styrende, noen ganger er til en viss grad urealistiske, går det an å korrigere noe av det, og ellers prøve å lese mellom linjene i det som blir sagt og si det når man mener det er noe i det, om ikke alt stemmer.

Er man overlegen kan det bli krig.

Det er ikke sikkert svaret på alt alltid er helt enkelt.

Vi er på vei ut av et kunnskapsmessig klassesamfunn, og som artikkelforfatteren sier, mer eller mindre indirekte, dialog er egentlig den eneste farbare veien, og konklusjonen på en dialog er heller ikke helt gitt på forhånd.

Jeg argumenterer ikke mot vitenskap, men jeg argumenterer for – å se seg for.

Polarisering i Norge er et overdrevet poeng i dag – det diskuteres tildels temmelig fornuftig og reelt på sosiale medier om mange temaer.

Livene leves også forskjellig, på kryss og tvers av sosiale og andre grenser, og det kan også bety at man ikke bare opplever ting annerledes enn naboen, men at realitetene er annerledes, og dermed at en felles oppfatning av situasjonen må justeres.

Noen ganger stemmer det ikke, det “folk” sier, men please, sakte i bakkene.

Redigert…