Hva var det ellers i Bergen?

Masse.

Jeg var der et par dager med datteren min, og noen ganger er ferie som skikkelig god mat eller vin, du trenger ikke mengder, for det du får er bare så bra. Mennesket lever ikke av brød alene, men av godt brød, er jo også et poeng, ikke til forkleinelse for et annet bibelord om at hovedpoenget med å spise sammen er å være sammen… Alt til sitt bruk, vil jeg faktisk si om bibelord, de kan jo godt motsi hverandre, særlig hvis man drar poengene for langt.

Men kvalitetstid finnes, den krever bare litt planlegging, for eksempel at man har hotellrom rett ved stasjonen, og i Bergen betyr ikke det et kjipt strøk, tvert imot. Buss-for-tog irriterer alle som reiser med tog, så akkurat den geniale ideen ble litt kræsja, men langt å gå fra busstasjonen var det jo ikke akkurat, allikevel. Grand Hotell Terminus kan jeg godt anbefale. Visstnok opprinnelig et avholdshotell, men i dag synes jeg det har mere preg av å være gammelt og…jeg skal prøve å la være å bruke ordet ærverdig, som jeg ikke liker, men en viss verdighet finnes når det gjelder utseendet på bygget både inne og ute. Baren, hvor man godt kunne sitte utover kvelden, minner meg om en spisesal på et av collegene i Cambridge hvor jeg har vært på musikk-sommerkurs. Hotellet er vel nyere enn colleget…men allikevel.

Ganske kult hvis man trives med å sitte og drikke litt i sånne omgivelser, og ikke noe dyrere overnatting enn det jeg fant av privat RBNB, selv om man skulle tro det motsatte. Og som sagt, når man skal med toget slipper man å sitte og dingle på stasjonen, man kan sitte der i en stol og kule’n, hvis man vil.

På stasjonen fant jeg forresten sist jeg var i Bergen et bra sted hvor man også godt kunne sitte og vente på at toget skulle gå, BRGN et eller annet, det var faktisk også en klesbutikk, ser jeg nå, økologisk og ganske grønt tenkt. Kafeen serverte et og annet jeg bare måtte smake på av ren nostalgi, moren min lagde tross alt en god del saker og ting med vestlandsvri, jeg tenkte bare ikke over det. Mye hjemmelagd mat og så vidt jeg husker noe vestlandsk.

Fjellene på Vestlandet…hvis man ikke tenker seg om kan man vel finne på å si at de trøkker deg ned, men seriøst, det de gjør med deg er, de får deg til å klatre opp, til topps, utsikten og lufta er belønningen, og selvfølgelig følelsen av å være ei geit, som var en selvfølge da jeg var guttunge, også på Østlandet, flatt er det tross alt ikke. Av med skoa tidlig på sommeren, det tok en uke å venne seg til grusen i oppkjørselen, etter det tenkte jeg ikke over det, litt bruning første uka og eventuell litt påkledning fordi man ble solbrent med en gang etter vinteren, og så var jeg ikke mere solbrent den sommeren, i hvert fall gikk det stort sett bra. Klatring på ethvert fjell av en hvilken som helst størrelse som var innen rekkevidde, svaberg langs sjøen var bare én variant, og ja, nettopp, vi var noen turer på Vestlandet eller midt oppå, Hardangervidda, Jotunheimen, også sammen med venner da jeg var sånn 15, Vettisfossen og Vetti gård, tror jeg, hvor vi overnattet.

Selvfølgelig magi.

Altså en selvfølgelig type magi…

I dag er kondisen redusert til noe, et minne, men kondisen på andre områder finnes, og kanskje litt på grunn av all den der klatringen og løpingen og finningen av snarveier i skævven da jeg var liten, og etterhvert i byen, til fots eller med sykkel nokså mye av tiden.

Og så kan man selvfølgelig sitte på kaffebar ved Lille Lungegårdsvann og bare se på dem, det funker jo også ypperlig, til og med kanskje man får gjort noe der man sitter, man skriver eller tenker ut noe.

Som du sikkert skjønner ble jeg ødelagt fra starten av, Bergen går aldri over når man først har det sånn, og som sagt, morfar, særlig, tok seg av meg da jeg var skikkelig liten, og modern hadde jo såpass mange historier derfra som hun sikkert bare hadde hørt, men det var gøy og det er fortsatt…gøy. Trivelig, jeg liker det, å være i Bergen også.

Ingen trenger å argumentere for det i min verden.

Jeg og datteren min på 14 klatret til og med opp Skivebakken, langt oppi, så langt at begrepet kondis for min del fikk enda noen nye grenser jeg ikke hadde helt sans for, men det går jo allikevel ikke an å mistrives som turist i sånne omgivelser, og jeg sitter her nå, i Oslo, på Grünerløkka, og lurer på hvor sterk drømmen om Bergen egentlig var i hodene til de der slektningene mine som var fulle av tull & tøys og liv, sånn som jeg husker den siden av de som er borte, da. Ikke alle er det, egentlig, selv av den generasjonen, selv om mormor & morfar døde da jeg var nokså liten. Det var en gjeng allikevel i mitt hode, litt Nord-Norge, Vestlandet, Østlandet, by og sjø, får man vel si.

Jeg pleier egentlig ikke å gjøre sånt, lete etter…røttene, men det var jo litt kult å finne den der trange annenetasjen, en kvist, så det i grunnen ut til å være, temmelig trangt, på en pynt ut mot byen, må man vel si…hvor morfar altså bodde da han var liten, og jeg tenkte på vei ned, så kort vei det er ned til byen, hvor han må ha møtt min mormor…og i følge de forskjelligste slags familiehistorier klarte faren hennes ikke å stoppe henne fra å gifte seg med ham, for det gjorde han visst med flere av søstrene hennes.

Men mormor var yngst, og han var blitt for gammel til å bestemme det…var liksom historien.