Når man snakker om synd…i religiøs forstand, nettopp, så er det i hvert fall i en norsk kontekst veldig vanlig, enten man befinner seg utenfor eller innenfor et kirkesamfunn, eller, I guess, i en annen religion – å tenke på ting man ikke skal gjøre.

Stresset kommer raskt, i hvert fall i mitt hode, minnet om moral fra tidligere generasjoner gir meg raskt en impuls til å bryte regler, fordi det må ha vært mange regler som var alt for strenge og alt for generelle.

For mange absolutter, vil jeg tro.

La oss si du sitter ved et kafebord, og neste kafebord er så nært at du overhører en god del av samtalen, ikke minst fordi det snakkes nokså høyt, ikke plagsomt høyt, det virker bare tydelig at det egentlig ville være ok å blande seg i samtalen.

Man kan vel ofte merke sånt.

La oss si det kunne vært morsomt og litt interessant å gjøre, og du allikevel lar være, fordi du mangler litt energi til å bryte det som for en del er et sosialt forbud, og som i denne situasjonen sitter litt for mye i deg.

Så du blir sittende der, med dine egne ting som du holder på med, og går glipp av en sosial kontakt – av et eller annet slag.

Hvis du ofte gjør sånt, bryter inn, eller det generelt ikke er noe problem for deg eller du ikke hadde lyst til å snakke med noen akkurat da – er jo ting ok.

I motsatt fall vil jeg si det er – synd, i den hverdagslige betydning av ordet.

Men veien til den religiøse betydning er jo ikke så lang. Hvor den samtalen ville endt eller hva den var ment som, vet jo sånn sett ingen, men det å stoppe livet gjennom for mange forbud, sosiale, juridiske eller en kombinasjon…vil jeg si også er en synd i religiøs forstand.

Fristelsen til å forby.

Hvor sånne grenser burde gå er ikke én diskusjon, men mange, det finnes nok grøfter både her og der, men hvis man oppdrar barna så nøye, for eksempel, at det ikke er mulig å gå i en grøft, høres det ut som om frihet burde være et tema til diskusjon.

Altså handler en diskusjon om den religiøse synd også om ting man burde gjøre, ikke bare ikke burde, for eksempel slippe taket i barna, bryte en regel, ikke blande seg for mye i naboens liv, der var det jo et ikke igjen, egentlig flere, men resultatet av å slippe taket i noen, for eksempel, barna, kan det jo være snakk om, det vil jo lett være at de får mere frihet, til å leve, sitt liv, som du ikke vet helt hva er og ikke burde prøve å finne ut alt om, heller.
Nye generasjoner, delvis nye vaner.

Mere generelt bør man vurdere om man er ajour med tiden når det gjelder hvordan ting burde være, for det forandrer seg også, uten at verden trenger å være på vei utfor et stup av den grunn. Nye generasjoner er i en annen situasjon enn foreldrene, ting i livet bytter plass og får andre uttrykk, akkurat som når man beveger seg fra ett land til et annet eller mellom kulturer i ett land. Man kan godt hente frem prinsipper, men ikke for konkrete, man har ikke rett til å tvinge sine egne vaner på barna, de overtar vel normalt noen av dem, og lettest skjer vel det i en situasjon av frihet, og entusiasme for et eller annet. Andre vaner eller tenkemåter man har lar de fare, finner sine egne måter som de enten finner opp eller tar fra et sted.

Man kan godt si, etter denne tankegangen, at man ikke burde…forby for mange ting.

Neste par som setter seg ved nabobordet sitter helt rolig og jobber, og signaliserer med kroppsholdning og lydnivå at de vil være i fred. Et kjapt forsøk på kontakt fra din side blir besvart like kjapt, ikke prinsipielt avvisende, men sorry, nå vil jeg ikke snakke med noen.

Også klart og tydelig, men greit for en selv å ha mot til å finne det ut.