Debatten har gått lenge på Facebookgruppa »Arkitekturopprøret», som har sånn omtrent som program å slåss for tradisjonell og eldre arkitektur, generelt kan man kanskje si fra før 1920 eller deromkring, men det reageres generelt mot for stygt og for stort, i hvert fall, når det gjelder arkitektur.

Diskusjonen har av og til gått for langt i én retning, etter min oppfatning, men jeg synes allikevel dette er et godt eksempel på en offentlig debatt på de såkalte sosiale medier som fungerer. Modernismen får gjennomgå, men ikke fra alle stemmer. Jeg er enig i mye av det som er gruppas »program», men uansett om man er det eller ikke synes jeg det tas opp relevante problemstillinger i by- og stedsutvikling.

Jeg er ikke skolert i arkitektur, men i musikk, men paralleller finnes jo opplagt i estetikken mellom alle kunstformer. Generelt er en stor forskjell i vilkårene for kunsten, om man vil si det sånn, at en bygning stort sett blir stående når den først er bygget, og når et hus rives, har det i hvert fall hittil vært sånn at det er borte for godt.
Størrelse er enda et fysisk problem eller en dimensjon, og det at man passerer en bygning hver dag hvis man ferdes i det aktuelle området. Kunst i et museum kan man forlate etter at man eventuelt har sett det, og en konsert stilner når den er ferdig.

Både kunst i vanlig forstand og musikk påvirker også oss og verden, men jeg vil vel si bygninger er mere…tilstede i offentligheten, for å si det enkelt.

Smaken er selvfølgelig hvert menneskes valg å ha. Jeg var temmelig overrasket over alle de som hadde følelser for estetikken til Y-blokka, men må for egen regning si at det som er under bygging er ti ganger verre.

Det er vanskelig ikke å se den politiske symbolikken i de bygningene som reiser seg rundt og nærmest over Youngstorget. De store byggherrene i byen og andre steder, Olav Thon og andre, kjøper også opp mest mulig av hus rundt det som bygges.

Jeg synes kort fortalt det er en ødeleggelse av sentrum, drevet frem av angst for en Breivik til, varmt støttet av penger, gjennom entreprenørfirmaer og gjennom politikk.

Gjerne utenfra, mange av de som dytter på sånne prosjekter bor ikke i selve byen, bykjernen, der man merker det hver dag, det som blir bygget.

Jeg synes sikkerhetsstrategien er en pensjonistforening verdig.

Vikarierende argumenter i debatten finnes det som regel når noen vil ha lov til å bygge digert. Penger kamufleres som noe annet.

Etter min mening burde det ikke rives mere i sentrum – det er, tror jeg, et ideal for byen. Det er allerede revet så mye at det til slutt ikke vil være noe igjen av helheten.

Hvis Senterpartiet eller noen i Arbeiderpartiet har styrke til å stoppe hele prosjektet, har de min støtte. Det er allerede tatt vekk noen bygninger fra planen.

Det som ellers allerede er bygget rundt i byen må vi vel bare venne oss til, eventuelt formilde med trær og andre ting. Barcode er kreativt i sin genre, men det er generelt for mye penger i omløp, det er vel i hvert fall en for viktig grunn til alt byggeri og alle planer om det.

Byens stemme bør også høres, og det gjelder ikke bare i Oslo.

CO2-messig kan det umulig være i orden å investere så mye i bygg, hverken det som er gjort eller det som planlegges.

Utvendig er byen ellers mange steder i bedre stand enn på mange år, men de samme entreprenørene har scoopet ut innmaten av en rekke gamle bygårder, så vår historie forsvinner også på den måten. Jeg vet ikke om det skjer i stor skala i andre byer, men det kan jo være grunn til å passe på.