Økonomisk ufrihet vil gjerne kunne sees på som en uomgjengelig nødvendighet i et samfunn som er preget av fattigdom, og for en stor del av befolkningen er en sånn tid så nær, i deres egen eller foreldres eller forfedres og -mødres historie, at de nesten tror verden er sånn, til alle tider, alle steder. De tar i så fall avgjørelser og foretar disposisjoner etter en logikk som fra et samfunnssynspunkt ikke er like gyldig lenger.
I en verden som egentlig er mye rikere enn før er ikke nød og nødvendighet like…nødvendig, det finnes egentlig en større materiell frihet, hvis man utnytter den fornuftig, ikke bare i sitt eget liv direkte, men i politikken og samfunnet. Det siste er ikke minst viktig, ufriheten følger noen ganger med på kjøpet selv om inntektene går opp, hvis utgiftene også gjør det, eller hvis arbeids- og livsvilkårene allikevel preges av urimelighet.
Uansett burde det ikke være nødvendig å gjøre livet vanskelig for de som ikke ønsker seg stor rikdom, som ikke primært lever eller jobber for penger, som vil ha en normal betaling, ikke høyest mulig, og som kunne tenke seg å overleve i samfunnet uten en mastergrad fra BI. At systemer tilpasses bedrifter og folk som tenker som bedrifter eller som finansfolk, er vel greit så lenge man også tar vare på de som ikke gjør det, de som ikke er sånn når det gjelder penger og ikke vil være det. At de andre har en annen rolle i økonomien gjør for meg diskusjonen om penger og økonomi litt oppdelt, alle trenger ikke nødvendigvis samme vilkår i alt, men alle trenger å leve sine liv…og at samfunnet tar hensyn til det, forskjelligheten i det også, så langt det er mulig.
Pandemien var en sånn situasjon hvor myndighetene, eller var det toppen av politikken, ikke hadde noen anelse om hvordan kultur- og serveringsbransjene fungerte, og med alle sine mastergrader i administrasjon og profesjonell markedsføring virket det heller ikke som om de hadde den store interessen for alt det administrative rotet som ofte finnes i disse bransjene fordi man prioriterer kreativ orden, for å si det på dagens finspråk – god mat og god musikk i dette tilfellet, ikke strømlinjeformete excel-skjemaer.
Det var det produktet vi hadde, det som normalt skaffer oss betalende gjester, ja.
For min egen del ser jeg på penger først og fremst som midler til å kjøpe ting og til å få arbeidet – min interesse ligger i produktene jeg kjøper og arbeidet jeg gjør – ikke i de pengene som skal til for å lage dem eller kjøpe dem.
I heldige fall føles betaling for en jobb som en ekstra klapp på skulderen. Overlevelse, selvfølgelig også.
At andre tilrettelegger er så, og kan være viktig, absolutt, men det er forskjell på det og produksjon, enten det er teater eller tallerkener det handler om.
Det finnes i dagens verden en for stor interesse for pengene i seg selv, en overbalanse i den retningen særlig i næringslivets tenkemåte, hvor et avsluttet salg kan sees på som selve resultatet av arbeidet, istedenfor leveranse av produktet, hvor strategien for å selge, markedsføringen, blir til selve strategien for bedriften, og hvor bransjene etter hvert kanskje går mere eller mindre i oppløsning, der hvor den egentlige fagkunnskapen lå sett fra forbrukerens side. Mange driver ikke forretning innenfor en bransje lenger, man driver kort og godt forretning, og ser etter fortjenestemuligheter hvor som helst.
Det er en antagelse, da, at pengene styrer verden mere enn før, for mye, enda det er mye mere av dem idag, tror jeg, enn noen gang før.
Det bikkjeslagsmålet det mange ganger legges opp til er egentlig et produkt av tidligere tider, da fattigdommen var mye mere overveldende enn i dag.
I dag kunne man ha råd til å ta mere hensyn. Jeg tror kanskje en god del flere gjorde det for bare en generasjon siden, selv om velstanden var mindre, men selvfølgelig, det økonomiske systemet var mere urettferdig.
Mange tar nok hensyn i dag også, vi lever ikke i helt samme tid, alle sammen, og ikke alle er overdrevent grådige, heller.
Penger er selvfølgelig en nødvendighet for å holde både økonomien selv og samfunnet i gang, men i og med at samfunnet ikke er identisk med økonomien, er det en interessant diskusjon hvor mye penger vi egentlig trenger for å holde hjulene i gang.
Hvordan de forskjellige økonomiske eller produktive aktiviteter påvirker både samfunnet, beskrevet med andre begreper enn de økonomiske, og naturen rundt oss, er også viktige temaer som ofte skyves til side, til fordel for en diskusjon om hvor mye penger et prosjekt kan skaffe oss.
Det siste er ikke uvesentlig, men bare én side av saken. Det er et gammelt poeng fra miljøbevegelsens side at det ikke er likegyldig hvordan hjulene holdes i gang, og konsekvensene for oss mennesker, stedene vi bor, kulturen og levemåten, er diskusjonstemaer i dag nesten like mye som konsekvensene for naturen.
Begge deler påvirkes tildels voldsomt.
Økonomien kan ikke bare behandles og passes på som en enhet i seg selv, det også, men de forskjellige virkningene på verden og oss mennesker, av politiske valg i samfunnsøkonomien, må også til enhver tid vurderes.
Hvis man går ut fra at penger og økonomi danner selve grunnlaget for både menneskelig tenkning og all vår aktivitet, er det i beste fall en overdrivelse, i verste fall latterlig.
Det er litt farlig å skrive for negativt om situasjonen, fordi den sikkert ikke er den verste alle steder, eller ting har ikke rukket å gå helt galt overalt. Der det stemmer, stemmer det vel, og der det kan komme til å stemme håper jeg dette allikevel kan fungere konstruktivt.
Fordeling trengs, respekt for alles levemåte, og miljøpolitikk, og et større fokus i økonomien på andre ting enn økonomiens interne logikk.
