Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.
Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.
Noen snakker om at min frihet stopper der din begynner, men å tenke sånn avhenger også av at du vet alt om naboen, hva hun vil og trenger. Det er ikke så lett å få til, men det kan være lurt å begynne med at du ikke vet alt og at han på mange måter, om ikke alle, er forskjellig fra deg.
Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.
Så man får passe på litt. Noen slipper seg løs på litt kjipe måter, andre har et hangup på strenghet.
Det gjelder å finne balansen...
Skygger.
http://okk.kunstsamlingen.no/objects/1665/oksefontenen
Denne fontenen, midt på Torshov, er laget av skulptøren Asbjørg Borgfelt (1900-76). Hun har også laget i hvert fall en annen kjent statue i byen, den av Christian Krohg, nede på Karl Johan (rett ved Dasslokket). Den siste ble laget sammen med mannen hennes, som også var billedhugger, Per Hurum.
Denne skulpturen ble satt opp i 1929.
Det er jo for noen bygget en hel kultur rundt beundring av kunstnere og kanskje særlig musikere. Jeg har virkelig ikke noe imot applaus, men kunst som glasur er litt utenfor mitt interessefelt. Det som gjøres må føles viktig.
Hvis man legger opp til – og klarer å få til – en livsstil der man virkeilg gjør det man vil, må man nesten være en type som orker og vil jobbe skikkelig mye. Ordet arbeidsnarkoman finnes, men er man musiker eller kunstner, eller av type entusiast, uansett fag eller jobb, kan man godt trives med mye og hardt arbeid.
Men man må selvfølgelig passe på seg selv. Utbrenthet er skummelt, plutselig kommer en smell, og når man kommer seg igjen etter en skikkelig hard en er ikke alltid godt å si.
Dessuten er det jo ikke så gøy å holde på uten pauser, man trenger det for å hvile, men også for å oppsummere det man holder på med innmellom.
Jeg hadde ikke melk eller fløte, og bladde litt forgjeves i de to gamle kokebøkene mine etter oppskrifter på noe søtt som kunne passe med det jeg hadde i skapet.
Men honning, smør, mel og egg, det hadde jeg. Så lapper av dette fungerte ikke dårlig.
Dette er en minimal oppskrift, du får gange opp. 8-9 små lapper ble det, men de var jo nokså mektige, så greit nok til én person en kveld, eller var det natt…
1 ss honning
1 egg
1 ss mykt smør (det burde nok ha vært smeltet, men dette gikk også)
3 ss hvetemel
en klype salt
Rør honningen ut i egget til det er ganske jevnt. Rør ut smøret i dette (eller hell i det smeltede, antagelig bedre).
Bland i melet til det er en jevn masse.
Ta en skje og sett det klattevis i panna
Stekes i smør, det går ganske kjapt. Snu dem et par ganger heller enn å vente på at de skal bli ferdige, så blir ikke smøret så lett for mye stekt.
Et utrolig morsomt prosjekt jeg var med på var en humoristisk oppsummering av en tysk venns erfaringer som bosatt i Oslo… Ulrike Niemann, regissør på det meste av teaterprosjekter jeg var med på, hadde også en blogg om Norge og Oslo, med masse morsomme kommentarer, og dette var et utvalg derfra, pluss litt til, så vidt jeg husker.
Poenget med dette stykket er følelsen av å trille barnevogn på isen…her er det i hvert fall blitt mere av den etter at klimaproblemene begynte å merkes.
Forestillingen ble spilt på Goethe-instituttet i Oslo. Da lå det på Grønland, nå har det flyttet til Alexander Kiellands plass.
Ulrike var i hvert fall i perioder veldig opptatt av norsk (tradisjons-)mat, men geitost, brunost, gikk ikke.
Det finnes vel en tysk drøm om et liv på landet…og et besøk på Folkemuseet kan jo få en til å tro at man nesten er der.
Ingrid Espelid var vel ikke til å unngå, og Ulrike endte vel med en ganske hard diskusjon med kokeboka fordi den manglet…riktig oppskrift? eller riktig navn på kaka?
I hvert fall…
Denne har vært publisert og brukt andre steder. Ikke noen humor der, tror jeg, bare skrevet med medfølelse og solidaritet, får man si, med folk som bosetter seg i et fremmed land.
Introduksjonen kan man sikkert lese som en fredsslutning mellom to land, hvis man har lyst. Jeg begynte, eller rettere sagt fortsatte, å jobbe i et tysk miljø delvis fordi jeg så at krigen faktisk fortsatt preget mange av dem, og jeg tenkte at nå holdt det. Krigen er over, det er lenge siden, og jeg tenker at som ung raddis følte jeg meg komfortabel med en god del opposisjonelle stemmer rundt omkring, ikke minst fra Sverige og Tyskland, publikasjoner og bøker jeg leste da jeg altså var yngre.
Så…
Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror dette må være kokeboka som forsvarer seg…
Jeg husker ikke hvor denne hørte til, men penger er et problem mange steder, ikke minst i Oslo, hvor det er et statussymbol.
En mørk fortelling, får man si…den startet som et minecraft-spill.
For de som ikke vet det, Minecraft er et elektronisk byggesett-spill i utgangspunktet, hvor man kan bygge alt mulig, hus, tårn, baner, jeg vet ikke alt, man kommer ned i jorda, man kan lage gruver eller dype ganger under jorda. Man har et utvalg av byggesteiner og redskaper, det finnes dyr. Tyngdekraft er i grunnen ikke helt tilstede, man kan bygge en vei mer eller mindre i løse lufta så langt man vil, uten pillarer, det er ikke mye som begrenser bevegelsesfriheten, tror jeg, for byggeprosjektene.
Alle biter i spillet er firkantet, litt gammeldags Lego-style, kan man si. Alt på skjerm, ja, selv om det sikkert finnes spin-off i butikkene med fysiske biter man kan leke med.
Som alt annet i den elektroniske verden, utvikler det seg, nokså kjapt, og det finnes flere moduser man kan bruke, flere forskjellige rammer rundt spillet. Det enkleste er bare å bygge, neste er vel å spille med noen, også på nettet.
Derfra…til at andre følger med på at noen spiller, har også vært en greie, på nettet.
Noen av spillerne er kanskje kjent av andre grunner, jeg er ikke helt sikker, youtubere er vel fortsatt et begrep, det reklameres for ting og det lages do-it-yourself-oppskrifter, korte filmer, nærmest hobbyideer ville vel eldre folk kalle det. Det skjer andre ting som barn og tenåringer ser på, og for dem som tenker sånn blir det en kjendisverden ut av det – også, i tillegg til det de gjør.
Det finnes vel mange spillgenrer på nettet, og det har vært mulig å se på ikke bare på nettet, men typisk på messer (Lillestrøm) hvor det har foregått sånne ting på en stor skjerm, og messa har jo inneholdt mye annet. Dette har jeg ikke sett der, men andre typer spill.
Dette ligner jo mere på fysiske rollespill.
Til slutt har noen laget en tegnet animasjon av noe av det som skjedde i dette spillet.
Historien ble vel delvis laget etter hvert som spillet og handlingen utviklet seg, men det som slo meg var hvor mye det lignet på politikk, man laget et land eller hadde et land, og så var det maktkamp på liv og død, tror jeg. På et eller annet tidspunkt var det en av spillerne som sprengte hele greia i filler.
Og mange som satt og fulgte med mens det ble spilt.
Ser man på denne snutten synes jeg tonen er nesten kynisk, i hvert fall temmelig mørk, allikevel absolutt kunstnerisk, akkurat som en del moderne kunst og musikk er så mørk at jeg mister litt oversikten noen ganger. Det finnes jo mye kunst som har sin funksjon i tilstedeværelse mer enn problem-løsning, kanskje, men det kan jo godt løse eller løse opp i et problem at noen…ser det og sier hva det er.
Hvis noen klarer å lage kunst av noe er det vel i hvert fall alltid verdt oppmerksomhet fra noen, de det treffer eller de det interesserer.
En snutt av den tegnede fortellingen, det finnes flere:
Her ser man selve spillet, ved siden av litt av den tegnede historien som ble laget ut av den.
Redigert…
Kan vi ikke få slippe å ha markedsføring som den offisielle kulturen i Norge? Vestland, Viken, nå dette…
