Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________


Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg faktisk gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Kanskje man også kan gi sine venner en god latter med det man gjør.

Homansbyen, Oslo, i oktober.

Klimadagbok

Uncategorised Posted on 23 Jan, 2020 00:11

Ikke for å klage på noe som av og til er et problem her, bare for å si at det fortsatt ikke er noe snø her i Oslo sentrum, i hvert fall, det har knapt vært noe denne vinteren.
En fin dag i dag, med plussgrader, behagelig og unormalt. Vårstemning.
https://www.aftenposten.no/osloby/i/LAgPnq/vaarfenomen-i-toerre-oslo-gater-gir-betydelig-helserisiko



En enkel bringebærsaus

Hybelmat Posted on 20 Jan, 2020 04:06

sukker

smør

bringebærsaft (gammeldags “sirup” med sukker)

noen dråper tabascosaus

Kok ganske enkelt ingrediensene sammen under røring. Smak til med ekstra bringebærsaft etter behov.

La den stå lenge nok på plata til at den blir litt brunet.

Askim frukt- og bærpresseri har gode ting her i butikkene, i hvert fall, når det gjelder saft.



Klimadagbok

Livet i byen Posted on 17 Jan, 2020 15:02

Utsikt fra et kafévindu idag, 17. januar.



Kjøtt og dyr

Politikk i videste forstand Posted on 16 Jan, 2020 14:39

https://www.ringsaker-blad.no/debatt/leserbrev/politikk/hva-star-egentlig-ringsaker-mdg-for-forbud-mot-animalske-produkter/o/5-79-249200?fbclid=IwAR0jtTOjdvmjX5e_1Yu7IKp92MAxt1I8P2Hg6knvLXj1whlRRzDpRJqy-bA

Interessant artikkel av en venn, som stiller spørsmål kanskje ved absolutter, hvis det er det det er snakk om. Det er verdt å tenke over det som står der, i hvert fall.

I byen er vi kanskje mere vant til at folk har forskjellige livsstiler med forskjellige begrunnelser uten at alle trenger å føle seg forpliktet til å gjøre akkurat det samme, men diskusjoner foregår jo her også og krever noen ganger konklusjoner.

Noen ganger gjelder det å holde ting fra hverandre også, og kanskje se på hvor mange som gjør det ene eller det andre, hvor betydningsfullt et eller annet er for helheten.

Dyrevelferd er en egen diskusjon i denne sammenhengen.

Ressurser er en annen, at det koster ekstra energi og selvfølgelig penger å la dyra spise planter når vi kunne spist planter direkte – men hvis dyra går på beite, noe eller mye av tiden, blir regnestykket et annet, vi spiser ikke gress, og de stedene det ikke kan eller ikke lett kan dyrkes noe annet nyttiggjør vi oss en ressurs som ellers bare ville ligget der. Som sagt, at vi spiser melkekyr gir også et annet ressursmessig regnestykke enn nærmest industrimessig og kraftfôrbasert kjøttproduksjon.

Den tredje diskusjonen handler om klima, og her har jeg fortsatt ikke nok kunnskap til å si særlig mye, bortsett fra at fotosyntesen ikke bare produserer oksygen, men også organisk materiale, stoffer som blir i planten. Karbonet i luftas karbondioksyd omdannet til andre stoffer som blir i planten eller i bakken.

Den fjerde diskusjonen er etter min mening kvaliteten på kjøtt fra dyr som har vokst veldig raskt, dyrevelferd handler ikke bare om dyras velbefinnende, det også, men om at vi, når vi uansett griper inn i noe som delvis er naturlig (husdyr har en gang blitt temmet, men  har fortsatt naturlige prosesser som ethvert annet dyr) – når vi gjør det er det vel en grense for hvor mye vi kan gjøre med de prosessene uten å ødelegge dem helt, slik at vi for eksempel får sykere dyr som trenger mere antibiotika osv.  Noe går an, husdyrhold er jo i seg selv en justering av naturen, kan man si, men et eller annet sted vil jeg tenke at det begynner å gå ut over kvaliteten på det du…produserer, det vi skal spise.

Selv om det sikkert alltid har vært forskjeller i måten å drive på hos oss også, har Norge vært forskånet for en god del dårlige effekter av industrilandbruk som finnes lenger sør og i andre land. 

Overproduksjonen av sau skyldes blant annet at regjeringen Solberg la om tilskuddsordningene fra mindre til større bruk, og man burde sjekke for å se hva som er gjort de siste årene på andre områder av landbruket også, og hvilke konsekvenser sentraliseringen har og har hatt. Bøndene vet det nok, men vi i byen vet det gjerne ikke.

Dette gjelder selvfølgelig også tidligere regjeringer, men denne regjeringen virker i hvert fall enda mere konsekvent og egentlig ofte kunnskapsløs og lite opptatt av konkrete praktiske konsekvenser når det gjelder de områdene i samfunnet de “økonomiserer”. Penger er begynnelsen og slutten av argumentasjonsrekka, litt for ofte.

“Regnestykket” består aldri bare av penger.

Uansett vil ikke tidligere tiders synder bli bedre av å bli gjentatt eller forsterket.



Engasjert i kulturen, men ikke helt?

Politikk i videste forstand Posted on 16 Jan, 2020 02:54

Et intervju fra 2013 med Karin Woldseth (FrP), daværende kulturpolitisk talsmann for partiet.

Det begynner å bli lenge siden, men jeg mener jeg hadde denne samtalen i 2013, og av en grunn jeg ikke husker lenger ble plutselig FrPs syn på kultur et tema i offentligheten, særlig finansiering, jeg tror poenget var at de hadde på programmet eller det kom uttalelser som tydet på at offentlige kulturpenger helst ikke skulle finnes i det hele tatt. Det var helt tydelig at de ble tatt på senga i dette, at de ikke hadde noe svar på hvordan kunst og kultur skulle finansieres. Det hun sier om Tyskland var noe de hadde funnet frem til i dagene etter at spørsmålene dukket opp i avisene den gangen, og hun visste ikke ordentlig hvordan det systemet fungerte da jeg snakket med henne.

Hun var ellers opptatt av at det ikke skulle komme (vi kan si for mange for å være grei) musikere fra Oslo på turné ut i “provinsen” fordi de hadde musikere selv de kunne bruke, lokalt. Jeg har problemer med å skjønne konflikten, men for henne var det et poeng.

Vi var enige om en del ting, som man kan se, når det gjaldt verdien av folkekunst, for eksempel, og i hvert fall politisk, bevaring av gamle håndverk. 

Hovedinntrykket var vel at de rett og slett ønsket å ta makten fra dagens kulturadministrasjon og -byråkrati. Å gi den til næringslivet var en løsning de mente de hadde funnet i Tyskland. Men når spørsmålene ble konkrete om hvordan disse nokså drastiske endringene skulle settes ut i praksis, kom forbeholdene, og det var også nokså tydelig at hun ikke visste helt hvordan ting fungerte “nede på bakken” i dagens virkelighet.

Hun snakket om “kulturelitens” makt, uten at hun helt kunne si hvem som ble dyttet vekk fra kulturarenaen. Jeg kan godt tenke meg at de finnes, men kanskje av litt mere blandede årsaker enn at det sitter en “kulturelite” og bestemmer hvor pengene skal brukes. På gangen rett utenfor det kontoret hvor vi satt og snakket sammen fantes en god del fotografier, tatt av en partikollega av henne, så vidt jeg husker. Det er for lenge siden, jeg har glemt motivene eller hvem som hadde tatt dem, og jeg hadde ikke tid til virkelig å stoppe opp, men jeg husker at de var fine.

Selv om jeg regnet med å finne mye jeg var uenig i, var jeg allikevel ute etter dialog da jeg snakket med henne. I dag ville jeg muligens vært krassere, men jeg synes det er et poeng å ta tak i det man kan enes om – også – når man klarer det. 

Intervjuet er gjengitt praktisk talt sånn som jeg skrev det.

Jeg beklager at WordPress, som jeg synes er et makkverk av et dataprogram, griper inn i mitt manus og gjør ting med det som ser rart ut i et intervju. Jeg har ikke orket å gjøre noe med det nå.

Av Erik Gøthesen

Kulturpengene bør styres av næringslivet gjennom et fond. Det som går an i Tyskland, kan også gjøres i Norge. Og foreldrene bør betale ”det det koster” å ha barn i kulturskolen. Eller kanskje det ikke var fullt så enkelt allikevel, Karin Woldseth?

Spørsmålene er mange. Har Fremskrittspartiet en kulturpolitikk? Hva går den ut på? Hvor mye penger vil de fjerne fra kulturbudsjettene? Hvorfor er det så galt å bruke offentlige penger på kultur? Eller har FrP ombestemt seg igjen?

Er det de norske fattigdomstradisjonene som fortsatt slår igjennom her også? Jeg utdannet meg til musiker og pianolærer i Tromsø på 80-tallet, og husker godt spørmålet ”Er du musiker? Så gøy, men hva lever du av?” Kultur får hver mann skaffe seg selv, later til å være en gjengs oppfatning i hvert fall blant noen av velgerne til FrP. Og hvem er det egentlig som driver med noe så rart som kultur i et så rart parti som FrP i et så rart land som Norge? Hva tenker en kulturpolitiker i Carl I. Hagens og Jan Simonsens parti?

Jeg går opp Karl Johan på vei til Stortinget, i god tid til avtale med Karin Woldseth, som sitter i kulturkomiteen for Fremskrittspartiet. Når var jeg sist på Stortinget? Antagelig en eller annen gang på begynnelsen av 80-tallet under en debatt om en miljøsak jeg har glemt. Jeg var med i Natur og Ungdom, og for en gangs skyld hadde jeg gått de ti minuttene fra NU-kontoret til Stortinget for å se hvor de vedtakene vi slåss mot faktisk ble gjort. Jeg husker jeg fikk et glimt fra balkongen av Bjartmar Gjerde, som vi mislikte ganske sterkt den gangen, energiminister fra AP, sjef for all olje- og vassdragsutbygging som vi var imot.

Idag er det Fremskrittspartiet som er i opposisjon til AP, enda sintere enn vi var, mens vi gamle raddiser tåler sosialdemokratiet eller synes det de gjør er ok.

Jeg venter en stund ute i foajeen, etter å ha forsert sikkerhetsslusen. Slutt på gamle snille Norge – skulle tro vi var i et langt mer militant samfunn, selv om tonen i resepsjonen er rimelig avslappet.

Hun kommer ned trappen, litt forsiktig smilende, vi hilser, snart er hun bare opptatt med å geleide oss innover i gangene og finne et sted vi kan sitte. Førsteinntrykk: Sympatisk dame, ikke akkurat sinna, ikke akkurat førstesidestoff i denne fasongen i hvert fall. Men hva vil hun svare?

  • Vi må endre eller bearbeide hele rørsla vår, for det er mange Jan Simonsen’er der ute, eller tidligere var det det, som syntes det var greit med casino i Nationaltheatret og sånn. Jeg synes ikke det, og den kulturfraksjonen som er her nå synes ikke det, og ikke den før oss heller, men det tar tid å endre dette i bevegelsen.
  • Mange synes nok at det eneste som er kultur, det er idrett, mens andre synes at opera og symfonikonserter er det eneste. Og vi må passe på at vi favner alle. Og det programmet vi skal behandle i 2009, for neste stortingsperiode, vil, hvis vi får det som vi vil, bli mye mere omfattende, det vil inneholde alle sektorer, sånn at alle skal finne sin gruppe, enten det er musikk, bildende kunstnere, teater, bibliotek, eller arkiv eller hva det måtte være innenfor kultur…alle skal si at jammen, her står det jo noe om oss. Ikke sånn at du liksom blar i kulturprogrammet…og så er det noe om teater, og så…jamen, hvor er resten hen, da? Her må det mangle en side! Ikke sant? Sånn at det er jo det vi prøver å få programkomiteen til å forstå, hvor viktig det er, hvis vår politikk skal bli tatt på alvor, så må det romme alle sektorer.
  • Vi er ikke folk som ikke liker kultur! Snarere tvert imot.

Intervjuet er gjort før Fremskrittspartiet vedtok sitt nye program. Punktet om kultur i det nye programmet er omtrent dobbelt så langt som det forrige (to sider i stedet for en, av 95 totalt). Fra stort sett å handle om teater omfatter det nye programmet en god del mer, men punktet handler fortsatt veldig lite om den profesjonelle kunsten. Noen av hovedpoengene er at kulturlivet skal klare seg seg selv økonomisk i størst mulig grad, og de sier også at ”der det offentlige bruker penger på kulturtiltak, er det viktig at pengene kommer folk flest til gode…”

  • Hvordan var din vei inn i kulturen?
  • Den første store opplevelsen jeg hadde, det var når jeg var 11 år…og vi leste Jøden og Jødinden av Wergeland på skolen. Jeg hadde en fantastisk lærer som tok oss inn i litteraturens hemmeligheter. Og…etter det ble jeg Matilda, for å si det sånn…av Roald Dahl. Altså, jeg leste ned biblioteket, jeg leste det ut, rett og slett, først barnebiblioteket, og så fikk jeg da en sånn bibliotekar til å vise meg hvilke bøker jeg kunne lese, som 11-12-åring. Og så spilte jeg teater! Vi spilte på Folketeateret, Onkel Toms hytte…42 ganger. 
  • Siden det har jeg holdt på med et eller annet! Veving er veldig viktig for meg, for det første fordi det er en utdøende kulturgren, både blant amatører og profesjonelle. For eksempel går det ikke an å få kjøpt norske vever lenger!
  • De lages ikke i Norge?
  • Nei – du må til Sverige! Og sånne ting gjør meg litt deprimert, for vi har så mye tradisjoner på det! Jeg har så lyst til at vi må prøve å formidle det videre.
  • Det engasjementet deler du jo med veldig mange på venstresiden!
  • Ja.
  • Så da blir det et spørsmål om virkemidler?
  • Ja! Altså, det er jo det, når det gjelder akkurat kunsthåndverk eller håndverksfagene som sådan…så synes jeg at vi må ta vare på dem, det finnes utrolig mange innenfor arkivvirksomheten vår som har informasjon om hva som har vært, alt fra oppskrifter på gamle åkler til historien rundt vevtradisjoner i Norge. Og – det må vi prøve å få samlet på en eller annen måte. Og…det gjelder jo selvsagt ikke bare veving, det gjelder alle håndverksfagene, også for eksempel bøkkerfaget, seilmakere, repslagere… Alt dette er på vei ut. Og vi mister noe utrolig verdifullt.
  • Men hva vil dere gjøre?
  • I de siste budsjettene  har vi hatt fellesforslag med Høyre, Venstre og KrF om at vi må styrke de gamle håndverkstradisjonene våre. Gjennom opplæring!
  • Gjennom videregående opplæring?
  • For eksempel! Altså, vi har ikke…gått inn i detaljene, men vi har  – ønsket å ville ha en pott. For utdøende håndverksfag. Og at man på en måte styrker dem, for eksempel gjennom at en gammel bøkker eller seilmaker lærer opp nye, ja eventuelt har kveldskurs for den saks skyld, men faktisk sånn at vi sikrer at det går videre – det er forferdelig tragisk, det blir sorte hull. Og det har vi ikke råd til, for vi er en liten nasjon!
  • Hvorfor dør dette ut?
  • Nei, jeg vet ikke, det har vel ikke vært markedsført godt nok…Strikking var jo ute. Veldig lenge. Men så kom det noen designere som syntes at strikking, det var flotte greier.
  • Oleana, for eksempel?
  • Blant annet, og noen andre, to stykker fra Møre blant annet, som jobber i Frankrike.
  • I USA for tiden, der er det mest trendy du kan holde på med nå, det er å gå på kafé og sitte og strikke. Og du finner ingen steder i verden hvor lektyre på strikkeoppskrifter er så svært som i USA. Og det er jo bra, for da får man den tradisjonen tilbake igjen.
  • Og det samme er i ferd med å skje her. Nå er det en kunstner som har strikket…en telefonkiosk.
  • Ja, det er jo morsomt!
  • Ikke sant? Og så har du disse designerne som nå tar inn strikk igjen, og det betyr at det er nå på vei tilbake også i Norge.
  • Men når du snakker om å ta vare på det, så tenker jeg – at noen må gjøre noe med det.
  • Ja.
  • Skole er et ord som faller inn i mitt hode…
  • Ja, vi har jo slutta med håndarbeid på skolen! Og det er veldig dumt. For du får liksom ikke den kreative delen ut, jeg synes det er veldig synd…
  • Du synes man burde ha flere kreative fag også i barneskolen?
  • Ja, jeg synes det, jeg, faktisk! Særlig nå som vi tar inn så unge barn – vi bør sikre at det er litt annet enn bare matte, norsk og engelsk! At man også har med kreativiteten, sånn at også de barna som mestrer det, men kanskje ikke er så gode på de andre tingene – at de føler at de lykkes også! Ikke bare blir – taperne. Så det er én ting, og en annen ting er kursvirksomhet, rettet direkte mot de ulike fagene.
  • Skal det offentlige gjøre noe ellers? 
  • Ikke nødvendigvis. Privatkurs for spesielt interesserte er en mulighet. Eller man kan opprette fag på høyskoler –  vi har massevis av høyskoler med kreative fag, og vi kan også der ta inn fag som heter tradisjonshåndverk.
  • Det blir ikke tatt vare på for eksempel på Kunst-og håndverksskolen?
  • Det er i hvert fall et virkemiddel, og så må vi markedsføre de ulike tingene, som er i ferd med å dø ut.
  • Hvem skal gjøre det,da?
  • Det kan jo museene gjøre, forsåvidt! Ha litt mere fokus på det…nå skal vi jo ha det store kulturminneåret…og kanskje nettopp da! At vi kan sette fokus på at håndverkstradisjoner i Norge dør ut.
  • Litt uventet fra dere…det er ikke mange journalister som får dere til å si sånne ting.
  • Det er ingen som har spurt!
  • Du begynte å veve for 20 år siden…har du noen favorittkunstnere? Vevkunstnere?

Det blir stille lenge. Hun senker stemmen, som om hun ønsker at ikke så mange skal høre henne:

  • Jeg har ikke det. For…jeg vever ikke moderne kunst.
  • Du tenker mer…
  • Jeg vever tradisjonelt, jeg, og jeg har begynt å veve åkler fra de forskjellige fylkene i Norge. Bare i Hordaland er det i hvert fall fire forskjellige oppsett, så bare innen ett fylke er det fire forskjellige typer tepper. Når du kommer opp i Trøndelag, så er det vel enda mer.
  • Hva med ditt forhold til kunst? Du sier du liker Arne Ekeland. Hva får du ut av ham?
  • Han er en av de flotteste kunstnerne jeg vet om. I sommer var det en utstilling på Eidsvoll, i Festiviteten der…han er en fantastisk kunstner, og formidler sitt syn på en aldeles fantastisk måte. Han har en farveprakt som tar deg… han var jo kommunist, og han maler det så tydelig. Og jeg synes det er så flott, uttrykksformen hans, det er utrolig sterkt.
  • For meg er hele den perioden han tilhører litt kald og ikke veldig tiltalende, egentlig. Du har tydelig et helt annet forhold til det?
  • Jeg synes han løfter fram enkeltmennesket, hvordan det lider…det preges av lidelse, depresjon, mørke, som du sier…
  • Er det en forbindelse her til ditt engasjement i politikken?
  • Ja, det er det, for jeg tror at vi FrP’ere har en utprega rettferdighetssans, kanskje sterkere enn mange andre. Og det vi tåler minst er urettferdighet hvor det offentlige på en måte er overgriperen i forhold til enkeltmennesket. Og når det offentlige utøver makt i forhold til et enkeltmenneske. Det blir Davids kamp mot Goliat, på en måte.
  • Dere føler dere stigmatisert av pressen. Preger det deres strategi og politikk?
  • Nei, nei. Dette har vært sånn i 20 år, og vi jobber ufortrødent videre og håper at ideene våre ikke er så farlige likevel. At noen for eksempel skal oppdage at Fremskrittspartiets kulturprosjekt er gjennomtenkt.
  • Si for eksempel litt om deres syn på musikkens plass i kulturpolitikken.
  • Vi erkjenner for det første at vi trenger nasjonale institusjoner, symfoniorkestre for eksempel. De skal selvsagt ikke raderes bort. Vi ønsker også at man skal opprettholde det tilbudet til musikkundervisning som er.
  • For eksempel kulturskoler?
  • Ja, men også på høgskolenivå. At vi utdanner musikere.
  • I tillegg til det ønsker vi å gå inn med økt støtte til festivaler, fordi vi ser at veldig mye folk går dit, og får en fantastisk opplevelse, enten det nå er klassisk kammerfestival eller Øyafestivalen. Dit kommer det mange mennesker, og vi ønsker med vår kulturpolitikk å nå flest mulig mennesker. Samtidig er festivalene så mangfoldige, vi vil også nå veldig mange genrer på denne måten. Dette ønsker vi å bidra til å styrke.
  • Vi ønsker å kutte på garantilønnene til kunstnere, fordi vi mener at kunstnerne i mye større grad bør greie seg sjøl.
  • Å støtte festivalene betyr jo lønninger til musikere, blant annet. 
  • Nettopp!
  • Hva er forskjellen på det og å gi en kunstner garantilønn?
  • Jo, da kan jo musikeren være friere i sin form, kan du si, og kan komme opp med prosjekter selv. 

Men en kunstner jobber jo uansett, tenker jeg, hvis trangen er sterk nok, fordi han må. Hvis du gir en kunstner lønn, gir du ham jo nettopp frihet – frihet til å arbeide, frihet til å slippe å tenke på penger hele tiden, og heller gi oss andre det han eller hun lager.

  • Når det gjelder finansiering av kulturlivet, tenker vi oss to forskjellige prosjektfond. Det ene er offentlig, det andre privat. Det private fondet skal næringslivet kunne betale inn penger til, og få fradrag for, for å bidra til samtidsmusikken eller kunsten. Samtidskunst i vid forstand – vi snakker (i prinsippet) om alle. Kunstneren som har et prosjekt kan da gå til dette private fondet, for eksempel for å få støtte til en konsert, og så sier de OK.
  • Hvem skal styre det private fondet?
  • Så langt har vi ikke kommet enda, men jeg kan tenke meg at det bør ligge noen objektive kriterier i bunnen, statutter eller lignende, og det er meningen at dette skal dekke alle genrer. Jeg tenker at det skal i hvert fall ikke være folk med for tett tilknytning til kulturen, Linn Ullmann skal ikke sitte og bestemme hvem som skal få litteraturstipendier, for eksempel.
  • Det er vel ofte et problem at fagkunnskapen og bekjentskapene sitter samme sted. Men sånn er det vel innenfor alle sektorer?
  • Jo, men sånn vil det være. Sånn er det idag, og sånn ønsker ikke vi at det skal være! Her skal det sitte noen som sier at ok, dette prosjektet ønsker vi å støtte. Så kan man gå til det offentlige fondet, og de skal automatisk gi penger til prosjektet hvis det er godkjent av det private fondet.
  • De private styrer det, men det offentlige bevilger?
  • Begge fond bidrar med sitt, men det private styrer det.
  • Hvem kan sitte i styret for et slikt fond? 
  • Så langt har jeg ikke kommet, men dette fungerer veldig bra i Tyskland, de finansierer all samtidskunst på denne måten. Og vel er ikke Norge like stort, men hvis vi sammenligner budsjettene til Tyskland og Norge, så er det nok et forholdstall, og legger man noen skatteincentiver til det private næringsliv, og privatpersoner for den saks skyld, så tror jeg at dette vil stå i forhold til hverandre, og jeg tror at det kan fungere bra. Det fungerer i Tyskland, de har fulltidsansatte i næringsfondet. Det er masse ny samtidskunst i Tyskland, og de lar seg jo ikke avskrekke av provoserende kunst.
  • Hvem sitter der, da?
  • Så langt er jeg ikke kommet enda…
  • Hva er ulempen med det norske systemet?
  • Ulempen er…og da kommer kulturelitebegrepet inn for meg. Jeg snakker ikke om kulturfiff, for det finnes ikke i Norge i dag. Men det er kulturelite. Og det er de som sitter med makten.
  • I departementer osv.?
  • Ja, i Kulturrådet, på Filminstituttet… Det er en håndfull, en liten gruppe, som bestemmer idag hva vi skal høre eller se.
  • Hva gjør de for noe, sånn som du ser det?
  • Ja, altså, de sitter og velger ut hvem som kommer på innkjøpsordningen, hvem som skal være med på offentlige utsmykninger…
  • Ok, men jeg tenker på…hvilke konsekvenser har det for resultatet, hva er det som ikke kommer med?
  • Nei, altså, det betyr jo på en måte at de selekterer ut…hvem vi skal få lov til å lese… Det gjelder kanskje ikke så mye innenfor musikk, det er en litt friere bransje. Men filmbransjen er et ganske godt eksempel. Der er det jo sånn at hvis du har et navn, så er det nesten umulig å få støtte fra staten. Fordi at – da har du et navn.
  • Og da har du gjort ditt, på en måte?
  • Dermed så får ikke de utvikle seg, dermed reiser de ut…
  • Ser du noen tendenser idag, underskog, som ikke kommer frem i systemet?
  • Det gjør jeg ikke, men jeg har jo lest i mediene om frustrasjonene fra etablerte regissører som altså ikke kommer til engang, i søkermassen, nede på Filminstituttet…de blir avslått, fordi de sier – du har fått før. Og selv til tross for at det var kanskje en suksess de luxe,så får de ikke penger en gang til. Mens de da henter inn nye, og det er vel og bra det, men man må kunne ha en match, sånn at..
  • Altså, da snakker vi egentlig om en balanse der, da?
  • Ikke sant?
  • Får jeg bare hente frem noen klisjeer fra Dagbladet her…
  • Ja?
  • Dere blir beskyldt for å mene at det flertallet vil ha, er den gode kunsten. Hva sier du til en sånn påstand?
  • Ja, ikke sant! Du vet jo ikke hva folk vil ha før de har fått det!
  • Nei, det er jo selvfølgelig sant.
  • Hva er egentlig forskjellen på deres og Arbeiderpartiets kulturpolitikk?
  • Vi har en helt annen finansierings…tilnærming, og vi mener at kunstnere ikke nødvendigvis skal få  stipendier og..garantilønner og –støtteordninger fordi at de utdannes fra Kunst- og håndverksskolen.
  • Det må vel være en kvalitetsvurdering tross alt..av de kunstnerlønnene, eller hva?
  • Ja, – vi ønsker jo ikke noen kunstnerlønn, da!
  • Hvis man skal privatisere og gjøre kulturlivet til en del av næringslivet i større grad, så vil det kreve ganske mye omstilling, tenker jeg, av de som  jobber der, fordi de aller fleste som jobber i kulturfeltet jo er offentlig ansatt på en eller annen måte, eller får lønna si fra det offentlige!
  • Ja!
  • Og hvis de plutselig skal begynne å tenke kommersielt, så er jo det et helt annet liv for dem! Så jeg lurer på, tror du det er realistisk, eller…
  • Jeg tror det er realistisk…altså, når det går an i et så stort land som Tyskland, så kan ikke jeg fatte og begripe at ikke vi skal kunne greie det her.
  • Men – på hvor lang tid?
  • Nei, altså, vi kan jo ikke fjernegarantilønnen til de som allerede har fått den.
  • Nei.
  • Det er klart, altså, det blir jo å ta livsgrunnlaget vekk fra folk, og vi er ikke helt…idioter heller, da, for å si det sånn!
  • Nei.
  • Noe forutsigbarhet er det jo i det vi holder på med.
  • Ja.
  • Men vi ønsker ikke å etablere nye!
  • Kulturlivet er jo avhengige av offentlige penger idag.
  • De har gjortseg avhengige av offentlige penger.
  • Javel, men systemet er nå bygget opp sånn.
  • I mye større grad enn i resten av Europa.
  • Det er godt mulig, men systemet fungerer jo tross alt ganske bra!
  • Ja, det fungerer godt, men hvorfor må det være sånn? Hvorfor må det være laga sånn? Hvorfor må man forventeat det offentlige skal gå inn og bevilge penger til de på samme måten som det gjøres idag, isteden for at det stilles noen krav også??
  • Nå er du ikke helt tydelig, skal det stilles krav med eller uten bevilgningene? For eksempel når det gjelder musikkskolene?

Stillhet.

  • Hvis du skrur av den krana, så vil jo en masse musikere miste jobben.
  • Nei, altså, det som vi sier om musikkskoler er at foreldrene skal betale det det koster. Og at – og nå kommer det og at. For alle hører det de vil høre. Og atfor de familiene som ikke har råd til å betale dette, skal det finnes stipendordninger.
  • Hvor skal den inntektsgrensen gå, da?
  • Så langt i detaljene har vi ikke kommet enda. Men vi skal i hvert fall sikre at alle får et reelt tilbud til musikkskole.
  • Ja, men hvis jeg må betale – hva det reeltkoster?
  • Ja.
  • Da snakker vi om administrasjon, lønn til lærerne, alt sammen?
  • Ja, altså…ja!
  • Har dere prøvd å regne på hva det kommer til å koste en familie hvis du har to barn?
  • Nei!
  • Det synes jeg nesten dere burde gjøre før dere kommer med det forslaget! Det virker litt sånn…
  • (Hun humrer)
  • Dere bare hiver dere ut på et eller annet, og så tar dere liksom konsekvensene etterpå!
  • Mhm.
  • Hvis jeg må betale 5000 eller 10 000 i semesteret eller noe sånt…det er en ganske stor utgift!
  • Ja.
  • Før man har tallene på bordet er det egentlig ingen vits i å diskutere dette. Hvis det er 3000 kroner i semesteret det er snakk om er det kanskje til å leve med, men hvis det er ti eller femten…
  • Nei, altså nei, det var ikke det som var tanken. Jeg trodde at det lå på en tilnærma SFO-plass, for å si det sånn.

I Oslo koster en SFO-plass 2220 kr i måneden for de aller fleste, dvs. de husstander som tjener over 300 000 pr år. En plass på gitarkurs ved kulturskolen koster i dag 1200 i halvåret. Er du definert som et ungt talent, koster plassen 4350 pr halvår.

  • Hvis det blir dyrt, så kommer jo det til å ramme kulturskolene. Det kan det ikke være noen tvil om.
  • Nei, men det kan vel hende at vi er nødt til å se på dette…at man må betale det det koster å bruke en lærer, kanskje, kanskje lokaler og administrasjon, kanskje det må finansieres…på en annen måte, gjennom det offentlige, for eksempel, da! Vi kan jo ikke fjernekulturskolene, og si, nei, nå sier vi opp de ansatte, med umiddelbar virkning, vi kan ikke gjøre det, vi er jo såpass ansvarlige at vi vet at det er folk her som er ansatt, som har kontrakter, det er leiekontrakter…vi skal jo ikke bare…det høres ut som du er av den oppfatning at vi bare på en måte med et pennestrøk skal fjerne alt!

Jeg lagrer opptaket, skrur av PC’en og sier pent ha det. Jeg rusler ut på Karl Johan, milevis fra politikkens hverdag.

Fikk jeg noen svar? Planlegging later i hvert fall ikke til å være FrP’s sterkeste side, og hva de egentlig kommer til å gjøre hvis de kommer i posisjon er ikke godt å si, bortsett fra at partiet mangler engasjement for og kunnskap om den ”profesjonelle” kulturen, i hvert fall hvis man skal dømme etter partiprogrammet deres, det gamle og det nye. 

Jeg tror Karin Woldseth på hennes kulturengasjement – når det gjelder folkekunsten og antagelig også en god del av det andre, selv om jeg synes jeg merker en manglende selvtillit når det gjelder den profesjonelle kunsten og musikken. Det deler hun i så fall med ganske mange, og det er synd, fordi også den kunsten kan gi oss noe, ved at den forteller oss sannheter rett fram. Den sier noe om hvordan vi kan leve, kan løse problemer for oss og hjelper oss til å holde ut å leve som mennesker i verden. 



Strenge straffer for gamle forseelser

Politikk i videste forstand Posted on 15 Jan, 2020 22:25

Er det noen som tror på Jøran Kallmyrs forklaring om at hun au pair’en ikke jobbet, de månedene han ikke hadde fikset papirarbeidet ennå?

I seg selv ingen stor sak, vel, bortsett fra at folk blir kastet ut av landet for…tja, sånne ting og mindre.

https://www.nrk.no/sorlandet/1.14852530?fbclid=IwAR1MZjrQMdb2VHQ5sy9NgC-pbW77DaHnchj-1t3m8RUVD7sZKXD_yKScy08



Pengene og jorda

Politikk i videste forstand Posted on 13 Jan, 2020 23:46

Jeg snakket her om dagen med en jeg kjenner som er bonde, og hun fortalte meg et og annet jeg ikke visste om landbruk og om bygdene.

Hun har ikke lest denne teksten, den får stå for min regning, men dette var det jeg fikk med meg og syntes var mest interessant av det hun sa.

Å være deltidsbonde har vært det vanlige i Norge. I tillegg til gårdsdrift har man vært lærer, prest, man har drevet skogsdrift, vedsalg, håndverk, jeg har sikkert glemt en masse. Både prester og lærere måtte en gang ha gård eller jord fordi lønna ikke var høy nok til å leve av (da snakker vi vel om temmelig lenge siden). Langs kysten har man selvfølgelig fisket.

Folk har vel drevet med alt mulig. Er ikke det typisk oss?

Pellementmakeren, han og hun som kunne masse forskjellig og visste hvordan man kunne overleve på mange måter, har vært en typisk nordmann, man har, eller mange har, på grunn av naturen, opprinnelig, vært nødt til å leve litt sånn, eller mye sånn, for å overleve.

Inn på banen i dagens landbrukspolitikk kommer Sylvi Listhaug, eller kanskje det er Carl I. Hagen som bør anholdes, han virker som en mann som er full av lettvinte ideer til enhver tid, og hans talent som utøvende kunstner (jeg gjetter på danser) gir ham en karisma som egentlig hører hjemme på scenen.

I hvert fall, landbruksminister Sylvi Listhaug, i den rollen denne gangen, forandrer støtteordningene i landbruket sånn at store bruk tilgodeses mer enn små, mere enn før. De små har det alltid vært mest av, det er mest de som har gitt oss maten.

Jeg antar at det er ut fra en tanke om at man må ha “nok å leve av” som bonde, at de store enhetene må til for å få en stor nok inntekt, sånn tenker og snakker jo en del.

Men det stemmer jo dårlig med den virkeligheten jeg akkurat har beskrevet, som er tilpasset vår natur. Ikke noe dårlig poeng i dagens situasjon, vil jeg vel si.

Typisk nok for en god del av tidens politikere har man ikke sjekket det feltet man blander seg borti.

Det har alltid vært import, men vi har også klart å dyrke og produsere en masse mat til oss selv.

Jeg antar også at man ikke har vurdert hva som ville skje hverken med bygdene eller med kvaliteten på kjøttet eller med markedet når man gjør sånn som man gjorde.

Selve bildet, situasjonen, om man vil…det ser man ikke, legger ikke merke til, bryr seg ikke med.

Det er en generalisering, men det skjer ting så fort for tiden, det er ikke lett å se hva som skjer fordi det skjer utrolig mye på en gang.

Det er et problem at ting skjer så raskt, man innfører store endringer på felt etter felt, som om man skulle styre en bedrift.

Norge er ikke en bedrift, men et land.

Det er min mening,

Men denne utviklingen har pågått lenge. Det virker bare som om den har kommet til et sluttpunkt for hva som er mulig uten å ta livet av bygdene, eller vi har fått politikere som er så krasse at de plutselig snur helt opp ned på dette også

Ok.

I hvert fall investerer noen i store fjøs, produksjonen går opp, så mye opp at vi fikk overproduksjon av sau, for eksempel. Grunnen var primært denne omleggingen av tilskuddsordninger, hvis jeg forsto det riktig.

Uansett er det ressursmessig heller ikke lurt å bygge fjøs som egentlig ikke trengs, det gir CO2-utslipp, soyaproduksjonen har miljøproblemer innebygget, og transporten fra la oss si Brasil, av det fôret, gir CO2-utslipp.

Kompliserte konsekvenser av en idé som er for enkel. Den sier at store enheter tjener mere penger, og det er det vi trenger for å overleve.

Men virkeligheten er faktisk ikke så enkel.

I dag er en stor del av jorda på landet blitt leiejord, det vil si at én mann eller dame driver over et større område, jord hun leier, ikke selv eier, og han eller hun må dermed kjøre med traktor over lengre avstander enn da brukene ble drevet som selvstendige enheter. 

Man kan kanskje tenke seg at hans egen jord også drives bedre enn den jorda han leier, det kan i hvert fall skje.

Dette gir også større CO2-utslipp enn tidligere, hva var det det ble kalt, dekk og diesel…hvor det altså tidligere var en god del flere små, selvstendige bruk.

Ett argument mot å spise mye kjøtt er ressursbruk. I den grad man forer dyra med vekster vi kunne spist, er det selvsagt ressursmessig lurere å spise grønnsakene selv – til en viss grad.

Men Norge er fullt av beitemark, hvor det ikke lett kan dyrkes noe, eller ikke lett noe annet enn gras. Da er det mange ganger ressursmessig lurt å bruke dem til beite til sau eller andre dyr. I hvert fall blir regnestykket et annet enn steder hvor driften er basert på kjøpt kraftfor.

At vi spiser melkekyrne våre er også et ressursargument for kjøtt.

At alt dette har noe å si for bosettingsmønsteret i landet skulle vel også være opplagt.

Mange av de store brukene kjøper fôr i en butikk, heller enn å dyrke det selv, og mye av det fôret er importert.

Når det gjelder diskusjonen om utslipp generelt fra landbruket, finnes det også kunnskap om binding av karbon i jorda. Der glipper mine kunnskaper foreløpig, jeg føler jeg må vite mer om levende jord satt opp mot industrielt landbruk, for eksempel.

Man bør også legge merke til, etter min mening, det ser sånn ut for meg, at regjeringen går løs på landbruket ut fra det som for meg ser ut som alt for enkle tanker, nemlig et regnestykke som jeg som sagt ikke tror bryr seg noe særlig om hva som skjer når man skrur til lønnsomhetsskruen, bortsett fra…at lønnsomheten muligens øker. Det er mulig at man kan presse mere penger ut av et eller annet, men bak det der “et eller annet” skjuler det seg for en søvnig byboer et land, en landsbygd, da, om man vil, som virker som det er presset til grensen.

Penger er det man tenker på, uten å tenke på at en bestemt økonomisk tankegang har konsekvenser i helt andre sammenhenger enn økonomi.



Risotto à la Oslo

Hybelmat Posted on 12 Jan, 2020 17:27

Til én person.

grøtris

løk (1/4-1/2 middels løk)

2 hvitløksfedd

smør

olivenolje

tørket estragon

salt

litt god balsamico-eddik

to forskjellige chilisauser etter egen smak

honning

vann

1-2 ts Helios grønnsaksbuljong

en liten bit blåskimmelost

Mengder er litt slomsete notert, sorry, jeg burde skjerpe meg.

Når du eksperimenterer med ting du ikke helt vet hvordan du bruker, ta litt mindre av det enn du tror først, altså krydder, salt osv, og øk forsiktig mengden mens du smaker det til, så slipper du unna en katastrofe som du må reparere med et eller annet.

Når de gjelder andre ingredienser er du kanskje nødt til å vente til neste gang du lager retten med å justere, hvis du ikke vil ha jobben med å frese ekstra løk i en annen panne og legge i en eller annen saus du holder på med, etter at du egentlig er ferdig med å frese løk.

Det er litt irriterende og tar lengre tid, men det hender jeg gjør sånne ting også.

De chilisausene jeg hadde for hånden…den ene smaker litt ketchup, men er mye sterkere, den andre er den typen du får på asiatisk gatekjøkken eller hva man skal si, i små plastbegere, hvis man kjøper en vårrull. Bruk det du liker og har.

Hvis jeg har forstått noenlunde riktig hvordan man lager risotto er dette fremgangsmåten:

Smelt smøret sammen med oljen, og fres løk og hvitløk bare noen minutter, eller forsåvidt sånn som du vil ha det.

(De vanlige advarsler når det gjelder svidd hvitløk. Det finnes altså måter å brune det på som smaker fint, men det er en grense et sted.  Forsiktig varming, er vel egentlig nok, noen minutter.)

Ha i alt unntatt osten, rør raskt inn og sleng i nok vann til at risen blir kokt.

Nok en gang blir vel purister grinete, men er det for lite vann justerer jeg bare underveis, sjekker om risen er ferdig og koker lenger i litt mere vann som jeg har i, hvis den altså ikke er det.

Stort sett all væske bør være borte når retten er ferdig, smaken har vandret inn i risen og sikkert i løken, selv om den siste er litt drept. Kok i hvert fall så lenge at løken ikke føles helt svampete, hvis du har vært lat og ikke delt den opp veldig smått. En saus av et hvilken som helst slag kan kokes inn og blir litt eller mye tykkere, og det betyr også noen ganger at grønnsaker og andre ting som ligger i den kommer litt tilbake til opprinnelig, stekt eller varmet tilstand, selv om den altså er kokt.

Osten rører du inn helt til slutt, når denne lille retten egentlig er ferdig, bare smelt den i varmen som er der, og servér. Jeg hadde en St. Augur som i hvert fall ikke var for lite lagret, og den fungerte fint. 

Jeg spiser ikke noe særlig blåskimmelost ellers, men i en eller annen saus eller gryte synes jeg det smaker kjempegodt, sammen med andre ting. Det samme for min del med ansjos, det er en sånn liten buljongterning oppi en del retter – jeg er ikke noe særlig glad i å spise ansjos alene, og altså heller ikke blåskimmelost.

Ferdig buljong er litt juks, men Helios sin (hvis den fortsatt er på markedet) er ganske god, bare veldig salt, som annen buljong også, så ikke ta for mye. Har du noe stekefett som smaker av noe, eller du faktisk har kokt kraft…det er jo the real thing i en hvilken som helst sammenheng, omtrent.

Man tror man ikke har mat i skapet, men grøtris selges i nokså store pakker, og det er ikke særlig ofte jeg koker risgrøt, så plingplong, den risen var jo fin til å spises sånn som dette.

Dette får kanskje strengt oppdradde italienere til å rynke på nesa, men det smakte i hvert fall bra selv om det sikkert ikke er helt i tråd med tradisjonell italiensk mat. Det finnes moderne mat i Italia også, som antagelig er bygget på tradisjonen, men hvor man gjør nye ting også. Og eksperimenter…skulle det ikke finnes der også?

Når det gjelder grøtris oppfører den seg annerledes her enn hvis du koker risgrøt av den på vanlig måte, det tar jo en halv evighet. Du må selvfølgelig koke den ferdig, men det tar ikke all verdens tid, det funker som normalt med ris.

Jeg ser at jeg begynner å bli pretensiøs med titler. Jaja…



Next »