Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjelige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

 

 

Møllergata, Oslo, ved St. Edmund's Church, den anglikanske kirken.

Store Bror er straks her, eller kanskje allerede

Uncategorised Posted on 05 Apr, 2020 22:33

https://www.aftenposten.no/verden/i/K3mpKE/foer-overvaaket-de-i-det-skjulte-i-koronatiden-skryter-myndighetene-av-hvor-mye-de-vet-om-deg

En kommentar fra «norsk» hold som jeg har hørt fra flere, privat, gjelder overvåkning. «Hvis du ikke har gjort noe galt, har du jo ingenting å frykte».

For meg høres den måten å tenke på, kanskje ut som et ekko fra krigen, preget av redsel, rett og slett.

Eller noe annet.

Jeg synes ikke det er fornuftig sagt.

Hvor langt har myndighetene…våre…endret lover og regler fra det vi var vant til?

Hvor mange hastebehandlinger…i vår nasjonalforsamling?

Jeg tror en god del diskusjoner i dag foregår delvis på feil grunnlag, som om tiden ikke skulle ha gått, som om vi ikke skulle ha hatt en bølge av…strenghet, blant annet, også blant folk, og blant såkalte toppolitikere.

Den står vi faktisk midt oppe i, den har vært der ganske lenge.

Det er en bølge i opinionen som har ført til mange av de samfunnsendringene vi opplever, sorry to say. Carl I. Hagen har sin del av ansvaret, men han har ikke operert alene.

Jeg er nokså sikker på at det har forplantet seg ting til lovgivning og forvaltningspraksis som ikke burde være der.

Uansett vil jeg ikke leve i det perfekte samfunn.

Perfeksjon er en meget nærliggende egenskap ved datateknologi. Den kan brukes til å finne liksom…alt innenfor et eller annet man bestemmer seg for.

Den kan brukes annerledes, eller den kan brukes totalitært.

Up to us.



Oslo

Politikk i videste forstand Posted on 05 Apr, 2020 22:32

https://vartoslo.no/alexandra-beverfjord-bydel-grnerlokka-borge-roum/naermest-17-mai-tilstander-skrev-dagbladet-om-folkelivet-i-markveien-pa-grnerlokka-i-gar-men-var-det-sant/226821

Litt nærmere sannheten.



Langsomt inn i et hjørne

Kultursider Posted on 05 Apr, 2020 20:46

Jeg møtte en gang en eldre tysk lege som hadde rukket å være med i Hitlerjugend som ung, hvor «alle» til slutt ble dyttet inn, for å sitere en annen tysk venn.

En interessant samtale, selvfølgelig, et møte med historien, egentlig.

I denne sammenhengen synes jeg ett synspunkt fortjener å bli nevnt, han sa at «det var jo enkelt å være tenåring under et diktatur, fordi alt var bestemt, man trengte ikke å lure på noe».

Jeg husker ikke nøyaktig hvilke ord han brukte, men omtrent dette var poenget.

En annen tysk venn, som er på min alder, omtrent, sa en gang at en av de tingene hun syntes var virkelig ille, av det hun hadde lært eller funnet ut av når det gjaldt nazismen, var hvor mange som bare fulgte strømmen, sånn som jeg forsto henne, som ikke tok selvstendige valg eller hadde veldig selvstendige meninger, men som mente det «flertallet» mente.

Dagens sítuasjon er ikke lik 30-tallet. Mye er veldig forskjellig, ikke minst velstandsnivået og de politiske metodene.

Men det fantes jo gjerne en hverdag den gangen også, selv i Tyskland, og her også, og sikkert overalt, med «normale» diskusjoner i hvert fall i familien eller blant venner. Alle filmene vi har sett, dokumentarer og spillefilmer, fokuserer ofte på de dramatiske situasjonene, og de fantes selvfølgelig, men et jevnt sig, en stille utvikling, en flytting av fokus og grenser, har det vel vært i forkant av alt som skjedde.

I hvert fall, én ting jeg tenker vi burde være på vakt mot er nettopp…stillhet.


Hendte det noe med naboen? Hm…så lenge ikke jeg er rammet…



Nytt pianostykke

Musikk Posted on 04 Apr, 2020 23:33
Dette er ikke en fuge – This is not a fugue – Es ist nicht eine Fuge
…eller ikke helt nytt, plukket fram fra arkivet.


Litt orgelmusikk

Musikk Posted on 04 Apr, 2020 22:53

Vaughan Williams: For All the Saints (salme), spilt av meg.



Nytt pianostykke – noter

Musikk Posted on 03 Apr, 2020 11:21


Kjønnsroller, faktisk

Kultursider Posted on 03 Apr, 2020 03:13

Jeg vi gjerne være galant og hyggelig overfor kvinner, men det går en grense et sted for hvor mye man kan gjøre for dem, som mann.

Litt for mange debatter for tiden, til og med før Korona, inneholder litt for mange 100%-argumenter og -posisjoner, også for eksempel i metoo-diskusjonene.

Som tenåring på 70-og 80-tallet ble jeg godt oppdratt når det gjaldt kvinnesak, som det het, og jeg sier gjerne en gang til at jeg ikke har planer om å utfordre kvinners rettigheter til jobber eller posisjoner i samfunnet. De mulighetene ser jeg på som selvfølgelige.

Noe av dette var allikevel ubehagelig å leve i som gutt og ung mann, konfliktene mellom kjønnene var tildels tilspisset, ikke minst i familien, og å bygge en identitet som mann var til tider slitsomt, man ble preget av de misfornøyde husmødres eller generelt kvinners problemer med karriere og egen identitet.

Noen sider av saken gikk for meg allikevel temmelig uproblematisk for seg fordi jeg hadde en tante som nok etterhvert var en profilert akademiker, uten at jeg tenkte så mye over det, men siden hun var utrolig hyggelig og også respektert i familien førte det sikkert for min del til at det aldri har vært noe prinsipielt tema om kvinners synspunkter skal høres eller ikke. Tre snakkesalige søstre, min mor var en av dem, og ofte ganske underholdende, ga meg heller ikke umiddelbart noen idé om at damer burde tie stille, særlig ikke fordi jeg også fikk lov til å delta i samtalen.

At jeg privat har hatt andre typer utspill enn rent vennlige er en annen sak, private konflikter kan jo av og til spille inn på måter de ikke burde, men jeg tror ikke jeg har gått løs på noen i en diskusjon med den begrunnelse at de er kvinner.

Ute i samfunnet har det uansett aldri vært noe spørsmål for meg.

Det fantes også en annen og veldig hyggelig side av et sånt likestillingsregime da jeg vokste opp, et miljø av venner og delvis politiske samarbeidspartnere i tenårene hvor vennskap og nærhet sto virkelig høyt. Jeg hadde mange jentevenner, og mange av vennskapene består ennå. Vi hadde en stil oss imellom som jeg tror var atskillig mykere enn andre ungdomsmiljøer jeg seinere har hørt om, vi utnyttet hverandre virkelig ikke.

Men idag finnes det som sagt en tendens til å forlange nær sagt alt av en mann, og tilsvarende tolererer man noen ganger ingenting når det gjelder å trå over streken.

Jeg snakker fortsatt delvis om metoo-diskusjonen, og muligens fortsatt litt på siden, jeg er stadig vekk enig i at man ikke burde utnytte en posisjon i et arbeid eller i politikken på utilbørlige måter, men jeg synes også man har rettigheter som offentlig person som noen ganger tangerer de man har som privatperson.

Jeg håper heller ikke at et utspill som dette stopper journalister fra å sjekke journalistiske muligheter, det er for mange stemmer som roper det forbyr vi, kjapt og hardt, for tiden.

En relativt åpen scene i offentligheten, med muligheter både for å tråkke over og si ting imot det, synes jeg fortsatt burde finnes.

Og også etablerte media kan tenke tanken på nytt, at man kan la være å omtale et og annet også. Med Internett har vi en helt ny situasjon når det gjelder offentlighet, og vi er fortsatt nødt til å føle oss litt fram for å finne formen. Nøyaktig som før kan det ikke være, både fordi alt man skriver alle steder på nettet, prinsipielt og teknisk kan lese av alle, og det gjøres i stor grad også, mens man ved å skrive noe selv i Aftenposten i gamle dager tross alt hadde et mere avgrenset publikum.

Privat kan heller ikke en kvinne forlange alt av en mann. Det finnes misbruk av menns…ridderlighet eller gode oppdragelse på det punktet, beklager et så alderdommelig språk, men noen av oss er vokst opp med ganske høye idealer, og hvis de ikke skal korrumperes til det motsatte, krever det at de ikke utnyttes.

Ingen kan heller elske 100%, være 100% trofast i sjela, støtte noen 100%. I situasjoner, ja, også over tid, men bokstavelig talt alltid og i et helt liv, sorry, den går ikke. At ting spisser seg i krangler burde være vel kjent, da lander man ofte i en knute eller en eksplosjon med sånne ekstreme posisjoner, men man kan ikke forlange alt fordi man er kjærester eller gift.

Det at menn tradisjonelt holdt seg unna oppdragelsen av barna, tror jeg er en sannhet eller en klisjé som ikke alltid stemmer, heller ikke i tidligere generasjoner. Uten at jeg har sjekket forskningen, den finnes kanskje også, så ser jeg i hvert fall situasjoner og kjenner folk hvor man aner eller vet at fedrene har spilt en mere positiv rolle i familien enn klisjeene sier.

Det motsatte finnes selvsagt også.

Disse tingene burde beskrives med ord, ikke med tall.

Problemer vil det alltid finnes i en familie.

Men i min generasjon og nedover stemmer det for mange heller ikke at mannen er den i familien som mangler kompetanse på følelser eller relasjoner, ikke som en generell regel.

Det motsatte kan også være tilfelle.

Man blir noen ganger satt i bås som mann og som pappa av tradisjonelt innstilte kvinner som kanskje er vant til da tradisjonelt innstilte menn, som altså kanskje mangler den kompetansen på følelser og relasjoner osv. som vi snakker om.

De finnes nok, men det motsatte finnes også.

Jeg regner med at eventuell forskning har identifisert noen sånne ting også.

Kanskje det noen ganger er kvinnen som monopoliserer barneoppdragelsen ved å si at det ikke er noen diskusjon, jeg vet best siden jeg er mor.

Den kan du aldri matche, siden du er…mann.

Min egen mor gjorde noen sånne ting, og jeg har sett det gjort i min generasjon også.

Hvem som hadde saklig sett rett i enhver situasjon var nok ikke gitt bestandig.

Men hun ga seg i hvert fall på temmelig mange sånne harde ting i løpet av livet, hun sa at hun hadde måttet innse på et tidspunkt at ikke noe av det hun vokste opp med stemte lenger, og hun var ikke spesielt misfornøyd med oss barna i voksen alder, såvidt jeg har oppfattet, i hvert fall. At hun fortsatt hadde kontroll stemte nok i mange ting, men hun ga i hvert fall prinsipielt slipp på et tidspunkt. Jeg vil jo si det hjelper.

Å si at ingenting stemmer er sikkert saklig sett en overdrivelse, men jeg har vært med på, og mange med meg, en omtolkning av gamle prinsipper, og mange gamle vaner og måter å gjøre ting, også måter å tenke på, burde kastes på båten, hvis det ikke allerede er gjort.

Skal menn være med må de jo også slippes til, med en innebygget risiko for kvinnen å miste den totale kontrollen over familien.

Jeg tror også det finnes et slags felles regime når det gjelder oppdragelse og muligens pedagogikk som er for dominert av kvinner, et fellesskap kvinner imellom, eller mange. Hvor det befinner seg, når det gjelder alder, sosial tilhørighet, geografi, utdanning osv, vet jeg ikke, men at det finnes som fenomen er jeg nokså sikker på.

Nok en gang, jeg vil ikke ha vekk alt av noens synspunkter eller vaner, og slett ikke samtaler eller sosiale forbindelser, men totale løsninger er ikke til det beste for noen.

Jeg har møtt holdninger som jeg mener er alt for mye opptatt av fellesskap og ansvar, eller i hvert fall på uheldige måter, som jeg tror i sin tur kan få frem sterke reaksjoner seinere fra barna, på de holdningene, eller gjøre dem alt for disiplinerte.

Det må være en balanse i oppdragelsen mellom frihet og individualitet på den ene siden, og fellesskap og hensyn, på den andre. Får man ikke nok plass til seg selv tar man det lett på et eller annet tidspunkt, eller man ender med å slite.

I det første tilfellet er spørsmålet hvor den energien havner, kanskje ute på gata, i det andre tilfellet kan det skje at den vendes innover, mot barnet selv, eller personen selv, kanskje med destruktive følger da også.

Kvinner har også hatt sine runder med å frigjøre seg fra menn, ikke minst økonomisk. Dette har vært viktig, og i den grad det arbeidet ikke er fullført ønsker jeg velkommen de anstrengelser som fortsatt trengs.

Men følelsesmessig avhengighet av kvinner er jeg nokså sikker på er et problem for mange menn, og det kan være like lammende og like ødeleggende for et liv som økonomisk avhengighet kan være det, som var et generelt tema for kvinner og kanskje fortsatt er det for noen.

Kanskje den følelsesmessige siden av kvinnefrigjøringen ikke er helt gjort ferdig for kvinnenes del heller? Det burde jo helst være mulig å komme hverandre i møte.

Selv om det ikke er helt enkelt å forstå neste generasjons liv, blir jeg jevnlig bekymret når jeg får øye på enkelte ting som kanskje særlig yngre menn har problemer med, og jeg har selv erfaringer langs de linjene. Selv om menn utnytter kvinner, det skjer jo, skjer det også at kvinner utnytter menn.

Og nok en gang, 100%…finnes ikke, og menes ikke fra min side heller.

Den totale uavhengighet er også en tankevekkende idé som jeg ikke vet helt hva jeg mener om. Men noe av problematikken for menn i dag ligner etter min mening en god del på de diskusjonene i likestillingsdebatten for noen tiår siden som gjaldt uavhengighet, bare langs andre linjer, eller den gjelder andre temaer.

Man kan, skissemessig, kanskje se på en del av problemene for mannsrollen idag som overgangsfenomener, en ny mannsrolle har jo vært underveis i mange tiår. Den gamle mannsrollen (tja, det var jo neppe én, men skal vi si en rolle som bare ansvarlig, sterk, maskulin…) kan gjerne få avløsning der det enda ikke har skjedd, og som sagt, jeg irriterer meg over at en del ikke har oppfattet at noen av oss for lengst befinner oss i et nytt landskap, med nye kombinasjoner av egenskaper og roller.

Jeg er ikke ute etter å bryte ned godt arbeid, men jeg liker det heller ikke helt når kvinners begreper og definisjoner preger oppdragelsen og debatten i for stor grad, forsåvidt for begge kjønns vedkommende, altså når det gjelder oppdragelse av både gutter og jenter. Man ser kanskje lettere problemene hos menn eller gutter, men man burde også stille noen spørsmål ved oppdragelsen av jenter idag. Selvtillit er viktig, men selvkritikk burde også finnes, uten at man dermed bryter ned all selvtillit, det kan ikke være meningen.

Nok en gang, 100% fungerer ikke, og jeg er heller ikke sikker på at selvstendighet alltid er det som kommer ut i den andre enden for jentenes del for tiden, selv om det nok er hensikten i mange tilfeller.

Selvfølelse er vanskelig, men kanskje den viktigste størrelsen i denne diskusjonen. Med en viss kontakt med seg selv noenlunde i orden, og ikke bare selvinnsikt, som kan være i overkant selvkritisk, har man et atskillig bedre utgangspunkt for alle slags reaksjoner på andres liv og bevegelser.

Virkelig trygghet i seg selv, ikke bare tilkjempet overlegenhet, kan gjøre en mindre krass og mere bevegelig. Det trenger ikke løse alle problemer i samkvem med andre, men selvrespekt gir vel i hvert fall ofte et bedre utgangspunkt for å respektere andre, så lenge den er balansert mot andre, og man ikke blir helt selvopptatt. Men det vil jeg vel kanskje ikke kalle selvrespekt, det ordet reserverer jeg for en holdning som har mulighet til også å gi andre respekt.

Prinsipper kan erstatte en del av dette, men i lengden sliter vi alle hvis for mange av oss har for mye problemer med å stå på egne bein, følelsesmessig og tankemessig.

Jeg har sagt før, og kan godt si det igjen, maskulinitet og feminitet er ikke helt faste størrelser, det er ikke gitt nøyaktig hvordan de finner uttrykk hos forskjellige mennesker, men man har uansett som individ, også som barn, en rett til å velge mange ting selv og forsvare seg både mot fedre og mødre.

En bedre balanse og noen flere åpne muligheter er kanskje idealer jeg leter etter plass til.

J



Vin fra Bekaadalen

Noe å drikke? Posted on 02 Apr, 2020 23:58

Jeg drakk en libanesisk rødvin her om dagen, varm og krydret, kan man kalle den.

Det er såpass lenge siden at jeg har glemt hva slags mat jeg spiste til, men den var varm og krydret, den også, det kan jeg huske, og det matchet jo i hvert fall bra. Ikke all vin tåler pepper like godt, og jeg bruker nesten alltid en del av det i maten.

Libanon er et av de eldste vinproduserende områdene, sier Oxford Companion to Wine, og jeg har ikke historiekunnskap nok til å vite hvor mange av de forskjellige rikene som har regjert dette området oppigjennom, men en del har det vel vært.

Ekspeditøren på polet opplyste bare litt unnskyldende at de i Libanon la seg litt etter Bordeaux, når det gjaldt stil, får vi anta, men ingen grunn til å unnskylde seg for denne rødvinen (hun gjorde heller ikke det når det gjaldt vinen) – den er laget på Cinsaut eller Cinsault, en druetype som har spilt en rolle både i Languedoc og andre områder i Frankrike, og i nord- og Sør-Afrika.

Den brukes også til rosévin.

«Les Bretèches» het denne, og en bretèche er et lite utspring på en middelalderborg som man kunne skyte fra. Jeg husker ikke helt hva det heter på norsk, men ordets opprinnelige betydning er antagelig «forsvarsverk fra Bretagne». Hva man ikke kan finne ut i oppslagsverk…

Som vel størstedelen av libanesisk vin er denne laget og dyrket i Bekaadalen, og alle disse stedsnavnene har noen ekkoer i mitt hode av triste hendelser. Også i dag skjer det ting, dalen bebos blant annet av rundt 350 000 syriske flyktninger, i telt, i tillegg til den drøye millionen libanesere som bor der.

Jordbruk er i hvert fall hyggeligere enn krig.

Titter man på bilder på nettet fra Bekaadalen…det ser fantastisk fint ut.



Next »