Dæven…noen har fått med seg Svalbard-følelsen ned i Torggata. Første gang, eller en av de første gangene jeg var i Longyearbyen, dro jeg med ett av de flyene som ikke går direkte, men som mellomlander i Tromsø.
Det er en egen gate som jeg tror bare går opp dit, nummer 20 eller noe sånt, man må av flyet og gjøre litt nye formaliteter, og som sagt, en av de første gangene jeg kom inn der trodde jeg det var noen som hadde bursdag, eller kanskje to, for det var en eller to grupper med folk som var i så overstadig godt humør at jeg tenkte det måtte være en grunn.
Men de skulle bare hjem.
Det var nok, kanskje mere enn nok, og så hadde de kanskje truffet kjentfolk hjemmefra, og der satt de og fikk meg til å lure på hvorfor det ikke sto en impro-kjøpt kake der eller hvorfor ingen hadde i det minste en øl i hånda.
Men i dag, samme følelsen eller noe som ligner veldig, litt som alt det glitteret som jeg husker var i omløp på karneval i Tromsø for en åtte-ti mannsaldre siden (neida, ikke så lenge) – men en skikkelig byfest var det i hvert fall, med opptog rundt et eller annet sted, og brøytekanter og jeg tror sol, og jeg hadde allerede vært på en fest dagen før, typisk nok, men var fortsatt i godt humør.
Og nok glitter til at det satt både her og der dagen etter, det der småtteriet som unger kanskje elsker en periode og som er som en sky som ikke går bort hvis du velter boksen ned på teppet.
Stjerner, akkurat som når du kommer ganske shabby over den der broa jeg bor ved, møter et par blikk og allerede har fått et «hei» som hjalp litt på en skikkelig minusdag, og så gjennom mellom bordene på Sara og det som kommer etter, bortover fortauet, og du kan merke energien fra par og ikke par og alle er bare h a p p y, det drysser glitter ned i skjorteermene og baklomma og når du kommer deg bort til kaffebaren er du så ovenpå at du begynner å snakke med noen du ikke pleier å snakke med selv om det ikke er en sånn dag og selv om du aner, mer enn vet, at mange rundt deg tenker på det drapet av han svarte mannen som ikke hadde gjort noe galt. Stemningen ikke faretruende, men du føler deg hvit som faen allikevel.
Men du strør noen stjerner over naboen ved disken, de har faktisk hjemmebakte kaker, det er ikke tull, og god kaffe og du trenger bare å si én hyggelig ting, så blir du kalt hei, sjef, og de første gangene er du så naiv at du tror du er noe spesielt, til du finner tonen litt, svarer noe hvis det funker eller bare tar i mot den, i hvert fall, og skjønner at alle kan være det.
Du betaler jo for kaffen og eventuelt kaka og kommer en gang til.
