Den profesjonelle amatør

Vi er fortsatt ikke i nærheten å ha snø her nede, noen få meter over sjøen.

Det begynte med den ryggsekken som sto på trappa, en ganske liten, blå ryggsekk med en ganske stor stein oppi.

Den første reaksjonen, før jeg rakk å tenke, var at noen hadde satt den igjen der, på en litt bred trapp ved en tilsynelatende lukket dør inn til et hus. 

På Olaf Ryes plass, ikke langt fra der jeg bor.

Men det er jo det med dagens kunst og dagens kunstnere, det er ikke alltid man skjønner med en gang hva de driver med, og det er jo ikke så sjelden humor i ting. Så selvfølgelig var det en kunstner som hadde vært så lur. Det så unektelig ut som en skikkelig bør med en sånn stein oppi der, som stakk opp av sekken.

Det neste møtet med kunsten var inne i galleriet, for det var et galleri der, da hadde jeg rukket å gå forbi den sekken mange nok ganger til liksom å kjenne den, hadde på en eller annen måte funnet ut at den var satt der med en baktanke av et eller annet slag, og vendt meg til den, som han gruvearbeideren i Longyearbyen på sokkelen sin eller Wergeland, for den saks skyld, nede i sentrum.

Det jeg husker av den første utstillingen var en uvanlig merkelig opplevelse, selv når det gjelder meg i gallerier, et bittelite rom, nei, to, tvers over gangen inn til bakgården, man gikk ut fra selve galleriet. 

I det ene rommet var det et kar som luktet nokså vondt, ikke akkurat fullt av skitt, men det luktet ikke helt bra, og det lå rare ting oppi det karet, avklippede negler, hår, sånne ting. Det var noen små merkelapper der også, med noe skrevet på.

I rommet ved siden av var interiøret nokså retro, en liten telefonhylle eller noe sånt, og en stol som man kunne sitte i, det var akkurat plass til den. Jeg satte meg selvfølgelig, går man et sted av nysgjerrighet sjekker man ut det man har lyst til å se på.

Man kunne legge fra seg noe hvis man ville…

Snodig kunstprosjekt, tenkte jeg jo, men etter noen få minutter dukket det opp en som jobbet på galleriet, og hun satte seg og begynte å spørre meg ut litt om hva jeg tenkte om prosjektet – og så videre! 

Det ble en lang og interessant samtale. Hun var ikke kunstneren som hadde laget dette, men det var en del av kunstprosjektet at noen skulle komme inn nettopp sånn og begynne en samtale. Hun holdt på med film selv, tror jeg det var, så hun var jo kompetent nok til å diskutere ting, vi hadde en masse å snakke om.

Neste gang jeg var der hadde de byttet ut utstillingene (det var flere ting der den første gangen også), og i det store lokalet, hovedrommet, var det satt opp en del trestammer, hentet fra bakgården, tror jeg, og de hadde alle en sensor i seg, og en veldig liten høyttaler, hvor det på en eller annen måte kom lyd ut fra trestammene fra den sensoren. Jeg er litt usikker på hvor mye elektronisk prosessering som fantes på veien til høyttalerne, men hele rommet tikket i ujevnt tempo, nokså svakt, men allikevel hørbart når man hadde funnet ut hva det hele var.

Inntrykket var en blanding av naturlige og syntetiske lyder, eller altså lyder hvor det ikke var helt mulig å si om de var det ene eller det andre. Det minnet kanskje litt om regn.

Et ganske interessant poeng og en ganske snodig og interessant verden. Grensen mellom…skal vi si natur og fiksjon er jo litt av et tema for tiden i mange sammenhenger, de bøkene man ikke helt kan plassere, fake news eller også alle våre forskjellige hoder som tenker forskjellig, noen ganger bærer det helt galt avsted for tiden, og noen ganger må man tenke etter hvem som har rett.

Ideen om at et tre kommuniserer med oss og har følelser kan man jo også komme på. Jeg husker ikke om sånne tanker var luftet i programmet, men de finnes jo i andre sammenhenger i offentligheten og har vært der en god stund.

For ikke å snakke om i hodet til en gartner eller en hageeier.

Assosiasjonen til det der prosjektet med liksom…skitt…altså, jeg kan noen ganger bli litt lei av at noe kunst er ekkelt, men tanken i mitt hode, særlig etter den samtalen, var at man kan få noe ut av andres problemer, og den er ikke vanskelig å relatere til. Jeg har hatt mange andre samtaler med venner om de mest innviklede og vanskelige problemer, og jeg mener ikke det er tull at vi har løst noen av dem. Et par timer og et måltid mat, to som snakker sammen, for eksempel, det er like effektivt noen ganger som en sats fra en Beethoven-symfoni eller noe tilsvarende. En fotballkamp, vil jeg tro, for de som er der. 

Nå sist jeg var oppe på Atelier Nord, som det heter, fantes det flere kunstneres arbeid, blant annet en lydkonstruksjon (det var nå mitt begrep) som lignet litt på de der trestammene med høyttaler. Lyden av noen insekter, muligens mygg eller fluer, fantes i hodetelefonene man satte på seg, sammen med lyden av trikken og vel også noen andre bylyder, og noen av de insektlydene var også en sånn blanding av prosessert, altså elektronisk, og naturlig, i hvert fall hørtes det sånn ut, og de var satt sammen til en slags komposisjon.

Jeg kjenner flere som maler bilder som er en blanding av figurative og abstrakte motiver, og resultatet er mildest talt interessant og givende. Ideene er ikke så forskjellige fra en del av dette, men det kan være at rammen rundt prosjektene er annerledes.

Det er i mitt hode greit å mene at noe er bare tull eller ikke helt vellykket, men jeg gidder ikke lenger forholde meg til stemmer i offentligheten som egentlig ikke bryr seg om eller interesserer seg for kunst. 

De kan blande seg utenom, som danskene sier, de kan holde på med sine egne ting og la oss som faktisk bryr oss både om Beethoven og Klimt og Jackson Pollock og gjerne for meg, Zappa og Schönberg og Lene Grenager og de andre idag, la oss holde på. Jeg bryr meg nesten ikke om  hva jeg møter i et galleri eller på en scene, så lenge noen har tenkt en tanke og har hatt et behov for å si noe.

Og sier det.

Så kan man diskutere, gjerne, men det var noen stemmer der da jeg var liten også, som hadde den samme klangen og omtrent det samme innholdet når man begynte å snakke om nesten hva som helst man hadde tenkt.

Hva f… driver du med, liksom?

Skal du lage en avhandling?

Ja, nettopp, det er det jeg skal.

Om det blir et musikkstykke av det eller en avisartikkel er ikke så nøye, bare det inneholder en idé som er verdt å tenke over.

Så kan du gjerne komme med din tanke også, så lenge du lar meg få bruke mine ord og si det jeg har å si.

En annen ting som har skjedd de siste årene er at jeg mistet litt oversikten over min egen økonomi, delvis på grunn av det stekespadeprosjektet.

Jeg er ikke akkurat den fødte forretningsmann, selv om det er sider ved forretningslivet som har interessert meg i perioder, for eksempel markedsføring.  Politikk kan selvfølgelig være et problem for meg, eller man kan til slutt lure på hva det er, når man har en generell motstand mot å tjene penger på et firma. Jeg går jo som sagt gjerne i butikken eller enda mere på kafé. De selger meg jo ting.

Men uansett, når man har et firma og til og med prøver å sette i gang med produksjon og salg av en konkret ting, så er det faktisk noe annet enn å være frilansmusiker og -pedagog, uansett om den virksomheten foregår på høyt eller lavt bluss. Det kan se likt ut hvis man ikke har gjort det selv – man har et produkt i begge tilfeller, kan man si, kunnskapen om musikk og ferdighetene i det første tilfellet, stekespaden i det andre. Man selger det og får oppgjør.

Men sosialt befinner man seg i to helt forskjellige verdener, både når det gjelder do’s and don’ts i kundekontakt, som jo er ganske viktig, fordi man som vanlig kunde eller kjøper alltid har rett til å stikke av uten noen spesiell grunn, så hvis man oppfører seg sosialt “feil” risikerer man å ikke ha noen kunder, selv om man har noe å selge…og det samme i forhold til produsenter, i tilfellet stekespader, og større oppdragsgivere, i musikkverdenen, administratorer på skoler, for eksempel.

Dette er en av sidene ved forretningslivet, kanskje, uten at jeg egentlig har grunnlag for å uttale meg alt for generelt, som for eksempel skaper hemmeligholdelse eller en sosial holdning som kan være uforståelig og ugjennomtrengelig for utenforstående, man er nødt til å holde maska for ikke å fornærme noen kunder, eller man synes man må.

På samme måte som i politikken er strategi en nødvendig del av arbeidet, som det ikke er i selve forskningen eller kunsten eller lignende arbeid.

Strategier er i så fall knyttet til den posisjonen man vil ha eller har slåss seg til, hvis ting foregår sånn, mens selve arbeidet er fri for sånne hensyn eller i hvert fall bør være det. Det er ikke en del av pakka. Prestisje finnes, men det går ikke an å strekke seg etter det, fordi arbeidet egentlig krever at man ignorerer eller håndterer den siden av saken for ikke å bli forstyrret i det som egentlig er saken.

Man kan diskutere hva som skjer med strategi når man begynner å blande idealisme inn i forretningsverdenen, sånn som det i hvert fall i noen grad er skjedd i dag, det vil være en interessant diskusjon i hvilken grad man kan unngå de krasseste sidene av det å drive forretning, og man skal heller ikke glemme at det nok alltid har vært forskjell på forretningsmoralen også for en, to og fire generasjoner siden.

For meg har salg aldri vært noe poeng når jeg har jobbet som frilansmusiker, det var spillejobben eller undervisningstimene som dro, og så kom pengene i etterkant, jeg jobbet stort sett aldri gratis. Og det man snakker om, det som er underteksten, er jo alltid på hvilken måte man kan være til nytte for akkurat de elevene eller den skolen man nå nærmer seg. Det er det man blir vurdert på, ikke pris eller noe annet som har med forretningsvirksomhet å gjøre.

Ok, dette er min erfaring fra et nivå langt nede i musikkverdenen hvis vi snakker om salgbarhet, ting ser sikkert annerledes ut for Ole Paus eller for den saks skyld de som er virkelig kjendiser. De er salgsvarer i mye større grad. Man merker selvfølgelig den biten litt lenger ned også, man kan alltid skiftes ut, for eksempel, som ikke trenger å være så behagelig, men for meg har i hvert fall de faglige sidene av saken gjerne overskygget de som har med penger å gjøre.

Her går både Høyre og FrP i baret så det synger for tiden, de tar for gitt at det de har lært på BI og LSE og eventuelt i arbeid i bedrifter, do’s an don’ts, måten å jobbe på, er tilfelle og hensiktsmessig på en skole eller i et konserthus. Og det stemmer vel i grunnen ikke helt, eller kanskje ikke i det hele tatt. En arbeidskultur er ikke bare en vane, det er også en funksjonell tilpasning til det man faktisk gjør.

Jeg synes jeg har hørt noen si at du aldri får det der klappet på skulderen etter en jobb, det var vel ikke en musiker som sa det, jeg husker ikke helt hva det handlet om. Men jeg har i mange tilfeller motsatt erfaring, både vennskapelig og pengemessig synes jeg ofte det har vært nettopp en følelse der av å bli satt pris på. 

Det siste, helt konkret at det kommer inn lønn etterpå, er en viktig del av pakka for meg. Jeg er ikke så veldig kravstor når det gjelder penger, men det føles godt å få inn det jeg nå får på konto, som en helt konkret anerkjennelse av at jobben faktisk er gjort ferdig og ok.

Men det som var hovedpoenget i denne artikkelen, man har gjerne en modus når det gjelder å administrere egne penger, man vet hvor mye og hvor lite man har og justerer forbruket deretter, betaler regninger stort sett i tide osv. – og de tingene er kanskje noenlunde like over tid.

Men når rammene forandrer seg, og som i dette tilfellet man legger ut på en slags økonomisk og yrkesmessig reise man ikke vet helt hvor går, samtidig som det krever mye tid og arbeid, da kan  man lett komme ut på en glattis som ikke bare skyldes de helt konkrete utgiftene man har og de pengene som er lånt direkte til prosjektet. 

Rytmen i tilværelsen blir plutselig annerledes og uforutsigbar, og så begynner man å måtte låne penger til vanlig forbruk.

Det skal også sies at den planen jeg la ikke var noe mer enn å ha «en pose stekespader stående i et hjørne» og selge når det passet meg – og det fikk jeg jo til. Det meste er solgt, men pengene fra salget er også brukt opp, fordi det var planen – et eksperiment, man kan si et vellykket et, men allikevel et hvor fortsettelsen ikke var innebygget. Det krever litt mere.

For faktisk å kunne ha en inntekt av noe må man ha en plan som også gir en midler til i det minste å betale for videre produksjon. 

Altså, selv om man har penger på en konto er det ikke sikkert man kan bruke dem, fordi man i så fall i neste omgang ville mangle penger til å bestille flere stekespader fra snekkeren, som i sin tur gir inntekt ved salg hvis man har regnet riktig. 

Sånt tenker man kanskje ikke på hvis man er vant til fast lønn, uten at jeg dermed skal forsvare alt for rike forretningsfolk alt for mye, fordi de vel gjerne er kommet over dette stadiet for lenge siden, vet dette og mye mere, handler deretter og vel så det, kanskje. Det vil nok variere hvordan man går videre.

Men det som trengs er vel i hvert fall det man kaller en forretningsplan, en idé om en i hvert fall.

Hvis man skal være litt selvkritisk, kan man også si at det er risky å sette for enkle ideer ut i verden når man…ikke kjenner den verdenen godt nok. Det er jo andre nær meg som har betalt for eksperimentet – foreløpig.

Andreas Slettholm i Aftenposten synes ikke riving av Y-blokka er en viktig sak. 

Vel, Picasso er nå Picasso, og han sitter liksom fast i huset. Det interiøret ser faktisk også interessant ut, selv om jeg ikke er noen stor fan av 60-tallet i arkitekturen. Jeg tror muligens yngre folk enn meg også har et annet forhold til akkurat det.

Bygget har og kommer til å ha historisk interesse. 

Det er vanskelig å se det annerledes enn at en riving er en symbolsk riving av sosialdemokratiet, i så fall gjort av en regjering som stort sett består av næringslivsfolk.

Det som også er viktig, det er det faenskapet som er planlagt der isteden. Det er i hvert fall ikke til beste for byen.

https://www.aftenposten.no/kultur/i/karVbk/planene-for-nytt-regjeringskvartal-nedjusteres#&gid=1&pid=2

Det blir vel også et friskt CO2-utslipp av å gjøre det. Pff…pff.

Og når det gjelder FrP’ernes rettferdighetssans, som ifølge dem selv de har mer av enn mange andre, så synes jeg det ser ut som om den utøves og finnes mest i forhold til dem selv, ikke andre.

De tar vare på sine egne penger, for eksempel, men ofte uten noen forankring i prinsipper. 

Grunnsetningen i deres politiske arbeid er Du skal ikke ta fra meg pengene mine, eventuelt Du skal ikke ha mere enn meg.

Dette er vel i Jantelovens ånd, egentlig, i hvert fall hvis man bruker det som hovedregel i politikken og samfunnet. Hvis man ser på det som en måte å passe på egne interesser, men i et samfunn som stort sett er sosialt lagt opp, kan det fungere greit å ha litt egoisme – også.

https://frifagbevegelse.no/nyheter/170000-offentlig-ansatte-skal-fa-ny-pensjon–ordningen-er-tilfeldig-og-urettferdig-mener-frp-6.158.678985.3b758ddd7b#cxrecs_s

Fremskrittspartiet tenker tydeligvis fortsatt at alle lever som dem, deres innsikt i andres arbeid og arbeidssituasjon er faktisk ikke stor, hvis man skal stole på det som kommer til uttrykk her, for eksempel.