Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________


Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg faktisk gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Kanskje man også kan gi sine venner en god latter med det man gjør.

Homansbyen, Oslo, i oktober.

Klima…dagbok

Livet i byen Posted on 20 Feb, 2020 02:47

Vi er fortsatt ikke i nærheten å ha snø her nede, noen få meter over sjøen.



Galleri i nabolaget

Kultursider Posted on 20 Feb, 2020 02:10

Det begynte med den ryggsekken som sto på trappa, en ganske liten, blå ryggsekk med en ganske stor stein oppi.

Den første reaksjonen, før jeg rakk å tenke, var at noen hadde satt den igjen der, på en litt bred trapp ved en tilsynelatende lukket dør inn til et hus. 

På Olaf Ryes plass, ikke langt fra der jeg bor.

Men det er jo det med dagens kunst og dagens kunstnere, det er ikke alltid man skjønner med en gang hva de driver med, og det er jo ikke så sjelden humor i ting. Så selvfølgelig var det en kunstner som hadde vært så lur. Det så unektelig ut som en skikkelig bør med en sånn stein oppi der, som stakk opp av sekken.

Det neste møtet med kunsten var inne i galleriet, for det var et galleri der, da hadde jeg rukket å gå forbi den sekken mange nok ganger til liksom å kjenne den, hadde på en eller annen måte funnet ut at den var satt der med en baktanke av et eller annet slag, og vendt meg til den, som han gruvearbeideren i Longyearbyen på sokkelen sin eller Wergeland, for den saks skyld, nede i sentrum.

Det jeg husker av den første utstillingen var en uvanlig merkelig opplevelse, selv når det gjelder meg i gallerier, et bittelite rom, nei, to, tvers over gangen inn til bakgården, man gikk ut fra selve galleriet. 

I det ene rommet var det et kar som luktet nokså vondt, ikke akkurat fullt av skitt, men det luktet ikke helt bra, og det lå rare ting oppi det karet, avklippede negler, hår, sånne ting. Det var noen små merkelapper der også, med noe skrevet på.

I rommet ved siden av var interiøret nokså retro, en liten telefonhylle eller noe sånt, og en stol som man kunne sitte i, det var akkurat plass til den. Jeg satte meg selvfølgelig, går man et sted av nysgjerrighet sjekker man ut det man har lyst til å se på.

Man kunne legge fra seg noe hvis man ville…

Snodig kunstprosjekt, tenkte jeg jo, men etter noen få minutter dukket det opp en som jobbet på galleriet, og hun satte seg og begynte å spørre meg ut litt om hva jeg tenkte om prosjektet – og så videre! 

Det ble en lang og interessant samtale. Hun var ikke kunstneren som hadde laget dette, men det var en del av kunstprosjektet at noen skulle komme inn nettopp sånn og begynne en samtale. Hun holdt på med film selv, tror jeg det var, så hun var jo kompetent nok til å diskutere ting, vi hadde en masse å snakke om.

Neste gang jeg var der hadde de byttet ut utstillingene (det var flere ting der den første gangen også), og i det store lokalet, hovedrommet, var det satt opp en del trestammer, hentet fra bakgården, tror jeg, og de hadde alle en sensor i seg, og en veldig liten høyttaler, hvor det på en eller annen måte kom lyd ut fra trestammene fra den sensoren. Jeg er litt usikker på hvor mye elektronisk prosessering som fantes på veien til høyttalerne, men hele rommet tikket i ujevnt tempo, nokså svakt, men allikevel hørbart når man hadde funnet ut hva det hele var.

Inntrykket var en blanding av naturlige og syntetiske lyder, eller altså lyder hvor det ikke var helt mulig å si om de var det ene eller det andre. Det minnet kanskje litt om regn.

Et ganske interessant poeng og en ganske snodig og interessant verden. Grensen mellom…skal vi si natur og fiksjon er jo litt av et tema for tiden i mange sammenhenger, de bøkene man ikke helt kan plassere, fake news eller også alle våre forskjellige hoder som tenker forskjellig, noen ganger bærer det helt galt avsted for tiden, og noen ganger må man tenke etter hvem som har rett.

Ideen om at et tre kommuniserer med oss og har følelser kan man jo også komme på. Jeg husker ikke om sånne tanker var luftet i programmet, men de finnes jo i andre sammenhenger i offentligheten og har vært der en god stund.

For ikke å snakke om i hodet til en gartner eller en hageeier.

Assosiasjonen til det der prosjektet med liksom…skitt…altså, jeg kan noen ganger bli litt lei av at noe kunst er ekkelt, men tanken i mitt hode, særlig etter den samtalen, var at man kan få noe ut av andres problemer, og den er ikke vanskelig å relatere til. Jeg har hatt mange andre samtaler med venner om de mest innviklede og vanskelige problemer, og jeg mener ikke det er tull at vi har løst noen av dem. Et par timer og et måltid mat, to som snakker sammen, for eksempel, det er like effektivt noen ganger som en sats fra en Beethoven-symfoni eller noe tilsvarende. En fotballkamp, vil jeg tro, for de som er der

Nå sist jeg var oppe på Atelier Nord, som det heter, fantes det flere kunstneres arbeid, blant annet en lydkonstruksjon (det var nå mitt begrep) som lignet litt på de der trestammene med høyttaler. Lyden av noen insekter, muligens mygg eller fluer, fantes i hodetelefonene man satte på seg, sammen med lyden av trikken og vel også noen andre bylyder, og noen av de insektlydene var også en sånn blanding av prosessert, altså elektronisk, og naturlig, i hvert fall hørtes det sånn ut, og de var satt sammen til en slags komposisjon.

Jeg kjenner flere som maler bilder som er en blanding av figurative og abstrakte motiver, og resultatet er mildest talt interessant og givende. Ideene er ikke så forskjellige fra en del av dette, men det kan være at rammen rundt prosjektene er annerledes.

Det er i mitt hode greit å mene at noe er bare tull eller ikke helt vellykket, men jeg gidder ikke lenger forholde meg til stemmer i offentligheten som egentlig ikke bryr seg om eller interesserer seg for kunst. 

De kan blande seg utenom, som danskene sier, de kan holde på med sine egne ting og la oss som faktisk bryr oss både om Beethoven og Klimt og Jackson Pollock og gjerne for meg, Zappa og Schönberg og Lene Grenager og de andre idag, la oss holde på. Jeg bryr meg nesten ikke om  hva jeg møter i et galleri eller på en scene, så lenge noen har tenkt en tanke og har hatt et behov for å si noe.

Og sier det.

Så kan man diskutere, gjerne, men det var noen stemmer der da jeg var liten også, som hadde den samme klangen og omtrent det samme innholdet når man begynte å snakke om nesten hva som helst man hadde tenkt.

Hva f… driver du med, liksom?

Skal du lage en avhandling?

Ja, nettopp, det er det jeg skal.

Om det blir et musikkstykke av det eller en avisartikkel er ikke så nøye, bare det inneholder en idé som er verdt å tenke over.

Så kan du gjerne komme med din tanke også, så lenge du lar meg få bruke mine ord og si det jeg har å si.



Kheer – ris kokt i melk, rispudding

Mat fra nabolaget Posted on 16 Feb, 2020 02:32

Ris spises hver dag av milliarder av mennesker.

Det vanlige japanske uttrykket for et måltid, gohanmono, betyr løselig oversatt «ordentlig tilberedt ris». 

Det høres nærmest ut som Den daglige ris, det daglige brød, den daglige mais. I Amerika har mais spilt den samme rollen en gang.

Men risdyrking har langsomt spredd seg rundt i verden, også til Amerika.

Ris stammer fra gressorter, og ble antagelig først kultivert av mennesker ved foten av Himalaya, på østsiden, ved begynnelsen av de store elvene som har sitt utspring i Tibet. Mekongelva er en av dem.

I England finnes tradisjonelt rice pudding, og røttene går tilbake til romersk tid, ifølge Oxford Companion to Food. Det finnes en oppskrift i Apicius, en romersk kokebok som tilskrives ham, på ris kokt i mandelmelk, med safran i. 

“Mange søte risretter døde ut i det 20.århundre, unntatt rispudding, som fortsatt er en favoritt.» (Fra et tilsvarende matleksikon for amerikansk mat). 

Til Norge kom ris på 1300-tallet.

Til å begynne med ble det laget søtsaker av ris her, satt sammen med for eksempel mandler og sukker.

Troels Lund, som på 1800-tallet skrev «Daglig liv i Norden i det 16. århundre», sier at risgrøt ble spist på Malmøhus slott julaften 1541, med støtt kanel på, og mandel i grøten.

Vi vet ikke nøyaktig når denne grøten ble vanlig i Norge, men f.eks. i årene 1755-57 ble det i snitt innført 17-18 000 pund ris pr år, i 1818 omtrent tre ganger så mye, og i 1819 over 175 000 pund, altså mer enn 75 tonn.

En kilde fra ca 1850 siterer en eldre mann i Bøverdalen som syntes søtgrøt lå så tungt i magen, det var en blanding av fløtegrøt og risgrøt, servert med rosiner og knuste, tørre honningkaker. Fortellingen var fra et bryllup, og denne retten var i ferd med å ta over etter rømmegrøt, som var vanligere på denne tiden.

Kheer eller khir er et ord i hindi og beslektede språk som rett og slett er navnet på retten, søt rispudding eller altså -grøt. Ordet kommer fra sanskrit ksiri, «ris (eller andre, lignende ingredienser) kokt i melk», opprinnelig fra ksira, også sanskrit – tyknet melk. 

Den samme retten finnes med nudler istedenfor ris.

Det finnes mange forskjellige kryddervarianter og tilsetninger, rosiner, mandler og andre ting. 

Retten kom ifølge Oxford Companion to Food opprinnelig fra Persia.

Her er den norsk-pakistanske hverdagsvarianten, en oppskrift jeg fikk av en bekjent som jeg traff på kaffebaren på hjørnet.

Kheer

4 ss basmatiris (eller vanlig norsk grøtris)

2 ss sukker

1 ts kardemomme

5 dl melk

Kok opp melken med sukkeret og kardemommen, ha i risen, sett plata på middels varme og rør av og til. Mine plater går trinnløst fra 1 til 12, så rundt 7 er vel normalt for dette.

Det tok vel et kvarter å lage med basmatiris, og det dufter godt av den risen når du er ferdig. Bruker du grøtris tar det jo lengre tid, som norsk grøt. 

Oppskriften er forsåvidt pakistansk, mengdene er mine, jeg fikk ikke med de, men konsistensen hørtes litt tynnere ut enn den tradde norske grøten. Hun jeg snakket med brukte også norsk grøtris av og til istedenfor basmati.

Vanlig norsk risgrøt er jeg egentlig ferdig med å lage. Jeg har alltid syntes at det smakte ok, klart, smør, sukker og kanel, men én skål var egentlig nok.

Jeg husker også fra jeg var liten at det tok lang tid å stå og røre i grøten, inntil moren min fant ut at hun bare kunne ta en emaljegryte og sette i ovnen en stund, med nok melk. Den ble nærmest til pudding først, men vi kokte den ut på plata med litt mere melk etterpå, så fungerte det bra.

For meg var det bare gøy til å begynne med, inntil jeg kanskje overtok litt av holdningen at det tok lang tid.



Fra frilanser til produsent

Økonomi for idealister Posted on 15 Feb, 2020 14:18

En annen ting som har skjedd de siste årene er at jeg mistet litt oversikten over min egen økonomi, delvis på grunn av det stekespadeprosjektet.

Jeg er ikke akkurat den fødte forretningsmann, selv om det er sider ved forretningslivet som har interessert meg i perioder, for eksempel markedsføring.  Politikk kan selvfølgelig være et problem for meg, eller man kan til slutt lure på hva det er, når man har en generell motstand mot å tjene penger på et firma. Jeg går jo som sagt gjerne i butikken eller enda mere på kafé. De selger meg jo ting.

Men uansett, når man har et firma og til og med prøver å sette i gang med produksjon og salg av en konkret ting, så er det faktisk noe annet enn å være frilansmusiker og -pedagog, uansett om den virksomheten foregår på høyt eller lavt bluss. Det kan se likt ut hvis man ikke har gjort det selv – man har et produkt i begge tilfeller, kan man si, kunnskapen om musikk og ferdighetene i det første tilfellet, stekespaden i det andre. Man selger det og får oppgjør.

Men sosialt befinner man seg i to helt forskjellige verdener, både når det gjelder do’s and don’ts i kundekontakt, som jo er ganske viktig, fordi man som vanlig kunde eller kjøper alltid har rett til å stikke av uten noen spesiell grunn, så hvis man oppfører seg sosialt “feil” risikerer man å ikke ha noen kunder, selv om man har noe å selge…og det samme i forhold til produsenter, i tilfellet stekespader, og større oppdragsgivere, i musikkverdenen, administratorer på skoler, for eksempel.

Dette er en av sidene ved forretningslivet, kanskje, uten at jeg egentlig har grunnlag for å uttale meg alt for generelt, som for eksempel skaper hemmeligholdelse eller en sosial holdning som kan være uforståelig og ugjennomtrengelig for utenforstående, man er nødt til å holde maska for ikke å fornærme noen kunder, eller man synes man må.

På samme måte som i politikken er strategi en nødvendig del av arbeidet, som det ikke er i selve forskningen eller kunsten eller lignende arbeid.

Strategier er i så fall knyttet til den posisjonen man vil ha eller har slåss seg til, hvis ting foregår sånn, mens selve arbeidet er fri for sånne hensyn eller i hvert fall bør være det. Det er ikke en del av pakka. Prestisje finnes, men det går ikke an å strekke seg etter det, fordi arbeidet egentlig krever at man ignorerer eller håndterer den siden av saken for ikke å bli forstyrret i det som egentlig er saken.

Man kan diskutere hva som skjer med strategi når man begynner å blande idealisme inn i forretningsverdenen, sånn som det i hvert fall i noen grad er skjedd i dag, det vil være en interessant diskusjon i hvilken grad man kan unngå de krasseste sidene av det å drive forretning, og man skal heller ikke glemme at det nok alltid har vært forskjell på forretningsmoralen også for en, to og fire generasjoner siden.

For meg har salg aldri vært noe poeng når jeg har jobbet som frilansmusiker, det var spillejobben eller undervisningstimene som dro, og så kom pengene i etterkant, jeg jobbet stort sett aldri gratis. Og det man snakker om, det som er underteksten, er jo alltid på hvilken måte man kan være til nytte for akkurat de elevene eller den skolen man nå nærmer seg. Det er det man blir vurdert på, ikke pris eller noe annet som har med forretningsvirksomhet å gjøre.

Ok, dette er min erfaring fra et nivå langt nede i musikkverdenen hvis vi snakker om salgbarhet, ting ser sikkert annerledes ut for Ole Paus eller for den saks skyld de som er virkelig kjendiser. De er salgsvarer i mye større grad. Man merker selvfølgelig den biten litt lenger ned også, man kan alltid skiftes ut, for eksempel, som ikke trenger å være så behagelig, men for meg har i hvert fall de faglige sidene av saken gjerne overskygget de som har med penger å gjøre.

Her går både Høyre og FrP i baret så det synger for tiden, de tar for gitt at det de har lært på BI og LSE og eventuelt i arbeid i bedrifter, do’s an don’ts, måten å jobbe på, er tilfelle og hensiktsmessig på en skole eller i et konserthus. Og det stemmer vel i grunnen ikke helt, eller kanskje ikke i det hele tatt. En arbeidskultur er ikke bare en vane, det er også en funksjonell tilpasning til det man faktisk gjør.

Jeg synes jeg har hørt noen si at du aldri får det der klappet på skulderen etter en jobb, det var vel ikke en musiker som sa det, jeg husker ikke helt hva det handlet om. Men jeg har i mange tilfeller motsatt erfaring, både vennskapelig og pengemessig synes jeg ofte det har vært nettopp en følelse der av å bli satt pris på. 

Det siste, helt konkret at det kommer inn lønn etterpå, er en viktig del av pakka for meg. Jeg er ikke så veldig kravstor når det gjelder penger, men det føles godt å få inn det jeg nå får på konto, som en helt konkret anerkjennelse av at jobben faktisk er gjort ferdig og ok.

Men det som var hovedpoenget i denne artikkelen, man har gjerne en modus når det gjelder å administrere egne penger, man vet hvor mye og hvor lite man har og justerer forbruket deretter, betaler regninger stort sett i tide osv. – og de tingene er kanskje noenlunde like over tid.

Men når rammene forandrer seg, og som i dette tilfellet man legger ut på en slags økonomisk og yrkesmessig reise man ikke vet helt hvor går, samtidig som det krever mye tid og arbeid, da kan  man lett komme ut på en glattis som ikke bare skyldes de helt konkrete utgiftene man har og de pengene som er lånt direkte til prosjektet. 

Rytmen i tilværelsen blir plutselig annerledes og uforutsigbar, og så begynner man å måtte låne penger til vanlig forbruk.

Det skal også sies at den planen jeg la ikke var noe mer enn å ha «en pose stekespader stående i et hjørne» og selge når det passet meg – og det fikk jeg jo til. Det meste er solgt, men pengene fra salget er også brukt opp, fordi det var planen – et eksperiment, man kan si et vellykket et, men allikevel et hvor fortsettelsen ikke var innebygget. Det krever litt mere.

For faktisk å kunne ha en inntekt av noe må man ha en plan som også gir en midler til i det minste å betale for videre produksjon. 

Altså, selv om man har penger på en konto er det ikke sikkert man kan bruke dem, fordi man i så fall i neste omgang ville mangle penger til å bestille flere stekespader fra snekkeren, som i sin tur gir inntekt ved salg hvis man har regnet riktig. 

Sånt tenker man kanskje ikke på hvis man er vant til fast lønn, uten at jeg dermed skal forsvare alt for rike forretningsfolk alt for mye, fordi de vel gjerne er kommet over dette stadiet for lenge siden, vet dette og mye mere, handler deretter og vel så det, kanskje. Det vil nok variere hvordan man går videre.

Men det som trengs er vel i hvert fall det man kaller en forretningsplan, en idé om en i hvert fall.

Hvis man skal være litt selvkritisk, kan man også si at det er risky å sette for enkle ideer ut i verden når man…ikke kjenner den verdenen godt nok. Det er jo andre nær meg som har betalt for eksperimentet – foreløpig.



Mere sement

Oslo Posted on 15 Feb, 2020 03:25

Andreas Slettholm i Aftenposten synes ikke riving av Y-blokka er en viktig sak. 

Vel, Picasso er nå Picasso, og han sitter liksom fast i huset. Det interiøret ser faktisk også interessant ut, selv om jeg ikke er noen stor fan av 60-tallet i arkitekturen. Jeg tror muligens yngre folk enn meg også har et annet forhold til akkurat det.

Bygget har og kommer til å ha historisk interesse. 

Det er vanskelig å se det annerledes enn at en riving er en symbolsk riving av sosialdemokratiet, i så fall gjort av en regjering som stort sett består av næringslivsfolk.

Det som også er viktig, det er det faenskapet som er planlagt der isteden. Det er i hvert fall ikke til beste for byen.

https://www.aftenposten.no/kultur/i/karVbk/planene-for-nytt-regjeringskvartal-nedjusteres#&gid=1&pid=2

Det blir vel også et friskt CO2-utslipp av å gjøre det. Pff…pff.



En idé om kaffe

Noe å drikke? Posted on 15 Feb, 2020 01:22

Mange ser på kaffe som gift, i forsåvidt en slags positiv forstand – man tøffer seg litt med den, kanskje, ikke så alvorlig ment bestandig, det der, og heller ikke nødvendigvis sånn at man drikker sterkest mulig kaffe eller noe sånt, men prosjektet går noen ganger liksom litt i den retningen, særlig når det gjelder espressokaffe.

Det der er vel i og for seg helt greit, ingen grunn til panikk, liksom, sunnhetsmessig eller psykologisk.

Det finnes en slags mal, et ideal, for meg i hvert fall, for espressokaffe, litt sånn – igjen – ren, sterk, enkel. Stockfleths vanlige espresso er litt sånn, og hvis jeg trenger noe mainstream smaksmessig, sånn som jeg oppfatter det – går jeg veldig gjerne dit.

Kaffe i Italia, som jeg har drukket på ferie, da, jeg har ikke hatt noe annet å gjøre der, er smaksmessig nokså i den retningen, synes jeg, men av en grunn jeg ikke kjenner, bedre for magen, min, i hvert fall.

Jeg hadde en liten diskusjon med en jeg kjenner som er gresk, eller stilte noen spørsmål, om kaffe, og hun mente at det var jo sunt, hva tenker du på, liksom, hvis det føles annerledes drikker du bare litt for mye. Hun lagde ellers te, på kafeen der hun jobbet, som smakte både skikkelig godt og sunt, og ellers espresso cirka så god som man får den i Oslo, så gresk kaffe vet jeg ikke helt hva er, husker ikke hvordan det smaker. Jeg har jo vært i Hellas for et par evigheter siden.

Men tyrkisk kaffe, som jeg må ha fått på tyrkisk restaurant noen ganger, sikkert her, serveres jo gjerne (alltid?) med gruten oppi, i små glass eller kopper, og følelsen av mat er sterkere, av jord, både litt konkrete antydninger på grunn av gruten, og litt smaken og det litt cloudy med selve kaffen, litt som kokekaffe, alt gjør det tydeligere for meg oppi den koppen at det er et jordbruksprodukt, mer enn både den italienske og den norske espressokaffen.

Ikke sånn at det man får på kaffebarene smaker kjemi eller rart, men det er en på én måte en mye tydeligere, nærmest abstrakt ting, ren smak, espressokaffens idé servert i en kopp. Laget av naturlige ingredienser, men tatt så høyt opp at det kanskje minner om Mozart.

Han gikk nok på noe, var en morsom kommentar om Mozart fra en østerriker jeg traff en gang, og det kunne han kanskje ha rett i, selv om det vel neppe var dop. Mozart er ofte så høyt oppe at det gjerne krever noe ekstra å finne plass til musikalske valg når man skal spille det han skrev.

Kanskje.

Men noen mener jo Debussy er vanskelig å spille, og selv om jeg ikke har spilt særlig mye av ham, passer hans ideer rett inn i mitt hode, i hvert fall de “enklere” tingene, arabeskene og Images, Hager i regn, den pianomusikken som vel generelt er lettest å lytte til også, jeg har ingen umiddelbare problemer med å forstå dem eller relatere til innholdet på en eller annen måte, min måte.

Så det kommer kanskje an på personlighet og hva det passer en å gjøre.

Det går jo an å finne frihet i Mozart også, å improvisere i hans partiturer mens man spiller, man velger ikke tonene, men uttrykket og innholdet, ideene, faktisk – hvis man forstår dem eller har en oppfatning om hvilke de er, kan man bruke det til å si det man…mener Mozart snakker om, musikalsk. Og idémessig.

Jeg hørte en gang Mozarts c-moll-messe, mener jeg det var, i Filharmonien i Oslo, og med en sopran, muligens koreanske Yeree Suh, men jeg husker ikke helt sikkert.

I hvert fall tok sangeren av, det var nettopp en sånn frihet jeg snakker om, hun fløy virkelig høyt, både i register, det var høye toner, og i følelse eller tanke. Det var i salen, i mitt hode, en følelse av ekstrem frihet, og av improvisasjon, selvsagt i mildest tatt trange rammer, og en følelse av noen, en sanger, i hvert fall, som var et sted du ikke ante hvor var, men som var et ufattelig fint og merkelig sted. Magic.

Alt det der fantes plutselig der man satt, en kveld i byen, man hadde liksom bare bestemt seg for å gå på konsert.

Ofte skjer vel sånt live, oftere enn i studio.

Jeg har jo alltid likt ideer, i filosofisk forstand, men fra starten av var det vel ofte sånn at jeg opplevde dem, via musikk, for eksempel. Jeg tenkte vel ikke alltid over hva det var da jeg var liten, men det skjedde ting.

Det passer meg sånn sett bra med kaffe som er ikke bare ekstrahert, men nærmest abstrahert, man tar ut av kaffen det som er kaffens idé, gjennom det håndverket du må lære deg når du jobber som barista, og så mange sekunder og så mye trykk og fingerspitzgefühl, erfaring i å lage den og servere den og gleden ved kaffe.

Jeg har følelsen av at den greske tilnærmingen, eller tyrkiske, er en smule mere fordøyelig, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med et sånt poeng. Eller om det alltid stemmer.

Malabar espresso er forresten faktisk egentlig en favoritt også, hvor kaffebønnene har ligget ute i vind og regn i flere måneder før tørking, får vi tro, og brenning. En virkelig interessant variant av espressokaffen, synes jeg. Malabarkysten er en god bit av Indias vestkyst, ned mot sydspissen.

Jeg tror det var Bjørneboe som snakket om naturen, jeg tror kanskje generelt i Norge, eller kankje han snakket om en skikkelig kald, klar vintermorgen et eller annet sted, eller jeg assosierte meg dit – uansett, han beskrev det som et møte mellom ånd og materie eller noe i den retning.

Det er ikke sikkert det er så dumt tenkt, en måte å se på naturen, sånne morgener balanser jo på et punkt som befinner seg temmelig høyt oppe, kanskje et sted man ikke vet om, noe som bare er der, det er jo derfor man blir fascinert og blir sittende og se på utsikten.

Man bare lever i det.

Kanskje en enkel eller dobbel espresso av den rendyrkete typen er en lignende opplevelse eller idé, i miniatyrformat.

Men det finnes jo selvfølgelig annen natur enn utsikt over byen klokka ti om formiddagen i desember, når sola står opp, det finnes andre terrenger, andre steder med kanskje mildere farger, andre sesonger i Norge, forresten, og annen kaffe også.



Mine penger

Politikk i videste forstand Posted on 14 Feb, 2020 17:18

Og når det gjelder FrP’ernes rettferdighetssans, som ifølge dem selv de har mer av enn mange andre, så synes jeg det ser ut som om den utøves og finnes mest i forhold til dem selv, ikke andre.

De tar vare på sine egne penger, for eksempel, men ofte uten noen forankring i prinsipper. 

Grunnsetningen i deres politiske arbeid er Du skal ikke ta fra meg pengene mine, eventuelt Du skal ikke ha mere enn meg.

Dette er vel i Jantelovens ånd, egentlig, i hvert fall hvis man bruker det som hovedregel i politikken og samfunnet. Hvis man ser på det som en måte å passe på egne interesser, men i et samfunn som stort sett er sosialt lagt opp, kan det fungere greit å ha litt egoisme – også.



Vi er alle like, men det er utenpå

Politikk i videste forstand Posted on 14 Feb, 2020 13:17

https://frifagbevegelse.no/nyheter/170000-offentlig-ansatte-skal-fa-ny-pensjon–ordningen-er-tilfeldig-og-urettferdig-mener-frp-6.158.678985.3b758ddd7b#cxrecs_s

Fremskrittspartiet tenker tydeligvis fortsatt at alle lever som dem, deres innsikt i andres arbeid og arbeidssituasjon er faktisk ikke stor, hvis man skal stole på det som kommer til uttrykk her, for eksempel.



Next »