Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________


Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg faktisk gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Kanskje man også kan gi sine venner en god latter med det man gjør.

Homansbyen, Oslo, i oktober.

CO2

Politikk i videste forstand Posted on 14 Feb, 2020 11:44

Noen ord der om menneskehetens undergang som jeg ikke slutter meg til, men hovedpoenget er at verdens militærutgifter gir et stort bidrag til CO2-utslippene. Pff…pff



Åpent brev til Ketil Solvik-Olsen

Oslo Posted on 13 Feb, 2020 16:08

Dere som vil være et ærlig parti, kan du si noe om hvilke ønsker FrP har for trikken i Oslo?



En hvit burgunder

Noe å drikke? Posted on 13 Feb, 2020 14:51

Jeg drakk noe skikkelig god hvitvin her om dagen, en hvit burgunder, etter anbefaling fra en på polet på Oslo S.

Den vanligste druen for hvitvin i Burgund er chardonnay, som også denne er laget på. 

Jeg ble en gang anbefalt av en kokk å begynne med å orientere meg etter druer hvis jeg ville vite mere om vin, men jeg vet fortsatt ikke om jeg vil si at jeg kan gjenkjenne druer uten videre.

Jeg kan heller ikke det faglige vinspråket foreløpig, jeg har liksom litt sta (som vanlig? neida) holdt litt fast på mitt amatør-blandingsspråk i butikkene også, og jeg må si, særlig på Grünerløkka kommer jeg nesten alltid hjem med noe jeg liker å drikke og som gir meg et ønske om å drikke det en gang til eller ideer til noe nytt. De som jobber der eller de eller den som leder butikken må ha gjort en god jobb når det gjelder kundekontakt og kommunikasjon. Det er skikkelig gøy å diskutere med dem også, og jeg tror de synes det er ok med en snakkesalig fyr som har interesse for deres fag og meninger om ting.

Polet er i det hele tatt gode på sånt, men dette er min nærbutikk og jeg synes de er spesielt flinke.

Jeg har en idé om klarhet som en beskrivelse av en del vinsmaker, nok hvitvin spesielt, altså klarhet som kontrast til smaker som er litt blandingssmaker, “med en knekk på”, som jeg noen ganger kaller det. (Tenker man at noe enkelt, noe som føles som én ting eller én karakter, er en rett strek, så blir en blandingsfarge kanskje en strek med en knekk. Mitt estetiske språk blander sammen begreper fra forskjellige kunstgenrer…)

Kanskje jeg har noen ideer om druer allikevel, for jeg tenker da at Sauvignon blanc, for eksempel, ofte er veldig klar i smaken, nesten sånn at jeg tenker at idealet til en vinmaker kanskje er vann (ikke glem norsk fjellvann, som burde være en turistattraksjon hvis det ikke er det allerede, live-versjon, da, ikke på flaske)  – mens for eksempel Pinot gris, som er viktig i Alsace, blant annet, og Pinot grigio, det italienske navnet på den samme druen, dyrket i Italia, da –  den er typisk “med farge på” smaksmessig, synes jeg, ikke én rendyrket eller naturlig smak, men i hvert fall to eller kanskje tre eller flere, avhengig av hver enkelt vin, selvfølgelig, og hvordan den er laget og tenkt. 

Pinot gris minner meg om saus med vin i, i motsetning til bare stekesjy uten mye krydder oppi, som blir nærmere smaksverdenen til en del Sauvignon-blanc-viner.

For meg, i hvert fall.

Uansett, det finnes vin som er en balansert blanding av noe som er “rent og klart” og noe som ikke helt er det. Hvitvin er jo tross alt nærmere friskt vann enn rødvin, selv om det er et spenn i smak innenfor hver vinfarge…

Og har vann smak? Noen ganger, absolutt, uten at det er mindre friskt eller rent av den grunn, vann fra bekker på fjellet er jo fantastisk, synes jeg, en touch av torv, høres ikke det passe Scotch ut? Ikke brent torv denne gangen, det vannet smaker virkelig frisk luft med duften av tørr myr blandet i. Hvis det er det det er. Sånn som lufta er på en klar dag på fjellet om sommeren. Jeg burde ha med meg min gamle trekopp.

Jeg fikk en gang en vin som virket som en blanding av for mange smaker. Den var jo forsåvidt godt balansert, men i min munn en for tett blanding av for mange ting, litt alt-i-ett.

Det kan være lurt å ta noen valg når man lager en smak, tenkte jeg i hvert fall etter å ha drukket opp flaska. Jeg vet forresten ikke hva som var ideen bak den vinen, den var i og for seg god, men overlesset, ifølge meg, i hvert fall.

Sånne meninger kan jo være så forskjellige, muligens også enda mere forskjellig hvis man begynner å diskutere med folk fra kontinentet. Litt typisk av en nordmann å snakke om enkle, rene, naturlige ting…

Men denne burgunderen var i hvert fall ikke overlesset, den passet vel til mine ideer om hva jeg ville ha.

Denne dagen, i hvert fall.

Paquet er produsent.

Mâcon er en ganske stor by i Burgund.

Vindistriktet heter Mâcon-Lugny.

Druen…altså chardonnay, som er typisk for Burgund, Bourgogne på fransk.



Velkommen hit

Kultursider Posted on 12 Feb, 2020 21:50

Kanskje vi gikk litt i vranglås etter krigen, eller noe annet er litt rart med oss.

Men det er jo alltids noe rart med alle.

Hvis man er positivt nysgjerrig på andre kulturer, sånn som jeg fortsatt er, gjør det vel ikke noe at man får stilt nysgjerrigheten ved å spørre hvor folk er fra.

Men jeg kan skjønne at noen blir litt lei over alltid å bli spurt om det, og jeg synes også det kan bli litt pinlig når folk har bodd her i 30 år og vi fortsatt spør hvor de kommer fra som første spørsmål.

Jeg spør også ofte om hva folk driver med, som jeg treffer, blant annet fordi jeg er interessert i mitt eget arbeid og gjerne ikke har det minste imot å lage forbindelser ut fra det.

Mange er jo heller ikke akkurat helt ute når det gjelder dagens politikk eller “dagens samfunn” som alment tema, og det kan være interessant å finne ut om andre tar for gitt det en selv tar for gitt.

Og så videre.

Det finnes ofte felles temaer, man må bare finne frem til dem.

Jo, jeg kan i grunnen gi fra meg noe av det der åpningsritualet, i hvert fall er det vel ikke så farlig heller om man gjør det ene den ene dagen og det andre dagen etter, når man treffer noen og vil bli kjent med dem.

Det er jo uansett hyggelig å bli tatt imot litt når man kommer til et nytt sted.



Krigsmateriell

Livet i byen Posted on 11 Feb, 2020 21:48

To militærhelikoptre over byen her om dagen, ett dagen etter. To fløy over Moss da jeg var der i dag. Det er igrunnen ikke så mye man ser av militær tilstedeværelse her, men de siste årene har det vel vært litt.



Noe om grenser, grenseløshet og kultur

Kultursider Posted on 10 Feb, 2020 02:52

Hvis man begynner å stille spørsmål til en terapeut om grenseløshet, kan man få til svar at det handler om reaksjoner som er overdrevne eller ukontrollerte, altså at det det er snakk om først og fremst er atferd.

Det kan nok godt stemme, men en annen måte å snakke om det på, krever at man også ser på fenomener fra den menneskelige psyke som…tja, å si ting høres litt feil ut, men et menneske er jo ikke bare sine handlinger, og vår psykologi lar seg også beskrive med substantiver. Alle snakker om egenskaper litt på den måten, medfølelse, aggresiv holdning, en følelse, minner, det er mange ting som ikke er handlinger, og vi ville ikke kunne lese faglitteratur hverken om pedagogikk eller psykologi uten begreper, heller ikke uten substantiver.

Når vi har med barn å gjøre skjer det også at samtalen blant de voksne dreier seg mest om barnas handlinger, de gjør gale ting, de burde oppføre seg annerledes. Eller hvis barnet gråter og tydelig ikke har det bra, noen krangler, en voksen har snakket hardt til et barn, en konflikt har landet i “fanget” på et barn – så vil jo situasjonen som regel etter hvert ende et sted, og det vil tilsynelatende bli…ro.

Har man egentlig løst floken? er jo et nærliggende spørsmål som alle vel skjønner kan være nyttig å stille seg, men også, selv om barnet slutter å gråte og går tilbake til leken eller hva han eller hun nå holder på med – er problemet, slaget, provokasjonen, ute av barnets hode?

Det virker som om en del antar det så lenge det er stille, men det er jo ikke alltid tilfelle.

Å se en annen person er ikke bare å se vedkommendes handlinger. De hører selvfølgelig med, men i og med at alle har et hode å forstå verden med, alle har sine oppfatninger om både menneskenes verden og andre ting, så vil det som skjer mennesker imellom, også i en familie, bli gjenstand for fortolkning i alles hoder.

Man kan øve seg opp til å gjette hva som foregår bak handlingene og uttrykkene hos både barn og voksne, bare ved å se vedkommende snakke eller gjøre ting.

En opplagt ting som man kan legge merke til er at man forandrer både atferd og uttrykk og hele sulamitten, personlighet, nærmest, etter hvem man er sammen med. Det kan selvfølgelig være ubehagelig hvis man ikke trives med noen bestemte, eller ikke trives i en bestemt situasjon, men det trenger overhode ikke være dramatisk eller konfliktfylt på den måten, bare en avveksling. Man får luftet forskjellige sider av sin egen personlighet med forskjellige venner og forskjellige typer venner, hvis man ønsker å tenke på den måten.

Barn er som regel enda mere skiftende enn voksne, uten at de nødvendigvis mister seg selv av den grunn.

Og som sagt, man kan øve opp evnen til å se hva de holder på med, tenker, hva som ligger bak det de sier og gjør – man ser på en måte ting i selve personligheten, som sagt ikke bare i form av konkrete setninger eller konkret beskrevne handlinger, men disse satt inn i en eller annen sammenheng, eller bare rett og slett ideer som kommer ut, som synes, – som er i hodet eller sjela til dem man ser.

Sånne inntrykk kan jo være nokså flyktige, så man bør nok være litt forsiktig med hva man gjør med dem, bruker dem til, som pedagog, for eksempel, eller som mamma eller pappa, men de kan i hvert fall fungere som en hunch, en arbeidshypotese, hvis det foreligger et problem eller man trenger en pedagogisk strategi. Å diskutere sånt med kolleger eller med en partner er selvfølgelig lurt så lenge alle skjønner noenlunde hva man snakker om, sånn at eventuelle korrigeringer er relevante, og det man har sett blir tatt vare på og brukt til noe fornuftig.

Som sagt, konkrete handlinger og replikker og samtaler hører med i bildet, men jeg tror det er alt for vanlig å putte disse tingene inn i et skjema, for eksempel for hva man oppfatter som normal eller ønsket atferd eller holdning.

Man trenger ofte mye spillerom for å vurdere hva de tingene egentlig betyr, og tid til å tenke for å finne det ut, både hva som egentlig har skjedd, og om det er grunn til å reagere, i så fall hvordan.

Mangler man fleksibilitet i tankegangen kan man gjøre mye skade.

Når det gjelder egne grenser og grenseløshet kan man gi det en slags definisjon som ikke har med handling å gjøre, men integritet.

De fleste har forhåpentligvis områder i livet som faktisk fungerer ganske bra, ikke sånn at det ikke er rom for forbedring eller rom for å utvide repertoaret, men jeg mener jo det finnes noen normale reaksjoner i visse situasjoner.

At de voksne i en familie bør ha rom for både å se og sette pris på, rose, eventuelt kritisere, det barna lager, deres kreative utspill og aktiviteter, ser jeg på som én sånn normal ting.

De voksne kom først inn i verden, og bør ha et visst rom for å gi barna noe.

Man kan ikke forventes å kunne gi alt i utgangspunktet, det ville også være kjedelig for alle hvis man ikke måtte lære seg noe på grunn av barna, men de gangene man er konstant presset opp i et hjørne med et eller annet og ikke klarer å holde sine hangups eller småkjipe reaksjoner unna dem, er jo gjerne problematske. Det motsatte av å rose barnas tegninger for det de faktisk er verdt, er for eksempel å ha fått så lite ros selv at man nokså med det samme begynner å snakke om egne ting.

Jeg skynder meg å si at bevissthet om egne svakheter hjelper med en gang, at man kan innrømme feil overfor barna og lette på trykket. At det også lett fører til problemer i forhold til autoritet, som man også trenger, stemmer dessverre også, men det lar seg takle, er min erfaring, selv om det ikke alltid er noen åpenbar løsning i sikte, man må ofte tenke. Men å ikke be om unnskyldning var vel en av de store svakhetene ved min foreldregenerasjon, så for meg, å gjøre det, myker opp ting som i utgangspunktet har vært tildels harde.

Den måten å oppdra barn på som er så overveiende eller overveldende prinsipiell at egne, reelle, individuelle reaksjoner nesten ikke er lov, er et annet problem, kanskje også i en sånn situasjon.

Å få ros hver eneste gang man har gjort et eller annet, uten unntak, er egentlig ikke en reaksjon. Det er ikke mulig for noen å avgjøre hva et annet menneske mener om noe hvis man ikke har en viss tilgang på vedkommendes negative reaksjoner også, at man ser et gløtt av skyer eller torden, ikke bare sol hele tiden. Det motsatte er et opplagt problem, hvis man er sint mye av tiden, men å smile konstant er heller ikke naturlig, og gir lett usikkerhet – hvem er du egentlig?

Alle er glad i barna sine er vel en setning fra et sånt verdensbilde eller hva man skal si – nei, det stemmer ikke alltid, heller ikke 100%. Hvem kan elske 100%? Tenk etter hva det betyr. Alltid? Hvert sekund på døgnet? Eller på enhver måte – det er jo et ganske vanlig problem, fordi et møte mellom to mennesker jo nettopp er et møte, også mellom et barn og en voksen, mellom to personligheter, to viljer og to verdener. At man ikke får det sånn som man vil ha det er jo et problem i alle relasjoner mennesker imellom – og oppleves det sånn er det jo et eller annet problem der.

Hva er ikke alltid godt å si, men å si at det problemet ikke finnes er å utslette noe i den enes personlighet.

Selvfølgelig kan formaninger også virke, men på meg virker de da til slutt ikke som formaninger, men som noe annet, at vedkommende som kommer med dem har sett noe som tross alt er fornuftig eller ekte følt i andres relasjon, at de selv har opplevelser av å ha bitt møtt i en lignende situasjon, som kan være verdt å få med seg, lytte til, for å se om man kan bruke det til noe i sin egen relasjon, i sine egne problemer.

Men man kan ikke tvinge noen til å oppleve ting på en måẗe man føler ikke stemmer, da må man fortsette å snakke og bale med problemet til det løser seg på en eller annen måte.

Men tilbake til grenser.

Jeg har snakket før om at man som regel har en grenseløs verden i positiv forstand, som man deler med bestemte mennesker, en ikke uvanlig ting er en interesse, man kan snakke i timevis om musikk eller sport eller noe annet som interesserer en, og det kan gå lang tid før det dukker opp noe som virkelig skaper krangel.

Krangel, konflikt, kan jo alltid komme i en relasjon, eller det kommer jo gjerne fordi man er uenige om noe, men hvis man har det jeg vil kalle grenser rundt et eller annet felt, hvis man er trygg på sin kunnskap om for eksempel matlaging, så er det ikke fullt så lett å la seg provosere, det kan skje at den tryggheten gjør at man er mere åpen for andres innspill, andres oppfatninger.

Dette i seg selv er kanskje ikke toleranse, dette er mere trygghet i sin egen verden, men jeg synes det er én viktig ting å tenke på hvis man vil forstå konflikter. Det kan gi rom for toleranse, men samtale innebærer jo også risiko for å bli påvirket av andres meninger om ting, og slipper du folk inn, tar du sjansen på at de kan forandre deg.

Poenget er at med en eller annen form for trygge grenser rundt en selv eller rundt bestemte temaer, er man mindre sårbar, man har et sted man kan stikke, mentalt, hvis ting blir for tight, visse ting man ikke tviler på uansett.

Det er én grunn til at barn krangler, de mangler fra starten av – sånn er det vel i hvert fall vanlig å tenke – grenser rundt seg selv, de er ikke helt individer i den forstand, de trenger faktisk mammas eller pappas fang eller arm til å beskytte seg. Det stemmer i grunnen ikke, som mange sier, at han er ikke farlig – og lignende ting – jo, på en måte kan en fremmed godt være det for et lite barn, de har enda ikke så mye å forsvare seg med, inntrykkene slår inn på en helt annen måte enn hos en voksen som er noenlunde i balanse.

Altså, reaksjonene eller utspillene i et presset øyeblikk, i en alvorlig krangel, kan man betegne som grenseløse, man går virkelig løs på et annet menneske og gjør alvorlig kjipe ting, men grenseløshet i den forstand jeg tenker på betyr tankemessige grenser og tankemessig grenseløshet.

Det kan i sin tur føre til det andre man snakker om.

Det kan finnes ett eller flere temaer man ikke har helt sjekk på, man har ikke tenkt langt nok på noe som er viktig for en til å kunne forsvare seg ordentlig, eller man mener man vet ting uten helt å kunne sette ord på det.

Man har en konflikt i seg som er uløst, det kan også finnes, og hvis man mangler tilstrekkelig med kunnskap om den konflikten kan det gå nokså dårlig, man vet ikke hvordan man skal håndtere det når man braser inn i den samme situasjonen med et nytt menneske for Gud vet hvilken gang.

Eller, hvis man har gått såpass mange runder av den typen og har nok kunnskap til å håndtere problemet, kan det allikevel gå bra. Da vil jeg si at problemet, selv om det ikke er løst, har en slags grenser rundt seg, man har i hvert fall definert problemet og har ikke så lett for å gå av skaftet.

Men det krever jo også at en partner eller medspiller skjønner litt av den underteksten, for eksempel at det går an å «ha meninger man ikke står inne for» – fordi, for eksempel, alle i min generasjon etter min mening er vokst opp med en porsjon rasisme. Ikke spesielt mye for min del, og heller ikke andre jeg kjenner, men den isolasjonen Norge hadde og de små dryppene om Lille Svarte Sambo eller hva han het, lignende ting, sitter i beina på meg til og med til en viss grad enda, og jeg må bare le av hele greia og eventuelt utstede noen advarsler til nye bekjentskaper hvis det skulle være nødvendig.

Jeg vil aldri finne på å ha rasisme som et standpunkt av den grunn.

Dette er kanskje ikke et så godt eksempel fordi jeg er så lite sånn, men enhver familie kan ha sine sider, og selv om man ikke helt kan unnslippe dem kan det være en god ting nettopp å ha en ironisk distanse til visse kjipe sider i ens egen kultur, også familiekultur. Det er ikke like lett å kvitte seg med innøvde reaksjoner eller tankemønstre. Man kan være oppgitt over seg selv…

Det samme gjelder også den «store» kulturen, altså landets eller stedets kultur, der man kommer fra, og selv om jeg i dag kan se positive sider ved begge ting, har jeg alltid hatt stor skepsis til vedtatte sannheter. I en alder av 56 er jeg med på at det finnes ting å bygge livet på, men å ta alt man fikk i arv og bli der, mener jeg fortsatt ofte er lite reflektert. At man forsvarer sin egen levemåte til en viss grad synes jeg er naturlig, men hvordan og hvorfor kommer litt an på, vil jeg si. Jeg er vel ikke for glad i vanetenkning.

Jeg har generelt tro på at kulturer, i flertall, i dag er inne i en periode hvor det er viktig å innse at hver og en av dem ikke har hverken svaret eller løsningen på alt, at man trenger påfyll og justeringer og innspill utenfra, nettopp uten at man dermed trenger å gi fra seg alt, av det man regner som sitt eget.

Nok en gang er grenser en fordel, at man kjenner seg selv tilstrekkelig til å kunne både møte og leve i samfunn med andre.



Musikalsk varme

Musikk Posted on 09 Feb, 2020 14:03

Jeg var på konsert for en stund siden, med et tyrkisk damekor som holder til i Oslo. 

En venn fra Aserbajdsjan, Nigar Gahramanova, spilte piano og sang, hun er organist, pianist og sanger. 

Jeg vet ikke om noen husker de platene med bulgarske damestemmer som kom for mange år siden, på 80-tallet en gang? De var en liten sensasjon i mitt hode, og en nyhet blant i hvert fall noen venner i Tromsø, intenst og…tja, beåndet. Jeg husker vi var enige om at den plata eller de platene var et bevis på Guds eksistens, og jeg var ikke religiøs på den tiden. Ikke de andre i den samtalen heller.

Dette koret var litt mildere i klangen, men hadde noe lignende i seg. Den samme følelsen av sympati, kjærlighet er et ord som brukes for lite i offentligheten i Norge, men når selv politiske tekster klinger vakkert… (Jeg kan ikke tyrkisk, jeg må basere meg på det som sto i programmet.)

En følelse av å reise, i tid eller geografisk, noen tekster hadde referanser til hendelser eller tider jeg ikke visste noe om.

Her er en smakebit:



Klimadagbok

Livet i byen Posted on 09 Feb, 2020 10:22

Vind, regn. Grønne plener i parken er en overdrivelse, de er mere gule og brune. Men ikke noe snø. 9. februar i dag.



« PreviousNext »