Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Noen snakker om at min frihet stopper der din begynner, men å tenke sånn avhenger også av at du vet alt om naboen, hva hun vil og trenger. Det er ikke så lett å få til, men det kan være lurt å begynne med at du ikke vet alt og at han på mange måter, om ikke alle, er forskjellig fra deg.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt. Noen slipper seg løs på litt kjipe måter, andre har et hangup på strenghet.

Det gjelder å finne balansen...

Skygger.

Klart, varmt og alvorlig…

Musikk Posted on 13 Jan, 2022 18:56

En favorittgenre og -instrument i kombinasjon med det, barokktrompet.

Telemann (1681-1767) skrev og spilte et langt liv. Han levde nokså nøyaktig samtidig med Händel og Bach. Både Bach og Händel ble født i 1685. Bach døde i 1750 i Leipzig, Händel ni år seinere i London, hvor han bodde og jobbet fra 1712, altså mye av livet.

Alle tre var innom flere steder jobbmessig i løpet av livet, Telemann til slutt i Hamburg, hvor han var kantor, altså også leder for musikken, i byens fem hovedkirker, og det samme i en skole.



Händel kom hjem

Musikk Posted on 04 Jan, 2022 10:03

Et annet…verk, som man sier, musikkstykke, er Händels Messias, eller bare “Messias”, som er dagligdags klengenavn for et av de mest populære stykkene i den klassiske musikkverdenen, ikke minst blant musikerne.

Som en venn sa en gang, det går ikke an å lage “Highlights” av den, alle satsene er like fine.

Det skjer mye i samfunnet for tiden, endringer i sosiale mønstre og til og med vennskap som påvirkes, synes jeg at jeg ser, men i hvert fall, samarbeid skjer også, på tvers av gamle sosiale eller nasjonale forskjeller.

Helt passe, da, å starte dagen i Oslo med å høre på engelske musikere i en temmelig ny, sikkert flott konsertsal i Hamburg. Elbphilharmonie ligger – ved Elben, ja, som renner gjennom Hamburg og straks ut i Nordsjøen.

Händel selv var jo tysk, men flyttet til England og jobbet altså der mesteparten av livet.

Dette er ikke den eneste musikken som finnes…heller ikke blant europeiske fortellinger, men den er viktig i vår historie.

Redigert…



Mahlers 8. – hele

Musikk Posted on 04 Jan, 2022 02:46

Det er jo litt meningsløst å publisere førstesatsen av noe sånt. Sett av enda litt mere tid, hodetelefoner, kanskje, eller finn ro på en annen måte.



Stavhopp til fremtiden

Musikk Posted on 31 Dec, 2021 03:47

Første sats av Mahlers symfoni nr 8, dirigert av Paavo Järvi. Frankfurt radiosymfonikere er et orkester jeg hører en god del på her jeg sitter i Oslo.

Det er garantert skrevet og sagt mange ord om denne musikken, og jeg skal (forhåpentligvis) ikke si for mye. Hele tar 90 minutter, omtrent, førstesatsen en halvtime, og det regnes som et hovedverk, hvis man er opptatt av det, både i klassisk musikk generelt, og i den «tysk-østerrikske tradisjonen», som jo betyr en masse i klassisk sammenheng.

Et advarende ord…når musikken blir for offisielt presentert risikerer man å miste…den risikoen det må være forbundet med å lytte. Det er ikke noe ideal å høre det samme om igjen hele tiden, fortolkning har også kreativitet i seg, og i hvert fall komposisjon.

En overgang, en transformasjon, sånn opplever jeg musikken, og selvfølgelig ikke minst historisk, på spranget fra 1800- til 1900-tallet er det jo både laget og tenkt. Det ble spilt første gang i 1911, dirigert av Mahler selv.

Teksten («Kom, skaperånd», den påkaller Den hellige ånd) er en kirkelig, liturgisk tekst, det antas at den ble skrevet på 900-tallet av en tysk munk.

Den er jo en gregoriansk melodi, dette er en annen verden, selv om råmaterialet er den melodien.

Det religiøse innholdet er der, men man kan selvfølgelig oppleve hva man nå vil der man sitter og hører på. Musikk er jo også laget sånn, som regel, at det selvsagt gir en tilsvarende opplevelse til alle som føler seg mottagelige, uansett hvilke andre religiøse ideer eller helt andre ideer man måtte ha med seg.

Dette er i hvert fall i størrelse og antall volt minst på linje med Beethovens 9. Sett av litt tid hvis du vil lytte, og sett deg et rolig sted. Dette er som sagt bare første del, men en fin versjon.



Historie

Musikk Posted on 07 Dec, 2021 03:11

En annen nokså tvilsom eller overdrevet side av klassisk musikk…det nasjonale. Nok en gang er problemet gull & glitter, selvfølgelig ble det laget noe eller tenkt sånn også i 1850 eller 70, men idag kan vi tone ned akkurat det litt og i hvert fall ikke bruke det til å slå oss selv for brystet.

Det er jo fint med marsjer på 17. mai, særlig noen norske (Valdresmarsjen) som er så lite militære som det går an for…en marsj.

Den beskjedenheten vi har hatt, og som kanskje var påtvunget, jeg synes godt vi kan beholde en god bit av den uten at vi fortsetter å være flatklemt. Å ta det litt easy med sine egne symboler…bare en fordel.

Både den klassiske musikken og folkemusikken ble fullstendig misbrukt under krigen av nazistene. Det der nasjonale…når det overdrives er det destruktivt.

Jeg tenker det eneste fornuftige er å fylle på med musikk, med i og for seg alt – det som forsvant i denne genren eller disse genrene også. Det er mye fin musikk. Men Alf Hurum, Agathe Backer-Grøndahl, Borgstrøm, Ole Olsen, det er bare begynnelsen, og videre, Pauline Hall, hele den modernistiske utviklingen etterhvert, gjøre oss kjent med oss selv på dette punktet i kulturhistorien, rett og slett, det vi ikke vet om.

Norsk jazzhistorie, også interessant.

Norsk rockhistorie er ikke helt min greie, men det er garantert ting der også, for de som holder på med det.



Det vanlige i det uvanlige

Musikk Posted on 04 Dec, 2021 23:45

Det finnes en heltedyrkelse i klassisk musikk som det finnes problemer med, det der den beste, den første, den dypeste…

At man har opplevelser, store opplevelser, med og i musikk hører selvfølgelig med – men ikke medaljene eller forgyllingen. Man kunne tro det var sportssidene man leste, noen ganger, og der gjelder vel også at sportsjournalistikken noen ganger også er for lite interessert i sporten og for mye i resultatene. Konkurranser i sport har alltid vært her, men jeg synes mange ganger det er mere interessant å høre hva utøverne har i hodet enn å lese hvem som kom på seierspallen. De driver jo med noe som interesserer dem, akkurat som kunstnerne og musikerne. Konkurranser i musikk er i grunnen pr definisjon visvas, det burde i hvert fall ikke skygge for møtet mellom utøver, komponist, musikk, ideer, hva man nå legger i det, et kreativt møte.

Jeg har hatt helter selv, og at man har det er kanskje ikke problemet, man trenger det noen ganger eller i noen perioder, men at det etableres for faste, felles sannheter om hvem som er…på toppen av pallen, kan bli et problem eller være det.

Ethvert svar i tilværelsen avhenger til en viss grad av hva man spør om, så hva er du interessert i, i musikken, da, siden vi snakker om det?

Det finnes et fag også, så litt forsiktig skal jeg også prøve å være, men selv vitenskap gjennomgår jordskjelv en gang imellom.

Hold på hattene, tenk selv, ikke glem fortida, men justér oppfatninger når det stemmer.



Ensemble Ernst i Caféteateret

Musikk Posted on 25 Nov, 2021 13:15

Jeg har nevnt det før – følelsen når du kommer i siste liten inn i konsertsalen eller -lokalet, uten å rekke eller gidde å ta med deg et program en gang, du bare setter deg og hører hva som skjer.

Med ny musikk, en genre innen klassisk, eller mange, egentlig, har jeg jo den opplevelsen ofte, kanskje en hel konsert. Mozart og Beethoven vokste jeg opp med live, så dessverre, da blir jeg fort litt musikkpoliti, som man sier, når jeg hører det, jeg blir sittende litt og vurdere hvordan det spilles, jeg vet, jeg burde vel spille mere selv, så hadde jeg kanskje tenkt annerledes.

Opplevelsen er uansett poenget, da.

Humor finnes også…

I Mozart, selvfølgelig, selv om det er en misforståelse at han er lett og elegant i karakteren hele veien, han er det selvfølgelig i stilen, men i den stilen skjer det veldig mye annet, man må bare nå opp til den høyspentheten som notene oftest er skrevet i, og finne ut av forskjellen på rolig og trist i en generelt femhundre volts modus. Eller spenning og avspenning…

Han gikk på noe, som en østerriker jeg spilte med, sa med et flir.

Men egentlig skulle jeg snakke om ny musikk, altså i hvert fall ca fra det 20. århundre eller seinere, og det er selvfølgelig mulig å være innafor i den genren også, kunne den, selv om det kanskje ikke er én genre, så man ikke blir mere overrasket enn meg hvis jeg hører en Bruckner-symfoni jeg ikke har hørt, for eksempel.

Jeg kan fortsatt bli veldig overrasket på konsert, men med Ensemble Ernst på mandag er jeg endelig forbi motstanden mot stilen, eller som en av musikerne sa, det var jo mye vennlig musikk der. Det finnes jo mere aggressive uttrykk, litt av det også denne kvelden.

Mye kommer jo an på utøveren uansett, når hun eller de er der, så er vi det også, i salen.

Pianisten Sanae Yoshida var definitivt det, i Leo Ornsteins Suicide in an Airplane, tilstedeværelse, masse klang i pianoet, utstråling, you know.

Fri.

Drøy melding kanskje, den tittelen eller liksom…innholdet, men jeg har hatt et tildels drøyt liv, det har relevans, selv om det fantes noen vanskelige biter midt inne i det for meg også.

Relevans kan mange ting ha uansett liv, det spørs hva man legger i ting og hva man tåler og liker. Flott spilt var det i hvert fall, kommunikasjon og kontakt og som sagt en følelse av frihet.

Det er jo også fortsatt sånn at hvis jeg underviser i musikk er jeg nødt til å forholde meg til historie og til komponistens intensjoner, prøve å si noe om det, men som tilhører, og det gjelder ikke bare dette, der jeg sitter og hører på kan jeg jo tenke akkurat hva jeg vil, bruke det som klinger til hva som helst.

Tilstedeværelse igjen, både fra utøver og komponist, er jo et ideal, i jævlige ting også, akkurat som Tsjaikovskijs sjette symfoni jo har et program…ifølge ham selv, såvidt jeg husker, som ikke er spesielt hyggelig.

Kunst tar det ofte helt ut. Lunken suppe vil vel egentlig ingen applaudere for hardt i hvert fall, selv om vi ikke trenger å være ille med hverandre eller alt for nøye.

Men det er kult å sette tomlene opp når man virkelig får noe fra scenen.

Man anstrenger seg som musiker, og når det smeller skikkelig…er vel alle glade. Uansett er et møte mellom mennesker og ideer et kult bilde på…konsert eller kunst.

Frank Zappa var egentlig et dreiepunkt for hele konserten, som man sier, musikk av ham og musikk av folk som hadde inspirert ham.

Kokko amerikanere, som var tittelen på programmet, og som Jon Øivind Ness også presenterte prosjektet som, gærne amerikanere, altså. Hans kommentarer var bra å høre på, man kom inn i musikken via dem også, blant annet ved konkrete opplysninger om stykkene og hvordan de ble laget. Jon Øivind Ness er komponist selv, det skader jo ikke akkurat perspektivene. Her og der kunne det godt vært enda mere snakk, man trenger i grunnen kontekst, sammenheng, på det meste i dag fordi det er så mye forskjellig på programmene.

Jeg visste ikke at Zappa skrev sånn konsertmusikk, som man kanskje kaller det. Noe av stilen i det var gjenkjennelig fra hans rockeavdeling, men også med forbindelse til amerikansk orkester-, film- og underholdningsmusikk, en connection jeg ikke hadde tenkt på. Til å begynne med i de to stykkene av ham som ble spilt, synes jeg det var vel pyntelig spilt eller tenkt, jeg lurte på hvor den sarkasmen som aldri pleide å være fraværende med ham på scenen, hvor den var, men etter hvert skjedde det mere i den retningen.

En kjapp sjekk på nettet sier meg at min kommentar ikke er helt ute, men Zappa er kanskje også i en litt snillere verden akkurat der, Zappa-wise, eller så lar jeg meg bare påvirke av tekstene hans, som selvfølgelig sjelden lar deg sitte stille og trille tommeltotter…

Det var mere som burde kommenteres, ikke minst noe som i beskrivelsen nærmest hørtes ut som en bit konseptkunst, altså at kunstverket er bare en oppskrift på hva utøveren kan finne på, med mye løsere rammer enn vanlig i musikkens verden. Det er vel tross alt vanlig etterhvert å se på et partitur nettopp som en oppskrift for utførelsen, og så kan man begynne å diskutere fortolkning osv, men det blir litt annerledes når det ikke finnes noter, bare en karakter, kanskje, for hver avdeling av et stykke, eller en konkret beskrivelse av en situasjon eller noe sånt, og så er resten opp til utøveren eller her ensemblet og dirigenten. God humor, på én måte, å tenke sånn, og fine eller morsomme stemninger av alle mulige lyder, lydkulisser, vel, egentlig, mer eller mindre konkrete.

Men i hvert fall det siste stykket av Conlon Nancarrow (1912-97) står for meg som det ultimate kaos i det ytre, og allikevel med en indre sammenheng som for meg faktisk er oppmuntrende å høre på i dagens verden.

Jeg klarer uansett ikke lukke ører og øyne for det som skjer i verden for tiden, men den ideen som sitter igjen etter en sånn fremføring er – også – at selv under “normale” forhold er verden, den menneskelige verden, så full av forskjeller at hodet har problemer med å beskrive alt…på en gang.

Her skjer nærmest det, utrolig bra både spilt og dirigert, såvidt jeg kunne bedømme, et abstrakt fotografi eller noe sånt, minnet det meg om. Ceviche, en matrett med mange smaker som egentlig ikke blander seg før du spiser det, er en annen parallell idé.

Det minner meg også om at man er nødt til å glemme hodet av og til på konsert, med mindre man passer inn med en gang i den verdenen som presenteres, ta inn ting gjennom følelsen av hva som skjer, ikke nødvendigvis i emosjonell betydning, men gjennom magen, nærmest, når det gjelder strukturen, oppbygningen av stykket.

Ikke tenk, bare lytt, og tenk etterpå.

Redigert etter publisering.



Live-musikk i byen

Musikk Posted on 11 Oct, 2021 15:16

https://m.facebook.com/verkstedetbar/

Så her om dagen at Verkstedet var åpent igjen, og med live musikk. Tommel opp for det. Rock er ikke alltid mitt favorittbråk, men selv om jeg ikke akkurat holder på med det selv (tror jeg), finnes det alltid musikk hos naboen også, ideer er det overalt, og jeg trives uansett ikke når ting blir forutsigbare. Bedre å strekke seg litt lengre enn fellen rekker og se hva som da er mulig.

Jeg var med en kompis en gang, hit, og det var en interessant kveld.

Verkstedet ligger rett ved siden av Café Sara.



Next »