Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Jeg tror vi alle føler frihet og trenger og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre. 

Systemer kan gi meg frihet, og systemer kan ta bort frihet.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt. Noen slipper seg løs på litt kjipe måter, andre har et hangup på strenghet.

Det gjelder å finne balansen...

Litt igjen av Christian IVs by, blant nyere forretningsarkitektur. 

Scarlatti

Musikk Posted on 17 Apr, 2021 16:28

Jeg må ha dette ut av hodet, selv om det er en del rusk i maskineriet her.



Händel: Suite for cembalo i F-dur – I – Adagio

Musikk Posted on 05 Apr, 2021 11:51

Piano: Erik Gøthesen



Mozart

Musikk Posted on 24 Mar, 2021 22:22

Tydeligvis en scene fra en film, nok en gang med Hazel Scott. Noen har øvd… ;-D



Mere Hazel Scott

Musikk Posted on 24 Mar, 2021 20:24

Vanligvis kanskje ikke helt min musikkstil, men hun spiller utrolig fint.

Det er lenge siden jeg oppdaget at nesten enhver genre funker hvis bare den som spiller har et skikkelig engasjement, digger, elsker det hun eller han spiller.

Forstår det, kan man også si, på sin egen måte, selvfølgelig.



Musikk er musikk

Musikk Posted on 24 Mar, 2021 18:07

Kul blanding av såkalt klassisk og såkalt rytmisk.



Ny innspilling…

Musikk Posted on 21 Feb, 2021 15:28

J.S. Bach: Sarabande fra partita i a-moll



Tradisjonelt moderne?

Musikk Posted on 11 Feb, 2021 12:24

Jeg vet ikke om jeg har drevet reklame for dette bandet her på bloggen? Jeg har lagt ut en god del på Facebook, jeg regner meg som fan.

Uansett, Askerladden heter det, gammeldans, gammaldans, jeg vet ikke hva man skriver. Jeg husker jeg gikk på kurs på Høvikodden da jeg var sånn 15, ja, på kunstsenteret, der hadde vel noen leid eller lånt lokale, og jeg lærte i hvert fall grunntrinn i vals-reinlender-polka. Det var skitgøy, og fin musikk.

Jeg er ikke inne i folkemusikk i den forstand, men arrangementene deres, til Ingunn Bjørgo, kanskje, er i mine ører litt modernisert, på en utrolig kul måte. Jeg blir litt stolt av at de vel bor i Asker, selv om røttene kanskje er et annet sted.

Dypt oppmuntrende musikk når man har det skitt. 

Jeg får lyst til å danse, selvfølgelig.

Litt minner klangen i bandet om svenske folkemusikkband, fele og nyckelharpa, som er et annet totalt hangup.

Litt tradisjonell er vel denne allikevel, det rykker i reinlenderfoten min…

Litt modernisert? Uansett flott:

Poesi.

If music be the food of love, play on.

Opp igjen, liksom…og en tur til Irland, eller hvor kommer inspirasjonen til denne fra?



Ole Bull i ny innspilling

Musikk Posted on 02 Feb, 2021 13:19

Jeg hadde alltid litt problemer med å skjønne helt poenget med en del virkelig virtuos 1800-tallsmusikk, en bestemt type koloraturarier, Liszt, de største tingene som krever virkelig mye pianoteknikk, Paganini.

Det fantes innspillinger, med Liszt en god del, tror jeg, som var overbevisende, Gidon Kremer med Paganiniana….jeg vet ikke om det var eller ble en plateinnspilling, men jeg husker et TV-opptak med en vanvittig versjon av det som vel er en parafrase, en viderespinning på Paganini, skrevet av Nathan Milstein, men med all virtuositeten også der. Den gjorde i hvert fall inntrykk.

Men allikevel. Hvis jeg skulle tenke på å spille Liszt selv, det hendte jo alltid jeg plukket litt på de der svære tingene, så lå det liksom i ytterkant av hva jeg tenkte var…mulig, musikalsk, ikke bare teknisk. Ikke at jeg hadde prøvd ordentlig, men notene var jo der, det gikk jo an å øve bare noen takter eller sider for å prøve det ut.

Ole Bull befinner seg i hvert fall i omtrent samme genre. Noen melodier er enkle og fantastiske og vel ikke vanskelige å forstå, “I ensomme stunde”, “Sæterjentens søndag”, parallelt på én måte til Liszts Consolations (trøst, betyr jo det), som er små pianostykker, ikke teknisk vanskelige. Ellers er vel ikke de stykkene av Liszt og Bull like, men alle er lyriske, fine.

Noen har prøvd å definere geni eller kanskje man til og med kan strekke det til talent – som det som i den sammenhengen jeg leste det ble kalt ironi, tror jeg var det ordet som ble brukt, i bunnen, her mere i betydningen idé med et virkelig poeng, eller en spesiell forestilling om noe, og selve innpakningen, har jeg glemt hva de kalte, men altså utformingen av ideen, svaret på spørsmålet komponisten hadde stilt seg.

Man kan jo tenke at man for å svare på noe svært, digert, i grunnen ofte har stor uvitenhet i utgangspunktet om et eller annet viktig og naturlig nok et stort behov for å fylle den, ellers ville man kanskje ikke brukt alle de kreftene det koster å skrive noe sånt, å komponere, på å fylle det hullet eller rydde i det kaoset. Man tenker kanskje at store kunstnere vet en masse, men det er vel noe de ikke helt vet før de har skrevet det de nå skriver.

Man kan i så fall tenke at det finnes en form for naivitet i bunnen av en komposisjon, en opprinnelig inspirasjon eller idé, og så en form på det, ganske enkelt sagt.

Haydn var brukt i det eksempelet, så vidt jeg husker, men det er vel kanskje et generelt poeng til en viss grad.

Basisen for mange av Paganinis virtuose galskaper, hvis man tenker på denne måten, tenker jeg kan være noen utrolig enkle italienske folkesanger, fantastiske i sin enkelhet, sånne som man finner “klassiske” versjoner av med for eksempel sangere som Beniamino Gigli og andre fra samme periode. Men hvis man kanskje er vokst opp litt akademisk, vant til å tenke, på den måten, hele tiden, og musikalsk også er blitt dyttet i samme retning, man kan ikke være fornøyd med en enkel musikalsk tankegang, man må alltid presse seg til en stadig mere avansert forståelse eller tolkning – så er de melodiene nesten vanskelig å oppfatte, kanskje oppfatte som betydelige. Å se…høre, at noe tilsvarende enkelt ligger i bunnen av Normas ekstremt høyspente toner i Bellinis opera av samme navn var i hvert fall for meg en oppdagelse, et glimt av en utrolig enkel musikalsk struktur i bunnen av noe som for meg tidligere alltid hadde vært helt unødvendig komplisert og dermed uforståelig i seg selv… Jeg skjønte ikke poenget med hele det musikalske prosjektet før jeg tenkte den tanken. Tusen triller på toppen av stemmeregisteret som utvikling, ikke bare utbrodering, av noe uvanlig enkelt, eller kanskje til og med bare uvanlig og enkelt. 

Folkelig.

Når det gjelder Ole Bull er det lett å sette pris på de nasjonale skatter, I ensomme stunde, Sæterjentens søndag og de andre rene sangene. De er fine, og de er vel for lengst levert, av mange utøvere.  Men i de virtuose stykkene, og kanskje i hele prosjektet fortolkning av Ole Bulls musikk, har jeg litt for ofte hatt følelsen av at noe manglet, selv om Annar Follesø og dirigentens Eun Sum Kims versjon av fiolinkonserten er fint gjort fra andre synspunkter, følelsen av teater, for eksempel, som plutselig føles som en opplagt idé, også med de tre åpningsakkordene i A-durkonserten, som høres ut som et sitat fra Tryllefløyten, sånn omtrent.

Tilgi meg hvis dette er kjent, jeg prøver ofte litt å lytte som en førstegangs konsertgjenger, og liker også litt å være uvitende til jeg har en anledning til å ¨fylle hullet”.

Som orkestermusikk betraktet er Ole Kristian Ruuds versjon fra 2010 interessant og veldig fint gjort, han er virkelig orkester-musiker, som han sier selv – orkesteret er mitt instrument. Inspillingen fra 2010 er med samme fiolinist og orkester, men det oppstår noen problemer nettopp der det ikke finnes noen beskyttelse rundt naiviteten, i temaet i begynnelsen av førstesatsen, for eksempel, etter trompetsignalene, det virker som det er noen problemer med å finne helt fasongen på den enkelheten, som ikke er kamuflert i noe mere avansert, det er en rett fram marsj.

Nettopp naiviteten må man ha fatt i karakteren til. Har man ikke det høres det tydelig i et enkelt parti, der er det ikke så mye annet, men det vil prege resten av stykket også, fordi de “avanserte” partiene og virtuositeten i solostemmen er basert på den naiviteten. Det er i hvert fall teorien…min, da.

Det sporet jeg ville forfulgt eller i hvert fall vært nysgjerrig på, hvis jeg skulle spilt eller dirigert Ole Bulls musikk, er bymusikantene, som fantes i Bergen, Trondheim, Christiania, sikkert andre norske byer, og jeg kan ikke huske å ha hørt for mye av det de må ha spilt, men for eksempel en av dem var for eksempel Johan Daniel Berlin, født en generasjon før Mozart, omtrent, men levde nesten like lenge som ham. Han var bymusikant i Trondheim.

Berlins musikk er profesjonell, men i den ligger kanskje en naivitet eller mulighet til det som ligner det jeg tenker på.

Ole Bull var lært opp, fra begynnelsen av, blant annet av en bymusikant, i Bergen, og jeg tenker at noe av dette ligger også i bunnen av hans musikalske verden, hva det er, må kanskje letes opp, men noe er det, tror jeg, en naivititet i Bulls musikk som også kanskje er annerledes enn den naturfølelelsen som finnes i Griegs noter.

Tross alt er Grieg bare en av mange norske komponister i sin tid, også, og selv om han var genial har hans betydning skjøvet vekk andre som også er betydningsfulle fra samme periode.

Når det gjelder Ole Bull er det også et spørsmål i mitt hode om hans utgangspunkt er byen – ikke landet – og om dette preger musikken. Et sånt poeng har jeg sett gjort et eller annet sted når det gjelder forskjellen på Haydn og Mozart. De er riktignok ikke alltid lette å skille stilmessig, men noen ganger befinner de allikevel seg temmelig i hver sin verden.

Som musikertype må man vel si at Ole Bull er ikke så lite typisk norsk i sin blanding av folkelighet, egenrådighet og talent, som også strekker seg inn i den klassiske musikken, men kanskje uten at han helt forlater den improviserte posisjonen som jeg synes fortsatt mange av oss befinner seg i, til og med idag, ikke bestandig uten hell, heller, vil jeg si, i de mest forskjellige bransjer og posisjoner. Selv om det kan bli for mye av det også, er det ikke så sjelden at det fungerer.

Når det gjelder Ole Bull minner det kanskje litt om en idé om Vivaldi, det jeg etterlyser, med ham var jeg også litt overlegen og skjønte ikke helt poenget, inntil jeg spilte noe av det med barn, både i orkesteret og som solister, og innså at det faktisk var skrevet for barn, at det gikk an å legge sine egne følelser, raseri, for eksempel, fra jeg var liten, inn i fortolkningen, og at de…barnlige følelsene var grunnlaget, selve ideen, i en del av musikken, om kanskje ikke alt han skrev, det vet jeg ikke. Dette ga musikken et helt annet innhold.

Noe lignende her.

I plateselskapet 2Ls nokså nye innspilling av musikk av Ole Bull, den med den koreanske dirigenten Eun Sum Kim, er det mulig hun har tenkt på noe av det jeg snakker om, eller kanskje bare helheten går litt mere i den retningen av andre grunner. 

Annar Follesø er solist og Kringkastingsorkesteret spiller på begge innspillinger. Dirigent på den første Ole Kristian Ruud, på den andre Eun Sun Kim.



Next »