Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

«Alle» har vært opptatt av frihet, lenge, og de positive sidene av det er selvfølgelig bra, man kan gjøre mere hva man vil. 

Men et menneske inneholder dessverre ikke bare hyggelige ting, og akkurat nå er det grunn til å si noe, det er vold i gang mange steder, jeg tror noe av grunnen er - frihet. Det er greit å være uenige, men krig er kollaps.

Noen vil tilbake til gamle dager, men løsningen på kulturproblemene, det som har med levemåte å gjøre, er å finne fram til ny kultur som kombinerer gammelt og nytt, eller som aksepterer hverandre.

Grønland, Oslo.

«Sabeldans»

Musikk Posted on 04.10.2022 13:42



Armenia har også mye musikk som er verdt å høre på. Dette er ett av de mest kjente stykkene, skrevet av Aram Khatchaturian.

Alexander Arutunian er en annen komponist som jo også er armener, selv om hans trompetkonsert ble presentert som russisk musikk da jeg ble kjent med den på 80-tallet.

Redigert etter publisering.



Nye sanger i barnehagen, kan man håpe på

Musikk Posted on 16.07.2022 19:39

God idé å utvide repertoaret, men ikke å ta vekk det gamle.



Heller musikk

Musikk Posted on 08.06.2022 17:06

En side av Russland jeg alltid har hatt sans for:



Synger og skriver

Musikk Posted on 03.06.2022 15:22

Fine sanger, ikke minst tekster.

Tittelen på albumet får en jo til å tenke på Finn Kalvik…eller egentlig, heller den der “Det er aldri for seint å ha en lykkelig barndom”, jeg vet ikke hvor den kommer fra. Det er fortsatt en for vanlig oppfatning, hvis jeg kan kjøre en av mine egne kjepphester, at livet er som det er, det tikker og går, mot graven, jaja…i virkeligheten er det mange muligheter i det moderne livet, mye lar seg fikse delvis, og nok til at man får det bedre.

Musikk er terapi, sier man jo…det stemmer vel hvis man har funnet ut av hvordan akkurat det funker, for en selv.

Tilstedeværelse i et problem er vel en forutsetning for en som lager kunst – at man har vært igjennom, hjelper den som hører på eller ser på også, eller prosessen foregår mens man holder på, å skrive eller å spille, eller selvfølgelig mens man lytter.

Det gjelder jo ikke bare musikk, da, ikke bare kunst i videste forstand, heller.

Men det også.



En heks

Musikk Posted on 12.05.2022 12:15

Noen spiller denne satsen fra »Bilder fra en utstilling» som veldig ond, nærmest ensidig krigersk. Jeg synes dette er en mere interessant versjon, man får mere en idé om mystikken i heksas vesen, forsåvidt en kikk igså inn i ondskapens vesen, men denne Baba yaga er mere av en karakter enn bare rett fram…brutal.

Baba Yaga er en heks i russisk folketradisjon, skriver man, men det er kanskje en misforståelse til når det gjelder å skjelne mellom russisk/sovjetisk, det kan jo hende hun heksa finnes i flere områder enn bare selve Russland. Jeg får sjekke, jeg vet ikke.



Rumensk musikk for trompet & piano

Musikk Posted on 26.04.2022 22:24

Et stykke av Enescu.



En avsløring av musikkhistorie

Musikk Posted on 26.03.2022 03:43

En opplevelse med tildels virkelig store musikalske nyheter, i hvert fall for meg.

Jeg var i Den gamle Logen på tirsdag, hvor Vertavo-kvartetten, en kjent norsk strykekvartett, hadde lett frem kvartettsatser, altså deler av hele verk, fra 10 temmelig ukjente norske komponister, roughly samtidig med Grieg og Svendsen, som “alle” kjenner til, eller forsåvidt tidsmessig fra litt før til litt etter, tidlig 1800-tall til relativt tidlig 1900-.

Jeg har pushet noen av dem selv, på nettet, så for meg var det ekstra spennende å høre musikk som ifølge konferansieren ikke hadde vært hørt før, eventuelt ikke på lenge. Jeg hadde i hvert fall aldri hørt noe av det som ble spilt, og en god del av komponistene var også helt ukjente for meg. Ingenting var der unødig, det kan jeg i hvert fall si.

Den første overraskelsen var kanskje Christian Blom, han var også skipper og skipsreder, hans musikk var elegant og myk og touchet innom dansemusikk. For meg en opplevelse å høre musikk fra en norsk, borgerlig virkelighet så levende. Mange forbinder borgerlighet med dødt liv, men det kan jo finnes både her og der, og uansett er kunst og musikk laget for å hjelpe til med å gjøre livet levende. Jeg hadde en oppvekst som var litt vestkant og litt østkant, vestland og østland blandet og by og land også. Alle familier har sine kjipe ting, men liv fantes det i hvert fall også.

Jeg gjorde selvfølgelig opprør mot borgerligheten selv etterhvert, men i dag passer det meg vel å være litt av hvert, men prøve å ikke stivne selv, for eksempel.

At det finnes et folkelig liv tror jeg ikke noen tviler på, og jeg er så lei av de grensene at jeg kan skrive om det til det ikke er aktuelle temaer lenger.

Kveldens repertoar er på én måte historie, og bør tas for det, idag synes jeg for det første alle kunstformer prinsipielt har en plass i en by og i et land, og hvis man vil tenke videre, ny musikk og kunst, stemmer jeg fortsatt for kunstnerisk frihet, selvfølgelig, men også for blandinger av genrer. Det er er spørsmål om det noen gang har eksistert noe helt annet, dialog i kunsten med annen kunst er ikke akkurat nytt.

Problemet med all livsstil kommer når den stivner, og det kan jo også fort skje hvis den blir misforstått og isolert.

Det kom en biografi om Brahms på norsk for en del år siden, og forfatteren sa om hans musikk at den “løp ved siden av livet hans” eller noe i den retning, som skulle bety at musikken er én ting, komponistens liv noe annet, selv om det jo må være en forbindelse mellom dem.

Dermed kan vi også møte hverandre i kunsten, uansett hvilken form den har eller hvor den kommer fra. Selvfølgelig finnes det alltid stilarter man får i halsen og bare unngår, men det skjer også at man får sans for kulturer man ikke i utgangspunktet likte best i levende live, men via kunst og musikk som kommer ut av den levemåten kommer en sympati allikevel. Favoritter er en ting, virkelig aksept eller respekt allikevel noe annet

Kunsten befinner seg i en eller annen dobbel- eller mellomposisjon mellom det personlige og det allmenne, og kan dermed fungere som et møtepunkt mellom kulturer, fordi du kan gå inn i kunsten og bli berørt og påvirket, men uten nødvendigvis å gi fra deg ditt privatliv til noen. Litt til kunsten, da, gjerne.

Den første delen av konserten hadde en lysere klang enn etter pause, og jeg synes Vertavokvartetten noen ganger befant seg på grensen av å gjøre det for lett. Kommentarene som ble levert før hvert stykke og hver nye komponist var interessante, men dro det i samme retning, noe som i grunnen ikke kledde musikken alt for godt, det ble litt mye og litt lett. Allikevel fikk vi også et bilde av musikken, også et slags inntrykk av komponistene med ord.

Det må være riktig å si at grensen mellom underholdning og alvor, humor og alvor, ikke alltid er viktig i musikk, heller ikke i denne perioden av musikkhistorien, eller den grensen finnes rett og slett ikke alltid. 

Jeg har ikke sjekket en sånn påstand systematisk, men i hvert fall Schubert og opplagt Haydn og Mozart har massevis av humor blandet inn, også i mer og mindre alvorlige sider av saken. 

Norsk lynne har vel alltid hatt mye humor, og jeg er nokså sikker på at jeg mener den finnes blandet inn også i norsk, klassisk musikk. Jeg er ikke mindre overbevist om det poenget etter denne konserten, tror jeg, men som sagt, man må ta humor på alvor også…underholdning er like mye et fag som virkelig alvorlig musikk, for å si det sånn, som også fantes på kveldens repertoar. 

Annen halvdel inneholdt nemlig sånne overraskelser som Ole Hjellemo, en sensasjonell oppdagelse i klassisk musikk i det hele tatt, for meg, i hvert fall – det som ble spilt, og spilt virkelig bra, var av en sånn karakter at man neppe blir fort ferdig med det, hadde det vært en plate ville jeg satt det på flere ganger til, rett og slett fordi det var en så ny og totalt ukjent verden. Både stilmessig og innholdsmessig noe jeg aldri har hørt før, og med stor følelsesmessig appell.

Hjalmar Borgstrøms raske scherzo var jo også en oppdagelse for en ivrig publikummer, selv om jeg var oppmerksom på komponisten etter Eldbjørg Hemsings innspilling av fiolinkonserten. Denne satsen var et drama som må ha hatt referanser til andre satser i verket, det sto igjen å besvare en del musikalske spørsmål når man hadde hørt det, syntes jeg, som jeg gjetter på ble besvart andre steder i verket. Det var i hvert fall et raskt førsteinntrykk av det. Men man kan ikke rekke alt på en kveld, det var utrolig kult å høre det.

Et vendepunkt i selve fremføringen, i konserten, var Anna Lindemans kvartettsats, som nok en gang ifølge konferansieren, bratsjisten i kvartetten, var hennes, altså Lindemans, eneste komposisjon som ikke hadde et praktisk formål – det ble fortalt at hun hadde skrevet en tykk bunke undervisningsstykker for barn, for eksempel. Igjen en interessant opplysning, de fleste musikere underviser jo, og å kjenne til vår historie på dette punktet også skader absolutt ikke, selv om kjønnsrollene var som de var, og sikkert holdningene også, da hun levde. At Pauline Hall, som også skrev «vanlig» klassisk musikk, tydeligvis fortsatt er internasjonalt kjent og brukt som komponist av såkalte undervisningsstykker, visste jeg heller ikke før jeg begynte å lete etter musikk av henne på nettet. Hun ble ikke spilt denne kvelden.

Det ble også kommentert at omtalen av Anna Lindeman et eller annet sted var nokså opptatt av at hun hadde vært en «gjestfri vertinne i familiens hjem» og en del annet gammeldags snakk som var knyttet til datidens kvinnerolle, kanskje en god mor, jeg husker ikke helt hva som ble sagt, mens hennes mann, som vel var industrileder eller noe sånt ganske enkelt ble omtalt, kanskje i samme oppslagsverk eller Wikipedia – for det han hadde gjort på jobb.

Det er jo tydeligvis fortsatt slitsomt for kvinner det der…det er jo ikke sikkert mannen der hadde gjort noe annet enn jobben sin utenfor huset, det er jo ikke sikkert han bidro så mye til familien…

Jeg tar poenget, for all del, og tenker at den borgerlige verden fortsatt finnes, og at den fortsatt må ha problemer jeg ikke kjenner til lenger, som jeg trodde hadde avgått ved døden på 70-tallet eller noe sånt. Men siden det kanskje fortsatt finnes en oppfatning om at kvinner skal sitte på kokeplaten og føde barn, som noen fleipet med da jeg var tenåring (vi mente det for all del ikke) – så får man bare jobbe på, da, og bli kvitt de greiene der.

Anna Lindeman kunne man i hvert fall godt høre på.

At det skulle være en utfordring idag å bli musiker er også for meg et litt overraskende poeng, hvis det var sånn ment.

At det var sånn historisk – stemmer jo tydeligvis, for manges vedkommende.

Anna Lindemans kvartettsats ble levert med totalt overbevisende hjemmefølelse – jeg snakker ikke om et hus, men om musikken.

Det var virkelig bra å høre på – det fungerte usedvanlig godt på alle måter.

Kvinnelig entusiasme for en kvinnelig komponist?

I så fall bare fortsett å kjøre på, til det ikke er et tema lenger. Det er merkelig, og åpenbart bare tull, at kvinnelige komponisters musikk skulle være dårligere enn menns.

Eller det fungerte av helt andre grunner.

Uansett, derfra var tonen i konserten satt nesten på nytt, synes jeg, Man kan selvølgelig si at de stykkene som kom videre i programmet var annerledes, og mere alvorlige eller mørke, enn musikken før pause, men de ble i hvert fall levert med stor energi og tilstedeværelse, og det siste stykket av Irgens-Jensen…da skrudde mitt grusomme musikkpoliti-hode seg endelig helt av, jeg trengte ikke tenke etter hva som skjedde, det var det der ren musikk som jeg egentlig elsker når jeg hører på, og når jeg spiller også, enda så mange ord jeg setter på ting.

Som sagt har jeg vært mer enn vanlig involvert i litt lignende musikk, på nettet, altså det å pushe “nye” komponister fra denne perioden i Norge, og også mer enn vanlig engasjert i musikken fordi jeg jobbet i den tyske kirken en periode, og Tyskland var et så viktig land i kulturen på 1800-tallet og tidlig 19- – frem mot en slags katastrofal kulminasjon i form av nazisme og krig. 

En dobbelhet der – i hodet – må jeg tilstå, i møte med historien, på grunn av krigen og alt som fulgte med i kulturen også, men egentlig musikalsk i kveld bare med Sinding, og muligens for ham også urettferdig, jeg vet ikke helt.

Hvis det som står om Sinding og Nasjonal Samling i SNL er dekkende, kan man jo si at det ikke er så lett for en kunstner å bli elsket av bøller som har tatt makten i et land. Det er i hvert fall omtrent det ínntrykket Store norske leksikons artikkel, på nett, skaper.
Men man kan sikkert legge til at Sinding kanskje har vært en ikke helt våken, eldre mann, når han drar til Tyskland i 37 og kommer tilbake med positive kommentarer om mentaliteten.

Jeg burde ikke si for mye, jeg har lest for lite, men det virker ikke som han har fulgt særlig godt med hvis han var i sjokk 9.april. Det kan jo hende det stemmer allikevel, uten at man burde forsvare det, i så fall.

Kvartettsatsen av ham var godt spilt og godt skrevet, men det står også noe i mine kilder om “groteske” sider av hans musikk, og det har jeg ikke opplevd før, tror jeg, men det var også noe i den retning i denne satsen – som kanskje ikke fikk bli hørt ordentlig. Jeg lurer litt på om det stemmer, og i så fall hvordan resten da ville hørt ut. Det finnes vel et inntrykk av Sinding som veldig ryddig og gjennomtenkt og europeisk (jeg vet ikke helt hvorfor det alltid skal være en kontrast eller konfikt mellom europeisk og norsk kunst eller musikk) – og det groteske ville jo sette et annet preg på det ryddige hvis det faktisk fikk spille ordentlig med. Jeg vet ikke hva det der er, men tydeligvis noe.

Når jeg tenker meg om tror jeg at jeg har nevnt det poenget før, her på bloggen, i et konsertopptak med et annet ensemble, men det kan kanskje være grunn til å tenke igjennom ting igjen.

Hvorfor Udbyes sats ble presentert som rar i betydningen for rar, virket litt…rart. Jeg har ikke sett notene, men det er vel bare å følge etter, uansett hvor han var på vei.

Det var i hvert fall skikkelig interessante eksempler på en norsk musikkhistorie vi ikke har kjent, eller de fleste av oss i hvert fall nesten ikke. Terje Boye Hansen har tydeligvis gjort en jobb med å renskrive håndskrevne manuskripter, sikkert ikke noen spøk i seg selv, og også kommet med tips til stykker og komponister, så vidt jeg skjønte.

Sikkert en stor jobb også å øve inn så mye forskjellig musikk til én konsert, utrolig kult å få så mange eksempler på én kveld.

Redigert etter publisering.



Opplevelser fra orgelet

Musikk Posted on 26.03.2022 01:25

Det begynner allerede å bli noen uker siden, men jeg var i Paulus kirke på orgelkonsert, med Victoria Ulriksen, og med senromantikk på programmet, Max Reger, Liszt og Wagner, César Franck, Widor.

Det er såpass lenge siden at jeg ikke husker for mange detaljer, men virkelige opplevelser var det.

Konsertserien, som går i Paulus og Sofienberg, begge kirker på Grünerløkka, er nokså konsentrert rundt dette orgelrepertoaret, egentlig ikke min favorittgenre, men nivået på utøverne er så høyt at jeg ble nokså blåst over ende første gang jeg var innom, og jeg har blitt der siden med større og mindre mellomrom. Byen begynner heldigvis å komme litt til seg selv igjen, der den var, og en masse konserter var jo en del av pakka og fortsetter forhåpentligvis å være det.

Victoria Ulriksen er «bare 15 år gammel», som man sier, og uansett alder holder hun jo det samme nivået som resten av de organistene jeg har hørt, musikken er like bildeskapende og drar deg inn og opp og ned i mørket, som virkelig finnes i denne perioden, og tilbake opp i dagen på en eller annen måte. Jeg er ikke utdannet organist selv, men holder litt på med det allikevel, så orgeltekniske sider av saken kan jeg si mindre om.

Hun er elev av Kåre Nordstoga i domkirken. Han assisterte også med blaing og litt registrering, selv om moderne orgler idag er programmerbare, selvfølgelig…pipene er der, som før, men å koble luften riktig blir ofte gjort elektronisk.

Spillebordet, altså klaviaturet og pedalene, står nede på kirkegulvet i Paulus, så det er jo litt nytt og uvanlig at man ser organisten spille, ikke bare hører orgelet. Som en konsert med piano.

Særlig Liszt var imponerende denne kvelden ikke bare på grunn av virtuositet, som han forbindes med i hvert fall på piano, men fordi musikken var så svær, som pianisten Vladimir Horowitz kommenterte et eller annet sted. Altså, om Liszt.

Virtuost var vel sånn sett omtrent hele repertoaret på konserten, og så nært modernismen er vi jo musikkhistorisk, så man noen ganger må sjekke ganske nøye om det faktisk lander for eksempel på en dur-akkord.

Men det gjør jo tross alt gjerne det, noen ganger etter en reise kanskje ikke gjennom helvete, men nesten i nabolaget noen ganger, sånn opplever jeg det, i hvert fall, eller hvis man tenker natur, gjennom mørke landskaper.

Som sagt er det tre uker siden konserten, og jeg husker ikke detaljer, men det er sånn spilt og tenkt at det blir store opplevelser av det. Konsertserien fortsetter utover året, i regi av Paulus og Sofienberg menighet.

Redigert etter publisering.



Next »