Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________


Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg faktisk gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Kanskje man også kan gi sine venner en god latter med det man gjør.

Homansbyen, Oslo, i oktober.

Øving

Musikk Posted on 10 Oct, 2019 22:14

Jeg snakket om dirigenter for en evighet siden, egentlig til folk som ikke helt vet hva han eller hun gjør der oppe på podiet.

Husk også på at når man kommer så langt som til konserten, så har man øvd en uke eller noe sånt på forhånd, sammen, rutinen er vel at ukas dirigent i orkesteret kommer mandag, og så øver man på repertoaret til konserten, vanligvis torsdag og/eller fredag. 

Oslo-filharmonien har for tiden kortere konserter på onsdager også, ser jeg, eller hadde, i hvert fall, så jeg vet ikke om det betyr mere stress og trøbbel. Jeg tror jeg har snappet opp at økonomene har vært i sånne settinger også med tallene sine, de burde kanskje lese bare noe linjer hos Bertrand Russell, som hvis jeg ikke husker feil minner om at tall også brukes til å telle med, i tillegg til alle de interessante problemstillinger som finnes i matematikk som fag. 

Altså telle noe, var mitt poeng, ikke bare telle et tall som er løsrevet fra…virkeligheten. Antall følelser du har gått igjennom på podiet, for eksempel, antall timer øving før konserten, antall kroner på konto, kanskje, antall reisedøgn, for noen, antall minutter eller timer hvor du har jobbet så mye at du føler deg som et spøkelse. Antall steder i musikken hvor du ikke syntes du leverte eller hvor du ikke syntes du hadde øvd nok.

Antall kalorier, mentale eller fysiske, som er brent av fordi musikkpolitiet kanskje er i hvert fall litt på vakt og du ikke har så mye å gjemme deg bak på et podium,  og fordi du liker musikken og har respekt for det du gjør og jobber som f for å få det bra, og fordi du alltid er for seint ute.

Sånne ting som ikke synes også. Man ser jo skikkelig kul ut på scenen, og jeg liker meg der, for all del, så lenge jeg er ok forberedt, og det er ok at det koster noe å få det til, men det gjør jo det allikevel.

Og det synes stort sett ikke.

Jeg vet at det er sånn i andre yrker også.

Men dirigenter øver altså også med orkesteret før konserten, så når du ser ham stå der og lage liksom komedie med kroppen og se skikkelig flott eller teit ut, så er det i nokså stor grad påminnelser til musikerne om alle de tingene man ble enige om eller som dirigenten bestemte i den prosessen det er å øve inn et stykke.

Og så er det øyeblikket, boblen som sprekker, bomben som detoneres, eller hva man vil kalle det. Litt sjansespill, avhengig av hvor mye man safer og hvor trygg man er.

Jeg tror kanskje det gjelder andre musikere også, ikke bare orkestere…



Rapduo fra den lille storbyen

Musikk Posted on 13 Mar, 2019 22:57

Jeg legger ut musikk her, siden Facebook har stengt meg ute fra å legge ut eller har problemer, jeg vet ikke hva. Uansett bare hyggelig å kunne bruke bloggen til å promotere god musikk.

Ny musikk fra Oslo:

https://soundcloud.com/missss_s/missss-s-x-cornic-melancornic-freestyle-pt1?fbclid=IwAR2Qsd0IF1mqefbqeeyoWYERzEIYI4giDh1OK_klufsahcJdkvJbmWO4ooI



Religiøs rasjonell entusiasme

Musikk Posted on 13 Mar, 2019 21:34

Facebook er vel sånn halvveis koblet ut akkurat nå, jeg vet ikke hvorfor. Kanskje de holder på med noe fishy bak kulissene.

Jeg legger ut litt musikk her isteden:

https://www.youtube.com/watch?v=f6RdBNCNKAI

Bach-stykker, egentlig, for solo fiolin, men her arrangert eller nesten omkomponert av Rachmaninoff. Jeg elsker den perioden pianistisk, Rachmaninoff-Debussy-Ravel er favoritter. Også noe av “underholdnings”-biten, Moszkovskij og andre sånne ting som går fort og lett, altså, neppe lett å spille, men det spretter og flyr.



Musikk som språk..og annet om å spille

Musikk Posted on 08 Jan, 2019 20:31

Man kan si at musikk er et språk og at et musikkstykke er en
historie.

Man kan si det, men for det første er det litt mere
komplisert, for det er opplagt at musikk – tatt generelt – er mange språk. Kodefortrolighet var en morsomhet og en
realitet vi lærte om, jeg husker ordet fra gangene på et konservatorium for en
god del år siden – at man som lytter faller inn i det språket man nå liker, og
som snakker til en, ofte i motsetning til annen musikk med andre språk som man
ikke skjønner eller kanskje ikke liker.

Sånn er jo menneskenes verden også – man hører hjemme ett
sted fra starten av, kanskje, og så spørs det hvor mange og hvor lange reiser
man har foretatt i livet, hva man virkelig har møtt, hva man har lært å like og hva man fortsatt ikke orker.
Toleranse, intoleranse, allergier, sympatier, alt det der finnes jo.

Men i tillegg kan man si at et musikkstykke, hvis man vil
spille og synge det, vel oftest er formet som en hanske, om man vil, det er en
form og en avsluttet ting, på en måte.

Notene er skrevet, teksten finnes, hvis det er en sang.

Men vi hører også gjerne på én utøver, ikke så gjerne på en
annen. Det må bety at det er igjen rom til den som spiller eller synger, alt er
ikke tenkt ut av komponisten. Ellers ville det vel være kjedelig å spille,
tenker jeg i mitt ikke spesielt stille sinn. Man kan lure på om den berømte
fiolinisten Jascha Heifetz egentlig bare ville være flink, siden han er så jævelsk perfekt som han er, men det mangler
jo heller ikke temperament, ideer, tragedie og underholdning, det siste en kombinasjon
som jeg alltid har respondert på, og hvis man lytter skikkelig nøye finner man
vel frihet i hans tolkninger også, tror jeg. Jeg liker uansett å høre på mye av det
fordi det seriøst inneholder masse som jeg liker å være midt oppi, uavhengig av
hvilken måte han leverer det på.

Jeg synes ikke det er nok å gjøre “som komponisten sier”,
å være ingeniør, kan man kanskje kalle det, jeg mislikte fra starten av at
pianolæreren skulle bestemme hva jeg skulle gjøre med fingrene, det kunne jeg
da for pokker finne ut selv. Fortell meg hva prosjektet går ut på, så klarer
jeg resten. Det pleide å fungere brillefint på vanlig skole, lærerne merket at
jeg hadde evnen til selvstendighet og lot meg holde på med mitt. Forresten var
jeg også temmelig pliktoppfyllende som barn, alt for mye, kanskje, men jeg
holdt jo også ganske ofte på med ting jeg likte å holde på med, tenke, lese,
snakke.

Men som sagt, et stykke musikk er som en hanske, er min
påstand, det også, i noen tilfeller kanskje en arbeidshanske eller en hel
garderobe for et insekt eller en soldat, andre ganger silkehansker som er for
myke for mitt gemytt, jeg føler meg allerede kastrert av en eller annen som er
alt for gammeldags eller alt for veloppdragen. Og jeg har ingenting imot gammel
musikk, jeg har aldri tenkt at Mozart var det, gammel, altså.

Man må finne de forskjellige hanskene man selv kan passe i
sånn noenlunde. Litt slakk må man alltid ha, enda mer hvis man vil være
profesjonell, da skal man jo liksom levere uansett, og man kan være nødt.
Allikevel har vel alle, også yrkesmusikere, favorittgenrer, -stykker, favorittkomponister.

Poenget er at hansken skifter litt fasong og størrelse etter
hvem som spiller, man putter sin egen personlighet inn i ting, og i og med at
det er en hanske og ikke en levende hånd man har å gjøre med ender man vel med
konklusjonen at musikkstykket ikke er helt ferdig før noen spiller det eller
synger sangen.

Sånne spørsmål er forresten gjenstand for forskning, man kan
si en masse og tenke en masse om det.

Men på ett plan er det vel egentlig noe alle vet noe om. Alle
musikere og sangere kan også ha gode og dårlige dager, det sier seg selv, det
er sånn i alle yrker og situasjoner, og “Köln-konserten” til Keith
Jarrett eller Horowitz’ plate med konsertopptak fra Moskva-konservatoriet (forresten var han da første gang tilbake i
Russland, tror jeg, etter å ha flyktet fra revolusjonen og bodd i USA et helt
liv) – dette er spesielle opplevelser for fansen. Jeg har mine opplevelser, og
er mentalt medlem i diverse fanklubber, de fleste har det vel sånn, hvis de er
interessert i musikk, da.

Altså, for å ta det enda en gang: Jeg mener man kan si at
musikken, alle sanger eller musikkstykker, har en, skal vi si upersonlig eller
uferdig side, en ledig plass til en utøver, værsågod, en invitasjon, passer jeg
for deg, kan du bli enig eller venner med denne musikken og få den levert på en
ok måte?

All kunnskap, ervervet bevisst eller intuitivt, forsåvidt på
en hvilken som helst måte, vil jo også inngå i det som blir en konsert, det som
blir ens egen versjon av musikken.

Dette gjelder på et hvilket som helst spillenivå, så lenge
stykket ikke er teknisk helt utenfor
rekkevidde. Men privat og av elever forlanger man ikke alt når man er på vei
til å få til ting, og poenget er heller ikke å blir verdensmester, virkelig
ikke, det aspektet er ubrukelig på scenen annet enn kanskje til å holde nervene i
sjakk, det kan vel føre til en uinteressant fremførelse hvis det er å vinne en konkurranse som er hensikten når man sitter der. (Det er derfor prøvespill er så pyton, det er en kunstig situasjon, og jeg er heller ikke særlig glad i konkurranser i musikk. Opplevelser, derimot, happenings…)

At det finnes spisse
albuer blant musikere og usympatisk oppførsel på vei dit kan så være, musikkverdenen
er ikke alltid annerledes enn resten av verden på det punktet, men på scenen
går det ikke, da må man være ærlig. Et paradoks, sikkert, men sånn er det.
Ellers ville man som publikummer forhåpentligvis ikke gått på den konserten.

Å kalle et musikkstykke for en hanske er bare et bilde, som
i likhet med andre bilder sier en hel del, men mange ting har jo en eksistens
bortenfor hva vi måtte finne på å mene, og bortenfor de bildene vi lager for å
skjønne hva de er. Det er ikke lite vi klarer å finne ut, men det er alltid noe
igjen, i hvert fall dagen etter. Har noen funnet ut absolutt alt vil jeg si de har drept sitt eget
prosjekt, og det eneste det betyr, tror jeg, er at den tenkemåten de har brukt
for å komme så forbaska langt, egentlig forbi mål, ikke gjelder mer akkurat nå, den har nådd en grense.

Slipp taket og spill isteden, ville nok mange instrumentallærere og musikklærere
si når det gjelder musikk, og det stemmer, så lenge den oppfordringen
ikke er absolutt, heller. Det er ikke noe galt i å tenke ting om musikk. Enhver
finner sin vei inn, og tenkning er en av dem. Men en eller annen gang på veien
må man altså slippe taket og gjøre det, ikke bare tenke det og ville det.

Så på scenen, enten det er på en trang, koselig kafé eller
et svært konserthus, må man i hvert fall gripe
øyeblikket
og holde passe mye fast, halvveis styrende og halvveis ikke, på
vei til oppfyllelse av en eller annens drøm, fremstillingen av en tanke,
fortellingen av en historie, hva nå en komponist eller låtskriver har funnet på
og hva man selv har funnet ut at det er, det man har mellom hendene.

I virkelig lykkelige øyeblikk, når man sitter og spiller, aner
man ikke hva som kommer til å skje i neste sekund, annet enn at det er noe
utrolig kult. Det er en ting som gir
meg, i hvert fall, mental betaling av en sjelden type, noe som dessverre får
enkelte andre til å tro at man ikke trenger å få fysisk betalt.

Man blir faktisk sulten, men også på nye opplevelser av den
typen, eller sulten på andre opplevelser.

Og på neste konsert, i heldige tilfeller, (og skal man leve
av det er man nokså avhengig av at det blir en del heldige tilfeller, ellers
gidder ikke folk å ringe deg en gang til) – i heldige tilfeller har stykket
forandret seg til noe annet neste gang, man har kommet på noe nytt, noen andre har vært
kreative, den utviklingen stopper aldri. Gamle innspillinger er interessante,
og de er annerledes. Det finnes sikkert noe litteratur et eller annet sted,
fortolkningshistorie er i hvert fall et tema, sikkert et fag av et eller annet
slag også.

Men øyeblikket på konserten er der når det er der, og så er
det i og for seg borte, et minne, noe musikken forresten deler med noen andre
kunstarter, for eksempel kokkekunsten. Et opptak er fint, men ikke det samme som konserten, man mister alltid noe. Det er en side av saken jeg synes er
ganske sympatisk, så slipper man å bli alt for innbilsk eller samle alt for mye
på det man lager. Et kontrapunkt – masse arbeid, en times levering – og
plingplong, det var det. Videre til neste stasjon…

PS Dette er selvsagt bare én fortelling om musikk, én
innfallsvinkel, kanskje. Det finnes andre måter å tenke om det på. Jeg tror nok
jeg har venner som kanskje startet i en ende som heter matematikk, i hvert fall
når det gjelder måten å systematisere eller tenke, siden det også finnes
matematikk i musikken. Visse intervaller, avstander mellom toner, kan beskrives
med brøker, for eksempel, for å ta noe veldig enkelt.

Man kan jo forestille seg
at fenomenet musikk finnes i seg selv, sånn som vi lager den, uten at vi har skapt noen menneskelige navn på noe, og at det finnes forskjellige måter å
tenke om den. De måtene kan ikke være helt uavhengig av musikken i seg selv,
men de er også avhengig av hva man er ute etter, hva man spør om, kan man jo si, hvilke spørsmål om musikk man vil ha svar på.

Ja ja, redigert etter publisering, som vanlig.



Dirigent

Musikk Posted on 07 Nov, 2018 03:37

Og for dere som fortsatt synes en dirigent ser litt komisk ut der han står og peiver, så er det vel forståelig hvis jeg sier at det trengs en musiker for å spille. Dirigenten er musikeren, orkesteret er instrumentet. (Jeg vet godt at dette er Ole Kristian Ruuds formulering av hva han driver med, men det er jo godt sagt.)

Altså, for å spille må man normalt øve, og skal flere spille sammen må man øve sammen. Ikke noe mysterium. Og da er dirigenten der, og siden et stykke musikk ikke er helt ferdig fra komponistens side (jeg mener, er du blant de som kan sitte og lese Love me tender eller Mr Tambourine man eller noe sånt? Det finnes noter, på de også, og det finnes også folk som kan lese noter og høre det de leser i hodet, i øret. Jeg er ikke spesielt god til akkurat det uten, nettopp, å øve på det bestemte stykket, men det går altså an.)

Man må selvfølgelig ikke kunne noter, som man sier, for å kunne spille, men når det gjelder klassisk musikk er jo det meste skrevet ned, så da er det jo en fordel å kunne det.

Men normalt vil du som publikummer gjerne høre noen synge. Spille. I dette tilfelle orkesteret og dirigenten sammen. Jeg er ikke orkestermusiker, så jeg er vel litt på tynn is hvis jeg begynner å si for mye om et orkesters indre liv, men som ivrig tilhører kan jeg i hvert fall si at dirigenter, som alle andre på scenen, har sine greier, sin personlighet, måte å gjøre ting, smak, whatever. Det er jo det du kommer for. Å bli satt fyr på, meditere, bli sprø i hodet på en ok eller irriterende måte, beroliget, opphisset. Hva f… som helst, forsåvidt, bare det er musikk.

Det beste jeg har opplevd når det gjelder orkester, var den ene gangen – hittil – jeg hørte Berlinfilharmonien, i Berlin. Jeg var ganske sliten og trøtt, men kom ut igjen litt med den følelsen du har når du har sittet passe lenge i en badstu etter å ha svømt.

Ikke fysisk det samme, men en mental parallell. Ristet i sjela og hivd ut igjen som et nytt menneske.

Berlinfilharmonien er et forbanna bra band, det kan man rolig si, men det trengs en dirigent også, en musiker man også gjerne vil høre.



Valdresmarsjen i russisk versjon

Musikk Posted on 19 Aug, 2018 14:59

Jeg liker vanligvis ikke å sitte og høre på marsjer.

Det er ikke dårlig å bli vekket av Kampen Janitsjar eller andre korps når de passerer i Søndre gate, og det er jo ikke alltid gammeldagse marsjer korpsene spiller. Jeg tror ikke jeg kjenner noen messingblåsere, i hvert fall, som ikke er temmelig fortrolige med og tildels virtuose i rytmiske genrer.

Men når det gjelder gammeldagse marsjer er Valdresmarsjenet unntak. Selv om denne versjonen med russisk band og dirigent kanskje er litt mer militær enn de tolkningene vi vi er vant til her hjemme for tiden, er det vanskelig ikke å få med seg skjønnheten og elegansen i Johannes Hansens måte å skrive på, her også.

Krig var kanskje noe annet, fortsatt, på Hanssens tid enn i dag. Hvis jeg kobler inn tankene får jeg alltid problemer med de marsj-aktige tingene som også finnes mange steder i den klassiske musikken, fordi de tross alt relaterer til krig, selv om de spilles på piano eller med orkester. I dronenes tidsalder kan man nesten ikke være annet enn ikkevoldsaktivist.

Man får gjøre akkurat det – koble inn tankene – før man gjør eller sier noe dumt som en slags oppfølger til sånn musikk. 17.mai-toget er vel fortsatt et fredelig samlingspunkt for oss – la det fortsette sånn.

Jeg vil ikke stå i givakt for flagget eller noe annet nasjonalt symbol, men foretrekker å beholde min dobbelhet når det gjelder nasjonalisme. Jeg har jobbet for landet mitt bestandig, sånn oppfatter jeg det, og for alle andre nasjonaliteter og kulturer som kommer på besøk eller for å bo her. For hvem som helst, i og for seg, som prøver å bidra.

https://www.youtube.com/attribution_link?a=0k37T8wfW6w&u=%2Fwatch%3Fv%3DCD742z1wozE%26feature%3Dshare



En liten bit av noe stort

Musikk Posted on 28 Jul, 2018 22:08

Jeg er vel som regel ikke personlig når jeg skriver ting her, eller i hvert fall ikke så privat. Jeg er det på den måten at jeg står for det som står her, at det er mine meninger og gjengivelser av ting, jeg prøver å la være å strekke meg for langt utenfor mitt eget inkompetanseområde også.

Det hender jeg tar bort innlegg etter at de er lagt ut, mest fordi de er blitt for personlige. Noen få ganger fordi jeg føler meg usikker på om jeg tror på det jeg sier.

Jeg la ut to YouTube-kutt fra Matteuspasjonen av Bach i går, på den engelske bloggen, og tok det vekk noen timer seinere fordi jeg synes det ble litt for utleverende. Nettet er tross alt tilgjengelig for alle – det er jo ganske mange…

Men jeg vil gjerne dele musikken. Matteuspasjonen er ett av de viktige verkene i musikkhistorien som jeg aldri har hørt i sin helhet, tror jeg – med mindre jeg har glemt noen store konserter. Jeg hørte en versjon av Johannespasjonen i Høvik kirke for ikke så lenge siden, med Bærum Bachkor og Barokkanerne, med virkelig store opplevelser i løpet av konserten.

Det hender jeg ligger unna de mest åpenbare favorittene i mitt musikk- eller litteraturliv, bøker eller komponister eller stykker som sender meg inn i tilbedelse, ekstase, meditasjon eller alt på en gang.

Det er litt rart, jeg vet ikke helt hvorfor.

Erbarme dich er Jesu siste ord på korset…sånn som Bach har laget dem.

Her er to versjoner:

https://www.youtube.com/watch?v=gIdNBgyC88o

https://www.youtube.com/watch?v=Sm8CY8kqkXg



Fransk opera

Musikk Posted on 28 Jun, 2018 17:39

En annen tid, et annet sted.

India i…tja, vel, victoriatiden: Lakmé er datter av en
brahmin, og forelsker seg i en engelsk offiser. Faren liker det ikke, og banker
etter hvert opp Lakmés kjæreste. Hun tar vare på ham allikevel og får ham tilbake til
livet, men han må hjem til England.

Siden de sikkert har ligget sammen (jeg tviler på at det
sies i operaen, men altså…) og han ikke vil gifte seg, tar hun livet av seg.

Jeg har ikke veldig god oversikt over handlingen, men dette
er i kortversjon de viktigste tingene.

Operaklisjeer?

For noen kanskje livs-…klisjeer.

Denne duetten, et av de mest kjente
numrene fra operaen, er det Lakmé og tjeneren hennes, som synger, i innledningen, før alt skjer:

https://www.youtube.com/watch?v=C1ZL5AxmK_A&list=RDgMO0KFL3E58

Dette er også Lakmé som synger, på markedet i byen der
de bor. Faren har forkledd seg som tigger, og ber henne synge, for å kunne
avsløre hvem som er kjæresten hennes.

https://www.youtube.com/watch?v=gMO0KFL3E58&list=RDgMO0KFL3E58&index=2

Stilmessig er vi snart i impresjonismen.

Denne måten å bruke stemmen på er
egentlig veldig lik den måten man skriver for instrumenter på samme tid, man kan godt se for
seg en fiolin gjøre de samme tingene i 1850 eller -70, spille på noenlunde den samme måten.

Bach, som levde 100-150 år tidligere, er kjent for å skrive “instrumentalt” for sang, både når det gjelder kor og
solister, men lignende måter å tenke på finnes jo hos mange andre
komponister enn Bach.



Next »