Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Jeg tror vi alle føler frihet og trenger og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre. 

Systemer kan gi meg frihet, og systemer kan ta bort frihet.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt.

Semulepannekaker, norsk tradisjonsmat.

Hovedkontor New York/Stockholm

Musikk Posted on 10 Jan, 2021 16:46

Sånt forandrer seg vel, men sist jeg googlet «Spotify» var det så mange lenker som tilhørte firmaet, det var nesten vanskelig å finne stoff om firmaet, mest av dem, ganske langt nedover på lista.

Jeg husker ikke om jeg sa det, men holdingselskapet, altså den juridiske enheten som formelt eier alt, er registrert i Luxemburg, som er et skatteparadis.

Jeg vet forsåvidt ikke mere enn det, jeg kan ikke den internasjonale business-verdenen, så jeg vet ikke om det betales vanlig skatt i noen sammenhenger eller hvordan ting egentlig fungerer.



Mere fra “Orgelgalleriet”

Musikk Posted on 30 Dec, 2020 06:08

Nigar Gahramanova spiller orgel. Bilder av Marit Runarsson Bergh-Larsen.



Bilde fra rundt forrige århundreskifte

Musikk Posted on 26 Dec, 2020 09:24

Det har snødd ute uten at jeg la merke til at det kom.

(“Snøen danser” av Debussy.)



Vi fantes i verden

Musikk Posted on 19 Dec, 2020 14:03

Nå husker jeg ikke hverken hvor jeg har det fra eller den nøyaktige ordlyden av sitatet, men Carl Nielsen, Danmarks liksom…nasjonalkomponist, sa eller skrev noe i retning av “følelsen en mann har når han står med veggen til et isfjell” og antagelig dytter, jeg tror det hørte med, og fortsatt antagelig, en beskrivelse av et eller annet sted i hans egen musikk.

Når jeg skriver nasjonalkomponist i anførselstegn er det ikke for å forminske Carl Nielsen eller dansk musikk, men heller for å forminske det ordet nasjonal litt. Det er vel opplagt i dag, i hvert fall her i Europa, og andre steder også, at det kan være en god idé ikke å utslette sitt eget lands kultur og identitet, tvert imot, bruke den og kjenne den, men opplagt ikke overdrive dens betydning. 

Som begrep tar det man har vendt seg til også ofte litt for stor plass – det kunne jo tenkes at både Danmark og Norge hadde annen musikk også, i tillegg til den som liksom har havnet i kanonen, Nielsen og Grieg, for eksempel. 

Jeg synes vel egentlig at det føles kleint å slåss for musikk, og med musikk også, enten det skjer med kanoner eller andre våpen. 

Den burde  egentlig behandles mykere og mere uforusigbart. At man kan la seg provosere av naboens musikk, enten han er rocker, akademiker eller dansk, kan jo alltid skje, men det trenger jo ikke være verre enn at riskrem med syltetøy kanskje ikke går helt bra sammen med pinnekjøttet eller ribba. Hver for seg og med noen minutter imellom er det vel mange som ikke har problemer med smaken på begge deler.

Poenget var også at det nok finnes som en del av vår kultur, vår liksom norske kultur fra denne perioden, for eksempel, at vi har vært synlige i det man da regnet som verden, som i stor grad besto av Europa, altså synlig for den europeiske offentlighet, med de store land og de store komponister, Brahms, Mozart, Verdi og Elgar, bare for å nevne noen hvor enten bare navnet eller landet får mange nordmenn til å være litt for stille eller stramme grepet rundt den berømte lua som befinner seg i handa og ikke på hodet ved lyden av andres musikk eller kanskje til og med språk.

Og nå skriver jeg nok en gang uten alt for mye kunnskap, men i hvert fall fant norske folkedanser veien til andre lands musikk i denne perioden hvor vel “alle” holdt på med sånt, å bruke folkekulturen i den kunsten som det ble undervist i på konservatoriene og kunstakademiene. Hobbysosiologen i meg må nesten gjette, men det må jo være mere enn det lille jeg har funnet nærmest uten å lete. Grieg hjalp garantert til, han turnerte som musiker med egen musikk rundt i Europa, var kjent og stor både da og nå i denne musikkverdenen.

Uansett kan man jo tenke over dette når det gjelder Danmark, innflytelse begge veier, jeg elsker fortsatt Danmark, og selv om man fortsatt kan oppdage ting som kanskje ber om opprydning i hodet, klarer jeg ikke bli sur for at de regjerte Norge for lenge siden. Johan Borgen, journalist i Dagbladet og forfatter, skrev et sted at det er et dansk innslag i norsk kultur og et norsk innslag i dansk, og selv om noen sikkert vil rynke litt på nesa fordi Borgen vokste opp på Oslos vestkant, synes jeg det er et hyggelig perspektiv å ha plass til andres kultur i vår egen.

Og når jeg skriver norsk i anførselstegn også, er det selvfølgelig av samme grunn som jeg prøver å forminske det nasjonale i komponist litt, sånn at norsk kultur fra å føles alt for liten ikke beveger seg til å bli litt for stor, eller enda verre, fra alt for liten eller rett og slett undertrykket – det finnes jo fortsatt – til alt for stor.

Passe betydningsfull, både oss selv og Grieg og de andre som levde samtidig med ham, og alle mulige andre før og etter som sa ting og skrev ting. Bedre å finne ut hva vi fortsatt har å bidra med også, og hva som av åpenbare eller mystiske grunner har gått i glemmeboken. Litt forsiktighet med folk som ble nazister og kanskje samtidig et øre i retning av sånne ting som Ludvig Irgens Jensens symfoni fra selve krigen og selvfølgelig Kjempeviseslåtten til Sæverud, og et blikk eller flere på hva som ble skrevet, med ord, altså, av noen av de samme kunstnerne og av andre, før krigen, tildels en god stund før, overdrevne ord både om Tysklands kulturelle betydning og om såkalte fiender, den gangen. For ikke å gjenta feil fra den gangen også.

Grieg drev visst ganske god reklame for sin egen musikk, og jeg synes det er fint at vi i dag får et supplement til ham gjennom den musikken de andre skrev, det kommer jo innspillinger av musikk jeg ikke har hørt før for tiden, som jeg håper kan gi oss både en mindre ensidig følelse av hvem vi er, og en litt mere virkelig, ordentlig selvfølelse, til eventuell erstatning for sånne ting man kaller et oppblåst selvbilde eller for stor selvtillit, ikke på at vi kan klare ting eller være…noe, men altså en følelse av å være levende her i Norge også, som vel i menneskelig sammenheng ofte betyr ikke alt for hardt hugget eller alt for hardt tenkt til slutt. 

Energi kan være av det gode, så lenge utgangspunktet og fundamentet er i hvert fall litt forsiktig, kanskje, men fortsatt levende. For stor selvtillit bunner ofte i for liten, og for stort selvbilde fører vel ofte til at man overser andre enn seg selv. 

Begge deler finnes jo, jeg finnes, og andre finnes, og føler vi det sånn kan vi også lettere føle at vi finnes, altså…alle, ikke bare europeere heller, det var i hvert fall også mitt poeng. Et ordentlig møte med andre krever at man byr på seg selv, og da må man jo nesten føle at man finnes, og i hvert fall at vi fantes, også i historien.

Og så ta det videre derfra.

Og dette er jo som sagt, i denne perioden, musikk som man kunne utdanne seg i, og i dag kan man utdanne seg i nær sagt hvilken som helst genre, denne eller andre, og blande som man selv vil eller la være.



Uvante sider av norsk musikk?

Musikk Posted on 19 Dec, 2020 11:48

Jeg måtte bare lete etter norskinspirert musikk og andre ting som viser en liten bit av vår klassiske musikks plass i verden, og litt her er norsk inspirasjon til andre lands komponister.

Det kan jo hende jeg finner mer.

Edouard Lalo, fransk komponist (1823-92): Norsk rapsodi er jo det tittelen betyr.

Variasjoner over en norsk folkevise, av Julius Röntgen, venn av Grieg, tysk-nederlandsk komponist:

Et fint eksempel på at Griegs musikk har vært spilt…en gammel innspilling av a-mollkonserten, med polske musikere, Halina Czerny-Stefanska er solist, Jan Krenz dirigent, Det polske nasjonalorkesteret.

Russere har ofte stor interesse for norsk kultur. Her Alex Kurbanov, organist, pianist og komponist som jobber i Norge. Konserten foregikk i St. Petersburg.

Det er forresten akkurat kommet en plate med alle symfoniene til Otto Winter-Hjelm, som også skrev dette koralforspillet.

Stykker av Alf Hurum, som også malte bilder i en japansk silkemalingstradisjon. Øyvind Aase spiller piano:



En musikalsk reise til

Musikk Posted on 09 Dec, 2020 13:34

Mere trompetmusikk av armeneren Alexander Arutunian, som altså også skrev en trompetkonsert som er standardrepertoar for klassiske trompetister.

Musikk av Soghomon Soghomonian (1869-1935), også kjent som Komitas. Regnes som grunnleggeren av armensk klassisk musikk, står det i Wikipedia. Jeg tar kanskje det med i hvert fall én klype salt, det er sånne formuleringer som ofte egner seg bedre i overskrifter enn i hodet. Men en viktig person i armensk musikk er åpenbart ikke å si for mye.

Claude Debussy…fransk impresjonist. Ett av hans pianostykker.

Fire preludier for piano, av Gara Garajev (1918-82), en aserbajdsjansk komponist.

Et Gerswhin- eller jazz-inspirert stykke, også av Gara Garajev.

To preludier for piano av Fikret Amirov, også aserbajdsjaner (1922-1984).



Mere Arutunian

Musikk Posted on 08 Dec, 2020 05:58

Musikk av den armenske komponisten Alexander Arutunian.



Musikk på reise igjen

Musikk Posted on 07 Dec, 2020 07:08

Skulle du ha sett…en søsterkonsert til Arutunians trompetkonsert, en tubakonsert som er cirka akkurat like fin.

Etter å ha skrevet en hel del om Aserbajdsjan, som fortsatt finnes i min lettantennelige sjel, hvorfor ikke vende blikket eller øret mot Armenia? De jeg kjenner fra Aserbajdsjan er musikere eller musikkelskere, de applauderer garantert dette også, akkurat som noen gjorde det med den artikkelen om både armensk, aserbajdsjansk og fransk musikk.

Jeg kommer plutselig på denne.

Jeg tror ikke vi kom så langt at vi spilte den på konsert da jeg spilte med trompetstudentene i Tromsø, bare for oss selv eller kanskje på trompetklasse. Pianostemmen var ikke akkurat enkel hele veien, men… for en musikk. Komponisten, Aleksandra Pakhmutova, lever visst enda, født i 1929. Ikke bare sovjetisk, russisk.

En konsert er i denne betydningen av ordet et stykke for soloinstrument, trompet, fiolin, cello, whatever, og orkester. Historisk var det stort sett tre satser, deler, fort-langsom-fort. I moderne tid gidder man ikke nødvendigvis å følge sånne skjemaer.

Jeg tror jeg oppdaget denne satsen fra en messingkvintett av Arutunian mens jeg var i Tromsø, ja, nettopp, i denne innspillingen, med Arctic Brass, bestående av lærere jeg kjente fra konservatoriet der, og andre steder:

Sorry, måtte ta den en gang til. Den passer virkelig til tittelen, morgensang.

Tilbake til Baku, tenker jeg dette er tatt opp. Jeg merker at jeg lett tenker på sigøynermodus når jeg hører Amirov, men om de som spilte eller han selv ville vært enige vet jeg ikke.

Flott konsert, i hvert fall, de gamle innspillingene er bare ofte litt matte, akkurat som jeg husker gamle Melodija-LP’er fra Sovjet. Musikken og spillingen var fin, plater jeg kjøpte i Russland, men sånn i ettertid kan man kanskje få en idé om isolasjon, på grunn av jernteppet, musikk forandrer seg vel avhengig av hvem som hører eller har hørt den. Eller altså ikke hører den, det er ikke så sunt.

Eller det handler bare om opptaksteknikk, det er selvfølgelig mulig.

Noen ganger er musikk uansett alvorlig…Fritz Kreislers musikk, som er en blanding av klassisk og underholdning, får meg til å grine, i hvert fall når den spilles sånn:

Jeg har like stor respekt for underholdning som klassisk kunst og musikk, bare for å ha sagt det.



Next »