Jeg husker da jeg jobbet på NU-kontoret, som jeg pleier å si, da jeg var miljøkontorist i Natur og Ungdom, som tenåring, at ett av de billigste stedene, rundt hjørnet på Nytorvet, ved siden av fiskebutikken, serverte stekte pølser, som var den billigste ordentlige middagen jeg klarte å spore opp i nærheten. Jeg har glemt hva tilbehøret var, garantert kokte poteter, kanskje stekt løk eller noen andre grønnsaker. Ertestuing ville vel vært typisk. Jeg likte i hvert fall alltid pølser, og jeg hadde aldri særlig mye penger, så det var grei mat når jeg hadde råd til å “spise ute” i det hele tatt.
Nå, for noen år siden, dukket “Kalle”. eller var det “Calle” opp igjen, et annet sted i nærheten, og jeg spiste i hvert fall julemat der og drakk øl, og traff noen som fikk meg med for å lage mat til folk som ikke hadde særlig god råd, praktisk talt gratis middag, så det gjorde jeg en stund, en gammel drøm både om å gi noen som trengte det god mat, og den der matjobb nummer to som jeg aldri fikk ordna meg etter en sesong på Folkemuseets kafé.
Ikke en helt vanlig jobb, men skikkelig tilfredsstillende å lage masse forskjellige ting og se at det ble spist, i hvert fall en del av dagene nokså vellykket.
Å holde ting varmt i noen timer, etter at det var ferdig, ble et problem som jeg ikke rakk å løse ordentlig, selv om jeg traff en kokk som jobbet på et sykehjem på Vestlandet et sted, som hadde noen gode tips. Jeg skjønte i hvert fall at det var en egen greie, en del av faget, som man kanskje ikke tenker over når man bare lager mat hjemme og gjestene kommer kanskje helst akkurat når maten er ferdig, eller alle lager mat sammen.
Jeg skulle jo lage en runde med pølser til, hvor jeg lager farse og ikke bare rent kjøtt i biter, men det må vente.
I mellomtiden dette.
Å steke pølser er forsåvidt ingen heksekunst, som man sier, bare pass på at ikke smøret er alt for varmt, du vil ha litt varme, sånn sprøstekt-aktig er jo godt, men ikke svidd fett. Start høyt og skru ned, er standard vane med steikepanna i mange sammenhenger.
Folk som er eldre enn meg har sikkert gjort dette ukentlig i mange år, men siden jeg sikkert også har lesere som er yngre, kan jeg jo si at når man steker løk kan man i grunnen nesten fylle opp panna etter at smøret er smeltet, det bir stekt løk av det allikevel, av en eller annen grunn. En god del andre ingredienser tåler jo ikke at du fyller panna for mye, kjøttbiter og fisk er typisk sånn, det blir fort kokt og ikke stekt hvis det er for trangt oppi der.
Men ikke løk. Salt og pepper må jo nesten gå an, selv for en tradisjonalist i matveien, jeg hadde ikke noen andre kryddere i.
Primærfarger, kan man jo si.
Jeg spiser ikke mye kokte poteter for tiden, gikk lei, men i dag hadde jeg kjøpt franske mandelpoteter, som smakte litt som norske nypoteter, eller kanskje ikke helt, men fortsatt godt. Det er for tidlig for de norske nypotetene, selv med klimaendringer og en vinter som knapt har vært en vinter her i Oslo sentrum.
Norske, vanlige mandelpoteter, altså de små, koker i stykker hvis de koker særlig mye lenger enn de minuttene de skal, men disse oppførte seg vel ikke riktig så følsomt, de var ferdige etter 10-15 minutter og viste ingen tegn til å gå i stykker. Fjellmandel, som også og er norske og større, pleier heller ikke være vriene.
Redigert…
