Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjelige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

 

 

Møllergata, Oslo, ved St. Edmund's Church, den anglikanske kirken.

Tagore: Fra “Patraput”

Diktoversettelser Posted on 20 Feb, 2014 08:52

Rabindranath Tagore:
Fra “Patraput”
Nr. 5.

Kvelden var kommet,
hun hadde løsnet håret,
nettopp tatt et bad i solnedgangshavet.
Det var som om røkelse, i drømmer,
steg mot stjernene.

Hun sang, i dette stille øyeblikk fylt med magi

Jeg vil ikke fortelle navnet hennes –
håret bare løst flettet, en himmelblå sari på.
Hun var helt alene, på den åpne takterrassen.

Jeg sto bak henne –
kanskje hun ikke visste at jeg var der,
eller kanskje hun visste det.

Til solen ved Sindhu Kafi sendte hun sin sang, og sangen sa


Hvis det er dette du
har satt deg i hodet, at du vil reise bort –
så roper jeg deg ikke tilbake
– nei, det gjør jeg ikke.
Jeg ber ikke
morgenstjernen om å bli, gjør jeg vel?

Mens jeg lyttet, løsnet verdens skinn av matnyttighet –
det var en åpenbaring som aldri før hadde vist seg.
Og som om det kom fra dens knopp
foldet det ufattbare seg ut, i fullt flor,
og spredte sin lette duft over himmelen.

Det var den uoppnåeliges utholdte sukk,
det usagte språk av vanskelig håp mot håp.

Vediske ord, som visker ut dødens sorg,
trakk en gang sløret vekk fra verden
og sa oss
at honningsøtt er denne verdens støv.

I samme stemning tenkte jeg:
Støvet på denne jord er
fylt av musikk – slik er det.’

’Død – honningsøte død’,
ropte min sjel:
’På vinger av sang
bærer du meg til en annen verden.’

Jeg så henne. Hun var som en nymfe
sittende på en ghat i samme farge som en probérstein, mens
hun dyppet
de rødmalte føttene sine i kveldens svarte vann.
Myke krusninger av sanger beveget sjøen. Det var ingen
strand.
Ladet med skjelvingen av mitt eget hjerte
beveget vinden seg i sirkler
og berørte henne.

Jeg så henne. Hun var som en brud i brudekammeret,
hun ventet, med lysene avskrudd,
alle blodårene i hennes lemmer i én puls
i ekstatisk forventning om det forestående.

Polarstjernen så på oppe fra himmelen,
med et øye som ikke
blinket,
og i luften hang ømheten
fra shahana-raginiene.

Jeg så henne. Det var som om hun hadde gått tilbake
til en tidligere eksistens. Til den obskure tåken
hvor det kjente leker med det ukjente.
Mens hun var opptatt med å gjenfinne
denne tidsalderens
forsvunne uttrykk
snudde hun seg
og kastet ut sitt garn av sang
mens hun lette, lette, med kjærtegn fra tonene
etter en forsvunnet identitet.

Foran oss reiste toppen av et nøttetre seg, høyere enn
taket.
Over det smatt månen ut, den fjerde i ne.
Jeg sa hennes navn.
Skarpt sto hun opp, rynket pannen mot meg,
og sa –
’Så urettferdig! Hvorfor snek du deg opp som en tyv?’

Jeg svarte ikke,
sa ikke, ’Du trengte ikke bedrive
sånt skuespill. I dag kunne du blidt ha sagt:
”Kom – jeg er glad for å se deg.”’ Det falt et teppe av støv
som la seg på den honningsøtede.

Neste dag var markedsdag.
Jeg satt ved vinduet og stirret, ved siden av meg
den åpne takterrassen, hvor solen nå brant,
med sitt klare lys skyllet den vekk
den siste nattens vårlige eksess.

Uten å gjøre forskjell på noen falt lyset
på marker og veier, kjøpmannens blikktak,
kurver og brett med grønnsaker,
hauger av strå,
stabler av leirkar,
mugger med fersk melasse
mens den berørte med sin gylne stokk
blomstene som kom frem på mahanim-treet.
Ved veikanten reiste det seg en pipul, tvunnet rundt en
palmyra-stamme.

I skyggen under treet sang en blind betler, mens han trommet
på en krukke

– gikk sin
vei, sa – ’Jeg kommer i morgen’.
Jeg ser
mot morgendagen, det er det jeg gjør.

Støyen fra kjøp og salg var som et stoff
som notene broderte seg på, et kunstferdig motiv
som beskrev hele universets anspente uro.
’Jeg ser mot det, det er det jeg gjør.’

Et par bøfler med lengtende øyne, vid åpne,
gikk langs veien, de dro en fullastet kjerre.
Bjeller ringlet rundt halsen deres;
hjulene stønnet ved hver runde.
Melodiene fra en gjeterfløyte
så ut til å være hengt opp
på lysene på firmamentet.
De omfavnet alt –
sjelen var fortryllet.

Til rytmen av vediske vers gjentok jeg dette i hodet –
’Honningsøtt er denne verdens støv’.

Foran butikken der de solgte parafin
oppdaget øynene mine en baul
av de siste dager.
Bundet til livet av hans lappede kappe
var en tromme.
En flokk hadde samlet seg rundt ham.

Jeg lo. Jeg så at her var til og med det absurde harmonisk,
denne mannen hadde også kommet for å fylle markedets lerret.
Jeg ropte ham bort til vinduet mitt,
og han begynte å synge –

Til marked kom jeg, på
leting etter det som ikke kan fanges.
Alle dytter meg rundt,
de sier,
’Hitover! Kom hitover!’

Santiniketan,
25. oktober 1935
Oversatt fra engelsk av Erik Gøthesen.



Et dikt i natten

Diktoversettelser Posted on 16 Aug, 2013 00:34

Om kjærlighetens veier

Natten er svart. Skogen har ingen ende.
Hundre tusen mennesker trår der, på hundre tusen måter.
Vi har stevnemøter i mørket som vi skal til, men hvor –
eller med hvem – det er vi ikke klar over.
Men vi har denne tro, at lykken for et helt liv
vil vise seg, når det skal være – med et smil på leppene.
Dufter, berøring, lyder, en bit fra en sang
stryker oss, kommer oss forbi, gir oss deilige sjokk.

Men så, kan hende det kommer – et glimt fra et lyn:
Den jeg ser i det øyeblikket kommer jeg til å elske.
Jeg snakker, til den som er der, og roper: ‘Dette liv er
velsignet!
For din skyld har jeg gått alle de lange veier!’
Alle disse andre, som kom nær, og gikk videre
i mørket – jeg vet ikke om de finnes – eller ikke.

Skrevet av Rabindranath Tagore (1861-1941), født i Kolkata (tidl. Calcutta) i Vest-Bengal, like ved dagens Bangladesh.

Oversatt fra engelsk, fra samlingen ”I won’t Let You Go”. Oversettelse fra bengali av
Ketaki Kushari Dyson.