Jeg tenkte for lenge siden at noen burde sette i gang med å produsere drikke som ikke inneholder…kullsyre, som vi jo sier på norsk til tross for at det er et uttrykk som er halvveis svensk, det betyr jo rett og slett CO2, siden syre på svensk betyr oksygen og siden kolsyra betyr kulldioksyd.
I hvert fall, det fantes jo selvfølgelig allerede, selv om kanskje for mange av oss ikke bryr oss, kjøper brus og Farris og ikke tenker på CO2-utslipp.
De siste gangene jeg har vært i København har kioskene på Hovedbanegården vært mest fulle av CO2-fritt drikke, mens her er det ikke sånn på Oslo S, i hvert fall.
Jeg har jo snakket ned å gjøre alt med klimaproblemer, fordi jeg synes lufta allerede før Korona var på vei til å bli tykk av forskjellige slags totalitære tanker, både fra høyre- og venstresiden. Jeg mente at vi burde finne ut hva som var viktigst å gjøre, hva vi måtte, og så gjøre det.
Det finnes politikere som snakker sånn, men som egentlig ikke har tatt poenget og ikke bryr seg spesielt mye.
Det synes jeg ikke er ok, men jeg synes heller ikke om sånne typisk norske regimer som gjør at man ikke kan tenke klart i offentligheten, én mening, én retning eller sånn er det med den saken, og biske blikk og kommentarer til alle som mener eller gjør noe annet. Jeg håper stadig det finnes alternativer til mangel på kunnskap i det ene øyeblikket og panikk eller nærmest diktatur i det neste.
Iste av forskjellig slag er jo en vare på det markedet jeg snakker om, Lipton, for eksempel, og det smaker både sunt og leskende, inntil man oppdager hva som er oppi, bringebærsmaken kommer fra 0,1 % bringebærsaft fra konsentrat, som det heter, 0,005 dl i en sånn halvliterflaske som de har i butikken på Grønland, hvor jeg var i dag, hvis jeg ikke har regnet feil, man må vel nesten ha en pipette for å få tak i og måle opp en sånn mengde. Ørlite grann mere te-ekstrakt, og sukker, og resten er vel sånt som man må ha i bare for at det skal holde seg stabilt under lagring. Askorbinsyre er C-vitamin, så hvis man pleier å ta sånne tabletter får man litt her, da.
Forsåvidt er innholdet litt som brus, med unntak av at smaken av bringebær forsåvidt er…ekte.
Og uten CO2, da, uten brus i.
Når det gjelder kaffe i byen er vel tilstanden fortsatt omtrent som med mat, det er faktisk vanskelig å finne noe skikkelig dårlig, men jeg ville uansett ikke skrevet om det fordi nettet bekymrer meg en god del og arbeidsplassene bekymrer meg. Det er selvfølgelig en porsjon egoisme i det, jeg vil gjerne ha en by med aktivitet rundt meg, men det jeg skriver om mat skaper antagelig et visst press uansett fordi jeg skriver om steder som jeg synes er fine, og om mat og drikke jeg synes er godt, og også med oppskrifter som gjør at restaurantene kanskje må henge på litt fordi de som leser kanskje lærer å spørre om et og annet.
Mere enn det tør jeg ikke gjøre, jeg skygget tidlig unna en rolle som vanlig restaurantanmelder fordi jeg så et sted på vei ned som følge av en dårlig anmeldelse, og ikke så veldig rettferdig, syntes jeg, i hvert fall.
Så du kan stole på at det som står, det mener jeg, men som sagt, taktikken når det gjelder kafeer osv er å snakke opp det som funker, og er det noe som ikke funker prøver jeg å si det til de som jobber der jeg spiser, forhåpentligvis uten at det blir for mye og for dumt.
Jeg støtter gjerne opp om lokalt næringsliv, også når jeg er ute og farter litt eller drikker noe som er laget et annet sted, jeg passer på å klikke likes og gjerne dele eller skrive noe når jeg kommer over et eller annet, også andre steder enn her jeg bor. Del godene…
Som sagt, det er lett å finne virkelig god kaffe i byen, og det skyldes jo blant annet at det også er lett å finne folk bak disken som bryr seg om det de driver med.
Jeg oppdaget her om dagen en ny type espresso, på Kaffebrenneriet på Grønland fikk jeg den, etter alle de årene jeg har drukket bøtter med espresso, altså ristretto, man lar vannet strømme noen sekunder lenger enn med en vanlig espresso og får en litt slankere espressokopp smaksmessig, og det var i hvert fall en kul avveksling og bra balanse et lite sted mellom americano, altså en «vanlig», kopp laget med espressokaffe og mere vann, og en espresso, de der små koppene som vel alle kjenner etter hvert.
Vil man ha “vanlig” kaffe tror jeg man får det også praktisk talt hvor som helst.
Kafé Mela i Mariboes gate har jeg nevnt før, de har både espresso og tyrkisk (eller var det palestinsk) kaffe, særlig den siste synes jeg var verdt en avstikker. Det er rart med det man er kjenner til eller liker selv, eieren er palestiner.
Damaskus, syrisk restaurant langt nede i Trondheimsveien, serverte også en egen vri i Oslo-sammenheng, små kopper med omtrent samme fasong som noen espressokopper jeg hadde en gang, men med smak av noe midt imellom tyrkisk og kanskje svensk kaffe, som kan være akkurat som jeg digger vanlig kaffe, «tørr» smak, sterk, men ikke med mye syre. Ikke med grut i, som tyrkisk ofte er, det er kokekaffe, liksom, i små kopper.
Denne hadde ikke det, ren væske uten grums, bare annen smak enn både en vanlig espresso og en liten tyrkisk.
Café Provence på baksiden av Sentrum scene hevder seg også godt, og KaffeKompaniet på Carl Berners plass lager også kaffe man legger merke til.
Peloton på hjørnet av Torggata og Hausmanns gate har også god espresso, i tråd med den italienske profilen på mat og drikke.
Dette er virkelig ikke en komplett kaffeguide for byen, bare et lite referat av de siste måneders forbruk. Drikker man kaffe på en restaurant som holder nivå på maten, gjør som regel kaffen det også.
På kinesiske og indiske eller pakistanske steder burde man vel drikke te, kaffen pleier ikke å være veldig prioritert.
Når det gjelder tekstreklame, så finnes det ingen penger noe sted i min bloggverden, men ja, jeg kjenner jo en og annen kaféeier etter hvert.
