Den profesjonelle amatør

Jeg synes generelt at man godt kan gå på tja, alle kaffebarer i Oslo uten å mistrives, men det er klart, noen peker seg ut. En av dem er Il caffé i Helgesens gate, rett til høyre på øverste hjørne av Olaf Ryes plass.

Det er så Italia som man får det, med skikkelig varm espresso, også… Og italienske bakverk-ting, litt små og tørre og litt større og saftigere ting, som de baker der.

Og mat.

Oi.

Jeg har ikke noe imot store oppdekninger eller innviklede oppskrifter, men det finnes såkalt enkle ting som det sikkert koster like mye arbeid eller konsentrasjon å lage. Eller kraft. Jeg vet ikke helt hvordan det skjer, kanskje det siste også, i hvert fall, men det eneste andre italienske stedet jeg har smakt sånt i Oslo (tror jeg) er på den avleggeren til Trattoria Popolare som ligger 200 m opp på innsiden av det gamle Schous bryggeri. Jeg tror den er der om vinteren også, men jeg er ikke helt sikker, de pleide å ha fersk pasta og én rett. Som også smakte omtrent sånn.

Men Il caffé, som sagt, jeg har nevnt muligheten for å stikke av litt fra Oslo og Norge en liten stund, og dette er Velkommen til Italia.

Et annet sted man godt kan gå en omvei for er Evita, også kaffebar, ved inngangen til Grønland, nærmest, Nytorget, i Brugata. De pleier å ha baklava som er skikkelig gode, lokalt bakt, og tradisjonelt norsk bakverk, sist jeg var der spiste jeg marmorkake. Kokosmakroner, og andre saker.

Et møtested på østkanten mellom alle mulige kulturer, også.

Jeg kan vel drive litt mere tekstreklame? Jeg eier ingenting annet enn min egen leilighet, kjenner bare noen i byen som driver ting, hvis de kjenner meg, da. Ingen økonomiske bånd i noen retning.

Uansett liker jeg å være i byen. Jeg er ingen stor shopper, men jeg har jo interessefelt, mat, designdingser, leketøy hvis jeg har noen barn å kjøpe til.

Jeg var innom Mølleren Sylvia her om dagen, som altså ligger langt ned i Hegdehaugsveien, der det nesten ikke er noe trafikk, fra Lorry noen hundre meter nedover. Jeg skulle vel ikke ha noe spesielt, bare kikke, og endte med en flaske chilisaus til halv pris og en pakke svenske kjeks som var søte, som jeg trodde, men ikke så søte. Med kanel. Hun som solgte meg dette likte ikke kanel selv, men hvis jeg gjorde det, så selvfølgelig, kjøp i vei. 

Jeg liker godt kanel, og de var gode, de så ut som sånne Rug-sprø omtrent, men smakte helt annerledes, søte, som sagt, litt sånn øko-søte, ikke så mye sukkersmak, men allikevel, godt. Jeg spiste vel opp pakka nokså kjapt.

Glutenfrie var de også, uten at det er noe spesielt poeng for meg personlig fra eller til.

Men det er sånne meldinger fra de som jobber et sted som gjør at jeg kommer tilbake til en butikk, det fører ikke til at jeg misliker dem. 

Det jeg misliker, og som det er ganske mye av for tiden, er selgere som lar salget gå foran hensynet til kunden, altså på den måten at uansett hva du sier, hvis du høres ut som om du er i ferd med å bestemme deg for å kjøpe et eller annet, så sier de go, de er enige deg, de vil ha et salg uansett. Resultatet er at du noen ganger kommer hjem med noe du ikke vil ha og som faktisk ikke dekker ditt behov, det var kke det du var ute etter.

Litt ærlighet er bedre, alle vet at en butikk er laget også for å tjene penger, vi tar faktisk høyde for det som kunder, og det er greit til et visst punkt.

Uansett, dette funka.

Den svenske produsenten het forresten Vilmas, som tydeligvis holder til i Hofors, litt nord for Stockholm.

Jeg tenkte for lenge siden at noen burde sette i gang med å produsere drikke som ikke inneholder…kullsyre, som vi jo sier på norsk til tross for at det er et uttrykk som er halvveis svensk, det betyr jo rett og slett CO2, siden syre på svensk betyr oksygen og siden kolsyra betyr kulldioksyd.

I hvert fall, det fantes jo selvfølgelig allerede, selv om kanskje for mange av oss ikke bryr oss, kjøper brus og Farris og ikke tenker på CO2-utslipp. 

De siste gangene jeg har vært i København har kioskene på Hovedbanegården vært mest fulle av CO2-fritt drikke, mens her er det ikke sånn på Oslo S, i hvert fall.

Jeg har jo snakket ned å gjøre alt med klimaproblemer, fordi jeg synes lufta allerede før Korona var på vei til å bli tykk av forskjellige slags totalitære tanker, både fra høyre- og venstresiden. Jeg mente at vi burde finne ut hva som var viktigst å gjøre, hva vi måtte, og så gjøre det. 

Det finnes politikere som snakker sånn, men som egentlig ikke har tatt poenget og ikke bryr seg spesielt mye. 

Det synes jeg ikke er ok, men jeg synes heller ikke om sånne typisk norske regimer som gjør at man ikke kan tenke klart i offentligheten, én mening, én retning eller sånn er det med den saken, og biske blikk og kommentarer til alle som mener eller gjør noe annet. Jeg håper stadig det finnes alternativer til mangel på kunnskap i det ene øyeblikket og panikk eller nærmest diktatur i det neste.

Iste av forskjellig slag er jo en vare på det markedet jeg snakker om, Lipton, for eksempel, og det smaker både sunt og leskende, inntil man oppdager hva som er oppi, bringebærsmaken kommer fra 0,1 % bringebærsaft fra konsentrat, som det heter, 0,005 dl i en sånn halvliterflaske som de har i butikken på Grønland, hvor jeg var i dag, hvis jeg ikke har regnet feil, man må vel nesten ha en pipette for å få tak i og måle opp en sånn mengde. Ørlite grann mere te-ekstrakt, og sukker, og resten er vel sånt som man må ha i bare for at det skal holde seg stabilt under lagring. Askorbinsyre er C-vitamin, så hvis man pleier å ta sånne tabletter får man litt her, da.

Forsåvidt er innholdet litt som brus, med unntak av at smaken av bringebær forsåvidt er…ekte.

Og uten CO2, da, uten brus i.

Når det gjelder kaffe i byen er vel tilstanden fortsatt omtrent som med mat, det er faktisk vanskelig å finne noe skikkelig dårlig, men jeg ville uansett ikke skrevet om det fordi nettet bekymrer meg en god del og arbeidsplassene bekymrer meg. Det er selvfølgelig en porsjon egoisme i det, jeg vil gjerne ha en by med aktivitet rundt meg, men det jeg skriver om mat skaper antagelig et visst press uansett fordi jeg skriver om steder som jeg synes er fine, og om mat og drikke jeg synes er godt, og også med oppskrifter som gjør at restaurantene kanskje må henge på litt fordi de som leser kanskje lærer å spørre om et og annet.

Mere enn det tør jeg ikke gjøre, jeg skygget tidlig unna en rolle som vanlig restaurantanmelder fordi jeg så et sted på vei ned som følge av en dårlig anmeldelse, og ikke så veldig rettferdig, syntes jeg, i hvert fall.

Så du kan stole på at det som står, det mener jeg, men som sagt, taktikken når det gjelder kafeer osv er å snakke opp det som funker, og er det noe som ikke funker prøver jeg å si det til de som jobber der jeg spiser, forhåpentligvis uten at det blir for mye og for dumt.

Jeg støtter gjerne opp om lokalt næringsliv, også når jeg er ute og farter litt eller drikker noe som er laget et annet sted, jeg passer på å klikke likes og gjerne dele eller skrive noe når jeg kommer over et eller annet, også andre steder enn her jeg bor. Del godene…

Som sagt, det er lett å finne virkelig god kaffe i byen, og det skyldes jo blant annet at det også er lett å finne folk bak disken som bryr seg om det de driver med.

Jeg oppdaget her om dagen en ny type espresso, på Kaffebrenneriet på Grønland fikk jeg den, etter alle de årene jeg har drukket bøtter med espresso, altså ristretto, man lar vannet strømme noen sekunder lenger enn med en vanlig espresso og får en litt slankere espressokopp smaksmessig, og det var i hvert fall en kul avveksling og bra balanse et lite sted mellom americano, altså en «vanlig», kopp laget med espressokaffe og mere vann, og en espresso, de der små koppene som vel alle kjenner etter hvert.

Vil man ha “vanlig” kaffe tror jeg man får det også praktisk talt hvor som helst.

Kafé Mela i Mariboes gate har jeg nevnt før, de har både espresso og tyrkisk (eller var det palestinsk) kaffe, særlig den siste synes jeg var verdt en avstikker. Det er rart med det man er kjenner til eller liker selv, eieren er palestiner.

Damaskus, syrisk restaurant langt nede i Trondheimsveien, serverte også en egen vri i Oslo-sammenheng, små kopper med omtrent samme fasong som noen espressokopper jeg hadde en gang, men med smak av noe midt imellom tyrkisk og kanskje svensk kaffe, som kan være akkurat som jeg digger vanlig kaffe, «tørr» smak, sterk, men ikke med mye syre. Ikke med grut i, som tyrkisk ofte er, det er kokekaffe, liksom, i små kopper.

Denne hadde ikke det, ren væske uten grums, bare annen smak enn både en vanlig espresso og en liten tyrkisk.

Café Provence på baksiden av Sentrum scene hevder seg også godt, og KaffeKompaniet på Carl Berners plass lager også kaffe man legger merke til.

Peloton på hjørnet av Torggata og Hausmanns gate har også god espresso, i tråd med den italienske profilen på mat og drikke.

Dette er virkelig ikke en komplett kaffeguide for byen, bare et lite referat av de siste måneders forbruk. Drikker man kaffe på en restaurant som holder nivå på maten, gjør som regel kaffen det også.

På kinesiske og indiske eller pakistanske steder burde man vel drikke te, kaffen pleier ikke å være veldig prioritert.

Når det gjelder tekstreklame, så finnes det ingen penger noe sted i min bloggverden, men ja, jeg kjenner jo en og annen kaféeier etter hvert.

Ikke lenge siden jeg var der, men lenge siden jeg sjekket ut nye kafeer. Det ser ut til å være noe å prøve!

Spiste forresten noe spekepølse her om dagen ,en type fra Tind som var ny for meg, og…ikke for mye salt denne gangen, ifølge meg, god balanse og i det hele tatt kjempegod pølse.

Vellagra salami, tror jeg den het, på nynorsk, da.

Setter posten under tvil under headingen butikker/kafeer…som er verdt å sjekke ut. Dette finnes jo i mange butikker, får man tro.

Jeg drikker for mye kaffe, men jeg klarer ikke å holde meg unna allikevel hvis jeg oppdager noe nytt eller interessant.

Arabisk kaffe på Café Mela i Mariboes gate, så mye smak jeg hadde håpet på.

Det var spørsmål om med eller uten sukker, og jeg prøvde selvfølgelig begge deler. Selv om det var vanlig å koke med sukkeret når man lagde kaffen, hvis jeg forsto det riktig, fikk jeg det servert uten, og med sukkeret ved siden av på vanlig måte. Duften av kaffen, jeg husker jeg forbandt det med jord sist jeg drakk en tyrkisk variant som lignet, og grunnen selvfølgelig (for meg) fordi en superstraight espresso fra Stockfleths, som er liksom malen for meg, er ren geometri, ikke mange kontraster i smaken i en rett fram enkel eller dobbel espresso, sterk som faen og søt som kjærligheten osv…bare en bit nesten svart farge, som et stykke mørk sjokolade uten smakstilsetninger.

Uten sukker var best, men når man hadde vendt seg til sukker, enda en gang den dagen, funka det også.

Assosiasjonen med den tyrkiske, jord, var at man kjente at den var dyrket, at den kom fra jorda. Stockfleths espresso er en abstrakt figur i sammenligning med dette, en trekant med farge på.

Men denne koppen på Mela, duft av…tja, parfyme, smak av det og kaffe, selvfølgelig, også jord, kanskje, i hvert fall en annen smak, litt lysere. Man må tåle at det er litt finmalt kaffe i den, i hvert fall hvis man ikke er tålmodig nok til å la den stå et minutt eller to.

Kokekaffe, også på en annen måte enn jeg drakk på tur for lenge siden, eller i Nord-Norge da jeg bodde der.

Fish & chips på Lorry var jo faktisk en greie.

Jeg lurte litt på hvorfor de svenske servitørene pushet akkurat det såpass ivrig, var ikke resten av menyen noe å ha?

Det er den nok, men vil man ha stekt fisk, så får man det.

Profesjonelle snakker noen ganger om at de enkleste tingene er vanskeligst å lage, sånn at hvis du faktisk skal sjekke ut en fransk restaurant bør du bestille rett og slett stekt kylling, for eksempel. Rett fram lyst brød, gjær, salt, vann, olje, i samme kategori, ingen steder å gjemme seg, er vel tanken.

Men det er kanskje et litt annet landskap for en fransk kokk å komme til Norge hvor alt pleide å være enkelt, også i matveien, og ikke nødvendigvis dårlig av den grunn, i motsetning til på det der kontinentet, hvor sivilisasjon i en bestemt betydning har vært der og vært et statussymbol i generasjoner.

Mange her hjemme synes til og med at jo mere komplisert, desto dårligere mat. Snobberi, liksom.

Det går jeg nå ikke med på, selv om også komplisert kunst vel strengt tatt bør ha en enkel idé i bunnen for virkelig å bli noe, i tillegg til det man gjør for å komme frem til den ideen.

Men jeg har da laget mat som ikke var det minste enkelt for meg eller oss å få til, i hvert fall, og vi ble skikkelig fornøyd allikevel.

Steking er vel også nærmest et fag i kokkefaget, og når det gjelder balanse, mengde fett og andre deler av en komposisjon er alt sammen ikke noe mindre viktig i en såkalt enkel rett.

Man må tenke i begge tilfeller.

Det enkle er ofte det beste er noen ganger bare en måte å skyve vekk ideer man ikke liker, men ikke alltid det heller.

For min egen del kan du vel kanskje sjekke matlagingen min på engasjement, altså, det jeg liker å spise selv legger jeg også lett mye inspirasjon og arbeid i, er en av mine klisjeer, eller det å lage noe nytt, for meg selv nytt, er også en viktig ting for at resultatet skal bli bra. Mulighetene til å lage akkurat det man vil er jo ofte større privat enn på jobb, der må man forholde seg til flere ting, hva gjestene liker, kjøkkensjefens opplegg og andre ting.

Men en proff har også startet et sted og har vel ikke gitt helt slipp på sine favoritter, så akkurat som med andre kunstnere merker man gjerne hvor hjertet ligger, engasjementet. Eller plutselig skjer det noe, noen setter pris på det du gjør og sier det, for eksempel.

Det kom tilbake minner fra Cattelin i Stockholm, som vel kanskje ikke finnes lenger, men som lå på kanten av Gamla stan, ut mot en kanal, så vidt jeg husker, på den siden av gamlebyen hvor man er på vei til jernbanen. Lunsjen var visst mest berømt eller hva man sier, men vi gikk dit en gang om kvelden, og jeg husker ennå hva jeg spiste, stekt strømming, sild ville vi sikkert kalt det, og starkøl. Jeg tror det var potetstappe til også. Oppskåret salat på et bord, agurk og noe annet i unnselige skåler, så ut som ingenting, men trengte ingenting for å smake bra.

Markedsføring skaper noen ganger en følelse av at man har noe, men ingenting slår vel produksjon.

At jeg ennå husker og legger merke til denne typen måltider betyr vel at jeg fortsatt ikke har forlatt min rustikke smak når det gjelder mat, men som sagt, jeg finner meg igrunnen heller ikke i at noen prinsipielt snakker ned hverken såkalt fin mat eller mine egne oppfinnelser – heller. At man ikke liker ting er en annen sak, men ellers ja takk, alt på bordet, please, jeg har appetitt.

At noen holder oppe restauranter og kafeer vil jeg si er å gi noe tilbake til byen.

Trikken sklir forbi, rundt hjørnet fra Bogstadveien og videre ned neste hjørne, mot SAS-hotellet, sola skinner (det kan man jo bli bekymret av i disse dager her sørpå) – men generelt avslappet søndagsfølelse, for en gangs skyld i disse tider faktisk på en søndag.

Det finnes fortsatt mange eksotiske butikker i nærheten der jeg bor og andre steder i Oslo, hvis jeg får lov til å bruke et så gammeldags uttrykk. Eksotisk, altså. Man trenger på en måte ikke reise så mye, man treffer både Europa og andre verdensdeler rett rundt hjørnet, i restaurantene og kafeene, og i butikkene.

Kandissukker fantes da jeg var liten, altså sukkerkrystaller laget av sukker som kanskje var litt brunet før det størknet, i hvert fall tror jeg det hadde litt ekstra smak i tillegg til rent sukker. Det smakte uansett godt, litt gammeldags godteri, skjønte jeg, siden faren min visste hva det var. Jeg tror kanskje ikke han hadde helt oversikt over bruspulver, som jeg syntes var sykt godt, skikkelig dop, bortsett fra at jeg ikke var helt sprø når det gjaldt sukker.

Rett borte i Trondheimsveien, nærmest rett over gata for gamle Schous bryggeri, ligger det en grønnsaksbutikk, på neste hjørne ved det som nå er Extra, forresten også en ok butikk.

En ting er billige grønnsaker, man kan leve godt på det, men å utforske ting som finnes i glass og pakker er enda morsommere. Min yngste fant godteri en gang vi var innom, som var litt som kandissukker, ganske store sukkerkrystaller som man måtte bryte biter av, jeg måtte passe tennene. Det minnet mye om det vi kjøpte i den lokale matbutikken da jeg var barn, bare enda mer. Munnen full av sukker…

Man tenker kanskje, rart at bare sukker kan smake så godt, men det avdekker vel bare uvitenhet om håndverk og fagkunnskap. Det kan merkes, helst på ting man liker godt, at det som regel er forskjell både på leverandører og butikker, og grunnen må jo være hvordan de produserer varene og behandler dem, på vei til butikken og i hyllene. Dessuten råvarene de er laget av, som er et resultat av andre fag, selvfølgelig.

Lagring er opplagt et tema også, mest for ferskvare, kan man tenke seg, men også andre ting.

Grunnen til at man merker det best på det man liker, er selvfølgelig at man sjekker det ut mye nøyere, forskjellige varianter, også, har flere meninger om det og spiser eller drikker det oftere. Man blir litt ekspert, mens det man ikke har så lyst på eller totalt skygger unna, forblir mere ukjent.

Det der krystallsukkeret var visst et iransk varemerke, fikk jeg beskjed om, og også et spørsmål, om jeg var iraner?

Jeg måtte virkelig le, jeg tok det som et kompliment, iranske bekjente og venner er ikke noe jeg er flau over, akkurat. Gøy å være på reise i nabolaget.

Ikke andre heller, forresten.

Jeg tror han som driver butikken er kurder, men jeg er der såpass sjelden at jeg ikke er helt sikker, jeg snakker med for mange og husker ikke alt.

I hvert fall en morsom butikk, og det finnes masse mere å sjekke ut der. De hadde forresten en variant til av det sukkeret, med safran, men jeg synes naturell-varianten var best. Det hender, tror jeg, at safran får en sånn litt…emmen smak eller hva man skal si, eller så er det bare noe som skjer i mitt eget hode. Jeg opplevde den der i en skikkelig safran-periode for lenge siden, potetstappe var vel det jeg puttet det oftest i på slutten, jeg husker det begynte å bli litt mye safran, og så tok den manien slutt.

Men jeg måtte jo prøve det sukkeret med safran i uansett.