Den profesjonelle amatør

En rumensk matbutikk?

Kult! Enda ikke et rumensk…kultursenter, men mat er jo kultur. 

Eller det er kunst.

Ingen er vel i tvil om det nå?

Den ligger rett ved Mela Café, i Mariboes gate. Jeg har bare rukket å prøve leverpostei på boks, jeg har ikke akkurat mye penger for tiden, men det finnes en disk med pølser og saker. Ost også, tror jeg.

Mye penger har heller ikke en av mine venner blant sigøynerne…hvorfor gir ingen?

Jeg har ikke løsningen på hennes problemer annet enn til hverdags, å gi henne noe når jeg kan.

Vi snakker med hverandre.

Men det skader vel ikke å spise litt rumensk leverpostei, eller kanskje noen ville synes det er kult å få noe mat…hjemmefra? Den var god, mer paté enn postei, hvis du skjønner hva jeg mener.

Og det er mye annet der.

“Dor de casă” het butikken, med en rumensk krøll på a’en, og hvis man kan stole på Wikipedia og Google translate når det gjelder dette, betyr det rett og slett “hjemlengsel”.

Hvis man er en matnomade kan jo det bety mye rart.

Redigert etter publisering.

Mocca i Niels Juels gate, avslappende sted å sitte, eventuelt å jobbe.

Jeg er ikke interessert i konkurranser i matverdenen heller, det er fortsatt mye godt å få tak i, ikke bare her i byen heller, jeg spiser godt ellers i landet også, når jeg en sjelden gang er ute og farter. Men jeg mener jeg fikk noen kanelboller som tangerte liksom mammas, altså min mammas, fra da jeg var liten.

Da var han supersure matkritikeren fra Rottatouille (neida, ikke trykkfeil på norsk) tatt litt hull på, håper jeg, selv i mitt univers. Jeg er verre å tilfredsstille når det gjelder musikk enn mat, forresten…

Det jeg egentlig skulle si var at de er åpne til fem, 17, ikke fire, en stengetid som vel var en av de mange etterdønningene av pan-demi.

Forsøk på normalitet.
Sitat – han som driver stedet.

Redigert etter publisering.

Pintxos, eller pinchos, for en outsider ikke langt fra tapas, bare fra en annen region av Spania…bare, kan jeg si, som ikke er spansk eller baskisk, bare egentlig går i taket av entusiasme over både det ene og det andre, for tiden særlig mat. For tiden? Det har vart en stund.

Og mennesker.

Det er for mye majones, eller tjukk saus-feeling, og det gjør ikke noe, det er for mye chili, plutselig, og det er også bra, jeg mener, hvis man liker tendensen, vil man ikke ha litt for mye av det, til det er nok og vel så det? Å beregne et fyrverkeri er også et fag.

(Så forresten fyrverkeri i Tivoli i København for noen år siden, det ble visst satt opp hver lørdag, tror jeg. Også en kunstgenre.)

I dag matfyrverkeri.

Når man endelig en gang har råd, og fortsatt hører på de rådene som sier at du lever på de opplevelsene som du blakka deg på, og selv om du blir blakk igjen, så husker du kanskje det hyggelige som kom ut av at du brukte de pengene.

Det kan tenkes.

Det handler både om å prøve ut det man er interessert i, eventuelt det man ikke vet om man er interessert i før man har prøvd. Er man feig så er man vel det akkurat da, enten det gjelder mat eller mennesker. Det finnes vel søndags-kreativitet, litt slapp kan den være, men man har jo en rettighet til å bestemme rammene selv, forsåvidt for utskeielser også, selv om man kan risikere pepper for å være både feig og uærlig. Om man faktisk er det kan jo være et spørsmål noen ganger, det er jo opp til en selv hva man vil risikere og selvfølgelig i siste ende hva man vil, i det hele tatt, i tilværelsen.

I hvert fall kan det være nyttig å innse at enhver ramme kan inneholde frihet, for eksempel ferie, som tja, kanskje er oppskrytt på noen måter, men som allikevel kan gi deg en følelse av å være akkurat passe rik, bare en liten periode, men man kan gjøre det og være det i to uker, bruke for mye penger til og med på dumme ting hvis behovet finnes, og så komme hjem helt blakk og litt utkjørt, men på visse måter nokså happy, med mindre noe annet skygger over.

Det kan jo også skje.

Uansett, jeg sitter på innsiden av Schouskvartalet, og jeg burde snart komme meg ut av Oslo og skrive om andre steder med andre folk og annen mat, det virker litt som om dagens Oslo, selv om byen er litt herpa av pandemi, så tar den kanskje litt luven fra andre steder i landet for tiden, og det var ikke min mening, i hvert fall, andre steder og byer bør leve, men vi også.

At naboen får det dårligere enn deg hjelper deg ikke.

Bør ikke hjelpe.

Live and let live, det sa en engelsk kunstner en gang, jeg tror han faktisk klarte å lage litt forretning av sin egen kunst uten at jeg kan se at kunsten led under det, det jeg kan se, da, hundre-og et eller annet år etter at han levde.

Et slagord jeg slutter meg til, hvert fall.

Lettere sagt, selvfølgelig, enn gjort, men det betyr vel ikke alltid umulig.

Selv om man ikke får alt man vil, så hender det man faktisk får alt man vil innenfor to-tre timer eller noe sånt, og jeg synes i hvert fall det føles bra.

Det finnes alltids noe å savne, og det finnes vel som regel nye veier å slå inn på, hvis man vil og hvis man kan, som betyr nye hindringer og andre muligheter og begrensninger.

Lander et litt annet sted enn jeg var da jeg kom.

Har stoppet noen ganger ved de thai-mat-bodene på Youngstorget i det siste, god mat. De siste jeg var innom skulle åpne restaurant i Sandvika, jeg husker ikke om det var før eller etter jul.

Er par vårruller med sursøt saus er lett å spise utendørs selv om det ikke er så varmt, er man litt tøffere går det kanskje med varm middag også.

På Olaf Ryes plass, øverst, står av og til en argentiner og selger hjemmelagde empanadas med hjemmelagd salsa – det var også verdt et stopp. Lett mat og god salsa.

Jeg kjøpte sitronte på Black Cat for en stund siden, skikkelig godt, og god avveksling til appelsinte, som jeg drikker en del av i perioder, eller “renere” smaker, for eksempel kinesiske eller indiske tesorter.

Det er jo ikke noe i veien med å ha de enkle tingene i orden. 

Vanlig kaffe klarer jeg vel nesten ikke lenger på kafé, men en americano med medfølgende biscotto og en ingefærøl fra Berlin, skarp og god, var bra landing i Harstad, på Café De 4 Roser, to minutter fra Torvet hvor flybussen stopper. 

Man slipper å drasse bagasjen langt.

Chili con carne akkurat så varm av chili som du trenger den som menneske, med tre sånne grønne greier oppå, hva heter de, jalapeño-chili, akkurat tre små fyrverkeriraketter avfyrt inni hodet, ikke flere enn det, på toppen av det der varm saus, kjøttdeig, tomater, jeg husker ikke helt hva man lager chili av, men denne var lett, ikke kompakt, akkurat som den italienske tørre biscottoen til kaffen, som de hadde bakt her på kafeen.

Utsikt gjennom vinduet og en følelse av Skarven i Tromsø, for noen evigheter siden, light, det siste bare fordi dette lokalet er litt mindre, men den samme følelsen av sjorr, av ro og energi, av forventning som utløses når det passer å gjøre det, gjerne med en gang i form av en kommentar eller en vending i samtalen eller en idé om en plan. 

Ved kaffen, for eksempel, snakkes det jo selvfølgelig, kaffe, som føles som vann her i Nord-Norge, en idé som jeg kommer på nå, men som jeg kanskje tror stemmer, det finnes i hvert fall vin som minner meg helt klart om vann, i Frankrike, supergod hvitvin, som gir litt den samme følelsen som skikkelig godt norsk fjellvann, ville det vel vært, da, og som også får meg til å tenke at fra begynnelsen av har hver matvare hatt sin egen funksjon på de forskjellige stedene de har vært, avhengig av hvorfor folk har villet ha akkurat det, kanskje, kaffe og ikke noe annet, men man kan alltid ta med seg noe nytt hjem eller finne på noe eller gjøre noe annet og tilpasse det sine egne vaner og behov.

Naboen ved bordet spiser shawarma og drikker en pils, Mack 1877, kanskje, det drakk jeg, i hvert fall, til chilien.

God balanse, og en følelse av luft.

Fortsatt kjempehyggelig feriefornemmelse i den lokale tyrkiske kafeen, Mine’s i Herslebs gate, som jeg sier, klimamessig vel bedre enn å ta fly til Tyrkia. I dag fikk jeg smake på melon som ikke var helt utvokst, og vi er vant med at kart ikke er like godt som moden frukt, men dette smakte mye bedre i min munn enn en stor, moden melon. Jeg kjenner typen, tror jeg, en mellomstor melontype med mørkegrønt, nokså grovt skall. Ikke min favoritt blant meloner, og jeg er forsåvidt ikke riktig mann å snakke med om frukt siden jeg spiser så lite av det, men dette smakte som en ubestemt mellomting mellom grønnsak og frukt, fresht og samtidig fast i fisken. Jeg tror det kom fra en grønnsaksbutikk i nærheten, muligens den som ligger rett ved siden av, hun som baker og lager maten på kafeen hadde kjøpt det bare for å teste det.

Som han sier, han som driver kafeen i ferien, eller en av dem, økonomisk lønner det seg ikke å høste melonen i den tilstanden…men godt var det. Et litt sårt tiltrengt tilskudd av sunnhet i mitt liv, og noe man gikk på slang etter der han vokste opp, som epleslang her hjemme for en generasjon siden.

Fra underholdningsavdelingen, men kanskje med forbindelse til mere seriøse poster på programmet.

Jeg slang innom en av de små matbutikkene på Grønland i dag og surfet i snackshylla. Jeg er virkelig turist om dagen, Grønland er et fint feriemål, en kort gåtur herfra, og du er i enda en annen verden, fortsatt innenfor Oslos bygrenser.

Jeg driver ikke akkurat gammeldags husholdning for tiden selv om jeg tar vare på rester osv, har ikke en gang fryser, men snacks fra et annet kontinent var jo fristende, i dette tilfelle India. 

En litt for stor pose til 40 spenn med noe som reklamerte med at det inneholdt corn flakes, det var litt for fristende, jeg lagde jo noen dessertgreier av corn flakes for en god stund siden. Dette var overraskende nok nokså søtt, også spicy og salt, en blanding av corn flakes og peanøtter og noen rosiner innimellom, av den myke, lyse typen som jeg trodde hadde et eget navn på norsk en gang i verden. Sultanas? Det heter det på engelsk, mens det eneste oppslaget jeg fant i NAOB på sultana var sultanens hustru. Jaja, kanskje en sammenheng…den betydningen fantes også på engelsk.

Kanskje det var et annet ord, eller kanskje det ikke ble oversatt. Uansett en lys type rosiner.

“Special cornflakes chiwda” var navnet på posen, og jeg fant ikke chiwda i noen ordentlig ordbok hverken hjemme eller på nettet, men oioi, det fantes oppskrifter på nettet, man kunne lage det selv.

Det aner meg at det kan komme noe ut av det. Jeg påstår selv jeg har i hvert fall litt peiling på hva kreolsk mat er, men jeg må innrømme at det meste av det jeg har spist av det har jeg laget selv, jeg spiste det én gang på en restaurant på Aker Brygge som sikkert er historie for lengst, og gikk rett på Deichman, tror jeg, fant en kokebok og begynte å lage ting. Seinere, eller var det før, muligens et måltid i en kjeller i Universitetsgata, og kanskje noe annet på byen. Men basically ble jeg bare fascinert av smaken med en gang og begynte å lage det selv.

Dette smakte også…like attraktivt, særlig som idé, selvfølgelig helt annerledes.

Nevnte jeg de søte, kokte gulrøttene som man kan få i de pakistanske godteributikkene, også på Grønland? Jeg vil ikke si det smakte likt, men det var noe av den samme overraskelsen, sukker i et begrep som ikke omfattet sukker i min – tidligere – verden.

Nå gjør det vel det, i hvert fall snart, hvis jeg får laget noe i den retning.

Redigert etter publisering.