Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjelige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

 

 

Møllergata, Oslo, ved St. Edmund's Church, den anglikanske kirken.

Sukker og safran

Kule kafeer, morsomme butikker Posted on 03 Mar, 2019 00:16

Det finnes fortsatt mange eksotiske butikker i nærheten der jeg bor og andre steder i Oslo, hvis jeg får lov til å bruke et så gammeldags uttrykk. Eksotisk, altså. Man trenger på en måte ikke reise så mye, man treffer både Europa og andre verdensdeler rett rundt hjørnet, i restaurantene og kafeene, og i butikkene.

Kandissukker fantes da jeg var liten, altså sukkerkrystaller laget av sukker som kanskje var litt brunet før det størknet, i hvert fall tror jeg det hadde litt ekstra smak i tillegg til rent sukker. Det smakte uansett godt, litt gammeldags godteri, skjønte jeg, siden faren min visste hva det var. Jeg tror kanskje ikke han hadde helt oversikt over bruspulver, som jeg syntes var sykt godt, skikkelig dop, bortsett fra at jeg ikke var helt sprø når det gjaldt sukker.

Rett borte i Trondheimsveien, nærmest rett over gata for gamle Schous bryggeri, ligger det en grønnsaksbutikk, på neste hjørne ved det som nå er Extra, forresten også en ok butikk.

En ting er billige grønnsaker, man kan leve godt på det, men å utforske ting som finnes i glass og pakker er enda morsommere. Min yngste fant godteri en gang vi var innom, som var litt som kandissukker, ganske store sukkerkrystaller som man måtte bryte biter av, jeg måtte passe tennene. Det minnet mye om det vi kjøpte i den lokale matbutikken da jeg var barn, bare enda mer. Munnen full av sukker…

Man tenker kanskje, rart at bare sukker kan smake så godt, men det avdekker vel bare uvitenhet om håndverk og fagkunnskap. Det kan merkes, helst på ting man liker godt, at det som regel er forskjell både på leverandører og butikker, og grunnen må jo være hvordan de produserer varene og behandler dem, på vei til butikken og i hyllene. Dessuten råvarene de er laget av, som er et resultat av andre fag, selvfølgelig.

Lagring er opplagt et tema også, mest for ferskvare, kan man tenke seg, men også andre ting.

Grunnen til at man merker det best på det man liker, er selvfølgelig at man sjekker det ut mye nøyere, forskjellige varianter, også, har flere meninger om det og spiser eller drikker det oftere. Man blir litt ekspert, mens det man ikke har så lyst på eller totalt skygger unna, forblir mere ukjent.

Det der krystallsukkeret var visst et iransk varemerke, fikk jeg beskjed om, og også et spørsmål, om jeg var iraner?

Jeg måtte virkelig le, jeg tok det som et kompliment, iranske bekjente og venner er ikke noe jeg er flau over, akkurat. Gøy å være på reise i nabolaget.

Ikke andre heller, forresten.

Jeg tror han som driver butikken er kurder, men jeg er der såpass sjelden at jeg ikke er helt sikker, jeg snakker med for mange og husker ikke alt.

I hvert fall en morsom butikk, og det finnes masse mere å sjekke ut der. De hadde forresten en variant til av det sukkeret, med safran, men jeg synes naturell-varianten var best. Det hender, tror jeg, at safran får en sånn litt…emmen smak eller hva man skal si, eller så er det bare noe som skjer i mitt eget hode. Jeg opplevde den der i en skikkelig safran-periode for lenge siden, potetstappe var vel det jeg puttet det oftest i på slutten, jeg husker det begynte å bli litt mye safran, og så tok den manien slutt.

Men jeg måtte jo prøve det sukkeret med safran i uansett.



Polsk Startkjeks

Kule kafeer, morsomme butikker Posted on 02 Oct, 2018 21:48

Jeg er vokst litt fra Start-kjeks, men det går alltid an å grave opp gamle uvaner.

En av de morsomme tingene med å ha utenlandske innslag i en by er mat. Jeg var på vei hjem etter å ha hentet en av ungene på toget, og slang innom en butikk med østeuropeisk mat som ligger rett ved meg, i Ankerbygget i Storgata. En stund siden sist jeg var der, men de pleide å ha noe godt lyst brød med litt sukker på toppen, ferskt. Ikke søtt brød, vanlig loff-aktig. Ganske godt, en avveksling. De pleide å ha noen andre typer også, som jeg ikke har prøvd.

Om de hadde sluttet med det eller bare var tomme vet jeg ikke, men det lå en pakke som så akkurat som forstørrede Startkjeks der i en hylle, så jeg grabbet den istedenfor. Og det var jo praktisk talt det det var, bare et hjul hvor diameteren var 30 cm istedenfor 10. Litt tykkere. Litt mindre sukker, tror jeg.

En venn som opprinnelig er fra Polen mente at “østeuropeiske varer” var et litt merkelig begrep. Det kan godt stemme, men de har i hvert fall kule ting å spise.

Han ler sikkert godt av dette, for fra etiketten på pakka ser det ut til at de er beregnet på å brukes som en slags kakebunn, med sjokoladekrem og saker imellom lagene.

Men pytt, det kan vi jo gjøre neste gang.

Eller noe annet.

I kveld var smør og syltetøy vurdert som best av testpanelet (meg selv) – siste rest av ripsgelé fra København i sommer eller vår en eller annen gang. Smaker som norsk gelé, tror jeg.

Det gikk også an å late som om ripsgeléen hørte til på en middagstallerken og at kalde fiskekaker var middag, dessuten også at ripsgeléen tålte samme behandling som tyttebærsyltetøy – Tabasco. Altså smør, syltetøy, Tabasco, en fiskekake delt på langs. Kanskje til og med pepper på toppen. Vi nærmer oss det broren min kaller å forgylle en kokosnøtt. Sånn halvt perverse matvaner fra jeg studerte, til og med videreutviklet.

Lett underholdning.

Butikken har ellers masse annet rart. Jeg pleier å kjøpe noe sjokolade der, som jeg fant i Litauen første gang, på besøk i Vilnius for en del år siden. Den så ut som en sånn liten Twist-murstein, de der med kokos eller noe nougatgreier inni – men her var det noe hvitt skum-aktig, litt fast, og smakssatt med vanilje eller andre ting. Det ble en liten mani, en eske forsvinner som regel nokså fort.

Overlevelsestrang i en mangfoldig verden. Gjør hva du vil, i hvert fall av og til, men gjør det morsomt.



Cattelin i Stockholm

Kule kafeer, morsomme butikker Posted on 02 Feb, 2016 08:14

Jeg vet ikke hvordan dette stedet er i dag, men det pleide å
være et skikkelig bra sted i Stockholm da jeg var der for en god del år siden.
Lunsjen var en attraksjon, men egentlig var det ikke dumt å gå dit om kvelden
også, roligere stemning. Følelsen av å ha noe for meg selv slutter aldri å lokke meg, i hvert fall hvis det er verdt å gå etter.

Jeg spiste enkel mat, men rågodt, stekt sild, eller altså strömming, fra
Østersjøen, får vi regne med, og starköl, et sted mellom vår pils og gammeldags
exportøl.

Jeg husker salatskålene som sto ute i en annen del av restauranten også, det så virkelig ikke ut som noe i det hele tatt, oppskåret agurk, noen andre ting. Men det smakte…sånn mat man ville servere kjæresten sin, om man skulle laget den selv og hadde fått hjelp til innkjøpet av en kokkevenn.

https://www.facebook.com/pages/Restaurang-Cattelin/169068809797758



Omelett til lunsj

Kule kafeer, morsomme butikker Posted on 28 Feb, 2014 11:24

Jeg var innom Bølgen og Moi her om dagen, borte på Briskeby.
Sein lunsj, med servitørens anbefalinger – noe så enkelt som en omelett og et
glass vin, for å sitere Elizabeth David, matskribent som for de uinnvidde betyr
eller betydde et eller annet nokså stort i engelsk matverden. Spør en
engelskmann, kanskje hun vet.

Uansett liker jeg også godt enkle ting, og en eller annen sa
en gang at man burde teste restauranter nettopp på det. Og hvis dette er dit B &
M har kommet, så imponerte de i hvert fall meg. De har alltid vært gode, åpenbart
opptatt av råvarer, og med bra ideer, som i hvert fall alltid har smakt godt
fordi det har vært så mye godt i, men jeg har alltid syntes de har manglet den
siste biten av den balansen det virket som om de lette etter. Og nå var den der
søren meg.

Du sier, hallo, en omelett, hva er det, liksom, å spise ute?

Og jeg sier, alt er egentlig enkelt, hvis man får det til.

Og denne var mye bedre enn jeg ville klart å lage selv. Jeg har
laget masse omelett hjemme, frokostmat, tre egg, smør, salt, evt fyll, får dem sånn passe
fluffy, men dette var hakket over. Litt kliss inni, akkurat nok, (sorry, dere
med eggehviteangst), akkurat 1 mm for mye smør, luftig som en sky, kanskje med
engel på, og som sagt, med biter av kyllinglår som smakte…confit. Fuglefett. En
litt sånn blandet smak, ikke ”ren” og klar, ikke norsk fjellvann, men mere…spansk
brent hvitløk, eller en pinot gris, hvis du har lyst til å prøve en hvitvin på
den druen. Litt mer grums, liksom, fra en bekk i Nordmarka, da, kanskje.

Kyllingconfit er stekt kylling som har ligget i sitt eget
fett en stund – egentlig en gammel lagringsmetode, sier Larousse sitt
matleksikon. Virkelig ingen dårlig idé å blande det med egg.

Hverdagsmat på kafé, i profesjonell fasong. Deilig.



Behagelig tyrker i Hausmannsgate

Kule kafeer, morsomme butikker Posted on 31 Jan, 2013 07:30

Det er ikke så ofte jeg går fra et kafebord og føler meg
sunn, men nå har jeg funnet et sted som klarer det. Det verste (eller altså, det
beste) er at de søte tingene også føles sånn.

Efesos, tyrkisk kafe/restaurant i Hausmanns gate i Oslo,
rett ved Torggata og Cafe Sara og alle de morsomme orientalske kafeene og
butikkene borti der. Ganske nyåpnet, mer eller mindre flyttet inn fra Strømmen eller noe
sånt, meny med litt blanding av tyrkisk og norsk, tror jeg (jeg har ikke prøvd
alt). Rolig sted, hyggelig interiør i en av de nye gårdene. Noen dype sofaer hvis man vil. Man
faller helt til ro, den siste halve centimeteren som gir virkelig hvile for
skuldrene skyldes faktisk maten.

Bulgur, kyllingfileter med diskret safransmak, selvfølgelig
tyrkiske kjøttboller, andre ting jeg ikke har prøvd. Tyrkisk øl på flaske. Jeg
spiste til og med fantastisk baklava, for de som er inne i tyrkiske
dessertspesialiteter, men jeg tror ikke de har alt hver dag. Jeg døde ikke av det en gang, selv om det er en skikkelig bombe.

Ikke alt er spektakulær
mat, men det er egentlig ikke så ofte man får mat med normal spenning som er
tvers igjennom kvalitet og som sagt, gir ro i magen. Det er veldig mye god original
mat i Oslo for tiden, og det har vært det lenge, men det er ikke så mange som
lager ”standard”-retter med rak rygg, gulasjsuppe, spaghetti bolognese som er
verdt å gå en omvei for å spise, for den saks skyld lutefisk til under ågerpris
eller hvorfor ikke fersk kjøtt & suppe – har du noen gang fått det som
hjemmelaget – ute? Dette er akkurat sånn, profesjonelt hjemmelaget, bare
tyrkisk, altså. Veldig hyggelig betjening, litt følelse av strøkskafé.

Til og med en bitte liten bibliotekhylle ved siden av baren,
bestående av en serie klassikere fra Encyclopedia Britannica (leksikonforlag).
Blant annet har jeg omsider tittet i Alexis de Tocquevilles bok om USA fra
1830-40-årene, som er skrevet på et ikke så veldig komplisert språk. Jeg tror
mange av tingene han skrev da stemmer i dag også. Interessant å lese om
søndagen som den perfekte dagen, da alt faller på plass og man kommer unna
denne verdens ufullkommenhet.

Man kan som vanlig runde av med en espresso, eller hva med
en tyrkisk kaffe? Lettere fordøyelig enn en dobbel italiener, og jeg fant ut i
sommer at noen faktisk tygger på gruten, som det er en god del av, ellers må
man stoppe å drikke før man kommer så langt nedi.

Og som sagt, dessertene og kakene er også verdt bryet, de føles som
bevis for alle litt overspente påstander om at det er sunt å spise godt.



Ordentlig mat på bordet

Kule kafeer, morsomme butikker Posted on 02 Jul, 2012 01:09

Ting skjer på matfronten i Bygde-Norge.

Et sted som er verdt en omvei (som det heter i
Michelinguidene) er Volden seter, som er en del av Kittilbu utmarksmuseum i
Gausdal Vestfjell. Det siste høres avskrekkende langt vekk ut hvis man ikke er
på fottur, omtrent som interessant mat på Glitterheim eller noe sånt, men det
er ikke mer enn en drøy halvtimes biltur fra Østre Gausdal, altså en time fra
Lillehammer.

Sorry, alle mer miljøvennlige kollektivreisende, jeg er
blitt grusomt middelaldrende og bruker alt for mye bil. Man kan jo i hvert fall
fylle opp bilen for å få litt bedre samvittighet og lage litt mindre
forurensning. Eller man kan sykle.

Fra Forset, ”sentrum” i Vestre Gausdal, kjører (eller
sykler) man bratte, fine svingbakker oppover til toppen, der er det luftig
utsikt blant annet til nettopp Galdhøpiggen, riktignok et godt stykke unna. Man
kan godt stoppe litt her og se på utsikten, og det finnes kaffe og kaker her
også, men man kan gjerne kjøre svingene fem minutter nedover fjellet og lande
for eksempel på Kittilbu.

Museet ligger rett ved veien, og det er bare fem-ti minutter
på gangvei og sti inn til Volden, som er oppe hver søndag til lunsj om sommeren.
Det man får er tradisjonelt, men siden tradisjonelt i mange år ofte har betydd noe
som jeg ikke ville kjøre noen omvei for å få, må jeg skynde meg å si at
rømmegrøten er kjempegod, kokt uten strøm på setra, og spekematen er god, og
flatbrødet er godt, og de har noe varmrøkt sik som smaker mildt og delikat.

Og smøret til rømmegrøten er godt, og så mye som mulig er
økologisk og så mye som mulig lokalt, sier de selv, de som serverer og lager
til. Man kan sitte på tunet også, fantastisk for en byrotte som er sulten på
fjell, med kaffe og kake.

De har også en annen sik på fatet, og denne er gravet med ganske
mye salt og ganske mye akevitt og smaker som om det er et lite fjell av sprit
bak fisken. Det er kort sagt en liten statement som er litt krass og verdt å bruke
litt tid på å kjenne etter, hva det egentlig er. Jeg har alltid syntes at
akevitt har vært litt for rått til å være noe for ettertanke, men nå begynner
noen å putte den inn i sammenhenger hvor den snakker med de andre ingrediensene.
Og måten det blir gjort på er interessant, ikke minst fordi den ikke har mistet all tøffheten, ikke her, i hvert fall.

Mye sagt om en liten fiskebit, men det var gøy å spise den.

Kort sagt er det ordentlige håndverksvarer de har på menyen.
Det begynner å bli en del av det rundt omkring, ikke minst i bygde-Norge. I Gausdal,
som vi ferdes en del i, begynner det å bli ganske morsomt å være turist, særlig
hvis man følger litt med i hva som skjer. Noen har ofte funnet på noe nytt når
sommeren kommer.

Pultosten glemte jeg å nevne, den er også litt krass, men
ikke ram, ikke så mye karvesmak, men salt og syrlighet og et eller annet som
godt lar seg blande med de andre smakene, for eksempel den feite, friske rømmen
som også står på bordet.

Lokalet? Man kan ikke kalle det det, det er en liten seter
fra 1860 eller noe sånt, og er det noen der fra før av må man heldigvis nesten
hilse på dem og slå av en prat, og nå har jeg lært meg å avslutte når en av oss
ikke gidder å prate mer, og eventuelt begynne igjen hvis man kommer på noe mer.
Da kan vi ha det morsomt både sammen og hver for oss, i stedet for å fordype
oss i den lavmælte ensomheten som plager så mange nordmenn, man sier verken hei
eller ha det og sitter bare der og kjeder seg litt for seg selv.

Ellers kan man gjerne prate med de som jobber der, de er jo
også hyggelige og har ikke noe imot å snakke om stedet eller maten eller andre
interessante ting. Man kunne kanskje ta skrittet helt ut og kalle det
agriturisme, det er i hvert fall morsomt å snakke litt med de som serverer og
lager mat, i stedet for å bare være en anonym gjest. Italienerne, for eksempel, er ofte mer
planmessige i sånne sammenhenger, nordmenn litt improviserende.

Og ofte flinkere enn de tror selv. I hvert fall når alt på
bordet er det min strenge mor ville kalt ordentlig
mat
.



Restaurasjon

Kule kafeer, morsomme butikker Posted on 24 Apr, 2012 05:50

Hva gjør man når man er litt deppa en søndag formiddag? Går
og spiser, selvfølgelig. Opp Bogstadveien på vei mot Broker, og selv om jeg
oppdaget en ny Delicatessen et kvartal lenger inn i massen av byleiligheter,
endte jeg der nok en gang, i et etter hvert godt inngått kaferom. Stedet har bare
vært der siden sent på 80-tallet eller noe sånt, det er liksom et nytt sted
selv om det ikke er det lenger. Jeg følte meg heller ikke helt nyoppusset og ville
helst gjemme meg litt. Delicatessen var litt for gjennomsiktig, selv om maten
kanskje er bedre.

Det er vel egentlig interessant å finne ut at man er blitt
så gammel at man blir tiltalt med respekt av unge svenske servitører. Jeg har
vært så mye på kafe helt siden før jeg hadde lov at jeg fortsatt føler meg litt
17, selv om jeg allerede er 48. Akkurat det er man jo liksom ikke helt fornøyd
med, snart 50, herregud, shabby-distingvert kafebohem, ha ha.

Det er hyggelig å få respekt, men følelsen av akkurat litt
for stor avstand til kafegjestens beste venn forsvant først da den unge
svensken ble erstattet av en serverende dame av den gamle skole (men yngre enn
meg, for all del). Hun nærmet seg med en meny i hånda, og blikket var litt
undersøkende, søndag formiddag er vel kanskje også et litt forsoffent tidspunkt
for noen, men alt gikk bra, jeg fikk ølen min og en burger.

Oslo-kelnere av den gamle skole er en egen sort, de var vel mye
sjef, noen av dem, av og til lot de folk vente med vilje (”ikke mas, alle
får!”) Men de tider er nesten forbi, i dag skal alle være effektive, og
vennligheten er det som eventuelt er igjen. Jeg rakk å bli en slags stamgjest
et sted i gamle dager, gjenkjent og tatt godt imot da jeg faktisk var 17 og
bare hadde råd til løksuppe, eventuelt omelett, og kanskje to øl. Typisk nok
var kelneren utenlandsk, de norske var nok tross alt mer behersket i uttrykket,
begge veier.

En oslo-burger er godt, men massivt, det setter seg nesten
fast i halsen selv om det smaker bra, jeg har spist litt for mange. Jeg burde kanskje valgt Delicatessen
allikevel, men ofret tapas-maten for den litt slitne vennligheten som er en av gamle
Oslos beste sider.

Det er en god ting å ha penger. Vennlighet er nesten gratis,
men du må ha råd til å være med på det lille spillet som det er å ta en øl
eller en kaffe.

Noen gir deg faktisk maten også, selv om du har betalt for
den, det er også en vennlig handling å servere den. Hvis den er ok føles det
ikke for dyrt, kompasset er tross alt innstilt på norske priser, og selv om det
er jobben deres merker man at de synes det er helt greit at du sitter der og
spiser. Det var ikke så mye kontakt jeg hadde med servitørene på Broker denne
søndagen, men nok, akkurat nok til å komme opp av dumpa.

Italia er overstrømmende i forhold til Norden, vi nordboere
er selvsagt behersket, til tommeltottene, kan man jo si. Men noen ganger
sprekker fasaden hos latinerne og avslører at pengene dine er mer interessant
materie enn deg, de du har bodd hos en uke husker ikke om du er norsk eller
finsk og de er i grunnen møkk lei både deg og all spaghettien du har bestilt
hele uka.

Andre ganger sprekker fasaden også og man får et helt annet
slags øyeblikk.

Vi spiste en stor lunsj i San Gimignano for noen dager
siden, hele familien, på en restaurant som virkelig minnet om de gamle
Oslo-stedene, det luktet til og med gammelt fett fra veggene da vi kom inn. Hvordan
kan man bli nostalgisk av noe sånt? Man kan det, merkelig nok. Serveringsfat og
sausenebb i nysølv sto utstilt i et glasskap, interiøret var temmelig 60- eller
50-talls. Det var som å komme inn til middag på et av de ”nesten fine” stedene
i Oslo før Stravinskij og kafebølgen tok oss med videre.

Men altså, jeg har utrolig nok lært av min kone, uforbederlig
sta som jeg er, men jeg har altså lært å spørre om servitørens anbefaling, fordi
vedkommende vet bedre enn deg hva som
skjer på kjøkkenet. Etter å ha fortært en deilig mørkebrun sausete
oksegryte, til og med fullstendig smekkfull av hel pepper (jeg spiste
mesteparten av den også) ville vi også ha dessert, vi var jo på ferie.

Den kvinnelige servitøren kom med menyene under armen med et
skjevt smil, hun var kanskje også trøtt av en evig strøm av turister, men jeg
ble virkelig overrasket da jeg spurte en gang til hva hun spiste, og hva som var best i
dag
, for hun ble også overrasket og litt sjenert over at noen ville ha
hennes mening en gang til, eller så traff jeg virkelig noe. En litt sliten kelner etter ørten år på jobb viste seg som ei jente på 10, et
kjapt, men tydelig glimt, litt vaklevoren og rørende elegant, på vei inn til matbordet
et eller annet sted, før alt begynte. Jeg kan bare gjette på hvem som har laget
panna cotta med mandler til henne, men det har vært noen, mamma eller bestemor. Pappas spesialitet,
kanskje.

Visjonen varte ikke lenge, men bildet av et annet menneske sitter igjen.

Smaken fra maten er også i hodet etterpå. Og vennligheten og det vakre,
rundt bordet og til og fra bordet, på
kjøkkenet og i matsalen. Penger var ikke et tema,
ikke akkurat da. Vekten av alle gamle restaurantregninger forsvant fra jakkelommene i samme øyeblikk, de var tomme for en gangs skyld.

Jeg gikk fra Broker med løftet hode, restaurert. En burger
trenger man kanskje ikke rope alt for høyt om, men maten funka, og ølet også, og de var hyggelige.



Blomster i ørkenen

Kule kafeer, morsomme butikker Posted on 29 Feb, 2012 02:12

To butikkanbefalinger: En muslimsk slakter, gjemt bort i
kjelleren på Gunerius i Oslo, og Hotel Havana på Grünerløkka.

Hotel Havana
er et av de små stedene på Grünerløkka hvor det nesten er behagelig å tømme lommeboka, de har ost og italienske pølser og alt sånt som jeg aldri får nok av. I hvert
fall kan du stole på betjeningen, synes jeg. Jeg har vært der bare et par
ganger, men kjøpt med italiensk ost første gangen, og i går pasta med
sitronsmak! Begge deler på betjeningens anbefaling, og det funket.

Med sitronsmak høres ikke helt bra ut på norsk, det minner vel litt om brus. Uten tilbehør var det
kanskje litt for mye smak av sitronskall, men sammen med en tomatsaus som jeg
lagde i stekepanna, var det kjempebra, litt syrlighet diskret plassert under en
haug med stekt paprika, olivenolje, kraft fra stekt kylling og tomater som
smeltet til saus.

Da jeg fant det andre stedet skulle jeg egentlig bare slipe
en nøkkel, og siden man ikke får gjort så enkle ting på Grünerløkka lenger
måtte jeg ned til byen. Jeg endte på Gunerius, midt i Storgata, og Jernia lå altså
i kjelleren. På gangen rett utenfor fantes en lang disk med ferskt kjøtt, og nesten
alt var rett og slett fersk kylling og lam som man ikke har sett det i Oslo eller kanskje resten av
landet på lenge, og en 3-4 slåpne gutter med mørkt hår.

Det var nesten som å være i Paris igjen, der husker jeg
ferske vaktler og kyllinger som lå som en helt tilfeldig åpenbaring ved siden
av noen andre butikker som jeg ikke husker og som det i hvert fall ikke var noe
spesielt med. I min verden burde selvsagt så fantastiske ting være omkranset av
en liten fiffig vinhandel, en fiskebutikk, Paris’ beste bokhandel og en liten
CD-sjappe. Det var de ikke, de bare var der, i en litt kjedelig bakgate.

Men altså: Halalkjøtt er Oslos svar på tradisjonelle franske
slaktere for tiden, bortsett fra Strøm-Larsen på Torshov, som vel er den eneste av de gamle slakterforretningene i Oslo som er igjen. Jeg fant en ordentlig haug med kyllinglår hos de
mørkhårede gutta, de så fristende ut. Jeg kjøpte fire. Siden jeg delvis lever
i fortiden måtte jeg finne ut hvor lenge butikken hadde vært der: 14 år. Flott,
helt flott, på tide å komme tilbake til nåtiden. Gunerius hadde faktisk blitt
noe helt annet siden jeg puttet det i arkivet som et helt uinteressant sted for
30 år siden. Etter mange år i nord og nå 7 år i forstaden eller provinsen (Ski)
er jeg turist i det som var egen by. Fint det også.

Slaktermannen misforsto meg da jeg spurte hvor lenge de
hadde vært der – han trodde jeg ville vite hvor lenge kjøttet hadde ligget, og
begynte å forberede et forsvar for butikken. Kanskje en typisk misforståelse
over lukkede kulturgrenser. Grensen mellom ”oss” og ”innvandrerne” begynner å
bli temmelig plagsom, fordi vi snakker så lite med hverandre over den, særlig
hverdagslig småprat.

Man kan noen ganger gå rundt med en forventning om å bli
trakassert med en eller annen kommentar, et eller annet emne, som ”motparten” i
virkeligheten sjelden tenker på eller interesserer seg for. Hvis slaktermannen
hadde visst like mye om oss fjøsnisser som jeg gjør, ville han aldri ha
forventet en fornærmelse av den typen, fordi de fleste reinspikka nordmenn
overhode ikke tør si noe negativt om mat når de er i en butikk eller på en
kafe, det skjer veldig sjelden. Misliker de noe kommer de bare aldri igjen, og
sier eventuelt noe til kompiser og familie.

Men denne gangen skiltes vi med en latter da ekspeditøren
forsto hva jeg hadde ment. Det skjedde ikke mer, men heller ikke mindre. Litt
for få ord, som vanlig, men vi konstaterte i hvert fall at vi aksepterte
hverandre som kunde og selger.

Ellers finnes det selvsagt flinke folk i supermarkeder også,
men supermarkeder i seg selv er ikke riktig like morsomt. Noen burde kanskje
forske litt på supermarkeder som kulturfenomener, ikke for å utrydde dem, for
det tror jeg ikke nytter, men for å lage dem om til nettopp kulturfenomener,
ikke bare store lagre for gode eller mindre gode ting. Det finnes
kulturfenomener i noen butikker, men helst i form av en del gode varer og enkelte
gode ansatte som svarer smart på dumme spørsmål fra interesserte kunder. Selve
stedet er som regel en smule kjipt.

Ok. Til saken.

Stekte kyllinglår med sitronpasta og paprika-tomatsaus

4 kyllinglår

Spansk og italiensk olivenolje (bruk hva du vil av olje,
selvsagt)

3-4 ts kreolsk chilisaus (eller 3-4 dråper med Tabasco,
eller så mye du vil ha)

½-1 ts paprikapulver

½-1 ts tørket koriander

Kvernet pepper

Havsalt

Stekes på 215 grader

Hell et par spiseskjeer olje i en ildfast form. Legg lårene
oppi. Hell litt olje over også, og strø salt og krydder over i passende mengde. Chilisausen helles også over. Stek dem til
de er ferdige på 215 grader – det tar kanskje en halvtime eller litt mer. Følg
med så de ikke blir svidd, og sjekk om de er ferdige ved å stikke noe spisst
inn i dem og se hva som kommer ut. Blod i kraften betyr at de ikke er ferdige,
klar saft betyr at du kan ta dem, kommer det ikke noe er de ganske tørre, selv
om det er vanskeligere å ødelegge lår enn bryststykker.

10-12 biter med rød paprika (4×2 cm e.l.) (de smale, lange
paprikaene er veldig gode)

4-5 ss olivenolje

4-5 dråper Tabasco, eller etter smak

To middels tomater eller 1 ½ stor (jeg briuker plommetomater)

Havsalt

Kvernet pepper

Kraft og fett fra kyllinglårene

Varm opp oljen i en romslig stekepanne til det freser litt. Skjær
paprikaen i biter, ta vekk frøene og det hvite inni. Legg dem i panna sammen
med salt, pepper og Tabasco, og fres dem i 5-6 minutter. Skjær tomater i båter
og legg dem i panna. Fres alt til tomatene er blitt til saus, rør av og til.
Ikke gå fra! Hell i 5-6 spiseskjeer med fett og kraft fra kyllinglårene. Rør
godt og la det surre noen minutter.

Kok pastaen med rikelig med salt i vannet.

Hell sausen over pastaen og server sammen med kyllinglårene.

Slakterbutikken har jeg altså bare prøvd en gang, men det virker
som om man kan stole på dem. Hotel Havana serverer mat mens du sitter der også,
så de kan testes på momanget. Hvis du bor i Oslo eller er på besøk, og du vil
ha noe godt, tror jeg det er bryet verdt å lete opp disse to stedene.



Next »