Pintxos, eller pinchos, for en outsider ikke langt fra tapas, bare fra en annen region av Spania…bare, kan jeg si, som ikke er spansk eller baskisk, bare egentlig går i taket av entusiasme over både det ene og det andre, for tiden særlig mat. For tiden? Det har vart en stund.
Og mennesker.
Det er for mye majones, eller tjukk saus-feeling, og det gjør ikke noe, det er for mye chili, plutselig, og det er også bra, jeg mener, hvis man liker tendensen, vil man ikke ha litt for mye av det, til det er nok og vel så det? Å beregne et fyrverkeri er også et fag.
(Så forresten fyrverkeri i Tivoli i København for noen år siden, det ble visst satt opp hver lørdag, tror jeg. Også en kunstgenre.)
I dag matfyrverkeri.
Når man endelig en gang har råd, og fortsatt hører på de rådene som sier at du lever på de opplevelsene som du blakka deg på, og selv om du blir blakk igjen, så husker du kanskje det hyggelige som kom ut av at du brukte de pengene.
Det kan tenkes.
Det handler både om å prøve ut det man er interessert i, eventuelt det man ikke vet om man er interessert i før man har prøvd. Er man feig så er man vel det akkurat da, enten det gjelder mat eller mennesker. Det finnes vel søndags-kreativitet, litt slapp kan den være, men man har jo en rettighet til å bestemme rammene selv, forsåvidt for utskeielser også, selv om man kan risikere pepper for å være både feig og uærlig. Om man faktisk er det kan jo være et spørsmål noen ganger, det er jo opp til en selv hva man vil risikere og selvfølgelig i siste ende hva man vil, i det hele tatt, i tilværelsen.
I hvert fall kan det være nyttig å innse at enhver ramme kan inneholde frihet, for eksempel ferie, som tja, kanskje er oppskrytt på noen måter, men som allikevel kan gi deg en følelse av å være akkurat passe rik, bare en liten periode, men man kan gjøre det og være det i to uker, bruke for mye penger til og med på dumme ting hvis behovet finnes, og så komme hjem helt blakk og litt utkjørt, men på visse måter nokså happy, med mindre noe annet skygger over.
Det kan jo også skje.
Uansett, jeg sitter på innsiden av Schouskvartalet, og jeg burde snart komme meg ut av Oslo og skrive om andre steder med andre folk og annen mat, det virker litt som om dagens Oslo, selv om byen er litt herpa av pandemi, så tar den kanskje litt luven fra andre steder i landet for tiden, og det var ikke min mening, i hvert fall, andre steder og byer bør leve, men vi også.
At naboen får det dårligere enn deg hjelper deg ikke.
Bør ikke hjelpe.
Live and let live, det sa en engelsk kunstner en gang, jeg tror han faktisk klarte å lage litt forretning av sin egen kunst uten at jeg kan se at kunsten led under det, det jeg kan se, da, hundre-og et eller annet år etter at han levde.
Et slagord jeg slutter meg til, hvert fall.
Lettere sagt, selvfølgelig, enn gjort, men det betyr vel ikke alltid umulig.
Selv om man ikke får alt man vil, så hender det man faktisk får alt man vil innenfor to-tre timer eller noe sånt, og jeg synes i hvert fall det føles bra.
Det finnes alltids noe å savne, og det finnes vel som regel nye veier å slå inn på, hvis man vil og hvis man kan, som betyr nye hindringer og andre muligheter og begrensninger.
Lander et litt annet sted enn jeg var da jeg kom.