I mangel av ferskt brød og i mangel av smør kan man jo allikevel spise noe til frokost hvis man har noe, middag, for eksempel – med dessert, til og med. Rømme og kjøttdeig var det jeg trengte.
Kjøttdeig inneholder jo fett, og egentlig merker man kanskje ikke så mye vanligvis, heller, til at kjøttdeigen blir stekt før den blir kokt, oppi en såkalt kjøttsaus. Man kan selvfølgelig la være å koke den, servere den som stekt kjøttdeig, med krydder eller andre ting oppi – eller man kan legge den rett i buljong og koke den, også med krydder i, som jeg gjorde i dag.
Jeg har en venn som introduserte tanken om dampkoker, i middagslaging generelt, også for å steke maten mindre og bruke mindre fett – det er en idé jeg ennå ikke har prøvd ut.
Vanlig buljongterning, eller fra glass, er kanskje ikke det beste et kjøkken har å by på, men forsåvidt ikke det verste heller, en enkel måte å skaffe seg litt kraft. Hvis man har kjøttdeig i tillegg får man i hvert fall smak, selv om noe av den skyldes saltet i buljongen.
Dagens krydderblanding inneholdt gurkemeie, fransk sennep (finmalt), én dråpe av den svenske chilisausen, estragon, salvie, balsamicoeddik (middels dyr), en av de kurdiske krydderblandingene (den med spisskummen), fire hvitløksfedd til en halv pakke kjøttdeig, omtrent. Mer var det visst ikke, nokså europeisk selv om det var innslag av andre verdensdeler. Men det er jo sånn sett ikke noe nytt.
Rømme er en favoritt og et behov hos meg, rett og slett, jeg kan merke det på magen når jeg ikke har spist det på lenge, og blir fornøyd av et par skåler med sukker og flatbrød, bare sukker, eller idag, melis og etter hvert eplesirup. Det første, med melis på toppen, altså, smakte som et slag krem på en kake – kanskje det finnes kakeoppskrifter hvor man har noe surt i kremen – og med den eplesirupen var det en hel dessert.
Yoghurt fungerer sikkert på samme måte, jeg liker bare foreløpig smaken på rømme bedre.
Det at kjøttdeigen ikke inneholder salt og vann er nok bra for folkehelsa, jeg vet ikke om den “gammeldagse” typen med slt og vann for å spe den, selges lenger – men jeg husker jeg syntes det var litt rart at representanter for næringen, jeg husker ikke hvem, bare ble innkalt til den ansvarlige ministeren, jeg tror muligens det var Torbjørn Røe Isaksen, de hadde et møte, og så var den saken i boks.
For meg minnet det jo litt om det man når man snakker om fascisme kaller korporativisme, en idé som historisk sikkert har hatt mange utforminger, også i andre sammenhenger enn fascistiske, som historisk egentlig betegner en idé om at sammenslutninger av arbeidere og eiere i en bransje skal utgjøre organer med politisk makt, men som i praksis, ifølge mitt gamle Britannica, som snakker om mellomkrigstidens Italia, heller betød at Mussolini utøvet sin personlige makt over de samme næringene.
Jeg vet ikke hva som skjedde på det møtet, man befant seg vel kanskje blant venner uansett.
Kjøttdeigen smakte jo ikke verst til frokost…