I
en torskefilet i biter
Olje og smør til steking
estragon
chiliolje
kvernet pepper (blanding av hvit og svart i min kvern for tiden)
pulver av røkt paprika
salt
II
en hel torskefilet fra pakka (de er jo ikke så store)
olje (ikke smør)
omtrent den samme krydderblandingen
To varianter, den første med smør og olje til steking, den andre med bare olje, men jeg beholdt det lille som var igjen av fett fra første batch.
I den første varianten delte jeg opp fileten i ikke særlig elegante småbiter, i den andre var den lille filetbiten så tynn at jeg tok sjansen å steke den hel. Jeg har litt dårlig erfaring med å steke fisk som ikke er marinert i hvert fall litt i et eller annet salt, det ble noen ganger i hvert fall ikke nok smak i, synes jeg, selv om jeg tror det var en del interessante ting oppi fettet. Deler man det nokså smått tyter det jo inn olje og smak overalt, men det kan jo være litt råflott å dele det smått hvis man har kjøpt eller fått virkelig bra fisk, man mister jo følelsen av store biter ferskt fiskekjøtt, hvis det er det man har. Det spørs jo i det hele tatt hva man gjør med det.
Plukkfisk var jo opprinnelig restemat.
Når det gjelder krydder lager man selvfølgelig sitt eget opplegg etter hva man liker og hva man har. Når jeg smakte på noe av det som lå i panna trodde jeg at jeg hadde hatt i for mye salt, men det fungerte i grunnen veldig bra med litt mye. Det med salt er som det meste en smakssak, og saltmengde kan jo også godt handle om helse, man får vurdere selv.
Første batch ble faktisk nesten spicy plukkfisk, nummer to en stekt filet, hvis man vil kalle en så liten bit for en filet.
Et ideal, nesten, nei, en drøm, når det gjelder stekt fisk, er noen omganger jeg har spist i Italia, når fisken er stekt nokså raskt (det må jo stemme), i olje, så man får smaken av en skikkelig stekeskorpe i tillegg til selvfølgelig fiskekjøtt, som i heldige tilfeller (jeg kan ikke huske noen skikkelige fiskekriser i Italia) er skikkelig ferskt og akkurat passe mykt.
Dette ble jo ikke helt sånn, men i den retningen var det jeg ville.
Mere varme fra starten er også et poeng, men ikke så mye at oljen begynner å ryke. Det er vel der jeg ikke er helt ekspert ennå…
Jeg hadde tenkt å koke bulgur til, av den posen jeg kjøpte til det kurdiske prosjektet, hosgrønnsakshandleren i Trondheimsveien (se Mat fra nabolaget), men jeg hadde noe brød fra samme kilde som burde brukes opp og lagde krutonger. Usaltet, tror jeg, eller i hvert fall med veldig lite salt, en falt og avlang leiv.
Når det gjelder sånn billig mat som krutonger…hvis man vil strekke maten eller hva man sier, lønner det seg jo å like det man strekker den med i utgangspunktet. Jeg er veldig glad i brød, baker dessverre ikke for tiden, men prøver gjerne nye typer i butikkene rundt her jeg bor. Han kurderen på hjørnet (Ja, han har jo et navn, Kameran heter han, kommer fra Nord-Irak) pleier å ha forskjellige brødtyper i hylla.
Man trenger jo ikke skjære opp krutonger med kniv, i terninger, man kan jo bare rive biter, og stekt i fettet fra fisken pluss litt ekstra, det smakte også bra. De må jo ikke være skikkelig sprø heller om man ikke vil det, myke, men varme smaker også godt.
Stekte sardiner er forresten ett litt annerledes minne om stekt fisk, fra Roma, da jeg var der på interrail som søtttenåring eller noe sånt, sikkert et sjeldent måltid, fordi jeg som regel ikke hadde penger til noe særlig annet enn pizza. Dessverre har jeg glemt hvem jeg var sammen med, jeg husker bare fisken og lokalet sånn noenlunde.
Jeg tror espressokaffe må ha vært på menyen min allerede på de interrailturene, jeg kan i hvert fall godt huske kaffebaren på stasjonen i Venezia, så jeg må jo ha kjøpt noe der. En skikkelig lang disk og bra teknikk fra de som jobbet der på å sende rene kopper fra den enden hvor oppvaskmaskinen sto til den andre enden av disken.
Men det har jeg vel fortalt før…
Jeg prøvde meg med samme type stekte sardiner på en italiensk restaurant i London noen år seinere, men det var faktisk en liten krise, de var ikke spesielt ferske, jeg ble sittende og banne sånn passe skuespilleraktig over at de sikkert var fisket i Themsen, selv om de ikke var det.
Det er ikke umulig at det fantes noen mere eller mindre tydelige signaler fra servitøren om at de sardinene, i London, kanskje ikke var helt førstevalget på menyen, men kjenner jeg meg selv rett ga jeg blaffen og ville prøve uansett.
Og det fikk jeg jo gjort…uten at jeg egentlig vet hvilken konklusjon man skal dra av det.
Jeg synes fortsatt det er interessant at det finnes folk som tror at avsnitt er det grunnleggende elementet i tekst, jeg finner ikke enkel linjeavstand og derfor ser oppskriftene sånn ut for tiden.
Til tross for noen tusen års historie med bokstaver og ord, noen hundre med trykk og Gud vet hvor mange med kontoristrutiner, er det altså en god del teknisk interesserte, som altså styrer vår verden av “informasjon”, mer eller mindre…som ikke har fått med seg basics når det gjelder skriving, den “tekniske” siden av saken er vel den mest irriterende, og analyserer og systematiserer fra scratch, på egen hånd. Det føles noen ganger litt som å sitte i styrehuset i en heisekran og bruke den til å skrive, istedenfor foran en slags skrivemaskin.
Altså, jeg snakker fortsatt om Word-Press, beklager at jeg er sur igjen.
