Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

Brettspill i full størrelse fra Ruter, Oslo.

Kjeks på Grønland…

Turist i egen by Posted on 18 Sep, 2020 01:13

Jeg driver visst og prøver ut alle mulige sånne klisne kjeks, som noen kalte det en gang, på de grønnsaksbutikkene rundt forbi. Mye av det er tyrkisk, kanskje tilfeldig, jeg vet ikke. 

Fant noe i en butikk på Grønlandsleiret, myke kjeks med marshmallows imellom og sjokolade utenpå. Litt på grensen til trøffel-følelse, altså sjokoladetrøffel, hvis sjokis blir for fyldig detter jeg til slutt av.

Men spist ble det.

Det er ikke akkurat gourmetstoff…bare en liten tidtrøyte ved siden av te, mest, for tiden, avveksling til Sætres ting og andres kjekspakker.

Ellers har jo åpenbart Midt-Østen og lenger unna virkelig søtsaker, desserter og ting, som er vel verdt å utforske, man vet ikke hva som skjer i munnen, var det en som sa. Det er ikke masse av sånt på de tyrkiske restaurantene jeg har vært på her, men noe.

Ellers ser jeg en god del stengte butikker i byen, også på Grønland, og det bekymrer meg litt. Jeg mistenker alltid Olav Thon, men det er jo ikke sikkert det er han, det flyter andre penger rundt i byen og gjør ting. Det kan jo være koronaproblemer, men jeg tror det er en del sleazy husleier rundt i byen.

Var innom en annen butikk i en tverrgate, jeg tror Tøyengata, med blant annet kjøkkenutstyr, og jeg kjøpte med noe småtteri. De hadde blant annet kjevler i stein som var til å lage chapati med, sa innehaveren, jeg måtte tenke meg om for å prøve å huske hva det var. Flate brødleiver, nokså små etter størrelsen på kjevlene å dømme. Jeg husker fortsatt ikke helt.

Men de var kule, jeg holdt på å kjøpe en av dem. Man kunne jo alltids bruke den til andre ting, eller prøve å lage chapati.



Nytt hus

Turist i egen by Posted on 31 Jan, 2019 23:52

Akseptabel modernisme, eller hva? Synd med det som antagelig sto der, jeg pleier ikke å like at det gamle rives. Men når først galt skulle være…her tror jeg i grunnen jeg kunne bodd.

Blog ImageGrünerløkka, Torvbakkgata.



Algerie på hjørnet

Turist i egen by Posted on 06 May, 2018 18:59

Dagens lettvinte middag: Myntete og kylling-calzone på Café Provence, som forresten akkurat fikk ett års ekstra leietid av Olav Thon, etter at et nettsted hadde skrevet om hans…andre planer for lokalet, som ligger i
samme bygget som Sentrum Scene.

Jeg tør ikke tenke på hva husleien er, så det er vel i hvert fall grunn til å ikke glemme de stedene man liker.

Det de store menn og kvinner på de forskjellige kontorene rundt omkring burde tenke litt på, er at en by nok trenger planlegging, men den trenger også frihet til å gro på egen hånd. Oslo har alltid hatt en litt rotete side, Norge har alltid hatt en litt rotete side, så vær snill å ikke rydde opp
100%.

Rot er også liv, et pusterom hvis livet eller byen ellers er alt for ryddig. Liker man det ikke kan man gå et annet sted, en mulighet, ikke en regel, som finnes på dette nivået. Som besøkende eller beboer kan man gå hvor man vil…

Det smakte faktisk godt, hverdagsmat fra Middelhavsstrøkene et eller annet sted, eller fra Middelhavsstrøkene syd for Italia, inspirert litt av Italia og tatt med til Oslo. Kafeen er et algirsk treffsted, tror jeg. Hvis noen er så sidrompa at de lurer på hva vi skal med alle nasjonalitetene i byen, så er i hvert fall mat et opplagt svar. Vi kan gjerne ha mere norsk mat på byen, men vi kan gjerne ha mere utenlandsk også, synes jeg. Jeg var innom en restaurant i London for noen år siden, og spiste noe som for min tross alt nokså bondske gane fortonte seg som indisk haute cuisine.

Vi jo ikke ha akkurat dette i Oslo eller Stavanger eller Tromsø eller Bergen, men det hadde vel ikke skadet heller.

Maten spist, teen drukket. Noen skravler, musikken finnes, noen synger litt. Jeg er fortsatt turist, men maten smakte.

Finn roen i byen.



Thereses gate, La petite ville

Turist i egen by Posted on 27 May, 2016 09:18

Å reise er selvfølgelig morsomt, men mitt behov for det er etterhvert blitt
mindre.

Ikke fordi jeg ikke vil se nye steder og møte nye kulturer, men fordi de nye kulturene er så nær meg at jeg bare trenger en liten spaser- eller trikketur for å nå dem.

Frankrike har lenge vært et drømmeland for meg, kanskje mest på grunn av språket og musikken, og da snakker vi impresjonisme, først og fremst, seint 1800-, tidlig 1900-tall, klassisk musikk. Edith Piaf er selvsagt også helt i orden, og jeg oppdaget for lenge siden at hun ikke var den eneste
som sang på den måten, det er antagelig en tradisjon. Noe mer å oppdage når jeg har tid, jeg fant bare raskt noen andre via YouTube, Lucienne Delyle, for eksempel. Som vanlig er det sånn, jeg vet det er noe der, det har jeg oppdaget, men jeg vet ikke hva ennå, jeg gidder ikke gå inn i det før
jeg har bruk for det til noe, eller har så god tid eller av andre grunner
trenger noe ny musikk å svømme rundt i. Print on demand.

Frankrike trenger man altså ikke dra til Frankrike for å oppleve, Thereses gate er langt nok, der visste jeg det var en fransk kafé av et eller annet slag som jeg ikke hadde prøvd. Man snakker fransk rundt meg, to sånn passe eldre damer sitter i et hjørne og ser ut som moren min da hun var på høyden. Hun reiste ikke til Frankrike, men Italia, men jeg får en liten følelse av hva hun egentlig ville, endelig.

Jeg prøver meg litt på fransk til servitøren, men det funker ikke. Han kan jo norsk, han har sikkert lyttet til Carl I. Hagens surmagete utblåsninger og tilpasset seg, akkurat som de asiatene jeg møter også prøver å gjøre, selv om avstanden kanskje er litt lengre. Kanskje.

Det man ikke tenker på når man krangler – og det gjelder også krangler i offentligheten og jeg tror også krig – er at motparten faktisk hører hva du sier. Man tror det ikke, fordi man ikke får det svaret man forventer eller ønsker, men faktisk, jo mer man skriker og kjefter, jo dypere inn går det man sier i hodet til den man krangler med. Det er faktisk ikke ok.

Hvis man er av en type som ikke snakker så mye overlater man alt for mye til motstanderens fantasi, som kan finne på å bevege seg helt over i paranoia eller total forvirring. Eller raseri. Det man egentlig mener kan kanskje allikevel komme frem, noen ganger i form av handlinger eller mangel på handlinger, eller mangel på ord hvor det normalt burde vært ord.

Velvel. Oslo er, som alle andre byer for tiden, full av såkalte utlendinger, som skaper en del innbilte problemer for dem som aldri møter dem, og noen ganger reelle problemer for oss som gjør det, men kommunikasjon
er ofte det største problemet. Har man på en eller annen måte løst det, så det finnes et møtepunkt, kan man ofte gjøre mye, oppleve nye ting, se seg selv pǻ nye måter, se byen på nye måter. Man må regne med å måtte
gjøre motstand av og til, alle har selvsagt med seg både vaner og uvaner, og det er ikke gitt at man alltid ser likt på hva som er hva. Det beste er nok å styre etter nysgjerrigheten og hjertet, og oppsøke det som virker mest spennende eller morsomt.

Det er litt for vanlig for oss å kritisere samfunnsproblemer på avstand, uten at vi selv har vært der, sett etter, sjekket ordentlig.
Prinsippdiskusjoner fører ofte galt av sted, i hvert fall hvis man ikke sjekker realitetene i den situasjonen man står overfor.

I hvert fall har jeg, her jeg sitter, et meget behagelig møte med fransk kultur. Selv om det er litt på avstand, og ikke foregår i selve Frankrike, er det tross alt franskmenn som driver det, får man tro – de snakker i hvert fall fransk i bakgrunnen, maten er fransk, vinen, kaffen, og selve stedet har også en umiskjennelig touch av noe jeg synes jeg kjenner igjen.

Jeg sitter i ”biblioteket”, utsikten er til den andre siden av gaten, allerede der ville kanskje en nordmann gjort det litt annerledes. Stilen på interiøret, tonen fra servitørene, maten, selvfølgelig – alt er en liten bit
av noe du ellers ville måtte pese deg til og fra flyplasser for å oppleve – og
antagelig bidra mer til den globale oppvarming. En liten bit av Frankrike – her.

Alle vil vel naturlig ta med seg litt av sin egen kultur hvis de flytter et sted, og misjonere litt for de tingene ved den man selv liker best. Det er i hvert fall ganske vanlig.

Det er første gang på mange år jeg har en følelse av å være et sted hvor jeg ikke trenger å tenke, og det er en litt rar ting å si, for jeg liker veldig godt å tenke. Det jeg trenger i den andre enden er utløp for tankene på et eller annet vis, for eksempel på denne måten.

Uttrykket ”å gruble” må stamme fra miljøer eller liv hvor man ikke har denne muligheten i stor nok grad. ”Å tenke” er vel ellers mer presist.
Man deler det man har funnet ut, og får respons, positivt eller negativt,
overbærende, sint eller begeistret, det kommer an på. Kanskje man må slåss, det er en del av virkeligheten. Dessverre, kan man si, hvis det blir for mye, men litt får man tåle.

Men som sagt, her finnes ro.

På vei hit oppdaget jeg en bokhandel til som jeg ikke visste om, med masse barnebøker og bøker om barnehagepedagogikk, en gullgruve for meg, og også for barn, som i tillegg til morsomme bøker også ville kunne finne sånne små tulleting som ofte ligger bakerst i bokhandlene, morsomme viskelær, blyanter av forskjellige typer, små figurer, ting i samme genre. Det var en hel masse der.

Til og med møtte jeg en god venn på veien, ei skikkelig hyggelig tysk jente, som satt og solte seg på en benk i nærheten av Bislett. Det tok noen sekunder før vi ble helt sikre på hvem den andre var, men heldigvis
våknet vi begge i tide, fikk vekslet noen ord og hilst ordentlig på hverandre.

Det tyske var en annen utflukt fra det hjemlige for meg, jeg hadde noen års arbeid i en tysk kirke i Oslo, år som etterlater seg oaser av bekjentskaper i en annen kultur, en annen levemåte, som til tross for bestemor Ducks tilsynelatende skepsis på avstand er til stor glede for meg. Muligheten for nye vennskap er også tilstede, jeg har ikke sluppet helt taket i det miljøet der jeg jobbet, og ethvert bekjentskap bærer i seg muligheten til et nytt bekjentskap, som en stafett eller et elvedelta.

Jeg er ikke redd for forskjeller, jeg kan mitt Norge godt nok til å utfordre meg selv i hvert fall en god del. Jeg skal ikke si at jeg nødvendigvis liker alt i alle kulturer eller tør alt, jeg har heller ikke møtt alt, heldigvis. Det ville vært ille, kanskje jeg ville begynt å kjede meg i så fall. Det har skjedd meg med andre ting, særlig hvis jeg går inn med feil utgangspunkt eller holder på for lenge med noe jeg egentlig har mistet interessen for.

Men i en by har man mulighet til å leve side om side med mange rare ting og møtes når man har lyst, for eksempel på kafeer. Jeg skal vedde på at man egentlig har det på landet også, til tross for enkelte fordommer
hos meg, jeg synes jeg har møtt den samme typen selvbevissthet der som jeg selv etterstreber. Den er jo i seg selv interessant, hvis man for eksempel er noe helt annet selv, mest en byrotte, for eksempel, som meg selv, og får lov til å fortsette å være det.

I møte med det andre møter man seg selv, det er også en mulighet.



Tivoli i huet trikk under rumpa

Turist i egen by Posted on 31 May, 2015 23:12

Å kjøre trikk har en liten touch av berg- og dalbane over seg.

Hvis man tar 17-trikken for eksempel fra Grünerløkka til Rikshospitalet
og tilbake igjen, merker man det godt i bakkene ned fra sykehuset, forbi noen nye universitetsbygg, sikkert bygget for oljepenger. En krapp sving like før det virkelig begynner.

Men det gjør jo selvfølgelig ikke det, vi er ikke på tivoli, men i byen. Istedenfor suget ned i avgrunnen kommer, etter svingene, de gamle
universitetsbygningene, altså fra 60-tallet, fint dandert på den ene siden av trikkelinja, med noe som ligner litt på Ullevål Hageby på den andre.

Det er noe utrolig behagelig ved å kjøre trikk gjennom gammel bebyggelse og grøntområder, akkurat som turen ut til Bekkestua med
blåtrikken, som jeg tok en gang for moro skyld sammen med ungene. Den turen er dessverre litt kræsja av de nye holdeplassene, grå industriområder midt i det grønne.

Men følelsen av landtur, en forstørret togtur, på en måte, mye av gleden
ved toget er jo også landskapet som passerer forbi mens man selv sitter i ro, og med trikken er alt enda roligere og man ser enda mer, enda nærmere. Til og med inn i hagene til folk.

Men forbi Blindern, som sagt, videre, først bortover, til kafeen på John Colletts plass, hvor jeg drakk øl en gang med en kompis, ute. En liten bit av det virkelige Ullevål hageby, så inn i skikkelig skygge, løvverket ned mot sykehuset.

Adamstuen er kanskje finere til fots, og den biten ned til
holdeplassen synes jeg alltid er litt…ingensteder, egentlig. Litt for støvete
og litt for lite å se på.

Og så kommer faktisk nedoverbakken, ned Thereses gate, som til Oslo
å være er lang og rett og bred, særlig sett fra dette perspektivet, fra toppen av bakken.

Ikke mer mindreverdighetskomplekser nå, folkens, Oslo er en
fin by, særlig om sommeren, og selv om Thereses gate ikke er en aveny, så er
dimensjonene på Oslo heller ikke så store at det egentlig trengs for å skape
kontrast til det som er dimensjonert mindre.

I hjemlig format er det egentlig en stor og flott gate, og
jeg gidder heller ikke le akkurat nå av alle de historiene om byplanleggere som
prøvde å anlegge noe stort i Oslo og ikke fikk det til. For de som er
interessert finnes det noen anslag her
og der, ett hjørnehus i forlengelsen av Bygdøy Allé ned mot E18 eller veien til
Bygdøy, for eksempel. Det ble med det ene huset. Planen var noe svært noe, jeg
husker ikke helt, men linjalene på arkitektkontoret var nok lange, den gangen
også.

Gudskjelov at det ble med det ene huset, og noe annet er det
vel ikke å si om den saken, for en gangs skyld.

Praha er heller ikke noen stor by, jeg husker jeg var litt
skuffet over det, men jeg tror ikke jeg var skuffet over noe annet.

Deler av Oslo er et ganske hyggelig lappeteppe med temmelig
mange stilarter på små områder. En del av de husene som har overlevd
brutalistiske og andre rive-og byggeprosjekter er vel kjent – det lille
jugendhuset på nedsiden av Indekshuset, for eksempel, som også ”skulle” vært
revet, de trehusene som fortsatt står innimellom alle murbygninger, galleri Albin
Upp på Uranienborg er ett av dem. Større trevillaer, Sagene bad…det finnes
ting.

Et sjarmerende lappeteppe, men man bør kanskje passe på så
ikke hele byen lider samme skjebne som City i London, som visstnok har gateløp
fra middelalderen med en del interessante gamle hus. Men faktum er at hvis man
ikke vet akkurat det, er så mye av det ødelagt av sånne Babels betongkuker at det som
er igjen av selve byen fremstår som en skikkelig ødelagt museumsgjenstand
som er rekonstruert på ståltråd fordi den er så spesiell.

En god del kvartaler i Oslo er allerede nesten der, riktignok
delvis med litt mer forsonlig 80-talls-arkitektur. Men jeg synes det holder med
riving. Ikke minst på østkanten, som litt for ofte får ta støyten. Frogner har
ikke forandret seg så mye siden det ble bygget, og jeg er sjeleglad for det,
det koster meg ikke 5 mill å gå i gatene, så vi nyter alle godt av de pengene
som noen putter inn i vedlikehold. Men Grønland, for eksempel, begynner å bli
litt for mye sveitserost etter min smak, noen av hullene kanskje laget av folk
som kommer til byen for å ”gjøre det bra”, som det heter.

Hvor bra de gjør det for byen kan variere.

Trikken triller videre nedover mot ”byen”, altså mot
sentrum, svinger bort Parkveien ved gamle Frydenlund bryggeri, en sving til,
ned til skyggen under SAS-hotellet, vi vender oss til alt, men ikke gjør det,
ikke vend deg til alt, sett en grense
et eller annet sted.

Vi kan ikke beholde alt
som det var, men jeg vil i hvert fall ikke rive
rukkelet
og ha alt nytt.

Til slutt runder vi hjørnet ved Oslo S, svinger opp igjen,
bort Storgata og når Grünerløkka igjen, på hjørnet ved en italiensk restaurant
jeg har vært noen ganger. Ikke så dumt, det heller.

Men hjemme er bra. Borte er også bra.

Deilig å være turist, ta det man er vant til og gjøre noe
uvanlig med det, eller omvendt, ta noe man ikke er vant til og gjøre et eller
annet helt vanlig med det.

Hva som er hva kan jo være så forskjellig. Noe jeg gjør av
og til gjør du kanskje aldri.

Sightseeing på trikken, for eksempel.

+++

PS
For ordens skyld: Jeg har virkelig ikke noe imot innflyttere, bare de bryr seg om byen. Jeg må nok regnes som en selv. I Tromsø, hvor jeg bodde ganske lenge, fleipet de med at man måtte ha tre generasjoner i slekta innenfor en eller annen gammel bygrense for å kunne kalle seg Tromsøværing. Men jeg følte meg velkommen, sikkert fordi jeg likte byen.



Hjemme

Turist i egen by Posted on 22 May, 2014 09:49

Jeg går den vanlige veien rundt hjørnet og opp Markveien.

Idag regner det, sånn passe, foreløpig, men de jeg møter ser ikke på meg, de stikker nesa ned i et imaginært gjemmested hvor det ikke er vått.

En baker er oppe! Jeg stikker min nese inn, kjøper et brød. Det er et av de «gamle» bakeriene, et lite høl i veggen med langsgående disk, og en svensk bakedame bak disken. Hun sier ikke så mye, litt uvant.

Jeg vet ikke hvilken baker det var, regnet dytter meg også litt inn i min egen verden.

Opp i parken, og plutselig en gang til, følelsen av behagelig fremmedhet, dette minner om noe, London, tror jeg, store trær og bygårder som man ser gjennom og under løvverket. Særlig én av dem, av en eller annen grunn, kanskje bare fordi fargene kontrasterer så sterkt, mørk grått og hvitt eller lyst grått, noe sånt i hvert fall.

Men følelsen av å oppdage noe er der igjen, selv om jeg har gått her tusen ganger, sikkert, begynner jeg til og med å bli nysgjerrig på hvem som bor der. Det pleier jeg da aldri å tenke på, hvis det ikke er sånn at jeg ser etter noen, noen spesielle. Ikke sånn nå, jeg ser bare plutselig for meg et mylder av fargerike personer, sikkert noen grå også, men allikevel interessant. Butikkene i første skapte ikke så mange følelser, skjønt, en skredder? Kanskje til reparasjoner av noe tøy en gang.

Hvorfor skal man alltid vekk? Er det ikke bra nok å være her? Jeg ser utover parken, og det slår meg at dette egentlig ikke er hjemme, ikke for meg. Jeg har alltid likt parker, men jeg vokste opp i en hage, det er sånn jeg tenker på det. Hvis jeg prøver å finne barndomsminner fra parker dukker det opp korps, søttende mai, forsåvidt ok, men ikke så veldig poetisk eller spennende. Parkopplevelsene kom seinere, jeg husker jeg tok med en flaske vin ut i Slottsparken og drakk den sammen med ei jente, den gangen var det skikkelig uskikkelig. Ja, vi ble kjærester.

Olaf Ryes plass i regn, jeg tenker på de som bodde her før, noen av dem jobbet på fabrikkene som lå her, Schous bryggeri, ikke minst, jeg drakk mange øl derfra før de la ned. Det må være rart for dem å se alle forandringene, når man går gjennom bryggeriet, for eksempel, der er det leiligheter, kontorer, museer, skole. Der gikk de vel da, og brygget øl. Fagarbeider, jeg har i grunnen ikke noe forhold til det selv, de finnes jo innen yrker som ikke er praktiske også, men jeg er vel faktisk en profesjonell amatør, jeg lærer meg ting når jeg må eller vil selv, jeg liker ikke så godt å holde på for lenge med ting. Men det er jo kanskje fint at noen er sånn, holder på med det samme lenge, så jeg får drukket ølen min og det smaker bra. Eller kanskje noen av dem er sånn som meg også.

Noen av fabrikkpipene står igjen, jeg så en i horisonten, nede fra bakeren.

Jeg runder hjørnet på oversiden av parken, oppdager en bruktbokhandel jeg ikke har sett før, nei, mest tegneserier, den ser morsom ut. Jeg må stikke innom med ungene. Litt lenger bort en vietnamesisk restaurant, en eller annen snakket varmt om mat fra Vietnam nylig. Jeg har vært litt for begrenset i utforskningen av byen, akkurat som når man kommer til Roma for første gang og alt ser fantastisk ut, selv de små stein- eller gipsdekorasjonene rett på utsiden av hotellet, som blekner når man har sett litt mer av byen.

Trikken spruter meg nesten ned! Det har jeg aldri opplevd før. Jeg veksler et muntert blikk med en passerende asiatisk jente som også ble våt. Jaja, det er nok en hilsen fra de som sitter i Regjeringskvartalet for tiden, de som tror at fart er nesten alle problemers løsning. Man kan godt være kjapp hvis man har ro et sted, men trikken er jo et sånt sted, det har de visst ikke fått med seg. Tog er heller ikke ment å være så forbaska raskt, i hvert fall må det være et poeng i dag at det ikke går så fort, det gjør jo alt annet. En dagsreise til neste by, så rekker man å tenke, fordøye det man fant ut, tenke litt mer, la være å tenke. Fly er stress. Ikke-reise, egentlig, det er idealet. Plopp, hit, plopp, dit, akkurat som på nettet. Latskapen tyter ut etter millioner generasjoners slit.

Min også, latskap altså, eller slit, hvordan man ser det. Jeg går hjem, lastet med et brød og en juice som jeg fant i min vanlige nærbutikk. Kioskene har nesten bare usunne ting, det er kanskje det som er forretningsideen.

Nå lysner det ute også. Akerselva flyter rolig forbi, jeg ser den også gjennom trærne på utsiden.

Dette er i hvert fall hjemme, akkurat nå. Jeg drar stolen nærmere bordet og ser på utsikten en gang til.



Small, but beautiful

Turist i egen by Posted on 20 May, 2014 08:02

Når man kommer fra Trondheimsveien, gjennom gamle Schous bryggeri og skrår opp mot Grünerløkka, risikerer man å treffe på Grünerløkkafilialen av Deichman, som egentlig ligger ganske fint til i en liten park.

Eegentlig, for følelsen er at det hele er litt bortgjemt. Bygningen er fra 20-30-tallet, så vidt jeg kan skjønne, overgang mellom 20-tallsklassisisme og det man litt latterlig kaller bollebarokk. Ikke så veldig prangende, men stort nok til å gi et inntrykk av noe, som H.C. Andersen snakket om. Noen syntes de var noe, litt for mye, da.

Av og til er noe kanskje greit, man skal ikke stikke sitt lys under en skjeppe, står det visst et sted også, og trærne ved Deichman kunne bare vært klippet litegrann, så hadde man sett ansiktet til bygningen bak luggen. Som min mor eller far ville sagt til meg for nesten en mannsalder siden. Tjaja.

Baksiden av huset er selvfølgelig ikke like interessant, men det ser jo ikke ille ut, hvit- eller gråmalt murvegg og store trær. Her kunne det også vært klippet litt, gjort det litt luftigere, litt mindre innelukket. Går man videre og svinger rundt hjørnet, og skrår inn på plassen fra Toftes gate, ser man plassen sånn som den virkelig er tenkt, og det er noe typisk Oslo ved at den veien er den kjipeste inn, men viser det fineste når man kommer ordentlig inn i herligheten. Det er akkurat den samme følelsen man får av å se Konserthuset, det ligger fullstendig inneklemt av nødvendighetsartikler, forsikringsbygg og andre kontorer som har med fysisk overlevelse å gjøre. Litt Janteloven i visuelt uttrykk.

Men fint er det begge steder, egentlig.

Følelsen av fremmedhet kommer overraskende og behagelig, klokka er bare kvart over seks, om morgenen, der jeg går mot en liten statue av ei lita jente, hun er egentlig ganske fin, selv om ansiktet er litt rart, litt kantete og upersonlig. Hun holder en fugl i hånden, kanskje et bilde på oss selv i all vår oppblåste eller overbeskjedne mangel på selvfølelse.

Jeg føler meg noen sekunder virkelig som turist i en by jeg aldri har vært, følelsen av ny erfaring har jeg opplevd mange andre steder.

Gaten er våt av regn, spurvene kvitrer. Noen på vei til jobb, en som tømmer en sekk med glass i en container. En som ikke fikser å gå på jobb, sannsynligvis, leter etter tomflasker i en søppelkasse.

Hadde det vært tørt hadde jeg satt meg på en av murkantene som er bygget i nyere tid, noen av dem er kanskje ment som benker. Hele poenget med en park, nei, ok, ikke hele, da, men noe av vitsen er å kunne sette seg der, og også i skyggen. Jeg vet mange elsker sol, men jeg trives i skyggen, under et tre.

Da kommer selvfølelsen, helt av seg selv.