Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

«Alle» har vært opptatt av frihet, lenge, og de positive sidene av det er selvfølgelig bra, man kan gjøre mere hva man vil. 

Men et menneske inneholder dessverre ikke bare hyggelige ting, og akkurat nå er det grunn til å si noe, det er vold i gang mange steder, jeg tror noe av grunnen er - frihet. Det er greit å være uenige, men krig er kollaps.

Noen vil tilbake til gamle dager, men løsningen på kulturproblemene, det som har med levemåte å gjøre, er å finne fram til ny kultur som kombinerer gammelt og nytt, eller som aksepterer hverandre.

Grønland, Oslo.

Veier, ridestier

Turist i egen by Posted on 05.07.2022 01:16

https://forskning.no/arkeologi/stale-80-har-gjenoppdaget-150-kilometer-av-de-gamle-hovedveiene-i-nordmarka/1882112?fbclid=IwAR05ClCJABo6ZksK_x0JfxTdcFkH3EXfvOgOm8UEc2NUptwhDpGWsLQ3DpA

Interessant artikkel med opplysninger om gamle veier til og fra Oslo som jeg ikke hadde hørt før.

At veiene, eller de brede stiene, som det høres ut som om det egentlig er, ble lagt temmelig rett fram, istedenfor etter terrenget, var i hvert fall et nytt poeng for meg. En del eldre bilveier er jo nettopp lagt i slake svinger etter terrengets former, og kan være en fornøyelse å kjøre, hvis man ikke er stressa, da. Jeg kan huske en biltur om natten, fra jeg tror Valdres, en ferie om sommeren, og hjem til Oslo. Stemningsfullt og harmonisk på en måte jeg ikke er vant til å tenke i en bil. Dagens motorveier er jo industrianlegg.



Oksefontenen

Turist i egen by Posted on 22.01.2022 18:43

Denne fontenen, midt på Torshov, er laget av skulptøren Asbjørg Borgfelt (1900-76). Hun har også laget i hvert fall en annen kjent statue i byen, den av Christian Krohg, nede på Karl Johan (rett ved Dasslokket). Statuen av Krohg ble laget sammen med mannen hennes, som også var billedhugger, Per Hurum.

Oksefontenen ble satt opp i 1929. Disse gårdene på Torshov, som ligger over et ganske stort område, ble bygget fra 1917 til 1925.



En utrolig kort turistguide for Oslo…sentrum

Turist i egen by Posted on 06.07.2021 15:03

«Sentrum» er et begrep med ikke helt tydelig innhold, men egentlig er det vel to betydninger av ordet – det ene er hele den gamle byen, det arkitekter kaller murbyen, nokså mye bygget rundt 1890, men godt blandet med andre stiler og hus fra andre tider. Det er vel helst når man diskuterer byen og politikk man bruker den betydningen av ordet.

Det andre er området rundt domkirken, kvadraturen, Karl Johan, selvfølgelig, rådhuset. Ikke helt tydelige grenser, kanskje, men mest butikker og kontorer, kanskje så langt som til Café Sara i Torggata.

Jeg vet ikke om jeg ville kjørt så mye i sentrum, i hvert fall i den siste betydningen av ordet er det så mye som egentlig er laget for fotgjengere og nå syklister, og for meg som bor nederst på Grünerløkka er jo det fint. Bilene er allerede stengt nokså mye ute, bortsett fra varetransport, selvfølgelig. Jeg kan godt si at jeg også elsker bomringen, den gjør det levelig å bo her.

Men med bil sliter man i hvert fall i den minste varianten av sentrum.

Det meste av gjennomgangstrafikken går utenom det gamle sentrum, altså i betydning 1, som er mest leiligheter, og kafeer og butikker og gallerier og andre kultursteder finnes også. I noen områder er det nesten bare boliger. Jeg er ikke sikker på reglene for parkering, det er jo skiltet, egentlig ganske nøye, men selv de gamle parkeringsbestemmelsene pleide å være nokså finurlige, et tidlig eksempel på kreativ administrasjon eller petimeterbyråkrati. Vi var som regel litt nervøse, husker jeg, da vi hadde bil i byen med gateparkering.

Men det pleide å gå an å parkere, lettest å finne en plass typisk lørdag morgen, vanskeligst seint på kvelden på hverdager. Lukeparkering er en nokså nødvendig ferdighet, selv om man kan ha flaks og finne en skrå parkeringsplass i en gate eller en sjelden gang en på tvers. Det finnes parkeringshus hvor det vel ofte er plass, men det er ikke billig.

Jeg hører til de som ikke har bil, jeg låner når det trengs, bruker ellers trikk, buss, T-bane, tog, i den grad det ikke bygges om eller en linje er stengt av en annen grunn. Det er ganske mye av det for tiden, men mye fungerer jo tross alt.

Oslo er ikke så diger, men stor nok til at kollektivtransporten spiller en stor rolle i byen. Jeg bruker den hver dag, gjerne flere turer på en dag.

Det merkes vel at det er mere biltrafikk her akkurat nå, men så lenge det ikke er sånn hele tiden går det bra.

Hyggelig med besøk, folk i gatene og på kafeene og på trikken.

Redigert etter publisering.



Litt eksos

Turist i egen by Posted on 02.07.2021 09:54

Det er mere biltrafikk i byen enn vanlig, og antagelig flere bensinbiler, man merket det på lufta i går, i hvert fall.

Noe av grunnen er kanskje norske turister.

Men byen er jo nokså full av folk, det er fint.



Kjeks på Grønland…

Turist i egen by Posted on 18.09.2020 01:13

Jeg driver visst og prøver ut alle mulige sånne klisne kjeks, som noen kalte det en gang, på de grønnsaksbutikkene rundt forbi. Mye av det er tyrkisk, kanskje tilfeldig, jeg vet ikke. 

Fant noe i en butikk på Grønlandsleiret, myke kjeks med marshmallows imellom og sjokolade utenpå. Litt på grensen til trøffel-følelse, altså sjokoladetrøffel, hvis sjokis blir for fyldig detter jeg til slutt av.

Men spist ble det.

Det er ikke akkurat gourmetstoff…bare en liten tidtrøyte ved siden av te, mest, for tiden, avveksling til Sætres ting og andres kjekspakker.

Ellers har jo åpenbart Midt-Østen og lenger unna virkelig søtsaker, desserter og ting, som er vel verdt å utforske, man vet ikke hva som skjer i munnen, var det en som sa. Det er ikke masse av sånt på de tyrkiske restaurantene jeg har vært på her, men noe.

Ellers ser jeg en god del stengte butikker i byen, også på Grønland, og det bekymrer meg litt. Jeg mistenker alltid Olav Thon, men det er jo ikke sikkert det er han, det flyter andre penger rundt i byen og gjør ting. Det kan jo være koronaproblemer, men jeg tror det er en del sleazy husleier rundt i byen.

Var innom en annen butikk i en tverrgate, jeg tror Tøyengata, med blant annet kjøkkenutstyr, og jeg kjøpte med noe småtteri. De hadde blant annet kjevler i stein som var til å lage chapati med, sa innehaveren, jeg måtte tenke meg om for å prøve å huske hva det var. Flate brødleiver, nokså små etter størrelsen på kjevlene å dømme. Jeg husker fortsatt ikke helt.

Men de var kule, jeg holdt på å kjøpe en av dem. Man kunne jo alltids bruke den til andre ting, eller prøve å lage chapati.



Nytt hus

Turist i egen by Posted on 31.01.2019 23:52

Akseptabel modernisme, eller hva? Synd med det som antagelig sto der, jeg pleier ikke å like at det gamle rives. Men når først galt skulle være…her tror jeg i grunnen jeg kunne bodd.

Blog ImageGrünerløkka, Torvbakkgata.



Algerie på hjørnet

Turist i egen by Posted on 06.05.2018 18:59

Dagens lettvinte middag: Myntete og kylling-calzone på Café Provence, som forresten akkurat fikk ett års ekstra leietid av Olav Thon, etter at et nettsted hadde skrevet om hans…andre planer for lokalet, som ligger i
samme bygget som Sentrum Scene.

Jeg tør ikke tenke på hva husleien er, så det er vel i hvert fall grunn til å ikke glemme de stedene man liker.

Det de store menn og kvinner på de forskjellige kontorene rundt omkring burde tenke litt på, er at en by nok trenger planlegging, men den trenger også frihet til å gro på egen hånd. Oslo har alltid hatt en litt rotete side, Norge har alltid hatt en litt rotete side, så vær snill å ikke rydde opp
100%.

Rot er også liv, et pusterom hvis livet eller byen ellers er alt for ryddig. Liker man det ikke kan man gå et annet sted, en mulighet, ikke en regel, som finnes på dette nivået. Som besøkende eller beboer kan man gå hvor man vil…

Det smakte faktisk godt, hverdagsmat fra Middelhavsstrøkene et eller annet sted, eller fra Middelhavsstrøkene syd for Italia, inspirert litt av Italia og tatt med til Oslo. Kafeen er et algirsk treffsted, tror jeg. Hvis noen er så sidrompa at de lurer på hva vi skal med alle nasjonalitetene i byen, så er i hvert fall mat et opplagt svar. Vi kan gjerne ha mere norsk mat på byen, men vi kan gjerne ha mere utenlandsk også, synes jeg. Jeg var innom en restaurant i London for noen år siden, og spiste noe som for min tross alt nokså bondske gane fortonte seg som indisk haute cuisine.

Vi jo ikke ha akkurat dette i Oslo eller Stavanger eller Tromsø eller Bergen, men det hadde vel ikke skadet heller.

Maten spist, teen drukket. Noen skravler, musikken finnes, noen synger litt. Jeg er fortsatt turist, men maten smakte.

Finn roen i byen.



Thereses gate, La petite ville

Turist i egen by Posted on 27.05.2016 09:18

Å reise er selvfølgelig morsomt, men mitt behov for det er etterhvert blitt mindre.

Ikke fordi jeg ikke vil se nye steder og møte nye kulturer, men fordi de nye kulturene er så nær meg at jeg bare trenger en liten spaser- eller trikketur for å nå dem.

Frankrike har lenge vært et drømmeland for meg, kanskje mest på grunn av språket og musikken, og da snakker vi impresjonisme, først og fremst, seint 1800-, tidlig 1900-tall, klassisk musikk. Edith Piaf er selvsagt også helt i orden, og jeg oppdaget for lenge siden at hun ikke var den eneste som sang på den måten, det er antagelig en tradisjon. Noe mer å oppdage når jeg har tid, jeg fant bare raskt noen andre via YouTube, Lucienne Delyle, for eksempel. Som vanlig er det sånn, jeg vet det er noe der, det har jeg oppdaget, men jeg vet ikke hva ennå, jeg gidder ikke gå inn i det før
jeg har bruk for det til noe, eller har så god tid eller av andre grunner trenger noe ny musikk å svømme rundt i. Print on demand.

Frankrike trenger man altså ikke dra til Frankrike for å oppleve, Thereses gate er langt nok, der visste jeg det var en fransk kafé av et eller annet slag som jeg ikke hadde prøvd. Man snakker fransk rundt meg, to sånn passe eldre damer sitter i et hjørne og ser ut som moren min da hun var på høyden. Hun reiste ikke til Frankrike, men Italia, men jeg får en liten følelse av hva hun egentlig ville, endelig.

Jeg prøver meg litt på fransk til servitøren, men det funker ikke. Han kan jo norsk, han har sikkert lyttet til Carl I. Hagens surmagete utblåsninger og tilpasset seg, akkurat som de asiatene jeg møter også prøver å gjøre, selv om avstanden kanskje er litt lengre. Kanskje.

Det man ikke tenker på når man krangler – og det gjelder også krangler i offentligheten og jeg tror også krig – er at motparten faktisk hører hva du sier. Man tror det ikke, fordi man ikke får det svaret man forventer eller ønsker, men faktisk, jo mer man skriker og kjefter, jo dypere inn går det man sier i hodet til den man krangler med. Det er faktisk ikke ok.

Hvis man er av en type som ikke snakker så mye overlater man alt for mye til motstanderens fantasi, som kan finne på å bevege seg helt over i paranoia eller total forvirring. Eller raseri. Det man egentlig mener kan kanskje allikevel komme frem, noen ganger i form av handlinger eller mangel på handlinger, eller mangel på ord hvor det normalt burde vært ord.

Velvel. Oslo er, som alle andre byer for tiden, full av såkalte utlendinger, som skaper en del innbilte problemer for dem som aldri møter dem, og noen ganger reelle problemer for oss som gjør det, men kommunikasjon er ofte det største problemet. Har man på en eller annen måte løst det, så det finnes et møtepunkt, kan man ofte gjøre mye, oppleve nye ting, se seg selv pǻ nye måter, se byen på nye måter. Man må regne med å måtte gjøre motstand av og til, alle har selvsagt med seg både vaner og uvaner, og det er ikke gitt at man alltid ser likt på hva som er hva. Det beste er nok å styre etter nysgjerrigheten og hjertet, og oppsøke det som virker mest spennende eller morsomt.

Det er litt for vanlig for oss å kritisere samfunnsproblemer på avstand, uten at vi selv har vært der, sett etter, sjekket ordentlig.

Prinsippdiskusjoner fører ofte galt av sted, i hvert fall hvis man ikke sjekker realitetene i den situasjonen man står overfor.

I hvert fall har jeg, her jeg sitter, et meget behagelig møte med fransk kultur. Selv om det er litt på avstand, og ikke foregår i selve Frankrike, er det tross alt franskmenn som driver det, får man tro – de snakker i hvert fall fransk i bakgrunnen, maten er fransk, vinen, kaffen, og selve stedet har også en umiskjennelig touch av noe jeg synes jeg kjenner igjen.

Jeg sitter i ”biblioteket”, utsikten er til den andre siden av gaten, allerede der ville kanskje en nordmann gjort det litt annerledes. Stilen på interiøret, tonen fra servitørene, maten, selvfølgelig – alt er en liten bit av noe du ellers ville måtte pese deg til og fra flyplasser for å oppleve – og antagelig bidra mer til den globale oppvarming. En liten bit av Frankrike – her.

Alle vil vel naturlig ta med seg litt av sin egen kultur hvis de flytter et sted, og misjonere litt for de tingene ved den man selv liker best. Det er i hvert fall ganske vanlig.

Det er første gang på mange år jeg har en følelse av å være et sted hvor jeg ikke trenger å tenke, og det er en litt rar ting å si, for jeg liker veldig godt å tenke. Det jeg trenger i den andre enden er utløp for tankene på et eller annet vis, for eksempel på denne måten.

Uttrykket ”å gruble” må stamme fra miljøer eller liv hvor man ikke har denne muligheten i stor nok grad. ”Å tenke” er vel ellers mer presist. Man deler det man har funnet ut, og får respons, positivt eller negativt, overbærende, sint eller begeistret, det kommer an på. Kanskje man må slåss, det er en del av virkeligheten. Dessverre, kan man si, hvis det blir for mye, men litt får man tåle.

Men som sagt, her finnes ro.

På vei hit oppdaget jeg en bokhandel til som jeg ikke visste om, med masse barnebøker og bøker om barnehagepedagogikk, en gullgruve for meg, og også for barn, som i tillegg til morsomme bøker også ville kunne finne sånne små tulleting som ofte ligger bakerst i bokhandlene, morsomme viskelær, blyanter av forskjellige typer, små figurer, ting i samme genre. Det var en hel masse der.

Til og med møtte jeg en god venn på veien, ei skikkelig hyggelig tysk jente, som satt og solte seg på en benk i nærheten av Bislett. Det tok noen sekunder før vi ble helt sikre på hvem den andre var, men heldigvis
våknet vi begge i tide, fikk vekslet noen ord og hilst ordentlig på hverandre.

Det tyske var en annen utflukt fra det hjemlige for meg, jeg hadde noen års arbeid i en tysk kirke i Oslo, år som etterlater seg oaser av bekjentskaper i en annen kultur, en annen levemåte, som til tross for bestemor Ducks tilsynelatende skepsis på avstand er til stor glede for meg. Muligheten for nye vennskap er også tilstede, jeg har ikke sluppet helt taket i det miljøet der jeg jobbet, og ethvert bekjentskap bærer i seg muligheten til et nytt bekjentskap, som en stafett eller et elvedelta.

Jeg er ikke redd for forskjeller, jeg kan mitt Norge godt nok til å utfordre meg selv i hvert fall en god del. Jeg skal ikke si at jeg nødvendigvis liker alt i alle kulturer eller tør alt, jeg har heller ikke møtt alt, heldigvis. Det ville vært ille, kanskje jeg ville begynt å kjede meg i så fall. Det har skjedd meg med andre ting, særlig hvis jeg går inn med feil utgangspunkt eller holder på for lenge med noe jeg egentlig har mistet interessen for.

Men i en by har man mulighet til å leve side om side med mange rare ting og møtes når man har lyst, for eksempel på kafeer. Jeg skal vedde på at man egentlig har det på landet også, til tross for enkelte fordommer
hos meg, jeg synes jeg har møtt den samme typen selvbevissthet der som jeg selv etterstreber. Den er jo i seg selv interessant, hvis man for eksempel er noe helt annet selv, mest en byrotte, for eksempel, som meg selv, og får lov til å fortsette å være det.

I møte med det andre møter man seg selv, det er også en mulighet.



Next »