Blog Image

Den profesjonelle amatør


«Alle» har vært opptatt av frihet, lenge, og de positive sidene av det er selvfølgelig bra, man kan gjøre mere hva man vil. 

Men et menneske inneholder dessverre ikke bare hyggelige ting, og akkurat nå er det grunn til å si noe, det er vold i gang mange steder, jeg tror noe av grunnen er - frihet. Det er greit å være uenige, men krig er kollaps.

Noen vil tilbake til gamle dager, men løsningen på kulturproblemene, det som har med levemåte å gjøre, er å finne fram til ny kultur som kombinerer gammelt og nytt, eller som aksepterer hverandre.

Grønland, Oslo.

The upbringing of kids…

Barneoppdragelse Posted on 29.07.2022 23:16

Some parents seem to think that the question of authority is impossible to solve, seen in the light of already decades of public debate. Personally I don’t think I ever left the position of opposition, to a tradition that felt outdated already in the 1980s, although of course, with your own kids around, you have to think more…

Some are still conservative, especially older people, either in practice, I guess, in their own family, or through what you hear, read, in comments in social media.

Everybody has some kind of mix between freedom and restrictions, in a family, only not in the exact same connections. Cultural specialities, habits.

Also, the effect it gives when you move from one country to another, when you get real riends, maybe even marry into another culture, somehow it has to move you, partly, out of the position you left, you have to make some sort of mix of cultures if you stay in that country or in a relation with someone who used to be foreign to you.

This is for me mostly guesswork, I have not married a foreigner, but spoken to many.

Of course, any couple needs to create a new mix of cultures, all families are different, very different or slightly so, it should be a process which all who are lovers, married, even friends, which is easier, but any relation between people is a mix of cultures, in a sense, when the two involved come from the same town and when they come from different parts of the world.

In some ways the same thing.

Back to parent authority.

In my world, here in Norway, Scandinavia, I guess Europe, USA, other parts of the world, I don’t know, we went through a real debate about authority, both parent authority and political authority, starting probably in the 60s, and since I was born in 1963, and turned myself into an environmental activist during the 70s and 80s, with a lot of opinions about abuse of authority, I used to think we were the aftermath of the aftermath of this development.

Of course, everything takes time.

Some stayed in the old concepts of authority in upbringing.

The first thing that comes to mind when I try to discuss this is that absolute definitions, concepts, ideas – easily make trouble. After years of hard, but actually fun work with your own kids, my kids, ideas, ideals, have changed so they can’t quite be recognised, sometimes they must be more or less disregarded, or maybe some survive.

Simple solutions do perhaps exist, but more often they don’t.

So if childless friends or old people stick to ideas like there must be no compromises, kids today have no discipline, etc, I feel the discussion is sometimes meaningless. To a certain extent they may be right, to a certain extent I may be right.

And of course it is difficult to judge other people’s families from the outside. I also don’t feel this is my job. I say what I think, people who read it must take what they want and disregard what they don’t want. When it comes to politics, family economy etc and general principles, I may have more to say, but everyone is free to create their own life and their own family life, I feel there should be pretty wide possibilities, but also debate, in order to think and discuss and make an impact on each other’s thoughts and lives.

The discussions and relations across cultures I feel always need time, in order to avoid misunderstandings, and in order to step back when one senses that something is going too far into other people’s lives or things happen which are unacceptable for some. We have and had a culture in Norway which also needs to be respected, but everyone does not have to live exactly like “us”, and “we” don’t live exactly alike either, and in general, there has to be time to think and to withdraw from positions when it is necessary. To make space and then see where we are.

In general I feel that the discussion about consequences towards kids is meaningless if you don’t consider what kind of presence the father or the mother normally have, how soft or hard they are, how the kids are normally treated. To what extent there is space left for the children to live, I mean basically mentally.

…I general, I feel there are rules, and there are exceptions to rules, even possibilities to break some sometimes. I even teach my kids this, when I feel it is right, and to ask when and when not – I am not sure it is an easily answerable question.

Lying to the kids is generally something I feel should be avoided. Some say that you should protect your kid against the evil of the world, possibly as long as you can? – and in some ways I may agree, but to what extent? They also need to learn to defend themselves, and to take chances too, even if they may fail.

I also think there is a general rule that if you want to know a person, and get to know someone – to be 100% positive, all the time, doesn’t work. Of course, a friendship has to be based mostly on…friendly feelings, but if you absolutely never say anything negative, never react a little aggressively, never ever gets angry, in the end, I would definitely say you don’t know the person in question, it is not possible to have an overview of what he or she will do or think, which you need a little of, as a friend or if you are in a family.

Some are so polite you don’t actually know how they really feel, at least about certain things.

Ignorance exists.

Politeness is ok, absolutely, to a certain extent, sometimes really important, and with a certain content. It can be a way of showing respect and even friendliness. 

But you need to get beyond that to know someone.

And talking about protecting the kids…also from your own problems and shitty sides? Again, how much?

Again, I don’t think I believe too much in…100%-positions. Kids are so close to you anyway, they will sense a lot of things even if you don’t tell them, like we sensed our parents, but didn’t always know what was the problem, for them, in their minds.

Sometimes it is ok to be honest and straightforward, sometimes you will want to wait, I think. To check what is necessary for the kids, what they need to know, is probably a sound thought. But sometimes you can end up having to tell them things even if you wanted to protect yourself.

Not always a way around that.

The English writer Roald Dahl’s story Danny, the champion of the world, is about this kind of problem, adult secrets, in this case illegal pheasant hunting.

The kids don’t know what lying is from the start – in the beginning, there is no acting, at least I am used to this, if not even this is changing because the world is changing… I don’t really believe it is possible, really small kids can’t lie.

There is a lot of brutality right now, it seems, in the world, in our country, too, sudden outbreaks of harsh attitudes, but it is a question how much of it was there already, only very sparsely disguised or hidden, now coming up from our psychological underground. Partly because of freedom, is my very rough guess. I wanted freedom, still do, but we must learn to handle it, and we also have to discuss its limits, in a new context, a new situation.

But I will not tolerate to be taken back to my parents’ or grandparents’ systems of respect. Respect should be given in both directions, from the old to the young and the other way round, and the reasons for the old to say yes or no should be they have more knowledge, of course, when this is an actual fact, and protection.

But freedom, and developing real independence of mind, are always issues.

And the times change…sometimes too slowly, sometimes too fast, so there has to be room for discussions.

There are claims today, in a Norwegian context, that kids demand too much and are given too much space.

This may be right, sometimes, but it takes work and some mistakes to get us out of the opposite problem, too little space for them, too little independence, too little freedom. This was the old world as I conceived it.

I grew up almost without any punishment. There were some incidents, my father gave me a handful on my butt, which he later denied, but my memory is quite clear…I ran up the stairs to the second floor and locked me into the bathroom to escape.

I don’t think it happened many times, and it was probably an issue of conflict between my parents. My mom must have won that argument. (They never fought when we heard or saw it, but had real conflicts which were never settled, leaving the house sometimes in a feeling of…electric tension).

When one parent is much stricter than the other, you create a dynamic, you could say…one part will maybe tend to be more lenient, and the balance would be different with opposite positions, or change from situation to situtioan, maybe.

Some say…especially some family therapists say, that parents should basically agree, it is held as an ideal.

It is to a certain extent true that agreement is ok, I would say as long as they are both reasonable. Conflicts that never end can be trouble, but again, the worst for me, is not acknowledging problems, not talking about them.

Even the colonel side of my personality can maybe be tolerable if it is allowed to say something about it and laugh.

The opposite can be trouble too, too much weakness or apologies.

But if your parents are unreasonable, as a kid you have no escape from a possible dictatorship…and many reactions may be produced out of this. I am divorced myself, now, but we were in agreement in having at least two kids, so they could have the possibility of an alliance against us when necessary… Said with a grin, as is pretty common in many situations in Norway, but in my mind at least, at the same time it was meant in earnest.

Also, to know who your parents are, for real, has real value, as opposed to seriously wondering about too much of their personality because your mother, father, is either very unsure of herself, himself, or perhaps not being honest towards himself on certain points.

“The old regime” of bringing up kids…it still bothers me, even if my generation and the environment I grew up in…we did what we could to create opposition, I think, make our own culture, our own life. I was not exactly a revolutionary back then, when it came to family business, I think maybe because my father after all also had a heart, even if he was also difficult and often impossible to talk to, totally out of reach of a discussion. But he had after all other sides and there was freedom and a limit to dífficulties.

But I wanted to make my own version of a mainstream culture, or simply take part in creating a new culture. This became an idea in my head and in many people’s heads. 

Freedom was an obvious issue in this project. I thought maybe one reason, for me, personally, was that there were so many fixed habits in our family – and in other families – things that didn’t change.

The war, or peace after it, had also given my parents’ generation a real boost in thinking about freedom, believing in it, and the will to give me freedom was there, this came not least from my mother. From my father came the will to decide, and as years passed by in my own life, I wondered what role the war had played in the development of his personality and in his life and his way of thinking.

The fact that I had a severe mental breakdown at the age of 27, which lasted for many years, made all problems I had towards family more difficult to deal with, for myself and for the family.

The problem with my father’s authority and style was there from my childhood, but it was also coloured by my mother’s views on those things, she was of course taking part in the conflict, and her built-up tension through many years eventually came out in the open, pretty suddenly, around the time I became a teenager. 

What happened to her was women’s lib. in our house. In many ways for the good, my mother put us to work in the house, which was totally fair, she got higher education (she already had examen artium, secondary education to the age of 18, which was not so common in her generation (she was born in 1929). My father complied, I think, to spenging time and work on the education, I cannot recall any serious problems around this.

In general the air became easier to breathe in, in the family, at this point, at least I think like that now, when looking back.

My father also broke off a career in shipping around the same time, when I was 16-17, starting to work as a freelance writer. I respect this decision a lot, still, and some of the writing was a gift to us, consciously or subconsciuously on his part, because he told a lot about the place he grew up, Tjøme, outside of Tønsberg, and about work and life along the coast. His father was a skipper, one of his grandfathers a boatswain, a craftsman at sea, specialist in making knots and working with ropes, he was working in the naval military base in Horten and as a teacher there.

The sea was an important part of our family’s life for generations, before my father and before us.

I was too angry with him to really appreciate his writing, both because of my chaotic situation and because of both my own and his stubbornness in many ways. We had good times too, but trouble…until he died. I spoke to him the very evening before the night he died, and he managed to say that he cared for me, which was a sensation and very important for me. Neither my mum or my dad had ever said those words to me, and I think the same with my brother and sister.

This, I think, is very much a generation problem. I met a German psychologist a few years ago who works here, he is around my own age, and we compared some family experiences and found many similar things, for instance a general remoteness as an everyday state of mind for our parents, and as a phenomenon in their generation. Not in every situation, of course, but in many ways. I know people who hardly ever had a real hug from their dad. You could say things like this possibly came from old-fashioned gender roles, or the shock of the war, or both, or other things.

The psychologist told me this had recently become an issue in Germany, in public discussions about the war, and the discussion was not only about the war generation, people who had experienced the war, but the impact they had and this had on our generation, people born fairly shortly after the war.

Something to think about, also, when the talk is about refugees, today.

There were of course a lot of things in my relation to my parents which were totally ok or even fantastic, but what I still don’t accept is an attitude of really not talking about problems in relations, pretending that everything is fine.

I am sometimes considered a nuisance, a troublemaker, and I have to admit that the last years things have sometimes been over the top for me for quite some time, and subsequently for people I know. 

But we live in special times. I feel the urge some have not to move one millimeter in a mental position, sometimes is in effect real fascism, stemming not only from the war, I think, but partly from the fact that much shit suddenly hits many fans, problems which have worked themselves towards the surface for generations and generations of suppression do exist, now.

A lot of other things emerge, reactions to freedom, really, too, which in many cases seem unacceptible to me.

Freedom…I asked for it, many did, many still do – we just have to handle freedom, and to keep it, and also handle the shit which comes up together with the joy.

I don’t think there is one solution to all this, other than sticking to as much positive humanness as is possible.

No wonder there are difficulties around, I think, but there are also huge opportunities to solve major problems.

These are some of my opinions on the upbringing of kids. Nothing of this touches upon actual formal laws in society, it is all about how we live and how we regulate life socially, not judicially.

I have written a stack of articles in Norwegian about the subject, published on my Norwegian blog, which I had the intention of translating into English. We’ll see if I get that far.


Barneoppdragelse Posted on 24.02.2022 12:06

Når det gjelder felles oppfatninger om oppdragelse…jeg har jo gitt uttrykk for en god del oppfatninger i denne spalten. Men når man skriver om et tema som frihet…

Det å ha barn, hjelpe dem til å stå på egne bein, selv finne ut av hvem de er, hva slags relasjon de har til en selv, ikke blande seg for mye i deres liv, prøve å passe på dem, hjelpe dem til å ha kontakt med seg selv, hvis det forsvinner…man møter jo sin egen oppvekst i døra, da snakker vi jo mye om problemene.

Men de hyggelige tingene…jeg er vel typen til å ville oppleve noe nytt i den genren også, nå, selv om jeg selvfølgelig gjerne vil gi videre ting jeg har fått også.

Jeg har gått for en strategi med å gi barna frihet fra begynnelsen, ikke lage dem “voksen-vennlige”, som en psykolog, tror jeg det var, formulerte det en eller annen gang. Jeg tenker at man tidsnok lærer seg å klare seg i sosiale settinger, i hvert fall hvis foreldrene ikke slipper helt taket i det og er oppmerksomme på den siden av saken også, men jeg synes det har vært et større problem rundt meg at veloppdragenheten har vært så stor at man mister seg selv, tar mere hensyn til andre enn seg selv, for mye.

Det er mulig dette er enda en variant av å gi barna det man ikke fikk eller ikke fikk til selv…i så fall må jeg kanskje tenke meg om enda en gang, men jeg mener det har vært et tema, er det fortsatt, for mange flere enn meg, idag, ja, ikke bare i 1970, da jeg var sju.

Jeg tenker, man kan godt ha prinsipper når man får barn, men de må tilpasses og eventuelt forandres underveis, det er et kreativt prosjekt hvor resultatene ikke er gitt, selv om man kan være enige om…visse prinsipper. Men de blir på sitt beste bare en nokså vag beskrivelse av den virkeligheten man står i underveis, og et ugangspunkt for samtale og tenking, og også fort en veldig generell beskrivelse av det man måtte se på som resultater, når barna er blitt voksne.

Det er selvfølgelig vanskelig å snakke om, både fordi jeg kommer med generaliseringer selv, og fordi det naturlig nok er et følsomt tema, det er nokså privat også, som jeg i hvert fall gjerne skulle holde utenom prestasjon. Beklager at jeg ikke blir ferdig med tenårene selv, men noen av min foreldregenerasjons fastlåste holdninger trenger enda å bli rusket opp i, jeg merker mens jeg skriver presset fra tradisjonalisme som har vært på fremmarsj en god stund.

Så lenge man ikke er 100% alltid…går ting lettere, er absolutt også en tanke. Alle har hangups og vriene sider, perfeksjon kan også være et hangup.

Jeg burde sikkert ikke si mere, for ikke å gi bort dårlig samvittighet, bare at som et religiøst og forhåpentligvis humanistisk menneske føler jeg at det nordmenn og -kvinner trenger mest ikke er tilgivelse, men tilstedeværelse i livet. Ensomhet har vært og er landets svøpe, den lander ofte her jeg bor, i Oslo, og selv om den også har gitt oss styrke og selvstendighet…det blir kanskje også et dilemma, og jeg kan bare tilby min egen løsning, igjen, som eksempel: Å gå til og fra sin egen ensomhet, konkret og mentalt, at man helst har tid nok til å finne igjen seg selv etter at man har gått i spinn blant andre, for det gjør jeg, og ofte.

Jeg vet ikke hvor mye jeg vil si om familie, jeg er ikke noe særlig glad i tradisjoner, sier jeg, men andre legger andre ting i det, det kan bety noe helt annet og hyggeligere for andre og selvfølgelig for meg hvis jeg er på besøk, men for meg selv er jeg mere glad i mennesker enn i regler, selv om man jo må ha noe å gjøre opprør mot…

Nokså seriøst har jeg altså støtt på synspunktet blant yngre folk, i tjueårene, at det ikke var noen stramme rammer, eller ikke så mange faste holdepunkter, og den står jo ikke jeg helt i, til tross for alt mitt arbeid for å komme løs, de strenge tingene og firkanta oppfatninger sitter i meg fortsatt og skaper bevegelsen, trangen, til å komme løs. Befinner man seg mere i en relativ virkelighet har man sikkert større behov for holdepunkter. Og igjen snakker jeg generelt og entydig om ting som kan arte seg forskjellig for én person, innenfor ett liv, man kan være passe stø eller for stø på ett område og det motsatte på et annet.

Det er ingen grunn til å konkurrere om hvem som er flinkest foreldre. Ethvert møte med et menneske, gammelt eller ungt, kan bety noe og kan føre til noe. Jeg er som regel glad for at mine barn møter mennesker på sin egen måte, flere heller en færre, og helst uten at jeg skal legge føringer for noe som helst. 

Men samtidig får man ideer om ting de mangler – ifølge meg, klart – men som lærer klarer jeg ikke la være å legge litt planer. Gjennomføringen av dem skal ikke nødvendigvis være bestemt, og jeg må ofte gi meg når det gjelder konkrete ideer, men hvis jeg leter etter deres behov og allikevel er åpen for at de vil sine egne ting – så skjer det ofte noe i møtet med dem, til tross for mine egne bommerter eller min egen sløvhet, som også finnes. Det at man er interessert i dem, når man er det, håper jeg hjelper dem fremover, og jeg mener også man kan rette opp feil fra i går.

Barn er på noen måter lette – viljen til å gjøre noe for dem eller hjelpe dem eller være sammen med dem blir lett besvart, og gjerne med noe man selv ikke har kommet på.

Men sikker kan jeg ikke være på forhånd, på at jeg får hjulpet dem nok eller gitt dem noe fornuftig. I etterkant, etter at år har gått, ser man litt mere hvor de befinner seg.

Og mine oppfatninger om alt dette er bare én vinkel. Jeg kan godt mene at “alle” burde være mere bevisste om hva de gjør med barna, for eksempel, men jeg kan ikke ta vekk andres spontane og ubevisste glede…jeg håper ikke det går an, da må folk forsvare seg.

Men som sagt, noe refleksjon skader ikke, i tillegg til å gjøre noe sammen, som er kanskje det vanligste og selvfølgelig bra. Det siste synes jeg har vært min store svakhet, at det har vært for lite av det.

Ord liker jeg og ord kan jeg bruke til mye rart. Det kan også være en lek.

Men generelt har jeg vært kritisk til for mange felles og ikke minst for konkrete oppfatninger av hva som er riktig og galt, følelsen av at barn skal gjøre som de voksne sier eller som mamma sier mener jeg absolutt bør tones ned i forhold til hva jeg vokste opp med, og i forhold til hva noen fortsatt mener skal være sånn. At det finnes, at man ikke får lov til alt, det er greit, men hva de ordene betyr kan jo være så forskjellig.

Jeg vil tro jeg er på en måte preget av krigen når jeg skriver dette, og av en mor som – gjetter jeg på – ville gi frihet blant annet fordi krigen ga ufrihet. Friheten var blå himmel for meg i 1972, helt konkret det å være masse ute i naturen, og følelsen det ga meg.

Kanskje ikke så rart at mitt forhold til religion ligner på det, Gud er som sola, man sitter i lyset og mediterer, det finnes mye, til tider masse frihet til å bestemme selv sitt eget liv, så lenge…man har et ønske om å gjøre noe for andre, det har vært så sterkt at det har gått ut over meg selv, jeg har ikke passet nok på mine egne interesser.

I sin tur kan det skape utspill som virkelig går ut over andre, for i det lange løp må man ha plass til seg selv også, ellers skjer det ting av seg selv til slutt.

Det samme har jeg – delvis – etterstrebet med ungene, ved å ta meg en halvtime ekstra før jeg møtte dem, for å hente meg inn, hvis de allikevel ikke hadde noe akutt behov som ble ødelagt av den halvtimen. Alt som er bra for General Motors er ikke bra for USA, men noen ganger stemmer det i familien, jeg stemmer ikke helt for den motsatte ytterlighet, at “når barna har det bra har vel du det bra”, så enkelt er det ikke for meg, men nok en gang kanskje fordi jeg vokste opp med en mor som nok ofret for mye, og ikke alltid med tilstrekkelig engasjement, det var en ubalanse i viktige perioder i hva hun ville og hva hun faktisk gjorde.

Jeg håper ikke alle generaliseringer høres ut som alt var galt den gangen, men jeg liker å løse problemer, og det trenges jo også, og trengtes.

Vilja di

Barneoppdragelse Posted on 23.02.2022 14:21

Et problem som noen kanskje tenker man aldri kan bli ferdig med, er autoritetsproblemet. 

Det går jo an å si noe om det uansett.

Det første jeg tenker er at absolutter ofte skaper trøbbel, særlig hvis de er arvet fra forrige generasjon og egentlig ikke fungerer helt lenger. 

En annen sak er at det mange ganger finnes hovedregler og unntak fra reglene…å lyve, hvis noen tenker absolutt rundt det, er vel litt sånn.

Det kan være ubehagelig for voksne å la være å lyve for barna, man kan bli nødt til å fortelle dem ting man ikke hadde tenkt å fortelle noen, noen ganger kommer man ikke utenom, mens andre ganger går det kanskje an å ha et visst privatliv, eller vente litt med å fortelle ting til et litt fornuftig øyeblikk, eller til man rett og slett må. Roald Dahls Danny og den store fasanjakten handler vel om sånne hemmeligheter som de voksne har overfor barna.

Barna vet jo ikke hva det er å lyve fra starten av, det finnes ingen forstillelse, er i hvert fall jeg vant til, hvis ikke det også er i ferd med å forandre seg i takt med samfunnsutviklingen, da. Jeg synes det finnes både for mye hardhet for tiden, i alle mulige sammenhenger, eller den synes bedre enn den gjorde. Det kan også være vanskeligere å finne helt ut hva som er sant og ikke når temaene blir litt kompliserte og man møter helt forskjellige kulturer, enten det er familiekulturer eller bredere formede vaner. Det gjelder både innenlands og utenlands…

Og hvis barn lyver…man vet det vel ofte hvis det er ens egne, og så store skurker er vel ikke femåringer, og kanskje ikke fjortenåringer heller hvis de ikke blir strengt straffet når de er fem. Jeg vokste opp nesten uten straff, er minnet, hvis det stemmer…det var noen unntak, ris på rompa fantes i hvert falll en eller noen ganger, inntil jeg fant ut at jeg kunne løpe opp trappa og låse meg inn på do. Seinere var vel pappas raseri i akkurat den situasjonen gått over, jeg husker ikke hvor lenge jeg satt der. Tipper det var et tema til krangel dem imellom, som mamma antagelig vant, jeg kan ikke huske mere enn de gangene, eller så har jeg fortrengt eller glemt noe.

Det er selvfølgelig mulig.

At den ene av foreldrene er strengest og den andre mindre streng skaper jo en dynamikk, en slags balanse eller en ordentlig balanse, som nok kan utnyttes positivt. Man sier…noen sier, at det er best hvis foreldrene er enige, men det gjelder jo bare så langt som de er rimelige, samtidig. Faktisk var vi enige om å få i hvert fall to barn, så de skulle kunne ha en felles front mot oss hvis vi ble helt sprø på et eller annet.

“Det gamle regimet” i barneoppdragelse plager meg fortsatt en del, til tross for at vi – jeg og andre, i hvert fall, gjorde opprør mot det så godt vi kunne og ville. Jeg var vel den gangen ikke helt revolusjonær, akkurat, selv om jeg kunne være ganske tøff i trynet som tenåring, jeg hadde ikke noe imot at det fantes en mainstreamkultur, hvis jeg tenkte meg om, men jeg ville forme mine egne vaner, lage min egen mainstream, egentlig…ikke følge forrige generasjons opplegg på alle måter.

Og frihet var jo et opplagt tema, mest fordi det var så mange faste vaner, tenkte jeg vel da, kjedelig med et lv som var bestemt på forhånd. I min familie var det jo i utgangspunktet mange ting som var bestemt bare av at “sånn er det nå en gang”, jeg synes i ettertid 60-tallet var nokså sånn, og i dag er vi visst i gang med ny runde i forhold til like fastlåste mønstre som har dukket opp på scenen igjen i samfunnet, noen har ikke vært med på den reisa som “ungdomsopprøret” var, og særlig eldre dukker frem fra skyggene og ber om å få leve som de alltid har gjort. Men også yngre som lever litt som eldre eller i hvert fall gir utttykk for holdninger jeg tenker på som utdatert.

Folk må vel stort sett leve som de vil, så lenge de ikke presser andre inn i den samme formen som de har selv, eller antar at de har sannheten parat og ferdig.

Selv H.C. Andersen snakker om “gamle dager” litt på samme måte som jeg er vant til å tenke på det, tiden går og ting forandrer seg, og noen henger ikke helt med, noe i den retning sto det i en av hans fortellinger, fra 1800-tallet.

Hva det jeg kaller det gamle oppdragelsesregime gikk ut på, er det vel faktisk heller ikke én oppfatning om, fleksibiliteten har vært der i forskjellig grad og på forskjellige felt uansett, men man kan vel enkelt si at respekt for de eldre er én ting noen mener barna skal lære, og tankegangen og metodene for barneoppdragelse kan generelt ha vært stive i seg selv og vanskelige å endre, også, når det var eller er nødvendig.

Jeg synes at respekt bør gå alle veier, ikke bare fra barn til eldre. De voksne var jo her først, barna er på en måte gjester også, i første omgang. På det punktet er ting også doble, føler jeg, når det gjelder kunnskap, for selvfølgelig har voksne mye eller eventuelt masse praktisk erfaring med livet og vet for eksempel hvordan man risikerer å dumme seg ut, men barna er mere kreative og mere åpne, og gjør ikke noe nummer av å dumme seg ut hvis ingen sier det til dem eller er kjipe på en eller annen måte, og dermed er de jo mange ganger i stand til å løse problemer som de voksne har kjørt seg fast i, hvis de voksne tar utfordringen på det punktet og prøver å lære noe av ungene, eventuelt gir seg på noe og sier at de er blitt for gamle til å henge med på alt, altså, men uten å stoppe barna hver gang de finner på noe nytt.

Barna tilhører jo også en ny tid, i hvert fall delvis, som den mye siterte Khalil Gibran gir en poetisk form i Profeten.

Full frihet går jo heller ikke, var også poenget, det er en balansegang, og hvis det ikke er noen synlige grenser (jeg opplevde tildels det, i hvert fall) lurer man på hvor de går og mister litt oversikten.

Å bestemme ting og ikke si det er jo i praksis et maktmiddel også, enten det er ment sånn eller ikke.

(Jeg jobbet en gang sammen med en som pleide å spørre hvordan det gikk når jeg kom om morgenen (den dagen,liksom) så hun kunne forholde seg til det, var vel også poenget. Jeg syntes det var ganske lurt tenkt, hvis man ikke vet hvorfor noen har piggene ut den dagen kan det jo skje at det blir en konflikt ut av det, og hvis det ikke har noe med jobb eller kolleger å gjøre er det jo en måte å holde det unna på).

Kjønnsroller er en annen del av det gamle samfunnet hvor behovet for ett mønster ikke er der lenger (i den grad det var der for alle for 150 eller 70 år siden), eller hvor samfunnsforholdene uansett behov gjør at det ikke er noen grunn til å gjøre sånne ting for fasttømret, uansett hvor man lander i forholdet og i familien, man kan bytte roller etter behov eller i det hele tatt finne de løsningene man vil uten at samfunnet går under av den grunn.

Til diskusjonen om kjønnsidentitet kan jeg bare si raskt at jeg tenker at jeg er mann, ingen tvil der, men at jeg og alle, begge kjønn, har feminine og maskuline sider, det ser jeg på som normalt. Når man møter folk fra andre kulturer – og man trenger vel, selv tradisjonelt, noen ganger bare bevege seg til den andre siden av fjorden eller kanskje til og med gata, for ikke å si fjellet – da kan man oppleve at det som gjør deg til en tøffing, det som gir deg status som mann, sees på som en pingleaktivitet eller lavstatus et annet sted eller i en annen familie. Da snakker jeg både om tradisjonelle norske kulturer, og andre lands kulturer forsåvidt også.

Man m å jo ikke bli uvenner av den grunn. Det kan være greit å vite litt om sånt allikevel, og det er vel en av grunnene til at mange er såpass høflige eller forsiktige av seg idag, alle mulige forskjeller er kommet til syne, og med en gang vet man kanskje ikke helt hvordan man skal reagere på alt. Det gjelder både de som flytter på seg og de som har bodd der de kommer, det virker som om det finnes, i hvert fall, her jeg er.

Man må kanskje tenke seg om litt før man brenner løs med sin vante humor…eller det tar litt tid for andre å lære den.

Når det gjelder å være veloppdragen er jeg vel kjent…blant de som kjenner meg, for å mislike det en god del, ikke sånn at jeg bryr meg så veldig om hvordan folk jeg treffer oppfører seg, nok en gang handler det om min egen frihet til ikke alltid å være veloppdragen, eller selv definere hva jeg ser på som god moral. Jeg diskuterer gjerne temaet, men får fort gammeldagse og fasttømrede synspunkter i halsen på dette punktet hvis det antas at et konkret synspunkt er alment eller egentlig bør gjelde også min familie.

Det har jo også vært kirkens hovedproblem, må man vel nesten si, at den har sagt at det finnes en masse regler om moral, når vel egentlig Jesus ifølge Bibelen sier at det er det i grunnen ikke, annet enn kjærlighetsbudet. Det poenget er igjen ikke mitt, egentlig, men det må jo stemme, og ikke bare når det gjelder hva man spiser.

Det gir seg i grunnen selv fra et hvilket som helst fornuftig synspunkt, enten fornuften kommer fra andre religioner eller vitenskap, human-etikk, et mere verdslig syn på livet eller andre måter å tenke.

Allikevel har jeg jo for all del ikke noe imot hverken vennlighet…eller at man tar hensyn, men jeg opplever ikke minst i dagens Oslo at mange tar for mye hensyn, og skyver seg selv til side i hvert fall i situasjoner hvor jeg møter dem. Respekten for eldre lander ikke så sjelden i mitt fang også, og jeg synes ofte det er litt mye. Barn oppfører seg også for ofte på tlsvarende måter, de er for stille og sier for lite. Som sagt, noe av grunnen er vel gitt ovenfor, når det er mange tenkemåter og mange kulturer tilstede i offentligheten, plutselig, må det jo nesten bli mere diskusjon før man lander noen steder, og mere forsiktighet på det private planet er vel en vane for mange fra før av.

Hvis man ser barna som oppfører seg og er fornøyd med det kan det jo godt hende man har referanser fra en helt annen tid, hvor mange generelt var røffere og hvor det var et større poeng å få barna til å oppføre seg. Det er et generelt problem med meninger fra andre steder eller tider enn dagens situasjon her vi her, man har ikke fulgt med og kommenterer ut fra en annen tid eller et annet sted.

Jeg er 58 selv, så helt oversikt har jo ikke jeg heller, men jeg har to barn som ikke er voksne og har jobbet i barmnehage for ikke så lenge siden, kulturskole og vanlig skole i hvert fall i rimelig nær fortid.

Men som sagt, visse effekter av generasjoner med streng oppdragelse kan man jo ta med videre selv om midlene de ble innlært med kan ha vært kjipe – hvis vi klarer å være noenlunde frie og noenlunde vennlige allikevel kan man jo ikke si at det er en ulempe. 

Det kan være en fordel for andre, hvis man ser litt enkelt eller bare praktisk på det, og man kan selv få noe igjen for det, selvølgelig, men frihetsproblemet har i hvert fall i vår kultur ikke så sjelden pleid å gå ut over oss selv, synes jeg at jeg har observert, og dermed kan det være god grunn til å applaudere forskjellige slags livsutfoldelse istedenfor det motsatte, ting som noen tradisjonelt ser på som “feil oppførsel”.

Hensyn til andre, privat, for eksempel, kan man alltid butte i, og da må man jo trekke seg litt tilbake og tenke seg om, men 100% hensyn høres – generelt – ikke riktig ut.

Et slags ideal kunne vel som sagt være å ha frihet nok til å tåle et overtramp uten å anlegge sak eller gå helt i spinn, kombinert selvfølgelig med retten til å forsvare seg når det trengs, helst verbalt, hvis det er nok. Jeg liker ikke, hvis det er en tendens, at alt for mye pen oppførsel sprer seg ut fra Oslo eller hvor det nå kommer fra, velutdannet galskap pleide mere å være min genre, når jeg var i humør til det, eller å delta i helt andre melodier når jeg fant ut av å være med på andres galskap. 

Litt villskap får man tåle, avhengig av sammenhengen, litt fleip, humor pleide for eksempel å være en veldig viktig del av vår kultur, for å si det helt uhumoristisk, det kan ikke være feil å si. Den er neppe borte, men i en del sammenhenger er ting blitt mere formelle enn nødvendig, synes jeg noen ganger.

Penger, barn, livsstil

Barneoppdragelse Posted on 07.02.2022 12:02

Det finnes mange slags overlegenhet, eller kanskje man skulle si, det finnes overlegenhet fra mange kanter. 

I Norge, hvor dårlig selvtillit nærmest regnes som en ressurs, lurer jeg snart på om alle har prøvd å holde hverandre nede. Hver yrkesgruppe, hver region, kanskje hver aldersgruppe – har hatt følelsen av ikke å bli tatt hensyn til, enten det er i forhold til penger, som (for meg) overraskende mange har som grunnmodus i tilværelsen, eller det er generelt i forhold til synspunkter man har på forskjellige ting, som man mener ikke blir hørt.

Begge deler, både penger og mentalt pusterom, er selvfølgelig viktig, men det blir fort en plagsom periode når mange får plass i offentligheten og ikke har hatt det før, idag blant annet på grunn av nettet, offentligheten utvides og det er mere plass for alle til å si noe.

Gode ting og vanskelige ting kommer ut av det, kommer opp til overflaten.

Om ikke dårlig selvtillit er bra for en selv, det kan man kanskje ikke helt påstå, så fører det vel også til en viss beskjedenhet i forhold til andre som kan være en fordel ikke minst for…andre, man tar hensyn. Går det for langt i den retningen, og det gjør det også og det har det ofte gjort for mange, er det ikke noen plass igjen til en selv, og vel…for andre som utnytter den plassen til noe fornuftig kan det jo være en fordel, men å leve nærmest flatklemt er vel ikke helt lurt hverken for hver enkelt eller for et samfunn eller et land.

Man skal selvsagt tenke på at flatklemt vel neppe gjelder på alle felt for alle eller for hver av oss, det spørs hva jeg og du synes er viktig og hva vi holder på med. Å gi seg på ting, og slippe andre fram i noen situasjoner trenger ikke ødelegge oss hver gang, at eldre slipper frem yngre, for eksempel i familien, har vært en god ting i mitt liv, selv om det ikke har vært tilfelle hver gang.

Generøsitet kan selvfølgelig skyldes en ok holdning fra starten av, men også at man selv har fått utfolde seg og har fått plass allerede, og at det dermed er lettere å slippe andre til. Kanskje man ikke har så stor bruk for å bruse med alle fjærene lengre, men kan la tenåringer eller barn bruse litt og se hva som kommer ut av det, eller andre som jobber seg frem i tilværelsen.

Idealer, i hvert fall, selv om man ikke alltid klarer å leve etter det.

Balanse er vel en nøkkel, det kan jo gå så galt en gang til selv om man er blitt en del eldre, at man blir skviset en gang til.

Noe status trenger man, å bli møtt som en stakkar er ikke alltid like behagelig, særlig når man synes man egentlig kan noe og har utrettet noe, men en eller annen man møter skjønner det ikke.

Når tidene også forandrer seg, og det gjør de vel som regel, blir det heller ikke nødvendigvis enkelt å skjønne behovene til sine barn eller til folk som er unge. De lever ikke samme liv som en selv.

Karriere var et skjellsord i min verden da jeg var tenåring, jeg ville være idealist, redde verden, som man sa med et flir, men i mitt og vårt tilfelle heller ikke uten alvor. Penger var vel det vi eller jeg ikke ønsket å trakte etter, selvfølgelig lettere å tenke sånn når man er vokst opp i…tilstrekkelighet, eller hva man skal si, ikke overflod akkurat, beskjed om ikke å spise pålegg uten brød, ikke velfylte skap annet enn til jul, tror jeg, påske, men heller ingen følelse av å være på kanten av stupet økonomisk.

I dag er vel egentlig flertallet av den norske befolkning der, eller de var der, inntil velferdsstaten ble kvistet av Høyre og Fremskrittspartiet – og det gjenstår å finne ut og si tydelig offentlig hvor langt de prosessene har gått og hvilke nye og gamle behov som blir eller ikke blir tilgodesett.

I tillegg har vi de virkelig fattige, de som lever på gata, de som nesten gjør det, folk hvis liv er konstant på kanten i økonomisk forstand og kanskje på andre måter – og det omfatter også en god del kunstnere og andre som lever frilans i bransjer med kanskje stor utskiftning av folk og ganske mye opp- og nedturer konjunkturmessig, som man sa.

Deres behov bør jo også tilgodeses i et samfunn som tar mål av seg til å ta vare på…nettopp, de som faller utenfor på en eller annen måte.

At status og penger for en god del mennesker føles som en virkelig stor mangelvare er nok også et faktum. At savnet kan være opparbeidet i forrige generasjon eller lenger tilbake kan også stemme, det kan godt henge igjen i folk idag allikevel selv om økonomien på papiret…eller i realiteten? er nokså håndterbar.

Men hva som er virkelig er ikke bare tall, på andres papirark eller dataskjermer, det styres også av hvilke følelser som er knyttet til penger, angsten for regninger kan være stor selv om man alltid har kunnet betale dem, i sitt eget liv. Moren din hadde det ikke sånn, faren din, bakover var det kanskje trangt. Kampen for tilværelsen sitter både i de konkrete tallene, i systemets ordninger, og i systemets holdninger, som man ser i dag, sporene etter sosialministrene Robert Erikssons krasse kommentarer og Anniken Hauglies noen ganger nokså tanketomme ditto, de finnes nok i systemet både som konkrete regler og håndhevingen av dem. De og Carl I. Hagens 40-årige megafon preger fortsatt mange holdninger, ikke minst når det gjelder penger.

NAV-skandalen…det var ulovligheter, og det har vært minst én annen dom i samme retning. Hele systemet burde gås igjennom, både lover og hvordan de håndheves.

Angsten for ikke å ha penger styres også av den konkrete, tallmessige avstanden ned til tom lommebok, man skal ikke glemme det, men også av selve redselen for fattigdom.  

Hvordan man skal oppdra barn på området penger…i en situasjon hvor det på den ene side antagelig er mere penger i samfunnet enn det har vært noen gang, hvor en del store aktører later til nærmest å stikke av med dem, og hvor det snakkes om at forbruket, generelt, må ned på grunn av CO2-problematikk, og også andre miljøproblemer…

Personlig vil jeg forsvare retten til å leve litt som man vil når det gjelder penger, bohemlivet trengs også, og selv om det sikkert burde høre med til almendannelsen at man stort sett klarer å overleve økonomisk, synes jeg økonomisk raushet også burde ha muligheter ved siden av en viss egoisme, som jo allerede finnes, noen ganger så det holder. De pengene man bruker kommer noen til gode.

At alt skal ha en pris skjønner jeg ikke vitsen med, og jeg vil heller ikke gå inn for at ingenting skal ha det, men heller lete etter en blandingsøkonomi hvor det finnes gratisgoder, fellesgoder, og butikker, litt om hverandre. Vi får diskutere hva som skal være hva.

Man trenger vel ikke dyrke sin egen grådighet i alle sammenhenger heller, hvis man driver forretning på en eller annen måte. Et sted kommer vel de pengene fra også, selv når den totale velstanden øker.

Å skjemme bort ungene når det gjelder penger…det er jo forskjell på hvilken rolle, funksjon, penger spiller i alles liv, hvis man har lite og har hatt lite lenge, blir man selvfølgelig lykkelig av å få penger. Det gjelder til og med kunstnere…

Hvis en eller begge foreldre har en sånn type bakgrunn, trang økonomi…barna arver jo holdninger, eller reagerer med å være motsatt av foreldrene, men det vil vel virke inn på en eller annen måte hva de tenker og er.

Hvis det er andre ting enn penger man heller kan fylle barnas behov med, og det finnes selvfølgelig alltid også, andre typer oppmerksomhet, hvis det handler om det, så er det selvfølgelig viktigere enn penger eller uansett i hvert fall viktig. 

Hvis de som har penger ikke er gjerrige hele tiden, i samfunnet, slipper de som har hatt lite og som er på vei opp den økonomiske stigen å føle seg så utafor, de kan få være litt med på festen de også, og det er selvfølgelig et paradoks at vi alle også burde sette ned forbruket på grunn av at en stadig økende produksjon fører til tildels stadig økende miljøproblemer, generelt klimaet, og andre ting.

Spis deg mett og brems deretter en smule. Finn ting å bruke penger på som ikke spiser opp alle ressursene.

Det er nærliggende generelt i barneoppdragelsen å gi ungene noe du ikke fikk selv, for eksempel nok eller en god del lommepenger, og som sagt, gavmildhet kan føles godt for de som får, men litt vanskeligere er det kanskje å finne ut hva som er neste generasjons egentlige behov, ens egne barns egentlige behov. Et kjent poeng er at noen kjøper seg vekk fra egentlig omsorg, men selv om beskyldningen er vanlig vet jeg egentlig ikke hvor vanlig holdningen er, eller altså å gjøre det. Det er ikke så lett å uttale seg om andres familier, spillet og samspillet og utgangspunktet er ofte ikke det samme som i ens egen. 

Men det kan selvfølgelig skje at man som mamma eller pappa sier ja til for mye, for dyre ting, når man en gang imellom har de pengene. 

Kanskje lite heldig hvis det alltid er sånn, akkurat som det kaller på medlidenhet hvis det aldri er penger til noe ekstra.

Jeg har for vane å bruke penger på noe morsomt når jeg har muligheten, også med ungene, selv om jeg må “su på labben” etterpå, og tenker at vi forer sjela med noe når vi gjør noe som er kult å gjøre, ferie og andre ting, og at det blir en kapital i seg selv, som gjør at man slapper av og har det bedre i seinere stressperioder, har noen minner å tenke på, en følelse av noe bra som skjedde, noe å leve på en stund, ikke pengemessig, direkte, men følelsesmessig, mentalt.

Man merker jo da også at det finnes (økonomiske) grenser i tilværelsen, som noen er veldig opptatt av at barna må lære – og man merker at de grensene kan brytes, når de nå kan det. Jeg kan ikke gjøre det hele tiden, men når jeg har muligheten bruker jeg penger på ting som er gøy – også.

De som sitter og har makt til å bestemme regler bør også huske på at hele pakka kan være helt forskjellig, ideene om penger i en familie eller en husholdning, det finnes kulturfenomener og vaner som ikke er like, som skyldes både historie og andre personlige ting, og man kan ikke påtvinge alle den samme livsstilen, det finnes ikke én ideell livsstil. Det er lettere å gjøre vurderinger ut fra egen situasjon eller situasjonen til dem man kjenner, enn å skjønne i dybden hva som foregår i et annet nabolag.

Foreldre & barn

Barneoppdragelse Posted on 03.01.2022 23:52

En god del gode poenger og temaer. Jeg har diskutert det med unnskyld…med folk som aldri opplevde at deres egne foreldre sa det, ikke for noe viktig.


Barneoppdragelse Posted on 03.10.2021 03:32

En oppdragelsesmetode som sjelden er lur er å forlange øyeblikkelig etterlevelse av et pålegg, regel, et eller annet, kanskje til og med uten å forklare, når det er nytt for barnet og kanskje til og med ikke så lett å skjønne poenget med. 

Absolutt foreldreautoritet tenker jeg gjelder bare i helt akutte situasjoner. Det er jo meningen at man selv skal lære noe av barn, ikke bare omvendt, og tiden går som kjent også.

Forklaring av regler er en ting, som også innebærer en opplevelse av respekt, både for et annet menneskes forstand, og generelt for vedkommendes, altså barnets integritet.

Problemer med regler kan jo være at foreldrene ikke er enige, men også at begge tar dundrende feil. Å ha minst to barn kan være en fordel fordi barna jo trenger å ha minst én alliansepartner mot foreldrene når de er urimelige. Når de ikke er det går det vel uansett greit…

Men jeg husker en ting som helsesøster også snakket om, og som ligner, var å gi ungene litt tid når man ville avbryte noe de holdt på med, fordi man skulle spise, for eksempel, så de fikk litt tid til å områ seg på, og en følelse av ikke alltid å måtte følge kommando øyeblikkelig.

At det siste skjer i en krisesituasjon er jo sikkert normalt, men enhver situasjon trenger jo ikke være det.

Vanskeligere å følge dette, selvfølgelig, desto mere sliten man selv er, men man kan jo prøve å huske at det skulle vært sånn, og si sorry.

For mye frihet går jo også an, jeg kan huske besøk av barn som var rimelig umulige å holde styr på. Men hva grenser og grenseløshet er, finner man vel delvis ut i hvert tilfelle og i hver familie.

Det kommer jo også noe an på hvilke forventninger man selv har i hodet – hvis man tror at alle, eller alle barn, vil utnytte enhver mulighet til egen fordel, tenker sånn det meste av tiden, så skaper man vel også en situasjon, som de må passe inn i, og så blir det sånn, eller det blir krangel hvis de oppfatter hva som tenkes og protesterer på det.

Det samme vil vel fort skje hvis mamma og pappa er på hver sin måte når det gjelder dette, den ene mere regelbundet enn den andre, for eksempel.

At skikkelig små barn ikke får noe særlig ut av å måtte gjøre for mange bevisste valg er jo et poeng, jeg husker også jeg var for opptatt av den typen frihet for tidlig.

Men nokså snart er jo uavhengighet, også mentalt og intellektuelt, et poeng, og det kan man jo legge til rette for blant annet ved at de kan bestemme ting selv. 

Noen er så vant til å følge ordre at de har problemer med å forstå en situasjon på mere enn én måte, den de lærte hjemme, eller en de har landet på selv og ikke endrer. Maser man på dem leter de bare etter enda bedre måter å gjøre det samme, ikke etter alternativer.


Barneoppdragelse Posted on 16.09.2021 08:19

Et problem som på mange måter selvfølgelig ikke er et problem, er at hvis man er generelt fjern en dag eller på et tidspunkt, så vil ungene komme til deg når du plutselig ikke er det.

Noen kaller det at de avbryter, og det gjør de selvfølgelig. Men hvis du altså ikke er helt tilstede når du allikevel er der sammen med dem, sitter litt sløvt eller bare sånn passe konsentrert med noe annet i det samme rommet, så har jeg opplevd mange ganger at når jeg plutselig bestemmer meg for å få gjort noe seriøst arbeid, da kommer de også, og vil noe viktig eller morsomt eller interessant. Og så føler man seg kanskje avbrutt.

Jeg tenker at jeg heller burde gripe sjansen når de kommer – og at jeg har gjort det for lite, og har dårlig samvittighet for den oppmerksomheten de ikke fikk.

Det kan jo stemme.

Men det er også et poeng at foreldrene har et eget liv, ikke alltid, hver eneste gang skyver det til side for barna så de føler de har alle rettigheter selv om de har mange.

Det spørs hvor mye man føler er ok eller nødvendig.

Anna Wahlgren sa et eller annet sted i den Barneboken hun skrev, at barna burde eller kunne være med i begivenhetens sentrum, men de trengte ikke være begivenhetenes sentrum. Eventuelt alltid. Jeg tror hun snakket for eksempel om foreldrenes arbeid eller hobbyer, i hvert fall ting som interesserte foreldrene og som de holdt på med. Det er alltid gøy å se eller være med på ting som andre synes er gøy, enten man selv blir en maniac eller ikke, det synes jeg fortsatt.

Å være kategorisk når det gjelder hva man gjør med disse tingene i forhold til barna tenker jeg kanskje er unødvendig, men å være bevisst at det finnes forskjellige ting, at man skyver dem for mye vekk, at man gir dem for mange rettigheter, for mye eller for lite oppmerksomhet, begge deler kan finnes, så man får bare kjenne etter hvilke behov som er der akkurat da, hva ungene trenger og hva som eventuelt kan vente hvis man selv virkelig ikke kan akkurat da. Litt slækk når det gjelder tidspunkt finnes jo etterhvert som de blir eldre, men det er en grense for hvor langt man kan strekke sin egen sløvhet før ungene mister interessen og man har tapt i hvert fall ett slag om deres oppmerksomhet og våkenhet. 

Men hvis man fortsatt bryr seg og kommer til dem med noe man tror interesserer dem, og helst en selv også, så kan man jo komme videre.

(Jeg har ikke akkurat lest en masse i Anna Wahlgrens bok, den er tykk, men litt.)

Et nytt barn

Barneoppdragelse Posted on 03.05.2021 13:00

Jeg sitter og leser den boka om…egentlig mor og barn, igjen, og jeg blir sittende og lure på hva slags oppfatning forfatteren selv har av barn.

Hun snakker om faglige diskusjoner om hvorvidt spedbarnet har evnen til å skjelne mellom personer når han eller hun er helt liten, og bruker ord som virker direkte oversatt fra engelsk faglitteratur, hun snakker om en diskriminert person, altså en person som barnet kan skjelne fra en annen, og om dannelsen av et resiprokt, gjensidig, forhold. For eksempel til moren.

Jeg har jo alltid vært opptatt av å bruke minst mulig fremmedord uten at det går ut over presisjonen. Dels har det vel vært et forsøk på å la det jeg skriver og tenker være mest mulig tilgjengelig for alle, dels er det kanskje et forsøk på å ta vare på språket, islendingene er jo for eksempel kjent for å lage masse nye islandske ord istedenfor å ta inn utenlandske.

Jeg er nok blandet på det, jeg har ikke noe problem med en del fremmedord, de er egentlig ikke fremmede for meg, og jeg tenker det er lurt at en del av dem sirkulerer fritt i den offentlige samtalen, at det forventes at man kan dem, at man må eventuelt slå dem opp hvis man ikke kan dem. Det er ikke fornuftig å føre en offentlig samtale uten et visst kunnskapsnivå, det har vi sett tydelig de siste årene, og på den måten er det også litt mere mulig å kommunisere med folk med utdanning som kommer utenfra. 

Overlegenhet på de tingene må vi unngå så langt det går, sånn at folk uten akademisk utdanning eller forståelse ikke dyttes ut av samtalen, at alle prøver å høre det som reelt menes og prøver å finne det ut nǻr det er uklart, og forklarer egne poenger sånn at det forstås av alle. Er det uklarheter man ikke fikser å finne ut av bør de i hvert fall stå som det så langt det går, så alle er klar over at et eller annet poeng ikke er blitt formidlet, over den grensa.

De som mangler forståelse på et felt må faktisk også finne seg i å bli satt litt på plass. Forhåpentligvis ikke 100%, men allikevel.

Jeg synes det ser ut, på sosiale medier, som man sier, at den prosessen er i gang innenfor en del temaer. Virkelig viktig og ikke dårlig, synes jeg. Alt er faktisk ikke teite krangler.

Språket er et middel til å formidle også faglig kunnskap i ikke-faglige sammenhenger, og jeg tror nok det er mange eksempler ikke minst under denne epidemien, og ellers også, på at ord som står i en faglig kontekst ikke blir forstått riktig av utenforstående. 

Det er jo heller ikke alltid enkelt.

Man risikerer også at folk som ikke er akademiske misforstår et fagbegrep fordi det er forkledd i hverdagslig språkdrakt, man tror det betyr det samme som ordet betyr i hverdagsspråk, og det stemmer jo slett ikke alltid, så jeg vil si det er en balansegang, det med hvilken form man skal gi kunnskapen. En eller annen modus for kommunikasjon mellom fag og allmennkunnskap bør man i hvert fall ha eller skaffe seg, begge veier. Å vite at man ikke vet alt er sett på som nesten en moralsk grunnsetning av mange, men det kan være vel så lurt å vite litt mere konkret hva man kan eller har skjønt, og hvor man vet at man er generelt på tynn is. 

Også en fagtekst har en tendens som man merker på bruken av språket, en form for følelsesmessig innhold, man kan selvfølgelig skjelne mellom lett og tungt språk, men også andre ting pleier å skinne igjennom, underholdning, undersøkelse, selvfølgelig, selve temaet er så interessant for forfatteren at poengene blir spesielt interessante av det, særlig når man selv, som leser, er engasjert i temaet. Men det kommer et preg i teksten ut fra hva forfatteren er interessert i, og hvorfor han eller hun er interessert, enten det er politikk eller faglige eller personlige oppfatninger, posisjoner, som finnes der. Fagtekster eller populariserte fagtekster forholder seg jo som regel også til diskusjoner innenfor faget, også når man henvender seg til folk utenfor faget.

Noen ganger i møte med fagfolk får jeg følelsen av at selve tenkingen i begreper skaper problemer, og det er skummelt og problematisk, man jobber som en helt med å finne betydningen av begrepene, ordene, samtidig som man skal bruke dem til å analysere et eller annet.

Det er viktig, mener jeg, å skjelne mellom en praktisk og en teoretisk tenkemåte. Teori bør jo alltid ha forbindelse til virkeligheten, også en praktisk verden der hvor den finnes, men det er en forskjell på en beskrivelse av virkeligheten, i faglige termer eller nesten, og en beskrivelse utelukkende eller overveiende av handlinger og reaksjoner på handlinger. 

Når jeg leser dette som pedagog og pappa grøsser jeg ved møtet av ordet konsekvenser, og selv om jeg sikkert er overfølsom når det gjelder det…akkurat det ordet hører for meg hjemme i en annen tid hvor straff var en del av hverdagen for barn. At et spedbarn er mottagelig for og følsomt for det, (det står ikke bare det, da), men tja. Det står selvfølgelig ikke at man skal straffe et spedbarn, og dette er jo vitenskap, ikke en instruksjon i hvordan man oppdra barn.

Jeg er vokst opp nesten uten straff, det vil si, det var nok ganske sikkert et tema mine foreldre ikke var enige om. Jeg fikk kanskje alt for lite irettesettelse, så jeg er blitt på mange måter alt for selvstyrt, men i hvert fall, det poenget at det skal finnes en forståelig grunn til å bli satt på plass, at det skjer med ord og ikke fysisk (jeg fikk faktisk ris på rompa da jeg var liten, men klarte etter hvert å stikke av fra det og gjemme meg, i huset). Men konsekvenser er et ord som for meg lukter av dårlig autoritet og ufrihet.

Generelt når man lærer nye språk, altså engelsk, fransk osv, er det et poeng å la være å bruke ord man ikke føler man kan stå tilstrekkelig inne for, kjenner betydningen av godt nok, da er det bedre å skrive om, som vi ofte gjør på norsk, eller tenke videre, inntil selve begrepet er fordøyd og man vil kunne svare selvstendig på et spørsmål om hva det betyr og ikke betyr. Hver gang et ord dukker opp i en tekst eller i en samtale vil man jo kunne lære mere om hva det betyr, det er i hvert fall for meg en viktig læringsmåte i språklæring. Å tenke over det på samme måte går an, man belyser det med eksempler fra egen lesning og eget liv eller arbeidsliv.

Resiprok betyr i hvert fall gjensidig, og dannelsen av et gjensidig forhold til mennesker rundt barnet er et tema som behandles. 

Noen ganger kan akademisk språk eller begrepsbruk bli for fullt av tanker, og jeg sier dette med en lang fartstid som leser av mer og mindre akademisk litteratur, fullstendig med respekt for og interesse for tenkning, og i det hele tatt et ståsted som alltid pleide å være analytisk, men helst med magen i behold, hvis du skjønner. Følelsen av hvor man befinner seg er viktig, og det finnes alltid en mulighet for å formulere et godt poeng når det dukker opp og kanskje en språklig forenklet versjon av en tanke som allikevel var produsert av en lang tankerekke.

Poenget…i denne sammenhengen, var ordet møte, i psykologien, såvidt jeg har forstått, et viktig begrep når man snakker om forholdet mellom terapeut og klient, i og for seg et enkelt poeng som  alle kan skjønne og forholde seg til, at det “klikker” mellom to er jo en sterk versjon, en forelskelse, men både i vanlig vennskap og altså i en profesjonell sammenheng kan prinsipielt noe av det samme skje, at man føler seg sett og faktisk blir sett og forstått, at det også mellom en behanlder og en pasient finnes en personlig kjemi som betyr noe for behandlingen. Distanse og nærhet.

Og i møtet med ens nyfødte barn…

Det er i hvert fall ingen tvil i min sjel at vi var der begge to, det var en masse inntrykk av personlighet første gang, og andre gang, med barn nummer to vet man det liksom…jeg så kanskje mere da, og på en måte mindre, jeg må tenke meg om, fordi bekjentskapet med de to kanskje begynte i hver sin ende, og med nummer to måtte jeg dra hjem for å passe på nummer én, forsvant fra åstedet…

Med den første visste jeg med en gang hva jeg syntes var navnet, blant de alternativene vi hadde diskutert, jeg så hvem han lignet på, i mitt hode, da, det var vel så mange inntrykk at jeg nesten glemte å sjekke ut hans reaksjoner.

Helt andre inntrykk med nummer to, også i meg, jeg vet ikke, overraskelsen som noen ytrer om forskjellen mellom barna…det er vel ikke så gjennomtenkt, akkurat det, det er jo egentlig opplagt. Og ens egne reaksjoner er også helt forskjellige.

Men man unngår jo etter hvert ikke barna og deres reaksjoner, hvor mye man enn går opp i sine egne tanker og følelser der og da. Hvor mye man konstruerer i sitt eget hode og hvor mye som er der fra barnet skal være nesten usagt, men alt er ikke mine fantasier, selv om man kan diskutere hva som egentlig skjer oppover i alder og fra begynnelsen.

Ingen distanse, i hvert fall, fra starten av, sånn opplevde jeg det, et møte med et annet menneske, men alle muligheter for å ta inn inntrykk. Dette sier selvfølgelig ikke alt om hvordan andre mammaer og pappaer opplever det sterke øyeblikket det er å få sitt eget barn i fanget…på fanget for første gang.

Forskjellen i dette første møtet, forskjellen mellom første og andre barn, motsier for min del eller vår del delvis den klisjeen at nummer en alltid får mere oppmerksomhet, for den første fødselen var ganske lang og ikke spesielt lett, og på en fødeavdeling hvor det tilfeldigvis ble født ganske mange den natta, mens nummer to var helt motsatt, bare én fødsel hele natta på et nytt Rikshospital og en ro som jeg fortsatt burde meditere mere over. Ingen fødsel er vel enkel for moren, men sammenligner man var det forskjell. Hvordan barnet klarer seg ut den reisen fra livmoren til verden fatter jeg egentlig ikke, og selv faren blir jo utmattet av å være med på et sånt livskunstprosjekt.

Bjørg Røed Hansen: Den første dialogen. En studie av spedbarnets oppmerksomhet i samspill. Solum, Oslo 1990.

Redigert etter publisering.

Next »