Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Jeg tror vi alle føler frihet og trenger og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre. 

Systemer kan gi meg frihet, og systemer kan ta bort frihet.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt. Noen slipper seg løs på litt kjipe måter, andre har et hangup på strenghet.

Det gjelder å finne balansen...

Litt igjen av Christian IVs by, blant nyere forretningsarkitektur. 

Foreldreautoritet, imitasjon, opprør

Barneoppdragelse Posted on 10 Feb, 2021 04:13

“Når en mann gifter seg (med en dame) burde han se på mora, for sånn blir datteren”.

Det sa en eldre dame jeg traff en gang.

Som en inngang til en verden jeg har levd i i hvert fall siden tenårene, er det jo ikke helt feil tenkt. Foreldrene betyr mye for barna sine, også på denne måten. Noen snakker om forbilder. Imitasjon av atferd og holdninger er kjent fra faglitteraturen, man gjør det fra man er ganske liten.

Men hvis man faktisk tror det er et en til en-forhold, etter å ha tenkt et helt liv, bommer man nokså grovt, eller hvis man lager det sånn skaper man problemer.

Jeg husker at spørsmålet dukket opp på ungdomsskolen, så vidt jeg husker for første gang, eller det var da jeg begynte å være mere bevisst eller selvstendig. Læreren sa, litt mere generelt enn damen over, at man jo ofte ble litt som sine foreldre, at det var et poeng.

Jeg var raskt ute med å si “eller motsatt”, jeg var allerede opposisjonell.

Og i de ordene, kombinert med lærerens, ligger jo forsåvidt alle muligheter, i hvert fall prinsipielt, til kopiering, opprør, andre valg. Hva som skjer i praksis kommer jo an på mange ting.

Frihet var kanskje en så viktig ting etter krigen at det var noe av grunnen til at vi fikk såpass mye av den, jeg vet ikke helt. I etterkant har jeg også tenkt at velstanden vi vokste opp med også ga rom for mental frihet, ikke bare fysisk, og at de to tingene hang sammen på  måter som egentlig var mest positive.

Fremskrittsoptimisme har også vært nevnt av jevnaldrende venner som et poeng i vår tid, vår barndom, at det også ga oss energi, et moment, og det ser jeg ikke bort fra, selv om jeg for min del ble en del av en bevegelse som sa, allerede på 70-tallet, at vi var i ferd med å nå et metningspunkt for velstand, at det gikk ut over både oss selv og naturen. For meg gikk det hånd i hånd med antiautoritære holdninger, til mange ting, i hvert fall, selv om jeg ikke bikket helt over og ble liksom revolusjonær.

Den bevegelsen, altså miljøbevegelsen, hadde kanskje også i seg en bit moralisme fra gamle dager, jeg tenkte etterhvert at det ikke var lang vei fra idealisering av nøysomhet og sparsommelighet fra våre foreldres barndom, til den livsstilen en del av oss, vi unge la opp til, med gjenbruk og sparing av ressurser. I min familie var vel ikke den gamle tiden så veldig idealisert, men den lå jo litt der allikevel, som en holdning mere enn en poengtert mening.

Idag tenker jeg at så lenge man slipper unna den strenge moralen og kontrollen mennesker imellom, er man jo nødt til å ta inn over seg de problemene vi så den gangen, vekst i folkemengde og i velstandsnivå for alle, og vekst i søppelhauger og energiforbruk, og  i dag CO2-utslipp som et problem.

Man kan jo si at alt det der er et resultat av økt materiell frihet.

Søppelhåndtering er blitt en industri i seg selv, tildels, men en god del av våre poenger er jo også akseptert og realisert, forhåpentligvis til alles beste. Kompostering av vårt matavfall og bruken av det til gjødsel i dyrking av mat håper jeg fungerer uten noe ekstra forurensingsproblem, uten at jeg helt vet det. “Ressurs på feil plass” var det generelle navnet vi ga til avfall.

Når noen i dag ikke vil ha “flyskam” på seg, er jeg til en viss grad med, men å fly ubegrenset eller forbruke ubegrenset er heller ikke ok, det går ikke, vi må finne ut hvor grensen går for vår fysiske eksistens og leve etter det.  Skammen har vært et psykologisk problem for oss, så jeg vil også gjerne være kvitt den, men den må vel erstattes med en sosial, en samfunnsmessig holdning, hvis man ikke har den. Disse problemene har jo heller ikke med personlig moral å gjøre, men med samfunnsmoral. Så helt slipper vi vel ikke unna de psykologiske problemene, med mindre vi er kommet så langt med oss selv at vi kan gjøre ting sånn noenlunde riktig uten å plage oss selv eller hverandre alt for mye.

Det er også et trekk ved Internett foreløpig, det gir oss så mange muligheter at vi nesten er nødt til å oppføre oss litt bedre på grunn av det enn vi kunne før, fordi det ikke var mulig. Vi gis frihet som vi gjerne må bruke, men litt forsiktig, den globale landsby gir lett en åpenhet som kan være lett å misbruke.

Når det gjelder forholdet mellom barn og voksne er i hvert fall frihet ett element som må være der, og også en åpenhet i hva selve prosjektet familie består i, hva oppdragelse er og hva forholdet, relasjonen mellom generasjonene består i og hvordan det liksom skal være. I alle de sakene må man jo begynne et sted som foreldre, men derfra må man kunne improvisere etter behov, forandre standpunkt og holdning når man føler man vil eller er nødt, og selvfølgelig holde på noe av det gamle. Neste generasjons oppgave, en av dem, er jo å bryte nytt land og finne på nye ting, og det er noe av grunnen til at konservative eldre misliker det ungdommen finner på.

Hva som er hva er vel et evig tema til diskusjon.

100% tradisjon i barneoppdragelse er jeg vel enkelt og greit motstander av for egen del. Selv om jeg helst ikke vil legge meg konkret opp i hvordan andre lever, synes jeg vel det er urimelig å melde seg ut av enhver diskusjon om temaer som har med familie og psykologi å gjøre, særlig så lenge hensikten med eventuelle endringer er å gi oss mere liv, ikke mindre, der det er mulig. Blir foreldregenerasjonen for stive lider barna, på samme måte som de selvfølgelig gjør det hvis det ikke finnes grenser.

Konklusjonen blir i hvert fall at jeg ikke kan være det perfekte menneske selv om jeg er pappa. Jeg vokste opp med nokså mye fasade, bevisst eller ubevisst, krangler foregikk bak lukkede dører, for eksempel, og selv om man går for langt den andre veien…100% er nok ikke bra noen av de veiene, ikke som generell holdning.

Hva man vil og kan holde for seg selv i en familie må man nesten finne ut av. At barna ser en som to personer, en offisiell og en virkelig, høres ikke helt ok ut, men jeg er vant til at en offisiell rolle er noe annet enn privatliv, uten at jeg blir stressa av det. Da snakker jeg om å være på jobb, om å være profesjonell. Men det har jo ført til at jeg ofte har vært mere på jobb i hodet enn jeg har vært privatmenneske, og fortsatt sitter den vanen i.

En annen ting som kan skje er at man legger livet nærmest til side når man får barn, det synes jeg er noe som kan være for mye av det gode. Alt skal handle om barna, særlig kvinner tar det på seg noen ganger, i samme grad som arbeidsnarkomane menn som meg selv…

Jeg ser at jeg snakker i temmelig store bokstaver, leseren får ha meg unnskyldt, sil selv hva som passer og hva ikke, og trekk fra og legg til når du må. Jeg tror jeg står for hovedpoengene, men det er raskt skrevet selv om det er tenkt over tid.

Jeg hørte et intervju med en kunstner en gang, det er såpass lenge siden at jeg har glemt genre og nasjonalitet, men jeg tror enten asiatisk eller fra et annet sted fra asiatisk familie, muligens filmregissør.

Det viktige var, han sa at i situasjoner eller øyeblikk følte han at han var faren sin, at det ikke var noen avstand i holdning eller følelse, og jeg har innimellom følt noe lignende. Han snakket vel om det som en form for ufrihet, i hvert fall husker jeg det sånn, og for meg er det i hvert fall det. Jeg har ikke noen dypere analyse av akkurat det, men jeg tolker det, kanskje litt overfladisk, som produkt av for rigide holdninger og for sterk autoritet, det er i hvert fall én mulighet. En annen er oppvekst i en mentalitet hvor det er nokså liten plass til individualitet, som ikke er helt det samme. Jeg oppfattet min fars verden som i stor grad preget av felles oppfatninger om mange private ting, som jeg føler min generasjon og kanskje nedover sliter med å tilrane seg, å få lov til å være individer og ikke bare et familiemedlem eller forsørger, for eksempel, i min alder, eller en annen rolle som man automatisk tldeles av et fellesskap man i grunnen ikke vil være med i når det blir sånn.

For faste oppfatninger, som gjør t du ikke kommer løs.

Da snakker vi vel ikke lenger om bare moral eller holdning, da er vi vel på dypere vann, identitet og en følelse av hvem man egentlig er.

Behovet for frihet er uansett fortsatt en idé som følger med.

Anna Wahlgren har en formulering i sin “Barneboka”, som jeg hengte meg litt opp i – barna skal være i begivenhetenes sentrum, men de skal ikke være begivenhetenes sentrum.

Det er i hvert fall en måte å si at barna har godt av at foreldrene har et liv også uavhengig av dem, også tlit tider når de er sammen, og et liv som barna kan følge på varierende avstand, og lære av, både rent praktiske, nyttige eller morsomme ting, selvfølgelig, det at de kan lære sine foreldre å kjenne som mennesker er jo viktig, fordi de ikke er på jobb som foreldre absolutt hele tiden.

Du har det vel bra hvis barna har det bra blir for meg også lett et uttrykk for en for tett relasjon med barna eller en for stram tenkemåte, og føles ikke riktig for meg eller barna, ikke 100% eller som en norm mn ikke får lov å motsi. Følelser er det de er, normer er noe annet.

Samtidig må jeg ta meg sammen litt i den retningen nokså ofte og være mere pliktoppfyllende, fordi jeg vokste opp med en far som mye av tiden ikke var der, rett og slett. og ofte heller ikke i mental forstand i min verden, eller kanskje det er riktig å si at han ikke hadde noen bevissthet om nærhet eller helt å ta seg av i hvert fall meg, og også mange uløste og sikkert ubevisste problemer i sjela. Dem ble det i hvert fall ikke snakket om.

En del sånne ting ble i hvert fall akutte da jeg ble syk. Man kan sikkert trekke fra litt av den grunn, men det var jo temaer der allikevel.

Det gjorde også at problemer oss imellom, som det vil være i enhver relasjon, ikke lett kunne tas opp eller diskuteres, eller ofte ikke i det hele tatt, det ble tatt fornærmende opp eller verre, som uvedkommende reaksjoner og uvelkomne, de “skulle” ikke komme ut i det hele tatt, og ansvaret for det ble ikke tatt av han personlig, det var bare jeg som var “vanskelig” og altså brøt almene normer.

Jeg er litt i sjokk over å finne ut at “frekk” fortsatt er et ord som brukes lett, til og med, av noen, om barns utspill, jeg trodde vi var ferdige med å se på voksnes autoritet som udiskutabel.

Fars autoritet når jeg var liten var jo på mange måter det, han satt på en søyle og lot seg ikke snakke til om ting han ikke ville snakke om, det gikk ganske enkelt ikke an å komme til.

Han var jo også lite involvert i selve oppdragelsen av oss eller meg, både fordi han var på jobb mye av tiden, og fordi han ikke riktig lærte seg det. “Gjør som mamma sier” var noe av det tydeligste jeg husker av verbal deltagelse i de tingene, og ellers måtte jeg leve med det jeg så, det han gjorde, og det jeg tenkte selv. Han var slett ikke alltid kjip eller uvennlig, men det fantes helt utilgjengelige punkter, og ord var det heller ikke for mange av til å snakke om tingene.

Jeg vet ikke hvor mye verre han var enn andre fedre, men jeg utfordret hans autoritet på en del ting fra temmelig tidlig. Det handlet også om å være i hver sin verden og ha problemer med å kommunisere, men også om mørke og autoritære holdninger som ikke alltid kom til uttrykk, men som et barn jo vil merke og på en eller annen måte ta inn.

Å ikke ville bli forstyrret av barna i arbeidet er en uvane jeg har, og jeg kan vel godt si at den er delvis arvet. Min farfar var også sjømann, skipper, og vel, den gangen var man jo da borte hele vinteren, han var på hvalfangst i Sydishavet og kom hjem på våren en gang.

Noen forteller meg at jeg er flink til å skylde på andre, men den typen innsikt, hvor kommer problemene fra, pleide jeg alltid å lete etter for å håndtere meg selv bedre, for hvis jeg ikke skjønte hvorfor jeg var som jeg var, sånn føler jeg det fortsatt, så er jeg prisgitt mine egne hangups i mye større grad, mens hvis jeg ser at de kom fra et sted, som regel i familien, eller fra et samfunn som fantes rundt oss eller bak oss, så kan jeg fri meg litt fra dem, enten de slipper taket eller ikke. Bevissthet hjelper meg.

En måte å håndtere…arvesynda. Jeg må le av det, men jeg tror nok det stemmer.

Forskjellen på en praktisk og en teoretisk livsholdning, også, kanskje, hvordan man tar det der, men det å lete etter kunnskap av den typen har i hvert fall alltid gitt meg frihet, også, som sagt, til å la være å følge mine egne kjipe sider selv om de fortsatt skulle være der. Jeg kan godt kommentere min egen dumhet uten at den helt forsvinner, men den blir ikke noe jeg går for i de situasjonene jeg er heldig nok til å skjønne hva som skjer. Jeg vil også ha noe nytt når det er sånn, ikke de gamles uvaner.

Man kan i hvert fall godt være selvkritisk, å få ting til virkelig å slippe helt taket kan jo ta lengre tid og kreve mye mere.

Jeg var vel også mye mere uvant før med andre måter å fungere på, tross alt håper jeg at jeg ser litt mere den fleksibiliteter som er der når den er der, selv om den ikke er uttalt, ikke verbalisert eller formulert.

Ok, selvgodhet og overlegenhet kan det komme ut av det, men jeg tror man oppfattes i større grad sånn hvis den man snakker med tror at du er som du er uansett, what you see is what you get. Jeg vet ikke i hvor stor grad jeg burde se på det som uærlighet fra meg selv, jeg pleide alltid å være komplisert innvendig, men med god vilje utad temmelig langt.

Som ung hadde jeg nok allikevel mindre evne til å ta konflikter på ordentlig og løse dem på en fornuftig måte, og så lenge jeg var basically fornøyd med å gjøre det jeg gjorde og være smmen med de som var der, gikk tingene bra, i hvert fall lenge.

Hvis man er på helt feil sted i livet på en eller annen måte kan det jo komme mye rart og slitsomt ut av det, i retning av forstillelse og problemer.

Barna er uansett så nær deg, de merker jo hvem du er, men det må være en fordel at jeg bekrefter eller benekter deres antagelser, svarer ordentlig så langt det går, nok til at de vet i hvert fall omtrent hvor de har meg. Da får de også lov til å si det og kommentere det, eller i det mindte høre meg si det, og skape avstand til mine kjipe ting på den måten og rom til seg selv.

At de også kopierer mine teite ting og dårlige sider er jo også et poeng…helt slipper man ikke unna…



Noen synspunkter på gutters oppvekstvilkår

Barneoppdragelse Posted on 06 Dec, 2020 23:59

Jeg har noen få ganger i livet følt meg som en gjenstand i en kvinnes besittelse. Ikke så behagelig, og i mitt hode fortsatt en parallell til diskusjoner knyttet til kvinnesak for ikke så lenge siden. Avhengighet i de foregående generasjoner handlet i ikke så liten grad om kvinners økonomiske avhengighet av menn, mens jeg synes det er på tide i dag å bringe temaet menns følelsesmessige avhengighet av kvinner på bane.

Blant andre tilknyttede temaer, som det vel var også i debatten om kvinnesak i sin tid.

Jeg vil ikke foreslå å gjøre noe med kvinners opparbeidede rettigheter, annet enn at…det at tidene har forandret seg kanskje ikke bare er negativt, det kan være et gode med fleksibel arbeidstid og mulighet for å frilanse, for eksempel – men hvis det brukes som argument for å lage en jungel av det meste, den sterkestes rett, helt uten regler for ansettelser eller ønske om å sette grenser for næringslivet…en god del av disse diskusjonene griper inn i kjønnsforskjeller.

Man kan godt diskutere sånne ting så lenge det viktigste består, prinsippene om likestilling yrkesmessig, og privat…tja, det handler jo blant annet denne artikkelen om. Jeg synes det var bra at det ble rusket opp i det vi kalte tradisjonelle kjønnsroller da jeg vokste opp, men dels var vel ikke alle med på den reisen, og dels er det i andre miljøer gått litt langt. Jeg tror begge deler er tilfelle, og ha meg tilgitt dere som lever i familier hvor ting tross alt funker sånn noenlunde. Problemer vil det alltid være i en familie, dette er et forsøk på å sette fingeren på noen av dem.

Menns kjipe sider privat og på jobb er blitt offentlige temaer så det holder, og det er bra og forhåpentligvis en lettelse for folk som er rammet av vold eller andre ting.

Men hvis vi snakker om forhold, ekteskap, kjønnroller osv, så har det i hvert fall i mange miljøer foregått en så stor utvikling at en 79-årig kvinnes referanser ikke nødvendigvis stemmer for en 29-årig manns eller kvinnes virkelighet, for ikke å snakke om alder 13 eller 17. Også i min generasjon (56) er det ofte store forskjeller opp til min foreldregenerasjon.

De tingene, kjønnsroller, rett og slett, varierer nok ganske mye både etter alder, geografi og personlig smak, og dermed varierer effektene og relevansen av det som sies i debatten, og av det som gjøres i oppdragelse og oppvekst i dag også.

Sorry, jeg er ikke vanlig lærer lenger, jeg vet ikke om jeg er helt ajour, men jeg har familie, og tenåringer finnes, og folk rundt 20, og venner i forskjellige aldre. Så til en viss grad private observasjoner, men noen temaer har uansett vært her en god stund. Jeg har også undervist litt de siste årene, i kulturskole og såvidt barnehage.

At gutter er gutter osv har jeg aldri sett på som en 100%-sannhet, men til en viss grad slutter jeg meg til. Det er for drøyt å konkludere i en sånn diskusjon om hva menn er og hva kvinner er, man er litt av hvert med styrker på så mange slags felt og på så mange slags måter, og menneskenes utvikling tar vel forhåpentligvis aldri slutt. Allikevel, etter å ha støtt på oppfatninger om familie og kjønnsroller jeg trodde var gått i glemmeboken for lenge siden, og etter å ha tenkt litt mere på min egen type bakgrunn, et forholdsvis intellektuelt miljø med det man klisjémessig vil kalle radikale oppfatninger om en del ting, vil jeg si at det å få være mann, med en viss frihet til selv å definere hva det vil si, i hvert fall kan være under press for tiden.

Det er det jo forsåvidt mange ting som er.

Som mann føler jeg et visst behov for å hevde meg – som mann.
Alle har et sånt behov – selvsagt også kvinner – og jeg synes i og for seg alle har en rett til å gjøre det til en viss grad, på sin egen måte.

Et sånt behov trenger ikke alltid være helt funksjonelt, særlig hvis det blir for mye av det – på jobb, for eksempel, vil man kanskje ofte trives med folk som er trygge nok på seg selv til å respektere andre – trygghet kan jo også komme av at man har fått utløp for litt tøffhet i passende former, kanskje helst andre steder eller til andre tider – i hvert fall så man slipper å slåss for den hele tiden. Må man det kan man nok bli en plage i visse situasjoner.

Hvor mye galskap man liker å ha på jobb må vel også variere…

Et problem oppstår noen ganger også når man møter folk som ikke er enige med deg i hva som er…tøft, de der filmene og bøkene om kunstnerspirer eller intellektuelle barn som ikke har det så bra i litt for praktisk orienterte og kanskje smått brutale omgivelser – jeg har da opplevd det selv, og sett egne elever befinne seg i en sånn knipe.
Også det motsatte, i dag, skikkelige praktikere som ville bekymret meg hvis jeg var læreren deres, fordi det som ga prestisje i miljøet var såkalt vanlig skoleflinkhet. Eller jenter som ville bli billakkerere, men ikke fikk lov, fordi, det var jo ikke noe for jenter. Joda, norske og så hvite som bare det, såvidt jeg husker, og ikke for mange år siden. Etter deres eget utsagn, da, jeg kjente ikke familiene.

Men to problemer.

Det ene handler både om forskjeller mellom kjønnene, og forståelsen av hvilke behov man har kanskje særlig som ung mann, ungdom på vei til å bli det, barn eller gutt også.

Det er vel like vanskelig å snakke generelt om dette, kjønnsforskjeller, som å snakke konkret om kulturforskjeller, også fordi mange sikkert vil være uenige i min beskrivelse av å være mann, de vil et annet sted, har andre behov der de er. Uansett synes jeg retten til å bli respektert for den man er – er en grunnleggende rettighet i ethvert menneskes liv, og det er spesielt viktig i situasjoner i livet hvor man er inne i en personlig utvikling som er litt bratt. Ungdommen og barndommen er opplagt sånne perioder, det vil alle være enige i, og i tillegg, sånn som mange lever i dag, vil sånne ting, egen utvikling, kunne skje på et hvilket som helst alderstrinn. Noen lever vel tradisjonelt og har gamle oppfatinger av hvordan hver alder er, mange gjør det ikke.

Som voksen med ansvar for barn eller ungdom kan man ikke være ukritisk, man må jo høre hva ungen driver med i hodet eller ellers, både i retning av trøbbel, hvis det er et tema, og positive eller generelt levende elementer i sjela deres som er i ferd med å bli til noe eller komme til overflaten. Da må man jo ikke sette seg på det. Det kan ta tid også, sånne ting. Man må ha øyne og ører.
Jeg vil som vanlig si at det siste, å hjelpe frem positive ting, et viktigere enn å være politi, vel finnes det grenser i mitt hode for en del ting, men det er delvis neste generasjons vesen å utfordre de forrige generasjoners grenser og ømme tær, og de gamles vane kan fort være å stivne. Å finne ny balanse når det trengs blir jobben. Er man uforholdsmessig streng skaper det problemer i seg selv, jeg opplever disiplin som en balansegang, og indre kontroll er ørten ganger bedre enn ytre og tar ofte lenger tid å få utviklet. Det er nok av kjipe tradisjoner når det gjelder strenghet, de er lette å følge, frihet er mye vanskeligere å få til uten for mye egoisme eller hensynsløshet.

Mange gutter har faktisk behov for å være litt tøffe, og hvis det ikke blir fornuftig taklet, så kan det skje at det får utløp som blir til virkelig kjipe ting.

Jeg mener ikke at jeg eller andre kan lage generaliserte beskrivelser av mann-kvinne som skal passe på enhver, det er også helt utenfor min interesse, egentlig, at andre lever som det ene eller det andre, det må hver finne ut av, men jeg mener fortsatt at det finnes forskjeller på kjønnene, psykisk, mentalt, som gjelder for mange, kanskje til og med de fleste, hvis man går dypt nok eller beskriver ting generelt nok, og uansett, når det finnes ting i en, så trenger man på en eller annen måte respekt for det og utløp på en ok måte.

For eksempel mannlig aggresjon. Tradisjonelt finner jo det veier via sport eller jakt eller å diskutere politikk med noen man vil diskutere politikk med, eller noe helt annet, det ligger masse energi i kunt, muikk, bøker og i dag datamaskiner, jeg vil bare tro vi må bruke dem fornuftig, eller hvis de tingene er safe eller man av andre grunner ikke bryr seg…det spiller kanskje ikke noen rolle hva man gjør så lenge man selv liker det, og dessuten ligger det jo også et element av å imponere noen litt, det annet kjønn hvis det er det annet kjønn man er interessert i.

Men utilbørlig press fra et miljø eller en familie eller en mamma…eller en lærer, til og med, jeg tenker at det ikke er ok. Man skal hjelpe ungene fram, og rettlede, men litt forsiktig må man være.

Jeg synes det er ganske ok å være mann, egentlig, så lenge jeg får være det – tilpasset sosiale forhold, som man nå må med det meste.

Som sagt, mannsdominans var et generelt tema i samfunnet da jeg vokste opp, og det ble jo i hvert fall i nokså stor grad brutt opp, selv om enkelte miljøer virker som de vil ha back to the sixties. Fifties.

Alle menns forbrytelser turde være godt kjent, fra liksom Napoleon til konebankeren.

Men kvinners kjipe sider kommer ofte til uttrykk eller utførelse på andre måter, i hvert fall historisk, intriger, baksnakking, kanskje, det å ikke svare, men allikevel ikke forandre mening, alle mulige teknikker for å få det om man vil som sikkert er utviklet under regimer som undertrykket kvinner, men som i dag kan ende med å undertrykke menn.

Mere skjult.

I oppdragelsen av gutter må det bli enda litt skissemessig, men hvis jeg skulle gått inn i dette som lærer, for eksempel, ville jeg begynt å lete to steder: Der kvinner definerer virkeligheten etter eget hode, og skal vi si i stillhet og uvitenhet overser for eksempel guttenes versjon av den, og tilfeller hvor mamma ikke klarer å skille tilstrekkelig mellom kjærlighet og autoritet. Jeg elsker deg – så lenge du gjør, ikke bare som jeg vil, men sånn som tingene er – for det vet mamma beskjed om.

En umulig posisjon å forholde seg til hvis den dras helt ut.

Hvis det stemmer, det jeg sier, noenlunde, er det i hvert fall i det første tilfellet mye som er skjult, også for den pedagogen eller moren det gjelder, og i det andre kanskje også, men her tror jeg det i større grad er knyttet til bevisste holdninger om autoritet.

Vaneforestillinger, ville jeg tenke, i begge tilfeller, men det kan jo være noe annet.

Jeg sier ikke at alle er…sånn, men jeg påstår at problemene finnes og er tildels viktige.

Dette er heller ikke noe forsøk på oppsummere noe helt felt, hverken når det gjelder kjønnsroller eller barneoppdragelse, det er én linje, hvis den er sånn noenlunde riktig beskrevet, eller to, om begge stiller spørsmål ved kvinners rolle. Jeg har ikke sagt et ord om kvinnelige kampsportutøvere eller fotballspillere eller homsers og lesbers samliv eller all variasjon som finnes i menneskers liv i dag, Alt det der finnes og mere til, dette er bare et forsøk på å snakke om ett annet tema.

Det handler etter min mening om holdninger og oppfatninger, vel basically fra en del kvinner, om menn og gutter.

Det andre som er problematisk i forholdet mellom kjønnene for tiden, det synes i hvert fall godt til tider, er 100%.

Det er ikke det eneste området hvor for mye enten-eller-tenkning lager problemer for tiden, virkelig ikke, men her også er det et problem, etter min mening.

Jeg har vært inne på det før, men hvor mye kjærlighet kan man be om i et forhold, hvor mye trofasthet, hvor mye av arbeidsevnen skal brukes i familien?

Hvor mye eier man hverandre, var jo liksom et spørmål på 70-tallet, den gangen fra kvinnene.

Hvor stor autoritet har mamma? Eller pappa? På hvilke felt?

100%?

Hvor faste er oppfatninger om virkeligheten i familien?
Også 100%?

Du har det vel bra hvis barna har det bra.

Er det all plassen man får?

Nokså underforstått er at du ofrer alt for barna, i hvert fall når det trengs, ellers er du ikke en god pappa.

Eller en god mor.

Jeg synes jeg husker noen boktitler fr 70-tallet…

Presset ligger nok hardest på moren når det er sånn, men det er vel kanskje derfra tankegangen kommer i dette tilfellet? En mor vet jo best

Regimet i seg selv kan være totalitært, i hvert fall i definisjonene, og brukes også til å holde menn unna diskusjoner om barneoppdragelse.



Frihet igjen, romslighet, plass til seg selv

Barneoppdragelse Posted on 18 Apr, 2020 04:02

Hvorfor man ikke skal gjøre barna «voksenvennlige» først, men etter hvert?

Har man først vent seg til ufrihet som liten, kommer man vanskeligere ut av det, er mitt enkle svar.

Jeg tenker at man først må få en viss plass i verden, og nå den følelsen er etablert sånn noenlunde og på en forholdsvis rimelig måte, har man kontakt nok med seg selv (altså, jeg snakker fortsatt om barna) – til å tilpasse seg voksenlivet og sosiale spilleregler osv uten å måtte skvise seg selv hele tiden.

Å ha rom til seg selv kan i beste fall komme ut av en sånn oppvekst – som blir satt pris på av alle, vil jeg si, også fordi ens krav til omverdenen da har lettere for å bli rimelige. Er man flatklemt fra starten av går det i mye større grad utover en selv eller andre.

Det gjør det også lettere å sette grenser for en selv i forhold til andre, å si fra hva man ikke aksepterer, på en måte som tar hensyn. Elsk din neste som deg selv. Selvrespekt gjør det i hvert fall lettere å respektere andre, selv om situasjonen jo også kan bestemme hva som skjer.

En mellomposisjon kan man si er, sånn som jeg ble oppdratt, jeg tror i hvert fall i stor grad – at man prinsipielt hadde rettigheter og fortjente respekt, selv om det ikke alltid var tilfelle at man fikk det i alle situasjoner, eller selv om det generelt ble trangt, av en eller annen grunn. Min mor hadde mange prinsipper, tror jeg nok man kan si, og det hjalp i hvert fall litt at hun hadde dem, for selv om hun ikke alltid klarte å følge dem lot hun seg etter hvert som vi ble eldre og voksne, sette på plass etter de prinsippene hun selv hadde forfektet.

Jeg var fortsatt sur på henne for mange ting frem til hun døde, men det skal også sies at jeg var syk og at ting derfor ble vanskeligere å håndtere. Jeg ser enda ikke nøyaktig hva som var rimelig å forlange eller be om og hva ikke. Uansett får man selv bestemme det, hvis man vil ha et liv hvor man dytter på sin egen utvikling istedenfor bare å la alt skje i den rekkefølge livet bestemmer det.

I gamle dager ble noe sånt ofte kalt et kunstnerliv, i dag er det vanligere blant mange å ta livet mere i egne hender og prøve å forandre på vaner og mønstre.

At man alltid skulle få respekt fra foreldre er litt for mye forlangt i praksis selv om man gjerne vil gi det i prisnippet – som jeg pleier å si, 100% er veldig ofte for mye, hvis noen klarer så mye i det hele tatt, totalt…er det allikevel litt for mye i de fleste tilfeller, vil jeg vel nesten si. Å ha hatt en perfekt mor, far eller for den saks skyld livspartner kan til slutt gjøre livet umulig for alle involverte. Bedre å be om unnskyldning når det trengs.

Det å skyve seg selv til side er av mange sett på som det man absolutt skal gjøre i forhold til barna. Du har det vel bra når barna har det bra, blir det sagt.

Forsåvidt, som ellers i pedagogikken, kommer det kanskje an på hva slags bord som er dekket i utgangspunktet. Har man den integriteten jeg snakker om lenger opp, kjenner man seg selv såpass at man har slakk i forhold til andre, har man erfart at man kan noe av andre mennesker og ikke bare må gi hele tiden – det er et bedre utgangspunkt, et mulig utgangspunkt, kan man vel si – for å holde ut den distansen småbarnstiden kan være.

Hvis man derimot ikke har lært hva det vil si å ta vare på seg selv, hvis man bare er lært opp til å yte, har man selv et problem, en posisjon som allerede er presset, før man begynner på arbeidet med barna. Når man snakker om at man får ved å gi, faktisk, selv, inn i sjela, ikke bare fordi man er tilfreds ved å oppfylle en kvote for hvor mye man skal tåle eller hvor mye man skal stille opp, forutsetter det at man har et sted i seg selv til å ta imot det som kommer.

Jeg hører at jeg høres krass ut, og dette er skrevet ut fra egne ikke så behagelige erfaringer. Men i andre sammenhenger for meg, helst ting som har med jobb å gjøre, har det hendt at den følelsesmessige belønningen for et eller annet arbeid har kommet etter mange år, som var en overraskelse i hvert fall første gang det skjedde, følelsen av at man var trygg på at man hadde bidratt med noe, at noe av det man ville med arbeidet var blitt tatt godt imot av de det var gjort for. Det i seg selv trenger ikke være rart, men at det kom etter så lang tid var overraskende.

Og det kan vel også skje med foreldre og barn, at man etter mange år oppdager de positive sidene av ens foreldres innsats og finner ro eller glede ved det allikevel.

Det forandrer ikke alltid på det som var, eller rettere sagt, det forandrer ikke nødvendigvis på alt det som var. Menneskelig svakhet har alle, og hva man gjør med det kan jo være så forskjellig, enten man mottok kjipe eller småkjipe ting på grunn av det, eller ga fra seg ting som burde vært gjort annerledes.

Som sagt, perfeksjon er uinteressant, mener jeg, men at man prøver å rydde opp i feil man synes man har gjort, eller forandrer seg for å kunne gi noe som er bedre…der finnes det muligheter, i hvert fall.

Man vet jo ikke alltid på forhånd hva barna trenger, heller, man bommer jo av og til. Jeg holder gjerne nokså lenge på et eller annet poeng, jeg lar meg ikke flytte på så lett, men jeg må jo også bøye av noen ganger, eller så havner det jeg fortsatt synes stemmer på et annet sted i livene til barna, får en annen betydning enn jeg tenkte først. Man kan jo gjerne diskutere en god del ting med dem også, mere jo større de blir. Når de er helt små blir alt for mange valg lett kaos for dem, men etter hvert oppstår behovet for å bestemme selv.

Alder er heller ikke en helt entydig eller enhetlig ting lenger. Det er aldri for seint å ha en lykkelig barndom, er et slagord jeg selv har omfavnet i mitt eget liv med ikke så lite hell, og hvor stor modenhet eller barnslighet eller dumhet man har på de forskjellige områder i livet kan variere sterkt. Om man mener man lever annerledes og synes at en femtiåring er en femtiåring uansett, får man gjerne gjøre det, men aksepter alikevel at ikke alle lever på den måten.

Poenget var også, når det gjelder å yte, at jeg når barna ble store nok og ikke trengte meg og mammaen hele tiden, så lagde jeg meg gjerne en halvtimes pause et eller annet sted på veien uten at noen nødvendigvis merket det, fikk tatt meg inn litt og møtte ungene med litt mere overskudd.

Det gikk jo ikke da barna var små, da hvilte jeg på dass og ellers ikke stort.

Men det var også mye nattevåk som var lystbetont, selv om det kunne være hardt å komme seg ut av dynene i første omgang. Jeg ville jo ha barn, og ville gjøre jobben med det.

Søvn er heller ikke så avgjørende for meg, det er andre ting som gjør meg mere krakilsk når de mangler.

Jeg husker på et tidspunkt, før skilsmisse, en ferie på Kanariøyene hvor jeg for første gang i livet syntes det var nokså bra å bare ligge flat på en solseng en god del av ferien, fordi jeg var fysisk sliten. Det hadde jeg stort sett ikke vært før på den måten, derimot mentalt sliten, mange ganger. Ikke nødvendigvis noen tragedie noen av delene for meg, det var som regel meningsfylt arbeid som lå i forkant av slitenheten.

Men sliten ble man i hvert fall allikevel.

Om den skjer fysisk eller psykisk kommer jo også delvis an på hva slags liv man lever og i hvilken kultur og hvilken modus.

Det kan godt hende jeg er for kategorisk hvis jeg sier et eller annet sted at noe ikke fungerer, det er jo faktisk ikke helt lett å forutsi hva man skal gjøre, bør gjøre, med barn, så jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si at «dette»…fungerer overhode ikke. Man får lese med kritisk sans, men jeg tror det meste av det jeg skriver om oppdragelse i hvert fall er basert på egne erfaringer, ikke bare prinsipper.

Det er ikke nødvendigvis sånn skal det gjøres, men sånn kan det gjøres. Men det ligger jo noen idealer eller mål eller ideer bak også, så man får vurdere.

Om man nå blir enige, mammaen og pappaen, er jo en sak, også.

Ett resultat av ufrihet i oppveksten kan jo gjerne være egoisme, har man ikke fått nok frihet prøver man ubevisst å få det, til det blir nok, hvis det blir nok, eller man bare fortsetter å presse på for et behov som det ikke var plass til en gang i fortiden.



Konsekvens og realisme

Barneoppdragelse Posted on 22 Nov, 2019 02:54

Det snakkes i barneoppdragelse noen ganger om konsekvens, at man ikke bør være inkonsekvent særlig når man setter grenser for barn.

Det er kanskje ikke helt feil, men jeg vil kanskje si det er viktigere at barna vet hvor de har mamma eller pappa, at vi som er foreldre ikke er uberegnelige, men at tryggheten kommer av at man kjenner hverandre og hverandres hensikter, i hvert fall stort sett. 

Alle grenser trenger sånn sett ikke være absolutte for å fungere, men heller ikke helt fraværende.

Perfekte trenger ikke nære relasjoner å være i alle deler. Det finnes selvfølgelig ting jeg vil si er absolutter, seksuelt misbruk av barn er i mitt hode et sånt absolutt, det kan man vanskelig tenke seg som en positiv ting. Det måtte i så fall være, når det allerede har skjedd, som et sykt stort problem som man på en eller annen måte kommer over og…tja, lærer et eller annet av. Kanskje tilgivelse. Men både i prinsippet og i praksis er det en ikke-ting.

At foreldre allikevel har det man kan kalle en seksuell forbindelse til sine egne barn er opplagt, i den samme betydningen som man er nær dem på et hvilket som helst viktig område av livet. De lærer og utvikler seg i et samspill med det man er og det man gjør, og sikkert også på noen måter det man har gjort. Modell-læring er vel et kjent fenomen, men det kan jo være forskjell på om forbindelsen er enkel eller tvert imot komplisert, avhengig av tema og situasjon.

Man må uansett huske på at reaksjon på påvirkning er et normalt trekk ved alt levende, og dermed er reaksjonsmønstre og reaksjoner delvis mulig å kartlegge og forutsi, fordi man jo ikke er uten egenskaper, og delvis uforutsigbare, fordi disse egenskapene har en tendens til å endre seg over tid og avhengig av situasjon, og fordi kunnskap også har en tendens til å endre seg. Tenkemåter og forståelse er også delvis stabile og delvis i endring. 

Noens arbeid og liv er også lagt an på å utforske livet på forskjellige måter, for eksempel via forskning i vanlig forstand, og via utforskning i kunstneriske eller andre prosjekter som er ment også å bringe en selv videre i livet og i erkjennelse.

Forutsigbarhet og uforutsigbarhet er størrelser som hører naturlig sammen i mange situasjoner i livet, nye ting utvikler seg fra allerede eksisterende tanker og vaner.

Uansett hvor godt man kjenner seg selv, vil man være uforutsigbar til og med for seg selv når det gjelder visse ting, og selvsagt også for andre.

Psyken kan altså til en viss grad kartlegges vitenskapelig og på andre måter, og man kjenner sine nærmeste til et visst punkt og på visse måter.

Men for eksempel det at en annens vilje også spiller en rolle i en relasjon, ikke bare personligheten som en slags konstant, er jo et poeng som kan forkludre “kartet” over tilværelsen sånn som man nå mener det er.

Psykologisk kunnskap og egen erfaring er nyttig, men aldri 100% nok i relasjoner til andre og til egne barn, man må alltid la det være igjen en mulighet for uventede utspill ganske enkelt fordi det skjer, ofte eller av og til, og alle er laget sånn til en viss grad.

Å ha for konsekvente holdninger på overflaten kan være destruktivt og uhensiktsmessig, også fordi det kan gi et dårlig bilde av hvordan et menneske faktisk er. Folk som alltid smiler og er positive uansett hva du sier til dem er egentlig ikke mulig å få et realistisk bilde av, inntrykket mangler perspektiv.

Å kunne be om unnskyldning, også til barn, er dermed, etter min mening, viktigere enn aldri å forandre mening eller ikke å innrømme at man noen ganger kan være for bastant.

En vanskelig situasjon oppstår når man har brukt for mye kjeftament på et poeng som allikevel stemmer, når man er nødt til å be om unnskyldning for stemmevolumet eller selve ordene, uten at man vil eller bør gi seg på selve poenget. I lengden løser problemet seg kanskje ved at man etter hvert klarer å beherske seg eller rett og slett er mindre sint ettersom tiden går sammen med barna, samtidig som man klarer å beholde de prinsipper som fungerer godt. Jeg stemmer for at voksne skal kunne være voksne og ta ansvar og ha definisjonsmakt, men ikke 100%. Det må også være rom for å tenke seg om og diskutere, og å være usikker. I lengden vil fornuftige mønstre i familien kunne danne seg allikevel, så lenge man ikke slipper helt taket i at man tross alt har mer erfaring og kunnskap om livet på en måte, og uansett mere ansvar enn barna i bestemte situasjoner, mens de har et friskt og mere uavhengig utgangspunkt som man selv kan ha mistet på bestemte områder. Begge deler har sin funksjon og bærer ofte sine argumenter i seg.

Å ta feil avgjørelser er jo også en slags rettighet, ingen fikser alt allikevel, og så får de som trenger det rydde opp seinere i de tingene som måtte trenges å rydde i. Det er ikke alltid man har tid eller krefter til å tenke langt eller langt nok, men det kan jo være en fordel å beholde evnen til å la seg utfordre, i etterkant også, hvis det trengs.

Dessuten, som sagt, kan ironisk distanse til egne kjipe sider hjelpe andre å håndtere dem, også barna har godt av å kunne le av de voksne av og til, når det stemmer at de har dummet seg ut.



En kommentar om frihet i barneoppdragelsen

Barneoppdragelse Posted on 03 Jun, 2019 01:52

Hva gjør man med en generell følelse av å være misfornøyd – hos barn?

Selv om barn på mange måter er lettere å omgås enn voksne…hvis det går an å si noe sånt – særheter har ikke satt seg fast ennå, er i hvert fall et stikkord – så finnes jo familiens problemer i deres personligheter også.

Frihet kan selvfølgelig misbrukes, og derfor er kanskje noen av oss tilbakeholdne med å gi barna nok frihet?

Det er et reelt problem som ikke bare ligger hos voksne som er kontrollfreaker. Jeg mener allikevel det kan være fruktbart å gå ganske langt i å bruke frihet som middel i oppdragelsen, men man bør være litt forberedt på hva som kan komme, rett og slett ubehagelige sider ved barnets personlighet.

Jeg mener de bør kunne få utløp sånn at barna har muligheten til å stabilisere de følelsene som er i spill på et balansert nivå, men det krever både at man selv tåler det som måtte komme, at man har evnen til ikke å la seg provosere for mye av utspill i vanskelige situasjoner, og at man passer på å sveive litt inn igjen når presset innenfra hos barnet ikke lenger er sånn at han eller hun har behov for å ta ut grumset – i samme grad.

Det lar seg gjøre å tømme i hvert fall noen reservoarer av problematiske holdninger, så det er mulig å stille relevante krav i en situasjon uten at det er så provoserende. De sårene man har arvet har blitt leget en smule, og dermed er det lettere å oppføre seg ok.

Sånne ting kan jo også gå ut over søsken, og det er litt mere dramatisk, kan være, enn at det går ut over foreldrene. Da må man jo si noe, men det blir også en vurdering i hvilken grad de kan rydde opp i ting selv, seg imellom.

Prøver de å ta foreldreansvar, irettesette hverandre som om de skulle vært mamma eller pappa stopper i hvert fall jeg det – jeg er ansvarlig for deres oppdragelse, ikke de overfor hverandfe på noe annet nivå enn jevnbyrdig. Den ene kan ikke opptre som overordnet for den andre, det synes i hvert fall ikke jeg noe om. Det er foreldrenes ansvar.

Men sånne utspill fra et barn kan jo også være uttrykk for reell svakhet i en relasjon, at man føler man ikke kommer til orde eller får bestemt nok, så det gjelder å holde øynene åpne.

Denne metoden betyr altså at man får lov til å være litt usympatisk uten at jeg gir alt for mye pepper, og grunnen er at det ellers ikke ville være mulig å få dem til å oppføre seg uten å gjøre vold på dem, for å bruke litt sterke ord, uten å presse dem til ting som jeg synes de egentlig ikke klarer. Lander man der legger man lett grunnlaget for seinere problemer, etter min mening, akkurat på det det handler om.

Det er lettere å være grei når man er avbalansert, er som sagt prinsippet.

Generelt mener jeg jo uansett hva man mener om disse tingene, at barna bør få frihet først i livet, deretter er det ikke så vanskelig å tilpasse seg sosiale settinger og krav som omverdenen setter til deg. Er man vant til å bli gitt mulighet for å opparbeide seg integritet, at egne grenser blir respektert, har man helt andre muligheter i møte med andre mennesker, i hvert fall i tilstrekkelig mange situasjoner, får vi håpe, sånn at nye, vanskelige sosiale møter i hvert fall har noen referanser i de gode møtene man fikk – med sine foreldre. Det jeg står på, det jeg kan bruke positivt av arven fra familien, til tross for mange konflikter med egne foreldre, er jo de fornuftige holdningene som også var der sammen med de ufornuftige, de lure tingene de sa og gjorde, ikke de dumme, de plages jeg med.

Det er klart, å snakke om disse tingene generelt på denne måten er skummelt, vel mest fordi man selv vanligvis vil være smart på ett område og helt umulig på et annet. Men det er vel ikke helt dumt å snakke prinsipielt allikevel, som jeg også sier, så må man jo uansett tilpasse ting til sin egen personlighet og sin egen familie, og hva man får til i siste ende kan jo være både det ene og det andre.

Andre måter å løse ting på vil jo også alltid finnes.

Å snakke om mennesker generelt er også igrunnen litt på grensen, at man sier at noen “er” sånn eller sånn kan ikke bety alltid, i enhver situasjon, eller at man mener man har beskrevet en hel person med de ordene, men det kan bety at man opptrer på en bestemt måte i en bestemt sammenheng eller i bestemte sitiuasjoner, at det er et mønster der.



Om å snakke sammen i familien

Barneoppdragelse Posted on 15 Nov, 2018 22:53

Det finnes vel fortsatt mange som ikke har lært å snakke, som en venn kalte det, hun hadde selv lært det av en annen felles venn.

Jeg tenker på å ha evnen til å se problemer i relasjoner mellom mennesker – ja, nettopp, snakke om dem, se dem fra flere sider. De forskjellige personene som er involvert vil selvfølgelig kunne ha forskjellig oppfatning av hva som skjer, og det vil også alltid være mulig å utdype den kunnskapen man selv har og tenke i andre baner, som man sier til hverdags, anlegge andre perspektiver på problemer, i ens egen familie eller i forhold til andre, også.

Litteraturen er jo stor, fra de enkleste selvhjelpsbøker til vitenskapelig pensum i psykologi eller andre humanvitenskapelige fag.

Man skal selvsagt heller ikke glemme at intuisjonen kan sette deg på rett spor selv om du ikke er i stand til å sette ord på problemene. Men kan man det ikke, eller faktisk ikke tror det går an “å diskutere en følelse”, får man lett problemer med andre, med en partner i livet, for eksempel – eller han eller hun får problemer med deg – fordi familiekulturer jo aldri er helt like, og noen ganger er så forskjellige at man trenger ord for å finne ut hva som skjer eller gjøre fornuftige valg.

Det ender med å gå ut over alle, egentlig, og opplagt barna. Autopilot går vel til nød hvis du er eremitt, i andre sammenhenger må du i hvert fall ha muligheten til å skifte retning eller i det minste ha en oppfatning om at det kan være nødvendig og rimelig å gjøre det. Jeg snakker også av egen bitter erfaring, min stahet er vel kjent, men jeg prøver i hvert fall å finne ut av det og tenke over i hvilken grad jeg er en del av problemet. Ikke dermed sagt at jeg bestandig får det til.

Hvem som har rett…barneoppdragelse sees fortsatt av noen kvinner på som deres domene, hvor diskusjon av grunnleggende prinsipper ikke er velkommen. Det er mulig jeg bør stoppe der, men det er på tide å differensiere begrepene “kvinnesynspunkt” og “menns synspunkter”.

Diskuterbare bør ting faktisk være.

Jeg husker jeg tenkte på et tidspunkt at forskjellige problemer i familien trengte forskjellige typer løsninger – man kunne løse en bestemt floke ved å tenke annerledes, ved å gjøre noe praktisk, ved å gjøre noe kunstnerisk, altså ved å skape noe kreativt som faktisk løste problemet, eller ved å snakke sammen. Jeg har følelsen av at det var enda flere alternativer.

Det skal sies at jeg er musiker og komponist, med noen muligheter der som alle sikkert ikke har. Men andre har andre ferdigheter og styrker, jeg tror ikke det trenger å være profesjonelt, det må bare treffe.

Noen ganger tenkte jeg at det fantes flere muligheter for det samme problemet, altså at man kunne løse det med musikk eller ved samtale, for eksempel, og jeg tenkte også at det pleide å være metoder som ikke fungerte for et bestemt problem i familien.

Man måtte skreddersy til en viss grad, litt etter intuisjon og etter den kunnskapen man nå hadde.

###

En annen kommentar om familie, faktisk fra “forrige generasjon”, som jeg sier, altså min foreldregenerasjon (jeg er 54), var at “barna blir en del av deg selv”. Så nært, altså, det var sånn jeg oppfattet det. Og det stemmer vel med gjengs oppfatninger av vanlig mental utvikling i barndommen, at man ikke er født som et ferdig individ, men at grenser danner seg, individet danner seg, i løpet av oppveksten.

Det er sikkert farlig å generalisere for mye om dette også, jeg skal ikke banne på at det ikke finnes kulturer i verden hvor det skjer temmelig tidlig, i hvert fall, og i noen sammenhenger og for noen skjer skjer det kanskje bare delvis eller i liten grad.

Å snakke om at man er 100% en del av et kollektiv eller 100% et avgrenset individ kan vel heller ikke være helt riktig å si om noen. I disse sakene må det vel alltid være snakk om grader, selv om man kan oppleve folk som virker helt upåvirkelig av andres utspill, noe som kan være vanskelig å håndtere, og andre som er ytterst følsomme, på positive eller negative måter for dem selv eller omverdenen. Mange varianter imellom også, selvfølgelig.

Selvsagt kommer det også an på hva det er snakk om. Hva slags personlighet man har og hva man har opplevd er også en del av ballasten og påvirker ens reaksjoner. Alle kan vel befinne seg i begge posisjoner, avhengig av sammenheng og tidspunkt.

Det er også enøyd å tro at et menneske er ett – 1 – menneske i den forstand at han eller hun reagerer likt i enhver sammenheng, at en egenskap henger ved en, til enhver tid. Man forandrer litt personlighet, måte å reagere på, etter situasjon, etter hvem man forholder seg til her og nå, etter hvem man møter.

Dette er også normalt, vil jeg si. Har du ikke den oppfatningen ville jeg i hvert fall sjekke om du egentlig har sett andres verden ordentlig, oppfattet at hele din livsfilosofi kan være ugyldig i en viss forstand, ikke nødvendigvis enkeltelementer, men sorry, som en helhet.

Det er så mange måter å organisere livet på, og vi gjør det faktisk også.

Jeg vil forte meg å si at alle har rett til å bli oppfattet som et individ, få respekt for egne synspunkter, for eksempel. Selvsagt er det varierende i hvor stor grad man faktisk får det eller har fått det i livet, og det finnes jo også situasjoner hvor man oppfører seg sånn at man mister den eventuelle respekten man har i utgangspunktet, i hvert fall i den situasjonen det er snakk om. Det er også noen ganger rimelig at andre reagerer, selv om man må håpe at noen rydder opp etter en konflikt, en selv eller andre, så man kan si at man blir ferdig med utbruddet eller hva det var som skjedde.

Jeg synes en typisk kommentar fra de som ikke snakker i den forstand jeg tenker på her, er at “nå må du bli ferdig med det der” og “nå må vi gå videre” – vanligvis et tydelig tegn på at vedkommende som sier det ikke er ferdig selv, men for eksempel har som psykologisk metode å feie ting under teppet.

Jeg tror det kan bli en solid klump der.

Da jeg vokste opp befant barna og de voksne seg i stor grad i hver sin verden, og dagsordenen i familien var i nokså stor grad praktisk. At man gjorde ting sammen kunne jo være en positiv ting, eller man ble satt til å gjøre ting, som kunne være både positivt og negativt, og det verbale innslaget kunne være preget av beskjeder om å gjøre ting eller i verste fall kommandoer. På ett plan en enkel verden. På andre måter ikke.

Ingen familie uten problemer, og noen av dem brøt jo etter hvert ut verbalt også, ikke minst via moren min. Tildels på klønete måter, men i hvert fall sånn at noen problemer ble synlige, som jo kan være en lettelse tross alt.

Jeg kan huske tider hvor luften i huset tvert imot var tykk av et eller annet som jeg ikke husker helt hva var, men helt klart usagte ting – uløste konflikter, vil jeg tenke idag, og det føltes i hvert fall ikke behagelig. Mine foreldre kranglet eller diskuterte, når de gjorde det, bak lukkede dører. Offisielt…kan jeg vel si at de konfliktene ikke fantes, jeg fikk i hvert fall ikke vite hva de diskuterte, selv om jeg av og til hørte at de gjorde det gjennom døra.

Så jeg var henvist til å leve med konsekvensene av det som ikke ble sagt, siden jeg jo faktisk var så nær dem som barn…jo er.

Dette er i og for seg en normal ting, det er vel mer spørsmål om grader av problemer, og viktigst, at man erkjenner at disse tingene finnes.

Menneskelig svakhet er tross alt lettere å akseptere enn påstanden om at problemene ikke finnes. Da har man enda en vanskelighet å overkomme når man skal prøve å løse dem selv, et hinder som kan være nærmest uoverstigelig hvis forrige generasjon, eller hvem som helst, aldri vil ha noe på bordet, men tviholder på sin virkelighetsoppfatning, som for eksempel kan være at de tingene ikke har skjedd, eller at man ikke hadde de følelsene man jo faktisk hadde i en bestemt situasjon.

###

Foreldre ble naturlig nok et tema for meg, først i oppveksten, siden som voksen. Ikke noen merkelig ting, egentlig, synes jeg. De var tildels urimelige, og alle foreldre gjør feil, jeg også, så den overdrevne respekten som vi også ble innpodet eller beordret til var det etter min mening all grunn til å kræsje, så godt det lot seg gjøre.

Ungdomsopprøret, altså.

Jeg kan jo godt si idag at det noen ganger gikk for langt fra min side da jeg var tenåring, men til mitt forsvar vil jeg fortsatt si at den perioden i livet er til for å rive seg løs fra foreldrene, enten det skjer på en nokså rolig eller nokså slitsom måte.

Dessuten er det foreldrene, ikke barna, som fra starten av har ansvaret for å være foreldre, og selv om det er riktig å slippe barna til i diskusjoner om disse tingene, det er det ikke bare jeg som sier, så kan man ikke fraskrive seg ansvaret for å være pappa og mamma, som man i praksis gjør hvis man nekter å snakke med barna når det er problemer, eller forlange av dem at de “oppfører seg som voksne”.

Det var jo det de voksne skulle lære dem, sånn stort sett, i hvert fall.

De voksne er eldst, og det betyr ikke bare at de har ansvar for å ta avgjørelser, som de jo tlldels har, men at de også har ansvar for å ta hensyn, og løse problemer så godt de kan. Det er ikke i utgangspunktet en relasjon som er helt i balanse fra starten av, sett fra dette synspunktet. De voksne var jo her først.

Som skilt pappa har jeg gått i en annen grøft, vil jeg tro, med sikkert å si og snakke for mye, men så lenge det også er et tema som kan snakkes om, får vi håper at det går. Pappa kan også settes på plass når det trengs, det prøver jeg å holde på. Dessuten liker jeg å snakke.

Og så må man jo improvisere. Prinsipper er en ballast, praksis allikevel ikke helt det samme, bestandig.

Jeg er meg min makt bevisst, håper jeg. Jeg har selv ganske mye autoritet når jeg vil, til tider alt for mye, som min far og bestefar hadde det. Det kan være et farlig våpen, som i så fall må modereres. Man klarer seg ikke helt uten, men man er nødt til å passe seg av og til, eller eventuelt å be om unnskyldning og i hvert fall gjøre det til et tema i familien at man noen ganger er sånn eller sånn. Dermed slipper de andre å ta bevisbyrden, i hvert fall hver gang, når ting er åpenbart urimelige.

Som jeg sier, barna vet gjerne mer om meg enn jeg vet selv, mer enn jeg vet at de vet, og de får noen ganger lov å løfte på sløret og bruke denne kunnskapen til å kommentere. Ellers må de til en viss grad leve med konsekvensene av mitt liv og vårt liv sammen, i den grad det slår inn som psykiske effekter hos dem. Det kan skje direkte, i min atferd og holdninger som kommer til uttrykk overfor dem, eller ubevisst, taust, egentlig, på måter jeg ikke har oversikt over, bare ved at man er foreldre og barn som lever sammen. Jeg burde sikkert lest meg opp mer, men noen ganger føles den kontakten som magi. Hvis man har en god relasjon kan det være positiv magi, i noen tilfeller destruktiv.

Jeg snakker en masse om problemer, jeg må jo si til meg selv også at de samme mekanismene for påvirkning gjør seg gjeldende for positive ting man gjør og sier, de slår jo også inn, når man er heldig. Og man er jo ikke alltid uheldig.

Men det finnes folk som faktisk tror det er mulig å gjøre ting praktisk talt 100% riktig i barneoppdragelse, og jeg knytter det i hvert fall noen ganger til den samme typen isolasjon eller skarp grense mellom foreldre-verdenen og barne-verdenen som jeg akkurat beskrev. Man siler og sensurerer for mange utspill og inntrykk som barna får, eller rettere sagt, som de ikke skal utsettes for.

For min del har jeg ennå mange problemer med å forstå hva de voksne egentlig drev med da jeg var liten. Det er greit at man også trenger en egen verden som barn, mer jo mindre man er, kanskje, men hvis man som voksen i familien ikke fremtrer ordentlig som en tydelig person, hvis man har alt for mye regi og dekker til for mye, blir etter min mening for mange sannheter “offisielle” og ikke personlige. Man trenger også å se andre mennesker, føle, merke dem ordentlig, for å forstå seg selv og bygge seg selv opp. Man må kunne sammenligne ordentlig med noe reelt, noe som er ærlig sagt og tydelig følt.

Denne diskusjonen er til en viss grad en beskrivelse av et generasjonsskifte, markert nettopp ved ungdomsopprøret på 60-70-tallet.

Kjærlighet hjelper på alt, også den typen overdrevne grenser som jeg snakker om, men en lukket verden kan det allikevel bli, full av ufrihet også, hvis man ikke passer på.

Jeg var temmelig overrasket første gang jeg bevisst la merke til at stor strenghet kunne kombineres med stor kjærlighet. For meg hang de to tingene overhode ikke sammen.

Foreldreautoritet er – også etter min mening – nødvendig, men frihet også. Man trenger å kunne innordne seg systemer som voksen, men man trenger for Guds skyld også uavhengighet og selvstendighet. Som mamma og pappa har man også noe ansvar for den biten, det er mulig å bli trent i å adlyde, eller i å gjøre egne vurderinger og ta egne avgjørelser. Det siste krever at man læres opp til å lete etter kunnskap, for eksempel, på egen hånd og på en selvstendig måte.

Man har selvsagt bruk for begge deler.

Jeg tenker generelt at jo mer taushet det finnes i en relasjon mellom mennesker, desto mer spinner fantasien, og jeg har hørt kommentarer fra folk, og også tenkt tanker selv, som har vist seg å være i beste fall temmelig unøyaktige, i verste fall helt feil.

Man kan selvfølgelig ha rett også, i tanker fra sin ensomhet, men det er slitsomt for alle å ikke ha muligheten til å sjekke ut ting som betyr noe.

Man puster ikke fritt på den måten.

Redigert etter publisering.



Skjermregime og fysisk utvikling

Barneoppdragelse Posted on 20 Jul, 2018 12:44

Så hvor mye kræsjer vi barnas oppvekst og utvikling ved å la dem sitte ved en skjerm hele dagen?

Med alle forbehold om forskjellig kultur, personlighet og miljø vil jeg si at man risikerer en del.

Jeg synes det er vanskelig å nekte barna å gjøre noe siden jeg selv, så vidt jeg kan skjønne min egen oppvekst, ble gitt nokså mye frihet, til nettopp å gjøre hva jeg ville. Jeg bodde i bøker mesteparten av både barndom og ungdom, var ute og løp i skogen frem til puberteten. Fra da av dabbet friluftslivet en god del av, men jeg fortsatte å ha ferier på fjellet og var normalt velutstyrt med ski, telt og ryggsekk. Jeg spilte piano, en god del på grunn av mors ambisjoner, men musikken var min. Jeg tegnet en god del, leste som sagt mye. Etterhvert aktiviserte jeg meg politisk, heldigvis ikke i noe parti, vil jeg si, men i Natur og Ungdom.

Jeg synes jeg var ganske konstruktiv på mange måter, men forsømte vel kanskje meg selv en del.

Man kan for eksempel innvende at jeg var mer og mer inne istedenfor ute i naturen, og det er klart, på ett plan kan man sammenligne det å sitte med nesa i en bok med å sitte med nesa i en skjerm. Jeg var en smule nerd. Jeg synes selvsagt ikke kunnskap eller kunst er negativt, heller ikke når man har det som mani, det er sånn det ofte fungerer. Men det hører vel ideelt sett med en balanse mot fysisk og praktisk utvikling i en oppvekst eller en utdanning.

I hvert fall mener jeg at kan jeg se at kroppen lider under skjermveldet barna tildels lever under, den blir kort og godt ikke så mye brukt.

Man kan bidra til utviklingen av et barn uten at man klarer alt på et felt. Dette er en selvfølgelighet, men for eksempel på områder man selv er svak og har vanskeligheter med å gi barna noe, kan man ved å ikke svikte i avgjørende øyeblikk – klare å gi i hvert fall et minimum, sånn at for eksempel den fysiske utviklingen ikke hindres eller stopper opp. Å bruke kroppen mye er selvsagt en fordel, men man kan fylle rollen som nøkkelperson – det er man jo i sine barns liv – hvis man bare er der i det minste i de øyeblikkene, hvis man ikke klarer annet, hvis man ikke klarer en kontinuerlig oppfølging.

Det jeg føler stemmer, er at det kan bygge seg opp til en kneik for dem, det finnes plutselig en ting man som mamma eller pappa ikke kan la være å gjøre, og da gjelder det å være der, i hvert fall da.

Jeg vil tro dette stemmer på andre felt enn fysisk utvikling også, og så får man fylle på med de tingene man virkelig er god til, og huske på at både ens partner og andre personer i barnas liv også bidrar, og ikke så sjelden med det man selv ikke klarer. Det har vært folk i mitt liv som har hatt evnen til å kompensere mangler i mitt eget liv, og jeg har funnet dem, bevisst eller ubevisst. Ofte det siste.

Jeg kan i hvert fall si at sånt hjelper.

Jeg skal ikke akkurat anbefale å være slapp, men det skjer jo at man er det. Dette er nødløsninger, kan man kanskje si.

Det er selvsagt alltid mye lettere å gi videre til ungene aktiviteter man selv liker, virkelige interesser, det er i hvert fall ikke så lett å få dem til å like noe fordi man selv er prinsipielt overbevist om at det er bra å gjøre det.

Det er ikke nødvendigvis sånn at barna kommer til å elske de samme tingene som foreldrene, selv om det også kan skje, men å få dem til å respektere det man gjør, er lettere hvis man selv liker det, har et personlig forhold til aktiviteten eller feltet.

Overtar de en interesse må det vel nesten alltid få et nytt innhold eller en ny form, slik at musikkinteressen finner et annet instrument eller en annen genre enn foreldrenes, sportsinteressen sikkert ditto, kunstinteressen kan lede inn i kunsthistorie eller for den saks skyld utdanning som kunstpedagog osv. hvis foreldrene er kunstnere eller kunstinteresserte osv.

Det ligner, men finner en annen retning. Det virker også logisk.

Jeg synes jeg har kunnet observere at det prosjektet man eventuelt skal kunne interessere seg for må være “ledig” i familien. Det føles gjerne unødvendig å gå inn i ting som foreldrene eller andre i familien allerede har gjort en masse av eller hvor aktuelle problemer er mer eller mindre løst. Bedre å bryte nytt land hvis man trengeer et kreativt livsprosjekt. Valgene kan være ubevisste i denne henseende, men det er en dynamikk jeg synes jeg har lagt merke til.

Hobbyer finners jo også i et liv, forresten, eller sideinteresser, så det er jo ikke alltid nødvendig å følge helt i noen fotspor, selv om man kan bli “tatt” av noe av det.

Man kan tenke at min generasjon maser litt mye om at alt skal være lystbetont, gøy, siden jeg, i hvert fall på mange måter vokste opp i et pliktregime.

Man skal kanskje nok en gang passe seg for å dytte på barna løsningen på sine egne problemer eller overbetone sine egne vinkler på ting. Jeg ble selv utsatt for et mas rundt talent, som fortsatt får folk jeg treffer til å måpe noen ganger, for jeg gir blaffen. Interesse er mitt ideal som begrunnelse for en aktivitet, selv om jeg langt fra alltid klarer å følge det selv. Talent som begrunnelse…jeg vet ikke om det holder for noen, en eller annen form for nysgjerrighet virker mer naturlig, eller kanskje et ønske om å lage noe innenfor et bestemt tema, jeg vet ikke helt.

Det er kanskje ikke lett å si noe generelt om dette, men George Orwell har et sted en interessant kommentar om generasjonsskifte i kunstnerverdenen som går ut på noe i retning av “bestemor, man lager ikke kunst om noe, man bare lager den.” Hvilken del av skapelsesprosessen man er interessert i og hvilken vinkel man velger på kreative prosjekter kan nok variere både fra person til person og fra generasjon til generasjon.

Tilbake til iPaden.

Familielivet lider lett under padregimet, for eksempel fordi det er en lettvinn barnevakt når latskapen melder seg i et foreldrehode. Man mister sosial tid, og man mister en hvilken som helst annen aktivitet som man ellers ville gjort.

I den grad skjermbruk er selvstimulering i motsetning til reelt “arbeid”, får man innarbeidet en dårlig vane på dette punktet. Jeg har ikke hengt med på utviklingen av dataspill, men de jeg hang fast i da jeg var 20 var overfladisk moro og ga ikke meg noe i lengden.

Jeg mener forsåvidt ikke at livet bare skal bestå av verdifulle ting, men det burde vel ideelt sett være den viktigste ingrediensen, i hvert fall som ideal – ikke motsatt. Hva som er verdifullt finnes det selvfølgelig mange svar på, og hva man faktisk får til er en helt annen sak…

I den grad man gjør noe fornuftig der man sitter foran skjermen, skriver, tegner, skaper noe, ser noe spennende eller leser noe morsomt, er jo det fint, men jeg regner med at de fleste vil være enig i at man innenfor de feltene man holder på også trenger kontakt med den fysiske virkelighet, noen ganger i form av virkelige pensler, blyanter osv., kunst på veggen i et museum, virkelige biler hvis det er en interesse, osv.

Mennesker.

Fjernhet
forekommer meg å være et hovedproblem ved en gjennomdigitalisering av samfunnet, og jeg møter av og til typer som jeg både som lærer og arbeidsgiver ville forsøkt å lande litt. Visse typer nervøst stress er kanskje gjenkjennelig.

Mange pedagoger er opptatt av sammenhenger mellom fysisk og intellektuell utvikling hos barn. Man forstår ting med kroppen til å begynne med, noe som sikkert aldri tar helt slutt i et liv, men som kommer ut på varierende måter avhengig av familiekultur, annen kultur og egen personlighet.

###

Fysisk utvikling hos barna kan oppnås på mange måter, vil jeg tro. Selvsagt er vanlige sportslige aktiviteter en mulig del av repertoaret. I tillegg vil jeg tro at god gammeldags kos betyr mye. Bare å sitte sammen på sofaen en halvtime føles fornuftig også kroppslig, også som et bidrag til både følelsesmessig og fysisk nærhet.

At man utvikler et forhold til sex også gjennom normalt samvær med sin familie og sine venner i oppveksten, er selvsagt også tilfelle. Fysisk kos er for meg, som voksen, fortsatt en viktig måte å dekke mange behov. Så lenge man respekterer barnas vanlige grenser er kos en måte å gi kjærlighet og alle mulige andre ting. Bekreftelse av egen verdi, en følelse av trygghet.

En bevegelse, et kjærtegn, kan sikkert inneholde like mye betydning som et ord, eller mere.

Familiekonflikter kan tilsynelatende forsvinne under ipadens belysning, for så å dukke opp igjen når maskinene skrus av.

Hva er inni stillheten, når ungene sitter der?



Mamma og pappa som pedagoger

Barneoppdragelse Posted on 23 Jun, 2018 04:04

Jeg kom på at det finnes et begrep i pedagogikken som heter progresjon…

Det er også et nyttig ord i barneoppdragelse.

På en skole betyr det at man ikke forventer at en elev eller en klasse nødvendigvis skjønner alt eller får til alt med en gang, ikke bare at ting tar tid, men at man må gjennom forskjellige stadier av forståelse for at eleven skal forstå et emne, eller i vanskelige tilfeller, et poeng.

Som pappa har jeg etterhvert mer erfaring enn som lærer, synes jeg.

Jeg har sagt før at jeg synes det er urimelig å forlange at barn skal kunne alle mulige ting fra begynnelsen, av seg selv, at man forventer riktig oppførsel i en bestemt situasjon, det skal være nok bare å si hvordan
man synes barnet skal oppføre seg, så er idealet liksom at da skal barnet
adlyde.

Og så slåss man selvfølgelig, for alle må jo skjønne at barna vil protestere, ha ha, og sånn er jo alle, ha ha en gang til.

Jeg tror at hvis man vil ha barna til å tenke selv og være selvstendige, så burde man også være litt mer forsiktig. Det er greit, og et nyttig poeng, egoisme finnes også, og må finnes, man er nødt til å kunne sørge for seg selv også. Så jeg kan kanskje trekke tilbake noen lattersalver.

Men – begge deler. Barn er også sosiale og positive, noe annet kan man vel vanskelig si. Man trenger ikke mistro dem for mye i utgangspunktet.

Mange har jo ønsker på vegne av sine barn, som i og for seg er bra, at de skal ha muligheter til å utdanne seg til det de vil og etterpå jobbe med…i hvert fall ideelt sett det de velger selv, at de skal ha “alle muligheter”.

Det er jo i og for seg rimelig, selv om det ikke nødvendigvis er helt enkelt. Samfunnsmessige og økonomiske hindringer for hva man kan gjøre i livet er alt for lett å komme på, men det mange kanskje ikke tenker på er at å gjøre valg krever frihet.

Og hvis man blir bedt om å oppføre seg for mye av tiden, hvis reglene er for rigide eller for bestemte, risikerer man at barnet etterhvert blir snever i tankegangen og har problemer nettopp med å gjøre sine
egne valg, fordi de er blitt opplært alt for mye til å følge en norm.

Å si det så generelt er selvfølgelig på en måte også en overdrivelse, fordi et menneske er så mange ting, og tendenser og evner i en personlighet jo helst vil til overflaten, folde seg ut, bety noe, brukes til noe.

Det er vanskelig eller direkte feil å forutsi særlig mye 100% i psykologi og
pedagogikk.

Men en tendens, en fare for noe, for eksempel, kan man til en viss grad forutsi. Sikkert nok til at man bør tenke seg om og sjekke hvis man føler det har noe med en selv å gjøre.

Det motsatte av rigiditet, alt for mye frihet, kan også gi problemer, men
den måten dette problemet ofte behandles synes jeg kanskje ikke alltid er så relevant. Noen antar at man da øyeblikkelig blir skurkaktig og vil utnytte muligheter på en negativ måte.

Hvis man er vokst opp i en kultur for å delta i ting på en positiv måte, som jeg tildels er, så kan veien til destruktivitet kanskje være litt lenger. For min del handlet dette om samfunnslivet, det var alminnelig og
forventet i mine miljøer, i hvert fall, at man fant et yrke hvor man bidro i
verden, uten at det egentlig ble sagt sånn prinsipielt, tror jeg. At tiden jeg vokste opp i var politisk dro det for min del i politisk retning, det fantes tross alt sterke etterdønninger av 1968 da jeg var ung, men noen egentlig politiker ble jeg tross alt ikke. Det var bare den verden jeg vokste opp i som var sånn, den forventet meninger og politisk deltagelse langt utenfor de vanlige politiske arenaene.

Jeg ble oppdratt med på mange måter en masse frihet, men jeg tror kanskje jeg forlangte det selv fra starten av fordi opplegget fra
foreldrene mine var så tight. 60-tallet var ikke akkurat frihetens tid i
utgangspunktet, de gamle dager satt godt i, med disiplinering og regler, som min generasjon altså var med på å brekke opp og myke opp så godt vi nå kunne.

For noen er denne deltagelsen i arbeidet eller fellesskapet noe som hører hjemme i familien, man forventes å gi til sin egen familie, som selvsagt også kan fungere bra.

En annen ting er at selv om friheten er stor i praksis, hvis den ikke er det i hodet til den som gir det, hvis rammene er helt faste, og friheten stor bare innenfor rammene, så er kanskje ikke friheten så stor allikevel. Når dette ikke er uttalt, hvis man ikke får lov til å diskuterer rammene eller nesten hele greia er skjult, har man virkelig trøbbel.

For min del vil jeg si forholdet til familien har vært nokså blandet, både til min egen familie og til familien som institusjon. En del av det jeg holdt på med ble ikke tatt så veldig godt imot i familien, særlig faren min var en hindring både når det gjaldt politikk og musikk. Jeg hadde mye energi, og slåss imot det jeg kunne, tildels med det resultatet at diskusjonene etter mange år faktisk ble mer interessante og ikke så voldsomme.

Men selve familiekonstruksjonen, reglene for hva man kunne si og ikke si, for eksempel, fortsatte å være så stramme at jeg fortsatt ikke er spesielt interessert i familie. Jeg er interessert i mennesker, nesten alltid, så det å ha en familie er ok, men hvis noen prøver å sette for mange regler og stengsler for min adferd eller mine oppfatninger blir jeg fortsatt rebelsk.

Moren min hadde det aller meste av ansvaret for oppdragelsen av barna, og selv om hun ga meg for mye frihet, på en måte, satte hun tross alt ned foten. Jeg kan egentlig bare huske én virkelig stor hendelse, men den var til gjengjeld såpass grundig levert, den virket. Det kan hende det skjedde flere ganger, men generelt hadde hun vanskelig for å si ting rett ut eller bestemme ting tydelig, og tydde til bakveier og nærmest manipulasjonsteknikker, sikkert også fordi far var en ubøyelig type. Jeg tviler på at han ga seg noe særlig, og hvem som hadde rett i de forskjellige situasjonene er ikke godt å vite.

Neppe en lett situasjon, i hvert fall.

Jeg brukte den friheten jeg fikk til å lese, tegne, spille, komponere litt, kort sagt en kreativitet som jeg nyter godt av i dag. Hvorfor det skjedde vet jeg ikke, bortsett fra at det var interesse og nysgjerrighet fra min side for alt sammen. Jeg gjorde ikke noe særlig av dette av plikt, bortsett fra å holde meg ajour i det jeg måtte på skolen.

Hvis man har problemer med å passe inn i sin egen familie er det ikke sikkert det er en god idé å sammenligne for nøye med andre familier –
alle har vel hatt samtaler med venners foreldre som man oppfatter som mye kulere enn sine egne. Problemet er for det første at avstanden selvsagt er litt
større til andres barn enn ens egne, så det er lettere å være grei, begge
veier. Bra er jo det, forsåvidt, man kan jo få noe ut av hverandre.

For det andre regner jeg med at alle familier har både forskjellige interesser og fokus, og forskjellige måter å håndtere problemer,
forskjellige ideer om hva de er og forskjellige innfallsvinkler til dem.

Når disse forbeholdene er gjort, kan jeg noen ganger få følelsen av at mine problemer i hvert fall ikke hadde vært noe lettere å ordne opp i som medlem av en annen tilfeldig valgt familie, hvis temaene som var
problematiske for eksempel var enda dypere begravd, at man ikke en gang hadde begynt å ta stilling til dem eller generelt ikke diskuterte problemer.

Eventuelt gjorde det på en helt annen måte.

En mistanke, som sagt, om begravde problemer, ikke erkjente ting.

Men man ryker kanskje inn i noen av de samme problemene som når man prøver å sammenligne forskjellige lands kulturer: Det finnes noen
ganger inkompatible størrelser, ting som i hvert fall er vanskelige å
sammenligne.

Uansett skal man jo ut av sin egen familie en gang, og leve et voksent liv i en eller annen fasong, man skal faktisk løsrive seg, noe som vel naturlig skjer eller i hvert fall bør påbegynnes i puberteten. Det er en av
funksjonene den perioden har.

Jeg har sporet godt av og snakket mye om frihet.

Det er en forutsetning for kreativitet, men jeg tror alle som jobber kreativt, jevnlig og ofte vil føle sterk ufrihet, man må slåss for friheten, enten det skyldes ufrihet i sin egen oppvekst eller helt andre ting.

Men det prinsippet jeg egentlig var ute etter å poengtere var vel at man er barnas lærer også, sine egne barns lærer, ikke bare i fag eller hva man skal kalle det, ting man selv liker å gjøre, å lage pannekaker, for eksempel, som kan være virkelig gøy, eller annen kunnskap eller andre ferdigheter, men også i alle mulige andre ting som har med livet å gjøre. Også oppførsel, selvfølgelig. Men man må gi barna tid, ha et langt perspektiv på ting i hvert fall når det trengs, gi dem tid til å skjønne hva man mener og tid til å lære seg det.

Og man må selv ha forsiktighet nok til ikke alltid å være sikker, fordi ens egne barn også har med seg korreksjoner av ens egne oppfatninger og ens egne vaner. Jeg pleide da jeg var yngre å si med et flir at det var barnas jobb å oppdra foreldrene, og jeg mener fortsatt seriøst at det
er en del av en nødvendig utvikling i en familie. En av grunnene til å få barn, kan man nesten si. Jeg mener å ha lest at det finnes buddhistiske forfattere som er inne på det samme, og synspunktet finnes jo mange andre steder også.

Man må tåle eller i hvert fall akseptere som et faktum at barna angriper deg eller tar plass på dine mest kilne og vanskelige punkter, og man må ta stilling til hva det innebærer. Man kan i hvert fall ikke automatisk anta at barna tar feil når de provoserer en. Noe vil kanskje være rett og slett umulig å rette seg etter, og kanskje urimelig også, mens andre ting vil kreve en del, men være positivt i siste ende. Man får tenke og sjekke og diskutere.

Ethvert nytt menneske er jo nettopp også nytt, så fasiten er ikke gitt, bare kunnskaper som man må bruke så godt man kan og så mye man har bruk for.

Jeg håper ikke noen tror jeg mener man må skjønne alt eller gjøre alt, poenget er mer at det finnes både kunnskap og erfaring det kan være nyttig å ha tilgang til.

Man spiser det man trenger av kunnskap og lar resten være, det er alltid min strategi også.



Next »