Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Noen snakker om at min frihet stopper der din begynner, men å tenke sånn avhenger også av at du vet alt om naboen, hva hun vil og trenger. Det er ikke så lett å få til, men det kan være lurt å begynne med at du ikke vet alt og at han på mange måter, om ikke alle, er forskjellig fra deg.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt. Noen slipper seg løs på litt kjipe måter, andre har et hangup på strenghet.

Det gjelder å finne balansen...

Kunst, i én genre, eller var det flere...

Valg

Barneoppdragelse Posted on 03 Oct, 2021 03:32

En oppdragelsesmetode som sjelden er lur er å forlange øyeblikkelig etterlevelse av et pålegg, regel, et eller annet, kanskje til og med uten å forklare, når det er nytt for barnet og kanskje til og med ikke så lett å skjønne poenget med. 

Absolutt foreldreautoritet tenker jeg gjelder bare i helt akutte situasjoner. Det er jo meningen at man selv skal lære noe av barn, ikke bare omvendt, og tiden går som kjent også.

Forklaring av regler er en ting, som også innebærer en opplevelse av respekt, både for et annet menneskes forstand, og generelt for vedkommendes, altså barnets integritet.

Problemer med regler kan jo være at foreldrene ikke er enige, men også at begge tar dundrende feil. Å ha minst to barn kan være en fordel fordi barna jo trenger å ha minst én alliansepartner mot foreldrene når de er urimelige. Når de ikke er det går det vel uansett greit…

Men jeg husker en ting som helsesøster også snakket om, og som ligner, var å gi ungene litt tid når man ville avbryte noe de holdt på med, fordi man skulle spise, for eksempel, så de fikk litt tid til å områ seg på, og en følelse av ikke alltid å måtte følge kommando øyeblikkelig.

At det siste skjer i en krisesituasjon er jo sikkert normalt, men enhver situasjon trenger jo ikke være det.

Vanskeligere å følge dette, selvfølgelig, desto mere sliten man selv er, men man kan jo prøve å huske at det skulle vært sånn, og si sorry.

For mye frihet går jo også an, jeg kan huske besøk av barn som var rimelig umulige å holde styr på. Men hva grenser og grenseløshet er, finner man vel delvis ut i hvert tilfelle og i hver familie.

Det kommer jo også noe an på hvilke forventninger man selv har i hodet – hvis man tror at alle, eller alle barn, vil utnytte enhver mulighet til egen fordel, tenker sånn det meste av tiden, så skaper man vel også en situasjon, som de må passe inn i, og så blir det sånn, eller det blir krangel hvis de oppfatter hva som tenkes og protesterer på det.

Det samme vil vel fort skje hvis mamma og pappa er på hver sin måte når det gjelder dette, den ene mere regelbundet enn den andre, for eksempel.

At skikkelig små barn ikke får noe særlig ut av å måtte gjøre for mange bevisste valg er jo et poeng, jeg husker også jeg var for opptatt av den typen frihet for tidlig.

Men nokså snart er jo uavhengighet, også mentalt og intellektuelt, et poeng, og det kan man jo legge til rette for blant annet ved at de kan bestemme ting selv. 

Noen er så vant til å følge ordre at de har problemer med å forstå en situasjon på mere enn én måte, den de lærte hjemme, eller en de har landet på selv og ikke endrer. Maser man på dem leter de bare etter enda bedre måter å gjøre det samme, ikke etter alternativer.



Tilstede

Barneoppdragelse Posted on 16 Sep, 2021 08:19

Et problem som på mange måter selvfølgelig ikke er et problem, er at hvis man er generelt fjern en dag eller på et tidspunkt, så vil ungene komme til deg når du plutselig ikke er det.

Noen kaller det at de avbryter, og det gjør de selvfølgelig. Men hvis du altså ikke er helt tilstede når du allikevel er der sammen med dem, sitter litt sløvt eller bare sånn passe konsentrert med noe annet i det samme rommet, så har jeg opplevd mange ganger at når jeg plutselig bestemmer meg for å få gjort noe seriøst arbeid, da kommer de også, og vil noe viktig eller morsomt eller interessant. Og så føler man seg kanskje avbrutt.

Jeg tenker at jeg heller burde gripe sjansen når de kommer – og at jeg har gjort det for lite, og har dårlig samvittighet for den oppmerksomheten de ikke fikk.

Det kan jo stemme.

Men det er også et poeng at foreldrene har et eget liv, ikke alltid, hver eneste gang skyver det til side for barna så de føler de har alle rettigheter selv om de har mange.

Det spørs hvor mye man føler er ok eller nødvendig.

Anna Wahlgren sa et eller annet sted i den Barneboken hun skrev, at barna burde eller kunne være med i begivenhetens sentrum, men de trengte ikke være begivenhetenes sentrum. Eventuelt alltid. Jeg tror hun snakket for eksempel om foreldrenes arbeid eller hobbyer, i hvert fall ting som interesserte foreldrene og som de holdt på med. Det er alltid gøy å se eller være med på ting som andre synes er gøy, enten man selv blir en maniac eller ikke, det synes jeg fortsatt.

Å være kategorisk når det gjelder hva man gjør med disse tingene i forhold til barna tenker jeg kanskje er unødvendig, men å være bevisst at det finnes forskjellige ting, at man skyver dem for mye vekk, at man gir dem for mange rettigheter, for mye eller for lite oppmerksomhet, begge deler kan finnes, så man får bare kjenne etter hvilke behov som er der akkurat da, hva ungene trenger og hva som eventuelt kan vente hvis man selv virkelig ikke kan akkurat da. Litt slækk når det gjelder tidspunkt finnes jo etterhvert som de blir eldre, men det er en grense for hvor langt man kan strekke sin egen sløvhet før ungene mister interessen og man har tapt i hvert fall ett slag om deres oppmerksomhet og våkenhet. 

Men hvis man fortsatt bryr seg og kommer til dem med noe man tror interesserer dem, og helst en selv også, så kan man jo komme videre.

(Jeg har ikke akkurat lest en masse i Anna Wahlgrens bok, den er tykk, men litt.)



Et nytt barn

Barneoppdragelse Posted on 03 May, 2021 13:00

Jeg sitter og leser den boka om…egentlig mor og barn, igjen, og jeg blir sittende og lure på hva slags oppfatning forfatteren selv har av barn.

Hun snakker om faglige diskusjoner om hvorvidt spedbarnet har evnen til å skjelne mellom personer når han eller hun er helt liten, og bruker ord som virker direkte oversatt fra engelsk faglitteratur, hun snakker om en diskriminert person, altså en person som barnet kan skjelne fra en annen, og om dannelsen av et resiprokt, gjensidig, forhold. For eksempel til moren.

Jeg har jo alltid vært opptatt av å bruke minst mulig fremmedord uten at det går ut over presisjonen. Dels har det vel vært et forsøk på å la det jeg skriver og tenker være mest mulig tilgjengelig for alle, dels er det kanskje et forsøk på å ta vare på språket, islendingene er jo for eksempel kjent for å lage masse nye islandske ord istedenfor å ta inn utenlandske.

Jeg er nok blandet på det, jeg har ikke noe problem med en del fremmedord, de er egentlig ikke fremmede for meg, og jeg tenker det er lurt at en del av dem sirkulerer fritt i den offentlige samtalen, at det forventes at man kan dem, at man må eventuelt slå dem opp hvis man ikke kan dem. Det er ikke fornuftig å føre en offentlig samtale uten et visst kunnskapsnivå, det har vi sett tydelig de siste årene, og på den måten er det også litt mere mulig å kommunisere med folk med utdanning som kommer utenfra. 

Overlegenhet på de tingene må vi unngå så langt det går, sånn at folk uten akademisk utdanning eller forståelse ikke dyttes ut av samtalen, at alle prøver å høre det som reelt menes og prøver å finne det ut nǻr det er uklart, og forklarer egne poenger sånn at det forstås av alle. Er det uklarheter man ikke fikser å finne ut av bør de i hvert fall stå som det så langt det går, så alle er klar over at et eller annet poeng ikke er blitt formidlet, over den grensa.

De som mangler forståelse på et felt må faktisk også finne seg i å bli satt litt på plass. Forhåpentligvis ikke 100%, men allikevel.

Jeg synes det ser ut, på sosiale medier, som man sier, at den prosessen er i gang innenfor en del temaer. Virkelig viktig og ikke dårlig, synes jeg. Alt er faktisk ikke teite krangler.

Språket er et middel til å formidle også faglig kunnskap i ikke-faglige sammenhenger, og jeg tror nok det er mange eksempler ikke minst under denne epidemien, og ellers også, på at ord som står i en faglig kontekst ikke blir forstått riktig av utenforstående. 

Det er jo heller ikke alltid enkelt.

Man risikerer også at folk som ikke er akademiske misforstår et fagbegrep fordi det er forkledd i hverdagslig språkdrakt, man tror det betyr det samme som ordet betyr i hverdagsspråk, og det stemmer jo slett ikke alltid, så jeg vil si det er en balansegang, det med hvilken form man skal gi kunnskapen. En eller annen modus for kommunikasjon mellom fag og allmennkunnskap bør man i hvert fall ha eller skaffe seg, begge veier. Å vite at man ikke vet alt er sett på som nesten en moralsk grunnsetning av mange, men det kan være vel så lurt å vite litt mere konkret hva man kan eller har skjønt, og hvor man vet at man er generelt på tynn is. 

Også en fagtekst har en tendens som man merker på bruken av språket, en form for følelsesmessig innhold, man kan selvfølgelig skjelne mellom lett og tungt språk, men også andre ting pleier å skinne igjennom, underholdning, undersøkelse, selvfølgelig, selve temaet er så interessant for forfatteren at poengene blir spesielt interessante av det, særlig når man selv, som leser, er engasjert i temaet. Men det kommer et preg i teksten ut fra hva forfatteren er interessert i, og hvorfor han eller hun er interessert, enten det er politikk eller faglige eller personlige oppfatninger, posisjoner, som finnes der. Fagtekster eller populariserte fagtekster forholder seg jo som regel også til diskusjoner innenfor faget, også når man henvender seg til folk utenfor faget.

Noen ganger i møte med fagfolk får jeg følelsen av at selve tenkingen i begreper skaper problemer, og det er skummelt og problematisk, man jobber som en helt med å finne betydningen av begrepene, ordene, samtidig som man skal bruke dem til å analysere et eller annet.

Det er viktig, mener jeg, å skjelne mellom en praktisk og en teoretisk tenkemåte. Teori bør jo alltid ha forbindelse til virkeligheten, også en praktisk verden der hvor den finnes, men det er en forskjell på en beskrivelse av virkeligheten, i faglige termer eller nesten, og en beskrivelse utelukkende eller overveiende av handlinger og reaksjoner på handlinger. 

Når jeg leser dette som pedagog og pappa grøsser jeg ved møtet av ordet konsekvenser, og selv om jeg sikkert er overfølsom når det gjelder det…akkurat det ordet hører for meg hjemme i en annen tid hvor straff var en del av hverdagen for barn. At et spedbarn er mottagelig for og følsomt for det, (det står ikke bare det, da), men tja. Det står selvfølgelig ikke at man skal straffe et spedbarn, og dette er jo vitenskap, ikke en instruksjon i hvordan man oppdra barn.

Jeg er vokst opp nesten uten straff, det vil si, det var nok ganske sikkert et tema mine foreldre ikke var enige om. Jeg fikk kanskje alt for lite irettesettelse, så jeg er blitt på mange måter alt for selvstyrt, men i hvert fall, det poenget at det skal finnes en forståelig grunn til å bli satt på plass, at det skjer med ord og ikke fysisk (jeg fikk faktisk ris på rompa da jeg var liten, men klarte etter hvert å stikke av fra det og gjemme meg, i huset). Men konsekvenser er et ord som for meg lukter av dårlig autoritet og ufrihet.

Generelt når man lærer nye språk, altså engelsk, fransk osv, er det et poeng å la være å bruke ord man ikke føler man kan stå tilstrekkelig inne for, kjenner betydningen av godt nok, da er det bedre å skrive om, som vi ofte gjør på norsk, eller tenke videre, inntil selve begrepet er fordøyd og man vil kunne svare selvstendig på et spørsmål om hva det betyr og ikke betyr. Hver gang et ord dukker opp i en tekst eller i en samtale vil man jo kunne lære mere om hva det betyr, det er i hvert fall for meg en viktig læringsmåte i språklæring. Å tenke over det på samme måte går an, man belyser det med eksempler fra egen lesning og eget liv eller arbeidsliv.

Resiprok betyr i hvert fall gjensidig, og dannelsen av et gjensidig forhold til mennesker rundt barnet er et tema som behandles. 

Noen ganger kan akademisk språk eller begrepsbruk bli for fullt av tanker, og jeg sier dette med en lang fartstid som leser av mer og mindre akademisk litteratur, fullstendig med respekt for og interesse for tenkning, og i det hele tatt et ståsted som alltid pleide å være analytisk, men helst med magen i behold, hvis du skjønner. Følelsen av hvor man befinner seg er viktig, og det finnes alltid en mulighet for å formulere et godt poeng når det dukker opp og kanskje en språklig forenklet versjon av en tanke som allikevel var produsert av en lang tankerekke.

Poenget…i denne sammenhengen, var ordet møte, i psykologien, såvidt jeg har forstått, et viktig begrep når man snakker om forholdet mellom terapeut og klient, i og for seg et enkelt poeng som  alle kan skjønne og forholde seg til, at det “klikker” mellom to er jo en sterk versjon, en forelskelse, men både i vanlig vennskap og altså i en profesjonell sammenheng kan prinsipielt noe av det samme skje, at man føler seg sett og faktisk blir sett og forstått, at det også mellom en behanlder og en pasient finnes en personlig kjemi som betyr noe for behandlingen. Distanse og nærhet.

Og i møtet med ens nyfødte barn…

Det er i hvert fall ingen tvil i min sjel at vi var der begge to, det var en masse inntrykk av personlighet første gang, og andre gang, med barn nummer to vet man det liksom…jeg så kanskje mere da, og på en måte mindre, jeg må tenke meg om, fordi bekjentskapet med de to kanskje begynte i hver sin ende, og med nummer to måtte jeg dra hjem for å passe på nummer én, forsvant fra åstedet…

Med den første visste jeg med en gang hva jeg syntes var navnet, blant de alternativene vi hadde diskutert, jeg så hvem han lignet på, i mitt hode, da, det var vel så mange inntrykk at jeg nesten glemte å sjekke ut hans reaksjoner.

Helt andre inntrykk med nummer to, også i meg, jeg vet ikke, overraskelsen som noen ytrer om forskjellen mellom barna…det er vel ikke så gjennomtenkt, akkurat det, det er jo egentlig opplagt. Og ens egne reaksjoner er også helt forskjellige.

Men man unngår jo etter hvert ikke barna og deres reaksjoner, hvor mye man enn går opp i sine egne tanker og følelser der og da. Hvor mye man konstruerer i sitt eget hode og hvor mye som er der fra barnet skal være nesten usagt, men alt er ikke mine fantasier, selv om man kan diskutere hva som egentlig skjer oppover i alder og fra begynnelsen.

Ingen distanse, i hvert fall, fra starten av, sånn opplevde jeg det, et møte med et annet menneske, men alle muligheter for å ta inn inntrykk. Dette sier selvfølgelig ikke alt om hvordan andre mammaer og pappaer opplever det sterke øyeblikket det er å få sitt eget barn i fanget…på fanget for første gang.

Forskjellen i dette første møtet, forskjellen mellom første og andre barn, motsier for min del eller vår del delvis den klisjeen at nummer en alltid får mere oppmerksomhet, for den første fødselen var ganske lang og ikke spesielt lett, og på en fødeavdeling hvor det tilfeldigvis ble født ganske mange den natta, mens nummer to var helt motsatt, bare én fødsel hele natta på et nytt Rikshospital og en ro som jeg fortsatt burde meditere mere over. Ingen fødsel er vel enkel for moren, men sammenligner man var det forskjell. Hvordan barnet klarer seg ut den reisen fra livmoren til verden fatter jeg egentlig ikke, og selv faren blir jo utmattet av å være med på et sånt livskunstprosjekt.

Bjørg Røed Hansen: Den første dialogen. En studie av spedbarnets oppmerksomhet i samspill. Solum, Oslo 1990.

Redigert etter publisering.



Barnefaren

Barneoppdragelse Posted on 27 Apr, 2021 15:32

Jeg fortsetter på den boken om barnets første møte med (menneskenes) verden, og selv om det ikke er særlig etterrettelig å snakke om en vitenskapelig bok man bare såvidt har begynt på, er det jo et inntrykk så langt at forfatteren legger ut på en reise i barnets verden omtrent som jeg sa, men hun snakker så langt som om pappa ikke finnes, selv om selvfølgelig, man kan regne med at det finnes poenger i boken som dekker begge.

Men tendensen til å monopolisere både samtalen om barn og selve barneoppdragelsen finnes, her i Norge nå.

Så selvfølgelig, som pappa må jeg jo protestere på begge deler.

Noe av grunnen til at man gjør det, der det gjøres, er selvsagt historie, siden det regnes som en sann klisjé at menn i min foreldregenerasjon ikke deltok like mye i barneoppdragelsen som kvinner. I mange tilfeller var det nok sant, i andre tilfeller er jeg slett ikke sikker. Såkalt uvanlige mennesker og situasjoner og til og med holdninger finnes jo… Og hvor sann klisjeen med den strenge fader og den omsorgsfulle moren er, tja.

Forskjeller i leveforhold og familievaner og -uvaner finnes jo.

At mange menn i min generasjon og nedover har fått en fullstendig annen oppdragelse er jo også et poeng. Jeg synes den gamle humoren om mannen som skulle stelle hjemme osv begynner å bli nokså utdatert. Jeg kan lage middag, skifte bleier, roe en unge, i hvert fall i heldige tilfeller, tørke spy og passe jobben samtidig. Jeg mangler ikke fartstid når det gjelder å stå opp om natta eller å forsere brøytekanter med barnevogn på vei til butikken.

Jeg klager ikke, jeg nøt det meste av det jeg gjorde, jeg klager bare hvis det blir oversett og jeg må finne meg i dustehumor fra en annen tid og kanskje et annet miljø enn jeg vokste opp i. Noen er kanskje fortsatt der selv om de er 30 eller noe, og det er jo ikke akkurat noen sosiologisk undersøkelse å se menn med barnevogn her jeg bor, på Grünerløkka, Oslo, indre, øst. Bare en konstatering av at det finnes.

Det er også litt skummelt å være såpass tøff i trynet at man sier så mye som dette, for vi har det med å være skvetne, såpass at hvis man får seg en kilevink, så sier man ikke mere, ikke i den diskusjonen, inntil man er så klar for ikke å være stille at man starter Fremskrittspartiet eller noe annet.

Jeg synes ikke at noen i utgangspunktet må være stille.

Men når det gjelder morsrollen og farsrollen finnes det i hvert fall mange posisjoner både når det gjelder hva man synes bør være sånn eller sånn, og hva som faktisk tenkes og gjøres.



Fiksjon eller virkelighet i barnas hoder

Barneoppdragelse Posted on 29 Mar, 2021 04:23

Et ganske viktig spørsmål i dag er hva ungene ser på nettet og hvor mye de tåler av det som finnes der.

Aller først vil jeg si at jeg tenker hver generasjon har ikke bare forskjellig kunnskap, det er opplagt, men forskjellig følsomhet, altså, man tåler forskjellige ting uten nødvendigvis å bli ødelagt. Generelt er også den oppvoksende generasjon bedre i stand til å takle ting som er nye enn de som er voksne, og ikke minst eldre, det er en viss grunn til å tone ned bekymringen både for barna og ungdommen.

Men det kommer vel an på. Sånne ting varierer selvfølgelig etter andre kriterier også, personlighet, familiebakgrunn og miljø, men generasjon spiller også en rolle i dette.

Jeg vokste opp i en verden hvor atombomber var sluppet over to store byer, og det høres kynisk ut, men jeg føler at skrekken for atomkrig plaget min foreldregenerasjon i hvert fall følelsesmessig mer enn meg. Mitt store engasjement når jeg begynte å tenke på samfunnet var naturen og naturvern, etterhvert i videre forstand, og selv om jeg selvfølgelig visste om Hiroshima og Nagasaki, var jeg ikke redd for at det skulle skje her. Rasjonelt kunne jeg selvfølgelig følge noe med i den kalde krigen etterhvert, men følelsesmessig var jeg mere bekymret og mere sint på prøvesprengninger og både ødeleggelse av de naturområdene det var snakk om, enn som sagt det samme når det gjaldt amerikanske og sovjetiske politikere som så ut som om de holdt på med å forberede krig for å ikke føre krig.

Når det gjelder selve det som skjedde med de to japanske byene tror jeg at det var så jævlig at jeg egentlig ikke klarte å tenke på det. Jeg tror helt enkelt jeg ga skylden for det til de som slapp de bombene, men bildene av byene etterpå var ikke mulig å plassere eller registrere følelsesmessig, de var på den måten bare utenfor en hvilken som helst skala, og selvfølgelig udiskutabelt skulle ikke ha skjedd, ikke mer å si om det, på en måte, sånn tror jeg at jeg tenkte.

Først nå kan jeg grine, kanskje etter å ha møtt så mange mennesker fra alle kanter av verden, også fra Japan, og også kanskje etter å ha ant noe om den psykologiske effekten av krig og vold, så lenge etter, også.

Jeg syntes jo også det var tåpelig å holde på å krangle på den måten de lederne gjorde, men skrekken for meg i oppveksten var ødeleggelse av naturen.

Jeg tror vi ble nektet å se et og annet på TV, og jeg husker ikke hva det var, kanskje det bare var det at jeg ble sendt i seng på et tidspunkt, ferdig med det. Foreldreautoritet var til å begynne med og på visse måter en udiskutabel affære i min barndom, og det var naturlig for meg at personlig frihet mer og mer ble et tema.

Men når det gjelder ting man ser og opplever på film, i bøker osv, er det jo viktig ikke bare hva som skjer, avbildes, fortelles, men hvordan man oppfatter det og i hvilken ramme det havner i hodet. Jeg husker jeg leste en samling av spøkelseshistorier da jeg var sånn 8-9, og sånn som jeg husker det ble jeg syk, fikk influensa (!) og var hjemme fra skolen i hvert fall en uke eller kanskje to. De var skikkelig skumle for meg. Jeg pleide å lese masse krim, en genre som vel var mere pakket inn den gangen enn i dag, på en måte, men spennende nok.

Dette var plutselig over grensen.

Sier man noe sånt til riktig lege og ber om å bli respektert for en sånn påstand kan jo den noen ganger bli tråkket godt ned, og så lenge etter er det jo ikke mulig å sjekke om det stemte tidsmessig en gang, at de dagene i senga faktisk kom rett etter at jeg hadde lest den boka. Men det er sånn jeg husker det.

Jeg diskuterte teater med en tysk venn, nokså nylig, og husker han sa han hadde spurt foreldrene om det var virkelig, etter å ha blitt tatt med på en teaterforestilling som barn, og ble forklart på en eller annen måte at det var det jo ikke – i den forstand.

Spørsmålet når man setter et barn foran en skjerm og et spill, for eksempel, er jo ikke bare om det slår inn, og på hvilken måte – et krigsspill, for eksempel – men om forstanden henger med så man etterpå klarer å skjelne mellom egne følelser og impulser og det man ser på. I kunsten må det vel nesten finnes både behagelige og ubehagelige elementer, vold finnes også, men jeg vet ikke om alle spill kan sees på som kunst i det hele tatt, og hvordan man ellers skal analysere dem. Inntrykk er uansett inntrykk, og fiksjon er det i en viss forstand, så klarer man å sortere ut eller fordøye vold som en meningsfull del av en historie eller blir man sånn? er vel et naivt men ikke helt irrelevant spørsmål.

Svaret kommer jo også delvis an på hvordan familien tenker om både de prinsipielle sidene av saken og hvilke holdninger som ellers finnes. Jeg skal ikke komme med noen enkle påstander i den forbindelse, bare si at det betyr noe.
Finnes det en avstand til ting som er tilstrekkelig, er kanskje ett spørsmål, og hvilke mengder med inntrykk må fordøyes, et annet.

Man må også huske på, hvis man selv er den intellektuelle typen, at mange er så praktiske at «fordøyelsen» av inntrykk skjer ad praktisk vei, og resultatet kommer for eksempel i form av sportsresultater, heller enn ord, som i mitt tilfelle. Det er regnet som innlysende at barn er mere sånn enn voksne, praktiske, men selv om det nok stemmer i stor grad, er det for meg også et inntrykk at flere barn i dag enn da jeg var liten, er intellektuelt interessert og anlagt. Dette ikke sagt som et forsøk på å dra utviklingen i noen bestemt retning, det er bare et overfladisk og nokså tilfeldig inntrykk, men allikevel, kanskje en tendens.

Man kan leke med hodet også, ikke bare med kroppen, og kunst er jo for eksempel alltid en eller annen kombinasjon, ideer laget i en eller annen fysisk form. Vanlig intellektuelt arbeid av forskjellig slag kan jo også være morsomt å gjøre. Det spørs jo.

Begge deler, kropp og hode, er jo også en del av vår utrustning.



Foreldreautoritet, imitasjon, opprør

Barneoppdragelse Posted on 10 Feb, 2021 04:13

“Når en mann gifter seg (med en dame) burde han se på mora, for sånn blir datteren”.

Det sa en eldre dame jeg traff en gang.

Som en inngang til en verden jeg har levd i i hvert fall siden tenårene, er det jo ikke helt feil tenkt. Foreldrene betyr mye for barna sine, også på denne måten. Noen snakker om forbilder. Imitasjon av atferd og holdninger er kjent fra faglitteraturen, man gjør det fra man er ganske liten.

Men hvis man faktisk tror det er et en til en-forhold, etter å ha tenkt et helt liv, bommer man nokså grovt, eller hvis man lager det sånn skaper man problemer.

Jeg husker at spørsmålet dukket opp på ungdomsskolen, så vidt jeg husker for første gang, eller det var da jeg begynte å være mere bevisst eller selvstendig. Læreren sa, litt mere generelt enn damen over, at man jo ofte ble litt som sine foreldre, at det var et poeng.

Jeg var raskt ute med å si “eller motsatt”, jeg var allerede opposisjonell.

Og i de ordene, kombinert med lærerens, ligger jo forsåvidt alle muligheter, i hvert fall prinsipielt, til kopiering, opprør, andre valg. Hva som skjer i praksis kommer jo an på mange ting.

Frihet var kanskje en så viktig ting etter krigen at det var noe av grunnen til at vi fikk såpass mye av den, jeg vet ikke helt. I etterkant har jeg også tenkt at velstanden vi vokste opp med også ga rom for mental frihet, ikke bare fysisk, og at de to tingene hang sammen på  måter som egentlig var mest positive.

Fremskrittsoptimisme har også vært nevnt av jevnaldrende venner som et poeng i vår tid, vår barndom, at det også ga oss energi, et moment, og det ser jeg ikke bort fra, selv om jeg for min del ble en del av en bevegelse som sa, allerede på 70-tallet, at vi var i ferd med å nå et metningspunkt for velstand, at det gikk ut over både oss selv og naturen. For meg gikk det hånd i hånd med antiautoritære holdninger, til mange ting, i hvert fall, selv om jeg ikke bikket helt over og ble liksom revolusjonær.

Den bevegelsen, altså miljøbevegelsen, hadde kanskje også i seg en bit moralisme fra gamle dager, jeg tenkte etterhvert at det ikke var lang vei fra idealisering av nøysomhet og sparsommelighet fra våre foreldres barndom, til den livsstilen en del av oss, vi unge la opp til, med gjenbruk og sparing av ressurser. I min familie var vel ikke den gamle tiden så veldig idealisert, men den lå jo litt der allikevel, som en holdning mere enn en poengtert mening.

Idag tenker jeg at så lenge man slipper unna den strenge moralen og kontrollen mennesker imellom, er man jo nødt til å ta inn over seg de problemene vi så den gangen, vekst i folkemengde og i velstandsnivå for alle, og vekst i søppelhauger og energiforbruk, og  i dag CO2-utslipp som et problem.

Man kan jo si at alt det der er et resultat av økt materiell frihet.

Søppelhåndtering er blitt en industri i seg selv, tildels, men en god del av våre poenger er jo også akseptert og realisert, forhåpentligvis til alles beste. Kompostering av vårt matavfall og bruken av det til gjødsel i dyrking av mat håper jeg fungerer uten noe ekstra forurensingsproblem, uten at jeg helt vet det. “Ressurs på feil plass” var det generelle navnet vi ga til avfall.

Når noen i dag ikke vil ha “flyskam” på seg, er jeg til en viss grad med, men å fly ubegrenset eller forbruke ubegrenset er heller ikke ok, det går ikke, vi må finne ut hvor grensen går for vår fysiske eksistens og leve etter det.  Skammen har vært et psykologisk problem for oss, så jeg vil også gjerne være kvitt den, men den må vel erstattes med en sosial, en samfunnsmessig holdning, hvis man ikke har den. Disse problemene har jo heller ikke med personlig moral å gjøre, men med samfunnsmoral. Så helt slipper vi vel ikke unna de psykologiske problemene, med mindre vi er kommet så langt med oss selv at vi kan gjøre ting sånn noenlunde riktig uten å plage oss selv eller hverandre alt for mye.

Det er også et trekk ved Internett foreløpig, det gir oss så mange muligheter at vi nesten er nødt til å oppføre oss litt bedre på grunn av det enn vi kunne før, fordi det ikke var mulig. Vi gis frihet som vi gjerne må bruke, men litt forsiktig, den globale landsby gir lett en åpenhet som kan være lett å misbruke.

Når det gjelder forholdet mellom barn og voksne er i hvert fall frihet ett element som må være der, og også en åpenhet i hva selve prosjektet familie består i, hva oppdragelse er og hva forholdet, relasjonen mellom generasjonene består i og hvordan det liksom skal være. I alle de sakene må man jo begynne et sted som foreldre, men derfra må man kunne improvisere etter behov, forandre standpunkt og holdning når man føler man vil eller er nødt, og selvfølgelig holde på noe av det gamle. Neste generasjons oppgave, en av dem, er jo å bryte nytt land og finne på nye ting, og det er noe av grunnen til at konservative eldre misliker det ungdommen finner på.

Hva som er hva er vel et evig tema til diskusjon.

100% tradisjon i barneoppdragelse er jeg vel enkelt og greit motstander av for egen del. Selv om jeg helst ikke vil legge meg konkret opp i hvordan andre lever, synes jeg vel det er urimelig å melde seg ut av enhver diskusjon om temaer som har med familie og psykologi å gjøre, særlig så lenge hensikten med eventuelle endringer er å gi oss mere liv, ikke mindre, der det er mulig. Blir foreldregenerasjonen for stive lider barna, på samme måte som de selvfølgelig gjør det hvis det ikke finnes grenser.

Konklusjonen blir i hvert fall at jeg ikke kan være det perfekte menneske selv om jeg er pappa. Jeg vokste opp med nokså mye fasade, bevisst eller ubevisst, krangler foregikk bak lukkede dører, for eksempel, og selv om man går for langt den andre veien…100% er nok ikke bra noen av de veiene, ikke som generell holdning.

Hva man vil og kan holde for seg selv i en familie må man nesten finne ut av. At barna ser en som to personer, en offisiell og en virkelig, høres ikke helt ok ut, men jeg er vant til at en offisiell rolle er noe annet enn privatliv, uten at jeg blir stressa av det. Da snakker jeg om å være på jobb, om å være profesjonell. Men det har jo ført til at jeg ofte har vært mere på jobb i hodet enn jeg har vært privatmenneske, og fortsatt sitter den vanen i.

En annen ting som kan skje er at man legger livet nærmest til side når man får barn, det synes jeg er noe som kan være for mye av det gode. Alt skal handle om barna, særlig kvinner tar det på seg noen ganger, i samme grad som arbeidsnarkomane menn som meg selv…

Jeg ser at jeg snakker i temmelig store bokstaver, leseren får ha meg unnskyldt, sil selv hva som passer og hva ikke, og trekk fra og legg til når du må. Jeg tror jeg står for hovedpoengene, men det er raskt skrevet selv om det er tenkt over tid.

Jeg hørte et intervju med en kunstner en gang, det er såpass lenge siden at jeg har glemt genre og nasjonalitet, men jeg tror enten asiatisk eller fra et annet sted fra asiatisk familie, muligens filmregissør.

Det viktige var, han sa at i situasjoner eller øyeblikk følte han at han var faren sin, at det ikke var noen avstand i holdning eller følelse, og jeg har innimellom følt noe lignende. Han snakket vel om det som en form for ufrihet, i hvert fall husker jeg det sånn, og for meg er det i hvert fall det. Jeg har ikke noen dypere analyse av akkurat det, men jeg tolker det, kanskje litt overfladisk, som produkt av for rigide holdninger og for sterk autoritet, det er i hvert fall én mulighet. En annen er oppvekst i en mentalitet hvor det er nokså liten plass til individualitet, som ikke er helt det samme. Jeg oppfattet min fars verden som i stor grad preget av felles oppfatninger om mange private ting, som jeg føler min generasjon og kanskje nedover sliter med å tilrane seg, å få lov til å være individer og ikke bare et familiemedlem eller forsørger, for eksempel, i min alder, eller en annen rolle som man automatisk tldeles av et fellesskap man i grunnen ikke vil være med i når det blir sånn.

For faste oppfatninger, som gjør t du ikke kommer løs.

Da snakker vi vel ikke lenger om bare moral eller holdning, da er vi vel på dypere vann, identitet og en følelse av hvem man egentlig er.

Behovet for frihet er uansett fortsatt en idé som følger med.

Anna Wahlgren har en formulering i sin “Barneboka”, som jeg hengte meg litt opp i – barna skal være i begivenhetenes sentrum, men de skal ikke være begivenhetenes sentrum.

Det er i hvert fall en måte å si at barna har godt av at foreldrene har et liv også uavhengig av dem, også tlit tider når de er sammen, og et liv som barna kan følge på varierende avstand, og lære av, både rent praktiske, nyttige eller morsomme ting, selvfølgelig, det at de kan lære sine foreldre å kjenne som mennesker er jo viktig, fordi de ikke er på jobb som foreldre absolutt hele tiden.

Du har det vel bra hvis barna har det bra blir for meg også lett et uttrykk for en for tett relasjon med barna eller en for stram tenkemåte, og føles ikke riktig for meg eller barna, ikke 100% eller som en norm mn ikke får lov å motsi. Følelser er det de er, normer er noe annet.

Samtidig må jeg ta meg sammen litt i den retningen nokså ofte og være mere pliktoppfyllende, fordi jeg vokste opp med en far som mye av tiden ikke var der, rett og slett. og ofte heller ikke i mental forstand i min verden, eller kanskje det er riktig å si at han ikke hadde noen bevissthet om nærhet eller helt å ta seg av i hvert fall meg, og også mange uløste og sikkert ubevisste problemer i sjela. Dem ble det i hvert fall ikke snakket om.

En del sånne ting ble i hvert fall akutte da jeg ble syk. Man kan sikkert trekke fra litt av den grunn, men det var jo temaer der allikevel.

Det gjorde også at problemer oss imellom, som det vil være i enhver relasjon, ikke lett kunne tas opp eller diskuteres, eller ofte ikke i det hele tatt, det ble tatt fornærmende opp eller verre, som uvedkommende reaksjoner og uvelkomne, de “skulle” ikke komme ut i det hele tatt, og ansvaret for det ble ikke tatt av han personlig, det var bare jeg som var “vanskelig” og altså brøt almene normer.

Jeg er litt i sjokk over å finne ut at “frekk” fortsatt er et ord som brukes lett, til og med, av noen, om barns utspill, jeg trodde vi var ferdige med å se på voksnes autoritet som udiskutabel.

Fars autoritet når jeg var liten var jo på mange måter det, han satt på en søyle og lot seg ikke snakke til om ting han ikke ville snakke om, det gikk ganske enkelt ikke an å komme til.

Han var jo også lite involvert i selve oppdragelsen av oss eller meg, både fordi han var på jobb mye av tiden, og fordi han ikke riktig lærte seg det. “Gjør som mamma sier” var noe av det tydeligste jeg husker av verbal deltagelse i de tingene, og ellers måtte jeg leve med det jeg så, det han gjorde, og det jeg tenkte selv. Han var slett ikke alltid kjip eller uvennlig, men det fantes helt utilgjengelige punkter, og ord var det heller ikke for mange av til å snakke om tingene.

Jeg vet ikke hvor mye verre han var enn andre fedre, men jeg utfordret hans autoritet på en del ting fra temmelig tidlig. Det handlet også om å være i hver sin verden og ha problemer med å kommunisere, men også om mørke og autoritære holdninger som ikke alltid kom til uttrykk, men som et barn jo vil merke og på en eller annen måte ta inn.

Å ikke ville bli forstyrret av barna i arbeidet er en uvane jeg har, og jeg kan vel godt si at den er delvis arvet. Min farfar var også sjømann, skipper, og vel, den gangen var man jo da borte hele vinteren, han var på hvalfangst i Sydishavet og kom hjem på våren en gang.

Noen forteller meg at jeg er flink til å skylde på andre, men den typen innsikt, hvor kommer problemene fra, pleide jeg alltid å lete etter for å håndtere meg selv bedre, for hvis jeg ikke skjønte hvorfor jeg var som jeg var, sånn føler jeg det fortsatt, så er jeg prisgitt mine egne hangups i mye større grad, mens hvis jeg ser at de kom fra et sted, som regel i familien, eller fra et samfunn som fantes rundt oss eller bak oss, så kan jeg fri meg litt fra dem, enten de slipper taket eller ikke. Bevissthet hjelper meg.

En måte å håndtere…arvesynda. Jeg må le av det, men jeg tror nok det stemmer.

Forskjellen på en praktisk og en teoretisk livsholdning, også, kanskje, hvordan man tar det der, men det å lete etter kunnskap av den typen har i hvert fall alltid gitt meg frihet, også, som sagt, til å la være å følge mine egne kjipe sider selv om de fortsatt skulle være der. Jeg kan godt kommentere min egen dumhet uten at den helt forsvinner, men den blir ikke noe jeg går for i de situasjonene jeg er heldig nok til å skjønne hva som skjer. Jeg vil også ha noe nytt når det er sånn, ikke de gamles uvaner.

Man kan i hvert fall godt være selvkritisk, å få ting til virkelig å slippe helt taket kan jo ta lengre tid og kreve mye mere.

Jeg var vel også mye mere uvant før med andre måter å fungere på, tross alt håper jeg at jeg ser litt mere den fleksibiliteter som er der når den er der, selv om den ikke er uttalt, ikke verbalisert eller formulert.

Ok, selvgodhet og overlegenhet kan det komme ut av det, men jeg tror man oppfattes i større grad sånn hvis den man snakker med tror at du er som du er uansett, what you see is what you get. Jeg vet ikke i hvor stor grad jeg burde se på det som uærlighet fra meg selv, jeg pleide alltid å være komplisert innvendig, men med god vilje utad temmelig langt.

Som ung hadde jeg nok allikevel mindre evne til å ta konflikter på ordentlig og løse dem på en fornuftig måte, og så lenge jeg var basically fornøyd med å gjøre det jeg gjorde og være smmen med de som var der, gikk tingene bra, i hvert fall lenge.

Hvis man er på helt feil sted i livet på en eller annen måte kan det jo komme mye rart og slitsomt ut av det, i retning av forstillelse og problemer.

Barna er uansett så nær deg, de merker jo hvem du er, men det må være en fordel at jeg bekrefter eller benekter deres antagelser, svarer ordentlig så langt det går, nok til at de vet i hvert fall omtrent hvor de har meg. Da får de også lov til å si det og kommentere det, eller i det mindte høre meg si det, og skape avstand til mine kjipe ting på den måten og rom til seg selv.

At de også kopierer mine teite ting og dårlige sider er jo også et poeng…helt slipper man ikke unna…



Noen synspunkter på gutters oppvekstvilkår

Barneoppdragelse Posted on 06 Dec, 2020 23:59

Jeg har noen få ganger i livet følt meg som en gjenstand i en kvinnes besittelse. Ikke så behagelig, og i mitt hode fortsatt en parallell til diskusjoner knyttet til kvinnesak for ikke så lenge siden. Avhengighet i de foregående generasjoner handlet i ikke så liten grad om kvinners økonomiske avhengighet av menn, mens jeg synes det er på tide i dag å bringe temaet menns følelsesmessige avhengighet av kvinner på bane.

Blant andre tilknyttede temaer, som det vel var også i debatten om kvinnesak i sin tid.

Jeg vil ikke foreslå å gjøre noe med kvinners opparbeidede rettigheter, annet enn at…det at tidene har forandret seg kanskje ikke bare er negativt, det kan være et gode med fleksibel arbeidstid og mulighet for å frilanse, for eksempel – men hvis det brukes som argument for å lage en jungel av det meste, den sterkestes rett, helt uten regler for ansettelser eller ønske om å sette grenser for næringslivet…en god del av disse diskusjonene griper inn i kjønnsforskjeller.

Man kan godt diskutere sånne ting så lenge det viktigste består, prinsippene om likestilling yrkesmessig, og privat…tja, det handler jo blant annet denne artikkelen om. Jeg synes det var bra at det ble rusket opp i det vi kalte tradisjonelle kjønnsroller da jeg vokste opp, men dels var vel ikke alle med på den reisen, og dels er det i andre miljøer gått litt langt. Jeg tror begge deler er tilfelle, og ha meg tilgitt dere som lever i familier hvor ting tross alt funker sånn noenlunde. Problemer vil det alltid være i en familie, dette er et forsøk på å sette fingeren på noen av dem.

Menns kjipe sider privat og på jobb er blitt offentlige temaer så det holder, og det er bra og forhåpentligvis en lettelse for folk som er rammet av vold eller andre ting.

Men hvis vi snakker om forhold, ekteskap, kjønnroller osv, så har det i hvert fall i mange miljøer foregått en så stor utvikling at en 79-årig kvinnes referanser ikke nødvendigvis stemmer for en 29-årig manns eller kvinnes virkelighet, for ikke å snakke om alder 13 eller 17. Også i min generasjon (56) er det ofte store forskjeller opp til min foreldregenerasjon.

De tingene, kjønnsroller, rett og slett, varierer nok ganske mye både etter alder, geografi og personlig smak, og dermed varierer effektene og relevansen av det som sies i debatten, og av det som gjøres i oppdragelse og oppvekst i dag også.

Sorry, jeg er ikke vanlig lærer lenger, jeg vet ikke om jeg er helt ajour, men jeg har familie, og tenåringer finnes, og folk rundt 20, og venner i forskjellige aldre. Så til en viss grad private observasjoner, men noen temaer har uansett vært her en god stund. Jeg har også undervist litt de siste årene, i kulturskole og såvidt barnehage.

At gutter er gutter osv har jeg aldri sett på som en 100%-sannhet, men til en viss grad slutter jeg meg til. Det er for drøyt å konkludere i en sånn diskusjon om hva menn er og hva kvinner er, man er litt av hvert med styrker på så mange slags felt og på så mange slags måter, og menneskenes utvikling tar vel forhåpentligvis aldri slutt. Allikevel, etter å ha støtt på oppfatninger om familie og kjønnsroller jeg trodde var gått i glemmeboken for lenge siden, og etter å ha tenkt litt mere på min egen type bakgrunn, et forholdsvis intellektuelt miljø med det man klisjémessig vil kalle radikale oppfatninger om en del ting, vil jeg si at det å få være mann, med en viss frihet til selv å definere hva det vil si, i hvert fall kan være under press for tiden.

Det er det jo forsåvidt mange ting som er.

Som mann føler jeg et visst behov for å hevde meg – som mann.
Alle har et sånt behov – selvsagt også kvinner – og jeg synes i og for seg alle har en rett til å gjøre det til en viss grad, på sin egen måte.

Et sånt behov trenger ikke alltid være helt funksjonelt, særlig hvis det blir for mye av det – på jobb, for eksempel, vil man kanskje ofte trives med folk som er trygge nok på seg selv til å respektere andre – trygghet kan jo også komme av at man har fått utløp for litt tøffhet i passende former, kanskje helst andre steder eller til andre tider – i hvert fall så man slipper å slåss for den hele tiden. Må man det kan man nok bli en plage i visse situasjoner.

Hvor mye galskap man liker å ha på jobb må vel også variere…

Et problem oppstår noen ganger også når man møter folk som ikke er enige med deg i hva som er…tøft, de der filmene og bøkene om kunstnerspirer eller intellektuelle barn som ikke har det så bra i litt for praktisk orienterte og kanskje smått brutale omgivelser – jeg har da opplevd det selv, og sett egne elever befinne seg i en sånn knipe.
Også det motsatte, i dag, skikkelige praktikere som ville bekymret meg hvis jeg var læreren deres, fordi det som ga prestisje i miljøet var såkalt vanlig skoleflinkhet. Eller jenter som ville bli billakkerere, men ikke fikk lov, fordi, det var jo ikke noe for jenter. Joda, norske og så hvite som bare det, såvidt jeg husker, og ikke for mange år siden. Etter deres eget utsagn, da, jeg kjente ikke familiene.

Men to problemer.

Det ene handler både om forskjeller mellom kjønnene, og forståelsen av hvilke behov man har kanskje særlig som ung mann, ungdom på vei til å bli det, barn eller gutt også.

Det er vel like vanskelig å snakke generelt om dette, kjønnsforskjeller, som å snakke konkret om kulturforskjeller, også fordi mange sikkert vil være uenige i min beskrivelse av å være mann, de vil et annet sted, har andre behov der de er. Uansett synes jeg retten til å bli respektert for den man er – er en grunnleggende rettighet i ethvert menneskes liv, og det er spesielt viktig i situasjoner i livet hvor man er inne i en personlig utvikling som er litt bratt. Ungdommen og barndommen er opplagt sånne perioder, det vil alle være enige i, og i tillegg, sånn som mange lever i dag, vil sånne ting, egen utvikling, kunne skje på et hvilket som helst alderstrinn. Noen lever vel tradisjonelt og har gamle oppfatinger av hvordan hver alder er, mange gjør det ikke.

Som voksen med ansvar for barn eller ungdom kan man ikke være ukritisk, man må jo høre hva ungen driver med i hodet eller ellers, både i retning av trøbbel, hvis det er et tema, og positive eller generelt levende elementer i sjela deres som er i ferd med å bli til noe eller komme til overflaten. Da må man jo ikke sette seg på det. Det kan ta tid også, sånne ting. Man må ha øyne og ører.
Jeg vil som vanlig si at det siste, å hjelpe frem positive ting, et viktigere enn å være politi, vel finnes det grenser i mitt hode for en del ting, men det er delvis neste generasjons vesen å utfordre de forrige generasjoners grenser og ømme tær, og de gamles vane kan fort være å stivne. Å finne ny balanse når det trengs blir jobben. Er man uforholdsmessig streng skaper det problemer i seg selv, jeg opplever disiplin som en balansegang, og indre kontroll er ørten ganger bedre enn ytre og tar ofte lenger tid å få utviklet. Det er nok av kjipe tradisjoner når det gjelder strenghet, de er lette å følge, frihet er mye vanskeligere å få til uten for mye egoisme eller hensynsløshet.

Mange gutter har faktisk behov for å være litt tøffe, og hvis det ikke blir fornuftig taklet, så kan det skje at det får utløp som blir til virkelig kjipe ting.

Jeg mener ikke at jeg eller andre kan lage generaliserte beskrivelser av mann-kvinne som skal passe på enhver, det er også helt utenfor min interesse, egentlig, at andre lever som det ene eller det andre, det må hver finne ut av, men jeg mener fortsatt at det finnes forskjeller på kjønnene, psykisk, mentalt, som gjelder for mange, kanskje til og med de fleste, hvis man går dypt nok eller beskriver ting generelt nok, og uansett, når det finnes ting i en, så trenger man på en eller annen måte respekt for det og utløp på en ok måte.

For eksempel mannlig aggresjon. Tradisjonelt finner jo det veier via sport eller jakt eller å diskutere politikk med noen man vil diskutere politikk med, eller noe helt annet, det ligger masse energi i kunt, muikk, bøker og i dag datamaskiner, jeg vil bare tro vi må bruke dem fornuftig, eller hvis de tingene er safe eller man av andre grunner ikke bryr seg…det spiller kanskje ikke noen rolle hva man gjør så lenge man selv liker det, og dessuten ligger det jo også et element av å imponere noen litt, det annet kjønn hvis det er det annet kjønn man er interessert i.

Men utilbørlig press fra et miljø eller en familie eller en mamma…eller en lærer, til og med, jeg tenker at det ikke er ok. Man skal hjelpe ungene fram, og rettlede, men litt forsiktig må man være.

Jeg synes det er ganske ok å være mann, egentlig, så lenge jeg får være det – tilpasset sosiale forhold, som man nå må med det meste.

Som sagt, mannsdominans var et generelt tema i samfunnet da jeg vokste opp, og det ble jo i hvert fall i nokså stor grad brutt opp, selv om enkelte miljøer virker som de vil ha back to the sixties. Fifties.

Alle menns forbrytelser turde være godt kjent, fra liksom Napoleon til konebankeren.

Men kvinners kjipe sider kommer ofte til uttrykk eller utførelse på andre måter, i hvert fall historisk, intriger, baksnakking, kanskje, det å ikke svare, men allikevel ikke forandre mening, alle mulige teknikker for å få det om man vil som sikkert er utviklet under regimer som undertrykket kvinner, men som i dag kan ende med å undertrykke menn.

Mere skjult.

I oppdragelsen av gutter må det bli enda litt skissemessig, men hvis jeg skulle gått inn i dette som lærer, for eksempel, ville jeg begynt å lete to steder: Der kvinner definerer virkeligheten etter eget hode, og skal vi si i stillhet og uvitenhet overser for eksempel guttenes versjon av den, og tilfeller hvor mamma ikke klarer å skille tilstrekkelig mellom kjærlighet og autoritet. Jeg elsker deg – så lenge du gjør, ikke bare som jeg vil, men sånn som tingene er – for det vet mamma beskjed om.

En umulig posisjon å forholde seg til hvis den dras helt ut.

Hvis det stemmer, det jeg sier, noenlunde, er det i hvert fall i det første tilfellet mye som er skjult, også for den pedagogen eller moren det gjelder, og i det andre kanskje også, men her tror jeg det i større grad er knyttet til bevisste holdninger om autoritet.

Vaneforestillinger, ville jeg tenke, i begge tilfeller, men det kan jo være noe annet.

Jeg sier ikke at alle er…sånn, men jeg påstår at problemene finnes og er tildels viktige.

Dette er heller ikke noe forsøk på oppsummere noe helt felt, hverken når det gjelder kjønnsroller eller barneoppdragelse, det er én linje, hvis den er sånn noenlunde riktig beskrevet, eller to, om begge stiller spørsmål ved kvinners rolle. Jeg har ikke sagt et ord om kvinnelige kampsportutøvere eller fotballspillere eller homsers og lesbers samliv eller all variasjon som finnes i menneskers liv i dag, Alt det der finnes og mere til, dette er bare et forsøk på å snakke om ett annet tema.

Det handler etter min mening om holdninger og oppfatninger, vel basically fra en del kvinner, om menn og gutter.

Det andre som er problematisk i forholdet mellom kjønnene for tiden, det synes i hvert fall godt til tider, er 100%.

Det er ikke det eneste området hvor for mye enten-eller-tenkning lager problemer for tiden, virkelig ikke, men her også er det et problem, etter min mening.

Jeg har vært inne på det før, men hvor mye kjærlighet kan man be om i et forhold, hvor mye trofasthet, hvor mye av arbeidsevnen skal brukes i familien?

Hvor mye eier man hverandre, var jo liksom et spørmål på 70-tallet, den gangen fra kvinnene.

Hvor stor autoritet har mamma? Eller pappa? På hvilke felt?

100%?

Hvor faste er oppfatninger om virkeligheten i familien?
Også 100%?

Du har det vel bra hvis barna har det bra.

Er det all plassen man får?

Nokså underforstått er at du ofrer alt for barna, i hvert fall når det trengs, ellers er du ikke en god pappa.

Eller en god mor.

Jeg synes jeg husker noen boktitler fr 70-tallet…

Presset ligger nok hardest på moren når det er sånn, men det er vel kanskje derfra tankegangen kommer i dette tilfellet? En mor vet jo best

Regimet i seg selv kan være totalitært, i hvert fall i definisjonene, og brukes også til å holde menn unna diskusjoner om barneoppdragelse.



Frihet igjen, romslighet, plass til seg selv

Barneoppdragelse Posted on 18 Apr, 2020 04:02

Hvorfor man ikke skal gjøre barna «voksenvennlige» først, men etter hvert?

Har man først vent seg til ufrihet som liten, kommer man vanskeligere ut av det, er mitt enkle svar.

Jeg tenker at man først må få en viss plass i verden, og nå den følelsen er etablert sånn noenlunde og på en forholdsvis rimelig måte, har man kontakt nok med seg selv (altså, jeg snakker fortsatt om barna) – til å tilpasse seg voksenlivet og sosiale spilleregler osv uten å måtte skvise seg selv hele tiden.

Å ha rom til seg selv kan i beste fall komme ut av en sånn oppvekst – som blir satt pris på av alle, vil jeg si, også fordi ens krav til omverdenen da har lettere for å bli rimelige. Er man flatklemt fra starten av går det i mye større grad utover en selv eller andre.

Det gjør det også lettere å sette grenser for en selv i forhold til andre, å si fra hva man ikke aksepterer, på en måte som tar hensyn. Elsk din neste som deg selv. Selvrespekt gjør det i hvert fall lettere å respektere andre, selv om situasjonen jo også kan bestemme hva som skjer.

En mellomposisjon kan man si er, sånn som jeg ble oppdratt, jeg tror i hvert fall i stor grad – at man prinsipielt hadde rettigheter og fortjente respekt, selv om det ikke alltid var tilfelle at man fikk det i alle situasjoner, eller selv om det generelt ble trangt, av en eller annen grunn. Min mor hadde mange prinsipper, tror jeg nok man kan si, og det hjalp i hvert fall litt at hun hadde dem, for selv om hun ikke alltid klarte å følge dem lot hun seg etter hvert som vi ble eldre og voksne, sette på plass etter de prinsippene hun selv hadde forfektet.

Jeg var fortsatt sur på henne for mange ting frem til hun døde, men det skal også sies at jeg var syk og at ting derfor ble vanskeligere å håndtere. Jeg ser enda ikke nøyaktig hva som var rimelig å forlange eller be om og hva ikke. Uansett får man selv bestemme det, hvis man vil ha et liv hvor man dytter på sin egen utvikling istedenfor bare å la alt skje i den rekkefølge livet bestemmer det.

I gamle dager ble noe sånt ofte kalt et kunstnerliv, i dag er det vanligere blant mange å ta livet mere i egne hender og prøve å forandre på vaner og mønstre.

At man alltid skulle få respekt fra foreldre er litt for mye forlangt i praksis selv om man gjerne vil gi det i prisnippet – som jeg pleier å si, 100% er veldig ofte for mye, hvis noen klarer så mye i det hele tatt, totalt…er det allikevel litt for mye i de fleste tilfeller, vil jeg vel nesten si. Å ha hatt en perfekt mor, far eller for den saks skyld livspartner kan til slutt gjøre livet umulig for alle involverte. Bedre å be om unnskyldning når det trengs.

Det å skyve seg selv til side er av mange sett på som det man absolutt skal gjøre i forhold til barna. Du har det vel bra når barna har det bra, blir det sagt.

Forsåvidt, som ellers i pedagogikken, kommer det kanskje an på hva slags bord som er dekket i utgangspunktet. Har man den integriteten jeg snakker om lenger opp, kjenner man seg selv såpass at man har slakk i forhold til andre, har man erfart at man kan noe av andre mennesker og ikke bare må gi hele tiden – det er et bedre utgangspunkt, et mulig utgangspunkt, kan man vel si – for å holde ut den distansen småbarnstiden kan være.

Hvis man derimot ikke har lært hva det vil si å ta vare på seg selv, hvis man bare er lært opp til å yte, har man selv et problem, en posisjon som allerede er presset, før man begynner på arbeidet med barna. Når man snakker om at man får ved å gi, faktisk, selv, inn i sjela, ikke bare fordi man er tilfreds ved å oppfylle en kvote for hvor mye man skal tåle eller hvor mye man skal stille opp, forutsetter det at man har et sted i seg selv til å ta imot det som kommer.

Jeg hører at jeg høres krass ut, og dette er skrevet ut fra egne ikke så behagelige erfaringer. Men i andre sammenhenger for meg, helst ting som har med jobb å gjøre, har det hendt at den følelsesmessige belønningen for et eller annet arbeid har kommet etter mange år, som var en overraskelse i hvert fall første gang det skjedde, følelsen av at man var trygg på at man hadde bidratt med noe, at noe av det man ville med arbeidet var blitt tatt godt imot av de det var gjort for. Det i seg selv trenger ikke være rart, men at det kom etter så lang tid var overraskende.

Og det kan vel også skje med foreldre og barn, at man etter mange år oppdager de positive sidene av ens foreldres innsats og finner ro eller glede ved det allikevel.

Det forandrer ikke alltid på det som var, eller rettere sagt, det forandrer ikke nødvendigvis på alt det som var. Menneskelig svakhet har alle, og hva man gjør med det kan jo være så forskjellig, enten man mottok kjipe eller småkjipe ting på grunn av det, eller ga fra seg ting som burde vært gjort annerledes.

Som sagt, perfeksjon er uinteressant, mener jeg, men at man prøver å rydde opp i feil man synes man har gjort, eller forandrer seg for å kunne gi noe som er bedre…der finnes det muligheter, i hvert fall.

Man vet jo ikke alltid på forhånd hva barna trenger, heller, man bommer jo av og til. Jeg holder gjerne nokså lenge på et eller annet poeng, jeg lar meg ikke flytte på så lett, men jeg må jo også bøye av noen ganger, eller så havner det jeg fortsatt synes stemmer på et annet sted i livene til barna, får en annen betydning enn jeg tenkte først. Man kan jo gjerne diskutere en god del ting med dem også, mere jo større de blir. Når de er helt små blir alt for mange valg lett kaos for dem, men etter hvert oppstår behovet for å bestemme selv.

Alder er heller ikke en helt entydig eller enhetlig ting lenger. Det er aldri for seint å ha en lykkelig barndom, er et slagord jeg selv har omfavnet i mitt eget liv med ikke så lite hell, og hvor stor modenhet eller barnslighet eller dumhet man har på de forskjellige områder i livet kan variere sterkt. Om man mener man lever annerledes og synes at en femtiåring er en femtiåring uansett, får man gjerne gjøre det, men aksepter alikevel at ikke alle lever på den måten.

Poenget var også, når det gjelder å yte, at jeg når barna ble store nok og ikke trengte meg og mammaen hele tiden, så lagde jeg meg gjerne en halvtimes pause et eller annet sted på veien uten at noen nødvendigvis merket det, fikk tatt meg inn litt og møtte ungene med litt mere overskudd.

Det gikk jo ikke da barna var små, da hvilte jeg på dass og ellers ikke stort.

Men det var også mye nattevåk som var lystbetont, selv om det kunne være hardt å komme seg ut av dynene i første omgang. Jeg ville jo ha barn, og ville gjøre jobben med det.

Søvn er heller ikke så avgjørende for meg, det er andre ting som gjør meg mere krakilsk når de mangler.

Jeg husker på et tidspunkt, før skilsmisse, en ferie på Kanariøyene hvor jeg for første gang i livet syntes det var nokså bra å bare ligge flat på en solseng en god del av ferien, fordi jeg var fysisk sliten. Det hadde jeg stort sett ikke vært før på den måten, derimot mentalt sliten, mange ganger. Ikke nødvendigvis noen tragedie noen av delene for meg, det var som regel meningsfylt arbeid som lå i forkant av slitenheten.

Men sliten ble man i hvert fall allikevel.

Om den skjer fysisk eller psykisk kommer jo også delvis an på hva slags liv man lever og i hvilken kultur og hvilken modus.

Det kan godt hende jeg er for kategorisk hvis jeg sier et eller annet sted at noe ikke fungerer, det er jo faktisk ikke helt lett å forutsi hva man skal gjøre, bør gjøre, med barn, så jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si at «dette»…fungerer overhode ikke. Man får lese med kritisk sans, men jeg tror det meste av det jeg skriver om oppdragelse i hvert fall er basert på egne erfaringer, ikke bare prinsipper.

Det er ikke nødvendigvis sånn skal det gjøres, men sånn kan det gjøres. Men det ligger jo noen idealer eller mål eller ideer bak også, så man får vurdere.

Om man nå blir enige, mammaen og pappaen, er jo en sak, også.

Ett resultat av ufrihet i oppveksten kan jo gjerne være egoisme, har man ikke fått nok frihet prøver man ubevisst å få det, til det blir nok, hvis det blir nok, eller man bare fortsetter å presse på for et behov som det ikke var plass til en gang i fortiden.



Next »