Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________


Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg faktisk gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Kanskje man også kan gi sine venner en god latter med det man gjør.

Homansbyen, Oslo, i oktober.

Konsekvens og realisme

Barneoppdragelse Posted on 22 Nov, 2019 02:54

Det snakkes i barneoppdragelse noen ganger om konsekvens, at man ikke bør være inkonsekvent særlig når man setter grenser for barn.

Det er kanskje ikke helt feil, men jeg vil kanskje si det er viktigere at barna vet hvor de har mamma eller pappa, at vi som er foreldre ikke er uberegnelige, men at tryggheten kommer av at man kjenner hverandre og hverandres hensikter, i hvert fall stort sett. 

Alle grenser trenger sånn sett ikke være absolutte for å fungere, men heller ikke helt fraværende.

Perfekte trenger ikke nære relasjoner å være i alle deler. Det finnes selvfølgelig ting jeg vil si er absolutter, seksuelt misbruk av barn er i mitt hode et sånt absolutt, det kan man vanskelig tenke seg som en positiv ting. Det måtte i så fall være, når det allerede har skjedd, som et sykt stort problem som man på en eller annen måte kommer over og…tja, lærer et eller annet av. Kanskje tilgivelse. Men både i prinsippet og i praksis er det en ikke-ting.

At foreldre allikevel har det man kan kalle en seksuell forbindelse til sine egne barn er opplagt, i den samme betydningen som man er nær dem på et hvilket som helst viktig område av livet. De lærer og utvikler seg i et samspill med det man er og det man gjør, og sikkert også på noen måter det man har gjort. Modell-læring er vel et kjent fenomen, men det kan jo være forskjell på om forbindelsen er enkel eller tvert imot komplisert, avhengig av tema og situasjon.

Man må uansett huske på at reaksjon på påvirkning er et normalt trekk ved alt levende, og dermed er reaksjonsmønstre og reaksjoner delvis mulig å kartlegge og forutsi, fordi man jo ikke er uten egenskaper, og delvis uforutsigbare, fordi disse egenskapene har en tendens til å endre seg over tid og avhengig av situasjon, og fordi kunnskap også har en tendens til å endre seg. Tenkemåter og forståelse er også delvis stabile og delvis i endring. 

Noens arbeid og liv er også lagt an på å utforske livet på forskjellige måter, for eksempel via forskning i vanlig forstand, og via utforskning i kunstneriske eller andre prosjekter som er ment også å bringe en selv videre i livet og i erkjennelse.

Forutsigbarhet og uforutsigbarhet er størrelser som hører naturlig sammen i mange situasjoner i livet, nye ting utvikler seg fra allerede eksisterende tanker og vaner.

Uansett hvor godt man kjenner seg selv, vil man være uforutsigbar til og med for seg selv når det gjelder visse ting, og selvsagt også for andre.

Psyken kan altså til en viss grad kartlegges vitenskapelig og på andre måter, og man kjenner sine nærmeste til et visst punkt og på visse måter.

Men for eksempel det at en annens vilje også spiller en rolle i en relasjon, ikke bare personligheten som en slags konstant, er jo et poeng som kan forkludre “kartet” over tilværelsen sånn som man nå mener det er.

Psykologisk kunnskap og egen erfaring er nyttig, men aldri 100% nok i relasjoner til andre og til egne barn, man må alltid la det være igjen en mulighet for uventede utspill ganske enkelt fordi det skjer, ofte eller av og til, og alle er laget sånn til en viss grad.

Å ha for konsekvente holdninger på overflaten kan være destruktivt og uhensiktsmessig, også fordi det kan gi et dårlig bilde av hvordan et menneske faktisk er. Folk som alltid smiler og er positive uansett hva du sier til dem er egentlig ikke mulig å få et realistisk bilde av, inntrykket mangler perspektiv.

Å kunne be om unnskyldning, også til barn, er dermed, etter min mening, viktigere enn aldri å forandre mening eller ikke å innrømme at man noen ganger kan være for bastant.

En vanskelig situasjon oppstår når man har brukt for mye kjeftament på et poeng som allikevel stemmer, når man er nødt til å be om unnskyldning for stemmevolumet eller selve ordene, uten at man vil eller bør gi seg på selve poenget. I lengden løser problemet seg kanskje ved at man etter hvert klarer å beherske seg eller rett og slett er mindre sint ettersom tiden går sammen med barna, samtidig som man klarer å beholde de prinsipper som fungerer godt. Jeg stemmer for at voksne skal kunne være voksne og ta ansvar og ha definisjonsmakt, men ikke 100%. Det må også være rom for å tenke seg om og diskutere, og å være usikker. I lengden vil fornuftige mønstre i familien kunne danne seg allikevel, så lenge man ikke slipper helt taket i at man tross alt har mer erfaring og kunnskap om livet på en måte, og uansett mere ansvar enn barna i bestemte situasjoner, mens de har et friskt og mere uavhengig utgangspunkt som man selv kan ha mistet på bestemte områder. Begge deler har sin funksjon og bærer ofte sine argumenter i seg.

Å ta feil avgjørelser er jo også en slags rettighet, ingen fikser alt allikevel, og så får de som trenger det rydde opp seinere i de tingene som måtte trenges å rydde i. Det er ikke alltid man har tid eller krefter til å tenke langt eller langt nok, men det kan jo være en fordel å beholde evnen til å la seg utfordre, i etterkant også, hvis det trengs.

Dessuten, som sagt, kan ironisk distanse til egne kjipe sider hjelpe andre å håndtere dem, også barna har godt av å kunne le av de voksne av og til, når det stemmer at de har dummet seg ut.



En kommentar om frihet i barneoppdragelsen

Barneoppdragelse Posted on 03 Jun, 2019 01:52

Hva gjør man med en generell følelse av å være misfornøyd – hos barn?

Selv om barn på mange måter er lettere å omgås enn voksne…hvis det går an å si noe sånt – særheter har ikke satt seg fast ennå, er i hvert fall et stikkord – så finnes jo familiens problemer i deres personligheter også.

Frihet kan selvfølgelig misbrukes, og derfor er kanskje noen av oss tilbakeholdne med å gi barna nok frihet?

Det er et reelt problem som ikke bare ligger hos voksne som er kontrollfreaker. Jeg mener allikevel det kan være fruktbart å gå ganske langt i å bruke frihet som middel i oppdragelsen, men man bør være litt forberedt på hva som kan komme, rett og slett ubehagelige sider ved barnets personlighet.

Jeg mener de bør kunne få utløp sånn at barna har muligheten til å stabilisere de følelsene som er i spill på et balansert nivå, men det krever både at man selv tåler det som måtte komme, at man har evnen til ikke å la seg provosere for mye av utspill i vanskelige situasjoner, og at man passer på å sveive litt inn igjen når presset innenfra hos barnet ikke lenger er sånn at han eller hun har behov for å ta ut grumset – i samme grad.

Det lar seg gjøre å tømme i hvert fall noen reservoarer av problematiske holdninger, så det er mulig å stille relevante krav i en situasjon uten at det er så provoserende. De sårene man har arvet har blitt leget en smule, og dermed er det lettere å oppføre seg ok.

Sånne ting kan jo også gå ut over søsken, og det er litt mere dramatisk, kan være, enn at det går ut over foreldrene. Da må man jo si noe, men det blir også en vurdering i hvilken grad de kan rydde opp i ting selv, seg imellom.

Prøver de å ta foreldreansvar, irettesette hverandre som om de skulle vært mamma eller pappa stopper i hvert fall jeg det – jeg er ansvarlig for deres oppdragelse, ikke de overfor hverandfe på noe annet nivå enn jevnbyrdig. Den ene kan ikke opptre som overordnet for den andre, det synes i hvert fall ikke jeg noe om. Det er foreldrenes ansvar.

Men sånne utspill fra et barn kan jo også være uttrykk for reell svakhet i en relasjon, at man føler man ikke kommer til orde eller får bestemt nok, så det gjelder å holde øynene åpne.

Denne metoden betyr altså at man får lov til å være litt usympatisk uten at jeg gir alt for mye pepper, og grunnen er at det ellers ikke ville være mulig å få dem til å oppføre seg uten å gjøre vold på dem, for å bruke litt sterke ord, uten å presse dem til ting som jeg synes de egentlig ikke klarer. Lander man der legger man lett grunnlaget for seinere problemer, etter min mening, akkurat på det det handler om.

Det er lettere å være grei når man er avbalansert, er som sagt prinsippet.

Generelt mener jeg jo uansett hva man mener om disse tingene, at barna bør få frihet først i livet, deretter er det ikke så vanskelig å tilpasse seg sosiale settinger og krav som omverdenen setter til deg. Er man vant til å bli gitt mulighet for å opparbeide seg integritet, at egne grenser blir respektert, har man helt andre muligheter i møte med andre mennesker, i hvert fall i tilstrekkelig mange situasjoner, får vi håpe, sånn at nye, vanskelige sosiale møter i hvert fall har noen referanser i de gode møtene man fikk – med sine foreldre. Det jeg står på, det jeg kan bruke positivt av arven fra familien, til tross for mange konflikter med egne foreldre, er jo de fornuftige holdningene som også var der sammen med de ufornuftige, de lure tingene de sa og gjorde, ikke de dumme, de plages jeg med.

Det er klart, å snakke om disse tingene generelt på denne måten er skummelt, vel mest fordi man selv vanligvis vil være smart på ett område og helt umulig på et annet. Men det er vel ikke helt dumt å snakke prinsipielt allikevel, som jeg også sier, så må man jo uansett tilpasse ting til sin egen personlighet og sin egen familie, og hva man får til i siste ende kan jo være både det ene og det andre.

Andre måter å løse ting på vil jo også alltid finnes.

Å snakke om mennesker generelt er også igrunnen litt på grensen, at man sier at noen “er” sånn eller sånn kan ikke bety alltid, i enhver situasjon, eller at man mener man har beskrevet en hel person med de ordene, men det kan bety at man opptrer på en bestemt måte i en bestemt sammenheng eller i bestemte sitiuasjoner, at det er et mønster der.



Om å snakke sammen i familien

Barneoppdragelse Posted on 15 Nov, 2018 22:53

Det finnes vel fortsatt mange som ikke har lært å snakke, som en venn kalte det, hun hadde selv lært det av en annen felles venn.

Jeg tenker på å ha evnen til å se problemer i relasjoner mellom mennesker – ja, nettopp, snakke om dem, se dem fra flere sider. De forskjellige personene som er involvert vil selvfølgelig kunne ha forskjellig oppfatning av hva som skjer, og det vil også alltid være mulig å utdype den kunnskapen man selv har og tenke i andre baner, som man sier til hverdags, anlegge andre perspektiver på problemer, i ens egen familie eller i forhold til andre, også.

Litteraturen er jo stor, fra de enkleste selvhjelpsbøker til vitenskapelig pensum i psykologi eller andre humanvitenskapelige fag.

Man skal selvsagt heller ikke glemme at intuisjonen kan sette deg på rett spor selv om du ikke er i stand til å sette ord på problemene. Men kan man det ikke, eller faktisk ikke tror det går an “å diskutere en følelse”, får man lett problemer med andre, med en partner i livet, for eksempel – eller han eller hun får problemer med deg – fordi familiekulturer jo aldri er helt like, og noen ganger er så forskjellige at man trenger ord for å finne ut hva som skjer eller gjøre fornuftige valg.

Det ender med å gå ut over alle, egentlig, og opplagt barna. Autopilot går vel til nød hvis du er eremitt, i andre sammenhenger må du i hvert fall ha muligheten til å skifte retning eller i det minste ha en oppfatning om at det kan være nødvendig og rimelig å gjøre det. Jeg snakker også av egen bitter erfaring, min stahet er vel kjent, men jeg prøver i hvert fall å finne ut av det og tenke over i hvilken grad jeg er en del av problemet. Ikke dermed sagt at jeg bestandig får det til.

Hvem som har rett…barneoppdragelse sees fortsatt av noen kvinner på som deres domene, hvor diskusjon av grunnleggende prinsipper ikke er velkommen. Det er mulig jeg bør stoppe der, men det er på tide å differensiere begrepene “kvinnesynspunkt” og “menns synspunkter”.

Diskuterbare bør ting faktisk være.

Jeg husker jeg tenkte på et tidspunkt at forskjellige problemer i familien trengte forskjellige typer løsninger – man kunne løse en bestemt floke ved å tenke annerledes, ved å gjøre noe praktisk, ved å gjøre noe kunstnerisk, altså ved å skape noe kreativt som faktisk løste problemet, eller ved å snakke sammen. Jeg har følelsen av at det var enda flere alternativer.

Det skal sies at jeg er musiker og komponist, med noen muligheter der som alle sikkert ikke har. Men andre har andre ferdigheter og styrker, jeg tror ikke det trenger å være profesjonelt, det må bare treffe.

Noen ganger tenkte jeg at det fantes flere muligheter for det samme problemet, altså at man kunne løse det med musikk eller ved samtale, for eksempel, og jeg tenkte også at det pleide å være metoder som ikke fungerte for et bestemt problem i familien.

Man måtte skreddersy til en viss grad, litt etter intuisjon og etter den kunnskapen man nå hadde.

###

En annen kommentar om familie, faktisk fra “forrige generasjon”, som jeg sier, altså min foreldregenerasjon (jeg er 54), var at “barna blir en del av deg selv”. Så nært, altså, det var sånn jeg oppfattet det. Og det stemmer vel med gjengs oppfatninger av vanlig mental utvikling i barndommen, at man ikke er født som et ferdig individ, men at grenser danner seg, individet danner seg, i løpet av oppveksten.

Det er sikkert farlig å generalisere for mye om dette også, jeg skal ikke banne på at det ikke finnes kulturer i verden hvor det skjer temmelig tidlig, i hvert fall, og i noen sammenhenger og for noen skjer skjer det kanskje bare delvis eller i liten grad.

Å snakke om at man er 100% en del av et kollektiv eller 100% et avgrenset individ kan vel heller ikke være helt riktig å si om noen. I disse sakene må det vel alltid være snakk om grader, selv om man kan oppleve folk som virker helt upåvirkelig av andres utspill, noe som kan være vanskelig å håndtere, og andre som er ytterst følsomme, på positive eller negative måter for dem selv eller omverdenen. Mange varianter imellom også, selvfølgelig.

Selvsagt kommer det også an på hva det er snakk om. Hva slags personlighet man har og hva man har opplevd er også en del av ballasten og påvirker ens reaksjoner. Alle kan vel befinne seg i begge posisjoner, avhengig av sammenheng og tidspunkt.

Det er også enøyd å tro at et menneske er ett – 1 – menneske i den forstand at han eller hun reagerer likt i enhver sammenheng, at en egenskap henger ved en, til enhver tid. Man forandrer litt personlighet, måte å reagere på, etter situasjon, etter hvem man forholder seg til her og nå, etter hvem man møter.

Dette er også normalt, vil jeg si. Har du ikke den oppfatningen ville jeg i hvert fall sjekke om du egentlig har sett andres verden ordentlig, oppfattet at hele din livsfilosofi kan være ugyldig i en viss forstand, ikke nødvendigvis enkeltelementer, men sorry, som en helhet.

Det er så mange måter å organisere livet på, og vi gjør det faktisk også.

Jeg vil forte meg å si at alle har rett til å bli oppfattet som et individ, få respekt for egne synspunkter, for eksempel. Selvsagt er det varierende i hvor stor grad man faktisk får det eller har fått det i livet, og det finnes jo også situasjoner hvor man oppfører seg sånn at man mister den eventuelle respekten man har i utgangspunktet, i hvert fall i den situasjonen det er snakk om. Det er også noen ganger rimelig at andre reagerer, selv om man må håpe at noen rydder opp etter en konflikt, en selv eller andre, så man kan si at man blir ferdig med utbruddet eller hva det var som skjedde.

Jeg synes en typisk kommentar fra de som ikke snakker i den forstand jeg tenker på her, er at “nå må du bli ferdig med det der” og “nå må vi gå videre” – vanligvis et tydelig tegn på at vedkommende som sier det ikke er ferdig selv, men for eksempel har som psykologisk metode å feie ting under teppet.

Jeg tror det kan bli en solid klump der.

Da jeg vokste opp befant barna og de voksne seg i stor grad i hver sin verden, og dagsordenen i familien var i nokså stor grad praktisk. At man gjorde ting sammen kunne jo være en positiv ting, eller man ble satt til å gjøre ting, som kunne være både positivt og negativt, og det verbale innslaget kunne være preget av beskjeder om å gjøre ting eller i verste fall kommandoer. På ett plan en enkel verden. På andre måter ikke.

Ingen familie uten problemer, og noen av dem brøt jo etter hvert ut verbalt også, ikke minst via moren min. Tildels på klønete måter, men i hvert fall sånn at noen problemer ble synlige, som jo kan være en lettelse tross alt.

Jeg kan huske tider hvor luften i huset tvert imot var tykk av et eller annet som jeg ikke husker helt hva var, men helt klart usagte ting – uløste konflikter, vil jeg tenke idag, og det føltes i hvert fall ikke behagelig. Mine foreldre kranglet eller diskuterte, når de gjorde det, bak lukkede dører. Offisielt…kan jeg vel si at de konfliktene ikke fantes, jeg fikk i hvert fall ikke vite hva de diskuterte, selv om jeg av og til hørte at de gjorde det gjennom døra.

Så jeg var henvist til å leve med konsekvensene av det som ikke ble sagt, siden jeg jo faktisk var så nær dem som barn…jo er.

Dette er i og for seg en normal ting, det er vel mer spørsmål om grader av problemer, og viktigst, at man erkjenner at disse tingene finnes.

Menneskelig svakhet er tross alt lettere å akseptere enn påstanden om at problemene ikke finnes. Da har man enda en vanskelighet å overkomme når man skal prøve å løse dem selv, et hinder som kan være nærmest uoverstigelig hvis forrige generasjon, eller hvem som helst, aldri vil ha noe på bordet, men tviholder på sin virkelighetsoppfatning, som for eksempel kan være at de tingene ikke har skjedd, eller at man ikke hadde de følelsene man jo faktisk hadde i en bestemt situasjon.

###

Foreldre ble naturlig nok et tema for meg, først i oppveksten, siden som voksen. Ikke noen merkelig ting, egentlig, synes jeg. De var tildels urimelige, og alle foreldre gjør feil, jeg også, så den overdrevne respekten som vi også ble innpodet eller beordret til var det etter min mening all grunn til å kræsje, så godt det lot seg gjøre.

Ungdomsopprøret, altså.

Jeg kan jo godt si idag at det noen ganger gikk for langt fra min side da jeg var tenåring, men til mitt forsvar vil jeg fortsatt si at den perioden i livet er til for å rive seg løs fra foreldrene, enten det skjer på en nokså rolig eller nokså slitsom måte.

Dessuten er det foreldrene, ikke barna, som fra starten av har ansvaret for å være foreldre, og selv om det er riktig å slippe barna til i diskusjoner om disse tingene, det er det ikke bare jeg som sier, så kan man ikke fraskrive seg ansvaret for å være pappa og mamma, som man i praksis gjør hvis man nekter å snakke med barna når det er problemer, eller forlange av dem at de “oppfører seg som voksne”.

Det var jo det de voksne skulle lære dem, sånn stort sett, i hvert fall.

De voksne er eldst, og det betyr ikke bare at de har ansvar for å ta avgjørelser, som de jo tlldels har, men at de også har ansvar for å ta hensyn, og løse problemer så godt de kan. Det er ikke i utgangspunktet en relasjon som er helt i balanse fra starten av, sett fra dette synspunktet. De voksne var jo her først.

Som skilt pappa har jeg gått i en annen grøft, vil jeg tro, med sikkert å si og snakke for mye, men så lenge det også er et tema som kan snakkes om, får vi håper at det går. Pappa kan også settes på plass når det trengs, det prøver jeg å holde på. Dessuten liker jeg å snakke.

Og så må man jo improvisere. Prinsipper er en ballast, praksis allikevel ikke helt det samme, bestandig.

Jeg er meg min makt bevisst, håper jeg. Jeg har selv ganske mye autoritet når jeg vil, til tider alt for mye, som min far og bestefar hadde det. Det kan være et farlig våpen, som i så fall må modereres. Man klarer seg ikke helt uten, men man er nødt til å passe seg av og til, eller eventuelt å be om unnskyldning og i hvert fall gjøre det til et tema i familien at man noen ganger er sånn eller sånn. Dermed slipper de andre å ta bevisbyrden, i hvert fall hver gang, når ting er åpenbart urimelige.

Som jeg sier, barna vet gjerne mer om meg enn jeg vet selv, mer enn jeg vet at de vet, og de får noen ganger lov å løfte på sløret og bruke denne kunnskapen til å kommentere. Ellers må de til en viss grad leve med konsekvensene av mitt liv og vårt liv sammen, i den grad det slår inn som psykiske effekter hos dem. Det kan skje direkte, i min atferd og holdninger som kommer til uttrykk overfor dem, eller ubevisst, taust, egentlig, på måter jeg ikke har oversikt over, bare ved at man er foreldre og barn som lever sammen. Jeg burde sikkert lest meg opp mer, men noen ganger føles den kontakten som magi. Hvis man har en god relasjon kan det være positiv magi, i noen tilfeller destruktiv.

Jeg snakker en masse om problemer, jeg må jo si til meg selv også at de samme mekanismene for påvirkning gjør seg gjeldende for positive ting man gjør og sier, de slår jo også inn, når man er heldig. Og man er jo ikke alltid uheldig.

Men det finnes folk som faktisk tror det er mulig å gjøre ting praktisk talt 100% riktig i barneoppdragelse, og jeg knytter det i hvert fall noen ganger til den samme typen isolasjon eller skarp grense mellom foreldre-verdenen og barne-verdenen som jeg akkurat beskrev. Man siler og sensurerer for mange utspill og inntrykk som barna får, eller rettere sagt, som de ikke skal utsettes for.

For min del har jeg ennå mange problemer med å forstå hva de voksne egentlig drev med da jeg var liten. Det er greit at man også trenger en egen verden som barn, mer jo mindre man er, kanskje, men hvis man som voksen i familien ikke fremtrer ordentlig som en tydelig person, hvis man har alt for mye regi og dekker til for mye, blir etter min mening for mange sannheter “offisielle” og ikke personlige. Man trenger også å se andre mennesker, føle, merke dem ordentlig, for å forstå seg selv og bygge seg selv opp. Man må kunne sammenligne ordentlig med noe reelt, noe som er ærlig sagt og tydelig følt.

Denne diskusjonen er til en viss grad en beskrivelse av et generasjonsskifte, markert nettopp ved ungdomsopprøret på 60-70-tallet.

Kjærlighet hjelper på alt, også den typen overdrevne grenser som jeg snakker om, men en lukket verden kan det allikevel bli, full av ufrihet også, hvis man ikke passer på.

Jeg var temmelig overrasket første gang jeg bevisst la merke til at stor strenghet kunne kombineres med stor kjærlighet. For meg hang de to tingene overhode ikke sammen.

Foreldreautoritet er – også etter min mening – nødvendig, men frihet også. Man trenger å kunne innordne seg systemer som voksen, men man trenger for Guds skyld også uavhengighet og selvstendighet. Som mamma og pappa har man også noe ansvar for den biten, det er mulig å bli trent i å adlyde, eller i å gjøre egne vurderinger og ta egne avgjørelser. Det siste krever at man læres opp til å lete etter kunnskap, for eksempel, på egen hånd og på en selvstendig måte.

Man har selvsagt bruk for begge deler.

Jeg tenker generelt at jo mer taushet det finnes i en relasjon mellom mennesker, desto mer spinner fantasien, og jeg har hørt kommentarer fra folk, og også tenkt tanker selv, som har vist seg å være i beste fall temmelig unøyaktige, i verste fall helt feil.

Man kan selvfølgelig ha rett også, i tanker fra sin ensomhet, men det er slitsomt for alle å ikke ha muligheten til å sjekke ut ting som betyr noe.

Man puster ikke fritt på den måten.

Redigert etter publisering.



Skjermregime og fysisk utvikling

Barneoppdragelse Posted on 20 Jul, 2018 12:44

Så hvor mye kræsjer vi barnas oppvekst og utvikling ved å la dem sitte ved en skjerm hele dagen?

Med alle forbehold om forskjellig kultur, personlighet og miljø vil jeg si at man risikerer en del.

Jeg synes det er vanskelig å nekte barna å gjøre noe siden jeg selv, så vidt jeg kan skjønne min egen oppvekst, ble gitt nokså mye frihet, til nettopp å gjøre hva jeg ville. Jeg bodde i bøker mesteparten av både barndom og ungdom, var ute og løp i skogen frem til puberteten. Fra da av dabbet friluftslivet en god del av, men jeg fortsatte å ha ferier på fjellet og var normalt velutstyrt med ski, telt og ryggsekk. Jeg spilte piano, en god del på grunn av mors ambisjoner, men musikken var min. Jeg tegnet en god del, leste som sagt mye. Etterhvert aktiviserte jeg meg politisk, heldigvis ikke i noe parti, vil jeg si, men i Natur og Ungdom.

Jeg synes jeg var ganske konstruktiv på mange måter, men forsømte vel kanskje meg selv en del.

Man kan for eksempel innvende at jeg var mer og mer inne istedenfor ute i naturen, og det er klart, på ett plan kan man sammenligne det å sitte med nesa i en bok med å sitte med nesa i en skjerm. Jeg var en smule nerd. Jeg synes selvsagt ikke kunnskap eller kunst er negativt, heller ikke når man har det som mani, det er sånn det ofte fungerer. Men det hører vel ideelt sett med en balanse mot fysisk og praktisk utvikling i en oppvekst eller en utdanning.

I hvert fall mener jeg at kan jeg se at kroppen lider under skjermveldet barna tildels lever under, den blir kort og godt ikke så mye brukt.

Man kan bidra til utviklingen av et barn uten at man klarer alt på et felt. Dette er en selvfølgelighet, men for eksempel på områder man selv er svak og har vanskeligheter med å gi barna noe, kan man ved å ikke svikte i avgjørende øyeblikk – klare å gi i hvert fall et minimum, sånn at for eksempel den fysiske utviklingen ikke hindres eller stopper opp. Å bruke kroppen mye er selvsagt en fordel, men man kan fylle rollen som nøkkelperson – det er man jo i sine barns liv – hvis man bare er der i det minste i de øyeblikkene, hvis man ikke klarer annet, hvis man ikke klarer en kontinuerlig oppfølging.

Det jeg føler stemmer, er at det kan bygge seg opp til en kneik for dem, det finnes plutselig en ting man som mamma eller pappa ikke kan la være å gjøre, og da gjelder det å være der, i hvert fall da.

Jeg vil tro dette stemmer på andre felt enn fysisk utvikling også, og så får man fylle på med de tingene man virkelig er god til, og huske på at både ens partner og andre personer i barnas liv også bidrar, og ikke så sjelden med det man selv ikke klarer. Det har vært folk i mitt liv som har hatt evnen til å kompensere mangler i mitt eget liv, og jeg har funnet dem, bevisst eller ubevisst. Ofte det siste.

Jeg kan i hvert fall si at sånt hjelper.

Jeg skal ikke akkurat anbefale å være slapp, men det skjer jo at man er det. Dette er nødløsninger, kan man kanskje si.

Det er selvsagt alltid mye lettere å gi videre til ungene aktiviteter man selv liker, virkelige interesser, det er i hvert fall ikke så lett å få dem til å like noe fordi man selv er prinsipielt overbevist om at det er bra å gjøre det.

Det er ikke nødvendigvis sånn at barna kommer til å elske de samme tingene som foreldrene, selv om det også kan skje, men å få dem til å respektere det man gjør, er lettere hvis man selv liker det, har et personlig forhold til aktiviteten eller feltet.

Overtar de en interesse må det vel nesten alltid få et nytt innhold eller en ny form, slik at musikkinteressen finner et annet instrument eller en annen genre enn foreldrenes, sportsinteressen sikkert ditto, kunstinteressen kan lede inn i kunsthistorie eller for den saks skyld utdanning som kunstpedagog osv. hvis foreldrene er kunstnere eller kunstinteresserte osv.

Det ligner, men finner en annen retning. Det virker også logisk.

Jeg synes jeg har kunnet observere at det prosjektet man eventuelt skal kunne interessere seg for må være “ledig” i familien. Det føles gjerne unødvendig å gå inn i ting som foreldrene eller andre i familien allerede har gjort en masse av eller hvor aktuelle problemer er mer eller mindre løst. Bedre å bryte nytt land hvis man trengeer et kreativt livsprosjekt. Valgene kan være ubevisste i denne henseende, men det er en dynamikk jeg synes jeg har lagt merke til.

Hobbyer finners jo også i et liv, forresten, eller sideinteresser, så det er jo ikke alltid nødvendig å følge helt i noen fotspor, selv om man kan bli “tatt” av noe av det.

Man kan tenke at min generasjon maser litt mye om at alt skal være lystbetont, gøy, siden jeg, i hvert fall på mange måter vokste opp i et pliktregime.

Man skal kanskje nok en gang passe seg for å dytte på barna løsningen på sine egne problemer eller overbetone sine egne vinkler på ting. Jeg ble selv utsatt for et mas rundt talent, som fortsatt får folk jeg treffer til å måpe noen ganger, for jeg gir blaffen. Interesse er mitt ideal som begrunnelse for en aktivitet, selv om jeg langt fra alltid klarer å følge det selv. Talent som begrunnelse…jeg vet ikke om det holder for noen, en eller annen form for nysgjerrighet virker mer naturlig, eller kanskje et ønske om å lage noe innenfor et bestemt tema, jeg vet ikke helt.

Det er kanskje ikke lett å si noe generelt om dette, men George Orwell har et sted en interessant kommentar om generasjonsskifte i kunstnerverdenen som går ut på noe i retning av “bestemor, man lager ikke kunst om noe, man bare lager den.” Hvilken del av skapelsesprosessen man er interessert i og hvilken vinkel man velger på kreative prosjekter kan nok variere både fra person til person og fra generasjon til generasjon.

Tilbake til iPaden.

Familielivet lider lett under padregimet, for eksempel fordi det er en lettvinn barnevakt når latskapen melder seg i et foreldrehode. Man mister sosial tid, og man mister en hvilken som helst annen aktivitet som man ellers ville gjort.

I den grad skjermbruk er selvstimulering i motsetning til reelt “arbeid”, får man innarbeidet en dårlig vane på dette punktet. Jeg har ikke hengt med på utviklingen av dataspill, men de jeg hang fast i da jeg var 20 var overfladisk moro og ga ikke meg noe i lengden.

Jeg mener forsåvidt ikke at livet bare skal bestå av verdifulle ting, men det burde vel ideelt sett være den viktigste ingrediensen, i hvert fall som ideal – ikke motsatt. Hva som er verdifullt finnes det selvfølgelig mange svar på, og hva man faktisk får til er en helt annen sak…

I den grad man gjør noe fornuftig der man sitter foran skjermen, skriver, tegner, skaper noe, ser noe spennende eller leser noe morsomt, er jo det fint, men jeg regner med at de fleste vil være enig i at man innenfor de feltene man holder på også trenger kontakt med den fysiske virkelighet, noen ganger i form av virkelige pensler, blyanter osv., kunst på veggen i et museum, virkelige biler hvis det er en interesse, osv.

Mennesker.

Fjernhet
forekommer meg å være et hovedproblem ved en gjennomdigitalisering av samfunnet, og jeg møter av og til typer som jeg både som lærer og arbeidsgiver ville forsøkt å lande litt. Visse typer nervøst stress er kanskje gjenkjennelig.

Mange pedagoger er opptatt av sammenhenger mellom fysisk og intellektuell utvikling hos barn. Man forstår ting med kroppen til å begynne med, noe som sikkert aldri tar helt slutt i et liv, men som kommer ut på varierende måter avhengig av familiekultur, annen kultur og egen personlighet.

###

Fysisk utvikling hos barna kan oppnås på mange måter, vil jeg tro. Selvsagt er vanlige sportslige aktiviteter en mulig del av repertoaret. I tillegg vil jeg tro at god gammeldags kos betyr mye. Bare å sitte sammen på sofaen en halvtime føles fornuftig også kroppslig, også som et bidrag til både følelsesmessig og fysisk nærhet.

At man utvikler et forhold til sex også gjennom normalt samvær med sin familie og sine venner i oppveksten, er selvsagt også tilfelle. Fysisk kos er for meg, som voksen, fortsatt en viktig måte å dekke mange behov. Så lenge man respekterer barnas vanlige grenser er kos en måte å gi kjærlighet og alle mulige andre ting. Bekreftelse av egen verdi, en følelse av trygghet.

En bevegelse, et kjærtegn, kan sikkert inneholde like mye betydning som et ord, eller mere.

Familiekonflikter kan tilsynelatende forsvinne under ipadens belysning, for så å dukke opp igjen når maskinene skrus av.

Hva er inni stillheten, når ungene sitter der?



Mamma og pappa som pedagoger

Barneoppdragelse Posted on 23 Jun, 2018 04:04

Jeg kom på at det finnes et begrep i pedagogikken som heter
progresjon…

Det er også et nyttig ord i barneoppdragelse.

På en skole betyr det at man ikke forventer at en elev eller
en klasse nødvendigvis skjønner alt eller får til alt med en gang, ikke bare at ting tar tid, men
at man må gjennom forskjellige stadier av forståelse for at eleven skal forstå
et emne, eller i vanskelige tilfeller, et poeng.

Som pappa har jeg etterhvert mer erfaring enn som lærer, synes jeg.

Jeg har sagt før at jeg synes det er urimelig å forlange at
barn skal kunne alle mulige ting fra begynnelsen, av seg selv, at man forventer
riktig oppførsel i en bestemt situasjon, det skal være nok bare å si hvordan
man synes barnet skal oppføre seg, så er idealet liksom at da skal barnet
adlyde.

Og så slåss man selvfølgelig, for alle må jo skjønne at
barna vil protestere, ha ha, og sånn er jo alle, ha ha en gang til.

Jeg tror at hvis man vil ha barna til å tenke selv og være
selvstendige, så burde man også være litt mer forsiktig. Det er greit, og et nyttig poeng, egoisme finnes også, og må finnes, man er nødt til å kunne sørge for seg selv også. Så jeg kan kanskje trekke tilbake noen lattersalver.

Men – begge deler. Barn er også sosiale og positive, noe annet kan man vel vanskelig si. Man trenger ikke mistro dem for mye i utgangspunktet.

Mange har jo ønsker på vegne av sine barn, som i og for seg
er bra, at de skal ha muligheter til å utdanne seg til det de vil og etterpå
jobbe med…i hvert fall ideelt sett det de velger selv, at de skal ha
“alle muligheter”.

Det er jo i og for seg rimelig, selv om det ikke
nødvendigvis er helt enkelt. Samfunnsmessige og økonomiske hindringer for hva
man kan gjøre i livet er alt for lett å komme på, men det mange kanskje ikke tenker på
er at å gjøre valg krever frihet.

Og hvis man blir bedt om å oppføre seg for mye av tiden,
hvis reglene er for rigide eller for bestemte, risikerer man at barnet
etterhvert blir snever i tankegangen og har problemer nettopp med å gjøre sine
egne valg, fordi de er blitt opplært alt for mye til å følge en norm.

Å si det så generelt er selvfølgelig på en måte også en
overdrivelse, fordi et menneske er så mange ting, og tendenser og evner i en
personlighet jo helst vil til overflaten, folde seg ut, bety noe, brukes til
noe.

Det er vanskelig eller direkte feil å forutsi særlig mye 100% i psykologi og
pedagogikk.

Men en tendens, en fare for noe, for eksempel, kan man til en viss grad forutsi.
Sikkert nok til at man bør tenke seg om og sjekke hvis man føler det har noe med en selv å gjøre.

Det motsatte av rigiditet, alt for mye frihet, kan også gi problemer, men
den måten dette problemet ofte behandles synes jeg kanskje ikke alltid er så relevant. Noen antar at man da øyeblikkelig blir skurkaktig og vil utnytte
muligheter på en negativ måte.

Hvis man er vokst opp i en kultur for å delta i ting på en
positiv måte, som jeg tildels er, så kan veien til destruktivitet kanskje være litt lenger. For min del handlet dette om samfunnslivet, det var alminnelig og
forventet i mine miljøer, i hvert fall, at man fant et yrke hvor man bidro i
verden, uten at det egentlig ble sagt sånn prinsipielt, tror jeg. At tiden jeg vokste opp i var politisk
dro det for min del i politisk retning, det fantes tross alt sterke etterdønninger
av 1968 da jeg var ung, men noen egentlig politiker ble jeg tross alt ikke. Det
var bare den verden jeg vokste opp i som var sånn, den forventet meninger og
politisk deltagelse langt utenfor de vanlige politiske arenaene.

Jeg ble oppdratt med på mange måter en masse frihet, men jeg
tror kanskje jeg forlangte det selv fra starten av fordi opplegget fra
foreldrene mine var så tight. 60-tallet var ikke akkurat frihetens tid i
utgangspunktet, de gamle dager satt godt i, med disiplinering og regler, som
min generasjon altså var med på å brekke opp og myke opp så godt vi nå kunne.

For noen er denne deltagelsen i arbeidet eller fellesskapet
noe som hører hjemme i familien, man forventes å gi til sin egen familie, som
selvsagt også kan fungere bra.

En annen ting er at selv om friheten er stor i praksis, hvis den ikke er det i hodet til den som gir det, hvis rammene er helt faste, og friheten stor bare innenfor rammene, så er kanskje ikke friheten så stor allikevel. Når dette ikke er uttalt, hvis man ikke får lov til å diskuterer rammene eller nesten hele greia er skjult, har man virkelig trøbbel.

For min del vil jeg si forholdet til familien har vært nokså
blandet, både til min egen familie og til familien som institusjon. En del av
det jeg holdt på med ble ikke tatt så veldig godt imot i familien, særlig faren
min var en hindring både når det gjaldt politikk og musikk. Jeg hadde mye
energi, og slåss imot det jeg kunne, tildels med det resultatet at diskusjonene
etter mange år faktisk ble mer interessante og ikke så voldsomme.

Men selve familiekonstruksjonen, reglene for hva man kunne
si og ikke si, for eksempel, fortsatte å være så stramme at jeg fortsatt ikke
er spesielt interessert i familie.
Jeg er interessert i mennesker, nesten alltid, så det å ha en familie er ok,
men hvis noen prøver å sette for mange regler og stengsler for min adferd eller
mine oppfatninger blir jeg fortsatt rebelsk.

Moren min hadde det aller meste av ansvaret for oppdragelsen
av barna, og selv om hun ga meg for mye frihet, på en måte, satte hun tross
alt ned foten. Jeg kan egentlig bare huske én virkelig stor hendelse, men den var til gjengjeld
såpass grundig levert, den virket. Det kan hende det skjedde flere ganger, men
generelt hadde hun vanskelig for å si ting rett ut eller bestemme ting tydelig,
og tydde til bakveier og nærmest manipulasjonsteknikker, sikkert også fordi far
var en ubøyelig type. Jeg tviler på at han ga seg noe særlig, og hvem som hadde rett i de forskjellige situasjonene er ikke godt å vite.

Neppe en lett
situasjon, i hvert fall.

Jeg brukte den friheten jeg fikk til å lese,
tegne, spille, komponere litt, kort sagt en kreativitet som jeg nyter godt av i
dag. Hvorfor det skjedde vet jeg ikke, bortsett fra at det var interesse og
nysgjerrighet fra min side for alt sammen. Jeg gjorde ikke noe særlig av dette av plikt,
bortsett fra å holde meg ajour i det jeg måtte på skolen.

Hvis man har problemer med å passe inn i sin egen familie er
det ikke sikkert det er en god idé å sammenligne for nøye med andre familier –
alle har vel hatt samtaler med venners foreldre som man oppfatter som mye
kulere enn sine egne. Problemet er for det første at avstanden selvsagt er litt
større til andres barn enn ens egne, så det er lettere å være grei, begge
veier. Bra er jo det, forsåvidt, man kan jo få noe ut av hverandre.

For det andre regner jeg med at alle familier har både
forskjellige interesser og fokus, og forskjellige måter å håndtere problemer,
forskjellige ideer om hva de er og forskjellige innfallsvinkler til dem.

Når disse forbeholdene er gjort, kan jeg noen ganger få
følelsen av at mine problemer i hvert fall ikke hadde vært noe lettere å ordne
opp i som medlem av en annen tilfeldig valgt familie, hvis temaene som var
problematiske for eksempel var enda dypere begravd, at man ikke en gang hadde
begynt å ta stilling til dem eller
generelt ikke diskuterte problemer.

Eventuelt gjorde det på en helt annen måte.

En mistanke, som sagt, om begravde problemer, ikke erkjente
ting.

Men man ryker kanskje inn i noen av de samme problemene som
når man prøver å sammenligne forskjellige lands kulturer: Det finnes noen
ganger inkompatible størrelser, ting som i hvert fall er vanskelige å
sammenligne.

Uansett skal man jo ut av sin egen familie en gang, og leve
et voksent liv i en eller annen fasong, man skal faktisk løsrive seg, noe som
vel naturlig skjer eller i hvert fall bør påbegynnes i puberteten. Det er en av
funksjonene den perioden har.

Jeg har sporet godt av og snakket mye om frihet.

Det er en forutsetning for kreativitet, men jeg tror alle
som jobber kreativt, jevnlig og ofte vil føle sterk ufrihet, man må slåss for
friheten, enten det skyldes ufrihet i sin egen oppvekst eller helt andre ting.

Men det prinsippet jeg egentlig var ute etter å poengtere
var vel at man er barnas lærer også, sine egne barns lærer, ikke bare i fag eller hva man skal kalle det, ting
man selv liker å gjøre, å lage pannekaker, for eksempel, som kan være virkelig
gøy, eller annen kunnskap eller andre ferdigheter, men også i alle mulige andre
ting som har med livet å gjøre. Også oppførsel, selvfølgelig. Men man må gi
barna tid, ha et langt perspektiv på ting i hvert fall når det trengs, gi dem
tid til å skjønne hva man mener og tid til å lære seg det.

Og man må selv ha forsiktighet nok til ikke alltid å være
sikker, fordi ens egne barn også har med seg korreksjoner av ens egne
oppfatninger og ens egne vaner. Jeg pleide da jeg var yngre å si med et flir at
det var barnas jobb å oppdra foreldrene, og jeg mener fortsatt seriøst at det
er en del av en nødvendig utvikling i en familie. En av grunnene til å få barn,
kan man nesten si. Jeg mener å ha lest at det finnes buddhistiske forfattere
som er inne på det samme, og synspunktet finnes jo mange andre steder også.

Man må tåle eller i hvert fall akseptere som et faktum at barna angriper deg eller tar plass på dine
mest kilne og vanskelige punkter, og man må ta stilling til hva det innebærer.
Man kan i hvert fall ikke automatisk anta at barna tar feil når de provoserer
en. Noe vil kanskje være rett og slett umulig å rette seg etter, og kanskje
urimelig også, mens andre ting vil kreve en del, men være positivt i siste
ende. Man får tenke og sjekke og diskutere.

Ethvert nytt menneske er jo nettopp også nytt, så fasiten er
ikke gitt, bare kunnskaper som man må bruke så godt man kan og så mye man har
bruk for.

Jeg håper ikke noen tror jeg mener man må skjønne alt eller gjøre alt, poenget er mer at det finnes både kunnskap og erfaring det kan være nyttig å ha tilgang til.

Man spiser det man trenger av kunnskap og lar resten være, det er alltid min strategi også.



Frihet til å puste

Barneoppdragelse Posted on 07 Jun, 2018 13:08

I mange sammenhenger snakkes det om verdien av å gi – altså at din medspiller, kollega, elev eller for den saks skyld partner merker at du bryr deg om vedkommende, er glad i ham eller henne, har
gjort en jobb for å få til noe viktig, eventuelt også for fellesskapet
dere er en del av, hva nå det måtte være.

Mange jobber hardt nok privat eller på jobb, og oppnår ting, for seg selv, kan man si, og for
arbeidsstedet eller det fellesskapet det handler om. For de menneskene de
forholder seg til.

En god del mennesker oppleves som energiske, givende, en
ressurs for andre.

Men i lengden, for å gi noe, må man ha noe å gi. Man
risikerer å gå tom, bli utbrent, møte veggen.

Jeg har vært borti pedagoger, i kunst og musikk, som
reagerer negativt på elevers selvhevdelse. Man får i praksis beskjed om å sette
seg selv til side og konsentrere seg om det man skal gjøre. Lære faget, ikke
stikke nesa fram, heller, konsentrere seg om musikken, ikke seg selv.

Men nok en gang, for å kunne sette seg selv til side må man
ha noe å sette, enten det er til den ene eller andre siden.

Hvis man har hatt en oppvekst hvor denne typen krav har vært
der fra starten av – og jeg tror mange har det – så har man i utgangspunktet
ikke noe “jeg” man kan bruke til noe som helst, ikke i den
situasjonen som er problematisk, i hvert fall.
Man kan nok jobbe – alle kan lære ting, men man har kanskje for liten
bevissthet om seg selv, alt konsentreres om oppgavene.

Dette gjelder absolutt ikke bare i kunstverdenen, det gjelder, tror jeg, vel så mye i “vanlige” settinger, familier hvor det finnes alle slags andre yrker.

Hvis man er sånn, og hvis man er god, såkalt flink, setter man noen ganger de
samme kravene til andre som man selv er blitt utsatt for, forlanger kanskje til
og med ekstreme ting av sine medspillere.

Mange har denne holdningen med seg også i oppdragelse av
barn, altså som mor eller far.

Å utvikle et følende og tenkende jeg når man vokser opp,
krever en frihet til å finne ut av ting på egen hånd, inkludert muligheter til
å være bitch eller “ulydig”. Det siste begrepet burde vel nesten
parkeres for godt, fordi det sjelden er gitt på forhånd hva som er riktig for
et barn å gjøre. Man burde i hvert fall tenke
seg om
før man sier nei, og jeg vet at mange ikke gjør det.

Gjør man det ikke før man snakker, bør man i hvert fall
gjøre det etterpå. Det er ikke det at det er generelt galt å si nei, men det er
heller ikke generelt riktig.

Jeg mener ikke man skal være grenseløs eller ikke ha normer
i hodet, alle har det og alle har rett til å reagere for eksempel når de blir
tråkket på, forsåvidt også av barn. Men i og med at de voksne har hovedansvaret
for oppdragelsen, ikke barna, må man bremse mer enn barna, man kan ikke reagere
med spontant sinne på enhver provokasjon, for eksempel, som om det var en voksen
man hadde med å gjøre.

(Med voksne kan man jo også gjøre feil, om man vil si det sånn, men det pleier vel å være litt mer
rom for å rette opp ting og be om unnskyldning, og man går tross alt hjem
igjen, hver til sitt. Merkelig nok forventer man ofte av barna at de skal kunne tingene fra starten av, enda vi er
lærerne deres, de er jo nye i verden…)

Eventuelt må man ha rom for å be barna om unnskyldning.

Hvis et barn er født inn i en posisjon som misfornøyd, sint,
vrang, kan nettopp frihet i porsjoner hjelpe til å slippe opp grepet,
tilstrekkelig til at man etter hvert kan forvente mere normale reaksjoner.

Det tar tid og tålmodighet å gjøre det, og det er også vanskelig fordi det må balanseres mot andre hensyn, for eksempel de som eventuelt utsettes for barnas problematiske atferd. Når det er en selv som får pepperet er det litt lettere, men man man må uansett ha i bakhodet at diskusjonen om hvem som har rett ikke er ferdig, og ikke blir det på måneder og kanskje år, den kan kanskje generelt landes når atferden ikke er generelt problematisk, når normalen for vedkommende barn har endret seg til en emr avslappet modus, eventuelt med mulighet til å diskutere det som måtte være problemet i en bestemt situasjon.

Når man kommer dit slipper man unna mange av de vanskelige situasjonene, og de løses også mer og mer opp av det faktum at de “normale” og morsomme situasjonene blir flere, de tar over som normal væremåte, om ikke alltid, så i hvert fall – oftere.

Så det kan allikevel anbefales å være…langmodig, finnes det ordet fortsatt? fremfor å kjefte tilbake, være streng eller i det hele tatt sette barna på plass. Det høres litt gammeltestamentlig ut, men man har jo tross alt ansvaret, jeg mener ikke annet, men man har også ansvaret for å hjelpe sitt barn til å bli selvstendig, ikke bare oppføre seg.

Og hvem kan vite hvordan det blir, det barnet man er satt til å passe på? Jeg vet det ikke om meg selv. Jeg tror mange overlater denne siden av saken til tilfeldighetene, og nysgjerrig, positiv interesse er jo ikke noen dårlig ting å bli utsatt for. Men da kan man risikere også å overlate barn for mye til sine egne problemer, og til familiens problemer.

Hvor grensen går her vet jeg ikke, det er lett å mene for mye om hva barna skal og ikke skal. Men hvis man kan ha en dialog gående når det trengs, og hvis ens egne svakheter også kan ligge på bordet fra tid til annen,hvis familien ikke fremstår som en perfekt, ferdig bygning, vil jeg si det er fordeler når man skal leve sammen så tett som man gjør i en familie. Fleksibilitet i tankegangen er for mange voksne et problem, bevissthet rundt de problemene som alltid vil finnes. Og har man den ikke må man i hvert fall respektere at den finnes, andre har tenkt, enten det er din partner eller alle de fagfolk som har dette som jobb.

Noen tror at de fagfolkenes jobb bare er å ta vare på såkalt “vanskelige” familier, men det finnes glidende overganger mellom “funksjonell” og “dysfunksjonell”, alle mennesker har skjulte eller uutviklede ting i seg som kan bli til problemer eller til gevinster for en selv eller fellesskapet, og man vet i det hele tatt ikke hvilke ting man løper inn i når man møter nye mennesker, for eksempel ens egne barn.

Problemet med å bli satt på plass er at man har en tendens
til å bli der, bli sittende fast i sitt sinne, sin posisjon som misforstått
(som kan være reell), sin ufrihet og innbøydhet i en selv.

Får man frihet har man etter hvert bevegelsesfrihet.

Så må dette selvsagt begrenses av hva omgivelsene krever,
alle må også lære andre ting enn å utfolde seg, men det er tross alt, eller
burde være, startpunktet for veldig mange av livets aktiviteter. Muligheten til
å tenke så fritt man nå kan, og ta konsekvensen av sine egne tanker ved å gjøre egne valg.

Som sagt, ingen fødes i et vakuum, men å være reivet hele oppveksten kan heller ikke
være bra.

Luft først, deretter tilpasning.



Om å slå inn åpne dører for barna

Barneoppdragelse Posted on 09 Mar, 2018 01:40

En ting som nok er temmelig vanlig når man har barn, er å
prøve å hjelpe dem med de problemene man selv hadde som barn.

Sagt på denne måten er det lett å se at det kan være lite
lurt. Men man tenker jo lett at man vil gi barna et bedre liv enn man selv hadde. Noe annet ville jo forsåvidt være
unaturlig.

Poenget har flere sider. For det første skjønner barna som
regel mer av familiens problemer enn de voksne, og de kjenner oss bedre enn vi kjenner
dem. Det var tilfelle da jeg var liten, og det er nok også tilfelle i dag, selv
om det nok kan finnes unntak fra regelen, ikke rund baut, kanskje, ikke i alle
tilfeller i én familie, men siden det tross alt finnes litt mer psykologisk
kunnskap idag enn da mine foreldre lagde sin familie sammen, vet vi som foreldre ganske mye mer om oss
selv, eller kunnskapen finnes i hvert fall i større grad.

Det er selvsagt en generalisering igjen, men ikke helt
usann.

Særlig mor var opptatt av å styrke i hvert fall min
selvtillit, og ettersom 60-tallet samtidig var en tid med alt for stor enighet om alt for mange ting fikk jeg en meget sterk vilje. Jeg måtte
forsvare meg mot kompakte oppfatninger om alt mulig, og jeg ble egentlig bedt
om å utvikle selvstendighet også, i hvert fall i praktisk henseende, jeg skulle
vel “bli til noe”, tror jeg kanskje ville vært fasiten hvis jeg hadde
spurt mor nok om hva hun egentlig ville med meg eller med min oppdragelse. Eller bidra med noe, som ville vært et litt bedre mål.

Dessverre, eller kanskje heldigvis, fulgte det ikke med noen
oppskrift på hvordan jeg skulle nå eventuelle mål. Hun hadde da jeg var liten
ikke mye erfaring fra arbeidslivet, så hun kunne rett og slett ikke gi meg så
mye på dette punktet. Resultatet ble nok mye selvstendighet når det gjaldt den praktiske
utformingen og gjennomføringen av prosjekter også. Jeg har funnet opp hjulet på
nytt flere ganger i mitt liv, men det kan jo i heldige tilfeller være nyttig for det man holder på med, hvis
man faktisk klarer å gi nytt liv til gamle problemstillinger. Det skjer neppe
hver gang, men det kan jo skje.

Det fulgte heller ikke med noen råd om hvordan man skulle ta
vare på seg selv, siden dette vel fortsatt ikke er et ferdig fordøyd tema for
dem som idag er 70+, reelt eller mentalt. Det finnes en god del dumhet i denne
genren, synes jeg, man sier at psykiske problemer er luksusproblemer, for
eksempel. At vi i dag har penger til å ta oss av hverandre mer enn før er et
faktum, og jeg ser ingen grunn til å stoppe “velstandsutviklingen”
ved nok brød til alle.

Uansett er menneskelighet et gode som vi har bruk for, og jo
mer jeg ser rundt meg, desto mer får jeg følelsen av at krigen (ja, den fra
1940 til 1945) fortsatt preger oss mentalt. Man gråter når man ser filmavisene
som NRK har lagt ut – Youngstorget fylt av folk som synger Ja, vi elsker mens
de gjør nazi-hilsen med høyre arm, for eksempel, men avstanden til filmavisene fra
fredsdagene er ikke lang når det gjelder floskler og hån. Hardheten er nesten den
samme, sorry, og den sitter nok i mange i min foreldregenerasjon.

Å ha hatt foreldre som gir lite har ført til at en del prøver å gjøre opp hele regningen, enten
ved å gå inn for oppgaven 100% (altså nesten til de knekker) eller
slippe barna for mye løs. Det finnes alltid grøfter man kan dette i, uten at
det dermed er sagt at man skal gi avkall på alt som er i den ene eller den andre grøfta. Barneoppdragelse er vanskelig, og svaret på spørsmålet om
disiplin og frihet må vel være en balanse mellom ytterpunkter. Jeg har selv blitt gitt mye frihet i
oppveksten, og jeg vet ikke om det var en reaksjon på “gammeldags
disiplin”, en frigjøring fra noe fra oppveksten under krigen eller noe helt annet, men det var tildels nokså mye av det. Mor hadde vanskelig for å sette
grenser, noe som for meg gikk noenlunde bra blant annet fordi jeg interesserte
meg for mange kreative ting.

Noenlunde bra, må
man legge til, for det er klart at stor ufrihet også følger med på kjøpet med
en forelder som ikke kan svare på hva som er regler noen gang, da er man også
prisgitt vedkommende, i dette til felle mor. fordi hun, når hun hele tiden
improviserer, beholder bukta og begge endene. Å kalle det et enevelde er
kanskje å gå for langt, men du skjønner problemet? En konge eller dronning som
bestemmer alt etter eget hode, uten en lovbok.

For sterk vilje kan selvfølgeig også være et problem.

Hadde far fått
bestemme alene hadde vi kanskje levd i et mer tradisjonelt diktatur. Det er
tross alt godt vi må være to for å forplante oss.

God vilje fantes allikevel i familien, parallelt med problemene. Det er rart med det, når man først har et system som
fungerer på en eller annen måte, dukker det som regel opp en eller annen form
for vennlighet. Systemet kan jo allikevel ha store problemer innebygget.

Fars holdning til arbeid var på en måte lettere å kopiere
enn mors fordi han hadde masse arbeidserfaring og var realist, på sett og vis,
i forhold til hvordan man gjennomførte prosjekter og hva som var mulig å gjøre
på jobb. Hans problem var vel som for mange menn på denne tiden at han jobbet
for mye, og det var ikke så lurt for meg å ta over den vanen. Jeg har hatt flere
erfaringer med utbrenthet, og det er jo ikke så enkelt å takle bestandig, selv
om jeg stort sett har vært glad for det jeg var med på å gjøre før det kom så
langt.

Fra far var det heller ikke hjelp å få i form av råd, den eneste måten jeg kunne lære noe av ham i oppveksten, så vidt jeg kan huske, var ved å se hva han gjorde. I hvert fall fantes det ikke noen refleksjon rundt det han holdt på med, som alltid har vært en naturlig modus for meg.

For å komme tilbake til utgangspunktet er det lett å gå i
grøfta med egne barn, for eksempel er mine egne nok tildels så proppet med
livsvisdom og praktiske råd at de har fått nok, selvsagt fordi jeg følte jeg
måtte erverve alt sånt selv. Det er jo mulig de faktisk har bruk for noe av det.

En generasjon tenker ofte i hvert fall litt likt, sånn at
den kunnskapen man vil gi videre kanskje allerede er mainstream oppfatninger blant
dagens barn. Kanskje de har løst akkurat de flokene du er mest opptatt av å
hjelpe dem med, i fellesskap, eller så mange foreldre har snakket om det at de
på denne måten har bidratt til å ordne
opp i problemet.

Noen tror jeg ønsker å legge skylda på andre når jeg
skriver om forrige generasjons svakheter, og selv om jeg har vært mye sint på
begge mine foreldre synes jeg dette er å misforstå prosjektet. Det jeg vil er
å forstå det jeg trenger av mine opplevelser for å kunne fungere som menneske.
Det gir meg en mulighet til å slippe løs fra mine egne hangups og problemer å
vite noe om hvor de kommer fra. Det er et faktum at vi delvis gir sånne ting
videre til våre barn og til andre som står oss nær, og å overse det poenget fører lett til at man viderefører feilene. At man gjør feil er greit, det er uunngåelig, men man må i hvert fall vite at problemer lett “arves”, selv om det ikke alltid er lett å få oversikt over hvordan det skjer.

Jeg kan jo gjerne ta ansvar for mine egne erfaringer med utbrenthet, for eksempel, jeg har selv valgt mine prosjekter i livet og gjennomført dem så godt jeg har kunnet, med mye energi.

Men skyld og ansvar er ikke nøkkelbegreper i min
virkelighetsforståelse, heller forklaring og løsing av floker.

Men å få det til krever en aksept av at et problem er et
problem.

At vi gjør feil i forholdet til barna trenger ikke være provoserende hvis vi innrømmer det det er snakk om, men
når noen ikke vil snakke om de store problemene, har vi en ordentlig knute.

Redigert etter publisering, sorry.



Jeg synes, altså er jeg

Barneoppdragelse Posted on 26 Oct, 2017 00:32

Jeg har snakket om at det er viktig å se et barn. Som pedagog, som mamma og pappa. Man er pedagog, lærer, for sine egne barn,
enten man vil eller ikke. Selvfølgelig en masse annet også.

Men hva skjer hvis et barn ikke blir…sett?

Ingen kan regne med å få
alt
ut av barndommen eller sine egne foreldre. Noe skal psykologene ha å
gjøre, som en venn av meg pleier å fleipe med. Han er selv psykolog.

Men man trenger ikke bruke en sånn setning til å dekke over
virkelig kjipe ting.

Mange…det er lett å dømme. Det er, som før sagt, ikke
meningen å dømme mennesker, det er ikke lett å være foreldre. Men kunnskap
skader ikke.

Hva har jeg sett? Som sagt, hun der jenta jeg snakket om…forvirring var lett å lese ut av både
ansikt og atferd. Og hun ble irettesatt hele tiden, kanskje fordi hun gjorde forvirrede ting. Eller omvendt.

En musiker jeg så et intervju med en gang snakket om at hans foreldre utelukkende så det han gjorde, ikke det han var. En
grusom ting, mente han.

Nesten den samme kommentaren husker jeg fra ett av de
interessante radiointervjuene fra noen år siden, På livet laus eller noe sånt, i den genren, i hvert fall, en
forbryter, som sa at når han holdt på med greiene sine, og kanskje ellers, var
det lett å se hva han gjorde, altså virkelig gærne ting, men hvor Aksel var,
eller hva han het, det var verre å finne ut av. Han var borte, ikke til stede, det var hans følelse.

Man trenger, alle trenger, å bli hørt, at ens meninger eller
fortellinger blir tillagt vekt. Når man snakker er det ikke særlig godt å bli
ignorert, oversett. At ens meninger blir bagatellisert, ofte, kanskje hver
gang. At man blir gjort narr av. Jeg har vært i familier hvor spesielt jentene
ble behandlet sånn.

For tiden er kanskje det motsatte et større problem? At guttene blir sett…som noe annet enn gutter?

Ikke at de tingene trenger å være entydige. Men det kan godt skje, i situasjoner, i en personlighet, at det finnes noenlunde entydige ting, også.

Hvis familien din overser deg i for stor grad vil du vel
gjerne oppsøke andre miljøer som kan gi deg det du trenger, og det lar seg ofte
gjøre å finne det.

Man kan kompensere. En familie består jo også av flere enn
mamma og pappa, og ofte vil en tante eller onkel se noe av det som skjer, og
prøve å hjelpe til. Hvis han eller hun står på god fot med de som ikke oppfører
seg helt ok, kan de kanskje si noe også. Men for mange sitter dette langt inne,
og mange vil reagere, ikke la seg påvirke, bare forsvare seg.

Nær familie er viktig, ofte viktigere enn venner, på én
måte. Mamma og pappa er virkelig viktige personer, jeg tror kanskje ikke man kommer
utenom det. Blod er tykkere enn vann? Tja, her kan jeg bare dømme etter egen
erfaring, og jeg vil si, for min del, ja, det stemmer, i hvert fall med foreldre. Det de ikke
gjorde…mye kan repareres, men jeg kommer ikke fra at det skapte problemer da
det skjedde, og lenge etterpå. Å være foreldreløs er, ikke uten grunn, sett på
som en tragedie. Å føle seg foreldreløs er en ikke mye mindre tragedie. Kanskje ofte
større, fordi de var jo der, fysisk, men de var kanskje mentalt fraværende, de
stilte ikke opp, sa ikke noe, beskyttet deg ikke i avgjørende øyeblikk.

Som sagt, det hjelper at andre gjorde det, eller prøvde,
eller gjorde noe annet som hjalp deg, men mammaer og pappaer skal liksom være
med deg. Hvis ikke blir det faktisk trøbbel.

Som mamma eller pappa – selv – må man jo også passe på at man ikke
strekker seg for langt, at man
kræsjer seg selv fullstendig. Perfekte foreldre er litt i overkant. Alle gjør
feil, alle bidrar til å dra ungene i feil retning av og til, alle har ting de ikke rekker å ordne opp i før barna er
for store.

Alle gjør feil.

Men jeg synes man kan tåle å høre det, sånn noenlunde, å diskutere ting. Det
finnes folk som tror de ikke har påført
barna noen skade.
Overhode, virker
det som. De tar det som en beskyldning
hvis man sier ting.

Jeg har ingen ambisjoner om perfeksjon, men min generasjon
foreldre her hjemme har allikevel en tendens til å gå i den motsatte grøfta av
det våre foreldre gjorde: Vi passer for mye på, vi er for mye tilstede, vi er
for snille. Vi gir for mye, for vi er
så fast bestemt på at våre barn ikke
skal ha den samme skiten som vi ble utsatt for, til tider fullstendig fjerne
foreldre som ikke var tilstede, kanskje hverken fysisk eller psykisk. Vi ble i
stor grad overlatt til oss selv.

Som alle generasjoner foreldre, hver etter sine temaer: Mine
barn skal ha det bedre enn jeg hadde det. For noen handler det om penger eller
sosial status, for meg om psykologi. For andre om jobbmuligheter. Men temaet er
det samme, så man får passe seg litt, det er lett å gi barna den oppdragelsen
man selv ville hatt, eller burde hatt.

Til en viss grad går det kanskje allikevel, i hvert fall er det jo ofte riktig å gi noe man har lyst til å gi. Det kan bli bra, men det er ikke dermed sagt at det kommer til å spille den samme rollen i ditt barns liv som det gjorde i ditt.

Og til en viss grad er
det kanskje irrelevant, også fordi tidene forandrer seg. Ens egne behov er kanskje ikke
barnas behov, eller bare til et visst punkt.

Flere er oppmerksom på
forskjeller i personlighet mellom foreldre og barn, men det finnes også forskjeller i livsforhold, om
man vil si det sånn, fysiske og økonomiske endringer skjer i samfunnet.
Kulturelle skiftninger. Hver generasjon sin kultur – til en viss grad.

Det kan absolutt være ok å få ros eller oppmerksomhet for
ting man har gjort, laget, sagt. Det kan gi et grunnlag for et godt forhold til
å arbeide, med lønnet jobb eller med hobbyer.

Men hvis man ender opp med at man alltid må prestere noe for
å få anerkjennelse eller kjærlighet, eller enda verre, hvis man ikke en gang
får de tingene når man presterer, men allikevel føler man må jage videre til
stadig nye prosjekter…altså, hvis ingen gir deg en følelse av at du er noe i
deg selv, uansett…det er ikke bra.

Det motsatte har jeg også sett: Det gis ingen tvil om at jeg holder mål som menneske, men
arbeidet mitt, eller talentet, finnes omtrent ikke i familiens oppfatning av
meg.

Det kan også skape misnøye, selvfølgelig, sjalusi mot andre
som har mere tro på egne evner, selvplaging til tross for at man både har
talent og leverer. Jeg klarer ikke…jeg
får ikke til…

Et menneske er mange ting. Det er mere enn én ting å se.

Men forskjellen på en personlighet og dens handlinger er i
hvert fall et viktig skille. Man har vel bruk for å få noe på begge
måter.

Og noen bagatelliserer også barnas behov for oppmerksomhet, det finnes fortsatt folk
som har med seg kjip ballast fra tider…hvor barn skulle sees, ikke høres.

Er du så ung at du ikke har hørt den der? Bra for deg! Eller…kjipt for dæ. Den er der fortsatt, hos
noen, så pass på.

Oppmerksomhet? Vi kan vel kalle det kjærlighet, det er i
hvert fall det det skulle være. Bekreftelse. På at du er en person.

Du synes, og det er ok.



Next »