Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

Brettspill i full størrelse fra Ruter, Oslo.

Kort om å blande bransjer

Økonomi for idealister Posted on 10 Sep, 2020 01:00

Jeg ser at jeg blander kortene litt i den siste artikkelen om kunsten og pengene, når det gjelder forholdet til arbeidsgiveren, som frilanser.

I musikksammenhenger der jeg har vært vil de som administrerer kulturskoler osv som regel være musikkutdannet selv, og dermed vet vel alle hvordan opplegget er, hvilke problemer man har og hvilke behov. Tempoet og rytmen er gjenkjennelig.

Hvis man både frilanser som musiker og jobber i vanlig skole eller barnehage, eller generelt befinner seg i flere bransjer samtidig, kan det kanskje oppstå problemer fordi ting ikke passer helt sammen eller fordi man ikke vet hvilke behov en musiker har. Men jeg har ikke opplevd det selv, holdt egentlig bare på å begynne i en barnehage hvor det var helt motsatt, hvor det jobbet en som jeg tror var gift med en jazzmusiker og selvfølgelig visste alt om det livet.

Det hadde jo sikkert vært gull å være der, i hvert fall, dessverre kom det noe imellom og det ble ikke noe av.

Uansett er vanlig undervisning og musikk så beslektede bransjer, det er nok mye forståelse begge veier.



Forskjellige måter å skaffe penger

Økonomi for idealister Posted on 09 Sep, 2020 23:51

Jeg husker jeg var hos en psykolog en gang for å diskutere arbeidsmuligheter, det er en evighet siden, det fantes et kontor som drev med den typen rådgivning.

Det første han spurte om var “hvor engasjert har du lyst til å være i jobben?”

Ikke så dumt spørsmål å stille til en som sleit med seg selv.

Det tas av mange for gitt at “mest mulig” er det eneste riktige svaret, men det er klart, noen ganger er rutinearbeid helt ok, det er vel bare den følelsen av å ha kommet inn i noe og ikke klare å komme seg ut hvis du vil, ufrihet, det kan være skikkelig kjipt.

Et annet spørsmål er “hvordan vil du tjene pengene?”

Jeg husker jeg tenkte etter å ha brukt masse tid og krefter på å være miljøaktivist som tenåring, jeg tok bussen inn nesten hver dag når jeg kom så langt som til det der kontoret, og helger og ferier tildels også, tror jeg, at det der var det jeg var mest engasjert i, og det var med noen få unntak ikke betalt jobb.

Ikke noe feil med å gjøre det, selv om jeg forhåpentligvis er blitt litt mere voksen, står jeg for hovedinnholdet i det vi drev med og det vi sa. 

Jeg tenkte bare på det etterpå, når noen begynte å snakke om engasjement i jobben, at de jobbene jeg hadde fått vanlig lønn for, den gangen, ikke var i den kategorien, selv om det var ok jobber og hyggelige steder å jobbe.

Jeg plagdes vel ikke akkurat av noe av det i en alder av 19, litt utbrent for første gang etter det idealistarbeidet, jeg skiftet spor, fikk meg en kontorjobb først og hadde det gøy med å være…lagersjef, i grunnen, det var bare meg, da, på det lageret, men et hyggelig kontor å være på. Kaffe halv ni eller noe sånt, eller kanskje kvart over åtte, og så løp jeg opp og ned trappa resten av dagen med ordrer og sånt.

Men for å oppsummere enda en gang…

Som frilansmusiker på deltid må du passe på ryktet ditt, det vil si at, som i enhver annen jobb forsåvidt, må du sjekke signaler når det gjelder den jobben du gjør, og styre innsatsen og læringen av nye ting litt i den retningen hvor oppdragsgiveren din mener det mangler et eller annet.

Forskjellen fra en vanlig jobb er at du mister jobben med en gang omtrent, de ringer deg ikke.

Så må du være tilgjengelig, og det er i og for seg et poeng uansett, når du jobber deltid, og slitsomt hvis du selv er sliten, da har du egentlig lyst til å gå på jobb en fast dag i uka eller to eller tre, og så ikke mere. Det kan fungere sånn i perioder, jeg har gjort det, men det betyr jo færre inntekter når du ikke aker deg innpå med flere jobber, men stopper på den ene. Hvis en arbeidsgiver ikke har bruk for deg så mye, men nabo-skolen har, så må du nesten si ja, ellers, nok en gang, forblir innboksen tom eller telefonen taus.

Man må være fleksibel, og man må være tilgjengelig. Det siste er vel grunnen til at det kan være vrient å ha flere arbeidsgivere, men mange har det jo allikevel. Noen arbeidsgivere skjønner hva det handler om og er fleksible selv.

Er man skikkelig populær av en eller annen grunn kan man kanskje tillate seg å si nei noen få ganger, jeg har vel opplevd det, men det finnes en grense som ikke er vanskelig å nå, og hvis du er så på kanten at du må avlyse noe du har tatt på deg, mister du vel den populariteten, pling og plong.

It’s a hard life…

Pengemessig må man vel ikke ha så mye på konto bare for å holde en sånn virksomhet i gang, som pianist eller pianolærer, man må ha et sted å øve, man må ha en printer som ikke er kræsja, papir osv. til noter, og penger til å reparere hvis den ikke vil en dag. Andre mindre utgifter, til reising, for eksempel.

Store kostnader er det forsåvidt ikke, men man kan jo ikke være helt blakk.

Tid og energi er som regel mere knapphetsgoder med mindre man altså er nær bunnen økonomisk.

Når man setter igang med produksjon, de der stekespadene, for eksempel, må man ha litt mere på konto, såpass at man kan bestille en ny batch fra snekkeren, i hvert fall. Ellers har man jo ingenting å selge. Jeg har aldri hatt noen egentlig sparekonto, og joda, det skyldes litt personlighet, men når man blir syk kan man bare glemme å ha en sånn luksus, det tenker jeg i hvert fall ikke er lett.

Risikofaktor i det første tilfellet, frilans, er arbeidsevne, i det andre faktisk tom konto. Hver for seg kan de to tingene stoppe hele geskjeften.

Det spiller jo i det første tilfellet en rolle når du får lønn, i gamle dager var de offentlige systemene, og de private også, forresten, såpass trege at man fort kunne bli nødt til å låne litt, frem til lønna kom på konto. Det finnes som regel en frist, en fast dag i måneden som timelister må være inne, ellers må man vente enda en måned på pengene. Har du en sjef som vet det og passer litt på deg er det jo superhyggelig. Jeg har opplevd det.

Penger fra salg kommer vel stort sett inn med en gang, enten man selger selv på en messe eller noe sånt, eller på nettet. Det man må passe på både når man fakturerer noen andre og når man selger ting selv, er å sette av penger til skatt.

Systemene og tenkemåten i det offentlige, skatt osv, er lagt om så mye de siste årene at jeg ikke har noe i dem å gjøre lenger, jeg synes hele opplegget er rotet til, jeg har ikke lenger bruk for mine kontornerd-kunnskaper, noen tenker helt annerledes. Jeg overlater regnskap og selvangivelse til et regnskapsbyrå som har spesialisert seg på sånne gærninger som meg, kunstnere og musikere og sikkert andre kreative sjeler, og de kan de tingene jeg ikke kan og følger med på regelendringer osv som sikkert kommer like tett som oppdateringer på Mac’en eller PC’en. Det koster litt, men det lønner seg, er min konklusjon, og jeg slipper å bygge om hodet på den måten som det i praksis bes om for tiden hvis du skal fungere i systemet.

Det skal sies at hvis man har tenkt å tjene penger på et firma er det sikkert ikke så lurt å overlate planlegging og tenking rundt penger til noen andre eller til…ingen. Men de siste par årene har jeg faktisk levd litt sånn som jeg gjorde som student, og det betydde at jeg tok litt det som bød seg og litt det jeg hadde lyst til å gjøre, styrte unna gratis jobbing og fikk min lønn.

Beregning av honorar, når jeg må sette en pris, har jeg gjort så enkelt som at jeg som regel vet hvor mye svette og timer en jobb vil koste meg, vet hvor mye jeg synes er ok og eventuelt høy betaling for den jobben, og setter størrelsen på betaling etter det. Litt kjennskap til “markedet” for frilansere, for eksempel undervisningstimer, er også lurt. Typisk nok er jeg som regel for beskjeden, men jeg pleide i hvert fall å komme hjem med nok penger til å føle meg ok.

Magefølelse, kombinert med litt kunnskap om hvor jeg befinner meg.

Heltids frilanser har jeg ikke vært, og jeg har heller ikke hatt ønske om å overleve 100% på den måten, det krever antagelig mere næringsvett enn jeg har lyst til å ha eller opparbeide meg. Fast lønn og tariffer som er ok var i hvert fall for meg alltid en fordel, jeg likte ikke veldig godt å deale.

Et problem oppstår når man ikke orker mere i ett spor, man er lei og sliten og vil gjøre noe annet.

Dette er jo et problem i kreative yrker, kunsten og pengene igjen. 

Som publikummer er man kanskje vant til å forlange valuta for pengene, men når det man betaler for er inspirasjon må man jo egentlig finne seg i å betale for noen pauser i arbeidet også. Kunst er basert på i hvert fall et visst mentalt overskudd og på nyskapning og det betyr goddamit i dette tilfelle ikke måter å tjene penger, men ny kunst eller nye ideer. Ellers får jo ikke publikum det de vil ha. Det kan være opp og ned om det i det hele tatt finnes.

Ethvert arbeid har sin rytme, er jo også en konklusjon.



Pengene i tiden

Økonomi for idealister Posted on 18 Aug, 2020 22:11

Jeg sitter og tenker på penger.

Å komme seg ut på arbeidsmarkedet er jo et mål for mange. Kanskje for meg også.

Jeg har ting som nok kunne selges, som jeg sier, hvis jeg er i stand til å selge dem, det er faktisk et fag, og hvis jeg er i stand til å gjøre det som skal gjøres for å få det til.

Jeg holder på med det, jeg prøver.

Men man stanger i andre ting også.

Hvis man kan snakke om en krokodille i rommet i Oslo og jeg vil tro i Norge, så er det penger.

Krokodillen i rommet er det i en familie som ingen vil snakke om, men som er det egentlige problemet, det som låser familien fast i et eller annet, en situasjon som burde vært, burde bli annerledes, hvis folk i familien skulle ha levelige liv.

Det kan være en skikkelig alvorlig hendelse, misbruk av barn eller noe sånt, eller det kan være en kontrollfrik av en mamma som i realiteten bestemmer alt i familien, kanskje uten at noen legger merke til det.

Et eller annet som er underforstått, som alle må rette seg etter, men som ingen egentlig kommenterer eller er tilstrekkelig kritisk til, til å få gjort noe med det.

Mange vet ofte ikke om det, er ikke klar over at det er et problem eller eventuelt hva det er.

Men hvilken status har penger i vårt samfunn, i vårt land og i…min by?

Hvis du har lest en del av det jeg har skrevet vil du ha fått med deg at min historie er litt spesiell også når det gjelder penger, jeg ble akutt syk sånn midt i 20-årene, 26-27, og selv om jeg jobbet det jeg klarte videre, i perioder, måtte jeg jo overleve på trygd. Det var en lettelse å få det, forresten, da trenger man ikke lure hver dag eller hver uke på hvordan man skal overleve økonomisk, når arbeidsevnen er så dårlig som den jo var.

Så jeg har lært meg å overleve på ikke så mye penger, vent meg til å passe på å være sosial eller dra et sted og beøke noen den delen av måneden jeg har hatt penger, osv osv. Lært meg å lage god mat av ingenting, som jo moren min også kunne og som sikkert en haug med folk som er eldre enn meg kan.

Men den tyngden det er å ha hele ansvaret for din egen og eventuelt familiens økonomi, og fikse det, det begeret har jeg i grunnen aldri klart å tømme helt til bunns.

Da jeg var gift delte vi jo på det ansvaret, og jeg bidro det jeg kunne, og det gikk i hvert fall rundt, det endte ikke med økonomisk kræsj. Ferie i betydningen utenlandsreiser eller hotellopphold hadde vi de gangene det plutselig kom inn penger, det har vært et par hus og leiligheter i min familie som enten noen har bodd i eller vi har brukt som hytte, og når forrige generasjon dør blir jo sånt gjerne solgt, når det finnes.

Faren min hadde faktisk litt penger som han plutselig delte ut til oss ungene et par ganger, jeg visste vel igrunnen ikke at han hadde dem.

Så de gangene var det litt fest, en tur til Paris, til Kanariøyene, på Interrail med egne unger.

Ellers har det jo vært litt på det jevne, som man sier. Man må være litt forsiktig, eller hvordan Ingvar Ambjørnsen beskrev den siden av saken i Ellings liv.

Men status…jeg blir kanskje ikke lenger overrasket over sånne kommentarer som…»Er det noe sted penger ikke er et statussymbol?» – jeg har langsomt lært meg eller sett at mine ideer om penger eller andre ting faktisk ikke finnes overalt rundt meg.

Mange snakker jo ikke om alt heller, det som funker, det funker, sånn lever jo mange, og ens eget liv er ikke nødvendigvis oppe til diskusjon rundt hver sving.

Men jeg har i hvert fall aldri sett på penger som et statussymbol.

Jeg har vært naiv, kan man nok si, og når man får et sammenbrudd er vel ikke kynisme det første man strekker seg etter, man trenger jo så inn i granskauen hjelp og medfølelse, også, så lenge det kommer litt på egne premisser og man ikke oppfattes som for stakkarslig. Det er jo ikke så deilig, men jeg har stort sett sluppet unna det. Jeg hadde et liv før det smalt, er blitt respektert for det jeg gjorde og det jeg var, antagelig for mye, eller så er det bare meg som har for mye selvtillit.

Det er nok ikke så usannsynlig.

Jeg møter ennå eldre kvinner, mødre og for lengst bestemødre, som nevner eller snakker om selvtillit som en viktig ting de har prøvd å gi barna.

De har helt sikkert hatt for lite selv, og det er jo en normal reaksjon når man får barn, at man starter i den enden at man i hvert fall vil gi dem det man selv ikke fikk, så de skal slippe i hvert fall noen av de problemene man selv hadde.

Det er nok i bunn og grunn ikke tilstrekkelig, og er man sammen med barna sine er det neppe det eneste man gir dem, heller, enten man tenker over det eller ikke, drypper det vel litt på klokkeren av andre hyggelige ting som man ikke en gang tenker på at man har.

Jeg skal ikke begynne å legge byrder på noen…tilstrekkelig barneoppdragelse…jeg vet ikke helt hva det er.

Men det at man sitter fast i sítt eget liv, i hvert fall i perioder som er lange nok til at det får barna med seg, det preger dem, det kan i hvert fall være nok til å gjøre barna oppgitt.

De vil jo videre, de ser på de problemene deres foreldre er opptatt av som foreldet, allerede løst i deres egen generasjon. 

Man burde nok lytte litt til det de sier om sånt, selv når man ikke fikk gjort noe med det.

Det er jo normalt at man ikke får gjort alt…

På den annen side, hvis man ikke hadde tenkt sånn som man gjorde, for eksempel med selvtillit, hadde de problemene kanskje ikke blitt løst, rett og slett. Man trenger jo selvtillit også, men man trenger andre ting…også. Uansett om det var det vanskeligste punktet for mamma og/eller pappa, det som aldri ble ordentlig løst, og uansett om man derfor klarte å gi barna det.

Men man trenger det også.

Det finnes jo ting i den generasjonen man tilhører som man kan henge seg på, fordi generasjonen som helhet har kommet seg videre i tiden. Jevnaldrende har kasnkje ikke hatt akkurat de problemene, eller noen har vært med på å løse dem, som sagt.

Så hvor stammer problemet penger fra, i en befolkning?

Jeg kan høre latterbrølet, jada, selvfølgelig.

Hvem klarer seg uten penger osv.

Det finnes vel fortsatt folk i live som er født til og med rundt 1. verdenskrig.

Lenge siden på mange måter.

Hvis man er født si rundt 1920 har det spørsmålet antagelig en helt spesiell klang. Jeg vet ikke en gang hvordan den lyden høres ut, jeg kan bare se på bilder av fattigdom fra den tiden.

Det ser alvorlig ut.

Født rundt 1930, som mine foreldre, da er det fortsatt vanskelig, sånn føles det fra min posisjon, det snakkes om og det tenkes og det preger avgjørelser, men jeg vil tro fargen på det hele er litt annerledes.

1940, da begynner vel en god del kvinnelige akademikere å komme frem, for eksempel, også fra såkalt arbeiderbakgrunn, så noe må ha skjedd med pengene også. Det krever et visst mentalt overskudd å ta en sånn utdannelse, som psykolog eller etnolog, for å nevne to fag som finnes i min nærhet i den generasjonen.

1945…krigen. 

Eller freden, hvor totalt nå den følelsen slo inn.

Jeg tør ikke si for mye, det føles…følsomt. De små tingene jeg har snappet opp, som virker forståelig…ut fra det jeg oppfatter som en normal målestokk, er at…når det gjelder penger…ting ble i hvert fall ikke bedre.

Altså, under krigen.

En situasjon med mye fattigdom, til og med sult i perioder, og så en virkelig krise på toppen.

Jeg kan forstå…at det ikke var enkelt, og at det setter seg i både hodet og kroppen.

Kulturelt, som jeg har vært inne på, må det også ha hatt en hel masse konsekvenser, jeg tenker både på levemåte, tenkemåte, og kunst, som jo delvis er et speilbilde av samtiden.

Etterkrigstiden…når den nå begynte og sluttet?

Velstand, optimisme, frihet, og det handler jo mye om penger, det også.

Født i 1990, 2000, 2010…

Mengden penger i Norge er ekstremt mye høyere i dag enn før, til og med i min levetid (1963-) merkes det utrolig godt. Da jeg ble sendt i butikken for å handle stengte den klokka fem, vel, så folk rakk hjem fra jobben som sluttet liksom fire, med mindre du drev en skraphandel eller et gartneri, sånne morsomme folk fantes der jeg bodde, men shopping var vel ikke akkurat en del av min verden, voksne eller barn. Jeg følte ikke behov for mere butikk enn vi hadde.

Angsten for fattigdommen – hvor relevant, hvor riktig og viktig er den følelsen idag sammenlignet med si i 19…38?

1920?

Hm.

Det er forskjell på å være en privatperson og et land, eller en en kommune.

En bedrift.

Det er forskjell på å styre en families økonomi og et lands økonomi.

Ikke alle tenker så langt, faktisk ikke. Noen sitter, ofte på sidelinja, og snakker som om de visste hvordan ting hang sammen i samfunnet.

Man kan ikke strekke seg lenger enn fellen rekker…

Nei.

Det er jo sant i begge tilfeller, familien, og regjeringen eller Stortinget.

Men ordene betyr virkelig ikke det samme i begge tilfeller.

Hva som er forskjellen er vel temaer i mange deler av samfunnsdebatten, eller burde være det.

Det private perspektivet, og det offentlige.

Hør, jeg vil ikke stoppe kjeften på folk, men jeg prøver å si hva jeg synes er litt på sida av ting.

En samtale, det er det vi trenger, men da må vi snakke om de samme tingene, sånn noenlunde i hvert fall.

Et samfunn, et land…er en litt større greie enn en familie. Andre muligheter, andre begrensninger, andre konsekvenser av det man gjør.

De finnes jo i begge tilfleller.

En frihet finnes vel også, ikke alt man gjør privat betyr like mye for verden rundt en, selv om vi er nødt til å diskutere en del temaer.

Klimaet, for eksempel.

Man har rettigheter.

Men for meg, liksom?

Siden jeg tenker såpass mye på samfunnet bestandig, dette er noen hindringer jeg møter.

Forventningen om at jeg skal interessere meg for penger.

Noen gjør jo faktisk det, som fag.

Greit nok det, så lenge konsekvensene av det de holder på med ikke går for mye ut over andre ting enn penger.

Det er som med alt annet, forsåvidt.

Jeg gjør ikke det, jeg interesserer meg for helt andre ting, arbeidsmessig, og ellers ikke for pengene i seg selv, bare det jeg kan kjøpe for dem.

Det interesserer meg selvfølgelig i samfunnsperspektiv, hvordan og i hvilken grad de styrer utviklingen.

Jeg prøver egentlig å få finne ut hvordan noen av de prosjektene jeg har satt i gang, kan gi meg noen inntekter.

Men interessen ligger vel mere i å gjøre de tingene, heller enn å tjene pengene, som med de fleste kreative eller kunstnere eller musikere, tror jeg. Der ligger i hvert fall den tradisjonelle oppfatningen av problemet med kunsten og pengene.

Man skaper nye ting, men de handler ikke om penger.

Et styresett, som noen sier, i dag, som har en mentalitet når det gjelder penger, som jeg ikke liker noe særlig.

Gjerrighet og misunnelse, i en situasjon hvor samfunnet har mye penger.

Ødeleggelse av fellsgoder og fellesløsninger i samme situasjon, vi har råd til mye av det.

Hvis vi snakker om gamle dager og folk som er født for lenge siden, og som fortsatt lever, så er den beundringen for pengene også noe jeg synes er…plagsomt.

Jeg kan skjønne det, hvis du er vokst opp med mange rundt deg som virkelig ikke hadde nok…

Eller kanskje problemene ligger et helt annet sted enn selve fattigdommen, selve mangelen på penger.

Kanskje det handler mer om selvtillit.

Det er i hvert fall et nasjonalt traume alle burde kunne kjenne seg igjen i.

Jeg mener, hvorfor brauter de som brauter?

Hvorfor gjør vi det?

Det handler vel, hvis vi ser litt stort på det, om manglende selvtillit.

Styrke er ikke alltid styrke.

Vel så ofte skyldes den svakhet, man kompenserer.

Når den er knyttet til penger, så er vel følelsen av status også knyttet til penger.

Jeg argumenterer ikke 100% mot status, jeg kan godt gi andre noe av det, også, det er vel en sånn ting som må være der, litt, bare vi ikke legger alt for mye i det.

Han har gjort det bra…et uttrykk som jeg i grunnen ikke har tatt inn før de siste årene. Jeg har aldri brydd meg noe særlig eller dømt folk etter det, som sagt, både på grunn av personlig holdning, og at familien ikke var fattige selv om vi heller ikke var rike, at samfunnet da jeg gikk på skolen begynte å se på for mye penger og status som too much på grunn av miljøproblemene, og i det hele tatt, kanskje. Andre ting ble sett på som viktigere.

Som til og med Torbjlørn Berntsen sier, idag, da, ikke for 40 år siden: Når du ikke får igjen brødboksen, gir det ikke mening å slåss for stadig mer.

Og jeg vil legge til: Så lenge myndighetene – idag – ikke lager om hele sosialsystemet etter kjipe prinsipper.

Så lenge vi ikke havmer tilbake der vi var bare på grunn av teite prioriteringer og politiske valg, i en situasjon som ikke er lik 30-tallet selv om det finnes en del paralleller.

Det er en forutsetning, at det fortsatt finnes en sosial holdning på toppen av politikken. 

Gjør det det?

Jeg ser ingen grunn til å kutte ut den velferdsstaten vi hadde, sånn som det antagelig glapp ut av Carl I. Hagen i et intervju en gang, i en svensk avis, som jeg har sagt litt for mange ganger.

Og – jeg tror fattigdom i dag har litt andre…enten årsaker, privat er vel det riktig å si, eller utslag, samfunnsmessig, enn på 20-tallet, som noen fortsatt har som referanse.

Den gangen må jo mangel på materielle ressurser ha vært et tema, sosialt, ikke bare miljømessig som idag, samfunnet hadde kanskje ikke nok totalt til å gi alle det de ville ha av materielle goder.

Det er nok kanskje fortsatt klassesamfunnet som spøker under overflaten av utviklingen og skaper problemer, men de kommer i befolkningen mer i form av psykiske problemer, mangel på kunnskap, mangel på relevant kunnskapm for å delta i debatten.

På grunn av velstanden, relativt sett, vi har hatt rikdomsproblemer ganske lenge, hjerte- kar-sykdommer som viktig dødsårsak, ikke…jeg vet ikke hva folk døde av, egentlig, smittsomme sykdommer, antagelig. Generell svekkelse på grunn av et materielt hardt liv. Det er ikke så sunt å være mye sulten.

Sjekk for Guds skyld det jeg sier om dagens situasjon, og juster hvis det bare er delvis riktig. jeg har ikke sett på statistikkene, jeg bare leser aviser og snakker med alt for mange, også om psykiske problemer.

Tesen er at fordi mange har hatt bedre råd, har flere plass til å ta vare på seg selv psykisk også, det er jo den positive siden hvis samfunnet er der for dem på en eller annen måte, og de problemene, psykiske, som var der på grunn av fattigdom eller tilknyttede mentale problemer, undertrykkelse, kjiphet, de kommer opp til overflaten.

Det er omtrent det jeg sier.

Problemer, mentale, kommer det kanskje også ut av en overdreven digitalisering i samfunnet, som krever at man er fortrolig med å bevege seg i en abstraksjon, som  dataverdenen faktisk er, til og med en bestemt type abstraksjon som nesten ingen vet ordentlig hva er, minst av alle de politikere som  gjør hva de kan for å digitalisere…alt?

Selv profesjonelle datafolk kan ofte bare bruke maskinene, de kan ikke forklare i vanlige ord hva de er eller helt hvs de gjør.

Samfunnsmessig enda mindre.

Mest av alt kommer det i hvert fall opp til overflaten mentale problemer fra bunnen av samfunnet.

Den mentale siden av et klassesamfunn som er i ferd med å forsvinne.

Yey…

Det er klart, selv i 1870 eller for den saks skyld 1770 eller enda lenger tilbake, fantes det også mentale sperrer og problemer – i samfunnet – som gjorde det vanskelig å løse fattigdomsproblemet. All den iditiotiske overlegenheten, sjåvinisme, om man vil kalle det for det, mellom overklasse og arbeiderklasse, og sånt sprer seg jo gjerne også, og blir besvart, så man får en like idiotisk overlegenhet den andre veien og i andre sammenge, mellom andre grupper…

Hvis…vi er mette nå, nokså konkret, eventuelt blir mette, så vil det gi oss et annet utgangspunkt for hele samfunnsutviklingen.

Jeg synes ikke det er noe galt i å feste, jeg liker det.

Hvis det betyr overforbruk av en type vi ikke kan tillate oss, miljømessig, så må vi tenke oss om. Men hvis det går an innenfor de rammene naturen setter, så hvorfor ikke feste?

Og hvis vi har spist litt for mye, så lever i hvert fall jeg en god stund på en sånn opplevelse. Så lenge jeg ikke kastes ut i fattigdom med en gang etterpå, lever jeg på det kanskje forever, når det gjelder selve den store sulten, så lenge det finnes mulighet til flere fester, som da kanskje ikke trenger å være riktig like vanvittige akkurat når det gjelder, si, mengden mat eller hva man nå har savnet i livet.

Og jeg tror, som jeg heller ikke akkurat har sjekket, at hvis vi snakker om populisme idag, så er det mange høye stemmer som i grunnen ikke snakker på vegne av seg selv, men på vegne av sine foreldre eller besteforeldre, de selv er kanskje ikke plaget så mye av for eksempel de problemene jeg har skissert her, de opptrer som representanter for mødre, bestemødre, fedre, som sitter hjemme og snakker, og som hadde de problemene det er snakk om, eller det er enda lenger siden de fantes, deres foreldre igjen, og som har nedfelt seg i deres hoder som prinsipper som man ikke kommer utenom, som de videreformidler til de som altså egentlig står midt i debattene og kampene om det ene og det andre, i selve politikken. 

En redsel for at…det skal komme igjen.

Fattigdommen.

Det er også en antagelse, og som det meste annet i samfunnsvitenskapen neppe 100% sant selv om det er sant, fordi du ikke finner en populasjon, en befolkning eller en gruppe, som er helt ens, og fordi samfunnsvitenskapen handler mer om grupper av mennesker, mindre om enkeltindivider.

Men det kan være et poeng der allikevel.



På felgen

Økonomi for idealister Posted on 15 Jul, 2020 12:52

En ting du ikke tenker på hvis du har normalt med penger, og folk rundt deg har normalt med penger, er muligheter for å være kjip, med penger.

Det har kanskje ikke vært noen situasjon hvor du har blitt presset til å sjekke ut din egen personlighet på det området, eller andres personlighet også.

Tigging på gata har tiltatt de siste årene, men det har jo alltid vært der til en viss grad, kanskje bare i en annen form, litt mere kamuflert, kanskje. Jeg har gitt mye, har hatt vanskelig for å la være, jeg var jo tett på den samme situasjonen selv. Jeg unnet faktisk ikke andre å ha det så jævlig som jeg selv hadde det, og sorry igjen, men jeg tenkte også at det ikke skader en by at man hjelper til. Det motsatte kan skade. 

Men jeg merket også at når jeg plutselig hadde bare et litt høyere nivå på pengebeholdningen, kom også påholdenheten ganske raskt, jeg ble opptatt av å holde på det jeg hadde. Så lenge jeg var nært bunnen var jeg solidarisk.

En annen følelse som er kjip er at man når man har lånt penger, og de skal betales tilbake, så blir man nok en gang gjerrig og tviholder på penger som dessverre ikke er ens egne. Jeg har opplevd folk som faktisk ikke betaler tilbake, og det er jo ikke så hyggelig. For ens egen del, hvis det er sånn, bør man jo bare ta seg selv i nakken, betale det man i hvert fall kan, og resten seinere hvis det er sånn, og ta konsekvensene. Knekkebrød en stund er jo klisjeen, og det kan godt stemme. Jeg har snakket med yngre folk som har levd på poteter i jeg tror det var bortimot et par uker, og eldre har sikkert verre erfaringer. Andres fattigdom har alltid gått innpå meg av en eller annen grunn, kanskje fordi jeg er så glad i mat og har et ønske om å lage til andre, jeg synes det må være en jævlig ting å klare seg uten. 

Grunnleggende også, selvfølgelig, overlevelse, et poeng som litt for mange har for mye fokus på idag, man burde tenke mere på kjærlighet i videste forstand, også samfunnsmessig.

Har man pådratt seg mere gjeld enn vanlig blir problemene fort større enn vanlig også. «Klattegjeld» er jeg i grunnen vant med, småbeløp som det ikke koster så mye energi å dekke inn når man kommer til land eller hva man skal si, men når det er blitt uvanlig store beløp, eller man har gått med lite penger for lenge, kan man som jeg har vært inne på miste motet og klappe sammen mentalt på akkurat økonomi. Resultatet kan bli at de man har lånt av i første omgang ikke får noe tilbake, fordi man selv ikke klarer å gjennomføre det der knekkebrødregimet. Det virker uoverskuelig, man gir litt opp.

Så lenge man er på vei mot bedre tider på andre måter, som ikke har med penger å gjøre, hjelper jo det i seg selv til at pengeproblemene også kan bli håndterbare. Jeg har ikke lyst til å ende med å bryte en sånn avtale, og bare en natts søvn i en tilstand av oppdrift hjelper på alt, egentlig, og bit for bit kan man vel da jobbe seg ut av gjelda. Hvor trengende de man har lånt av er, er jo også et stort poeng, om de har nok og stoler på at de får beløpet tilbake til slutt, kan de kanskje vente enda en stund. En klatt betalt tilbake i riktig øyeblikk er selvfølgelig et beroligende argument i seg selv.

Et tema er jo også å huske hvor mye man har lånt, som vel egentlig, moralsk sett, er et ansvar som i hvert fall burde påligge låneren. Noen har jeg et så lett forhold til når det gjelder penger at begge passer på at den andre i hvert fall får igjen nok, avhengig av hvem som har lånt av hvem – så ingen blir sure. Man justerer heller litt opp på det man selv betaler tilbake hvis man er usikker.

Men noen forventer kanskje at man prøver å lure dem, at man prøver å komme seg unna ved å «huske» eller tro at beløpet man lånte var lavere enn det faktisk var. Sånn uærlighet er jeg ikke vant til.

Sosialt er det problematisk å ikke ha penger, man mister lett kontakten med folk, eller det ender med at mange spanderer på deg, som heller ikke føles ok i lengden. 

Hvis alt dette høres toomuch ut, så kan jeg berolige med å si at det finnes andre områder hvor jeg ikke er særlig lett å ha med å gjøre.



De pengene

Økonomi for idealister Posted on 06 Jul, 2020 04:31

Jeg har ikke tigget om penger på ordentlig, men jeg har lånt en god del.

En del ting skjedde mer eller mindre parallelt:

I og med at jeg har vært syk omtrent halve livet, pluss-minus sliten, så regnet jeg med at jeg ikke hadde spart opp så…sykt mange pensjonspoeng.

Jeg synes det er litt masete å snakke om pensjonspoeng, føler meg snart klar for et nytt liv, har i grunnen masse ubrukt energi når jeg bare får viklet meg litt ut av meg selv.

Men jeg satte i gang med de stekespadene for kanskje å lage meg noen ekstrainntekter på toppen av hva det nå måtte være.

Det finnes noen andre salgbare ting, kanskje, musikalske.

Kanskje noen gidder å betale litt for å lese dette. Å gi litt til uavhengige stemmer er jo i og for seg en mulighet til å styre verden i en litt annen retning enn dit de store pengene drar oss.

Jeg er ingen selger, men.

Jeg har gitt en god del til folk som tigger. Ikke minst sigøynere, hvis det går å bruke det ordet igjen uten å tråkke på noen.

Litt annerledes å snakke med dem enn bare å se dem…og akkurat nå gjør jeg ikke så mye i den retningen, men det er hyggelig å si hei. 

Å tigge må man vel nesten se på som et arbeid. Å skaffe seg oppmerksomhet…ellers får man vel ikke noe. Guffent og hardt arbeid, virker det i grunnen som, særlig når man selv ikke har det spesielt ok. Ellers ville man jo ikke sittet der.

Jeg vet ikke riktig hvordan folk med virkelig mye penger tenker.

Ingen anelse sånn uten videre.

Men det er knyttet alt for mye status til penger.

Har man dem ikke…

Og hvis det synes…

Som sagt, jeg hadde en idé om å prøve det ut, for å utfordre holdningen til penger.

Samtidig manglet jeg energi til å løse noen egne problemer, og skled ned noen hakk.

I meg selv, og i samfunnet, egentlig.

Det dukket opp noen vennskap.

Noen gylne øyeblikk jeg ikke hadde trodd skulle finnes.

En morgen med toget inn til byen…

Tilfeldige møter –

Det skjer ikke bare skit på gata.

Noen samtaler om felles erfaringer.

Politikk blandet opp i noe av det, men egentlig, bare 

Livet på gata

Byen om morgenen

Det vanlige

det kjipe

Noen som hadde sittet inne…shit

det jævlige man ikke en gang vet om

Hva gjør man med alle erfaringene?

Med…hverandre?

Kanskje jeg begynner å lage litt film av et eller annet.

Musikk finnes.

Trosten synger som 

Jeg aldri har hørt maken

Noen ganger tenker jeg at de eneste ærlige i byen er de narkomane

Andre ganger tenker jeg absolutt ikke sånn.

Vet ikke

Ikke ferdig

Ikke helt ferdig kanskje

Men å tjene minst mulig

og samtidig leve ok –

går det an?

litt Jan Erik Vold-dikt

Jah, 

liksom, dett

var dett

besto ikke helt den eksamenen,

men den kunne ikke bestås

bare

passeres

gjennom en sil

en kjapp landing med den gamle skranglekassa

og helst opp igjen 

oppover

til skyene

Vi får se

hvor veien vil

skal 

går

kommer til å

er det flere muligheter

da?

I

svevet

Shit, nå holder det. Livet er et tog,

I want to be on it,

not

off

.

Livet et tog, og jeg en kenguru

på vei

til A.

Du vet, helst

B.

Skulle gjerne

osv.

Blir aldri ferdig

noen ganger bra

noen ganger skikkelig dårlig

Mellomlanding

i

salaten, sorry

ny porsjon

thanks

Nå lager jeg bare et filmklipp

flopp

ferdig

I think



En bunke forskjellige tips på tampen

Økonomi for idealister Posted on 24 Jun, 2020 14:10

Finn de kjeksene som er gode og billige. Typiske trekk ved det du vil unngå: Mye emballasje og lite innhold (rist på pakka), og alt for innbydende design. 

Ikke kjøp den dyreste balsamicoen, hvis du ikke er på en verdensomseiling i den verdenen, men det er heller ikke noen vits i å kjøpe den den billigste hvis det faktisk er smaken av balsamico du er ute etter. Start på den nest billigste av de som faktisk er ordentlig balsamico, ikke bare rødvinseddik, og beveg deg oppover ettersom din smak utvikler seg og økonomien tillater det. Vanlig eddik er veldig drøyt, men noen av de dyre flaskene er så gode og har så lite i flaska at de blir fort brukt opp. (Sjekk de mellomdyre typene.)

Sennep er også drøyt, i hvert fall i mitt hus. Hvis man er tom for smør er det en mulig erstatning på brødskiva, kanskje med litt pepper.

Det med å skygge unna den aller dyreste modellen eller typen når man kjøper noe er et generelt råd, for eksempel når man kjøper stereoanlegg eller lignende. Det er forskjell på hva du får for pengene, og det finnes også ultrabillige ting på markedet som er praktisk talt ubrukelig, støvsugere hvor røret detter av hele tiden, for eksempel, og som bråker som et helvete. 

Tilsvarende er i den dyre enden ting ofte laget for folk som føler de bare svi av litt ekstra, kanskje med funksjoner du ikke har bruk for eller ytelse du ikke får brukt til noe særlig. Men øvre midtskikt er bra, det er min erfaring, hvis du har råd. Gode selgere selger deg det du har bruk for heller enn det de kan bli kvitt, men du må ofte være oppmerksom på overraskende pauser i samtalen eller unnvikende svar. De vil ofte ikke si ting rett ut, men det hender ofte de gir uttrykk for det som er sant allikevel. Følg med.

Hvis du har god greie på det du kjøper trenger du vel ikke disse rådene.

finn.no er en venn, men pass på, det kan bli lange bomturer med bil. Noen vil gjerne prute, andre ikke. Hvis du ikke tør prute…

Rømme, sukker, flatbrød gjør under for min mage. Uansett, sure ting, alle surmelkvarianter vil jeg tro er bra for magen, selv om jeg ikke drikker det selv. Jeg holder meg stort sett til lettrømme. I maten kan jeg bruke alt mulig.

Elektronikk er hardt rammet av hype. Sjekk dine egne behov, finn ut det du kan om teknikk og ytelse, kast et blikk på brosjyrer eller nettsider og ikke gjør uforberedte impulskjøp.

Klær, derimot, kjøper jeg ofte på impuls, fordi det for meg handler mest om estetikk. Jeg vet hva jeg kan bruke og ikke bruke, så hvis jeg finner noe jeg liker og det passer med pengene, kjøper jeg. Det lønner seg egentlig ikke å gå i butikken for å finne en bestemt type plagg, fordi man ikke vet hva man finner.  Gå heller ut når lommeboka buler litt ut og kjøp noe som du allikevel har bruk for. Jeg er litt jålete, så jeg kjøper ikke klær på loppis, men Fretex har blitt et sted å gå. Ulempen er jo at de klærne er brukt og kanskje tross alt er litt slitt selv om de ser bra ut, så det kan hende de ikke varer riktig like lenge som nye klær.

Barnemarkeder og butikker med brukte barneklær fantes, i hvert fall (Hjelmsgate).

Det samme gjelder egentlig mat – hvis du lærer deg å improvisere såpass med middagslagingen at du kan gå i butikken og se hva som ser godt ut akkurat i dag, så sparer du kanskje penger og spiser bedre også. Utvalget varierer hele tiden, mest i spesialbutikker, men selv i kjedebutikker stemmer det. 

Oversikt over hvordan de forskjellige matvarene skal se ut?

sukkererter – skal ikke være myke, men de kan kokes hvis de er det, til nød. Vil man spise dem rå må de være sprø.

Rød paprika – ikke for mørke, da har de ligget litt lenge, se etter myke (råtne) flekker

Sjampinjonger – at de er faste er det viktigste. Hvis de er helt lyse er det også digg. Skikkelig små sjampinjonger er skikkelig gode. Deles i to eller ikke i det hele tatt.

Hvis du liker fine ting, så kjøp det i smått. Et helt jævla servise koster en formue, salt og pepper-bøsser er innen rekkevidde selv for en student. Salg finnes også, noen ganger vil butikkene kvitte seg med et eller annet fordi det skal ut av lista, og da kan du få det helt ned i kvart pris. Hvis du har lite penger og behov for å gå i noen dyre butikker, så kjøp små ting. Om det er mer pinlig å ikke ha penger på østkanten eller vestkanten av Oslo tror jeg kommer litt an på butikken og hvem du møter, men hvis du ikke vil ødelegge dagen, så sørg for å vite hva som er på kortet. Jeg har opplevd å ha tomt kort når jeg kommer til kassa, og hvis man ellers ikke har det så bra den dagen hjelper ikke det, akkurat, selv om ingen direkte sier noe. 

Kjøp inn lager når du har penger, hvis de kommer en gang i måneden, for eksempel. Nudler, ris, poteter, kjeks, knekkebrød, honning, syltetøy. Ingen vits i å kjøpe mye av noe du allikevel spiser opp fort. Men f.eks nudler og spaghetti spiser jeg i moderate mengder og bare til måltider, ingen mauling.

Grønnsåpe var faktisk ikke så dumt å ha i såpedispenseren på kjøkkenet, det er kjempebillig og jeg tror drøyere enn fancy såpe, kanskje litt fordi det er så ordinært, samtidig nærmest håndverksmessig, og jeg tror ok for hendene og til å vaske med.

Tommelfingerregel: Jo sjeldnere du går i butikken, desto mindre penger bruker du totalt. Hver gang du går er det sannsynlig at du kjøper mer enn du hadde tenkt. Liste er også anbefalt, og det hjelper litt, men hvis jeg har penger og kommer på noe mer er det lett å åpne slusene.

Hvis man bruker kafeer riktig  er det steder å treffe noen, slå av en prat selv om man bor alene. Ikke å undervurdere.

Jobb er tilsvarende også sosialt, hvis man er trygdet blir ensomheten fort et problem, ikke bare følelsen av forlatthet, det er ikke alltid det er sånn, men man trenger psykisk og fysisk kontakt. Økonomien er selvsagt også som regel trøbbel hvis man er syk og ute av stand til å jobbe.

Er du skilt og har barn gir selvsagt barna deg kontakt, når de kommer eller du snakker med dem på Skype eller telefon.

Noe dyr mat er ikke så dyr som du tror, i butikken. Safran, god te, små bokser med paté er dyrt pr kilo, men ikke så stor utgift i seg selv for eksempel til en fest. Dyr sjokolade koster uforholdsmessig mye, men er også uforholdsmessig god. Nok en gang er hver enhet ikke en stor utgift så lenge det ikke er en del av den daglige handelen. Men hvis du går amok i en sånn hylle renner hundrelappene relativt fort.

Et skikkelig restaurantmåltid er kanskje innenfor rekkevidde også. Hvor ofte vet ikke jeg, men som sagt, hvis det er en engangsforeteelse kan man legge ut for eksempel en tusenlapp uten å dø av det. Man må eventuelt kutte noe annet, selvfølgelig, men det kan være verdt det. 

Det er ikke alltid det er det, særlig hvis du bommer på det du bestiller, og nok en gang er det lurt å spørre servitøren, som sannsynligvis spiser der og  vet hva som er bra. Du er selvsagt litt utlevert til hans eller hennes smak, i så fall, så det må du ta høyde for. Noen steder (ikke vanlig i Norge, synes jeg) leder de deg til de dyre rettene for å loppe penger av deg, eller til standardretter som du kanskje har smakt på allerede. Jeg prøvde å få kjøpt stekt kylling på en restaurant i Versailles (det er faktisk en liten by også, ved siden av slottet), men det var ikke så lett å forsere servitørens intense anbefalinger av and (specialité!), som  jeg allerede hadde spist noen porsjoner av andre steder. Det kan selvsagt være det ikke var noe vits i å spise kyllingen deres. 

Men det hender omelett er supergodt, selv om det altså er det billigste på menyen. 

Min erfaring med servitørenes anbefalinger er at middagene passer bra, mens dessertene ofte blir for tunge for min smak. Jeg liker litt tunge middager, men ofte lettere desserter. Man får teste og finne ut, og pass også her på servitørens tonefall og påfallende pauser eller nøling. Mye sies temmelig lavt mellom linjene, ikke så sjelden med hensikt eller med ærlighet. Jeg tror alle servitører jeg har møtt er opptatt av mat, og mange lager kule ting selv, hjemme. Mange vil gjerne gi deg det beste, men liker selvfølgelig ikke å si rett ut at noe ikke er fantastisk. 



Nesten nederst

Økonomi for idealister Posted on 18 Jun, 2020 04:26

Det der økonomiprosjektet burde vel avsluttes. Jeg er ikke helt sikker på hva som står igjen, men en ting som det vel bør sies litt om, i den grad jeg vet det, er hva det vil si å være down and out.

Noen vil si at mine erfaringer i den retning ikke er helt reelle, fordi de ikke skyldes medfødt fattigdom, og fordi jeg har hatt noen å låne av når det ikke finnes penger.

Det stemmer jo til en viss grad. Men man kvir seg for å spørre selv om noen har penger, også fordi man føler seg til bry.

Men jeg vil si at det å være psykisk syk eller på kanten godt kan sende deg ut i et skikkelig økonomisk uføre uansett, særlig hvis du på et tidspunkt allikevel har energi til å pådra deg litt større lån av en eller annen grunn. Jeg prøvde meg med de stekespadene, nettopp for å tjene noen kroner, og det er fortsatt muligheter der, men ikke akkurat nå. Det jeg måtte ha penger til mens jeg holdt på med det var rett og slett vanlige utgifter til å leve, selve produksjonen og utviklingen av dem kostet ikke stort. Men å ha tid til å konsentrere seg om det, det var det jeg lånte penger til.

Energi er et problem når man holder på å løse problemer over lang tid, men det er også et problem i forhold til penger. 

Det har vært normalt for meg å låne litt penger i ny og ne av slekt eller venner uten at det har vært dramatisk. Er det virkelig småtteri er det bare å betale tilbake når man får penger – det er jo egentlig ikke særlig lurt å låne uten å vite om eller når man kan betale tilbake – og er det litt større summer, men fortsatt ikke en månedslønn, eller hvis man i hvert fall fortsatt er på overskudd i forhold til det, så graver man så dypt man kan i lommeboka hver gang det kommer inn penger, spiser noe billig en stund, men blir kvitt gjelda. Den man skylder penger merker også at han eller hun får noe inn, og det er jo en bedre følelse for alle enn det motsatte.

Men hvis man kommer dit at man er utmattet, i hvert fall på grunn av pengene, for pengeproblemer over tid blir…et problem i seg selv, et ekstra et på toppen av det man måtte ha igjen av de andre.

Så da ender man med å la være å grave dypt, i første omgang, man orker ikke, og man føler kanskje man har mistet kontrollen over økonomien i den grad at man nærmest gir opp, i hvert fall en periode.

Man er utmattet av det,  av pengene.

Rytmen blir i hvert fall enda langsommere, siden man (og kreditorene) må vente på at man får hodet såpass over vannet mentalt at man orker å begynne å betale tilbake, i tillegg til at de måtte vente til prosjektet var sånn noenlunde i land sånn som man hadde tenkt seg det.

Forutsetningen er selvfølgelig at de vil vente, og derfor skal jeg forsåvidt være enig i at jeg har hatt mere slækk enn mange andre.

Men sorry, psykiske problemer er også sånn at man mister kontrollen over ting, og hvilke ting kommer jo som vanlig an på hvem du er, litt tilfeldigheter, sikkert, hvor du kommer fra osv.

Jeg sier dette også sånn at de som kjenner Robert Eriksson kan si det til ham, og til Carl I. Hagen og andre som synes at man skal liksom ta seg sammen liksom uansett hva som skjer.

Jeg ser når jeg blar bakover i bloggarkivet mitt, at jeg også har slengt med leppa noen ganger.

Jeg har prøvd å holde balansen, men også akseptert at jeg ikke alltid har klart det, men blitt forbanna for et eller annet av og til. Jeg håper ikke det er gått for mye ut over noen jeg ikke har tenkt på eller visst om.

Det er det med sånne generelle og eventuelt enkle tanker og utsagn, at man vet jo ikke hvem det treffer og på hvilken måte.

Når det gjelder de medlidende blikkene man får hvis man går i banken og ber om lån i en sånn situasjon…da er det helt klart en fordel å være litt tøff, enten det kommer av at man at man hadde en morfar som ifølge historien ga litt blaffen i penger eller noe annet. Han var ikke rik, og familien min er ikke rik, men jeg hadde ikke en oppvekst med økonomisk nød.

Et eller annet trenger man i hvert fall som forsvar mot dem. Eller, de man snakker med har jo ikke nødvendigvis noe i mot deg eller prøver å lage trøbbel, det er bare situasjonen som kan være litt på trynet, og skal vi si, vurderingen av deg som økonomisk idiot kan være litt vrien å ta noen ganger. Forakt, i den grad den finnes.



Drømmer

Økonomi for idealister Posted on 05 Jun, 2020 18:34

Mange snakker om å leve ut drømmen eller drømmer når det gjelder jobb.

Jeg skal igjen prøve å være litt forsiktig med hva jeg sier, for det er jo en stor ting, i hvert fall for mange. Det er ikke sikkert jeg vet alt om det.

Jeg møter mange folk, liker det forsåvidt fortsatt.

Hvis jeg forteller noen at jeg er musiker, møter jeg av og til ansikter som forteller at den jeg snakker med virkelig har en drøm om å være det selv, eller i hvert fall et sterkt engasjement for musikk.  Jeg får nesten dårlig samvittighet noen ganger, for jeg har vel ikke den der lengselen som antagelig er forbundet med det for mange. 

Det er ikke det at jeg har gjort alt, lamgt ifra.

Noe av prosjektet musikk balanserte kanskje på en litt tynn line, som jeg ikke så før det gikk galt.

Men noe av den følelsen kommer vel også av at jeg føler jeg har gjort en del allikevel, eller noen ganger sikkert at alle ikke har de samme drømmene.

Jeg likte meg i grunnen alltid på scenen, inntil ting sprakk totalt, men det at jeg fikk vært der en del og fikk i hvert fall en del applaus eller liksom godkjenning også av kolleger, gjør at jeg slapper litt av med det. Det kan kanskje virke overlegent. Jeg har virkelig aldri vært kjent eller noe sånt, og heller ikke vært interessert i det, det har vært nok med anerkjennelse fra de rette folkene i de rette situasjonene.

Jeg mener det er en viktig ting, antagelig for alle, så man slipper å være fullstendig usikker på seg selv. Det er jo et risikabelt foretagende uansett på mange måter.

Jeg synes fortsatt det er utrolig hyggelig at folk kommer og sier takk etter en konsert, og det trenger ikke være mange, følelsen av tilstedeværelse er mye viktigere, at det betydde noe for dem og at de skjønte litt hva jeg ville er jo enda morsommere. Noen har interessante kommentarer også, som får meg til å tenke.

Men som sagt, som musiker, jeg har hatt det gøy, men det er faktisk noen drømmer som jeg ikke har hatt mot til å ta tak i.

Jeg har likt å hjelpe andre også, og å prøve å gjøre noe for et miljø, selv om det også tok litt overhånd på et tidspunkt.

Når man kræsjer totalt, blir også mange tng som var vanskelige, for de finnes jo alltids, plutselig umulige.

Når man i en sånn situasjon, mer eller mindre i total oppløsning, er nødt til å fortsette å jobbe, og dessuten også er dum nok til å avbryte jobbinga og melde seg på et studium på høyt nivå, som jeg gjorde, og som jeg overhode ikke var motivert for… Jeg har fortsatt minimal toleranse for stress, for å si det sånn.

Løsningen på at man blir sliten er jo å være det man kan kalle prosjektarbeider, man avslutter med jevne mellomrom og begynner på noe nytt. Noen ganger varer ting bare noen måneder, andre ganger 3-4 år, det føles som en passe periode for ting som er seriøst interessante eller viktige. Noen venner, tror jeg, synes synd på meg fordi jeg ikke har fast inntekt, tror jeg kanskje, og akkurat det er et problem for meg, for jeg er ikke særlig god til å selge meg selv.

Men jeg har ikke hatt noe særiig lyst på fast jobb.

Jeg liker å bytte, og de aller fleste prosjektene føles som om de er på en måte avsluttet, noe i det som jeg syntes var viktig å få gjort ble gjort, og jeg føler meg i hvert fall ofte, i grunnen oftest, ok med å gå løs på noe nytt. 

Men perioden med elendig økonomi fordi man ikke er god nok til selve det å bytte, blir mer og mer plagsom.

Vi har også myndigheter som ikke helt gjennomtenkt stadig strammer inn kravene til formell og spesialisert utdannelse i alle mulige sammenhenger, og norsk arbeidskultur er i ferd med å vri seg i utrolig stor grad fra et samfunn av nettopp profesjonelle amatører i stor grad, hvor jeg opplevde folk som relativt forsiktige og ikke verst flinke, fordi de mange ganger ikke hadde formell utdanning selv, til et samfunn hvor det dukker opp mastergrader overalt rundt deg. Det i seg selv pleide ikke bety noe fra eller til, poenget var hva vi kunne få gjort, sånn oppfattet jeg det.

Flere og flere virker i  hvert fall på avstand mer og mer selvsikre og har kanskje mindre oversikt over hva de egentlig holder på med enn tidligere. Drøyt å si generelt, kanskje, men i hvert fall, skomaker, bli ved din lest er for lengst blitt til både sosiale og juridiske lover mange steder, mens mange askeladder er sendt hjem igjen, noen ganger kanskje av Per og Pål, til og med.

Det er én av mange måter som de drivende krefter, politisk, går løs på norsk kultur, endrer eller ødelegger gamle mønstre. Profesjonalitet er ok, men reell evne til å skjønne ting i utgangspunktet i et fag eller en bransje er jo mere verdt enn evnen til å jobbe fort, for eksempel. Man trenger ikke hverken svarene eller handlingene hvis de er for lettvint tenkt.

Ja, jeg snakker i hvert fall om administrasjonsregimet eller hva det er for noe.

Hva som er løsningen på det for ens egen del er vel kanskje til slutt å bli ved sin lest, jeg vet ikke. Jeg tror det var atskillig enklere for 20 år siden å bytte jobb på tvers av bransjer, og på mange måter var det en fordel for oss, tror jeg. Jeg opplevde i hvert fall at det ble kommentert av folk som kom hit fra kontinentet.

Men de drømmene jeg snakker om…det å få betalt for noe man synes er gøy,  er det drømmen hvis man sitter fast i noe man virkelig ikke vil gjøre? 

Det er klart det kan være sånn. 

Det er ikke vanskelig å forstå, og jeg har sett det på nært hold også, hvordan en rutinejobb kan ta knekken på deg hvis du har en masse kreativitet i deg. 

Uten å helle alt for mye kaldt vann i blodet på drømmere, jeg er en selv, så inneholder jo også drømmeyrket deadlines og folk som kanskje bestemmer litt av hva du kan og må gjøre, selv om du spiller eller gjør noe du selv synes er viktig og forhåpenligvis bra for deg også.

Altså, uansett hvor innafor eller utafor man er i en bransje eller et yrke krever det arbeid å ake seg dit man vil, helst uten å tråkke på andre og på måter som er sånn noenlunde ok for deg selv. Vil man ha noe uvanlig, for eksempel tid til å tenke, kan det kreve mye arbeid.

Drømmejobben kan godt finnes, jeg tror jeg har hatt den i hvert fall et par ganger.

Det er ikke dermed sagt at man må bli der resten av livet, kanskje.

På den annen side, anerkjennelse igjen, det kunne kanskje bety noe for flere, i de tilfellene man virkelig digger det folk gjør selv om de selv ser på det som ordinært.

Hvis du ikke har skjønt det er kafé- og restaurantjobber sånn for meg.

Jeg må også legge til at det som vanlig mangler å nevne noen negative erfaringer, delvis fordi jeg fortsatt ikke har løsningen på dem, og delvis fordi jeg ikke har lyst til å fortelle alt her. Det er ikke sånn at alt har laget seg for meg, absolutt ikke, jeg prøver som sagt bare å dele de erfaringene som jeg fant ut av, så andre forhåpentligvis kan ha nytte av dem.



Next »