Den profesjonelle amatør

Hvis man legger opp til – og klarer å få til – en livsstil der man virkeilg gjør det man vil, må man nesten være en type som orker og vil jobbe skikkelig mye. Ordet arbeidsnarkoman finnes, men er man musiker eller kunstner, eller av type entusiast, uansett fag eller jobb, kan man godt trives med mye og hardt arbeid. 

Men man må selvfølgelig passe på seg selv. Utbrenthet er skummelt, plutselig kommer en smell, og når man kommer seg igjen etter en skikkelig hard en er ikke alltid godt å si.

Dessuten er det jo ikke så gøy å holde på uten pauser, man trenger det for å hvile, men også for å oppsummere det man holder på med innmellom.

Når det gjelder Spotify – det første som skjer er ingenting, pengemessig. 

En ting er at det tar tid å bygge opp en lytterbase på nettet uansett, men noen beholder de små slantene man tjener med en gang (det er vel ofte bare snakk om noen kroner eller kanskje noen øre, men allikevel) – man blir informert om at det kan ta noen måneder før utbetalingene begynner, etter at man har lagt ut musikk. 

Juridisk er dette ikke Spotify sitt ansvar, de har gitt det til andre firmaer, som driver nettsteder som legger ut ting for deg på Spotify. Det går ikke an å gjøre det direkte, man må gjennom et sånt firma. Enten betaler man pr år og slipper avgift pr nedlasting, eller man betaler ingenting og betaler pr nedlasting. 

Distrokid.com bruker jeg foreløpig.

Altså, ingen utbetalinger ennå, tvert imot, man må betale noen hundre for å få lagt ut musikken.

Eller kanskje jeg tar munnen for full, det er noen skjemaer jeg foreløpig ikke skjønner noe av som ha med amerikansk skatt å gjøre. Må jeg forholde meg til det amerikanske skattevesesenet?

Før jeg finner ut av det, i hvert fall ingen utbetalinger.

Å legge det ut er ingen kunst når man først har kommet så langt, men å komme dit var for meg nok en bøyg.

Spotify, eller hvem det nå er, distrokid, tar imot illustrasjonsfoto og musikk, og er ikke kjempenøye på kvalitet. Jeg ser jo på det som viktig, men når man gjør alt selv er det jo en jobb å få tatt opp ting, og det føles viktig å få ting ut også, så selv om lyden er bedre enn på en del opptak på blogg, jeg siler bedre, så er det noen som ikke er så bra.

Det gjøres en maskinell kontroll av et eller annet slag på begge deler som tar noen nokså få sekunder.

Så forsvinner musikken i mange retninger nokså fort, noen dager er alt det tar før den er live på flere kanaler enn Spotify, selv om de sier det kan ta en uke, det er mange strømmetjenester jeg ikke har hørt om.

Redigert etter publisering.

Altså, å tjene penger på Spotify med musikken sin?

Man er på en måte ansatt hos Spotify når man legger ut musikk der, systemet er sånn at de som har flest klikk får mest betalt pr klikk. Det sier de selv i en info-video. Så jobben er å skaffe mange klikk, omtrent. Jo flere du får, desto høyere rater oppnår du.

Vi får se hva det egentlig er snakk om. Å bygge opp noe rundt…seg selv, på en ny nettplattform, tar tid, i hvert fall.

På min vei nedover i både samfunnet og eget liv…status.

Et fenomen til diskusjon, kan man jo si.

Helt og rent snakket moren min om, det skulle klær være da hun vokste opp, så det kunne tydeligvis være lappet, men vasket, jeg var i grunnen også litt vant til det første fra min oppvekst, men da handlet det som regel om litt fine ting, tror jeg, hjemmestrikkete gensere og sånt. Vi kjøpte stoppesopp på Husfliden, litt for moro skyld sånn som jeg husker det, men vi stoppet i hvert fall ullsokker som vi hadde slitt hull på. Jeg kan egentlig ikke huske at hull på knærne i buksene ble reparert, men det kan hende jeg tar feil.

Fint at man tar vare på ting, i hvert fall. Gjorde det.

Det tok meg noen år å se sammenhengen mellom mitt eget miljøengasjement, særlig ressursbiten, og den strengheten og sparsommeligheten som fantes bak meg.

Idag tenker jeg at vi har bruk for en del av vanene, men ikke de strenge holdningene. Det går også mere ut over verden enn oss selv direkte når det finnes et overforbruk i dag. Det er viktig, og å ta vare på hverandre er også viktig.

Men status. Lite penger betyr selvfølgelig konkret at man ikke har råd til nye bukser, så man sliter på de gamle. Hvor følsom man er overfor enkelte blikk på gata som legger merke til at de faktisk er slitt…det kommer jo an på dagsformen, vil jeg si, for min egen del.

Jeg hadde nok en ambisiøs mamma, på mine vegne, ikke minst, såpass at hun virket som om hun trodde jeg kunne klare omtrent alt. I den generasjonen (hun ble født i 29) finnes det kvinner som har satt mye inn på å gi barna selvtillit, i seg selv nyttig, men man mangler jo det man mangler og klager på det eller prøver å skaffe seg det – selvfølelse var mangelvare, følte jeg etterhvert.

Selvfølgelig trenger man selvtillit også. 

Når det gjelder å finne grunnene til at man har det som man har det, gjerne fra oppvekst og familie, siden de nære relasjoner gjør mest inntrykk, setter avtrykk, former en, særlig fra starten av livet, så ser noen på det som om man legger skylda på moren sin osv.

Det har jeg nok også gjort, og sånt kan vel etter min mening dras både for kort og for langt. Men det som var nyttig med det, kanskje særlig etterhvert, i voksen alder, var at da visste jeg hvor det kom fra. Da kunne jeg mye lettere beskytte meg, det å vite det, på en måte som gjorde det sikkert nok for meg, jeg tenkte det stemte, og det var en beskyttelse i seg selv, at mamma hadde de og de uvanene og svakhetene og hadde dyttet det og det videre til meg – det å lokalisere problemet var nok til å gi meg selv rom til å fungere bedre, tenke klarere om andre ting også, og selvfølgelig tenke videre på de problemene og rydde i hodet, som jeg alltid har gjort og som jeg alltid syntes var ok.

Det lettet, som sagt, å vite om sånne ting.

Det med skyld var jeg kanskje ikke i tvil om da jeg var 13, seinere hadde jeg følelsen av å styre mitt eget liv, og dette var en del av det. Da ble ikke skyld like viktig, men problemene forsvant ikke alltid av seg selv, de krevde bearbeidelse.

Det er vel ikke akkurat mulig å frata foreldre hverken skyld eller ansvar, men begge parter overlever kanskje i den grad man kan snakke sammen, helst, eller i det minste med noen andre.

Moren min var også mulig å snakke med om sånt, selv om hun ikke lettet på sløret selv, tror jeg, så lot hun seg arrestere når jeg hadde funnet ut av noe, sa faktisk sorry, det var ikke så lurt, og det var det, det var stort sett oppgjør nok for meg, når vi kom så langt. Hun sa på et tidspunkt at det en gang hadde gått opp for henne at det hun hadde lært i oppveksten ikke semte lenger. 100% er sikkert for mye her også, men jeg hadde en sterk følelse av et brudd når det gjaldt synet på oppførsel og mange andre ting, og var glad for at hun i hvert fall prinsipielt så sånn på det.

Ungdomsopprør, generation gap.

Ikke så dårlig av henne, da, det der, sev om det var mange andre problemer oss imellom.

Noen lukker munnen når ungene forlater redet, eller åpner det knapt noen gang i livet om sånt, det synes jeg ikke er en helt grei måte å behandle familien.

Altså, hvordan andre lever er forsåvidt ikke min sak, det blir det først når mine og andres veier krysses av en eller annen grunn, nært nok til at sånt blir et problem.

Men det var status, noen ser ned på folk som er fattige, rett og slett, eller på folk som ikke klarer seg, eller folk som er skitne, helt konkret.

Det som også treffer en på vei ned er ikke bare mangel på penger helt direkte, men mangel på mot, mangel på energi til for eksempel å fylle på lagrene i tide av det ene eller det andre i huset, og også mangel på evne til å ta vare på seg selv, på forskjellige måter.

Selvdestruktivitet finnes vel i alles liv, i større eller mindre grad.

Ikke alt som sees på som store uvaner er det for alle, jeg tror det gjelder røyking også, som ikke var bra for meg, men kanskje et mindre problem for andre. Jeg har kjent folk som var virkelig festrøykere, de rørte det ikke vanligvis, bare i sosiale sammenhenger eller med et glass vin i hånda.

Alkohol er ikke noe problem for meg, som jeg har sagt noen ganger, men det kan være et problem å venne folk av med å tro at alkohol nesten alltid er et problem, hvis man for eksempel skulle finne på å ta seg en øl hver dag i perioder. Nå har jeg ikke hatt penger til det på en stund, og selv om jeg sikkert hadde drukket litt mere hvis jeg hadde hatt muligheten, er det ikke så farlig, det kommer tider hvor jeg har råd igjen, også, og de store abstinensene uteblir. Jeg savner det sosiale mye mer, og det inkluderer ofte en øl, men det er menneskene jeg savner mest når jeg av en eller annen grunn blir stengt sosialt.

Antagelsen om at å “gå ut” betyr…Gud vet hva.

At man ikke er enige om hva en fest er. Plagsomme problemer eller entusiasme og – humør. Ikke Dusteforbundets hommør, masete fyll, blir vel det oversatt med…

Men at folk er fulle trenger ikke være masete.

Medlidenhet finnes også noen ganger når man mangler penger, og som også sagt, venner som spanderer så man til slutt rødmer.

Men følelsen av ikke å være noe verdt kan bli ille…til slutt ender man som en grinebiter, lett, i hvert fall, man er for mye alene og trenger normalt utløp.

Jeg vet ikke om jeg vil spekulere så mye om hva det kommer av at man ser ned på andre, jeg gjør det selv av og til, men prøver jo å la være, og å la være å gjøre mine kjipe sider til offentlige sannheter.  

Det er ikke alltid jeg lykkes.

Sorry finnes, håper jeg, når det går an å si, og å legge om stilen, når man får det til, hvis man synes man har dummet seg ut. Noen ganger er justeringer det som trengs, ikke helomvending, men det spørs jo. Misforståelser og stahet er heller ikke noen god kombinasjon, det kan egentlig kreve en god del både samtaler og arbeid med seg selv for å komme videre fra sånne posisjoner, når man ikke vil forstå eller ikke vil forandre liksom noe.

Det finnes en del legater i Norge, noen av dem også for folk som er syke. Legathåndboken finnes på nett, men kontaktinfo er ikke der, for å finne den må du kjøpe boken på papir.

Mange sånne legater er ganske spesialiserte, både etter geografi og hva som feiler deg, så man må bare bla til man finner noe som passer på ens egen situasjon, skrive en fornuftig søknad eller fylle ut et skjema, ettersom, og håpe det beste.

Jeg fikk noe fra noen forskjellige legater, sprøtt å få plutselig 5-6000 på konto, hyggelig å tenke på at noen har tenkt på…tja, ikke akkurat meg personlig, men allikevel, jeg er vant til å tenke solidaritet og har mye medfølelse selv, gir gjerne til andre når jeg har noe.

Men man kan ikke akkurat planlegge så mye etter de pengene, det tok noen måneder, vel, i hvert fall, før de kom.

Men de kom, de pengene som kom. Jeg trodde nesten det var fake da det kom en tekstmelding fra en advokat, jeg måtte ringe ham og sjekke.

Ofte blir altså sånne legater bestyrt av advokater, og mail var vel det enkleste å bruke for å få svar på spørsmål. Det meste av kontaktinfo i Legathåndboken var ajour, det var vel en enkelt gang jeg ikke fikk svar og ga blaffen.

De som gjør seg morsomme over at folk hamstrer dopapir, kan vel kanskje ikke ha vært blakke over tid noen gang.

Hvis du er nært bunnen økonomisk hele tiden (din egen bunn, da, forsåvidt, tomme lommer) – i en lang periode, så er dopapir det du ikke kan være uten. 

Man klarer seg uten eller nesten uten å handle mat en stund, helt uten mat kanskje en dag, noen dager. Man orker å være sulten av og til, det er ikke behagelig, og det går ut over noe, men det går, særlig hvis man har noe i skapet eller utsikt til litt mere om ikke alt for lenge.

Litt mindre akutte ting enn mat utsetter du så lenge, lyspærer, papir til printeren, for ikke å snakke om nye ting.

.,.,finn,no er min venn. 

Og nei, jeg vil ikke ha den lenken der til Aftenpostens annonsesider, men pengenes rettigheter eller min valgfrihet, haah, har spist seg inn hit også, og jeg bestemmer tydeligvis ikke helt over min egen blogg, den lenken kommer uansett hva jeg gjør akkurat nå.

Tror jeg.

En digresjon, som det het en gang, jeg trodde jeg eide denne avisa.

Det er mulig jeg egentlig gjør det, hvis jeg gidder å krangle skikkelig, eller kanskje noen har overlatt deler av eierskapet til de som eier Aftenposten, som eier det nettstedet.

Jus er kanskje heller ikke hva det en gang var.

Men uten dopapir går det uansett ikke. 

Visse praktiske ting og sosiale regler kommer man ikke utenom…

Fordøyelsen er tross alt der, du er på do innimellom, og å rappe dopapir fra en kafé eller låne et toalett ute…det første er uaktuelt for meg, det andre går an av og til når du er i vanlig nød i byen hvis folk er hyggelige mot deg. Det skjer.

Men noen hverdagsløsning er det ikke. Grunnen til at man hamstrer er redselen for å gå tom for penger så man ikke en gang har til det, eller, nå under epidemiske tider, at butikken ikke er åpen. Hvis myndigheter finner på å si at nei, det hadde vi da aldri gjort, stenge butikkene helt, tror du virkelig det? så føler jeg ikke at jeg forstår for mye av hvordan myndigheter…tenker for tiden, de fyker hit og dit som en stressa selger som akkurat har begynt i en helt ny bransje.

Og det stemmer vel ikke så dårlig med virkeligheten.

Vi visste vel aldri helt når noe var åpent, det ble endret hele tiden, i hvert fall ofte nok og mye nok til at jeg ikke gadd å følge med til slutt, ikke på informasjonen fra myndighetene. Jeg gikk ut og sjekket, spurte eventuelt i butikken eller på kafeen, hva som var dagens program. 

Dagens myndigheter tar rett og slett ikke så sjelden sånne avgjørelser for tiden som du tar når du er så ny i en jobb at du ikke har en anelse om hva du driver med ennå, før du har lært av mere rutinerte kolleger hva jobben går ut på.

Det ser i hvert fall sånn ut. Gjerne store ting, ikke bare detaljer.

Jeg liker ikke å snakke ned det offentlige systemet, for det pleide egentlig å fungere ganske godt, og det er trist når det ikke gjør det lenger, men det er i hvert fall delvis ødelagt av folk som har snakket med store bokstaver, negativt, om alt som er offentlig, både politikere og administrasjon, og for 25-30 år siden stemte det ikke helt, særlig ikke når det gjaldt forvaltning, offentlig administrasjon. Jeg var også sur på politikere, men ikke 100%, i hvert fall ikke på et litt normalt nivå av kaffe og litt ettertenksomhet.

Det var alltids ting å kritisere, systemet hadde antagelig noen usosiale sider jeg ikke visste om siden jeg da ikke befant meg under noen hæl, men generelt fulgte det reglene det var satt til å holde orden på, litt tregt, men det kunne være en fordel også, man rakk jo å tenke seg om, og visste omtrent hvor lang tid man hadde til å ta avgjørelser overfor systemet, en fordel når man ikke egentlig ser på det som en interessant fulltidsjobb å administrere seg selv, men som noe som riktignok må gjøres og håndteres, men helst ved siden av andre aktiviteter.

Idag vet man ikke helt hvordan systemet reagerer, og ikke hvor raskt, bortsett fra at det er mye raskere enn det var. Som sagt ikke alltid en fordel, når man er syk er tid på én måte det eneste man har nok av, og man trenger også innimellom litt tid for å tenke over hva man egentlig skal gjøre videre. Det er jo ikke helt enkelt.

Jeg fikk det til slutt, nå også, tid, altså, etter at mye har forandret seg i samfunnet – det skal tross alt sies.

Du skjønner ikke hvordan dette kan skje?

Ikke kontroll på økonomien eller praktiske ting?

Nei…da gjør du vel ikke det. Du kan jo lese alle de andre artiklene i denne serien, så kanskje du skjønner litt av et annet liv enn ditt eget, og for meg blir dette litt trøblete ikke bare fordi det var krise i livet.

Og hvis du fortsatt ikke gjør det synes jeg kanskje ikke du skulle ha eneansvar for samfunnets utforming av regler når det gjelder hverken penger eller andre praktiske saker, beklager å være såpass krass, men det finnes forskjellige vaner i livet, i den grad at vi snakker om forskjellig livsstil. De som sitter på toppen i dag…Høyre og FrP…jeg vet ikke, selvfølgelig kan man ikke snakke 100% om samme kultur selv i de partiene, men alle gruppekulturer har en slags dominerende mainstream oppfatning om viktige ting, og så henger folk med på det litt mer eller mindre etter eget hode, men hvis man fortsatt befinner seg i en gruppe aksepterer man i hvert fall de mainstream-oppfatningene sånn noenlunde.

I dag får man også hjelp til å følge systemet, men systemet er endret og hverken H eller FrP vil endre sin egen grunnholdning når det gjelder penger, virker det som. De tror også alle kan leve som dem, vi trenger bare litt hjelp…eller de tror alle lever som dem, det tror jeg kanskje også finnes, eller mange har ingen tanke om det, ikke noe blikk ut over sin egen verden.

Det var et problem før også, jeg tror jeg skjønner det, men løsningen er i hvert fall ikke én ny livsstil.

Jeg skal ta det videre, men kanskje ikke akkurat nå.

Redigert…

Man kan gjøre interessante erfaringer med salg bare ved å selge noe på finn.no. Det er jo en glimrende markedsplass, godt laget også teknisk og bruksmessig, men man kommer lett ut i situasjoner hvor man må tenke seg om allikevel.

Ett tema er å selge ting man ikke har alt for god greie på. Det betyr at man er dårligere i stand til å svare på spørsmål, og også kanskje at man får kunder som man ikke kjenner så godt til, når det gjelder vaner, tidspunkter på døgnet å deale, hva raskt betyr og hvilket språk de bruker.

Man kan antagelig risikere å dumme seg ut, eller man vet ikke helt hva som skjer fordi man ikke kjenner helt den verden av for eksempel elektronisk musikkutstyr som jeg kom inn i da jeg skulle selge en synth.

Normalt spiller jeg akustisk, piano eller orgel, og selv om jeg er vant til småtterier som jackplugger, små og store, og litt annen kobling når man bruker mikrofoner og forsterkere live, så er synth-verdenen nokså ukjent for meg.

Så man kan også få litt problemer med å sette riktig pris, særlig når inntrykket fra nettopp finn ikke stemmer helt med svaret fra en butikk. Jeg vet ikke om det er bare meg, men jeg synes ikke informasjon generelt er så pålitelig eller stabil som den var, man må mange ganger virkelig tenke seg om for å finne ut av ting, eller det handler nok en gang om å være litt i fremmed land, selv om det handlier om musikk, som jeg jo forsåvidt er utdannet i.

Men når en kjøper er litt treg etter ens egen oppfatning, og en annen plutselig hiver seg inn og sier hun kan hente den i morgen til den prisen man har satt, da kommer man jo inn i et sikkert klassisk dilemma for enhver selger, særlig når man virkelig trenger pengene.

Så hva burde man tenke på når man vil starte eller drive en bedrift, stor eller liten – når det gjelder virkninger for andre?

Det første noen vil si, er at man følger loven, hva tenker du på?

Vel. Ingen har selvfølgelig lyst til å havne i fengsel, så det sier seg på en måte selv, men for det første forandres lover raskere enn svint for tiden, og det er faktisk ikke alltid helt enkelt å få oversikt, det virker som om de som skriver dem heller ikke har det helt, ikke over samfunnet.

Bortsett fra det er jo prinsippet godt, så lenge lovene er det også.

Det første en del andre tenker på idag er miljøet.

En del tenker i sin privatøkonomi på penger først, deretter velger man vel hvilken jobb man vil søke eller hvilke forretningsprosjekter man vil inn i.

Jeg har hatt lyst til å tenke motsatt, både fordi det har vært mulig for meg i perioder som frilanser, gitt at det var et marked jeg kjente litt, og jeg må ta det forbeholdet at det alltid har vært deltidsvirksomhet for meg, enten fordi jeg var student eller altså syk.

Men tidene er tross alt ikke så ille hvis man ser på mengden penger i omløp og antall jobber også i omløp, så jeg vil litt udokumentert si at har man pengeproblemer skyldes det i stor grad sykdom eller egne problemer, eller politikk, eller hva skal man si, bedriftenes politikk, at noen stikker av med pengene er en følelse man kan få, ikke minst som frilanser på nettet, foto og musikk kjenner jeg i hvert fall litt til, det virker sånn der, i begge tilfeller.

Man kan strekke det siste til også å bety byråkrati, og det er blitt tildels verre og mye mere rotete under det jeg kaller populistbølgen. For meg ser det ut som om stor grådighet fra det offentlige er blitt mye vanligere, sammen med en tvilsom mangel på oversikt hos de som tenker ut lover for tiden. De er som sagt ofte milelange, mer som detaljerte arrbeidsinstrukser fra en kontrollfrik av en sjef, noen ganger, enn en lov sånn som jeg husker dem fra min ungdom, tørre, kan du si, men oversiktlige og nokså generelle bestemmelser, ikke detaljstyring av alt som har med småtterier å gjøre.

Eller alt som gjelder penger…

Jeg vet jeg må dokumentere de tingene bedre, men det er fortsatt et inntrykk.

Jeg har for lengst overlatt mitt etterhvert komisk lille regnskap til et byrå selv om det koster meg penger, det er hyggelig, det er én ting, men også slipper jeg å lære meg og følge med i et felt som jeg ikke liker noe særlig å holde på med, og som altså er blitt mere innviklet, sånn virker det, under dagens populisme. 

Som bedriftsleder er det jo ikke særlig lurt å la være å tenke på penger 100%, det går vel fort galt, men min idé har vært å prøve å forenkle tenkningen rundt det mest mulig så jeg kan konsentrere meg om det jeg helst vil: Å lage noe. Jeg vil også tjene noe på det, men det var ikke den mentale drivkraften bak det jeg kaller selve arbeidet. 

Noe av greia var riktignok at jeg så for meg den berømte pensjonsalderen i en tilstand av (fortsatt) fattig, registrerte alle de gjerrige og sure stemmene i politikken, og tenkte at jeg var nødt til å finne på noe selv, siden det systemet jeg var vokst opp med var på vei til å kræsjes eller endres så mye at jeg kanskje ikke ville få så mye ut av det.

Så et visst behov for penger var også et utgangspunkt, ikke bare konkret eller ikke-pengemessig kreativitet. Kanskje litt farlig å gå løs på noe sånt med litt svak motivasjon, tenker jeg her jeg sitter. Fortsatt ikke helt sikker der, jeg skylder fortsatt penger etter den perioden jeg lærte meg noenlunde noen oppstarts- eller bedriftsting. 

Men jeg har fortsatt ikke oversikt over min egen situasjon fremover uttrykt i tall, kronasjer, og det er jo egentlig en forutsetning for å finne ut av hva jeg skal gjøre.

Men tilbake til virkninger av…virksomheten. Selve det å designe kjøkkenutstyr kommer selvfølgelig fra matinteresse i mange år, jeg liker fortsatt å lage mat og spise den, helst sammen med gjester og ikke i ensomhet – og dette kommer også fra en interesse for design, litt på avstand, jeg har aldri lest designblader eller gjort noe annet spesielt i den retningen, men jeg vokste opp med at all kunst var potensielt interessant, og design har for meg i seg litt essensen av estetikk, i beste fall, form i rendyrket…fasong, og jo enklere desto bedre, det er i hvert fall et startpunkt for meg.

Små dingser var jo alltid gøy å få tak i da jeg var gutt, de kostet ikke så mye og så morsomme ut.

Trekanten, stekespaden, kom vel etter noen forsøk med andre former, tror jeg, og den fungerer også praktisk godt.

Og litt irritasjon fantes, over at det ikke var noe norsk design som matchet det danske og annet utenlandske som man også kan kjøpe og som var litt det jeg ville ha. Tradisjonelle former kan være flott, jeg har alltid pleid å handle på Husfliden, og jeg synes absolutt vi burde ha det også, men det er liksom ikke helt min stil lenger, eller ikke bare det, og ikke tradisjonelt hvis jeg vil finne på noe nytt.

Det finnes forresten norsk design som er kult, altså også på “massemarkedet” eller hva det heter, i farta kommer jeg på Øyo som har en knivserie som ser skikkelig kule og gode ut. Jeg har sett andre ting også i det jeg kaller vanlige butikker, sånne med fin design som et hovedpoeng i tillegg til bruksverdi.

Etter en stund la jeg merke til at man kunne finne mange sånne enkle former i utenlandsk design også for tiden, i noen av de samme butikkene, og tenkte at jeg nok en gang hadde funnet opp hjulet en gang til, og at det var normalt å være en del av en bølge, de kommer gjerne uten at man merker dem hvis man ikke følger spesielt med på et eller annet. I det siste tilfellet vet man gjerne litt hvor det bærer før det skjer noe.

Og så tenkte jeg etterhvert at det faktisk var bedre og enklere at man kjøpte én liten ting enn at man bygde 20 store hus eller blokker, siden det ressursmessig og CO2-utslippsmessig er bedre, og siden byer og tettsteder er i ferd med å skifte helt karakter for tiden.

Bedre med én liten trekant i skuffen enn 20 svære firkanter i nabolaget, liksom.

Utløp for det samme, som ikke nødvendigvis er dårlig i enhver sammenheng, geometri, altså, hvis man kaller det for det. Men noen av de store byggene er…for mye.

Og siden jeg faktisk også er en smule patriot, det skulle man sikkert ikke tro, men jeg hadde lyst til å få det produsert her, ikke i Kina eller Litauen, selv om jeg digger utenlandsk kultur også, ser jeg poenget med å ha noe å leve av her. Broren min er møbelsnekker og har alltid vært en knallgod venn, så det var ikke så vanskelig å tenke seg muligheten av å få en snekker til å lage dem.

Transportmessig, tilbake til samfunnsmessige konsekvenser, var det jo ikke så omfattende å ta T-banen til Grorud og få leveranse, en pose med stekespader fra en som da bor i Nittedal, eller fra en annen som bor og jobber her i byen et sted. Bedre enn båt eller kanskje bil eller til og med fly fra den andre siden av jorda når det gjelder bensin etc, selv om en pose stekespader ikke er allverden, er det jo sånn at alle monner drar, og andre holder også på med ting som ligner.

Dessuten er dette et eksperiment også. Det kunne jo bli mere.

Norske materialer har jeg ikke tenkt så mye på ennå, men det kunne jo godt være et poeng, både kulturmessig og når det gjelder transport. Nå er jo hverken Sverige eller Danmark så langt unna, så det kunne la seg gjøre å produsere der hvis det nå ble skikkelig produksjon en gang, å frakte dem, hvis det ellers passer i opplegget. Nok en gang transport, bensin eller batteri for den saks skyld. Slitasje og veier.

Også lettvint å ha folk i nærheten, på alle måter.

Eik og nøttetre og et lyst treslag jeg ikke er helt sikker på hva er, det har vært materialene, pluss bjørk på noen få, en kompis lagde noen også.

Det var et forslag om impregnering for å holde dem finere lengre, men jeg ville i hvert fall ikke bruke det som var foreslått, det var ikke et naturprodukt, og jeg ville holde det der. Det gikk an å prøve ut olje av et eller annet slag også, men jeg synes ofte sånt harskner (linolje, olivenolje?) og uansett blir en stekespade etter hvert fettete fra maten man lager, men hvis man har det bra mens man lager den, og den eldes med en viss stil, tenker jeg at man lever med det.

Jeg håper jo ikke noen putter sånt i oppvaskmaskina hvis de har en, den eneste som tjener på det er jeg hvis jeg altså har noen å selge. De ødelegger det meste, og tre i hvert fall, helt sikkert.

Plast var en idé, formen kunne godt passet, men alle stekespader slites jo og jeg har litt liten lyst til å vite at jeg spiser plast, selv om det er langsomt og lite. Jeg liker treverk, både å jobbe med det og bruke det til noe.

Økologisk?  Jeg vet i grunnen ikke så mye om produksjon av trevare, annet enn at det er kvalitetsforskjell på sånt som brukes til bygg, det gros, dyrkes, mye såpass raskt for tiden, i skogen, at det råtner mye fortere enn trær som har grodd langsommere.

Nok en innvending mot økonomregimet.

Det gikk jo an å finne ut noe mere om sånt også.

Plast kan også være et kult materiale, synes jeg, men kanskje til noe annet.

Natur har vært Norges varemerke, og jeg tenker at vi kan godt modernisere, men ikke slippe helt taket i det, særlig ikke fysisk eller hva man skal si. Tross alt lever vi i den, selv i byen merkes det, særlig i norske byer som er så små. Oslo er ikke noe unntak.

Når det gjelder penger er jo pris et problem som må løses. Kundepsykologi er en del av markedsføringsfaget, og selv om det som følelser betraktet ofte er en del overfladiske greier i det, så vil jo ikke jeg heller gå hjem fra butikken med følelsen av å ha betalt for mye. 

Ikke for lite heller, men det kommer jo litt an på om man kjøper av en som ikke er så rik eller av en stor kjede. Jeg er faktisk ikke interessert i å lure noen i utgangspunktet, i hvert fall ikke i store ting.

Hvis man går på en konsert som er gratis kan jeg ha mistanken at musikerne ikke legger så mye arbeid i prosjektet, men stemmer det? Ingen anelse, det er jo min krokodillehjerne som sier det. I våre dager hvor noen behandler musikk som en ekstrabonus, gratis eller nesten gratis, altså, har jo også spørsmålet en annen klang og et annet innhold.

Om man setter en veldig lav pris på sitt eget produkt vil man jo også kunne legge press på de som allerede er i markedet, som det heter, det er også noe å tenke over.

Jeg er såpass til populist at jeg har irritert meg over prisen på kvalitetsting, jeg har tenkt at den ofte lå høyere enn den trengte, men jeg kjenner ikke situasjonen til de som lager ting, og dessuten er det vel sånn at den rausheten jeg egentlig ønsker meg, og som er på vei ut i mange sammenhenger for tiden, den krever kanskje et visst nivå av penger som er i omløp, hvis alle er gjerrige blir det jo ikke noe småtteri igjen til de som trenger det og som ikke vil være store økonomisk. Der gjør Erna Solberg sin store tabbe, virker det som, hun tenker for mye på de store pengene, dels fordi hun sikkert tenker på de store budsjettene, altså statsbudsjettet osv, og fordi hun kanskje kjenner for mange store penger, og kanskje har en personlig oppfatning om at det er viktigere med mye penger enn la oss si mange musikere eller håndverkere som lager mange forskjellige morsommer ting.

Det er litt mye gjetning i dette fra min side, men noe må det være der. Myndighetene og politikerne visste ikke stort om hvordan kulturbransjene fungerte, virker det som. Nå vet de kanskje mere.

Den økologien har en god del annen logikk i seg enn størrelse, og økonomien i det er også litt annerledes enn mange tenker, tror jeg. Tross alt lever vi ikke av penger alene eller hva man skal si, kultur og kvalitet smører også systemene, og mer enn det, inspirerer, og forbruksvaner styres også av andre ting enn penger og priser. Pluss at noen store (musikere med økonomisk suksess) ikke kommer på banen uten en underskog av mange “små”. Samme diskusjon som breddeidrett og eliteidrett. Og skatteinntekter kommer også fra de store, men det blir neppe så mnge av dem uten de små, og ingen av dem blir så gode uten kvalifiserte musikklærere og musikk- kulturskoler. 

Poenget for meg var jo å ha muligheten til å tjene litt, jeg er egentlig ikke interessert i å bli stor, og hvis jeg klarer det og lager noe fint har jeg jo bidratt til fellesskapet også, på samme måte, nei, på en annen måte enn en som leverer middelmådige varer i massevis til mye penger, eller hus vi ikke vil ha, også med mange arbeidsplasser involvert.

Det er en gammel krangel, det der, like kjent fra miljøsida. På 70-80-tallet var det Arbeiderpartiet som snakket om arbeidsplasser og vi som snakket om miljø, og Høyre var den gangen også i samme posisjon, nei, ikke f…, vi trenger pengene og arbeidsplassene.

BNP øker uansett om vi produserer viktige eller uviktige ting, og så får vi krangle om hva som er hva. Det er politikk, nærmest.

Men både når man planlegger produktet og politikken gjelder det å tenke på både penger og kvalitet, samfunnsmessig, i dette tilfelle. 

Kvaliteter, altså i betydningen fysiske og mentale virkninger, på verden, ikke bare kvaliteten på selve produktet.

Det er en gründer oppe ved Kongsvinger et sted, tror jeg, som ifølge en reportasje jeg leste skal holde på sånn, alt skal stemme samfunnsmessig, miljø, arbeidsmiljø og andre ting. Jeg tror det var møbler han skulle lage. 

Høres kult ut.

Man skal heller ikke glemme at å designe ting er et arbeid som skal betales for, der tenker mange fortsatt nokså gammeldags og slenger skit, nærmest, til nye ideer. Det skjønner jeg ikke helt, ikke generelt, selv om man klarer seg med noe annet er det jo i beste fall en kunstgren, og det skulle gi både et push for identitet hvis det funker og kunne gi nye ideer til hvem som helst og som sagt noen praktiske sider som i beste fall fungerer bra.

Jeg skal sikkert ikke ta de kommentarene for alvorlig, jeg kan være for løs i leppa selv og må si sorry.

Snekkerne skal jo også ha noe for jobben og behandles ok, og eventuell kred et sted som andre ser. Litt reklame der skader vel ikke. De var kule å snakke med, om design og bruk og hvordan de kunne lages, og jeg overlot litt av tenkinga til dem med vilje for ikke å være helt kontrollmaniac.