Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Jeg tror vi alle føler frihet og trenger og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre. 

Systemer kan gi meg frihet, og systemer kan ta bort frihet.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt.

Semulepannekaker, norsk tradisjonsmat.

End of the line?

Økonomi for idealister Posted on 14 Jan, 2021 14:47

Har man ikke smør eller olje i huset…det høres ut som en litt kjip ting å ha glemt å kjøpe, men sennep egner seg som nevnt også til å ha på brødskiva, hvis man liker sennep, da, og faktisk, man kan varme ting i det. Jeg skal trekke litt fra påstanden, det var nok litt fett i panna også, litt smør fra tidligere og sennep, men jeg la i litt søt sennep (fra Bergby) og litt fransk, Dijon-sennep, og pepper, og vel litt salt også, og et lite hvitløksfedd som jeg rakk å gi litt varme før jeg rett og slett rullet noen strimler med ganske godt grovbrød fra butikken i det.

Jeg turte ikke å prøve å gjøre det sprøtt, men det kan hende det går an. Myke, søte brødbiter med en del pepper ble det, men i går varmet jeg sennep, også i panna, nok til at noen av sennepskornene ble sprø (den franske sennepen var den typen med hele sennepskorn).

Også interessant.

Jeg vet ikke, jeg håper jeg får orden på økonomien såpass at jeg ikke må gjøre dette, men på den annen side, det er vel nok fattigmanns mat som er blitt slagere hvor som helst.



Estetikken og…fattigdommen?

Økonomi for idealister Posted on 02 Jan, 2021 15:00

En døgenikt.

Han jobber ikke.

Snylter.

Jeg stopper kanskje der med å legge ordene i munnen på noen andre, for å finne temaet jeg tror jeg slåss med når det gjelder kunsten og pengene.

Det nyttige.

Fortsatt sies det at kunst er luksus.

Kunst i…videste forstand gir deg liv.  

Det gjør noe med deg.

En dans, en sang, et bilde, en symfoni, en jazzlåt.

Rock.

Mat.

Rare ting.

Kunst også, selvfølgelig gjør menneskelig kontakt, naturopplevelser og andre ting det samme.

Men kunst er et fellesområde, eller mange, siden ikke alle ting føles som hjemme for alle, men noen. 

For noen.

Den snakker om…alt, til alle, i prinsippet, hvis den treffer en.

Hvis det ikke treffer deg treffer det noen andre.

Gir dem noe.

Vi bør respektere hverandre og hverandres verdener.



Lei av slitte klær

Økonomi for idealister Posted on 03 Dec, 2020 03:41

En annen ting man må regne med skjer både når man har dårlig råd over lang tid og hvis eller når man får hodet over vannet igjen – er at en del praktiske vaner forandrer seg eller er annerledes enn hos folk med stabilt god økonomi.

Dels må man være mere sparsommelig med mat, man spiser opp mer, spiser tørt brød osv, men en mulighet er også at de vanene ikke bare forsvinner når man får penger, men man slipper litt taket, kjøper og spiser litt for mye, for eksempel, litt fest når man kan.

Det er bare menneskelig.

Samfunnsplanleggere burde ha dette også i bakhodet. Er man sliten, i livet, er det også vanskeligere å holde orden på de praktiske sidene av livet, også sånne ting som avfallsssortering. Uten sammenligning forøvrig kan noe av det samme skje når man har små barn.

Man blir også lei av ikke å ha råd til ting, og går man også litt tilbake i tid vil jeg tro nokså mange har vært så lei av å være fattige at det finnes nærmest rekylreaksjoner eller hva man skal si, som blir der lenge, uforholdsmessig mange går på salg selv om økonomien tilsynelatende er i orden hvis man studerer statistikken, man har angst for privatøkonomien lenge etter at den har blitt håndterbar, noe som også kan føre til i og for seg irrasjonelle prioriteringer.

Og så videre. Det kan ta generasjoner før sånt har stabilisert seg, selv når det er praktisk og økonomisk mulig.



Angst for penger

Økonomi for idealister Posted on 01 Dec, 2020 01:31

En annen ting som kommer når du har levd på for lite penger over tid, er angsten for tom lommebok. Hadde du den ikke før du begynte å slite økonomisk, kommer den på et tidspunkt. Plutselig gir det å ha noe på konto ikke nok trygghet, 5000 er ikke nok, selv ved høyere summer fortsetter stresset, i hvert fall hvis pila på kontoen er på vei ned.

Dette inntreffer kanskje ofte når økonomien tross alt er i ferd med å bedre seg, da først har man overskudd til å merke hvordan man har det. Som sagt synes jeg medlidenheten har en tendens til å minke, også, følelsen av at alle med sånne problemer er i samme båt blir litt borte, man blir opptatt av å beholde de pengene man har.

Til en viss grad må man jo ta vare på seg selv også.

Jeg snakket en gang med en, som jeg tror jeg også har nevnt, som ikke syntes det føltes trygt – for landet – å ha 5000 milliarder eller noe sånt i oljefondet, nivået var omtrent der da. Jeg har glemt hvor mye han tenkte begynte å nærme seg nok, men han hadde en idé om at vi burde kunne leve som rentenister – altså bare av rentene.

Om han virkelig mente det vet jeg ikke helt, mange av oss har en tendens til å fable litt mye privat, også om felles anliggender.

Men det illustrerer angsten for pengene, som sitter i mange, kanskje flertallet, og som det kan virke som man ikke kjenner hvis man har vokst opp med god økonomi – og blitt der. Den tryggheten mange ledende politikere i dag snakker med, for ikke å snakke om evnen til å være uberørt, forteller oss at de ikke riktig kjenner historien til mange av dem de…styrer.

Oss, kan jeg kanskje si, selv om jeg ikke er vokst opp med pengemangel. Nå har jeg i hvert fall erfart den, og sett litt av den erfaringen hos andre.

Men den utryggheten jeg snakker om, finnes i hodene til andre politikere, som gjør forsøk på å styre samfunnet litt som de styrer sin egen lommebok – i redsel, antar jeg, og i hvert fall strenghet.

Redigert etter publisering.



Å ha en bedrift

Økonomi for idealister Posted on 27 Oct, 2020 23:48

Etter å ha slåss med min egen økonomi nå noen år, ikke minst fordi jeg måtte låne en god del penger for å «utvikle» den stekespade- og også kjøkkenredskapsideen. Jeg tipper enhver gründer kjenner til en sånn periode, bortsett fra at jeg har valgt «the hard way» og betalt hele greia selv, eller rettere sagt venner og slektninger har båret meg med sine bankkonti og velvilje, jeg har ikke orket å ikle meg byråkratiske gevanter hverken av privat eller offentlig karakter og har altså ikke begynt å øve meg på å skrive søknader og fylle ut skjemaer.

I og for seg hadde jeg faktisk hatt pengene, jeg arvet en slump for noen år siden, men jeg var lur nok til å låne bort omtrent det jeg trengte til dette, og mesteparten er ikke kommet inn igjen. Det jeg faktisk har fått tilbake var atskillig mindre summer, som jeg lånte bort til folk med virkelig og jeg tror vanligvis dårlig råd, alt det fikk jeg tilbake i god orden, så all respekt fra meg til folk som er vant til å slite og vant til å være fattige, kanskje, de holder tydeligvis lettere ord. De er vant til å ha det vanskelig, de vet hva det er.

Det kan gjerne legges til at systemet og tidene er såpass uvanlige og rare, særlig når det gjelder penger var FrP-Høyre-regimet ikke spesielt ok å forholde seg til, i hvert fall språkbruken fra de der ministrene var så krass at det var flere enn meg som skvatt. Høyre har mere erfaring med profesjonell markedsføring og flere behagelige ord på lager, men jeg vet ikke i hvor stor grad sosialpolitikken osv egentlig er endret siden da.

Men det jeg skulle si var at jeg kan forstå noe av det som følger med å ha ansvaret for en bedrift, man er for eksempel nødt til å ha noe penger tilgjengelig til enhver tid eller til andre formål enn privat forbruk, som man ikke kan bruke opp uten videre, og det tenker man kanskje ikke over når man har lønn og fast jobb. Der ligger vel Carl I. Hagens politiske engasjement, jeg tipper det har noe med faren å gjøre, som vel var sjef for Nesoddbåtene. Han døde relativt tidlig, i 1969, og selv om jeg ikke har lest Hagens selvbiografi, kan man jo gjette på at det har satt noen spor, som sagt uten at jeg vet noe om det.

Kanskje på tide å bli litt mere flerspors, både for ham og det Fremskrittspartiet som han mer eller mindre startet opp og drev, sikkert med navn fra programmet til Høyre, som vedtok allerede rundt 1970 at de var et «fremskrittsvennlig» parti eller noe sånt. Det sto i prinsipprogrammet deres i hvert fall inntil nylig.

Det er vel ikke helt riktig å kalle FrP et énsaksparti, men all politikk kan ikke begrunnes ut fra næringsfrihet, selv om bedrifter er viktige, er samfunnet tross alt mer enn bedrifter.




Kort om å blande bransjer

Økonomi for idealister Posted on 10 Sep, 2020 01:00

Jeg ser at jeg blander kortene litt i den siste artikkelen om kunsten og pengene, når det gjelder forholdet til arbeidsgiveren, som frilanser.

I musikksammenhenger der jeg har vært vil de som administrerer kulturskoler osv som regel være musikkutdannet selv, og dermed vet vel alle hvordan opplegget er, hvilke problemer man har og hvilke behov. Tempoet og rytmen er gjenkjennelig.

Hvis man både frilanser som musiker og jobber i vanlig skole eller barnehage, eller generelt befinner seg i flere bransjer samtidig, kan det kanskje oppstå problemer fordi ting ikke passer helt sammen eller fordi man ikke vet hvilke behov en musiker har. Men jeg har ikke opplevd det selv, holdt egentlig bare på å begynne i en barnehage hvor det var helt motsatt, hvor det jobbet en som jeg tror var gift med en jazzmusiker og selvfølgelig visste alt om det livet.

Det hadde jo sikkert vært gull å være der, i hvert fall, dessverre kom det noe imellom og det ble ikke noe av.

Uansett er vanlig undervisning og musikk så beslektede bransjer, det er nok mye forståelse begge veier.



Forskjellige måter å skaffe penger

Økonomi for idealister Posted on 09 Sep, 2020 23:51

Jeg husker jeg var hos en psykolog en gang for å diskutere arbeidsmuligheter, det er en evighet siden, det fantes et kontor som drev med den typen rådgivning.

Det første han spurte om var “hvor engasjert har du lyst til å være i jobben?”

Ikke så dumt spørsmål å stille til en som sleit med seg selv.

Det tas av mange for gitt at “mest mulig” er det eneste riktige svaret, men det er klart, noen ganger er rutinearbeid helt ok, det er vel bare den følelsen av å ha kommet inn i noe og ikke klare å komme seg ut hvis du vil, ufrihet, det kan være skikkelig kjipt.

Et annet spørsmål er “hvordan vil du tjene pengene?”

Jeg husker jeg tenkte etter å ha brukt masse tid og krefter på å være miljøaktivist som tenåring, jeg tok bussen inn nesten hver dag når jeg kom så langt som til det der kontoret, og helger og ferier tildels også, tror jeg, at det der var det jeg var mest engasjert i, og det var med noen få unntak ikke betalt jobb.

Ikke noe feil med å gjøre det, selv om jeg forhåpentligvis er blitt litt mere voksen, står jeg for hovedinnholdet i det vi drev med og det vi sa. 

Jeg tenkte bare på det etterpå, når noen begynte å snakke om engasjement i jobben, at de jobbene jeg hadde fått vanlig lønn for, den gangen, ikke var i den kategorien, selv om det var ok jobber og hyggelige steder å jobbe.

Jeg plagdes vel ikke akkurat av noe av det i en alder av 19, litt utbrent for første gang etter det idealistarbeidet, jeg skiftet spor, fikk meg en kontorjobb først og hadde det gøy med å være…lagersjef, i grunnen, det var bare meg, da, på det lageret, men et hyggelig kontor å være på. Kaffe halv ni eller noe sånt, eller kanskje kvart over åtte, og så løp jeg opp og ned trappa resten av dagen med ordrer og sånt.

Men for å oppsummere enda en gang…

Som frilansmusiker på deltid må du passe på ryktet ditt, det vil si at, som i enhver annen jobb forsåvidt, må du sjekke signaler når det gjelder den jobben du gjør, og styre innsatsen og læringen av nye ting litt i den retningen hvor oppdragsgiveren din mener det mangler et eller annet.

Forskjellen fra en vanlig jobb er at du mister jobben med en gang omtrent, de ringer deg ikke.

Så må du være tilgjengelig, og det er i og for seg et poeng uansett, når du jobber deltid, og slitsomt hvis du selv er sliten, da har du egentlig lyst til å gå på jobb en fast dag i uka eller to eller tre, og så ikke mere. Det kan fungere sånn i perioder, jeg har gjort det, men det betyr jo færre inntekter når du ikke aker deg innpå med flere jobber, men stopper på den ene. Hvis en arbeidsgiver ikke har bruk for deg så mye, men nabo-skolen har, så må du nesten si ja, ellers, nok en gang, forblir innboksen tom eller telefonen taus.

Man må være fleksibel, og man må være tilgjengelig. Det siste er vel grunnen til at det kan være vrient å ha flere arbeidsgivere, men mange har det jo allikevel. Noen arbeidsgivere skjønner hva det handler om og er fleksible selv.

Er man skikkelig populær av en eller annen grunn kan man kanskje tillate seg å si nei noen få ganger, jeg har vel opplevd det, men det finnes en grense som ikke er vanskelig å nå, og hvis du er så på kanten at du må avlyse noe du har tatt på deg, mister du vel den populariteten, pling og plong.

It’s a hard life…

Pengemessig må man vel ikke ha så mye på konto bare for å holde en sånn virksomhet i gang, som pianist eller pianolærer, man må ha et sted å øve, man må ha en printer som ikke er kræsja, papir osv. til noter, og penger til å reparere hvis den ikke vil en dag. Andre mindre utgifter, til reising, for eksempel.

Store kostnader er det forsåvidt ikke, men man kan jo ikke være helt blakk.

Tid og energi er som regel mere knapphetsgoder med mindre man altså er nær bunnen økonomisk.

Når man setter igang med produksjon, de der stekespadene, for eksempel, må man ha litt mere på konto, såpass at man kan bestille en ny batch fra snekkeren, i hvert fall. Ellers har man jo ingenting å selge. Jeg har aldri hatt noen egentlig sparekonto, og joda, det skyldes litt personlighet, men når man blir syk kan man bare glemme å ha en sånn luksus, det tenker jeg i hvert fall ikke er lett.

Risikofaktor i det første tilfellet, frilans, er arbeidsevne, i det andre faktisk tom konto. Hver for seg kan de to tingene stoppe hele geskjeften.

Det spiller jo i det første tilfellet en rolle når du får lønn, i gamle dager var de offentlige systemene, og de private også, forresten, såpass trege at man fort kunne bli nødt til å låne litt, frem til lønna kom på konto. Det finnes som regel en frist, en fast dag i måneden som timelister må være inne, ellers må man vente enda en måned på pengene. Har du en sjef som vet det og passer litt på deg er det jo superhyggelig. Jeg har opplevd det.

Penger fra salg kommer vel stort sett inn med en gang, enten man selger selv på en messe eller noe sånt, eller på nettet. Det man må passe på både når man fakturerer noen andre og når man selger ting selv, er å sette av penger til skatt.

Systemene og tenkemåten i det offentlige, skatt osv, er lagt om så mye de siste årene at jeg ikke har noe i dem å gjøre lenger, jeg synes hele opplegget er rotet til, jeg har ikke lenger bruk for mine kontornerd-kunnskaper, noen tenker helt annerledes. Jeg overlater regnskap og selvangivelse til et regnskapsbyrå som har spesialisert seg på sånne gærninger som meg, kunstnere og musikere og sikkert andre kreative sjeler, og de kan de tingene jeg ikke kan og følger med på regelendringer osv som sikkert kommer like tett som oppdateringer på Mac’en eller PC’en. Det koster litt, men det lønner seg, er min konklusjon, og jeg slipper å bygge om hodet på den måten som det i praksis bes om for tiden hvis du skal fungere i systemet.

Det skal sies at hvis man har tenkt å tjene penger på et firma er det sikkert ikke så lurt å overlate planlegging og tenking rundt penger til noen andre eller til…ingen. Men de siste par årene har jeg faktisk levd litt sånn som jeg gjorde som student, og det betydde at jeg tok litt det som bød seg og litt det jeg hadde lyst til å gjøre, styrte unna gratis jobbing og fikk min lønn.

Beregning av honorar, når jeg må sette en pris, har jeg gjort så enkelt som at jeg som regel vet hvor mye svette og timer en jobb vil koste meg, vet hvor mye jeg synes er ok og eventuelt høy betaling for den jobben, og setter størrelsen på betaling etter det. Litt kjennskap til “markedet” for frilansere, for eksempel undervisningstimer, er også lurt. Typisk nok er jeg som regel for beskjeden, men jeg pleide i hvert fall å komme hjem med nok penger til å føle meg ok.

Magefølelse, kombinert med litt kunnskap om hvor jeg befinner meg.

Heltids frilanser har jeg ikke vært, og jeg har heller ikke hatt ønske om å overleve 100% på den måten, det krever antagelig mere næringsvett enn jeg har lyst til å ha eller opparbeide meg. Fast lønn og tariffer som er ok var i hvert fall for meg alltid en fordel, jeg likte ikke veldig godt å deale.

Et problem oppstår når man ikke orker mere i ett spor, man er lei og sliten og vil gjøre noe annet.

Dette er jo et problem i kreative yrker, kunsten og pengene igjen. 

Som publikummer er man kanskje vant til å forlange valuta for pengene, men når det man betaler for er inspirasjon må man jo egentlig finne seg i å betale for noen pauser i arbeidet også. Kunst er basert på i hvert fall et visst mentalt overskudd og på nyskapning og det betyr goddamit i dette tilfelle ikke måter å tjene penger, men ny kunst eller nye ideer. Ellers får jo ikke publikum det de vil ha. Det kan være opp og ned om det i det hele tatt finnes.

Ethvert arbeid har sin rytme, er jo også en konklusjon.



Pengene i tiden

Økonomi for idealister Posted on 18 Aug, 2020 22:11

Jeg sitter og tenker på penger.

Å komme seg ut på arbeidsmarkedet er jo et mål for mange. Kanskje for meg også.

Jeg har ting som nok kunne selges, som jeg sier, hvis jeg er i stand til å selge dem, det er faktisk et fag, og hvis jeg er i stand til å gjøre det som skal gjøres for å få det til.

Jeg holder på med det, jeg prøver.

Men man stanger i andre ting også.

Hvis man kan snakke om en krokodille i rommet i Oslo og jeg vil tro i Norge, så er det penger.

Krokodillen i rommet er det i en familie som ingen vil snakke om, men som er det egentlige problemet, det som låser familien fast i et eller annet, en situasjon som burde vært, burde bli annerledes, hvis folk i familien skulle ha levelige liv.

Det kan være en skikkelig alvorlig hendelse, misbruk av barn eller noe sånt, eller det kan være en kontrollfrik av en mamma som i realiteten bestemmer alt i familien, kanskje uten at noen legger merke til det.

Et eller annet som er underforstått, som alle må rette seg etter, men som ingen egentlig kommenterer eller er tilstrekkelig kritisk til, til å få gjort noe med det.

Mange vet ofte ikke om det, er ikke klar over at det er et problem eller eventuelt hva det er.

Men hvilken status har penger i vårt samfunn, i vårt land og i…min by?

Hvis du har lest en del av det jeg har skrevet vil du ha fått med deg at min historie er litt spesiell også når det gjelder penger, jeg ble akutt syk sånn midt i 20-årene, 26-27, og selv om jeg jobbet det jeg klarte videre, i perioder, måtte jeg jo overleve på trygd. Det var en lettelse å få det, forresten, da trenger man ikke lure hver dag eller hver uke på hvordan man skal overleve økonomisk, når arbeidsevnen er så dårlig som den jo var.

Så jeg har lært meg å overleve på ikke så mye penger, vent meg til å passe på å være sosial eller dra et sted og beøke noen den delen av måneden jeg har hatt penger, osv osv. Lært meg å lage god mat av ingenting, som jo moren min også kunne og som sikkert en haug med folk som er eldre enn meg kan.

Men den tyngden det er å ha hele ansvaret for din egen og eventuelt familiens økonomi, og fikse det, det begeret har jeg i grunnen aldri klart å tømme helt til bunns.

Da jeg var gift delte vi jo på det ansvaret, og jeg bidro det jeg kunne, og det gikk i hvert fall rundt, det endte ikke med økonomisk kræsj. Ferie i betydningen utenlandsreiser eller hotellopphold hadde vi de gangene det plutselig kom inn penger, det har vært et par hus og leiligheter i min familie som enten noen har bodd i eller vi har brukt som hytte, og når forrige generasjon dør blir jo sånt gjerne solgt, når det finnes.

Faren min hadde faktisk litt penger som han plutselig delte ut til oss ungene et par ganger, jeg visste vel igrunnen ikke at han hadde dem.

Så de gangene var det litt fest, en tur til Paris, til Kanariøyene, på Interrail med egne unger.

Ellers har det jo vært litt på det jevne, som man sier. Man må være litt forsiktig, eller hvordan Ingvar Ambjørnsen beskrev den siden av saken i Ellings liv.

Men status…jeg blir kanskje ikke lenger overrasket over sånne kommentarer som…»Er det noe sted penger ikke er et statussymbol?» – jeg har langsomt lært meg eller sett at mine ideer om penger eller andre ting faktisk ikke finnes overalt rundt meg.

Mange snakker jo ikke om alt heller, det som funker, det funker, sånn lever jo mange, og ens eget liv er ikke nødvendigvis oppe til diskusjon rundt hver sving.

Men jeg har i hvert fall aldri sett på penger som et statussymbol.

Jeg har vært naiv, kan man nok si, og når man får et sammenbrudd er vel ikke kynisme det første man strekker seg etter, man trenger jo så inn i granskauen hjelp og medfølelse, også, så lenge det kommer litt på egne premisser og man ikke oppfattes som for stakkarslig. Det er jo ikke så deilig, men jeg har stort sett sluppet unna det. Jeg hadde et liv før det smalt, er blitt respektert for det jeg gjorde og det jeg var, antagelig for mye, eller så er det bare meg som har for mye selvtillit.

Det er nok ikke så usannsynlig.

Jeg møter ennå eldre kvinner, mødre og for lengst bestemødre, som nevner eller snakker om selvtillit som en viktig ting de har prøvd å gi barna.

De har helt sikkert hatt for lite selv, og det er jo en normal reaksjon når man får barn, at man starter i den enden at man i hvert fall vil gi dem det man selv ikke fikk, så de skal slippe i hvert fall noen av de problemene man selv hadde.

Det er nok i bunn og grunn ikke tilstrekkelig, og er man sammen med barna sine er det neppe det eneste man gir dem, heller, enten man tenker over det eller ikke, drypper det vel litt på klokkeren av andre hyggelige ting som man ikke en gang tenker på at man har.

Jeg skal ikke begynne å legge byrder på noen…tilstrekkelig barneoppdragelse…jeg vet ikke helt hva det er.

Men det at man sitter fast i sítt eget liv, i hvert fall i perioder som er lange nok til at det får barna med seg, det preger dem, det kan i hvert fall være nok til å gjøre barna oppgitt.

De vil jo videre, de ser på de problemene deres foreldre er opptatt av som foreldet, allerede løst i deres egen generasjon. 

Man burde nok lytte litt til det de sier om sånt, selv når man ikke fikk gjort noe med det.

Det er jo normalt at man ikke får gjort alt…

På den annen side, hvis man ikke hadde tenkt sånn som man gjorde, for eksempel med selvtillit, hadde de problemene kanskje ikke blitt løst, rett og slett. Man trenger jo selvtillit også, men man trenger andre ting…også. Uansett om det var det vanskeligste punktet for mamma og/eller pappa, det som aldri ble ordentlig løst, og uansett om man derfor klarte å gi barna det.

Men man trenger det også.

Det finnes jo ting i den generasjonen man tilhører som man kan henge seg på, fordi generasjonen som helhet har kommet seg videre i tiden. Jevnaldrende har kasnkje ikke hatt akkurat de problemene, eller noen har vært med på å løse dem, som sagt.

Så hvor stammer problemet penger fra, i en befolkning?

Jeg kan høre latterbrølet, jada, selvfølgelig.

Hvem klarer seg uten penger osv.

Det finnes vel fortsatt folk i live som er født til og med rundt 1. verdenskrig.

Lenge siden på mange måter.

Hvis man er født si rundt 1920 har det spørsmålet antagelig en helt spesiell klang. Jeg vet ikke en gang hvordan den lyden høres ut, jeg kan bare se på bilder av fattigdom fra den tiden.

Det ser alvorlig ut.

Født rundt 1930, som mine foreldre, da er det fortsatt vanskelig, sånn føles det fra min posisjon, det snakkes om og det tenkes og det preger avgjørelser, men jeg vil tro fargen på det hele er litt annerledes.

1940, da begynner vel en god del kvinnelige akademikere å komme frem, for eksempel, også fra såkalt arbeiderbakgrunn, så noe må ha skjedd med pengene også. Det krever et visst mentalt overskudd å ta en sånn utdannelse, som psykolog eller etnolog, for å nevne to fag som finnes i min nærhet i den generasjonen.

1945…krigen. 

Eller freden, hvor totalt nå den følelsen slo inn.

Jeg tør ikke si for mye, det føles…følsomt. De små tingene jeg har snappet opp, som virker forståelig…ut fra det jeg oppfatter som en normal målestokk, er at…når det gjelder penger…ting ble i hvert fall ikke bedre.

Altså, under krigen.

En situasjon med mye fattigdom, til og med sult i perioder, og så en virkelig krise på toppen.

Jeg kan forstå…at det ikke var enkelt, og at det setter seg i både hodet og kroppen.

Kulturelt, som jeg har vært inne på, må det også ha hatt en hel masse konsekvenser, jeg tenker både på levemåte, tenkemåte, og kunst, som jo delvis er et speilbilde av samtiden.

Etterkrigstiden…når den nå begynte og sluttet?

Velstand, optimisme, frihet, og det handler jo mye om penger, det også.

Født i 1990, 2000, 2010…

Mengden penger i Norge er ekstremt mye høyere i dag enn før, til og med i min levetid (1963-) merkes det utrolig godt. Da jeg ble sendt i butikken for å handle stengte den klokka fem, vel, så folk rakk hjem fra jobben som sluttet liksom fire, med mindre du drev en skraphandel eller et gartneri, sånne morsomme folk fantes der jeg bodde, men shopping var vel ikke akkurat en del av min verden, voksne eller barn. Jeg følte ikke behov for mere butikk enn vi hadde.

Angsten for fattigdommen – hvor relevant, hvor riktig og viktig er den følelsen idag sammenlignet med si i 19…38?

1920?

Hm.

Det er forskjell på å være en privatperson og et land, eller en en kommune.

En bedrift.

Det er forskjell på å styre en families økonomi og et lands økonomi.

Ikke alle tenker så langt, faktisk ikke. Noen sitter, ofte på sidelinja, og snakker som om de visste hvordan ting hang sammen i samfunnet.

Man kan ikke strekke seg lenger enn fellen rekker…

Nei.

Det er jo sant i begge tilfeller, familien, og regjeringen eller Stortinget.

Men ordene betyr virkelig ikke det samme i begge tilfeller.

Hva som er forskjellen er vel temaer i mange deler av samfunnsdebatten, eller burde være det.

Det private perspektivet, og det offentlige.

Hør, jeg vil ikke stoppe kjeften på folk, men jeg prøver å si hva jeg synes er litt på sida av ting.

En samtale, det er det vi trenger, men da må vi snakke om de samme tingene, sånn noenlunde i hvert fall.

Et samfunn, et land…er en litt større greie enn en familie. Andre muligheter, andre begrensninger, andre konsekvenser av det man gjør.

De finnes jo i begge tilfleller.

En frihet finnes vel også, ikke alt man gjør privat betyr like mye for verden rundt en, selv om vi er nødt til å diskutere en del temaer.

Klimaet, for eksempel.

Man har rettigheter.

Men for meg, liksom?

Siden jeg tenker såpass mye på samfunnet bestandig, dette er noen hindringer jeg møter.

Forventningen om at jeg skal interessere meg for penger.

Noen gjør jo faktisk det, som fag.

Greit nok det, så lenge konsekvensene av det de holder på med ikke går for mye ut over andre ting enn penger.

Det er som med alt annet, forsåvidt.

Jeg gjør ikke det, jeg interesserer meg for helt andre ting, arbeidsmessig, og ellers ikke for pengene i seg selv, bare det jeg kan kjøpe for dem.

Det interesserer meg selvfølgelig i samfunnsperspektiv, hvordan og i hvilken grad de styrer utviklingen.

Jeg prøver egentlig å få finne ut hvordan noen av de prosjektene jeg har satt i gang, kan gi meg noen inntekter.

Men interessen ligger vel mere i å gjøre de tingene, heller enn å tjene pengene, som med de fleste kreative eller kunstnere eller musikere, tror jeg. Der ligger i hvert fall den tradisjonelle oppfatningen av problemet med kunsten og pengene.

Man skaper nye ting, men de handler ikke om penger.

Et styresett, som noen sier, i dag, som har en mentalitet når det gjelder penger, som jeg ikke liker noe særlig.

Gjerrighet og misunnelse, i en situasjon hvor samfunnet har mye penger.

Ødeleggelse av fellsgoder og fellesløsninger i samme situasjon, vi har råd til mye av det.

Hvis vi snakker om gamle dager og folk som er født for lenge siden, og som fortsatt lever, så er den beundringen for pengene også noe jeg synes er…plagsomt.

Jeg kan skjønne det, hvis du er vokst opp med mange rundt deg som virkelig ikke hadde nok…

Eller kanskje problemene ligger et helt annet sted enn selve fattigdommen, selve mangelen på penger.

Kanskje det handler mer om selvtillit.

Det er i hvert fall et nasjonalt traume alle burde kunne kjenne seg igjen i.

Jeg mener, hvorfor brauter de som brauter?

Hvorfor gjør vi det?

Det handler vel, hvis vi ser litt stort på det, om manglende selvtillit.

Styrke er ikke alltid styrke.

Vel så ofte skyldes den svakhet, man kompenserer.

Når den er knyttet til penger, så er vel følelsen av status også knyttet til penger.

Jeg argumenterer ikke 100% mot status, jeg kan godt gi andre noe av det, også, det er vel en sånn ting som må være der, litt, bare vi ikke legger alt for mye i det.

Han har gjort det bra…et uttrykk som jeg i grunnen ikke har tatt inn før de siste årene. Jeg har aldri brydd meg noe særlig eller dømt folk etter det, som sagt, både på grunn av personlig holdning, og at familien ikke var fattige selv om vi heller ikke var rike, at samfunnet da jeg gikk på skolen begynte å se på for mye penger og status som too much på grunn av miljøproblemene, og i det hele tatt, kanskje. Andre ting ble sett på som viktigere.

Som til og med Torbjlørn Berntsen sier, idag, da, ikke for 40 år siden: Når du ikke får igjen brødboksen, gir det ikke mening å slåss for stadig mer.

Og jeg vil legge til: Så lenge myndighetene – idag – ikke lager om hele sosialsystemet etter kjipe prinsipper.

Så lenge vi ikke havmer tilbake der vi var bare på grunn av teite prioriteringer og politiske valg, i en situasjon som ikke er lik 30-tallet selv om det finnes en del paralleller.

Det er en forutsetning, at det fortsatt finnes en sosial holdning på toppen av politikken. 

Gjør det det?

Jeg ser ingen grunn til å kutte ut den velferdsstaten vi hadde, sånn som det antagelig glapp ut av Carl I. Hagen i et intervju en gang, i en svensk avis, som jeg har sagt litt for mange ganger.

Og – jeg tror fattigdom i dag har litt andre…enten årsaker, privat er vel det riktig å si, eller utslag, samfunnsmessig, enn på 20-tallet, som noen fortsatt har som referanse.

Den gangen må jo mangel på materielle ressurser ha vært et tema, sosialt, ikke bare miljømessig som idag, samfunnet hadde kanskje ikke nok totalt til å gi alle det de ville ha av materielle goder.

Det er nok kanskje fortsatt klassesamfunnet som spøker under overflaten av utviklingen og skaper problemer, men de kommer i befolkningen mer i form av psykiske problemer, mangel på kunnskap, mangel på relevant kunnskapm for å delta i debatten.

På grunn av velstanden, relativt sett, vi har hatt rikdomsproblemer ganske lenge, hjerte- kar-sykdommer som viktig dødsårsak, ikke…jeg vet ikke hva folk døde av, egentlig, smittsomme sykdommer, antagelig. Generell svekkelse på grunn av et materielt hardt liv. Det er ikke så sunt å være mye sulten.

Sjekk for Guds skyld det jeg sier om dagens situasjon, og juster hvis det bare er delvis riktig. jeg har ikke sett på statistikkene, jeg bare leser aviser og snakker med alt for mange, også om psykiske problemer.

Tesen er at fordi mange har hatt bedre råd, har flere plass til å ta vare på seg selv psykisk også, det er jo den positive siden hvis samfunnet er der for dem på en eller annen måte, og de problemene, psykiske, som var der på grunn av fattigdom eller tilknyttede mentale problemer, undertrykkelse, kjiphet, de kommer opp til overflaten.

Det er omtrent det jeg sier.

Problemer, mentale, kommer det kanskje også ut av en overdreven digitalisering i samfunnet, som krever at man er fortrolig med å bevege seg i en abstraksjon, som  dataverdenen faktisk er, til og med en bestemt type abstraksjon som nesten ingen vet ordentlig hva er, minst av alle de politikere som  gjør hva de kan for å digitalisere…alt?

Selv profesjonelle datafolk kan ofte bare bruke maskinene, de kan ikke forklare i vanlige ord hva de er eller helt hvs de gjør.

Samfunnsmessig enda mindre.

Mest av alt kommer det i hvert fall opp til overflaten mentale problemer fra bunnen av samfunnet.

Den mentale siden av et klassesamfunn som er i ferd med å forsvinne.

Yey…

Det er klart, selv i 1870 eller for den saks skyld 1770 eller enda lenger tilbake, fantes det også mentale sperrer og problemer – i samfunnet – som gjorde det vanskelig å løse fattigdomsproblemet. All den iditiotiske overlegenheten, sjåvinisme, om man vil kalle det for det, mellom overklasse og arbeiderklasse, og sånt sprer seg jo gjerne også, og blir besvart, så man får en like idiotisk overlegenhet den andre veien og i andre sammenge, mellom andre grupper…

Hvis…vi er mette nå, nokså konkret, eventuelt blir mette, så vil det gi oss et annet utgangspunkt for hele samfunnsutviklingen.

Jeg synes ikke det er noe galt i å feste, jeg liker det.

Hvis det betyr overforbruk av en type vi ikke kan tillate oss, miljømessig, så må vi tenke oss om. Men hvis det går an innenfor de rammene naturen setter, så hvorfor ikke feste?

Og hvis vi har spist litt for mye, så lever i hvert fall jeg en god stund på en sånn opplevelse. Så lenge jeg ikke kastes ut i fattigdom med en gang etterpå, lever jeg på det kanskje forever, når det gjelder selve den store sulten, så lenge det finnes mulighet til flere fester, som da kanskje ikke trenger å være riktig like vanvittige akkurat når det gjelder, si, mengden mat eller hva man nå har savnet i livet.

Og jeg tror, som jeg heller ikke akkurat har sjekket, at hvis vi snakker om populisme idag, så er det mange høye stemmer som i grunnen ikke snakker på vegne av seg selv, men på vegne av sine foreldre eller besteforeldre, de selv er kanskje ikke plaget så mye av for eksempel de problemene jeg har skissert her, de opptrer som representanter for mødre, bestemødre, fedre, som sitter hjemme og snakker, og som hadde de problemene det er snakk om, eller det er enda lenger siden de fantes, deres foreldre igjen, og som har nedfelt seg i deres hoder som prinsipper som man ikke kommer utenom, som de videreformidler til de som altså egentlig står midt i debattene og kampene om det ene og det andre, i selve politikken. 

En redsel for at…det skal komme igjen.

Fattigdommen.

Det er også en antagelse, og som det meste annet i samfunnsvitenskapen neppe 100% sant selv om det er sant, fordi du ikke finner en populasjon, en befolkning eller en gruppe, som er helt ens, og fordi samfunnsvitenskapen handler mer om grupper av mennesker, mindre om enkeltindivider.

Men det kan være et poeng der allikevel.



Next »