Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjelige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

 

 

Møllergata, Oslo, ved St. Edmund's Church, den anglikanske kirken.

Småtteri for å spare

Økonomi for idealister Posted on 26 Mar, 2020 10:47

Ellers fant jeg også ut at man kunne bruke litt ymse såpe i dispenseren på badet, hvis man altså har en sånn, og særlig sånn «økologisk» flytende såpe som selges er så mild at du kan bruke den til å vaske opp med eller vaske hendene i om hverandre.

Håndsåpe eller oppvaskmiddel i vaskemaskina går visst virkelig ikke, jeg husker et moro-stunt for noen år siden hvor en prøvde med Zalo, i hvert fall. Om maskina holdt husker jeg ikke, men det var litt kaos, i hvert fall, masse skum.

Men hvis man vasker opp for hånd, eventuelt noen av tingene man har, så er det noe håndsåpe og oppvaskmiddel som går om hverandre.

Å leve så fattigslig og trangt er vel ikke noe man har lyst til, ikke jeg, i hvert fall, jeg liker å kunne improvisere mange ting.

Men enkelte vaner kan jo være lure å kunne hvis det kniper, og det er klart, det er ikke all luksus eller velvære som koster noe særlig. Hvis man glemmer status og følelsen av fattigdom, kan man gjøre mye rart som er gøy og som omtrent ikke koster penger. Matlagnings-teknikker er jo en sånn ting. Hjemme koster det ikke mere penger å være god til å lage mat, selv om det kan koste mere arbeid eller kreve mere erfaring å gjøre ting på nye måter eller på bestemte måter.

Men hvis kan liker å lage mat er vel ikke det nødvendigvis problemer.

Jeg håper egentlig det fattigdomseksperimentet er noenlunde over, men jeg kan som sagt godt ta med noen vaner inn i et mere “normalt” hverdagsliv uten at det gjør noe.

Når det gjelder mat har det vært litt lite i perioder, eller på nippet til å bli litt ensformig, men jeg har i grunnen spist godt, hele veien til slutten av brødskalken.



Lommerusk?

Økonomi for idealister Posted on 15 Mar, 2020 12:50

Jeg har jo i hvert fall funnet ut litt om kunsten og pengene de siste årene. Det er et universelt tema, kan man jo kalle det, det forsvinner vel aldri helt, det vet «alle», men ikke i Norge. Jeg vil ikke si vi ikke har almenkunnskap i Norge, men jeg synes av og til vi er vel sære.

Nå.

Jeg fant ut at man kunne klare seg på nokså lite mat, selv om det til slutt kommer til et nivå som ikke føles helt ok. Jeg kjente en en gang som hadde levd på poteter i kanskje noen uker. Historisk og internasjonalt er ikke sånne ting uvanlige, selvsagt, men vi snakker ikke så mye om det for tiden, vi tenker kanskje at vi i hvert fall er ferdige med det.

Og det stemmer jo ikke – helt.

Sykdom og penger er et enda mere innlysende tema, fordi, når man er syk kan man jo ikke jobbe, eventuelt ikke fullt eller nok til å kare til seg en rimelig inntekt.

Sykdom i sjela, hodet, psykiske problemer, kaller vi det, har ikke helt gått inn i tenkemåten til de som sitter og styrer i dag, tror jeg, mange av dem er så praktiske i sin egen måte å leve og å tenke, og så hardt skrudd sammen, at de ikke helt vet hva en verden av tanker er, og heller ikke hvordan den er når den bryter sammen for et menneske eller man får alvorlige problemer av den typen.

Men altså, mine erfaringer med pengene…  Man kan vaske tøyet uten vaskemiddel en stund hvis man må spare på det også. Jeg har prøvd med eddik istedenfor vaskemiddel, men jeg vet ikke helt om det har noen vaskeeffekt. En jeg snakket med anbefalte eddik som middel til å holde på fargene på tøyet.  Men til slutt lukter det jo litt av det tøyet, så man kan vel ikke holde på sånn i all evighet. Det er selvfølgelig forskjell på 60 og 40 grader, hvor rent det blir.

Man lærer seg hvilke regninger som kan vente hvor lenge, og at et inkassovarsel ikke er farlig hvis man vet man kan betale før den fristen går ut. Så blir det kanskje mer alvorlig, i neste omgang kan man jo ringe firmaet eller kontoret og høre om de kan vente noen ekstra dager. Å la ting skli, særlig hvis det er sklidd langt, er ikke lurt, bedre å ta en telefon og sjekke muligheter, for innkreving er også automatisert, rutinene går sin gang hvis man ikke passer på.

Det oppstår sosiale problemer, kan man si, når man ikke har penger. Folk som holder seg hjemme, jeg mener, hva skal en mann ute å gjøre, har han ikke et hjem? –  vet kanskje ikke helt at man får en del andre ting enn kaffe og vin når man går ut, man får tilgang til et sted hvor det finnes mennesker, man kan snakke med dem eller bare være der sammen med dem. Man betaler altså for muligheten til sosial omgang i tillegg til maten, man betaler for ikke å være alene. 

Men man må ha pengene til å betale for kaffen, også hvis man skal invitere med noen, se noen andre enn de man møter tilfeldig. 

Hvis man faktisk aldri har bodd alene, finner man jo etterhvert allikevel frem til vaner når det gjelder å passe tilstrekkelig på pengene sine.

Et problem idag, tror jeg nok, er når regjeringen går for, litt for generelt, en sparsommelig livsstil. Høyre består vel i stor grad av folk som har ordnet seg økonomisk, de er jo tradisjonelt også et parti for næringslivet, de med penger er selvfølgelig litt enkelt sagt, men helt feil er det vel ikke.

De som har penger, uansett hvem de stemmer på, har gjerne vanskelig for å skjønne situasjonen til de som ikke har det. Man tror det er ondskap, lenger ned tror en del det, men det er ofte uvitenhet.

Jeg tror at i Høyre, generelt, vet man det ikke. FrP’ere vet det nok, men de har inngått en merkelig allianse med virkelige penger, og den alliansen tjener vel ikke de av deres velgere som har lite penger. Carl I. Hagen kan jeg ikke tenke meg har manglet penger noen gang, det måtte være som student. Men det er jo i så fall vanlig, eller var det i hvert fall.

Han har jo jobbet for offentlig lønn omtrent hele livet, i likhet med mange politikere, også i FrP.

Det at man ikke har noen å låne av hvis det virkelig kniper, at det ikke er noen enkel måte å ordne seg når man er gått over en eller annen strek. Jeg tror kanskje ikke Erna Solberg vet at 500 kroner er en liten formue i perioder hvor man er virkelig blakk, eller at det å mangle 200 kan være et problem. Sånne summer betyr omtrent ingenting når du har en lønn på en million eller mer. Det betyr egentlig ikke all verden når du tjener en halv million heller, men de som gjør det kommer kanskje fra litt mer moderate forhold eller er fortsatt vant til at man må være litt forsiktig, fordi de ikke er kommet høyt på strå. Utgiftene er jo selvfølgelig tilpasset inntektene, på en måte, lånene stiger jo gjerne etterhvert som inntekten stiger, men det er som regel litt forskjell på øverst og nederst i samfunnet allikevel, selv om man kan føle at man har dårlig råd i perioder på toppen eller i midten også.

Det uttrykket betyr jo ikke riktig det samme på gata og i huset til de med…god råd.

Dårlig råd.

Den store delen av FrPs velgere er vel ikke akkurat tradisjonell overklasse, for å si det sånn, men man må jo også huske på at disse problemene også sitter i hodet og sjela vel så mye som i de praktiske forhold man lever under, og i ens tradisjoner og tenkemåte.

Hvis et helt stort miljø har bestemt seg for at noe er vanskelig er det ikke så enkelt å få dem på andre tanker. Ofte har det vært sånn, knapt med penger for alle, hvis vi skrur klokka tilbake til 50- eller 30-tallet eller enda lenger, eller mangel på varer å få kjøpt, men i dag er det jo ikke egentlig tilfelle. Hvis regjeringen hadde tatt dette innover seg hadde vi løst noen problemer for de fattigste, tror jeg. Det der med trickle down virker ikke som det har så mye å si for større bedrifter eller folk med mye penger, de har alt for mye allerede, men nede hos oss spiller det vel en viss rolle når man for eksempel begynner å skattlegge tips, og ellers tetter enhver mulighet til å finne penger på uoffisielle eller uvanlige steder.

SV har jo pleid å være temmelig sure på svart arbeid, men jeg tenker at det også, særlig i dagens økonomi, kanskje er et mindre problem enn det var, i hvert fall i noen sammenhenger.

Vi er i debatten også flinke til å diskutere prinsipper, ofte til vi har drept noen på grunn av det, litt for ofte uten å sjekke om det vi slåss om er et stort eller et lite problem, samfunnsmessig og i den sammenhengen det finnes.

Vi går også alt for ofte løs på hverandre i politikken med den underliggende antagelse at våre motstandere har dårligere moral enn oss selv, istedenfor å sjekke hva som er effekten av det de og vi gjør, for store eller små grupper av oss. Vi trenger jo ikke slutte å diskutere moral, men vel dempe det ned litt, og gjerne også bevisstgjøre oss når det blander seg inn i diskusjonene på måter som egentlig er litt uinteressante. 

Om det er få eller mange som gjør noe spesielt trenger jo heller ikke alltid ha noe så si for betydningen av det de gjør.

Men for å komme tilbake til pengene, alle de innstrammingene i skattelovgivningen som merkelig nok har kommet under en såkalt borgerlig regjering, bidrar til å tørke opp mange små kilder til penger, både når det gjelder småjobber og når det gjelder muligheter for å låne, ikke minst for folk som lever av såpass små inntekter at de neppe synes på Erna Solbergs private budsjett. I neste omgang kan jo sånne problemer flytte seg for eksempel til det som kalles detaljhandel, småbutikker eller også store.

Myndighetene, ikke bare hun, ser sikkert ikke de små summene fordi i hvert fall Høyre, Venstre og KrF styres av folk som ikke vet hva det vil si å være blakk, eller som ikke sier høyt det de eventuelt vet. 

De vet kanskje ikke at mangelen på en hundrings kan være et problem, for noen et daglig problem. 

Dette er hva jeg tror er praktiske konsekvenser av sånne tiltak, det kretsløpet av i og for seg små penger kan stoppe opp, særlig når de tiltakene gjennomføres så effektivt som  idag, og i tillegg både markedsfører man en…tja, pietistisk livsstil med en strøm av uttalelser i denne retning, og man gjør den til uformell, men gjeldende lov, for eksempel ved å gjennomføre arbeidslinja. Ordet sier en god del om den totalitære siden av dagens regjering hvis man sjekker hva det der egentlig er.

Den er vel ikke en gang ordentlig formulert, den er Carl I. Hagens og hans partis mugne mistenksomhet mot andre når det gjelder penger, for å rappe et uttrykk fra en mere berømt mann enn meg.

Det uttrykket er hentet fra en litt annen sammenheng, men dekker i ikke så liten grad den følelsen som danner grunnlaget for…litt for mye «borgerlig» politikk for tiden.

Men i hvert fall, i mitt private prosjekt, det går an å overleve på sett og vis, på veldig lite, men man avskjæres jo lett fra en del ting. I den grad man klare å skille følelsen av fattigdom fra små budsjetter på visse områder, går det bedre, men visse realiteter kan allikevel bli litt krasse.

Sykdom gjør som sagt øyeblikkelig penger til et tema, det gjelder alle.

Som kunstner er man innovativ, for å bruke dagens motespråk fra næringslivet, og de, altså næringslivet, burde i hvert fall skjønne at det er mye av problemet, for ingen vil høre det du spilte i går kveld, vi vil alle ha nye ting på konsert, og musikk som angår oss, og da må jo noen skape noe nytt.

«Innovasjonen» handler ikke om penger, jeg er ikke på et seminar om det, men på konsert, og hvis musikeren har tenkt for mye på markedsføring kan det jo faktisk godt ødelegge musikken hennes en smule, eller konserten. Jeg sa kan.

For meg som publikum kan det vel ødelegge opplevelsen litt hvis jeg vet at de som opptrer ikke får ordentlig betalt, og begynner å tenke på det.



Første steg…ferdig?

Økonomi for idealister Posted on 01 Mar, 2020 19:15

Jeg må vel si at den første delen av det stekespadeprosjektet er sånn noenlunde avsluttet, og også noenlunde vellykket i forhold til det jeg hadde tenkt å gjøre.

Jeg ville prøve ut hvordan det var å produsere her, ikke i Kina eller Latvia, sorry, latviske og kinesiske venner, og jeg ville i første omgang bare ha en pose med stekespader stående i hjørnet, og selge på nett eller privat.

Og det har jeg jo gjort.

Lageret for de vanlige, med min design, er tomt, det er noen få igjen av den lange, som en av snekkerne laget, han spant videre på min idé og lagde en lengre versjon.

For min privatøkonomi har det vært en liten katastrofe, og en påkjenning for enkelte i familien som jeg har lånt penger av, eller kanskje den største påkjenningen for dem har vært min klaging over problemene eller bekymringen for min tilstand, i hvert fall ikke bare pengene.

Men det også.

Grunnen til det midlertidige kræsjet er ikke de svimlende utgiftene til snekkerne, eller selve prosjektet i seg selv, det involverte i grunnen nokså små summer. Jeg er usikker på om det går i balanse eller om jeg har tapt litt.

For de snekkerutgiftene var ikke så svimlende, egentlig. Å selge via butikk er jo mindre lønnsomt enn å selge dem selv direkte, kramkar på veien, liksom, jeg har jo solgt noen på min vei rundt i byen og til og med på fest…

Men grunnen til kræsjet er at alt arbeidet tar tid, og man må ha noe å leve av også i den tiden, mens ingenting funker og man ikke aner hvor man befinner seg arbeids- eller inntektsmessig.

Man mister i grunnen taket på sin vanlige økonomimodus og pengevaner, når man egentlig holder på med å prøve ut en helt annen måte å tjene noen penger på, produksjon og salg er jo det man egentlig gjør. Det hadde jeg ikke prøvd før, men når alt støvet har lagt seg er jeg jo glad for erfaringen.

Det spiller på én måte ingen rolle for denne erfaringen og lærdommene at summene er små, man legger uansett om livsstilen for en periode.

Man lærer nok enkelte ting som enhver gründer må lære, enten han har en stor startkapital og stor mulighet til å tjene penger, eller hele prosjektet er mere moderat lagt opp. Uansett må man svette seg og kave seg gjennom motbakkene og de kneikene man kanskje ikke visste om før de dukket opp, og det betyr også at man ikke visste hvor lang kneika kom til å bli eller helt hva som skulle til for å komme over.

Man vet det først når man er over kneika, da kan man se seg tilbake og oppsummere.

Jeg har vært nokså på egen hånd, og det ble kanskje noen kostnader av det også, økonomisk og menneskelig, kan man jo kalle det.

På den ene siden kan jeg være en ensom ulv og dritsær på å bestemme alt selv, på den annen side har jeg som regel alltid bruk for å diskutere med folk på min vei hva som skal til, hvordan det er lurt å gjøre ting osv.

Jeg har vel som vanlig plagd venner med sånt denne gangen også, men i dette prosjektet – eller i det hele tatt for tiden – har det dukket opp mange folk på veien som har bidratt med ideer eller generell oppmuntring. Det er så mange slags erfaringer folk har gjort, andre prøver kanskje å komme i gang med noe eller har gjort ting med enkeltmannsforetak i forskjellige bransjer eller til og med produksjon, eller noen har prøvd de stekespadene og sagt noe hyggelig.

Det å “gå på byen” kan være både nyttig og utrolig interessant, og kanskje i det lange løp innbringende. Askeladden…

Det er noen andre grunner til at økonomien har gått en smule i vasken, ting som ikke har med dette å gjøre, men dette har vært medvirkende. Man mistersom sagt taket i vanene sine når det gjelder penger, vet ikke når det kommer inn penger og mister rytmen økonomisk.

Jeg ser for meg, som sagt, at en oppstartsperiode for en gründer er en tøff greie, i hvert fall første gang man prøver seg, selv om det kanskje er en litt mykere affære hvis man er født inn i handel av et eller annet slag, hvis faren eller moren din drev en bedrift eller noe sånt.

Det går sikkert mykere andre gang du prøver, men det å skifte bransje vil vel gjerne bety nye kneiker man ikke kjenner.

Jeg brukte i hvert fall litt tid på å stille snekkerne de riktige spørsmålene så jeg fikk gjort det jeg ville og de var fornøyd med hvordan det fungerte. De var morsomme å jobbe med etter hvert, jeg lærte ting både om de praktiske sidene av prosjektet, selve produksjonen, og også om estetikken, siden mange møbelsnekkere, kanskje alle, designer ting selv og selvfølgelig har meninger om form og funksjon.

Praktiske fordeler med å produsere i nærheten er mange. Man kan lett diskutere problemer, som sagt, når man finner ut hvordan, og det å ta T-banen til Grorud for å hente produktene, eller bare møtes i byen, er jo både billig og lettvint.

Skal jeg fortsette videre må jeg jo planlegge økonomien litt mere, i denne omgang har jeg bare brukt opp pengene underveis, og problemet med at man må ha noe å betale neste haug med stekespader med, dukket jo opp.

Noen har kalt Se og Hør en pengemaskin fordi de tjener sykt mye penger, men man må jo uansett tenke ut en form for pengemaskin når man skal drive forretning, og det krever vel mere tenkning jo mere ukjent landskapet er, for å si det sånn, jo mindre man kan om alt…

Går man inn i et etablert marked, for eksempel, musikkundervisning for min del, og man har litt erfaring med do’s and don’ts, vet noenlunde hvordan ting fungerer, er det mye man slipper å finne ut eller finne opp. 

Man kan selvfølgelig fort komme inn i andre problemer som frilanser. Et kjent problem er jo balansen mellom å jobbe for mye fordi det tyter inn jobber og man er redd for å si nei så folk ikke ringer mer, og det å ha for lite å gjøre så man nærmest sulter, så man blir nødt til å låne penger eller må skifte beite.

Her er tingen, promotion-foto…tatt hjemme på kjøkkenet. Den “vanlige”, korteste, min opprinnelige design. Eik, denne batchen laget av Thomas Saastad i Nittedal.

Men det var forholdsvis lett å selge de stekespadene, så kanskje når jeg får betalt tilbake de jeg skylder penger, og hvis jeg orker, kanskje jeg går på en ny runde hvor økonomien i det er planlagt litt lengre frem.



Fra frilanser til produsent

Økonomi for idealister Posted on 15 Feb, 2020 14:18

En annen ting som har skjedd de siste årene er at jeg mistet litt oversikten over min egen økonomi, delvis på grunn av det stekespadeprosjektet.

Jeg er ikke akkurat den fødte forretningsmann, selv om det er sider ved forretningslivet som har interessert meg i perioder, for eksempel markedsføring.  Politikk kan selvfølgelig være et problem for meg, eller man kan til slutt lure på hva det er, når man har en generell motstand mot å tjene penger på et firma. Jeg går jo som sagt gjerne i butikken eller enda mere på kafé. De selger meg jo ting.

Men uansett, når man har et firma og til og med prøver å sette i gang med produksjon og salg av en konkret ting, så er det faktisk noe annet enn å være frilansmusiker og -pedagog, uansett om den virksomheten foregår på høyt eller lavt bluss. Det kan se likt ut hvis man ikke har gjort det selv – man har et produkt i begge tilfeller, kan man si, kunnskapen om musikk og ferdighetene i det første tilfellet, stekespaden i det andre. Man selger det og får oppgjør.

Men sosialt befinner man seg i to helt forskjellige verdener, både når det gjelder do’s and don’ts i kundekontakt, som jo er ganske viktig, fordi man som vanlig kunde eller kjøper alltid har rett til å stikke av uten noen spesiell grunn, så hvis man oppfører seg sosialt “feil” risikerer man å ikke ha noen kunder, selv om man har noe å selge…og det samme i forhold til produsenter, i tilfellet stekespader, og større oppdragsgivere, i musikkverdenen, administratorer på skoler, for eksempel.

Dette er en av sidene ved forretningslivet, kanskje, uten at jeg egentlig har grunnlag for å uttale meg alt for generelt, som for eksempel skaper hemmeligholdelse eller en sosial holdning som kan være uforståelig og ugjennomtrengelig for utenforstående, man er nødt til å holde maska for ikke å fornærme noen kunder, eller man synes man må.

På samme måte som i politikken er strategi en nødvendig del av arbeidet, som det ikke er i selve forskningen eller kunsten eller lignende arbeid.

Strategier er i så fall knyttet til den posisjonen man vil ha eller har slåss seg til, hvis ting foregår sånn, mens selve arbeidet er fri for sånne hensyn eller i hvert fall bør være det. Det er ikke en del av pakka. Prestisje finnes, men det går ikke an å strekke seg etter det, fordi arbeidet egentlig krever at man ignorerer eller håndterer den siden av saken for ikke å bli forstyrret i det som egentlig er saken.

Man kan diskutere hva som skjer med strategi når man begynner å blande idealisme inn i forretningsverdenen, sånn som det i hvert fall i noen grad er skjedd i dag, det vil være en interessant diskusjon i hvilken grad man kan unngå de krasseste sidene av det å drive forretning, og man skal heller ikke glemme at det nok alltid har vært forskjell på forretningsmoralen også for en, to og fire generasjoner siden.

For meg har salg aldri vært noe poeng når jeg har jobbet som frilansmusiker, det var spillejobben eller undervisningstimene som dro, og så kom pengene i etterkant, jeg jobbet stort sett aldri gratis. Og det man snakker om, det som er underteksten, er jo alltid på hvilken måte man kan være til nytte for akkurat de elevene eller den skolen man nå nærmer seg. Det er det man blir vurdert på, ikke pris eller noe annet som har med forretningsvirksomhet å gjøre.

Ok, dette er min erfaring fra et nivå langt nede i musikkverdenen hvis vi snakker om salgbarhet, ting ser sikkert annerledes ut for Ole Paus eller for den saks skyld de som er virkelig kjendiser. De er salgsvarer i mye større grad. Man merker selvfølgelig den biten litt lenger ned også, man kan alltid skiftes ut, for eksempel, som ikke trenger å være så behagelig, men for meg har i hvert fall de faglige sidene av saken gjerne overskygget de som har med penger å gjøre.

Her går både Høyre og FrP i baret så det synger for tiden, de tar for gitt at det de har lært på BI og LSE og eventuelt i arbeid i bedrifter, do’s an don’ts, måten å jobbe på, er tilfelle og hensiktsmessig på en skole eller i et konserthus. Og det stemmer vel i grunnen ikke helt, eller kanskje ikke i det hele tatt. En arbeidskultur er ikke bare en vane, det er også en funksjonell tilpasning til det man faktisk gjør.

Jeg synes jeg har hørt noen si at du aldri får det der klappet på skulderen etter en jobb, det var vel ikke en musiker som sa det, jeg husker ikke helt hva det handlet om. Men jeg har i mange tilfeller motsatt erfaring, både vennskapelig og pengemessig synes jeg ofte det har vært nettopp en følelse der av å bli satt pris på. 

Det siste, helt konkret at det kommer inn lønn etterpå, er en viktig del av pakka for meg. Jeg er ikke så veldig kravstor når det gjelder penger, men det føles godt å få inn det jeg nå får på konto, som en helt konkret anerkjennelse av at jobben faktisk er gjort ferdig og ok.

Men det som var hovedpoenget i denne artikkelen, man har gjerne en modus når det gjelder å administrere egne penger, man vet hvor mye og hvor lite man har og justerer forbruket deretter, betaler regninger stort sett i tide osv. – og de tingene er kanskje noenlunde like over tid.

Men når rammene forandrer seg, og som i dette tilfellet man legger ut på en slags økonomisk og yrkesmessig reise man ikke vet helt hvor går, samtidig som det krever mye tid og arbeid, da kan  man lett komme ut på en glattis som ikke bare skyldes de helt konkrete utgiftene man har og de pengene som er lånt direkte til prosjektet. 

Rytmen i tilværelsen blir plutselig annerledes og uforutsigbar, og så begynner man å måtte låne penger til vanlig forbruk.

Det skal også sies at den planen jeg la ikke var noe mer enn å ha «en pose stekespader stående i et hjørne» og selge når det passet meg – og det fikk jeg jo til. Det meste er solgt, men pengene fra salget er også brukt opp, fordi det var planen – et eksperiment, man kan si et vellykket et, men allikevel et hvor fortsettelsen ikke var innebygget. Det krever litt mere.

For faktisk å kunne ha en inntekt av noe må man ha en plan som også gir en midler til i det minste å betale for videre produksjon. 

Altså, selv om man har penger på en konto er det ikke sikkert man kan bruke dem, fordi man i så fall i neste omgang ville mangle penger til å bestille flere stekespader fra snekkeren, som i sin tur gir inntekt ved salg hvis man har regnet riktig. 

Sånt tenker man kanskje ikke på hvis man er vant til fast lønn, uten at jeg dermed skal forsvare alt for rike forretningsfolk alt for mye, fordi de vel gjerne er kommet over dette stadiet for lenge siden, vet dette og mye mere, handler deretter og vel så det, kanskje. Det vil nok variere hvordan man går videre.

Men det som trengs er vel i hvert fall det man kaller en forretningsplan, en idé om en i hvert fall.

Hvis man skal være litt selvkritisk, kan man også si at det er risky å sette for enkle ideer ut i verden når man…ikke kjenner den verdenen godt nok. Det er jo andre nær meg som har betalt for eksperimentet – foreløpig.



Sparsommelighet og festing

Økonomi for idealister Posted on 08 Feb, 2020 17:36

Det hender jeg setter i gang prosjekter som tar så lang tid at jeg glemmer at de fortsatt er i gang. 

Kanskje ikke alltid like lurt.

Tjen minst mulig, lev ok allikevel – var ett.

Jeg kan nok høre enkelte venner og bekjente le, og lure på hvor merkelig det går an å bli, men det prosjektet er jo litt koblet til det der «Kunsten og pengene» som er en bloggavdeling, akkurat her hvor du leser, og hvor mesteparten av erfaringene står, egentlig.

Den tittelen der var en slags tilleggsgreie, laget litt for å se om det gikk an å motvirke…tja, overdreven materialisme, eller prøve ut noen grenser for det gode liv, liksom. Jeg syntes vel det var litt mye mas om penger, i samfunnsdebatten, da, kanskje.

Materialisme i seg selv er av mange sett på som ikke så bra, og forsåvidt med rette, i hvert fall til en viss grad. Jeg vil si, når det gjelder de virkelig mange som allikevel ser på det som førsteprioritet å ha nok penger, at det samfunnsmessig begynner å bli sånn at vi nok kunne prioritere en del annerledes, uten å sulte, tildels til og med uten å ha det noe verre eller nesten noe annerledes enn vi har det.

I hvert fall når det gjelder mat. Det stemmer ikke at matprisene i Norge er høyere enn resten av Europa når vi tar inntektene med i regnestykket, de er lavere.

De store samfunnsproblemene i vår del av verden kommer jo ikke av sult lenger heller, men av fedme.

Grunnen til at man ikke bør sløse er først og fremst klimaproblemene, og selvfølgelig, respekt for menneskene som har dyrket maten og foret kyrne.

Når det gjelder sløsing har jeg bruk for en god del av den kunnskapen som jeg faktisk lærte hjemme, for eksempel at rester kan varmes to ganger, men ikke mere (så man spiser det samme max tre ganger), omtrent hvor lenge de forskjellige matvarene kan stå i kjøleskapet før man er nødt til å hive dem, og så videre.

Jeg har ikke bruk for alle de holdningene som fulgte med, jeg liker å feste og ha det gøy og burde se mere etter ting som er morsomme, men ikke miljøfiendtlige.

Askese, i temmelig mild form, det skal sies, passer i fasten, jeg driver med det, ikke så mye ellers, men jeg har jo en stilltiende og langsom avtale med meg selv om å oppdra meg til å bli sunnere. Jeg har vel i grunnen aldri hatt så stor selvbeherskelse når det gjelder mat, ikke villet ha det heller, jeg har villet leve som jeg ville, for å si det sånn, og har heller oppdratt meg selv langsomt til å opptre mer og mer fornuftig.

For eksempel ved å lese ting, og hele tiden diskutere med noen, og så bruke det som midler til langsomt å endre vaner hvis jeg syntes det var nødvendig.

Men jeg spiser fortsatt bare ting som smaker godt. Selv på et minibudsjett går det an, så lenge du ikke faktisk er helt tom for mat. Spaghetti er et poeng å ha på lager, og alle mulige ting på boks og flaske som man bruker, det gir variasjon når du liksom egentlig ikke har mat i skapet.

Det jeg ellers har lært ved å ha lite penger er jo sikkert ting som er kjent for mange, sånt som at vin som er åpnet må drikkes innen tre dager, at øl som har stått mer enn noen timer kan brukes i sausen, og deretter går resten i vasken, at man godt kan spise tørt brød så lenge der er tørt og ikke muggent (gi det luft, ta det ut av posen hvis du vet det vil bli liggende). Tross alt er Melbatoast, som er ganske dyrt og liksom fint, bare brød som er ristet nokså forsiktig og så tørket, så det smaker ikke så annerledes med ditt eget brød som har ligget noen dager eller til og med uker, så lenge det har ligget ute, ikke i pose.

Litt smør på, det går faktisk greit, hvis man har, eller krutonger stekt i olje eller smør, det går jo alltid an å lage, med ymse krydder eller helt enkelt. Melbatoast er godt, det er veldig fint brød, mens det jeg kjøper ferskt varierer i grovhet, så da varierer smulene også i smak…og kvaliteten merker man i grunnen også.

Man kan selvfølgelig knuse det og panere ting i det, det var vel der det startet med flyndre i egg & kavring osv. Egg & smuler.

Kjøtt og grønnsaker kan også godt paneres, eller man kan jevne en saus med brødsmuler istedenfor mel eller blande det i kjøttkaker eller andre kjøttdeiggreier.

Vann er godt i Norge, og det med å ha noen få dråper lime i glasset skal ifølge min urtebibel være med på å rense kroppen for avfallsstoffer. Jeg synes ikke det høres helt feil ut å drikke en god del vann, og jeg vil tro at enhver tilstand i negativ forstand forsterkes i hvert fall noe ved at avfall hoper seg opp, og motsatt, kroppen vil vel ha lettere for å løse et hvilket som helst problem (som lar seg løse, da, eller som er i gang med å bli løst) – hvis man får ut skiten istedenfor å bære videre på den.

Jeg orker ikke å måle opp antall glass med vann, og det høres litt voldsomt ut, det regimet som noen påstår de kjører eller sier vi liksom burde følge. Jeg kjører som vanlig etter følelse og intuisjon og hvor mye kaffe har du drukket? osv. Det går vel an å opparbeide en følelse for hva man trenger, sånn omtrent, hvis man ikke har det i utgangspunktet.

Det er billig moro, også, vann med lime. hvis man er lei av bare vann, og så kan man spe på med en øl eller en brus eller noe annet. Men man trenger veldig lite lime i, presser man en halv lime eller en halv sitron i et glass…da skal man ha en spesiell smak og mage for å trives. Noen få dråper er nok for meg, det smaker fresht.

At det var knyttet så mye status til penger var gått meg litt hus forbi i min lange tilstand av sykdom og problemer, og forsåvidt, når man er en sånn propell som jeg pleide å være og tildels fortsatt er, legger man dessverre ikke alltid merke til alt som skjer eller blir sagt rundt en.

Den siden av saken synes jeg jo er overdrevet, pemger, altså, som statussymbol. Status er noe man ikke klarer seg helt uten, men som jeg ikke ser på som egentlig viktig i noen annen forstand enn at andre noen ganger tar rotta på deg eller stopper deg i et eller annet hvis du ikke har noe å bjeffe litt med når du må. Uunngåelig, totalt sett, på en måte, men ikke så behagelig, egentlig, og minst mulig av det er vel en fordel, kanskje.

Eller, det å tåle at naboen tøffer seg med ting du synes er litt teit, eller som du ikke ville brukt som statussymbol…så lenge han ikke begynner å gå løs på den andre naboen av nesten samme grunn, at hun har feil statussymboler.

Man må jo kanskje ikke delta i alle fester, men de kan jo være gøy for de som har dem allikevel.

Eller man trenger ikke tenke sånn heller, bare bli med. Å ha det gøy er jo en prioritet i seg selv, og alle har jo mere enn én side…

Det er tungt å være virkelig for blakk, det kan for eksempel gå ut over det sosiale livet. 

Andre ting jeg lærte? 

At selv om det er en grense for hvor behagelig livet blir med lite penger, er en god del vaner bare vaner, ikke minst når det gjelder mat. Da førstemann var i magen til mammaen måtte vi kutte karbohydrater i familien på grunn av svangerskapssukkersyke, og det krevde bare litt tid og litt kreativ anstrengelse – etter hvert levde vi vl nesten bare (bare?) på fisk, kjøtt og grønnsaker (og jeg sneik meg ned trappa og kjøpte is alene) – og det smakte bra. Det var litt dyrere, men egentlig kanskje bare til å begynne med, før man fant de tingene i den genren som var billige, også.

Våre barn synes jeg kunne bli mett på praktisk talt hva som helst da de var små, tildels ennå, og som voksen krever det egentlig – til en viss grad – bare litt tilvenning eller mildt press, mot seg selv. Hvis man vil ta med turistaspektet i noe sånt også, finnes det jo kulturer hvor vi ville si at de spiser middag til frokost eller noe sånt, ikke den der brød-kaffe-juice som mange av oss ikke klarer seg uten. Man kan jo late som om man er i Thailand eller noe, og lage thai-frokost hvis det passer. Oppskrifter finner man jo.

Det som oppleves som tvang er å være nødt til ting – men det kommer også an på både hva man er vokst opp med av økonomisk trygghet og hva man har tatt til seg som voksen, hvordan man har levd – hvordan den erfaringen blir når man er – voksen.

Føler man at man har hatt noenlunde nok i tilstrekkelig lange perioder…lever man lettere på litt mere moderat bluss, synes jeg, tror jeg.



Pengene, fra de private til de som er felles

Økonomi for idealister Posted on 04 Dec, 2019 12:54

En av de mere tåpelige tingene som er blitt sagt om kunsten og pengene, er at kunstneren trenger å være sulten for å kunne lage noe, skape noe.

Jeg har glemt hvilken FrP-politiker som sa det, men det illustrerer de to verdnene vi kan befinne oss i – en hvor sult vel er en drivkraft for å jobbe, det er faktisk jævlig å si det, men det kan nesten ikke være noen annen grunn – og en hvor den fysiske sulten ikke har vært tilstede, i hvert fall ikke i samme grad, og hvor drivkraften for å jobbe er åndelig sult, en oppreven sjel, problemer, alt det Bjørneboe snakker om, avvikerne som de egentlig kreative osv.

Talent finnes hvor som helst.

Det er strødd rundt, kan man si på avstand, eller jeg vil kanskje heller si at det er der fordi du virkelig trenger det, altså fra fødselen av, en virkelig vanskelig familiesituasjon, grusomheter rundt unnfangelsen, andre ting, et eller annet som gjør at man har så mye problemer i utgangspunktet, man må ha et middel til å klare seg og rydde opp i det.

Det finnes en oppfatning om at man, når man er kunstner, flyter over av fantastiske ting og bare skaper hva som helst uten å tenke seg om. Uten å merke det, liksom, det bare detter ut av skjorteermet.

Hvor lett man har for det fra starten av kan nok være litt forskjellig, men jeg tror alle kreative må jobbe.

Det kan selvfølgelig være sånn at man av en eller annen grunn ikke får gjort det man nå skal, og da flyter det over, men det er i hvert fall for meg ikke helt behagelig, både fordi man kanskje har vært lat, eller føler man har vært lat, og har dårlig samvittighet både for seg selv og for andres eventuelle nytte av det man driver med, men også fordi det er temmelig ubehagelig å ha hodet eller kroppen full av ideer som er omtrent klare til utforming, men ikke blir brukt til noe. De må ut, sånn lever jeg, i hvert fall.

Da er sult ikke akkurat en inspirasjon. Jeg vil si det krever øvelse å få gjort noe i det hele tatt hvis man faktisk mangler mat, det man  tenker på er å skaffe seg det, og det har for meg ikke noe direkte med kunst å gjøre.

Man kan si at å overleve økonomisk er en kunst, men det feltet virker for meg, på avstand, i hvert fall, dominert av grådighet, arroganse, pengebegjær, en god del egenskaper jeg ikke forbinder noe positivt med.

Drømmen om en familie er kanskje tross alt lettere for meg å relatere til enn drømmen om en formue, men for noen henger de to tingene sammen, og for dem selv vil jeg si det kan være en positiv drøm, den kan ha form litt som Huset på prærien, og selv om den serien ikke er helt min favoritt, må det innrømmes at den henger sammen som kunst, jeg har lest en av bøkene også, som serien er bygget på. Man slåss for tilværelsen, har forhåpentligvis med seg kjærlighet i et parforhold, og barn som også tas vare på og elskes.

Det er i hvert fall drømmen, i realiteten kan det jo være mange skygger i et sånt bilde, som i ethvert parforhold og enhver relasjon mellom mennesker. Pengebegjær kan jo også godt spille inn.

Men den der jakten på…tja, pengene, med det formål å brødfø en familie, den kan godt ha skjønnhet i seg. Problemet hvis den ikke har et videre perspektiv enn det, kan selvfølgelig være samfunnet rundt den familien.

Hvis man oppfører seg greit i pengesaker trenger det jo for verden ikke være et stort problem at man elsker penger, det er ikke sikkert noen legger merke til det. Men barna relaterer jo til foreldrenes holdninger i stor grad, et er alltid et samspill, og de kopierer også holdninger i større eller mindre grad, så man får en eller annen effekt, selv om barna ikke er en blåkopi av en selv.

Det er klart at en familie, hvem som helst, trenger noe penger for å overleve, men det er ikke dermed entydig klart hvordan dette må fikses. Hvordan man tenker i prosessen for å skaffe seg arbeid kan jo være så forskjellig, fra å tenke penger først og deretter velge jobb, eller omvendt, at man ser etter hva man har lyst til å gjøre, og så tar den lønna man får, eller prøver å forhandle hvis man er den typen.

Eller andre varianter.

Det kommer ikke minst an på hvordan samfunnet er organisert rundt deg også.

Helt fritt kan man jo ikke velge med mindre man har en masse penger oppspart som man faktisk kan bruke, eller hvis andre ting gjør at man kan, men som frilanser på vei inn i et eller annet finnes det jo gjerne noen – betalte – valgmuligheter. 

Man har – fortsatt som frilanser – heller ikke anledning til å si ja til alle tilbud om jobb bestandig. Det er alltid et spørsmål hvor stor kapasitet man har, det finnes muligheter for å brenne seg ut, med store personlige og økonomiske konsekvenser, så full frihet, tja, man kan føle det sånn når man er ung og frisk, kanskje, men etter hvert vil man kunne risikere å måtte kjenne på sine egne grenser.

Å få lønn for det man kan kalle idealisme finnes, uansett hva mere kyniske stemmer måtte si. Tankene går lett til u-hjelp, Leger uten grenser, nødhjelpsorganisasjoner, og omsorgsyrker har vel også hatt et slags preg av idealisme, i hvert fall utenfra sett. Politikk kan ha idealisme i seg.

Hele tiden må det vel være et mål utenfor en selv, at man jobber for andre enn seg selv, som er drivkraften, man vil gi et eller annet, eller løse et problem for noen, og at man da velger blant jobber som på en eller annen måte fungerer sånn for en selv og for de man eventuelt hjelper. Det trenger jo ikke være direkte nødhjelp eller tradisjonelt sosialt arbeid, det kan være mere kompliserte sammenhenger som man allikevel antar kommer naboen til gode, fellesskapet.

For å orke det, egentlig for å orke å jobbe skikkelig i det hele tatt, burde jobben gi en selv noe, personlig.

Lønna, pengene, er jo i seg selv en belønning uansett, det føles i hvert fall for meg som en klapp på skulderen, i tillegg til den frihet det selvfølgelig gir å ha dem og å kunne bruke dem.

Hvis man er gått lei av jobben sin kan man bli misunnelig på andre man antar har givende jobber, og det kan stemme, men man må også huske på de utfordringer og problemer som ligger i å ha en sånn posisjon, den typen følelsesmessig eller mental belønning kommer ikke gratis, den krever gjerne nokså hardt arbeid hvis man tar det man driver med på alvor, og er man kunstner er lidelse faktisk en del av pakka, vil jeg si, stress, nervøsitet, i det minste, som regel i større eller mindre grad hvis man står på en scene, det er mange sånne sider av saken også. Angst.

Det kan finnes en rus i jobben i seg selv, men jeg har ikke valgt så heldig hele veien, eller akkurat det der varer kanskje ikke vanligvis så lenge, jeg vet ikke, men jeg husker følelsen en periode da jeg var student, at jeg kom hjem fra spillejobb og ikke klarte å stoppe å svinge med musikken, jeg bare lå der og nøt at jeg var høy på musikk eller hva man skal kalle det. 

Så det finnes, ekstase, men hvor lenge folk har det sånn vet jeg ikke. For meg gikk det over, men det har vært en god del situasjoner jeg ser tilbake på med glede, i tillegg til svetten, hvis man tenker sånn. Etter svetten kommer gjerne også en belønning, i form av et miljø som fungerer, elever man møter etterpå som ser ut som de klarer seg…det finnes ting. Jeg prøver å fortelle alle de som jobber på byens på kafeer hvor mye de betyr, jeg elsker det de gjør og det de produserer.

Jeg tror ikke jeg er alene om det.

Størrelsen på betalingen står jo ikke nødvendigvis i forhold til mengden glede eller glede over nytte, hva det er eller hva man skal kalle det. Det varierer jo. Kunstfeltet flyter heller ikke av penger, jeg vil si at hvis man virkelig er interessert i penger bør man velge noe annet, og det gjør man jo gjerne også.

Jeg synes det er problematisk når samfunnet velger seg én foretrukket måte å leve på, for eksempel prinsippet om at alle skal jobbe for penger først, sette det først på lista i nær sagt enhver sammenheng.

Totalitære tanker er vel oftest misforståelser av virkeligheten.

Jeg vet ikke om den der arbeidslinja noen gang er skikkelig formulert, så man kunne ta stilling til den, men for meg er det utrolig at et sånt uttrykk har kunnet festne seg som et begrep alle forventes å slutte seg til. Det klinger av 70-tallet, på venstresiden, den siden av det som jeg i hvert fall i gode øyeblikk så på som grov humor, og som ikke fortjente å overleve i ubearbeidet form.

Hvis man sier, litt med negativt fortegn, at alle skal bidra til fellesskapet på en eller annen måte, er jeg i og for seg enig, men hvis den diskusjonen bare omfatter penger kommer man lett ut i en råskap, og NAV-skandalen er nettopp en sånn sak hvor man har gått over en grense.

Samfunnsnytte omfatter å holde oss på beina økonomisk, men det omfatter en hel haug med andre ting også.

De psykisk utviklingshemmede har masse muligheter til å bidra, hvis vi tar imot det de har å gi.

Det gjelder også alle avvikere.

Men penger? De som ikke “klarer seg selv”?

Indirekte, eller ikke i det hele tatt.

Men hør, mennesket lever ikke av brød alene.

Man trenger ikke være religiøs for å slutte seg til den.

Og i tillegg, ikke bare det som foregår i en kirke, vær nå ikke så trang i hodet, følelsesmessig, tankemessig næring, nærhet, ideer, varme. Har du fått en spontan klem av en eller annen ukjent…redder det ikke dagen?

Vi er heller ikke i nærheten av konkurs, så til de grader ikke i nærheten, og når Erna og de andre på toppen er bekymret for landets økonomiske fremtid, får jeg litt følelsen av at de har mistet kontakten med alle de andre feltene i samfunnet enn sin egen politikk. Nye ideer i politikk kan være bra, men man skal jo passe seg litt, fordi man hele tiden opptrer på vegne av andre i enda større grad enn oss andre.

Og produksjon er mange ting.

Et poeng fra samfunnsdebatten de siste årene, egentlig siden 70-tallet, er jo at det gjør vi alle til en viss grad, påvirker samfunnet, at man kan bli stilt til ansvar for det man nå kaller samfunnsoppdraget er jo også blitt en stor diskusjon ikke minst fordi de jeg kaller populistene ikke hadde noe særlig begrep om det, og fortsatt sliter med helt å skjønne hvordan det fungerer.

Vi bør passe oss for ikke å dra det så langt som m-l-erne gjorde på 70-tallet, det var en annen grøft og et annet press som vel de får ta noe av skylda for å ha påført oss. Vi får få lov til å ha et privatliv på en eller annen måte, og når det gjelder for eksempel klimaproblemene, finne en måte å gjøre det som trengs, og må vi virkelig gjøre alt så må vi det, men jeg tviler. Norge har tendenser i veldig autoritær retning, på begge sider av den politiske skalaen, vi er kanskje litt enten-eller, enten veldig åpne eller helt låst. Diskusjonen om klimaet er nesten kommet så langt at vi må sjekke tallene og se hvordan vi faktisk kan gjøre det som trengs, ta noen avgjørelser og så få maskina til å kjøre. At oljen vår er det største problemet tar det ikke lang tid å finne ut.

Vi har tjent en masse på den, så la oss bruke de pengene på noe fornuftig og finne på noe annet. Er vi ikke askeladder? Turisme har allerede vokst til å bli viktig, og det er ikke sikkert pengebegjæret trenger å være så viktig, selv for en ekte FrP-er, når vi har fylt magene grundig nok.

Så å presse enhver inn i en vane som økonomisk overfornuftig, er kanskje heller ikke nødvendig.

Det er tross alt et motsetningsforhold mellom kunst og penger, også ofte mellom egentlig kreativitet og penger, så hvis veldig mange, inkludert myndigheter, kniper rompa sammen og er så gjerrige de bare kan, går det ut over mange andre som er mer interessert i reelle størrelser i konkret forstand, selve produktene, maten, maskinene, kunsten. 

Innovasjon betyr i næringslivets språk for tiden ikke noe annet enn nye måter å tjene penger, og kreativitet på dette området er bare en av de tingene som skal til for å få samfunnet til å fungere.

Penger er også sekundært i en viss forstand, vi spiser ikke penger, vi spiser det vi får i bytte for penger, og forholdet mellom det vi spiser og trenger, åndelig og fysisk, og pengene, burde være et diskusjonstema. Pengenes oppgave burde vel blant annet være å gi oss alle rom, plass, til å gjøre ting, både å leve, og å skape, andre ting enn penger også.

Sult er for meg egentlig ikke nærliggende i Norge idag, men å unngå det krever vel at vi forsvarer oss? Jeg lurer på hvorfor regjeringen mer eller mindre gir bort våre penge-verdier for tiden, og åpner Norge for enhver kineser som måtte ha lyst til å eie oss. Kanskje Carl I. Hagen sitter i godstolen og slenger ut noen statements av sånn passe kort rekkevidde, han er vel av mange også i Høyre sett på som et geni, som man kanskje ikke diskuterer så mye med, bare lytter. Jeg gjetter, men jeg skulle likt å få på bordet hans virkelige filosofi både når det gjelder økonomi og politikk, han er en mann av enkeltsaker og egentlig lite sammenheng.

Generelt må man sikkert si at hvis man overfokuserer på penger, eller overfokuserer på andre ting, også, så får man en ubalanse i samfunnet. Alt hører med, og alt virker på hverandre på en eller annen måte.

Et mangfold av livsstiler i samfunnet burde jo også være i tråd med det som er den offisielle ideologi for tiden, valgfrihet, selv om det poenget ofte ikke er det som kommer ut i praksis, tvert imot legger systemet for tiden en god del hindringer i veien for den typen valgfrihet, fordi man overfokuserer på bedrifters valgfrihet, og gjør om alle organisasjoner til bedrifter, sikkert også av en viss type.  

Den friheten, for bedrifter, må også finnes, men enhver frihet kan gå ut over noen eller noe – til en viss grad.

I hvor stor grad, og hvordan, det er vel et spørsmål, i hvert enkelt tilfelle. 



Smutthull i tilværelsen

Økonomi for idealister Posted on 08 Nov, 2019 17:02

Når det gjelder penger i et…kunstnerliv, et kreativt arbeidsliv, også, gjerne frilans on and off, så gjelder det vel også å bruke de smutthullene som finnes, ikke i betydningen ulovligheter eller ting som er på kanten, men i betydningen “husk å nyte at du har god tid når du faktisk har det”, å velge hva du vil gjøre det neste kvarteret, de neste tre timene, de neste dagene, hvis det dukker opp sånne hull i tilværelsen.

Jeg har hittil ikke hatt så mye av det, tross alt føler man ikke at man har så god tid når man faktisk er syk og ens helbredelse er koblet til det arbeidet man gjør. Til en viss grad er det sånn for alle kreative, man kommer i hvert fall videre personlig, ikke bare profesjonelt, ved å fullføre et prosjekt.

Å holde Oslos stress på avstand er en jobb, og det blir ikke enklere av at det stresset er koblet både til jobb og til penger. 

Har man først hatt ett sammenbrudd som delvis skyldes for mye arbeid, blir man nokså forsiktig med å tre seg inn på en hvilken som helst jobbtråd, fordi enten du har én arbeidsgiver eller flere, skjer det gjerne at du må være tilgjengelig, det er jo naturlig, forsåvidt, selv om man selvfølgelig kunne ønske seg, ideelt sett, en arbeidsgiver som tok personalansvar også for en frilanser, og passet litt på en.

Men om det skjer, og om det går an, det er en annen sak. Den knuten der har jeg ikke løst.

Men, gitt at man i hvert fall har nok penger til å ta den kaffen som får en til å puste litt, se en venn som gjør deg glad og som kommer med interessante tilbakespark på dine utspill, eller gitt at man kan gjøre hva som  helst som fungerer som  pause, så burde man kanskje ta imot den pausen, legge et eller annet prosjekt i en skuff noen timer, i hvert fall, og slappe av, selv om man kunne gjøre mere.

Den der arbeidslinja som dagens regjering har som et vel ikke så godt formulert grunnlag, lukter for meg av…kommunisme.

Jeg er gammel raddis, men var heldigvis ikke involvert i den hardeste varianten politisk. Jeg har aldri vært medlem eller aktiv i noe parti, og håper vel egentlig det fortsetter sånn, selv om jeg kanskje tenker at dagens politikk kanskje er på vei et litt mykere sted enn den der evinnelige kampen mellom rødt og blått, penger og ikke-penger, klassekamp…

Den som ikke arbeider skal heller ikke ete, jeg husker ikke så mye mere av det slagordet eller de konsekvensene som antagelig noen tok en gang, men det stammer i hvert fall fra før krigen, mener jeg, den tiden da sult var en mulighet man måtte regne med selv i vår del av verden.

Det er harde ord, men den rynken i panna til Siv Jensen sier et eller annet jeg ikke helt liker å forholde meg til. Hvis man orker å titte litt på Skatteloven, som det for enkelhets skyld heter idag, vil man finne myriader av regler for hva det skal betales skatt for, ikke overraskende når man kjenner litt til dagens mentale regime og tenkemåte, men i grunnen ikke bare litt overraskende når man sjekker navnet på Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep.

Forløperen til FrP, altså. Det må skje mye bak kulissene som vi ikke vet, ikke minst når det gjelder dynamikken i relasjoner mellom politikerne, når f.eks. Siv sier i forsvar for et eller annet (jeg har dessverre glemt hva) at hun bare gjorde nøyaktig det Erna sa.

Sitatet er gjengitt etter hukommelsen, og jeg husker som sagt ikke sammenhengen, men jeg tror poenget i setningen stemmer. 

Når man snakker om trickle down, så kan man sikkert ikke utelukke at man, når man har mye penger, bruker mere i butikker og på restauranter, men dynamikken i investeringer vet jeg mindre om, det er i hvert fall ikke helt samme ting. 

At det også brukes penger i litt tilfeldige sammenhenger lenger ned i pengehierarkiet er i hvert fall sikkert, og det kan vel også hende man er mere slepphendt lenger ned enn lenger opp. Sånne ting har vel også litt med personlighet å gjøre, men det er kanskje en grunn til at de rike beholder pengene sine.

Butikkene lever også på impulskjøp og litt for stort forbruk i perioder.

Så kniper man inn og redder seg.

Det trenger ikke gå ut over barna eller helsa, det kommer blant annet an på hvor hele ens økonomiske miljø befinner seg.  Raushet krever litt slakk i mange ender. Hvis alt strammes inn fra toppen vil det spre seg, dels holdningen, at man heller holder på pengene i en situasjon enn man bruker noen kroner ekstra, og rett og slett har det noe å si hvor stor pengemengde som er i omløp i en by eller i et miljø eller i et land, hvis alle har litt mindre er det til slutt ikke rom for å være romslig.

Det er alltid en fordel å kutte ned unødvendige utgifter…kan noen si. Hvor konsekvent må man følge det? Det spiller også en rolle for dem man kjøpoer ting av, osv.

Du må gjerne leve sånn, det har ikke jeg tenkt å legge meg opp i, forsåvidt, men staten er ikke deg, selv ikke hvis du er politiker, hvis staten generelt legger an en sånn praktisk holdning i alle situasjoner man får til, så vil man slutt få problemer lenger ned, både med å velge sin egen livsstil, og uansett livsstil til slutt, med å overleve.

Vaner kan gå i arv, også økonomiske vaner, og ikke alle har like åpne glugger mot verden så de vet hvor verden helt befinner seg, og å vurdere hva den trenger krever jo…en hel diskusjon.

Finn balansen. Selv litt sløsing havner i noen næringslivslommer også på et eller annet tidspunkt og bidrar til den almene velstand, som dere jo faktisk er opptatt av i det perspektivet. Næringslivsperspektivet.

Det spørs hva som er en katastrofe, kanskje, og hva som ikke er det.

Og ja, vi skal fungere som land også uten oljeproduksjon, men er vi ikke fortsatt en nasjon av askeladder? Improvisasjon pleide alltid å være viktig i Norge, så ikke tett alle hull utdanningsmessig, ikke minst, og økonomisk, som gjør det mulig å ta en sjanse, eller flere, gjør det mulig å…gjøre noe man ikke er utdannet til, å gjøre fornuftige og kvalifiserte ting uten å ha eller ta en master, uten å ha en formue i bakhånd. Lag noen lommer av forskjellig slag, og ikke tett alle de som er der eller var der.

Oftest tar ting litt tid å få til, når det er et eller annet man vil. Selv fornuftge ting, kanskje helst de, tar tid.

Det finnes flere ting som påvirker økonomien enn penger, også. Og selv om det er en annen diskusjon er jeg ikke helt med på at kreativitet sånn som ordet brukes i næringslivet, innovasjon, at det alltid er så veldig kreativt, det høres i hvert fall ofte litt ensporet ut, hvis prosjektene alltid spinner rundt penger og hvordan man skal skaffe seg dem. 

Det er også et perspektiv som hører hjemme i tider med mye nød – hvis det overdrives. Hvis det rendyrkes og settes rendyrket ut i praksis.  

Man er nødt til å tenke penger, men jeg vil tro at egentlig, i dagens situasjon, kunne dette tones litt ned. Nei, det poenget forsvinner ikke, men jeg tror ikke vi, med 10 000 milliarder kroner plassert rundt i verden trenger å tenke som et fattig land. Vi trenger som vanlig å tenke på fremtiden, men vi har et pusterom, egentlig, og det er ikke noen spesiell grunn til å tro at sulten banker på døra heller, selv uten oljeinntektene. Vi har muligheten, tror jeg, til å bygge opp systemer som løser problemer og gir oss ting, ikke bare penger, samtidig som pengene er bakt inn i prosjektene.

På nye måter, ikke 100% orientert mot fortjeneste. Hvorfor skal man legge opp til en friest mulig slåsskamp om midlene – internasjonalt – når nøden er på vei nedover? Den tankegangen har aldri vært helt rasjonell, den har vært desperat, og man bør sjekke om man bør gå for mest mulig desperasjon i den genren.

Når noen forretningsfolk snakker om og antagelig viser at det er mulig å tenke på miljø, arbeidsforhold og betaling hvis produksjonen skjer i lavkostland…uansett hva, men kvalitet i videste forstand, penger, ja, men ikke bare penger, eller et mere blandet fokus.

Det synes jeg høres ut som fornuftig omstilling.

Så er dette selvfølgelig generelle betraktninger, som vanlig, så man sjekke med bransje og hva som er mulig osv., hvor man i det hele tatt befinner seg.

Men jeg tror det finnes muligheter i denne retningen, og det fordrer at myndighetene også oppdager dem.

Vi er ikke fattige lenger som land og som samfunn, vi kommer ikke til å være virkelig fattige mer, er en påstand, ikke på samme måte som på 30-tallet eller enda lenger tilbake, uten at jeg er økonom, vil jeg tro at en god del sannheter må snus på også innen økonomi for å få dagens samfunn til å fungere. 

Selv verden sett under ett er et annet sted økonomisk, og er i enda større grad på vei mot velstand, overvektsproblemer og forurensing fordi alle skal gjøre det bare noen få kunne i tidligere tider.

Dagens samfunn er ikke det samme som samfunnet på 50-tallet eller 20-tallet eller 1800-tallet.

Meanwhile…har jeg skrevet en tekst som hjelper meg videre, så jeg klarte ikke helt å ta pause, men jeg valgte i hvert fall hva jeg skulle gjøre den timen det tok å skrive den, selv om jeg er nokså blakk og har noen regninger liggende som jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre med.

Akkurat nå kunne jeg uansett ikke få gjort noe med det, så jeg gjorde noe annet. 

Teksten er redigert etter at den er lagt ut.



Mine egne penger i et samfunnsperspektiv

Økonomi for idealister Posted on 13 Oct, 2019 16:53

For ganske lenge siden lanserte jeg for meg selv et slags prosjekt som sikkert en del vil heve øyenbrynene overfor: Jeg kalte det “Tjen minst mulig, lev godt allikevel”.

Forholdet mellom mengden penger mellom hendene og den faktiske velstand man har er jo virkelig fullt av variable størrelser.  

Ikke minst mentale, psykiske, tankemessige, følelsesmessige ting.

Gitt en viss mengde hus, mat og andre såkalte fysiske nødvendigheter er selvfølgelig opplevelsen av den situasjonen man har et diskusjonstema.

Å være avslappet på kanten av stupet kan være noe man rett og slett øver inn, hvis man lever på kanten av et eller annet stup i lengre tid, forsåvidt enten man er veldig god på nødløsninger eller ikke. Å kræsje er for noen en slags hverdagshendelse, man er såpass vant til katastrofer at en fra eller til kanskje ikke spiller så stor rolle.

Det kommer forsåvidt an på.

Om en objektivt beskrevet mindre katastrofe, for eksempel at ledningen til Macen slutter å virke fordi man har ødelagt den, om en sånn hendelse er liten eller stor, vil jo både kunne oppleves forskjellig med samme mengde penger på konto og selvfølgelig med forskjellig mengde penger innen rekkevidde.

Jeg tipper at noen som leser dette ikke vil skjønne, som noen uttrykker seg for tiden, at en sånn hendelse befinner seg i kategorien katastrofe, men jeg kan love deg at hvis livet er på kanten mentalt på visse måter kan det godt være det, fordi en ting man ikke klarer er akkurat å administrere seg selv. Og hvis syv hundre kroner i din verden er en bagatell, så kan jeg i hvert fall si deg at det finnes verdener not far from your home hvor en sånn sum definitivt ikke er det.

Man blir ikke så veldig forelsket i systemet i en sånn situasjon hvis det forlanger administrativ perfeksjon av deg. Man har jo i hvert fall behov for litt slakk når man er er syk, ikke så mye når man er frisk, da fikser man ting.

Det er opplagt, fra mere “normale” utkikkspunkter også, at opplevelsen av pengemangel delvis er en psykisk størrelse, det foregår til en viss grad i ditt eget hode.

Ens bakgrunn preger en jo også.

Har man vokst opp med nokså lite, eller nok, eller nokså mye, er man god til å administrere sin egen økonomi, kan man tjene penger på et firma i den forstand at man vet noe om hvordan det gjøres (det er forskjell på å vokse opp med butikkpappa eller -mamma og fast ansatt ditto) – det er mange ting i oppveksten og livet som lager forskjeller.  Er materielle ting viktige for deg, bestemte ting, hva slags personlighet har du, hvor bor du nå, hva slags holdning til penger er du omgitt av, blant venner, naboer, kolleger?

Denne lista kan forsåvidt bare fortsette så langt kunnskapen eller tankene trenger å rekke. Både hverdagsfilosofi av forskjellige slag, sosiologi og psykologi vil kunne bidra hvis man er interessert.

Denne biten, ens egen psykologi, enkelt sagt, påvirker selvfølgelig din evne til å skaffe deg penger, til å endre situasjonen din eller befeste den, ikke bare opplevelsen av den.

Der finnes det også mange forskjellige måter å tenke, fra de som ikke reflekterer i skal vi si teoretisk forstand og som kanskje ikke vil gjøre det (jeg er meg selv, jeg, osv) via det man kunne kalle ny-åndelige tenkemåter som jeg noen ganger oppfatter som løsninger på egentlig fastlåste situasjoner som er påført deg utenfra, til nesten vitenskapelig baserte tenkemåter.

Alt imellom og alle blandinger er mulig å tenke seg.

Når det gjelder det “ny-åndelige feltet” (det finnes sikkert et mere relevant og oppdatert begrep) – det aller meste av de mentale teknikkene som finnes er vel beregnet på å forandre din holdning til deg selv eller din egen tenkemåte om forskjellige ting, og jeg synes i og for seg det er helt relevant å tenke sånn og det kan være absolutt nyttig, men jeg tenker også at det noen ganger kunne være like nyttig å tenke seg inn i samfunnet rundt en litt mere, og prøve å gjøre i hvert fall litt tradisjonelt fagforeningsarbeid eller i hvert fall melde seg inn i en fagforening, eller tenke litt politikk, fordi det er opplagt at verden rundt en påvirker det man driver med, både konkret, i form av maktutøvelse, og indirekte og kanskje mere skjult ved tanker og mentalitet fra styrende av forskjellig slag, som også siver inn i ens egen verden, direkte gjennom ord fra politikere eller andre snakkesalige, eller helt indirekte, gjennom handlinger fra en bedrift som blir sett på som legitime, men som kanskje burde diskuteres.

Noen er til og med dårlige til å snakke, men gode til å gjøre ting, og det er ikke alltid noen mangel på meninger av den grunn.

Det kan bli litt vanskelig å tolke ting som kommer.

Men et praktisk tiltak, når Foodora-syklistene har en arbeidskonflikt basert på om de får lov å lage en organisasjon og få en tariffavtale, støtter jeg selvfølgelig den, for eksempel.

Jeg har i perioder syntes det var ok å ha i hvert fall en halv frilanstilværelse og tenker at man kanskje i samfunnet også kan kombinere muligheten for det med den “gammeldagse” retten til for eksempel å ha en full stilling, men jeg tenker også at det er såpass variasjon i livsstil these days, så man får ta høyde for begge deler.

Jeg har ikke noe ønske om å ha en full stilling, egentlig, så hvis hele det økonomiske systemet er lagt opp så man er nødt til det, kommer ikke jeg til å like meg helt, tror jeg. Men derfra til å ta vekk alle tradisjonelle rettigheter er jo rett og slett ikke lurt, heller. Noen vil ha et “normalt” liv, eventuelt i perioder av livet.

Litt av hvert er vel ikke så dumt, og ja, selv om bedrifter ikke skal fratas alle rettigheter ser det vel for meg ut som det ikke er den veien det bikker akkurat nå.

De store bedriftene har for mye makt akkurat nå, ikke for lite, det inntrykket har jeg da.

Og det er jo forskjell på små enkeltmannsforetak eller butikker med egentlig mest eller helt et kunstnerisk formål, og store internasjonale bedrifter hvor jeg ikke helt vet deres egen begrunnelse for at de finnes, om den kaffen de selger eller et eller annet produkt bare er en grunn til å tjene penger, og eventuelt hvem som egentlig er eierne eller de som styrer greiene.

Jeg ser at jeg bruker et litt farlig språk igjen, bare er noe som nesten ikke finnes. Men man kan diskutere.

Begge disse ytterpunkter, Nestlé og den lokale kiosken eller musikeren, kalles gjerne næringslivet, og er jo fra både et samfunns- og et kundesynspunkt ikke helt samme ting. Konsekvensene, negative og positive, av virksomheten, er forskjellig, og vel også hensiktene.

Tilbake til mitt private økonomiske prosjekt, som kanskje var laget opprinnelig for å prøve ut hva som egentlig skal til for å leve ok.

Økologi og klimagassutslipp er et tema i det, selvfølgelig, etter hvert begynner vi vel å forstå at selv om teknologi og energi- og ressurseffektivitet hjelper på, er det totale nivået på vårt forbruk i hvert fall foreløpig et problem. 

En god del eldre har fortsatt i seg den sparsommeligheten som skyldtes fattigdom både i en enkelt husholdning og i samfunnet, og vi har bruk for en god del av teknikkene til husholdning, å ta vare på matrester osv, men jeg ser vel for meg at den moralen som følger med ikke er så spiselig for min generasjon og nedover, og heller ikke helt relevant, fordi problemet med overforbruk i dag er et sosialt, samfunnsmessig, felles problem, ikke et privat økonomisk problem, ikke for flertallet. 

Eller man kunne vel si, det er egentlig ikke et problem som har med økonomisk sparsommelighet å gjøre, det har med ressursmessig sparsommelighet å gjøre. Det er mange år siden vi diskuterte sånne ting, den gangen jeg var med i Natur og Ungdom, og vi konkluderte vel med at arbeidsintensive næringer sånn generelt var fornuftig å satse på, heller to mennesker i aksjon enn én maskin, fordi det koster flere materielle ressurser å produsere en maskin enn at et menneske bruker musklene til et eller annet.

I hvilken grad dette er riktig i dag, og i hvilke situasjoner det stemmer, vet jeg ikke nøyaktig, men det er vel i hvert fall en problemstilling som burde være med i debatten.

Mitt private prosjekt burde kanskje avsluttes sånn noenlunde, jeg føler absolutt behov for å leve i hvert litt feitere enn jeg har gjort i det siste, har flere prosjekter som kunne skaffe penger i form av lønn eller salgsinntekt eller frilansvirksomhet, så det er på tide å få inkludert inntekt i det jeg holder på med på en ordentlig måte.

Et synspunkt som lå under en del holdninger til penger som jeg kan huske fra oppveksten, var urettferdigheten i at noen hadde så mye mere enn andre. 

Det er jo en naturlig tanke, selv om den kanskje ser litt annerledes ut i dagens samfunn, ikke minst i Norge, hvor det er sykt mye penger i omløp. Totalt sett burde det være mere enn nok til alle, spørsmålet eller rettere sagt spørsmålene ville handle om hva slags systemer vi vil ha for å regulere pengenes vandring rundt i samfunnet, inntekter og utgifter, produksjon og salg og forvaltning og hele greia. 

Å si at du har mere enn meg og dermed tar fra fellesskapet…det er en tanke som er for enkel til å stå ukommentert, selv om det under visse forutsetninger og i visse situasjoner kan være noe i det, noen ganger en god del sannhet. Men regler, systemer og reguleringer, hvordan de tingene virker, er vel ofte nesten viktigere enn selve summene det er snakk om.

Tyveri kan være komplisert for tiden, akkurat som forretningsdrift er blitt det.



Next »