Den profesjonelle amatør

Wow. Noen ga 500,- på den “Donate”-knappen.

Det er første gang.

Gårsdagen ble virkelig lettere på grunn av det.

Det går faktisk an, er det det forteller meg, å tjene i hvert fall noe penger på nettet, på ting som ikke er fysiske og som kan deles fritt.

Der ligger jo problemet for alle slags aktører på nettet, delbarheten, som jeg i hvert fall på veldig mange måter ser på som en fantastisk ting.

Men også et problem både for aviser og frilansmusikere. 

Sikkert andre også.

Jeg har delt en masse musikk via YouTube, nokså mye med den hensikt å promotere en genre eller bestemte musikere som jeg liker fra for lenge siden eller oppdager på veien. Man kan jo håpe at de fører til mere aktivitet og inntekter for de det er snakk om, og også for andre som holder på med lignende ting. Det er for meg en god del av poenget med å gjøre det.

Jeg husker jeg var innom konservatoriet i Bergen noen ganger, for lenge siden, det som nå heter Griegakademiet.

I kantina var det en trivelig dame, som det ofte er i kantiner, og når hun måtte ut et ærend eller kanskje til og med en stund etter at hun var gått, så kunne du fortsatt ta av det som var tilgjengelig av mat i hylla, og så la du penger på en skål som sto på disken, med en sånn typisk hyggelig lapp oppi skåla eller ved siden av.

Når noen viser meg sånn tillit blir jeg helt speidergutt, jeg legger sikkert i litt ekstra bare fordi det er så hyggelig at det går an å gjøre sånne ting, å ha et sånt opplegg. Alt mulig skjer oppe i hodet på meg, jeg kommer selvfølgelig på hvem hun er, hun som jobber der, og stopper ikke før jeg har sagt det til noen og kanskje til og med begynt en liten sosial kampanje.

Vi kan jo stoppe der, jeg er ikke like snill i alle sammenhenger, men allikevel, sånt funker også som pustehull i en hvilken som helst virkelighet eller hverdag.

Jeg tenkte jeg skulle installere en vipps-knapp på mine nettsider, for å gjøre det lettere å gi, men det er jo også en jobb, du må forsere og lære deg et produkt som du i utgangspunktet ikke skjønner, eller du må betale noen for å gjøre det for deg, med penger som du jo i grunnen ikke har. I hvert fall er det en utgift til, eller en jobb til du må gjøre.

Poenget er vel ikke å klage, håper jeg, poenget er at hvis du finner noe som du liker eller som er brukbart for deg på nettet, så er det jo noen som har lagd det. I og med at nettet er som det er, en sil, omtrent, og i og med at det på en god del andre måter tross alt ikke er så dumt at det er sånn, så kommer det ut av det en helt ny situasjon på en del felt og en del måter.

Blant annet hadde det vært kult å etablere vaner med at man gir til de man synes har noe å komme med, og for at de skal finnes, også.

Litt snillisme.

Jeg tenker faktisk at vi har bruk for det i en ny situasjon, som dette opplagt er.

Det er litt å tenke over når det gjelder disse tingene, men det går nok an å gjøre det også.

Jeg sender penger selv, til The Guardian, som jeg leser uansett så lenge jeg kan, de er pip åpne enn så lenge, og jeg vil tro delvis avhengige av mine og andres bidrag. Jeg gir penger til Wikipedia også, som selv om de ikke alltid er like presise eller etterrettelige, føles litt uunnværlige for meg når det gjelder en del temaer og på en del måter. 

Jeg har noen andre også, og burde også selv prøve å senke terskelen for å gi, når jeg har penger jeg kan avse.

WOW – noen satte inn 500,- som bidrag til å skrive bloggene, må det jo være – den engelske og den norske.
Det er første gang – takk fra hjertet!!!
🌶♥️👣

Har man ikke smør eller olje i huset…det høres ut som en litt kjip ting å ha glemt å kjøpe, men sennep egner seg som nevnt også til å ha på brødskiva, hvis man liker sennep, da, og faktisk, man kan varme ting i det. Jeg skal trekke litt fra påstanden, det var nok litt fett i panna også, litt smør fra tidligere og sennep, men jeg la i litt søt sennep (fra Bergby) og litt fransk, Dijon-sennep, og pepper, og vel litt salt også, og et lite hvitløksfedd som jeg rakk å gi litt varme før jeg rett og slett rullet noen strimler med ganske godt grovbrød fra butikken i det.

Jeg turte ikke å prøve å gjøre det sprøtt, men det kan hende det går an. Myke, søte brødbiter med en del pepper ble det, men i går varmet jeg sennep, også i panna, nok til at noen av sennepskornene ble sprø (den franske sennepen var den typen med hele sennepskorn).

Også interessant.

Jeg vet ikke, jeg håper jeg får orden på økonomien såpass at jeg ikke må gjøre dette, men på den annen side, det er vel nok fattigmanns mat som er blitt slagere hvor som helst.

En døgenikt.

Han jobber ikke.

Snylter.

Jeg stopper kanskje der med å legge ordene i munnen på noen andre, for å finne temaet jeg tror jeg slåss med når det gjelder kunsten og pengene.

Det nyttige.

Fortsatt sies det at kunst er luksus.

Kunst i…videste forstand gir deg liv.  

Det gjør noe med deg.

En dans, en sang, et bilde, en symfoni, en jazzlåt.

Rock.

Mat.

Rare ting.

Kunst også, selvfølgelig gjør menneskelig kontakt, naturopplevelser og andre ting det samme.

Men kunst er et fellesområde, eller mange, siden ikke alle ting føles som hjemme for alle, men noen. 

For noen.

Den snakker om…alt, til alle, i prinsippet, hvis den treffer en.

Hvis det ikke treffer deg treffer det noen andre.

Gir dem noe.

Vi bør respektere hverandre og hverandres verdener.

En annen ting man må regne med skjer både når man har dårlig råd over lang tid og hvis eller når man får hodet over vannet igjen – er at en del praktiske vaner forandrer seg eller er annerledes enn hos folk med stabilt god økonomi.

Dels må man være mere sparsommelig med mat, man spiser opp mer, spiser tørt brød osv, men en mulighet er også at de vanene ikke bare forsvinner når man får penger, men man slipper litt taket, kjøper og spiser litt for mye, for eksempel, litt fest når man kan.

Det er bare menneskelig.

Samfunnsplanleggere burde ha dette også i bakhodet. Er man sliten, i livet, er det også vanskeligere å holde orden på de praktiske sidene av livet, også sånne ting som avfallsssortering. Uten sammenligning forøvrig kan noe av det samme skje når man har små barn.

Man blir også lei av ikke å ha råd til ting, og går man også litt tilbake i tid vil jeg tro nokså mange har vært så lei av å være fattige at det finnes nærmest rekylreaksjoner eller hva man skal si, som blir der lenge, uforholdsmessig mange går på salg selv om økonomien tilsynelatende er i orden hvis man studerer statistikken, man har angst for privatøkonomien lenge etter at den har blitt håndterbar, noe som også kan føre til i og for seg irrasjonelle prioriteringer.

Og så videre. Det kan ta generasjoner før sånt har stabilisert seg, selv når det er praktisk og økonomisk mulig.

En annen ting som kommer når du har levd på for lite penger over tid, er angsten for tom lommebok. Hadde du den ikke før du begynte å slite økonomisk, kommer den på et tidspunkt. Plutselig gir det å ha noe på konto ikke nok trygghet, 5000 er ikke nok, selv ved høyere summer fortsetter stresset, i hvert fall hvis pila på kontoen er på vei ned.

Dette inntreffer kanskje ofte når økonomien tross alt er i ferd med å bedre seg, da først har man overskudd til å merke hvordan man har det. Som sagt synes jeg medlidenheten har en tendens til å minke, også, følelsen av at alle med sånne problemer er i samme båt blir litt borte, man blir opptatt av å beholde de pengene man har.

Til en viss grad må man jo ta vare på seg selv også.

Jeg snakket en gang med en, som jeg tror jeg også har nevnt, som ikke syntes det føltes trygt – for landet – å ha 5000 milliarder eller noe sånt i oljefondet, nivået var omtrent der da. Jeg har glemt hvor mye han tenkte begynte å nærme seg nok, men han hadde en idé om at vi burde kunne leve som rentenister – altså bare av rentene.

Om han virkelig mente det vet jeg ikke helt, mange av oss har en tendens til å fable litt mye privat, også om felles anliggender.

Men det illustrerer angsten for pengene, som sitter i mange, kanskje flertallet, og som det kan virke som man ikke kjenner hvis man har vokst opp med god økonomi – og blitt der. Den tryggheten mange ledende politikere i dag snakker med, for ikke å snakke om evnen til å være uberørt, forteller oss at de ikke riktig kjenner historien til mange av dem de…styrer.

Oss, kan jeg kanskje si, selv om jeg ikke er vokst opp med pengemangel. Nå har jeg i hvert fall erfart den, og sett litt av den erfaringen hos andre.

Men den utryggheten jeg snakker om, finnes i hodene til andre politikere, som gjør forsøk på å styre samfunnet litt som de styrer sin egen lommebok – i redsel, antar jeg, og i hvert fall strenghet.

Redigert etter publisering.

Etter å ha slåss med min egen økonomi nå noen år, ikke minst fordi jeg måtte låne en god del penger for å «utvikle» den stekespade- og også kjøkkenredskapsideen. Jeg tipper enhver gründer kjenner til en sånn periode, bortsett fra at jeg har valgt «the hard way» og betalt hele greia selv, eller rettere sagt venner og slektninger har båret meg med sine bankkonti og velvilje, jeg har ikke orket å ikle meg byråkratiske gevanter hverken av privat eller offentlig karakter og har altså ikke begynt å øve meg på å skrive søknader og fylle ut skjemaer.

I og for seg hadde jeg faktisk hatt pengene, jeg arvet en slump for noen år siden, men jeg var lur nok til å låne bort omtrent det jeg trengte til dette, og mesteparten er ikke kommet inn igjen. Det jeg faktisk har fått tilbake var atskillig mindre summer, som jeg lånte bort til folk med virkelig og jeg tror vanligvis dårlig råd, alt det fikk jeg tilbake i god orden, så all respekt fra meg til folk som er vant til å slite og vant til å være fattige, kanskje, de holder tydeligvis lettere ord. De er vant til å ha det vanskelig, de vet hva det er.

Det kan gjerne legges til at systemet og tidene er såpass uvanlige og rare, særlig når det gjelder penger var FrP-Høyre-regimet ikke spesielt ok å forholde seg til, i hvert fall språkbruken fra de der ministrene var så krass at det var flere enn meg som skvatt. Høyre har mere erfaring med profesjonell markedsføring og flere behagelige ord på lager, men jeg vet ikke i hvor stor grad sosialpolitikken osv egentlig er endret siden da.

Men det jeg skulle si var at jeg kan forstå noe av det som følger med å ha ansvaret for en bedrift, man er for eksempel nødt til å ha noe penger tilgjengelig til enhver tid eller til andre formål enn privat forbruk, som man ikke kan bruke opp uten videre, og det tenker man kanskje ikke over når man har lønn og fast jobb. Der ligger vel Carl I. Hagens politiske engasjement, jeg tipper det har noe med faren å gjøre, som vel var sjef for Nesoddbåtene. Han døde relativt tidlig, i 1969, og selv om jeg ikke har lest Hagens selvbiografi, kan man jo gjette på at det har satt noen spor, som sagt uten at jeg vet noe om det.

Kanskje på tide å bli litt mere flerspors, både for ham og det Fremskrittspartiet som han mer eller mindre startet opp og drev, sikkert med navn fra programmet til Høyre, som vedtok allerede rundt 1970 at de var et «fremskrittsvennlig» parti eller noe sånt. Det sto i prinsipprogrammet deres i hvert fall inntil nylig.

Det er vel ikke helt riktig å kalle FrP et énsaksparti, men all politikk kan ikke begrunnes ut fra næringsfrihet, selv om bedrifter er viktige, er samfunnet tross alt mer enn bedrifter.

Jeg ser at jeg blander kortene litt i den siste artikkelen om kunsten og pengene, når det gjelder forholdet til arbeidsgiveren, som frilanser.

I musikksammenhenger der jeg har vært vil de som administrerer kulturskoler osv som regel være musikkutdannet selv, og dermed vet vel alle hvordan opplegget er, hvilke problemer man har og hvilke behov. Tempoet og rytmen er gjenkjennelig.

Hvis man både frilanser som musiker og jobber i vanlig skole eller barnehage, eller generelt befinner seg i flere bransjer samtidig, kan det kanskje oppstå problemer fordi ting ikke passer helt sammen eller fordi man ikke vet hvilke behov en musiker har. Men jeg har ikke opplevd det selv, holdt egentlig bare på å begynne i en barnehage hvor det var helt motsatt, hvor det jobbet en som jeg tror var gift med en jazzmusiker og selvfølgelig visste alt om det livet.

Det hadde jo sikkert vært gull å være der, i hvert fall, dessverre kom det noe imellom og det ble ikke noe av.

Uansett er vanlig undervisning og musikk så beslektede bransjer, det er nok mye forståelse begge veier.