Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Noen snakker om at min frihet stopper der din begynner, men å tenke sånn avhenger også av at du vet alt om naboen, hva hun vil og trenger. Det er ikke så lett å få til, men det kan være lurt å begynne med at du ikke vet alt og at han på mange måter, om ikke alle, er forskjellig fra deg.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt. Noen slipper seg løs på litt kjipe måter, andre har et hangup på strenghet.

Det gjelder å finne balansen...

Kunst, i én genre, eller var det flere...

Status og andre problemer mot bunnen

Økonomi for idealister Posted on 10 Oct, 2021 03:27

På min vei nedover i både samfunnet og eget liv…status.

Et fenomen til diskusjon, kan man jo si.

Helt og rent snakket moren min om, det skulle klær være da hun vokste opp, så det kunne tydeligvis være lappet, men vasket, jeg var i grunnen også litt vant til det første fra min oppvekst, men da handlet det som regel om litt fine ting, tror jeg, hjemmestrikkete gensere og sånt. Vi kjøpte stoppesopp på Husfliden, litt for moro skyld sånn som jeg husker det, men vi stoppet i hvert fall ullsokker som vi hadde slitt hull på. Jeg kan egentlig ikke huske at hull på knærne i buksene ble reparert, men det kan hende jeg tar feil.

Fint at man tar vare på ting, i hvert fall. Gjorde det.

Det tok meg noen år å se sammenhengen mellom mitt eget miljøengasjement, særlig ressursbiten, og den strengheten og sparsommeligheten som fantes bak meg.

Idag tenker jeg at vi har bruk for en del av vanene, men ikke de strenge holdningene. Det går også mere ut over verden enn oss selv direkte når det finnes et overforbruk i dag. Det er viktig, og å ta vare på hverandre er også viktig.

Men status. Lite penger betyr selvfølgelig konkret at man ikke har råd til nye bukser, så man sliter på de gamle. Hvor følsom man er overfor enkelte blikk på gata som legger merke til at de faktisk er slitt…det kommer jo an på dagsformen, vil jeg si, for min egen del.

Jeg hadde nok en ambisiøs mamma, på mine vegne, ikke minst, såpass at hun virket som om hun trodde jeg kunne klare omtrent alt. I den generasjonen (hun ble født i 29) finnes det kvinner som har satt mye inn på å gi barna selvtillit, i seg selv nyttig, men man mangler jo det man mangler og klager på det eller prøver å skaffe seg det – selvfølelse var mangelvare, følte jeg etterhvert.

Selvfølgelig trenger man selvtillit også. 

Når det gjelder å finne grunnene til at man har det som man har det, gjerne fra oppvekst og familie, siden de nære relasjoner gjør mest inntrykk, setter avtrykk, former en, særlig fra starten av livet, så ser noen på det som om man legger skylda på moren sin osv.

Det har jeg nok også gjort, og sånt kan vel etter min mening dras både for kort og for langt. Men det som var nyttig med det, kanskje særlig etterhvert, i voksen alder, var at da visste jeg hvor det kom fra. Da kunne jeg mye lettere beskytte meg, det å vite det, på en måte som gjorde det sikkert nok for meg, jeg tenkte det stemte, og det var en beskyttelse i seg selv, at mamma hadde de og de uvanene og svakhetene og hadde dyttet det og det videre til meg – det å lokalisere problemet var nok til å gi meg selv rom til å fungere bedre, tenke klarere om andre ting også, og selvfølgelig tenke videre på de problemene og rydde i hodet, som jeg alltid har gjort og som jeg alltid syntes var ok.

Det lettet, som sagt, å vite om sånne ting.

Det med skyld var jeg kanskje ikke i tvil om da jeg var 13, seinere hadde jeg følelsen av å styre mitt eget liv, og dette var en del av det. Da ble ikke skyld like viktig, men problemene forsvant ikke alltid av seg selv, de krevde bearbeidelse.

Det er vel ikke akkurat mulig å frata foreldre hverken skyld eller ansvar, men begge parter overlever kanskje i den grad man kan snakke sammen, helst, eller i det minste med noen andre.

Moren min var også mulig å snakke med om sånt, selv om hun ikke lettet på sløret selv, tror jeg, så lot hun seg arrestere når jeg hadde funnet ut av noe, sa faktisk sorry, det var ikke så lurt, og det var det, det var stort sett oppgjør nok for meg, når vi kom så langt. Hun sa på et tidspunkt at det en gang hadde gått opp for henne at det hun hadde lært i oppveksten ikke semte lenger. 100% er sikkert for mye her også, men jeg hadde en sterk følelse av et brudd når det gjaldt synet på oppførsel og mange andre ting, og var glad for at hun i hvert fall prinsipielt så sånn på det.

Ungdomsopprør, generation gap.

Ikke så dårlig av henne, da, det der, sev om det var mange andre problemer oss imellom.

Noen lukker munnen når ungene forlater redet, eller åpner det knapt noen gang i livet om sånt, det synes jeg ikke er en helt grei måte å behandle familien.

Altså, hvordan andre lever er forsåvidt ikke min sak, det blir det først når mine og andres veier krysses av en eller annen grunn, nært nok til at sånt blir et problem.

Men det var status, noen ser ned på folk som er fattige, rett og slett, eller på folk som ikke klarer seg, eller folk som er skitne, helt konkret.

Det som også treffer en på vei ned er ikke bare mangel på penger helt direkte, men mangel på mot, mangel på energi til for eksempel å fylle på lagrene i tide av det ene eller det andre i huset, og også mangel på evne til å ta vare på seg selv, på forskjellige måter.

Selvdestruktivitet finnes vel i alles liv, i større eller mindre grad.

Ikke alt som sees på som store uvaner er det for alle, jeg tror det gjelder røyking også, som ikke var bra for meg, men kanskje et mindre problem for andre. Jeg har kjent folk som var virkelig festrøykere, de rørte det ikke vanligvis, bare i sosiale sammenhenger eller med et glass vin i hånda.

Alkohol er ikke noe problem for meg, som jeg har sagt noen ganger, men det kan være et problem å venne folk av med å tro at alkohol nesten alltid er et problem, hvis man for eksempel skulle finne på å ta seg en øl hver dag i perioder. Nå har jeg ikke hatt penger til det på en stund, og selv om jeg sikkert hadde drukket litt mere hvis jeg hadde hatt muligheten, er det ikke så farlig, det kommer tider hvor jeg har råd igjen, også, og de store abstinensene uteblir. Jeg savner det sosiale mye mer, og det inkluderer ofte en øl, men det er menneskene jeg savner mest når jeg av en eller annen grunn blir stengt sosialt.

Antagelsen om at å “gå ut” betyr…Gud vet hva.

At man ikke er enige om hva en fest er. Plagsomme problemer eller entusiasme og – humør. Ikke Dusteforbundets hommør, masete fyll, blir vel det oversatt med…

Men at folk er fulle trenger ikke være masete.

Medlidenhet finnes også noen ganger når man mangler penger, og som også sagt, venner som spanderer så man til slutt rødmer.

Men følelsen av ikke å være noe verdt kan bli ille…til slutt ender man som en grinebiter, lett, i hvert fall, man er for mye alene og trenger normalt utløp.

Jeg vet ikke om jeg vil spekulere så mye om hva det kommer av at man ser ned på andre, jeg gjør det selv av og til, men prøver jo å la være, og å la være å gjøre mine kjipe sider til offentlige sannheter.  

Det er ikke alltid jeg lykkes.

Sorry finnes, håper jeg, når det går an å si, og å legge om stilen, når man får det til, hvis man synes man har dummet seg ut. Noen ganger er justeringer det som trengs, ikke helomvending, men det spørs jo. Misforståelser og stahet er heller ikke noen god kombinasjon, det kan egentlig kreve en god del både samtaler og arbeid med seg selv for å komme videre fra sånne posisjoner, når man ikke vil forstå eller ikke vil forandre liksom noe.



Legater

Økonomi for idealister Posted on 01 Sep, 2021 09:40

Det finnes en del legater i Norge, noen av dem også for folk som er syke. Legathåndboken finnes på nett, men kontaktinfo er ikke der, for å finne den må du kjøpe boken på papir.

Mange sånne legater er ganske spesialiserte, både etter geografi og hva som feiler deg, så man må bare bla til man finner noe som passer på ens egen situasjon, skrive en fornuftig søknad eller fylle ut et skjema, ettersom, og håpe det beste.

Jeg fikk noe fra noen forskjellige legater, sprøtt å få plutselig 5-6000 på konto, hyggelig å tenke på at noen har tenkt på…tja, ikke akkurat meg personlig, men allikevel, jeg er vant til å tenke solidaritet og har mye medfølelse selv, gir gjerne til andre når jeg har noe.

Men man kan ikke akkurat planlegge så mye etter de pengene, det tok noen måneder, vel, i hvert fall, før de kom.

Men de kom, de pengene som kom. Jeg trodde nesten det var fake da det kom en tekstmelding fra en advokat, jeg måtte ringe ham og sjekke.

Ofte blir altså sånne legater bestyrt av advokater, og mail var vel det enkleste å bruke for å få svar på spørsmål. Det meste av kontaktinfo i Legathåndboken var ajour, det var vel en enkelt gang jeg ikke fikk svar og ga blaffen.



Dopapir

Økonomi for idealister Posted on 28 Aug, 2021 17:45

De som gjør seg morsomme over at folk hamstrer dopapir, kan vel kanskje ikke ha vært blakke over tid noen gang.

Hvis du er nært bunnen økonomisk hele tiden (din egen bunn, da, forsåvidt, tomme lommer) – i en lang periode, så er dopapir det du ikke kan være uten. 

Man klarer seg uten eller nesten uten å handle mat en stund, helt uten mat kanskje en dag, noen dager. Man orker å være sulten av og til, det er ikke behagelig, og det går ut over noe, men det går, særlig hvis man har noe i skapet eller utsikt til litt mere om ikke alt for lenge.

Litt mindre akutte ting enn mat utsetter du så lenge, lyspærer, papir til printeren, for ikke å snakke om nye ting.

.,.,finn,no er min venn. 

Og nei, jeg vil ikke ha den lenken der til Aftenpostens annonsesider, men pengenes rettigheter eller min valgfrihet, haah, har spist seg inn hit også, og jeg bestemmer tydeligvis ikke helt over min egen blogg, den lenken kommer uansett hva jeg gjør akkurat nå.

Tror jeg.

En digresjon, som det het en gang, jeg trodde jeg eide denne avisa.

Det er mulig jeg egentlig gjør det, hvis jeg gidder å krangle skikkelig, eller kanskje noen har overlatt deler av eierskapet til de som eier Aftenposten, som eier det nettstedet.

Jus er kanskje heller ikke hva det en gang var.

Men uten dopapir går det uansett ikke. 

Visse praktiske ting og sosiale regler kommer man ikke utenom…

Fordøyelsen er tross alt der, du er på do innimellom, og å rappe dopapir fra en kafé eller låne et toalett ute…det første er uaktuelt for meg, det andre går an av og til når du er i vanlig nød i byen hvis folk er hyggelige mot deg. Det skjer.

Men noen hverdagsløsning er det ikke. Grunnen til at man hamstrer er redselen for å gå tom for penger så man ikke en gang har til det, eller, nå under epidemiske tider, at butikken ikke er åpen. Hvis myndigheter finner på å si at nei, det hadde vi da aldri gjort, stenge butikkene helt, tror du virkelig det? så føler jeg ikke at jeg forstår for mye av hvordan myndigheter…tenker for tiden, de fyker hit og dit som en stressa selger som akkurat har begynt i en helt ny bransje.

Og det stemmer vel ikke så dårlig med virkeligheten.

Vi visste vel aldri helt når noe var åpent, det ble endret hele tiden, i hvert fall ofte nok og mye nok til at jeg ikke gadd å følge med til slutt, ikke på informasjonen fra myndighetene. Jeg gikk ut og sjekket, spurte eventuelt i butikken eller på kafeen, hva som var dagens program. 

Dagens myndigheter tar rett og slett ikke så sjelden sånne avgjørelser for tiden som du tar når du er så ny i en jobb at du ikke har en anelse om hva du driver med ennå, før du har lært av mere rutinerte kolleger hva jobben går ut på.

Det ser i hvert fall sånn ut. Gjerne store ting, ikke bare detaljer.

Jeg liker ikke å snakke ned det offentlige systemet, for det pleide egentlig å fungere ganske godt, og det er trist når det ikke gjør det lenger, men det er i hvert fall delvis ødelagt av folk som har snakket med store bokstaver, negativt, om alt som er offentlig, både politikere og administrasjon, og for 25-30 år siden stemte det ikke helt, særlig ikke når det gjaldt forvaltning, offentlig administrasjon. Jeg var også sur på politikere, men ikke 100%, i hvert fall ikke på et litt normalt nivå av kaffe og litt ettertenksomhet.

Det var alltids ting å kritisere, systemet hadde antagelig noen usosiale sider jeg ikke visste om siden jeg da ikke befant meg under noen hæl, men generelt fulgte det reglene det var satt til å holde orden på, litt tregt, men det kunne være en fordel også, man rakk jo å tenke seg om, og visste omtrent hvor lang tid man hadde til å ta avgjørelser overfor systemet, en fordel når man ikke egentlig ser på det som en interessant fulltidsjobb å administrere seg selv, men som noe som riktignok må gjøres og håndteres, men helst ved siden av andre aktiviteter.

Idag vet man ikke helt hvordan systemet reagerer, og ikke hvor raskt, bortsett fra at det er mye raskere enn det var. Som sagt ikke alltid en fordel, når man er syk er tid på én måte det eneste man har nok av, og man trenger også innimellom litt tid for å tenke over hva man egentlig skal gjøre videre. Det er jo ikke helt enkelt.

Jeg fikk det til slutt, nå også, tid, altså, etter at mye har forandret seg i samfunnet – det skal tross alt sies.

Du skjønner ikke hvordan dette kan skje?

Ikke kontroll på økonomien eller praktiske ting?

Nei…da gjør du vel ikke det. Du kan jo lese alle de andre artiklene i denne serien, så kanskje du skjønner litt av et annet liv enn ditt eget, og for meg blir dette litt trøblete ikke bare fordi det var krise i livet.

Og hvis du fortsatt ikke gjør det synes jeg kanskje ikke du skulle ha eneansvar for samfunnets utforming av regler når det gjelder hverken penger eller andre praktiske saker, beklager å være såpass krass, men det finnes forskjellige vaner i livet, i den grad at vi snakker om forskjellig livsstil. De som sitter på toppen i dag…Høyre og FrP…jeg vet ikke, selvfølgelig kan man ikke snakke 100% om samme kultur selv i de partiene, men alle gruppekulturer har en slags dominerende mainstream oppfatning om viktige ting, og så henger folk med på det litt mer eller mindre etter eget hode, men hvis man fortsatt befinner seg i en gruppe aksepterer man i hvert fall de mainstream-oppfatningene sånn noenlunde.

I dag får man også hjelp til å følge systemet, men systemet er endret og hverken H eller FrP vil endre sin egen grunnholdning når det gjelder penger, virker det som. De tror også alle kan leve som dem, vi trenger bare litt hjelp…eller de tror alle lever som dem, det tror jeg kanskje også finnes, eller mange har ingen tanke om det, ikke noe blikk ut over sin egen verden.

Det var et problem før også, jeg tror jeg skjønner det, men løsningen er i hvert fall ikke én ny livsstil.

Jeg skal ta det videre, men kanskje ikke akkurat nå.

Redigert…



Om å øve seg som selger

Økonomi for idealister Posted on 27 Jun, 2021 23:05

Man kan gjøre interessante erfaringer med salg bare ved å selge noe på finn.no. Det er jo en glimrende markedsplass, godt laget også teknisk og bruksmessig, men man kommer lett ut i situasjoner hvor man må tenke seg om allikevel.

Ett tema er å selge ting man ikke har alt for god greie på. Det betyr at man er dårligere i stand til å svare på spørsmål, og også kanskje at man får kunder som man ikke kjenner så godt til, når det gjelder vaner, tidspunkter på døgnet å deale, hva raskt betyr og hvilket språk de bruker.

Man kan antagelig risikere å dumme seg ut, eller man vet ikke helt hva som skjer fordi man ikke kjenner helt den verden av for eksempel elektronisk musikkutstyr som jeg kom inn i da jeg skulle selge en synth.

Normalt spiller jeg akustisk, piano eller orgel, og selv om jeg er vant til småtterier som jackplugger, små og store, og litt annen kobling når man bruker mikrofoner og forsterkere live, så er synth-verdenen nokså ukjent for meg.

Så man kan også få litt problemer med å sette riktig pris, særlig når inntrykket fra nettopp finn ikke stemmer helt med svaret fra en butikk. Jeg vet ikke om det er bare meg, men jeg synes ikke informasjon generelt er så pålitelig eller stabil som den var, man må mange ganger virkelig tenke seg om for å finne ut av ting, eller det handler nok en gang om å være litt i fremmed land, selv om det handlier om musikk, som jeg jo forsåvidt er utdannet i.

Men når en kjøper er litt treg etter ens egen oppfatning, og en annen plutselig hiver seg inn og sier hun kan hente den i morgen til den prisen man har satt, da kommer man jo inn i et sikkert klassisk dilemma for enhver selger, særlig når man virkelig trenger pengene.



Den sosiale gründer

Økonomi for idealister Posted on 13 Jun, 2021 19:41

Så hva burde man tenke på når man vil starte eller drive en bedrift, stor eller liten – når det gjelder virkninger for andre?

Det første noen vil si, er at man følger loven, hva tenker du på?

Vel. Ingen har selvfølgelig lyst til å havne i fengsel, så det sier seg på en måte selv, men for det første forandres lover raskere enn svint for tiden, og det er faktisk ikke alltid helt enkelt å få oversikt, det virker som om de som skriver dem heller ikke har det helt, ikke over samfunnet.

Bortsett fra det er jo prinsippet godt, så lenge lovene er det også.

Det første en del andre tenker på idag er miljøet.

En del tenker i sin privatøkonomi på penger først, deretter velger man vel hvilken jobb man vil søke eller hvilke forretningsprosjekter man vil inn i.

Jeg har hatt lyst til å tenke motsatt, både fordi det har vært mulig for meg i perioder som frilanser, gitt at det var et marked jeg kjente litt, og jeg må ta det forbeholdet at det alltid har vært deltidsvirksomhet for meg, enten fordi jeg var student eller altså syk.

Men tidene er tross alt ikke så ille hvis man ser på mengden penger i omløp og antall jobber også i omløp, så jeg vil litt udokumentert si at har man pengeproblemer skyldes det i stor grad sykdom eller egne problemer, eller politikk, eller hva skal man si, bedriftenes politikk, at noen stikker av med pengene er en følelse man kan få, ikke minst som frilanser på nettet, foto og musikk kjenner jeg i hvert fall litt til, det virker sånn der, i begge tilfeller.

Man kan strekke det siste til også å bety byråkrati, og det er blitt tildels verre og mye mere rotete under det jeg kaller populistbølgen. For meg ser det ut som om stor grådighet fra det offentlige er blitt mye vanligere, sammen med en tvilsom mangel på oversikt hos de som tenker ut lover for tiden. De er som sagt ofte milelange, mer som detaljerte arrbeidsinstrukser fra en kontrollfrik av en sjef, noen ganger, enn en lov sånn som jeg husker dem fra min ungdom, tørre, kan du si, men oversiktlige og nokså generelle bestemmelser, ikke detaljstyring av alt som har med småtterier å gjøre.

Eller alt som gjelder penger…

Jeg vet jeg må dokumentere de tingene bedre, men det er fortsatt et inntrykk.

Jeg har for lengst overlatt mitt etterhvert komisk lille regnskap til et byrå selv om det koster meg penger, det er hyggelig, det er én ting, men også slipper jeg å lære meg og følge med i et felt som jeg ikke liker noe særlig å holde på med, og som altså er blitt mere innviklet, sånn virker det, under dagens populisme. 

Som bedriftsleder er det jo ikke særlig lurt å la være å tenke på penger 100%, det går vel fort galt, men min idé har vært å prøve å forenkle tenkningen rundt det mest mulig så jeg kan konsentrere meg om det jeg helst vil: Å lage noe. Jeg vil også tjene noe på det, men det var ikke den mentale drivkraften bak det jeg kaller selve arbeidet. 

Noe av greia var riktignok at jeg så for meg den berømte pensjonsalderen i en tilstand av (fortsatt) fattig, registrerte alle de gjerrige og sure stemmene i politikken, og tenkte at jeg var nødt til å finne på noe selv, siden det systemet jeg var vokst opp med var på vei til å kræsjes eller endres så mye at jeg kanskje ikke ville få så mye ut av det.

Så et visst behov for penger var også et utgangspunkt, ikke bare konkret eller ikke-pengemessig kreativitet. Kanskje litt farlig å gå løs på noe sånt med litt svak motivasjon, tenker jeg her jeg sitter. Fortsatt ikke helt sikker der, jeg skylder fortsatt penger etter den perioden jeg lærte meg noenlunde noen oppstarts- eller bedriftsting. 

Men jeg har fortsatt ikke oversikt over min egen situasjon fremover uttrykt i tall, kronasjer, og det er jo egentlig en forutsetning for å finne ut av hva jeg skal gjøre.

Men tilbake til virkninger av…virksomheten. Selve det å designe kjøkkenutstyr kommer selvfølgelig fra matinteresse i mange år, jeg liker fortsatt å lage mat og spise den, helst sammen med gjester og ikke i ensomhet – og dette kommer også fra en interesse for design, litt på avstand, jeg har aldri lest designblader eller gjort noe annet spesielt i den retningen, men jeg vokste opp med at all kunst var potensielt interessant, og design har for meg i seg litt essensen av estetikk, i beste fall, form i rendyrket…fasong, og jo enklere desto bedre, det er i hvert fall et startpunkt for meg.

Små dingser var jo alltid gøy å få tak i da jeg var gutt, de kostet ikke så mye og så morsomme ut.

Trekanten, stekespaden, kom vel etter noen forsøk med andre former, tror jeg, og den fungerer også praktisk godt.

Og litt irritasjon fantes, over at det ikke var noe norsk design som matchet det danske og annet utenlandske som man også kan kjøpe og som var litt det jeg ville ha. Tradisjonelle former kan være flott, jeg har alltid pleid å handle på Husfliden, og jeg synes absolutt vi burde ha det også, men det er liksom ikke helt min stil lenger, eller ikke bare det, og ikke tradisjonelt hvis jeg vil finne på noe nytt.

Det finnes forresten norsk design som er kult, altså også på “massemarkedet” eller hva det heter, i farta kommer jeg på Øyo som har en knivserie som ser skikkelig kule og gode ut. Jeg har sett andre ting også i det jeg kaller vanlige butikker, sånne med fin design som et hovedpoeng i tillegg til bruksverdi.

Etter en stund la jeg merke til at man kunne finne mange sånne enkle former i utenlandsk design også for tiden, i noen av de samme butikkene, og tenkte at jeg nok en gang hadde funnet opp hjulet en gang til, og at det var normalt å være en del av en bølge, de kommer gjerne uten at man merker dem hvis man ikke følger spesielt med på et eller annet. I det siste tilfellet vet man gjerne litt hvor det bærer før det skjer noe.

Og så tenkte jeg etterhvert at det faktisk var bedre og enklere at man kjøpte én liten ting enn at man bygde 20 store hus eller blokker, siden det ressursmessig og CO2-utslippsmessig er bedre, og siden byer og tettsteder er i ferd med å skifte helt karakter for tiden.

Bedre med én liten trekant i skuffen enn 20 svære firkanter i nabolaget, liksom.

Utløp for det samme, som ikke nødvendigvis er dårlig i enhver sammenheng, geometri, altså, hvis man kaller det for det. Men noen av de store byggene er…for mye.

Og siden jeg faktisk også er en smule patriot, det skulle man sikkert ikke tro, men jeg hadde lyst til å få det produsert her, ikke i Kina eller Litauen, selv om jeg digger utenlandsk kultur også, ser jeg poenget med å ha noe å leve av her. Broren min er møbelsnekker og har alltid vært en knallgod venn, så det var ikke så vanskelig å tenke seg muligheten av å få en snekker til å lage dem.

Transportmessig, tilbake til samfunnsmessige konsekvenser, var det jo ikke så omfattende å ta T-banen til Grorud og få leveranse, en pose med stekespader fra en som da bor i Nittedal, eller fra en annen som bor og jobber her i byen et sted. Bedre enn båt eller kanskje bil eller til og med fly fra den andre siden av jorda når det gjelder bensin etc, selv om en pose stekespader ikke er allverden, er det jo sånn at alle monner drar, og andre holder også på med ting som ligner.

Dessuten er dette et eksperiment også. Det kunne jo bli mere.

Norske materialer har jeg ikke tenkt så mye på ennå, men det kunne jo godt være et poeng, både kulturmessig og når det gjelder transport. Nå er jo hverken Sverige eller Danmark så langt unna, så det kunne la seg gjøre å produsere der hvis det nå ble skikkelig produksjon en gang, å frakte dem, hvis det ellers passer i opplegget. Nok en gang transport, bensin eller batteri for den saks skyld. Slitasje og veier.

Også lettvint å ha folk i nærheten, på alle måter.

Eik og nøttetre og et lyst treslag jeg ikke er helt sikker på hva er, det har vært materialene, pluss bjørk på noen få, en kompis lagde noen også.

Det var et forslag om impregnering for å holde dem finere lengre, men jeg ville i hvert fall ikke bruke det som var foreslått, det var ikke et naturprodukt, og jeg ville holde det der. Det gikk an å prøve ut olje av et eller annet slag også, men jeg synes ofte sånt harskner (linolje, olivenolje?) og uansett blir en stekespade etter hvert fettete fra maten man lager, men hvis man har det bra mens man lager den, og den eldes med en viss stil, tenker jeg at man lever med det.

Jeg håper jo ikke noen putter sånt i oppvaskmaskina hvis de har en, den eneste som tjener på det er jeg hvis jeg altså har noen å selge. De ødelegger det meste, og tre i hvert fall, helt sikkert.

Plast var en idé, formen kunne godt passet, men alle stekespader slites jo og jeg har litt liten lyst til å vite at jeg spiser plast, selv om det er langsomt og lite. Jeg liker treverk, både å jobbe med det og bruke det til noe.

Økologisk?  Jeg vet i grunnen ikke så mye om produksjon av trevare, annet enn at det er kvalitetsforskjell på sånt som brukes til bygg, det gros, dyrkes, mye såpass raskt for tiden, i skogen, at det råtner mye fortere enn trær som har grodd langsommere.

Nok en innvending mot økonomregimet.

Det gikk jo an å finne ut noe mere om sånt også.

Plast kan også være et kult materiale, synes jeg, men kanskje til noe annet.

Natur har vært Norges varemerke, og jeg tenker at vi kan godt modernisere, men ikke slippe helt taket i det, særlig ikke fysisk eller hva man skal si. Tross alt lever vi i den, selv i byen merkes det, særlig i norske byer som er så små. Oslo er ikke noe unntak.

Når det gjelder penger er jo pris et problem som må løses. Kundepsykologi er en del av markedsføringsfaget, og selv om det som følelser betraktet ofte er en del overfladiske greier i det, så vil jo ikke jeg heller gå hjem fra butikken med følelsen av å ha betalt for mye. 

Ikke for lite heller, men det kommer jo litt an på om man kjøper av en som ikke er så rik eller av en stor kjede. Jeg er faktisk ikke interessert i å lure noen i utgangspunktet, i hvert fall ikke i store ting.

Hvis man går på en konsert som er gratis kan jeg ha mistanken at musikerne ikke legger så mye arbeid i prosjektet, men stemmer det? Ingen anelse, det er jo min krokodillehjerne som sier det. I våre dager hvor noen behandler musikk som en ekstrabonus, gratis eller nesten gratis, altså, har jo også spørsmålet en annen klang og et annet innhold.

Om man setter en veldig lav pris på sitt eget produkt vil man jo også kunne legge press på de som allerede er i markedet, som det heter, det er også noe å tenke over.

Jeg er såpass til populist at jeg har irritert meg over prisen på kvalitetsting, jeg har tenkt at den ofte lå høyere enn den trengte, men jeg kjenner ikke situasjonen til de som lager ting, og dessuten er det vel sånn at den rausheten jeg egentlig ønsker meg, og som er på vei ut i mange sammenhenger for tiden, den krever kanskje et visst nivå av penger som er i omløp, hvis alle er gjerrige blir det jo ikke noe småtteri igjen til de som trenger det og som ikke vil være store økonomisk. Der gjør Erna Solberg sin store tabbe, virker det som, hun tenker for mye på de store pengene, dels fordi hun sikkert tenker på de store budsjettene, altså statsbudsjettet osv, og fordi hun kanskje kjenner for mange store penger, og kanskje har en personlig oppfatning om at det er viktigere med mye penger enn la oss si mange musikere eller håndverkere som lager mange forskjellige morsommer ting.

Det er litt mye gjetning i dette fra min side, men noe må det være der. Myndighetene og politikerne visste ikke stort om hvordan kulturbransjene fungerte, virker det som. Nå vet de kanskje mere.

Den økologien har en god del annen logikk i seg enn størrelse, og økonomien i det er også litt annerledes enn mange tenker, tror jeg. Tross alt lever vi ikke av penger alene eller hva man skal si, kultur og kvalitet smører også systemene, og mer enn det, inspirerer, og forbruksvaner styres også av andre ting enn penger og priser. Pluss at noen store (musikere med økonomisk suksess) ikke kommer på banen uten en underskog av mange “små”. Samme diskusjon som breddeidrett og eliteidrett. Og skatteinntekter kommer også fra de store, men det blir neppe så mnge av dem uten de små, og ingen av dem blir så gode uten kvalifiserte musikklærere og musikk- kulturskoler. 

Poenget for meg var jo å ha muligheten til å tjene litt, jeg er egentlig ikke interessert i å bli stor, og hvis jeg klarer det og lager noe fint har jeg jo bidratt til fellesskapet også, på samme måte, nei, på en annen måte enn en som leverer middelmådige varer i massevis til mye penger, eller hus vi ikke vil ha, også med mange arbeidsplasser involvert.

Det er en gammel krangel, det der, like kjent fra miljøsida. På 70-80-tallet var det Arbeiderpartiet som snakket om arbeidsplasser og vi som snakket om miljø, og Høyre var den gangen også i samme posisjon, nei, ikke f…, vi trenger pengene og arbeidsplassene.

BNP øker uansett om vi produserer viktige eller uviktige ting, og så får vi krangle om hva som er hva. Det er politikk, nærmest.

Men både når man planlegger produktet og politikken gjelder det å tenke på både penger og kvalitet, samfunnsmessig, i dette tilfelle. 

Kvaliteter, altså i betydningen fysiske og mentale virkninger, på verden, ikke bare kvaliteten på selve produktet.

Det er en gründer oppe ved Kongsvinger et sted, tror jeg, som ifølge en reportasje jeg leste skal holde på sånn, alt skal stemme samfunnsmessig, miljø, arbeidsmiljø og andre ting. Jeg tror det var møbler han skulle lage. 

Høres kult ut.

Man skal heller ikke glemme at å designe ting er et arbeid som skal betales for, der tenker mange fortsatt nokså gammeldags og slenger skit, nærmest, til nye ideer. Det skjønner jeg ikke helt, ikke generelt, selv om man klarer seg med noe annet er det jo i beste fall en kunstgren, og det skulle gi både et push for identitet hvis det funker og kunne gi nye ideer til hvem som helst og som sagt noen praktiske sider som i beste fall fungerer bra.

Jeg skal sikkert ikke ta de kommentarene for alvorlig, jeg kan være for løs i leppa selv og må si sorry.

Snekkerne skal jo også ha noe for jobben og behandles ok, og eventuell kred et sted som andre ser. Litt reklame der skader vel ikke. De var kule å snakke med, om design og bruk og hvordan de kunne lages, og jeg overlot litt av tenkinga til dem med vilje for ikke å være helt kontrollmaniac.



Den politiske forretningsmann

Økonomi for idealister Posted on 08 Jun, 2021 06:50

…eller kvinne.

Det er en god del år siden en dansk venn nevnte begrepet «Den politiske forbruker» og spurte om den måten å tenke på var blitt aktuell her, at man tenkte på ressurser, rettferdig handel, miljø osv når man handlet.

Den gangen, på 90-tallet en gang, var det et nytt ord for meg selv om ideen i og for seg ikke var ny. Vi snakket en god del om forbruk i Natur og Ungdom ti år før, da jeg var aktivist, at det betydde noe for jordas fremtid, sånn snakket vi vel, og for hva som ble tatt ut av knappe naturressurser eller hva som ble ødelagt av natur.

Hva med Den politiske produsent eller handelsmann eller -kvinne?

Det finnes vel folk som tenker i de baner, selv om en del stemmer snakker hånlig om det, med fattigdom i hodet, hvis man skal være grei med dem, men med tildels gammeldagse tanker, synes jeg. Det er vel et spørsmål om man skal tenke 100% på den ene eller den andre måten. Det er selvfølgelig riktig at «man må sette tæring eller næring», og hvis man skal stole på Høyre er det ikke generelt feil å ha budsjetter som…går opp.

Men situasjonen er ikke en med mye fattigdom, det er tvert imot en med mye rikdom, med mindre noen stikker av med de store pengene (det virker i hvert fall som et tema) eller lager om offentlige systemer som var litt romslige så de ikke er det lenger, som sagt i en situasjon hvor de kanskje kunne være det.

Men hva er det å passe på hvis man har en gründer i magen? Tradisjonelt er vel tanken bak en ny bedrift ofte «å skaffe seg et levebrød» ved å lage sin egen og kanskje andres arbeidsplass. Denne forutsetningen oppfattes ikke riktig, rett og slett, man tenker ikke helt i de baner, i miljøer hvor det ikke er så vanlig å gjøre det, hvor man har levd som ansatt, som lærer, forsker osv, i byråkratiet, som lege. I sånne jobber er man ikke direkte avhengig av salg for å leve, og man kritiserer – allikevel ofte med god grunn – næringslivets skyggesider, at det samme næringslivet ødelegger naturen, presser oss alle på tid eller bygger kjipe ting kanskje både i byen og på bygda.
Men man forbinder mye penger med rikdom, mens man psykologisk ofte like godt kunne analysere den som en konsekvens av fattigdom. Jeg har ikke munnen full av forskning om dette, eller hodet, men jeg har sett nok stress rundt penger hos folk som tilsynelatende eller målt med tall er «well off» og i gang med næringsvirksomhet – til å si at fenomenet finnes. Å komme ut av fattigdommen kan være en drivkraft for å starte og drive en bedrift. Går vi 100 år tilbake og lenger var fattigdommen så allestedsnærværende at ideen om å skaffe inntekter, nok inntekter, for de fleste ble en selvfølgelig forutsetning for tenkning både privat og når man tenker høyt på vegne av alle.

i løpet av noen generasjoner kan den motivasjonen eller deler av den bli til en familiekultur eller mere bredt en kultur i et miljø.

I dagens situasjon er presset på penger i hvert fall mindre enn den var, eller grunnene til presset er andre enn de var, og samfunnsproblemene burde vel generelt sees i dette lyset og ikke i lyset fra en flakkende vokslysflamme fra Dickens’ London eller noe sånt.

Vi har, på grunn av velstand og et høyt forbruk, skaffet oss problemer i forhold til naturen, som danner en annen grense for vår aktivitet, selv om de problemene og den grensen også er tøyelig med menneskelig kreativitet.
Men den er det vel bare til et visst punkt allikevel. Både penger og fysiske ressurser har pleid å være det man kaller knapphetsgoder, at det kanskje ikke er nok av alt til alles grådighet, men både med direkte barmhjertighet og etter hvert mere rettferdig fordeling av de godene, har det vært mulig å gi mange flere et verdig liv, selv før overfloden traff oss. Rett og slett ved også å tenke på naboen istedenfor bare seg selv, og det kanskje selv om man hadde nok selv. Solidaritet var også et ord som betydde noe, at man slåss for flere enn seg selv.

i dagens situasjon er det et spørsmål for meg, i hvert fall, om den knappheten totalt sett er der i samme grad, eller om den i større grad skapes nærmest lokalt, av økonomisk og annen politikk, holdninger og atferd i næringslivet osv.

Dagens næringsliv tenker for mye på handel og for lite på produksjon, det er en påstand til debatt fra min side. Variasjoner i bildet finnes garantert, og jeg har selv bare spredte inntrykk, men man kan i hvert fall, hvis man spør noen som driver forretninger internasjonalt om hva slags forretninger de holder på med, få til svar at forretninger for tiden ikke er så delt opp i bransjer, man driver forretninger, kort og godt, og bestemmer fra prosjekt til prosjekt hva man skal gjøre, man bestemmer seg kanskje for klær, ser seg om etter bedrifter å kjøpe opp, og så kjører man.

Dette er litt min spekulasjon, ingen har vel direkte sagt «klær», men sånn som jeg oppfattet den jeg snakket med tenkte noen omtrent sånn. Det stemmer vel litt med andre inntrykk.

Jeg synes, hvis det er sånn at Norge henger etter i denne utviklingen, hvis det er en utvikling, at vi godt kan prøve å fortsette med det vi hadde til en viss grad, både fordi det tar vare på vår kultur og fordi det tar vare på selve produktet at den som har det økonomiske ansvaret for det har en nærhet til hvordan det lages og hva man gjøre med og ikke minst ikke gjøre, uten at kvaliteten blir dårligere.

Dette kan man – til en viss grad – tillate seg i et rikere samfunn enn…et fattig samfunn, under forutsetning av at folk som er kunder skjønner hva du holder på med og er villige til å betale litt mere for noe som er miljøvennlig eller på annen måte samfunnsvennlig også på andre måter enn at salget holder pengestrømmen i gang.

En skisse til ny økonomisk tenkning, og jeg tenker at man ikke er nødt til å gjennonføre det 100%, vi kan leve med McDonalds, så lenge den typen firmaer ikke tar overhånd.

Det er nærliggende å tenke på både denne epidemikrisen og jordbruksoppgjøret i dette perspektivet, store penger sitter og venter på at de små gårdene og de små restaurantene skal gå konkurs, så de kan rykke inn med sin kultur. Typisk nok gikk Erna ikke på en av de små lokale stedene, og FrP, som fortsatt styrer mye av norsk politikk, ser på en milliard ekstra til landbruket som sløsing, uten noe bevisst blikk på det vi i siste ende får, ikke i form av penger, men nettopp i form av produkt, sekv om det er i en annen betydning – levende bygder kan vi muligens fortsatt ha, hvis ikke de siste 70 års sentralisering spikres med Sylvis, Ernas og Carls likkistesnekring, og levende byer kan vi kanskje fortsatt ha hvis vi slåss tilstrekkelig for det, mot penger som befinner seg andre steder enn der de investeres og ikke bryr seg tilstrekkelig om de stedene de påvirker. Og politikere som ikke bryr seg noe særlig hverken om by eller restauranter.

Jeg skulle skrive om den politiske produsent, og blir sittende og snakke om politikk som vanlig.

Man har påvirkningskraft som forbruker, og man har det opplagt enda mere som næringsdrivende. Selvfølgelig er det alltid en balansegang som handler om penger, hva man har råd til, og det gjelder også i den egentlig næringspolitiske tanken jeg snakker om, men enhver virksomhet har rammer, og enhver god ting, et godt formål, krever puslespillarbeid av et eller annet slag å få til, innenfor rammene. Det handler uansett om å gjøre seg bevisst konsekvenser og effekter av det man holder på med – utover penger. At det har pengemessige konsekvenser er opplagt, men det finnes andre ting å tenke på samtidig.

Redigert mye etter publisering, sorry, det hender jeg har hastverk med å få noe ut av hodet.




Salg/spilling

Økonomi for idealister Posted on 06 Jun, 2021 10:23

Jeg kom på ett problem til med å kombinere salg og i hvert fall spilling, for det føles problematisk for meg. Selve prosessen med å selge noe og å spille en konsert ligner, rett og slett – i mitt hode, i hvert fall.

Jeg husker en gang jeg jobbet for en annen musiker og skulle ut og henge opp konsertplakater i byen, jeg startet tidlig på formiddagen, jeg tror omtrent 10, når butikkene åpnet, og jeg hadde masse energi, entusiasme for prosjektet og for musikeren, glede over å prøve ut noe nytt jobbmessig, over å snakke med folk, og jeg tror været til og med var bra. I hvert fall føltes det som en skikkelig god arbeidsdag.

Jeg trengte all energien, for det var mange som rutinemessig sa nei, men jeg hadde så mye fyrverkeri den dagen at en del butikker allikevel ga meg lov til å henge opp plakaten på døra deres. Da klokka ble…jeg husker ikke, kanskje ett eller noe sånt, i hvert fall etter en stund på den måten, da sluttet plutselig “hellet” å virke, alle sa plutselig nei, sorry, det kan vi ikke, eller noe lignende.

Jeg konkluderte med at min energi var brukt opp, jeg merket jo at jeg var sliten, jeg følte meg helt på utpust, og jeg tenkte at jeg ikke hadde noen overtalelsesevne igjen den dagen. Så jeg tok meg sikkert en kaffe, og gikk hjem.

Litt tilsvarende foran en konsert, for meg, i hvert fall, man lader opp skikkelig, tenker ut alt som trengs, øver og forbereder alt man kan, og energien går langsomt oppover inntil kvelden før, da er jeg som en udetonert bombe, og den bør helst ikke detoneres før jeg er på scenen. Heldigvis er det ikke sprengstoff eller noe sånt, men musikk som kommer ut.

Jeg er mere rutinert i dag enn da jeg studerte og lærte meg en sånn prosess, det er ikke så lett å slå meg ut, og jeg har flere midler til å hente meg inn, men fortsatt er det ting som kan stikke hull på ballongen for tidlig, hvis noen ringer meg rett før, at jeg krangler med noen eller får en overhøvling, det har faktisk skjedd, eller hvis viktige praktiske ting til konserten faktisk er glemt og må fikses liksom samme ettermiddag eller noe sånt. Resultatet kan være at jeg mister så mye energi og konsentrasjon at konserten går ganske dårlig, eller i hvert fall dårligere enn den kunne gjort uten forstyrrelse. Jeg har kanskje orden på notene, men innholdet består jo av min…overspenthet, også, det som skal til for å tenne fyr på de notene og på publikum på en eller annen måte.

Jeg tror kanskje ikke alle forbereder seg på akkurat denne måten, det finnes andre “modeller”, men uansett er det jo et oppløp og en utladning. Det kommer an på type prosjekt også, og hvilken rolle man har i det.

Og nå har jeg også i meg en sånn teit ting hjemmefra som snakker ned salg i sin alminnelighet, selv om mitt voksne jeg ikke gjør det vanligvis.

Alle har ikke det problemet.

Men i hvert fall, to sånne prosesser parallelt som bruker den samme motivasjonen og energien…ikke enkelt håndterbart for meg. I tillegg, all beskjedenhet, faktisk, som jeg, i hvert fall, er lært opp til når det gjelder å ikke briefe med det jeg eventuelt måtte kunne av musikk. Men det er jo også en selvmotsigelse i ekstrem form – det motsatte også. Man burde vel få lov å vite litt hva man kan, men ikke la det gå ut over noen. Balansegang igjen når det er sånn.

Masete også noen ganger når noen oppfører seg for egoistisk mot en, eller man gjør det mot andre, men det er ikke så lett å håndtere, det der, for på scenen trenger man noen ganger en sinnssyk kombinasjon av tøffhet og mykhet, pluss at det faktisk kan være en masse motgang, og noe må man jo gjøre med det. Man må kunne forsvare seg privat også, litt, men jeg vil helst være med på å lage miljøer og holdninger som ikke er så kjipe når det gjelder karriere og prestisje og alt det der. Det har man faktisk ikke bruk for på scenen.

Det finnes noe skikkelig kult akkurat nå, på nettet, med stemmer, musikere, som legger ut ting som er under arbeid eller tatt opp av dem selv, ikke alle er så nøye på form, det finnes mer en følelse av å være blant venner, sjekk ut, folkens, hva jeg har funnet på – og det er jo mye morsommere enn å stille seg oppå sokkelen i fullt alvor. Bedre å ta den under armen og lage en morsomhet ut av det, så lenge det ikke blir misforstått som et utsagn om at “jeg ikke kan noe”, liksom.

Man må ikke ta på seg snippkjolen eller ha kontrakt med Deutsche Grammophon for at noen gidder å høre på deg, heller, og jeg tror det samme i andre genrer enn klassisk. Kanskje noen av dem alltid har vært mykere. Stilen er jo tradisjonelt forskjellig i forskjellige genrer, men det har ofte mere med markedsføringen å gjøre, når den foretas av andre, og det gjør den jo ofte – enn med musikerne. De vet hvor mye det gjerne kreves for å være på scenen og klare det man skal, og snakker kanskje ikke så høyt, ikke om det.

Uansett bra, det der med å dele alt mulig på nettet. Deutsche Grammophon eller annen musikk med snippkjole eller godkjenning fra en eller annen kan man jo også høre på, det trenger heller ikke være feil.

Men jeg har jobbet med kunstnere som klarer begge deler, å skrape sammen både det som går an av publikum og penger, gjennom oppfinnsom og ok markedsføring, og samtidig lage en skikkelig kul forestilling. Jeg var imponert, og hadde det gøy også. Bein i nesa og kunnskap både om selve tingen, altså forestillingen og hvordan man får til det, og om det å selge seg både innholdsmessig og pengemessig på en fornuftig måte.

Lett er det uansett ikke, det krever mye kunnskap og arbeid.



Engasjement, entusiasme

Økonomi for idealister Posted on 02 Jun, 2021 15:57

Når man vil begynne å tjene penger på et firma, stort eller lite, og samtidig vil bidra positivt til samfunnet, er det vel litt å tenke på.

Det første problemet for meg er selve ideen om et firma. Noen har kanskje drømmer om mye penger, å ha en egen butikk, eller de vil gjerne være en bedriftsleder. Jeg vet ikke helt, det finnes vel mange slags drømmer.

Jeg har aldri vært der, men hvis du begynner å snakke om restaurant, så fantes det en drøm i mitt hode en gang. Selv om jeg selvfølgelig vet at en sånn drøm mildest talt inkluderer et forhold til penger, var det maten og miljøet som var hovedpoenget, ikke pengene. Begge deler må ordnes, men for meg er det litt et spørsmål hva som inspirerer deg mest eller først.

Det som har vært tilfelle med mye jeg har gjort – jeg har villet gjøre noe bestemt, og så passet jeg alltid på at det var betalt jobb involvert, ikke nødvendigvis mye betaling, men for meg – nok. Bare de siste årene har jeg ikke klart å holde orden på det siste, av en eller annen grunn.

Et svar man kan få hvis man spør noen som driver et firma om…samfunnsansvar, er at man selvfølgelig følger loven, og så holder man på med det man nå gjør. Eller, mere avansert, vil jeg si, at man vurderer nytten fra prosjekt til prosjekt. Det er kanskje også noe fra gamle dager, men det høres jo rimelig ut. Da kan man jo diskutere også, hvis man kommer til.

Det er sikkert en god del som driver omtrent sånn. Jeg kjente en som drev fotobutikk, og som, siden det var en annen fotobutikk rett ved, gikk til komkurrenten og sa fra når han skulle utvide sortimentet, så han kunne kommentere eller rekke å reagere i bedriften sin på en eller annen måte.

Det er noen år siden.

Det kan hende sånt fortsatt skjer, man skal kanskje ikke ta alle hånflir i offentligheten som bevis på stor skurkaktighet, men det finnes jo, det også, fra tid til annen, i hvert fall, shortcuts eller virkelig grove ting.

Ingen grunn til å putte alle i samme sekk allikevel eller alltid tro det verste, på samme måte som det ikke er riktig at «alle politikere er skurker». Politikk er ikke forskning, selv om det delvis burde basere seg på forskning, det er strategi og taktikk også. Vi burde forvente mest mulig ærlighet av en politiker, men 100% i enhver situasjon er neppe mulig. Jeg er ikke helt sikker på hvor grensene må gå, og i mangel av full oversikt over det har vi i hvert fall en presse.

Det man også er med på ved å rette for grove og for generelle beskyldninger i en eller annen retning er å lage det sånn, det blir kanskje litt sånn, til slutt tar for mange for gitt at sånn er livet og begynner kanskje å bevege seg i en retning som ikke er ok, eller de orker ikke være der fordi presset blir urimelig. Da mister man vel også ofte folk som er sympatiske.

I forretninger…jeg forventer også ærlighet og helst kunnskap om produktet hvis jeg skal kjøpe noe. At det ikke alltid finnes kan jo være et problem, og jeg får i dag følelsen av at egoismen i en del sammenhenger er for høyt prioritert og er gitt for stor betydning og frihet. Salg, mer enn produksjon. Det siste betyr jo mest når man kommer hjem fra butikken. Fint med en hyggelig selger også, men det var jo fisken eller skjorta jeg skulle betale for å få tak i.

Man sier man vil følge loven, men hvis loven endres så den er urimelig mot omverdenen kan man følge den og allikevel bryte viktige prinsipper, som jo altså ofte går utover noen. Dagens myndigheter er ikke lenger helt til å stole på, og jeg er usikker på hvor fornuftig og rettferdig lovverket er i dag.

Som mann med et organisasjonsnummer var det for meg bare en praktisk foranstaltning, det er lettvint og ofte raskere å få inn pengene på den måten, så fremt man har mot på å kreve betaling for det man gjør.

Store egoer finnes det noe av i kulturverdenen, men det motsatte er vel så vanlig, noen er så beskjedne på egne vegne at de kanskje knapt lever økonomisk, selv om de leverer så det holder på scenen eller hvor de holder på.

Høyres holdning til penger, for å gå tilbake til politikken, er diskutabel også i dette perspektivet, jeg har kanskje sagt mange nok ganger at de har så mye av dem at de ikke kjenner livene lenger ned i inntekts…klassene, de av dem som er heltids politikere har jo levd på en fast og god lønn mye av livet, selvfølgelig under forutsetning av at de er lojale mot partiet, men allikevel. Jeg vet ikke hvor mange av de som er Høyrevelgere fra næringslivet også har erfart hva det vil si å bygge opp et firma, all respekt for det, i så fall, men det er vel også mange som er ansatte, flere av dem enn av gründere, som ikke har følt de problemene på kroppen og sjela. Allikevel ber de andre om å klare seg selv.

Det spørs vel hva firmaet ditt holder på med, hvor engasjert du er som gründer og i hva, men enda noe annet er det når poenget faktisk er kunst, det en økonom kaller produktet, og hvor pengene er sekundært selv om de er nødvendige for å leve. Hele musikerverdenen av ustoppelig arbeid, mye mere enn overlegne kommentarer noen ganger vet noe om…nerver er vel alltid et tema fordi både kapitalen og risikoen er deg selv, mer eller mindre. Jeg tror de fleste frilansere jeg kjenner, i hvert fall i min alder, helst bare ville spilt eller sunget, og overlatt administrasjonen til noen andre. Allikevel gleder man seg hvis man er med på noe eller lager noe – som treffer en selv, fordi det da gjerne også treffer de som hører på, og når de sier fra etterpå, da får jeg…sånn betaling.

Men jeg er ikke spesielt glad i økonomisk gjerrighet, hverken privat eller i politikken, jeg blir veldig happy når jeg møter det motsatte, som også har skjedd meg, faktisk en del. Folk som passer litt på at jeg får normalt betalt, kanskje fordi de ser alt rotet mitt, eller voksne elever som til og betaler mer enn jeg ber om fordi jeg er for beskjeden.

Sånt har jeg opplevd.

Det er lettere å være kjip på avstand av en dataskjerm også, hvis man tror den er virkeligheten. Man vet ikke helt hvor avgjørelsen ender, selv om man ikke ønsket å presse noen for langt.

(Det finnes en måte å bidra til dette arbeidet også, øverst på siden.)

En viktig side av saken, altså politikken, er at vi for tiden slåss nærmest om livsstiler, ikke bare en haug enkeltsaker i et visst system, man føler man blir pådyttet en bestemt måte å leve på, for eksempel når både offentlige regler og håndhevelsen av dem nærmer seg fascisme eller kommunisme eller kanskje en kombinasjon. Jeg vet at det er mange nye utfordringer i verden, men dagens regjering diskuterer lite, dikterer mye, og gjør det raskt, som kanskje passer i en bedrift, bare kanskje, men ikke i et demokrati, ikke for mye, det kan bli vold og overkjøring.

Det som har med penger å gjøre er virkelig utsatt, skatteregler og tollregler er filt med neglefil for å få inn hvert øre, ser det ut som. Det er interessant, som man kan si i akademiske kretser når noe er nokså tåpelig – at lovverket definerer hva en bok ikke er, ikke bare i byråkratiske begreper, det er normalt, men i vanlige ord: Følgende publikasjoner er ikke bøker: – og så kommer det en liste over det som ikke har momsfritak ved innførsel, for eksempel noter, og spesifisert både -trykk, -hefter og -bøker – og samlinger av bilder uten fortellende tekst. Sangbøker, derimot er bøker og slipper moms, selv om det er noter i dem, som det står.

Det minner om en retning i litteraturteorien som må ha blitt utviklet av folk som ikke visste hva vitenskap var eller hva bøker eller litteratur var, Roman Jakobson og noen andre for de som er innafor den verdenen. Men den teorien ble jo i hvert fall laget for å opplyse oss, dette er faktisk laget…for å ta penga.

(Dette står i forskriften for fortolling av varer fra utlandet.)

Ingen smutthull eller grenser laget med skalpell, det vil jeg kalle totalitært når det ikke er snakk om voldtekt, men import av kulturprodukter, for å forbli i økonomisk språk.

Generelt handler kunst om å gi, mens dagens økonomi handler alt for mye om å ta, og dette er vel historisk også den motsetningen som skaper problemet kunsten og pengene. En kunstner som ikke er helhjertet på scenen vet jeg ikke om jeg er interessert i, og å lage en pengemaskin i hodet for å overleve skaper problemer for meg, i hvert fall.

Det er mulig det spørs hvor langt man drar det, jeg vet ikke.

Jeg ser Rødt sier de ønsker å gjøre det nærmest umulig å bruke frilansere i kulturverdenen, og det forteller meg at Bjørnar Moxness heller ikke har satt seg inn i hvordan man lever i min verden, i den grad jeg er typisk, da. Jeg er ikke interessert i en fast jobb som musiker som varer til jeg dør, jeg ville dø av det lenge før fordi det ikke var flere kreative muligheter igjen, men det at det finnes faste jobber man kan ha en stund, og frilansmuligheter av forskjellig slag, gir en følelse av mulighet til å skifte når jeg må. Ikke alle er sånn, de kan sitte som orkestermusikere et helt arbeidsliv, og ja, på samme instrument, du kan ikke bare bytte instrument, det er for mange en livsoppgave å beherske det ene man har, men i et orkester, som sagt, kanskje allikevel med varierende nok oppgaver, skriving, organisasjon osv – når man trenger det. Repertoaret skaper jo variasjon også, man spiller jo ikke det samme hver kveld, og for noen er det kanskje nok, i tillegg til at man kanskje frilanser eller underviser eller gjør helt andre ting ved siden av.



Next »