Det skjer en del ting med hele opplegget for egne penger hvis du sklir så langt ned at du ikke klarer helt å ta vare på situasjonen eller dine egne interesser på en relativt normal eller akseptabel måte. Altså hvis du begynner å gi blaffen, i deg selv, egentlig.
Logikken endres i en god del ting.
Selv med nokså lite penger kan det balansere lenge, inntil det eventuelt ikke gjør det.
Grunnene til de problemene kan ha vært der, men du klarte å håndtere dem, og av en eller annen grunn klarer du det ikke lenger. Det kan være noen utnytter deg på en ny måte, du klarer ikke å motstå presset og lar deg utsette for ting som for deg er urimelig.
Pandemi var en situasjon hvor vanskelige ting plutselig kunne bli umulige.
Følelsen av å være en som er utstøtt av tja, samfunnet, hvis man drar det langt nok, ikke noen hyggelig erfaring.
Er man det? En som kaster et lettvint blikk på deg og sier at han der, som mangler penger, kunne jo bare gjort sånn og sånn…det som betyr noe er vel i hvert fall din opplevelse av ditt eget liv og av det som skjedde, ikke naboens.
Drar du det langt nok med å se ned på en som ikke klarer seg, og med ikke å skjønne situasjonen, kan du vel gjøre politikk av det, og jeg er redd for at det som kommer ut av det er en eller annen form for Høyre-politikk.
De som har penger, som er født inn i velstand og har blitt der eller som alltid har gitt penger første pri, forstår ikke de som ikke har det, helt konkret, de skjønner gjerne ikke situasjonen og behovene og hvordan livet fungerer når det fungerer, og risikerer å handle feil i politikken eller ellers, selv når velviljen er der.
Et kollektiv kan gjøre sånne feil selv om det finnes enkeltpersoner som vet bedre. Fir eksempel et parti.
Hvis en utbetaling av et eller annet slag forsinkes noen dager av en eller annen grunn… Normalt og uproblematisk i en normal situasjon, litt byråkrati kan det alltid være, men du er jo faktisk sulten.
Sånne ting skyldes jo ikke vond vilje, men kanskje uvitenhet, om unormale situasjoner.
Jeg har hatt oppdragsgivere som absolutt ikke har vært sånn, hvor de på kontoret har vært frilansere selv en eller annen gang, visste akkurat hvordan det kunne være, og hvor da pengene etter en jobb var på konto før jeg trodde det var praktisk mulig, omtrent. Jeg kommenterte, sa takk, og fikk til svar at »jeg har vært der selv».
Du glemmer ikke sånt.
At folk oppfører seg kjipt i visse sammenhenger jeg ikke hadde tenkt på har også vært en oppdagelse, hvor kort vei det kan være inn til kjipe ord hvis noen tror du prøver å lure dem, vri deg unna gjeld, for eksempel, enda det ikke har falt deg inn å gjøre det.
Jeg har merket mitt eget ønske om å vri meg unna, tross alt er det ikke så ok å måtte låne på den måten for å overleve, for pengene skal jo tilbake dit de kom fra, du lever litt på forskudd, det er ikke dine penger, og jeg har mere enn én gang måttet overvinne meg selv, det er ikke dine penger, dere har en avtale, du er faktisk nødt til å trykke på knappen og overføre pengene, og så su på labben, som man sier, en stund etterpå. Normalt gjelder det – ikke å låne mere enn man tåler å betale tilbake, sånn noenlunde, å vite i hvert fall omtrent hvor rimelighetens grenser går både for deg og den du låner av. I tider med inntekter, selv om de ikke kommer jevnt, har det der gått. Når de stopper opp av en eller annen grunn er du plutselig i en krise, egentlig.
Det som skjer er ikke bare at kontoen blir fortere tom og ikke fylles opp, men at din mentale evne til å takle deg selv og situasjonen rammes. Det å skaffe jobber krever overskudd og til og med kreativitet, du er nødt til å ha en vare å tilby som noen vil ha, enten noe de er vant med å kjøpe eller noe som er attraktivt for dem, og du er nødt til å ha såpass fasade, være såpass selger, at du ikke faller ut ved å begynne å mase om et eller annet eller gi presentasjonen en slagside av en eller annen type som ikke er salgbar.
Der ligger vel i grunnen nok et stort problem i temaet kunsten og pengene, en selger jeg traff skjønte ikke hvorfor kunstnere alltid undersolgte…jeg husker ikke om han sa produktene, men poenget er jo at følsomheten som skal til for å gjøre selve jobben, lage musikken osv, eller som er en del av den, i hvert fall for meg egner seg veldig dårlig til å selge meg selv. Dels ble jeg lært opp til faglig beskjedenhet på egne vegne, det skulle ikke mye skryt til av meg selv før noen satte deg på plass, av de som lærte deg opp, og kombinert med så hardt arbeid som du kunne klare i nettopp forberedelse til en konsert, en faglig integritet og krav som går utenpå det meste jeg har vært borti i andre sammenhenger.
Det lønner seg heller ikke noe særlig å si til noen før en konsert at dette blir dritbra, for det vet du ingenting om, hele greia er alltid en balansegang og det kan godt gå i dass. Helt uavhengig av konkurranse, kollegene er vel ikke så kjipe, men du har krav til deg selv og vil noe. Du skaper forventninger som du må oppfylle, og det vil du vel helst slippe så langt det går.
Alt det der går bra, man er vant til å jobbe, helt til noen begynner å utnytte deg eller du har et skikkelig dårlig system rundt deg, et miljø eller et økonomisk opplegg der du er nødt til å slåss mere enn godt er for dårligere betaling enn det burde være.
Til slutt kan du, ad kompliserte veier, det kan jo skje, også ende med å bli en skitsekk selv i visse situasjoner. Stor følsomhet gir fort en sterkere reaksjon på press og kjip behandling, og generelt, jo dårligere plass man har, desto mere risikerer man å utvikle vaner i retning av å dytte skiten man mottar, fra konkrete personer eller til slutt bare fra…livet – videre til noen andre.
Som sagt, det er alltid lett å gjøre antagelser om andre som er basert på ens eget liv og eget opplegg, og der har du Marie-Antoinette kort definert, selv om historien kanskje er usann, et tall i en statistikk sier ikke mye om livet til den som finnes bak tallet.
Historie er også et poeng i den sammenheng, hvis en eller annen befinner seg på et visst inntektsnivå og en beslutningstager ikke kjenner til hvordan vedkommende kom seg dit, eller hvor kort eller lang vei tilbake til problemer det er, hvilken vei og hvilke problemer…osv. Det handler ikke bare om samfunnsmessige forhold og heller ikke bare om rent økonomiske forhold, men om ens eget liv i alt sitt rot og all sin eventuelle orden. Altså, også naboens liv.
Da kommer de der Høyre-uttalelsene…man setter dem i halsen.
En masse prat som blant andre ting også handler om hva de sistnevnte ikke bør gjøre. Hva de eller vi burde gjøre får også komme, etter hvert.
Jeg er heller ikke født inn i fattigdom, men jeg har en følelse av at en del av dette, eller lignende tanker, er eller har vært en del av virkeligheten, hverdagslivet, for ganske mange.
Og som sagt, historien er ikke alltid så langt vekk.