Den profesjonelle amatør

En av de mere tåpelige tingene som er blitt sagt om kunsten og pengene, er at kunstneren trenger å være sulten for å kunne lage noe, skape noe.

Jeg har glemt hvilken FrP-politiker som sa det, men det illustrerer de to verdnene vi kan befinne oss i – en hvor sult vel er en drivkraft for å jobbe, det er faktisk jævlig å si det, men det kan nesten ikke være noen annen grunn – og en hvor den fysiske sulten ikke har vært tilstede, i hvert fall ikke i samme grad, og hvor drivkraften for å jobbe er åndelig sult, en oppreven sjel, problemer, alt det Bjørneboe snakker om, avvikerne som de egentlig kreative osv.

Talent finnes hvor som helst.

Det er strødd rundt, kan man si på avstand, eller jeg vil kanskje heller si at det er der fordi du virkelig trenger det, altså fra fødselen av, en virkelig vanskelig familiesituasjon, grusomheter rundt unnfangelsen, andre ting, et eller annet som gjør at man har så mye problemer i utgangspunktet, man må ha et middel til å klare seg og rydde opp i det.

Det finnes en oppfatning om at man, når man er kunstner, flyter over av fantastiske ting og bare skaper hva som helst uten å tenke seg om. Uten å merke det, liksom, det bare detter ut av skjorteermet.

Hvor lett man har for det fra starten av kan nok være litt forskjellig, men jeg tror alle kreative må jobbe.

Det kan selvfølgelig være sånn at man av en eller annen grunn ikke får gjort det man nå skal, og da flyter det over, men det er i hvert fall for meg ikke helt behagelig, både fordi man kanskje har vært lat, eller føler man har vært lat, og har dårlig samvittighet både for seg selv og for andres eventuelle nytte av det man driver med, men også fordi det er temmelig ubehagelig å ha hodet eller kroppen full av ideer som er omtrent klare til utforming, men ikke blir brukt til noe. De må ut, sånn lever jeg, i hvert fall.

Da er sult ikke akkurat en inspirasjon. Jeg vil si det krever øvelse å få gjort noe i det hele tatt hvis man faktisk mangler mat, det man  tenker på er å skaffe seg det, og det har for meg ikke noe direkte med kunst å gjøre.

Man kan si at å overleve økonomisk er en kunst, men det feltet virker for meg, på avstand, i hvert fall, dominert av grådighet, arroganse, pengebegjær, en god del egenskaper jeg ikke forbinder noe positivt med.

Drømmen om en familie er kanskje tross alt lettere for meg å relatere til enn drømmen om en formue, men for noen henger de to tingene sammen, og for dem selv vil jeg si det kan være en positiv drøm, den kan ha form litt som Huset på prærien, og selv om den serien ikke er helt min favoritt, må det innrømmes at den henger sammen som kunst, jeg har lest en av bøkene også, som serien er bygget på. Man slåss for tilværelsen, har forhåpentligvis med seg kjærlighet i et parforhold, og barn som også tas vare på og elskes.

Det er i hvert fall drømmen, i realiteten kan det jo være mange skygger i et sånt bilde, som i ethvert parforhold og enhver relasjon mellom mennesker. Pengebegjær kan jo også godt spille inn.

Men den der jakten på…tja, pengene, med det formål å brødfø en familie, den kan godt ha skjønnhet i seg. Problemet hvis den ikke har et videre perspektiv enn det, kan selvfølgelig være samfunnet rundt den familien.

Hvis man oppfører seg greit i pengesaker trenger det jo for verden ikke være et stort problem at man elsker penger, det er ikke sikkert noen legger merke til det. Men barna relaterer jo til foreldrenes holdninger i stor grad, et er alltid et samspill, og de kopierer også holdninger i større eller mindre grad, så man får en eller annen effekt, selv om barna ikke er en blåkopi av en selv.

Det er klart at en familie, hvem som helst, trenger noe penger for å overleve, men det er ikke dermed entydig klart hvordan dette må fikses. Hvordan man tenker i prosessen for å skaffe seg arbeid kan jo være så forskjellig, fra å tenke penger først og deretter velge jobb, eller omvendt, at man ser etter hva man har lyst til å gjøre, og så tar den lønna man får, eller prøver å forhandle hvis man er den typen.

Eller andre varianter.

Det kommer ikke minst an på hvordan samfunnet er organisert rundt deg også.

Helt fritt kan man jo ikke velge med mindre man har en masse penger oppspart som man faktisk kan bruke, eller hvis andre ting gjør at man kan, men som frilanser på vei inn i et eller annet finnes det jo gjerne noen – betalte – valgmuligheter. 

Man har – fortsatt som frilanser – heller ikke anledning til å si ja til alle tilbud om jobb bestandig. Det er alltid et spørsmål hvor stor kapasitet man har, det finnes muligheter for å brenne seg ut, med store personlige og økonomiske konsekvenser, så full frihet, tja, man kan føle det sånn når man er ung og frisk, kanskje, men etter hvert vil man kunne risikere å måtte kjenne på sine egne grenser.

Å få lønn for det man kan kalle idealisme finnes, uansett hva mere kyniske stemmer måtte si. Tankene går lett til u-hjelp, Leger uten grenser, nødhjelpsorganisasjoner, og omsorgsyrker har vel også hatt et slags preg av idealisme, i hvert fall utenfra sett. Politikk kan ha idealisme i seg.

Hele tiden må det vel være et mål utenfor en selv, at man jobber for andre enn seg selv, som er drivkraften, man vil gi et eller annet, eller løse et problem for noen, og at man da velger blant jobber som på en eller annen måte fungerer sånn for en selv og for de man eventuelt hjelper. Det trenger jo ikke være direkte nødhjelp eller tradisjonelt sosialt arbeid, det kan være mere kompliserte sammenhenger som man allikevel antar kommer naboen til gode, fellesskapet.

For å orke det, egentlig for å orke å jobbe skikkelig i det hele tatt, burde jobben gi en selv noe, personlig.

Lønna, pengene, er jo i seg selv en belønning uansett, det føles i hvert fall for meg som en klapp på skulderen, i tillegg til den frihet det selvfølgelig gir å ha dem og å kunne bruke dem.

Hvis man er gått lei av jobben sin kan man bli misunnelig på andre man antar har givende jobber, og det kan stemme, men man må også huske på de utfordringer og problemer som ligger i å ha en sånn posisjon, den typen følelsesmessig eller mental belønning kommer ikke gratis, den krever gjerne nokså hardt arbeid hvis man tar det man driver med på alvor, og er man kunstner er lidelse faktisk en del av pakka, vil jeg si, stress, nervøsitet, i det minste, som regel i større eller mindre grad hvis man står på en scene, det er mange sånne sider av saken også. Angst.

Det kan finnes en rus i jobben i seg selv, men jeg har ikke valgt så heldig hele veien, eller akkurat det der varer kanskje ikke vanligvis så lenge, jeg vet ikke, men jeg husker følelsen en periode da jeg var student, at jeg kom hjem fra spillejobb og ikke klarte å stoppe å svinge med musikken, jeg bare lå der og nøt at jeg var høy på musikk eller hva man skal kalle det. 

Så det finnes, ekstase, men hvor lenge folk har det sånn vet jeg ikke. For meg gikk det over, men det har vært en god del situasjoner jeg ser tilbake på med glede, i tillegg til svetten, hvis man tenker sånn. Etter svetten kommer gjerne også en belønning, i form av et miljø som fungerer, elever man møter etterpå som ser ut som de klarer seg…det finnes ting. Jeg prøver å fortelle alle de som jobber på byens på kafeer hvor mye de betyr, jeg elsker det de gjør og det de produserer.

Jeg tror ikke jeg er alene om det.

Størrelsen på betalingen står jo ikke nødvendigvis i forhold til mengden glede eller glede over nytte, hva det er eller hva man skal kalle det. Det varierer jo. Kunstfeltet flyter heller ikke av penger, jeg vil si at hvis man virkelig er interessert i penger bør man velge noe annet, og det gjør man jo gjerne også.

Jeg synes det er problematisk når samfunnet velger seg én foretrukket måte å leve på, for eksempel prinsippet om at alle skal jobbe for penger først, sette det først på lista i nær sagt enhver sammenheng.

Totalitære tanker er vel oftest misforståelser av virkeligheten.

Jeg vet ikke om den der arbeidslinja noen gang er skikkelig formulert, så man kunne ta stilling til den, men for meg er det utrolig at et sånt uttrykk har kunnet festne seg som et begrep alle forventes å slutte seg til. Det klinger av 70-tallet, på venstresiden, den siden av det som jeg i hvert fall i gode øyeblikk så på som grov humor, og som ikke fortjente å overleve i ubearbeidet form.

Hvis man sier, litt med negativt fortegn, at alle skal bidra til fellesskapet på en eller annen måte, er jeg i og for seg enig, men hvis den diskusjonen bare omfatter penger kommer man lett ut i en råskap, og NAV-skandalen er nettopp en sånn sak hvor man har gått over en grense.

Samfunnsnytte omfatter å holde oss på beina økonomisk, men det omfatter en hel haug med andre ting også.

De psykisk utviklingshemmede har masse muligheter til å bidra, hvis vi tar imot det de har å gi.

Det gjelder også alle avvikere.

Men penger? De som ikke “klarer seg selv”?

Indirekte, eller ikke i det hele tatt.

Men hør, mennesket lever ikke av brød alene.

Man trenger ikke være religiøs for å slutte seg til den.

Og i tillegg, ikke bare det som foregår i en kirke, vær nå ikke så trang i hodet, følelsesmessig, tankemessig næring, nærhet, ideer, varme. Har du fått en spontan klem av en eller annen ukjent…redder det ikke dagen?

Vi er heller ikke i nærheten av konkurs, så til de grader ikke i nærheten, og når Erna og de andre på toppen er bekymret for landets økonomiske fremtid, får jeg litt følelsen av at de har mistet kontakten med alle de andre feltene i samfunnet enn sin egen politikk. Nye ideer i politikk kan være bra, men man skal jo passe seg litt, fordi man hele tiden opptrer på vegne av andre i enda større grad enn oss andre.

Og produksjon er mange ting.

Et poeng fra samfunnsdebatten de siste årene, egentlig siden 70-tallet, er jo at det gjør vi alle til en viss grad, påvirker samfunnet, at man kan bli stilt til ansvar for det man nå kaller samfunnsoppdraget er jo også blitt en stor diskusjon ikke minst fordi de jeg kaller populistene ikke hadde noe særlig begrep om det, og fortsatt sliter med helt å skjønne hvordan det fungerer.

Vi bør passe oss for ikke å dra det så langt som m-l-erne gjorde på 70-tallet, det var en annen grøft og et annet press som vel de får ta noe av skylda for å ha påført oss. Vi får få lov til å ha et privatliv på en eller annen måte, og når det gjelder for eksempel klimaproblemene, finne en måte å gjøre det som trengs, og må vi virkelig gjøre alt så må vi det, men jeg tviler. Norge har tendenser i veldig autoritær retning, på begge sider av den politiske skalaen, vi er kanskje litt enten-eller, enten veldig åpne eller helt låst. Diskusjonen om klimaet er nesten kommet så langt at vi må sjekke tallene og se hvordan vi faktisk kan gjøre det som trengs, ta noen avgjørelser og så få maskina til å kjøre. At oljen vår er det største problemet tar det ikke lang tid å finne ut.

Vi har tjent en masse på den, så la oss bruke de pengene på noe fornuftig og finne på noe annet. Er vi ikke askeladder? Turisme har allerede vokst til å bli viktig, og det er ikke sikkert pengebegjæret trenger å være så viktig, selv for en ekte FrP-er, når vi har fylt magene grundig nok.

Så å presse enhver inn i en vane som økonomisk overfornuftig, er kanskje heller ikke nødvendig.

Det er tross alt et motsetningsforhold mellom kunst og penger, også ofte mellom egentlig kreativitet og penger, så hvis veldig mange, inkludert myndigheter, kniper rompa sammen og er så gjerrige de bare kan, går det ut over mange andre som er mer interessert i reelle størrelser i konkret forstand, selve produktene, maten, maskinene, kunsten. 

Innovasjon betyr i næringslivets språk for tiden ikke noe annet enn nye måter å tjene penger, og kreativitet på dette området er bare en av de tingene som skal til for å få samfunnet til å fungere.

Penger er også sekundært i en viss forstand, vi spiser ikke penger, vi spiser det vi får i bytte for penger, og forholdet mellom det vi spiser og trenger, åndelig og fysisk, og pengene, burde være et diskusjonstema. Pengenes oppgave burde vel blant annet være å gi oss alle rom, plass, til å gjøre ting, både å leve, og å skape, andre ting enn penger også.

Sult er for meg egentlig ikke nærliggende i Norge idag, men å unngå det krever vel at vi forsvarer oss? Jeg lurer på hvorfor regjeringen mer eller mindre gir bort våre penge-verdier for tiden, og åpner Norge for enhver kineser som måtte ha lyst til å eie oss. Kanskje Carl I. Hagen sitter i godstolen og slenger ut noen statements av sånn passe kort rekkevidde, han er vel av mange også i Høyre sett på som et geni, som man kanskje ikke diskuterer så mye med, bare lytter. Jeg gjetter, men jeg skulle likt å få på bordet hans virkelige filosofi både når det gjelder økonomi og politikk, han er en mann av enkeltsaker og egentlig lite sammenheng.

Generelt må man sikkert si at hvis man overfokuserer på penger, eller overfokuserer på andre ting, også, så får man en ubalanse i samfunnet. Alt hører med, og alt virker på hverandre på en eller annen måte.

Et mangfold av livsstiler i samfunnet burde jo også være i tråd med det som er den offisielle ideologi for tiden, valgfrihet, selv om det poenget ofte ikke er det som kommer ut i praksis, tvert imot legger systemet for tiden en god del hindringer i veien for den typen valgfrihet, fordi man overfokuserer på bedrifters valgfrihet, og gjør om alle organisasjoner til bedrifter, sikkert også av en viss type.  

Den friheten, for bedrifter, må også finnes, men enhver frihet kan gå ut over noen eller noe – til en viss grad.

I hvor stor grad, og hvordan, det er vel et spørsmål, i hvert enkelt tilfelle. 

Når det gjelder penger i et…kunstnerliv, et kreativt arbeidsliv, også, gjerne frilans on and off, så gjelder det vel også å bruke de smutthullene som finnes, ikke i betydningen ulovligheter eller ting som er på kanten, men i betydningen “husk å nyte at du har god tid når du faktisk har det”, å velge hva du vil gjøre det neste kvarteret, de neste tre timene, de neste dagene, hvis det dukker opp sånne hull i tilværelsen.

Jeg har hittil ikke hatt så mye av det, tross alt føler man ikke at man har så god tid når man faktisk er syk og ens helbredelse er koblet til det arbeidet man gjør. Til en viss grad er det sånn for alle kreative, man kommer i hvert fall videre personlig, ikke bare profesjonelt, ved å fullføre et prosjekt.

Å holde Oslos stress på avstand er en jobb, og det blir ikke enklere av at det stresset er koblet både til jobb og til penger. 

Har man først hatt ett sammenbrudd som delvis skyldes for mye arbeid, blir man nokså forsiktig med å tre seg inn på en hvilken som helst jobbtråd, fordi enten du har én arbeidsgiver eller flere, skjer det gjerne at du må være tilgjengelig, det er jo naturlig, forsåvidt, selv om man selvfølgelig kunne ønske seg, ideelt sett, en arbeidsgiver som tok personalansvar også for en frilanser, og passet litt på en.

Men om det skjer, og om det går an, det er en annen sak. Den knuten der har jeg ikke løst.

Men, gitt at man i hvert fall har nok penger til å ta den kaffen som får en til å puste litt, se en venn som gjør deg glad og som kommer med interessante tilbakespark på dine utspill, eller gitt at man kan gjøre hva som  helst som fungerer som  pause, så burde man kanskje ta imot den pausen, legge et eller annet prosjekt i en skuff noen timer, i hvert fall, og slappe av, selv om man kunne gjøre mere.

Den der arbeidslinja som dagens regjering har som et vel ikke så godt formulert grunnlag, lukter for meg av…kommunisme.

Jeg er gammel raddis, men var heldigvis ikke involvert i den hardeste varianten politisk. Jeg har aldri vært medlem eller aktiv i noe parti, og håper vel egentlig det fortsetter sånn, selv om jeg kanskje tenker at dagens politikk kanskje er på vei et litt mykere sted enn den der evinnelige kampen mellom rødt og blått, penger og ikke-penger, klassekamp…

Den som ikke arbeider skal heller ikke ete, jeg husker ikke så mye mere av det slagordet eller de konsekvensene som antagelig noen tok en gang, men det stammer i hvert fall fra før krigen, mener jeg, den tiden da sult var en mulighet man måtte regne med selv i vår del av verden.

Det er harde ord, men den rynken i panna til Siv Jensen sier et eller annet jeg ikke helt liker å forholde meg til. Hvis man orker å titte litt på Skatteloven, som det for enkelhets skyld heter idag, vil man finne myriader av regler for hva det skal betales skatt for, ikke overraskende når man kjenner litt til dagens mentale regime og tenkemåte, men i grunnen ikke bare litt overraskende når man sjekker navnet på Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep.

Forløperen til FrP, altså. Det må skje mye bak kulissene som vi ikke vet, ikke minst når det gjelder dynamikken i relasjoner mellom politikerne, når f.eks. Siv sier i forsvar for et eller annet (jeg har dessverre glemt hva) at hun bare gjorde nøyaktig det Erna sa.

Sitatet er gjengitt etter hukommelsen, og jeg husker som sagt ikke sammenhengen, men jeg tror poenget i setningen stemmer. 

Når man snakker om trickle down, så kan man sikkert ikke utelukke at man, når man har mye penger, bruker mere i butikker og på restauranter, men dynamikken i investeringer vet jeg mindre om, det er i hvert fall ikke helt samme ting. 

At det også brukes penger i litt tilfeldige sammenhenger lenger ned i pengehierarkiet er i hvert fall sikkert, og det kan vel også hende man er mere slepphendt lenger ned enn lenger opp. Sånne ting har vel også litt med personlighet å gjøre, men det er kanskje en grunn til at de rike beholder pengene sine.

Butikkene lever også på impulskjøp og litt for stort forbruk i perioder.

Så kniper man inn og redder seg.

Det trenger ikke gå ut over barna eller helsa, det kommer blant annet an på hvor hele ens økonomiske miljø befinner seg.  Raushet krever litt slakk i mange ender. Hvis alt strammes inn fra toppen vil det spre seg, dels holdningen, at man heller holder på pengene i en situasjon enn man bruker noen kroner ekstra, og rett og slett har det noe å si hvor stor pengemengde som er i omløp i en by eller i et miljø eller i et land, hvis alle har litt mindre er det til slutt ikke rom for å være romslig.

Det er alltid en fordel å kutte ned unødvendige utgifter…kan noen si. Hvor konsekvent må man følge det? Det spiller også en rolle for dem man kjøpoer ting av, osv.

Du må gjerne leve sånn, det har ikke jeg tenkt å legge meg opp i, forsåvidt, men staten er ikke deg, selv ikke hvis du er politiker, hvis staten generelt legger an en sånn praktisk holdning i alle situasjoner man får til, så vil man slutt få problemer lenger ned, både med å velge sin egen livsstil, og uansett livsstil til slutt, med å overleve.

Vaner kan gå i arv, også økonomiske vaner, og ikke alle har like åpne glugger mot verden så de vet hvor verden helt befinner seg, og å vurdere hva den trenger krever jo…en hel diskusjon.

Finn balansen. Selv litt sløsing havner i noen næringslivslommer også på et eller annet tidspunkt og bidrar til den almene velstand, som dere jo faktisk er opptatt av i det perspektivet. Næringslivsperspektivet.

Det spørs hva som er en katastrofe, kanskje, og hva som ikke er det.

Og ja, vi skal fungere som land også uten oljeproduksjon, men er vi ikke fortsatt en nasjon av askeladder? Improvisasjon pleide alltid å være viktig i Norge, så ikke tett alle hull utdanningsmessig, ikke minst, og økonomisk, som gjør det mulig å ta en sjanse, eller flere, gjør det mulig å…gjøre noe man ikke er utdannet til, å gjøre fornuftige og kvalifiserte ting uten å ha eller ta en master, uten å ha en formue i bakhånd. Lag noen lommer av forskjellig slag, og ikke tett alle de som er der eller var der.

Oftest tar ting litt tid å få til, når det er et eller annet man vil. Selv fornuftge ting, kanskje helst de, tar tid.

Det finnes flere ting som påvirker økonomien enn penger, også. Og selv om det er en annen diskusjon er jeg ikke helt med på at kreativitet sånn som ordet brukes i næringslivet, innovasjon, at det alltid er så veldig kreativt, det høres i hvert fall ofte litt ensporet ut, hvis prosjektene alltid spinner rundt penger og hvordan man skal skaffe seg dem. 

Det er også et perspektiv som hører hjemme i tider med mye nød – hvis det overdrives. Hvis det rendyrkes og settes rendyrket ut i praksis.  

Man er nødt til å tenke penger, men jeg vil tro at egentlig, i dagens situasjon, kunne dette tones litt ned. Nei, det poenget forsvinner ikke, men jeg tror ikke vi, med 10 000 milliarder kroner plassert rundt i verden trenger å tenke som et fattig land. Vi trenger som vanlig å tenke på fremtiden, men vi har et pusterom, egentlig, og det er ikke noen spesiell grunn til å tro at sulten banker på døra heller, selv uten oljeinntektene. Vi har muligheten, tror jeg, til å bygge opp systemer som løser problemer og gir oss ting, ikke bare penger, samtidig som pengene er bakt inn i prosjektene.

På nye måter, ikke 100% orientert mot fortjeneste. Hvorfor skal man legge opp til en friest mulig slåsskamp om midlene – internasjonalt – når nøden er på vei nedover? Den tankegangen har aldri vært helt rasjonell, den har vært desperat, og man bør sjekke om man bør gå for mest mulig desperasjon i den genren.

Når noen forretningsfolk snakker om og antagelig viser at det er mulig å tenke på miljø, arbeidsforhold og betaling hvis produksjonen skjer i lavkostland…uansett hva, men kvalitet i videste forstand, penger, ja, men ikke bare penger, eller et mere blandet fokus.

Det synes jeg høres ut som fornuftig omstilling.

Så er dette selvfølgelig generelle betraktninger, som vanlig, så man sjekke med bransje og hva som er mulig osv., hvor man i det hele tatt befinner seg.

Men jeg tror det finnes muligheter i denne retningen, og det fordrer at myndighetene også oppdager dem.

Vi er ikke fattige lenger som land og som samfunn, vi kommer ikke til å være virkelig fattige mer, er en påstand, ikke på samme måte som på 30-tallet eller enda lenger tilbake, uten at jeg er økonom, vil jeg tro at en god del sannheter må snus på også innen økonomi for å få dagens samfunn til å fungere. 

Selv verden sett under ett er et annet sted økonomisk, og er i enda større grad på vei mot velstand, overvektsproblemer og forurensing fordi alle skal gjøre det bare noen få kunne i tidligere tider.

Dagens samfunn er ikke det samme som samfunnet på 50-tallet eller 20-tallet eller 1800-tallet.

Meanwhile…har jeg skrevet en tekst som hjelper meg videre, så jeg klarte ikke helt å ta pause, men jeg valgte i hvert fall hva jeg skulle gjøre den timen det tok å skrive den, selv om jeg er nokså blakk og har noen regninger liggende som jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre med.

Akkurat nå kunne jeg uansett ikke få gjort noe med det, så jeg gjorde noe annet. 

Teksten er redigert etter at den er lagt ut.

For ganske lenge siden lanserte jeg for meg selv et slags prosjekt som sikkert en del vil heve øyenbrynene overfor: Jeg kalte det “Tjen minst mulig, lev godt allikevel”.

Forholdet mellom mengden penger mellom hendene og den faktiske velstand man har er jo virkelig fullt av variable størrelser.  

Ikke minst mentale, psykiske, tankemessige, følelsesmessige ting.

Gitt en viss mengde hus, mat og andre såkalte fysiske nødvendigheter er selvfølgelig opplevelsen av den situasjonen man har et diskusjonstema.

Å være avslappet på kanten av stupet kan være noe man rett og slett øver inn, hvis man lever på kanten av et eller annet stup i lengre tid, forsåvidt enten man er veldig god på nødløsninger eller ikke. Å kræsje er for noen en slags hverdagshendelse, man er såpass vant til katastrofer at en fra eller til kanskje ikke spiller så stor rolle.

Det kommer forsåvidt an på.

Om en objektivt beskrevet mindre katastrofe, for eksempel at ledningen til Macen slutter å virke fordi man har ødelagt den, om en sånn hendelse er liten eller stor, vil jo både kunne oppleves forskjellig med samme mengde penger på konto og selvfølgelig med forskjellig mengde penger innen rekkevidde.

Jeg tipper at noen som leser dette ikke vil skjønne, som noen uttrykker seg for tiden, at en sånn hendelse befinner seg i kategorien katastrofe, men jeg kan love deg at hvis livet er på kanten mentalt på visse måter kan det godt være det, fordi en ting man ikke klarer er akkurat å administrere seg selv. Og hvis syv hundre kroner i din verden er en bagatell, så kan jeg i hvert fall si deg at det finnes verdener not far from your home hvor en sånn sum definitivt ikke er det.

Man blir ikke så veldig forelsket i systemet i en sånn situasjon hvis det forlanger administrativ perfeksjon av deg. Man har jo i hvert fall behov for litt slakk når man er er syk, ikke så mye når man er frisk, da fikser man ting.

Det er opplagt, fra mere “normale” utkikkspunkter også, at opplevelsen av pengemangel delvis er en psykisk størrelse, det foregår til en viss grad i ditt eget hode.

Ens bakgrunn preger en jo også.

Har man vokst opp med nokså lite, eller nok, eller nokså mye, er man god til å administrere sin egen økonomi, kan man tjene penger på et firma i den forstand at man vet noe om hvordan det gjøres (det er forskjell på å vokse opp med butikkpappa eller -mamma og fast ansatt ditto) – det er mange ting i oppveksten og livet som lager forskjeller.  Er materielle ting viktige for deg, bestemte ting, hva slags personlighet har du, hvor bor du nå, hva slags holdning til penger er du omgitt av, blant venner, naboer, kolleger?

Denne lista kan forsåvidt bare fortsette så langt kunnskapen eller tankene trenger å rekke. Både hverdagsfilosofi av forskjellige slag, sosiologi og psykologi vil kunne bidra hvis man er interessert.

Denne biten, ens egen psykologi, enkelt sagt, påvirker selvfølgelig din evne til å skaffe deg penger, til å endre situasjonen din eller befeste den, ikke bare opplevelsen av den.

Der finnes det også mange forskjellige måter å tenke, fra de som ikke reflekterer i skal vi si teoretisk forstand og som kanskje ikke vil gjøre det (jeg er meg selv, jeg, osv) via det man kunne kalle ny-åndelige tenkemåter som jeg noen ganger oppfatter som løsninger på egentlig fastlåste situasjoner som er påført deg utenfra, til nesten vitenskapelig baserte tenkemåter.

Alt imellom og alle blandinger er mulig å tenke seg.

Når det gjelder det “ny-åndelige feltet” (det finnes sikkert et mere relevant og oppdatert begrep) – det aller meste av de mentale teknikkene som finnes er vel beregnet på å forandre din holdning til deg selv eller din egen tenkemåte om forskjellige ting, og jeg synes i og for seg det er helt relevant å tenke sånn og det kan være absolutt nyttig, men jeg tenker også at det noen ganger kunne være like nyttig å tenke seg inn i samfunnet rundt en litt mere, og prøve å gjøre i hvert fall litt tradisjonelt fagforeningsarbeid eller i hvert fall melde seg inn i en fagforening, eller tenke litt politikk, fordi det er opplagt at verden rundt en påvirker det man driver med, både konkret, i form av maktutøvelse, og indirekte og kanskje mere skjult ved tanker og mentalitet fra styrende av forskjellig slag, som også siver inn i ens egen verden, direkte gjennom ord fra politikere eller andre snakkesalige, eller helt indirekte, gjennom handlinger fra en bedrift som blir sett på som legitime, men som kanskje burde diskuteres.

Noen er til og med dårlige til å snakke, men gode til å gjøre ting, og det er ikke alltid noen mangel på meninger av den grunn.

Det kan bli litt vanskelig å tolke ting som kommer.

Men et praktisk tiltak, når Foodora-syklistene har en arbeidskonflikt basert på om de får lov å lage en organisasjon og få en tariffavtale, støtter jeg selvfølgelig den, for eksempel.

Jeg har i perioder syntes det var ok å ha i hvert fall en halv frilanstilværelse og tenker at man kanskje i samfunnet også kan kombinere muligheten for det med den “gammeldagse” retten til for eksempel å ha en full stilling, men jeg tenker også at det er såpass variasjon i livsstil these days, så man får ta høyde for begge deler.

Jeg har ikke noe ønske om å ha en full stilling, egentlig, så hvis hele det økonomiske systemet er lagt opp så man er nødt til det, kommer ikke jeg til å like meg helt, tror jeg. Men derfra til å ta vekk alle tradisjonelle rettigheter er jo rett og slett ikke lurt, heller. Noen vil ha et “normalt” liv, eventuelt i perioder av livet.

Litt av hvert er vel ikke så dumt, og ja, selv om bedrifter ikke skal fratas alle rettigheter ser det vel for meg ut som det ikke er den veien det bikker akkurat nå.

De store bedriftene har for mye makt akkurat nå, ikke for lite, det inntrykket har jeg da.

Og det er jo forskjell på små enkeltmannsforetak eller butikker med egentlig mest eller helt et kunstnerisk formål, og store internasjonale bedrifter hvor jeg ikke helt vet deres egen begrunnelse for at de finnes, om den kaffen de selger eller et eller annet produkt bare er en grunn til å tjene penger, og eventuelt hvem som egentlig er eierne eller de som styrer greiene.

Jeg ser at jeg bruker et litt farlig språk igjen, bare er noe som nesten ikke finnes. Men man kan diskutere.

Begge disse ytterpunkter, Nestlé og den lokale kiosken eller musikeren, kalles gjerne næringslivet, og er jo fra både et samfunns- og et kundesynspunkt ikke helt samme ting. Konsekvensene, negative og positive, av virksomheten, er forskjellig, og vel også hensiktene.

Tilbake til mitt private økonomiske prosjekt, som kanskje var laget opprinnelig for å prøve ut hva som egentlig skal til for å leve ok.

Økologi og klimagassutslipp er et tema i det, selvfølgelig, etter hvert begynner vi vel å forstå at selv om teknologi og energi- og ressurseffektivitet hjelper på, er det totale nivået på vårt forbruk i hvert fall foreløpig et problem. 

En god del eldre har fortsatt i seg den sparsommeligheten som skyldtes fattigdom både i en enkelt husholdning og i samfunnet, og vi har bruk for en god del av teknikkene til husholdning, å ta vare på matrester osv, men jeg ser vel for meg at den moralen som følger med ikke er så spiselig for min generasjon og nedover, og heller ikke helt relevant, fordi problemet med overforbruk i dag er et sosialt, samfunnsmessig, felles problem, ikke et privat økonomisk problem, ikke for flertallet. 

Eller man kunne vel si, det er egentlig ikke et problem som har med økonomisk sparsommelighet å gjøre, det har med ressursmessig sparsommelighet å gjøre. Det er mange år siden vi diskuterte sånne ting, den gangen jeg var med i Natur og Ungdom, og vi konkluderte vel med at arbeidsintensive næringer sånn generelt var fornuftig å satse på, heller to mennesker i aksjon enn én maskin, fordi det koster flere materielle ressurser å produsere en maskin enn at et menneske bruker musklene til et eller annet.

I hvilken grad dette er riktig i dag, og i hvilke situasjoner det stemmer, vet jeg ikke nøyaktig, men det er vel i hvert fall en problemstilling som burde være med i debatten.

Mitt private prosjekt burde kanskje avsluttes sånn noenlunde, jeg føler absolutt behov for å leve i hvert litt feitere enn jeg har gjort i det siste, har flere prosjekter som kunne skaffe penger i form av lønn eller salgsinntekt eller frilansvirksomhet, så det er på tide å få inkludert inntekt i det jeg holder på med på en ordentlig måte.

Et synspunkt som lå under en del holdninger til penger som jeg kan huske fra oppveksten, var urettferdigheten i at noen hadde så mye mere enn andre. 

Det er jo en naturlig tanke, selv om den kanskje ser litt annerledes ut i dagens samfunn, ikke minst i Norge, hvor det er sykt mye penger i omløp. Totalt sett burde det være mere enn nok til alle, spørsmålet eller rettere sagt spørsmålene ville handle om hva slags systemer vi vil ha for å regulere pengenes vandring rundt i samfunnet, inntekter og utgifter, produksjon og salg og forvaltning og hele greia. 

Å si at du har mere enn meg og dermed tar fra fellesskapet…det er en tanke som er for enkel til å stå ukommentert, selv om det under visse forutsetninger og i visse situasjoner kan være noe i det, noen ganger en god del sannhet. Men regler, systemer og reguleringer, hvordan de tingene virker, er vel ofte nesten viktigere enn selve summene det er snakk om.

Tyveri kan være komplisert for tiden, akkurat som forretningsdrift er blitt det.

Mitt fantastiske forretningsprosjekt…jeg vet ikke om jeg vil anbefale noen å holde på med salg og eventuelt produksjon på heltid, i hvert fall, hvis du ikke trives med å stå opp hver morgen og begynne å tenke på penger. Det er jo et tilbakevendende problem, kan man jo si, selv på et sånt mikronivå. Man må skaffe dem selv kontinuerlig.

Det er klart, det er vel en kneik der også, og noen har kanskje det der inne. Jeg vet ikke om sånne ting som at man liksom skal verves som “abonnent” over alt, med en månedspris istedenfor en engangssum på produkter som jeg kanskje synes burde kunne kjøpes, og liksom, ferdig med det – altså om sånne og andre litt usympatiske ting man av og tilmøter som kunde skyldes en form for nød eller en form for grådighet. Kanskje begge deler.

Men ok, mitt mål, eller ett av dem, var jo rett og slett å ha en pose med stekespader stående i en krok og selge litt i ny og ne.

Og det har jeg fått til. De var ikke så vanskelige å selge, jeg hadde rett og slett ofte et par stykker i sekken når jeg gikk ut i byen, og det hendte at jeg solgte noen til folk jeg traff på kafé. Skikkelig kramkar…

Venner kjøpte en god del, det er vel ikke så uvanlig når man begynner med et produkt, en både hyggelig og nyttig ting i en sånn situasjon.

Nettsalg utenom dette var vel ikke noen stor suksess så langt, den erfaringen jeg har fra salg er jo også fra vanlig butikk. Jeg likte meg godt bak disken i en CD-butikk, med delansvar for klassisk musikk var det morsomt å møte kunder og få solgt ting.

Jeg burde selvfølgelig leid meg et bord på et marked, jeg tror det hadde vært gøy. Next time.

Men hvis det skal bli noen next time må jeg ha mere orden på pengesiden av saken. Jeg har ennå ikke betalt tilbake det jeg måtte låne, ikke bare til rene utgifter, men fordi rett og slett hele forholdet til penger ble annerledes, for meg, i hvert fall, når jeg prøvde å gjøre meg delvis avhengig av salg en liten periode. Jeg kan generelt godt legge om tenkemåten, jeg er godt vant til det fra annet arbeid, men ikke når det gjelder penger. Å gjøre det i litt dimensjoner tar også tid uansett hva det handler om.

Jeg har aldri sett på penger som et statussymbol, jeg har vel vært overlegen på mine ting fra tid til annen, kunnskap og kultur, men ikke rikdom i vanlig forstand. Jeg liker en masse bedrifter, selvfølgelig er restauranter totalt innenfor min interessesfære, og butikker også. Selv om jeg ikke setter shopping så høyt på lista over aktiviteter, er det alltids noe som setter i gang nysgjerrigheten, og å gå inn i en butikk har jo også en sosial side som jeg setter stor pris på, faktisk.

Men jeg har jo vært interessert i de praktiske og skal vi si kulturelle resultatene av folks investeringer. Det er selvfølgelig hyggelig at en kafé jeg liker går godt, der blir jeg fort patriot, og jeg er så interessert i byen at jeg ønsker kule butikker alt godt også. Men ut over det er jeg ikke så interessert i pengene, heller i produktene, inkludert salgsstedene.

Etter alle mine espressokopper og pils på byen har jeg vel også snart truffet et tverrsnitt eller kanskje to av befolkningen både herfra og derfra, og jeg har ikke angret på de samtalene, enten det har vært gründere eller selgere eller alle mulige andre yrker folk har hatt.

Som sagt, hvis jeg faktisk skulle prøve å gjøre produksjon og salg av stekespader eller kjøkkenredskaper til en biinntekt, må jeg først bli kvitt den gjelda som står igjen, og så lage et opplegg som gjør at det også er penger til å betale snekkeren, og til andre utgifter som måtte komme.

Det er en ting man kanskje ikke tenker på når man lever på fast lønn, at man er nødt til å ha en viss sum penger på konto til enhver tid, til sånne ting. Man kan faktisk ikke gjøre seg helt blakk hvis man skal ha det til å fortsette, ikke bare være én enkelt erfaring. Vi får se hva jeg gjør videre.

Hvis man er vokst opp med butikk vet man kanskje heller ikke alltid hvordan det er å konsentrere seg om en jobb uten at det er penger involvert på noen annen måte enn at man får fast lønn for det man gjør. Mange yrker er egentlig sånn, men i dag har forskjellige forretningsmessige tenkemåter tatt overhånd, virker det som, særlig i det offentlige systemet, merkelig nok. Er man litt eller mye idealist virker det som om det ofte lønner seg mere å være i visse deler av næringslivet, det finnes visst bedrifter og forretningsfolk som tenker på en eller annen måte annerledes enn de politikerne som gjør rare ting med de offentlige systemene.

Uansett har jeg funnet litt ut om at det er nokså mye jobb å starte opp noe sånt, for å si det forsiktig, og også litt om hva slags jobb det er, hva so  kreves. Som sagt, det er nok en fordel – pengemessig – å ha en jobb ved siden av, men da får man også problemet med tid, man skal ha tid og krefter til begge deler.

Har man familie skal jo helst den ha litt oppmerksomhet og tanker også…

Mange i dag misforstår det med penger og tror det er den eneste flaskehalsen i samfunnet, den eneste støyten som må tas eller til enhver tid den viktigste jobben som må gjøres.

Man må selvfølgelig ha et blikk på det i samfunnet eller politikken, men det blikket er ikke likt i de forskjellige bransjer eller jobber i et samfunn, og bør heller ikke være det. Det har etter hvert blitt sagt en del ganger, men mange yrker bør ikke ha pengebekymringer hengende over jobben, det har ikke noe med saken å gjøre og sporer av arbeidet hvis det får dominere.

Arbeidsdeling.

I livet, privatlivet, finnes det også mange andre måter å organisere seg på enn å starte i den enden.

I et samfunn med et byttemiddel må man skaffe seg det, men det spørs jo hvordan, for en selv og for omverdenen.

Fra et privat synspunkt er det lett å merke at lommeboka er tom, i verste fall sulter man til neste gang det kommer inn penger.

Men fra et samfunnsperspektiv er ikke dette den eneste måten å skape verdier, og ikke de eneste verdiene som skapes. Mange vil til og med si at penger i seg selv ikke har noen verdi, men det er også et ensidig synspunkt. Så lenge byttemiddelet finnes er det nødvendig å skaffe seg det, og det kan selvsagt brukes til mye positivt, men det spørs igjen hvordan det skjer.

Man kan selvfølgelig også si, og det mener jeg er riktig å si, at man ikke kan spise penger og at det ikke egentlig er det man er ute etter, med mindre man er en inspirert finansmann eller noe sånt. Er man også hensynsfull, vil jeg legge til, kan det kanskje passere som arbeid med kvaliteter utover en mengde penger skaffet.

Hvis jeg kunne ha kjøttkaker til middag hver dag eller noe annet jeg hadde lyst på – uten penger – ville jeg antagelig ikke interessere meg for hverken økonomi eller penger, men jeg ville fortsatt, uansett, interessert meg for kjøttkakene, og ikke bare å spise dem, men å lage stadig nye varianter, finne på nye kryddere og teknikker, kort sagt være kreativ med mat, som for meg har en drivkraft i seg selv som ikke har noe med pengene å gjøre.

Jeg ikke bare ville gjøre det uten penger som belønning, jeg gjør det konstant fordi jeg synes det er interessant i seg selv.

I tillegg gjør jeg konstant og også med en annen drivkraft enn penger, det jeg kan for samfunnet, men dette er for meg isolert sett knyttet litt for mye til plikt og ikke like mye til egen lyst. Jeg blir glad hvis jeg bidrar til at noe positivt skjer, og jeg gjør hva jeg kan for at mine prosjekter har samfunnsnytte, men jeg drives mer selv av musikken eller kjærligheten til menneskene enn av selve politikken. Det jeg da må passe på er at det i mine prosjekter er nok av…ikke egoisme, det er ikke så interessant, det er bare en grense som må settes av og til, men eget, personlig engasjement, i tillegg til nytte for andre. det siste er følt og spontant for meg, det første,a ltså samfunnsnytten, mere uttenkt og indirekte.

Jeg tror mange i dag ikke kjenner eksistensen av en tradisjon i samfunnsnyttig virksomhet, men den finnes, det er en helt normal side av saken i alle mulige offentlige og akademiske yrker.

Grunnen til at noen gjør narr av idealisme er noen ganger at de er så vant til å slåss selv, de tror ikke det finnes idealisme, de er for vant til hån eller misbruk eller tyveri, både fra systemet og folk rundt dem.

Det ligger vel mange kortslutninger i dagens populisme, men en av dem er at alle i bunn og grunn drives av penger. Først og fremst det, deretter kan man skaffe seg det andre morsomme. Om man trives med den måten å organisere livet på kan vel være så forskjellig, og om det er desperat eller ikke er jo opplagt også forskjellig.

Men det er i hvert fall i et samfunn ikke nødvendig at alle er forretningsmenn.

Forretningsmennene og -kvinnene, hvis det er pengene som først og fremst driver dem, er allikevel avhengige av de som har ideene som har med produkter å gjøre, for å få inn pengene.

Uten et produkt ikke noe salg, det er merkelig å måtte si det, men forretningslivet i dag er overdrevent opptatt av salg, og holdningen har spredd seg langt inn i andre deler av samfunnet. For noen år siden mener jeg tross alt forankringen i fagkunnskap og egentlig produksjon var sterkere i næringslivet, i dag er mye vridd i retning salgstall og inntekter, som tross alt ikke er hele historien om å drive forretning.

De folkene som klekker ut de virkelige produktene har faktisk som regel helt andre ting i hodet enn penger. Det kan være et teknisk talent eller et kunstnerisk, og forakten for det siste er vel i bunn og grunn knyttet til et gammelt samfunn og en oppfatning av at praktisk arbeid og praktiske resultater må prioriteres foran kunst og luksus, som en del i dag faktisk ser det og kaller det.

At nivået på økonomien generelt er så mye høyere enn i deres hoder tar de ikke hensyn til, de argumenterer ofte som om samfunnet var på konkursens rand.

Hvilket det jo definitivt ikke er, og i hvert fall ikke lenger.

Vi har faktisk råd til å ta oss av oss selv mentalt, og det er grunnen til så mangt, tror jeg. Ingen grunn til å overse muligheten, og heller ikke de nye problemene knyttet til det. Det er på mange måter en sensasjon, hvis vi utnytter mulighetene. Kunsten er bare én måte å angripe det på, men absolutt en av måtene.

At kulturprodukter av alle slag også bidrar til annen økonomisk aktivitet tas ikke med i regnestykket hvis man drar den sparsommelige tankegangen for langt, at man for eksempel trekker til seg turister som ikke ville vært her hvis kulturtilbudet hadde vært uinteressant. Også de som ikke er kunstinteressert vil komme fordi miljøet i en by vil preges positivt av kunstnernes og kunstens tilstedeværelse.

Og at kunst for alle, det betyr et mangfold av genrer og typer kunst, fra mat til musikk via parker til teater, og at vi alle har muligheten til å få nye ideer og bruke dem i en hvilken som helst annen sammenheng, privat og på jobb.

Kunsten står i forbindelse med levemåten.

En ting man nok bør tenke på når man begir seg inn i en slags forretningsverden, en posisjon som selvstendig næringsdrivende og kreativ, er at pengene begynner å oppføre seg annerledes enn hvis du er ansatt et sted.

Har man fast lønn kommer den som regel en gang i måneden, og har man full stilling og et budsjett som ikke er presset for langt i utgangspunktet, kommer det en sum eller en slump hver måned som forhåpentligvis dekker de faste utgiftene og noe mer. Man trenger penger til mat, underholdning, kultur, husleie, og det koster å være sosial også, som jeg vel har vært inne på. Inviterer man noen må man kunne servere et eller annet, og får man en gjeninvitasjon hender det at det er god tone å ta med seg noe. I mange miljøer treffes man på kafé. Osv.

Men som sagt, en regelmessig mengde penger inn døra, og påholdenhet, sparsommelighet, raushet eller andre måter å håndtere det man har. Best ikke å låne for mye, det føles kjipt når man får inn penger, å måtte betale ut alt igjen eller nesten alt.

Men med en fast lønn er det andre som har tatt den støyten å skaffe pengene, med andre ord å selge et eller annet som er produsert på en eller annen måte.

Med et firma og bare det, er du plutselig eneansvarlig for inntektene, og er du urutinert risikerer du raskt å få gjeld. Jeg har ikke oversikt over alle nødvendige bøyger som man må passere før en meningsfylt “pengemaskin” er i drift, men de finnes jo opplagt.

Jeg vet godt at det uttrykket, pengemaskin, brukes om kanskje litt kjipe organisasjoner som tjener mye penger, men det er jo faktisk det man gjør når man lager en organisasjon, enten den bare befinner seg i ditt eget hode eller involverer flere mennesker, man lager en konstruksjon som er istand til å tjene penger, og her på en måte som man selv synes er fornuftig også ut fra andre hensyn enn rent forretningsmessige. “Vanlige” forretningsfolk snakker også høyt om idealisme for tiden, i hvert fall som et element i arbeidet, og det blir interessant å følge med på hvor den utviklingen går.

Den støyten man selv vanligvis tar som kreativ eller kunstner er å gå igjennom den dritten som trengs for å lage kunstverket, eventuelt tenke ut den formen, vite hvordan og hvorfor, ha fulgt utviklingen på feltet sitt nok til å være i forkant med det man lager, og så videre. Det er mange grader og sjatteringer av svette og blod, og alt dette har i seg selv med andre ting å gjøre enn penger, i hvert fall i de fleste tilfeller.

Kanskje det geniale med fast lønn for en kunstner er at man slipper å tenke så mye på penger, man kan jobbe isteden. Det en FrP-politiker ikke skjønner er vel den der “jobber uansett”, altså at drivkraften og nødvendigheten ikke er penger, men noe annet. I hans eller hennes verden er penger navet som alt svirrer rundt, det er ingen overdrivelse å si det, tror jeg. I min verden er penger en irritasjon eller en plage når jeg ikke har dem, luft når jeg har dem. Money is a gas…for meg, luft. Jeg puster med dem i lomma, kveles langsomt uten, men ikke kreativt, det har ikke noe med det å gjøre, ideene bobler uansett når jeg først er i gang. Sult er Gud hjelpe meg ingen drivkraft i mitt liv, eventuelt er det en fare. Å gi andre noe, det er egentlig det viktigste, eventuelt å løse problemer. Da får jeg selv noe, mens hvis egoismen blir for stor går det jo ut over noen og man begynner å skape trøbbel istedenfor å løse problemer eller bare…gi.

Er min egen positive drivkraft for liten går det ut over meg selv og min inspirasjon, og jeg trenger også en porsjon forsvarsevne, eller flere typer, det finnes ofte motstand fra omgivelsene.

Også det motsatte, heldigvis, folk som backer en opp, og som skjønner hvor du vil.

At de to tingene finnes parallelt er vel ikke noen overraskelse, skulle man tro, egoisme og sjel, i hvert fall gjør de det, det finnes.

Redigert eter publisering.

En god del ting står litt i stampe akkurat nå, men jeg har jo i hvert fall oppnådd ett av målene med det stekespadeprosjektet: Å ha en tøypose stående i en krok, og selge litt nå og da. Lageret av de små, “vanlige”, min design, er praktisk talt tomt – for noen dager siden tok noen gamle venner kontakt og ville ha 10 stykker, til presanger, regner jeg med. Hyggelig og veldig beleilig.

Så nå har jeg pusset dem og gitt dem fra meg. De er nokså forskjellige, både bredde og utførelse, så jeg har prøvd å følge deres “personlighet” når jeg har brukt sandpapiret. Noen er skarpere i kantene, ren form, nesten, tenker jeg…mens andre er mere avrundet i kantene. Småtteri, kanskje, men sånt gjør det morsomt å jobbe med dem.

Jeg har fortsatt 10-15 igjen av den lange varianten, som noen likte best. Jeg har gitt bort noen av dem også, og solgt noen i den kjøkkenbutikken på Løkka, som har begge typer. Den varianten var egentlig den første snekkerens eget produkt, en videreutvikling av min idé.

Jeg var på fest i går, og glemte igjen to stekespader. En som var der ville ha dem , og jeg fikk oppgjør i dag. Det er sånne sammentreff som redder ikke bare dagen, men noen ganger litt mer.

Jeg har ofte et par stekespader i sekken når jeg går ut, og selger en en gang i mellom. Jeg er ikke så verst til å være selger ansikt til ansikt når det er noe jeg virkelig står inne for, men ansikt til ansikt med nær sagt hvem som helst har jeg en vane med å prate meg ikke helt bort, men bort fra salg.

Å promotere meg selv…sitter langt inne, i hvert fall på visse måter, jo mer direkte, desto vanskeligere.

Noen spurte igår hva som gjorde denne annerledes fra andre stekespader, og selv om mitt utgangspunkt da jeg lagde den var form, så var det jeg kom på igår at den var lett å bruke, og at man ikke fikk vondt i hånda av å bruke den. Ergonomi, altså. Jeg synes det stemmer. Det var en av snekkerne som lagde en versjon som var lengre, og noen foretrekker den. Jeg har ikke lagt den ut til salg, for jeg likte min egen bedre, men det spørs om jeg ikke skal gjøre det. Det er mange forskjellige liv der ute, og det innebærer mange ganger forskjellige vaner.

Som jeg har sagt, en virkelig pengeorientert, forretningsminded fyr eller dame synes nok dette er litt puslete, men som jeg også har sagt, penger har i seg selv aldri betydd så mye status i mine øyne, og jeg vil gjerne tøyle pengenes innflytelse litt, uten å kvitte meg med ideen om produksjon og salg. Det prosjektet går ut på er å se hvor idealistisk man kan være når man skal tjene penger på…tja, forretninger. Salg, produksjon i dette tilfellet.

Men jeg kom på en total selvmotsigelse i mitt hode, apropos den forrige artikkelen også.

På den ene side av politikken kan man altså si at vi, samfunnet, kan leve godt med både en “næringsdrivende” holdning til penger og en “ansatt” en. Den ene tenker forretninger og leter etter muligheter til salg, den andre har en jevn strøm inn og tenker privatøkonomisk på disponering av egne penger, som alle gjør, og ellers på sin egen jobb, som da går ut på noe annet. Det er i hvert fall en enkel skisse av forskjellige måter å tenke på, som begge fungerer.

Men jeg er blant annet vokst opp med politisk radikalisme, hvor jo penger ofte blir sett på som et problem, og særlig næringsvirksomhet, virksomhet som går først og mest etter penger.

Det er fortsatt ingen tvil i mitt hode om at dette kan være og er et problem.

Men å ha en sånn generell ballast i hodet når man har tenkt å tjene noen penger på å selge noe er jo problematisk. Der er det en sammenheng som ikke stemmer, for jeg har ingenting imot å gå i butikker og heller ikke noe imot å betale andre for tjenester eller produkter, så lenge jeg synes jeg har bruk for det de selger på en eller annen måte. Men å snu rollene og selge ting på egne vegne, der buttet det.

Politiske ideer som er dyrket for lenge ved kjøkkenbordet blir ofte for generelle og klisjépregete, enten de lander på den ene eller den andre siden av politikken. Jeg tror jo heller ikke at alle forretningsfolk er liksom umoralske, men jeg vet heller ikke hva som betraktes som nødvendig slark og hva som betraktes som rett og slett ufint eller på trynet.

Uansett vet jeg jo, generelt, at generelle utsagn ofte har begrenset rekkevidde.

Alle bedriftseiere er skurker som ødelegger miljøet og utnytter folk.

Alle bedriftseiere er ærlige, hardt arbeidende mennesker.

Helt skurk, dessuten, helgen.

Helt.

Heltinne.

Alltid.

Aldri.

Tjaja.

Vi får se hvor dette bærer.

Kanskje til Ingensteds.

Der er det et marked, det ligger rett i nærheten.

Bra navn på en kafé eller selskapslokale eller noe sånt, i hvert fall.

Jeg har vel ellers ikke brukt bloggen til å promotere de stekespadene, men de ser sånn ut:

Og i hvert fall, i dag, en følelse av noen åretak med en båt, over vannet.

I en retning.