Jeg sitter og tenker på penger.
Å komme seg ut på arbeidsmarkedet er jo et mål for mange. Kanskje for meg også.
Jeg har ting som nok kunne selges, som jeg sier, hvis jeg er i stand til å selge dem, det er faktisk et fag, og hvis jeg er i stand til å gjøre det som skal gjøres for å få det til.
Jeg holder på med det, jeg prøver.
Men man stanger i andre ting også.
Hvis man kan snakke om en krokodille i rommet i Oslo og jeg vil tro i Norge, så er det penger.
Krokodillen i rommet er det i en familie som ingen vil snakke om, men som er det egentlige problemet, det som låser familien fast i et eller annet, en situasjon som burde vært, burde bli annerledes, hvis folk i familien skulle ha levelige liv.
Det kan være en skikkelig alvorlig hendelse, misbruk av barn eller noe sånt, eller det kan være en kontrollfrik av en mamma som i realiteten bestemmer alt i familien, kanskje uten at noen legger merke til det.
Et eller annet som er underforstått, som alle må rette seg etter, men som ingen egentlig kommenterer eller er tilstrekkelig kritisk til, til å få gjort noe med det.
Mange vet ofte ikke om det, er ikke klar over at det er et problem eller eventuelt hva det er.
Men hvilken status har penger i vårt samfunn, i vårt land og i…min by?
Hvis du har lest en del av det jeg har skrevet vil du ha fått med deg at min historie er litt spesiell også når det gjelder penger, jeg ble akutt syk sånn midt i 20-årene, 26-27, og selv om jeg jobbet det jeg klarte videre, i perioder, måtte jeg jo overleve på trygd. Det var en lettelse å få det, forresten, da trenger man ikke lure hver dag eller hver uke på hvordan man skal overleve økonomisk, når arbeidsevnen er så dårlig som den jo var.
Så jeg har lært meg å overleve på ikke så mye penger, vent meg til å passe på å være sosial eller dra et sted og beøke noen den delen av måneden jeg har hatt penger, osv osv. Lært meg å lage god mat av ingenting, som jo moren min også kunne og som sikkert en haug med folk som er eldre enn meg kan.
Men den tyngden det er å ha hele ansvaret for din egen og eventuelt familiens økonomi, og fikse det, det begeret har jeg i grunnen aldri klart å tømme helt til bunns.
Da jeg var gift delte vi jo på det ansvaret, og jeg bidro det jeg kunne, og det gikk i hvert fall rundt, det endte ikke med økonomisk kræsj. Ferie i betydningen utenlandsreiser eller hotellopphold hadde vi de gangene det plutselig kom inn penger, det har vært et par hus og leiligheter i min familie som enten noen har bodd i eller vi har brukt som hytte, og når forrige generasjon dør blir jo sånt gjerne solgt, når det finnes.
Faren min hadde faktisk litt penger som han plutselig delte ut til oss ungene et par ganger, jeg visste vel igrunnen ikke at han hadde dem.
Så de gangene var det litt fest, en tur til Paris, til Kanariøyene, på Interrail med egne unger.
Ellers har det jo vært litt på det jevne, som man sier. Man må være litt forsiktig, eller hvordan Ingvar Ambjørnsen beskrev den siden av saken i Ellings liv.
Men status…jeg blir kanskje ikke lenger overrasket over sånne kommentarer som…»Er det noe sted penger ikke er et statussymbol?» – jeg har langsomt lært meg eller sett at mine ideer om penger eller andre ting faktisk ikke finnes overalt rundt meg.
Mange snakker jo ikke om alt heller, det som funker, det funker, sånn lever jo mange, og ens eget liv er ikke nødvendigvis oppe til diskusjon rundt hver sving.
Men jeg har i hvert fall aldri sett på penger som et statussymbol.
Jeg har vært naiv, kan man nok si, og når man får et sammenbrudd er vel ikke kynisme det første man strekker seg etter, man trenger jo så inn i granskauen hjelp og medfølelse, også, så lenge det kommer litt på egne premisser og man ikke oppfattes som for stakkarslig. Det er jo ikke så deilig, men jeg har stort sett sluppet unna det. Jeg hadde et liv før det smalt, er blitt respektert for det jeg gjorde og det jeg var, antagelig for mye, eller så er det bare meg som har for mye selvtillit.
Det er nok ikke så usannsynlig.
Jeg møter ennå eldre kvinner, mødre og for lengst bestemødre, som nevner eller snakker om selvtillit som en viktig ting de har prøvd å gi barna.
De har helt sikkert hatt for lite selv, og det er jo en normal reaksjon når man får barn, at man starter i den enden at man i hvert fall vil gi dem det man selv ikke fikk, så de skal slippe i hvert fall noen av de problemene man selv hadde.
Det er nok i bunn og grunn ikke tilstrekkelig, og er man sammen med barna sine er det neppe det eneste man gir dem, heller, enten man tenker over det eller ikke, drypper det vel litt på klokkeren av andre hyggelige ting som man ikke en gang tenker på at man har.
Jeg skal ikke begynne å legge byrder på noen…tilstrekkelig barneoppdragelse…jeg vet ikke helt hva det er.
Men det at man sitter fast i sítt eget liv, i hvert fall i perioder som er lange nok til at det får barna med seg, det preger dem, det kan i hvert fall være nok til å gjøre barna oppgitt.
De vil jo videre, de ser på de problemene deres foreldre er opptatt av som foreldet, allerede løst i deres egen generasjon.
Man burde nok lytte litt til det de sier om sånt, selv når man ikke fikk gjort noe med det.
Det er jo normalt at man ikke får gjort alt…
På den annen side, hvis man ikke hadde tenkt sånn som man gjorde, for eksempel med selvtillit, hadde de problemene kanskje ikke blitt løst, rett og slett. Man trenger jo selvtillit også, men man trenger andre ting…også. Uansett om det var det vanskeligste punktet for mamma og/eller pappa, det som aldri ble ordentlig løst, og uansett om man derfor klarte å gi barna det.
Men man trenger det også.
Det finnes jo ting i den generasjonen man tilhører som man kan henge seg på, fordi generasjonen som helhet har kommet seg videre i tiden. Jevnaldrende har kasnkje ikke hatt akkurat de problemene, eller noen har vært med på å løse dem, som sagt.
Så hvor stammer problemet penger fra, i en befolkning?
Jeg kan høre latterbrølet, jada, selvfølgelig.
Hvem klarer seg uten penger osv.
Det finnes vel fortsatt folk i live som er født til og med rundt 1. verdenskrig.
Lenge siden på mange måter.
Hvis man er født si rundt 1920 har det spørsmålet antagelig en helt spesiell klang. Jeg vet ikke en gang hvordan den lyden høres ut, jeg kan bare se på bilder av fattigdom fra den tiden.
Det ser alvorlig ut.
Født rundt 1930, som mine foreldre, da er det fortsatt vanskelig, sånn føles det fra min posisjon, det snakkes om og det tenkes og det preger avgjørelser, men jeg vil tro fargen på det hele er litt annerledes.
1940, da begynner vel en god del kvinnelige akademikere å komme frem, for eksempel, også fra såkalt arbeiderbakgrunn, så noe må ha skjedd med pengene også. Det krever et visst mentalt overskudd å ta en sånn utdannelse, som psykolog eller etnolog, for å nevne to fag som finnes i min nærhet i den generasjonen.
1945…krigen.
Eller freden, hvor totalt nå den følelsen slo inn.
Jeg tør ikke si for mye, det føles…følsomt. De små tingene jeg har snappet opp, som virker forståelig…ut fra det jeg oppfatter som en normal målestokk, er at…når det gjelder penger…ting ble i hvert fall ikke bedre.
Altså, under krigen.
En situasjon med mye fattigdom, til og med sult i perioder, og så en virkelig krise på toppen.
Jeg kan forstå…at det ikke var enkelt, og at det setter seg i både hodet og kroppen.
Kulturelt, som jeg har vært inne på, må det også ha hatt en hel masse konsekvenser, jeg tenker både på levemåte, tenkemåte, og kunst, som jo delvis er et speilbilde av samtiden.
Etterkrigstiden…når den nå begynte og sluttet?
Velstand, optimisme, frihet, og det handler jo mye om penger, det også.
Født i 1990, 2000, 2010…
Mengden penger i Norge er ekstremt mye høyere i dag enn før, til og med i min levetid (1963-) merkes det utrolig godt. Da jeg ble sendt i butikken for å handle stengte den klokka fem, vel, så folk rakk hjem fra jobben som sluttet liksom fire, med mindre du drev en skraphandel eller et gartneri, sånne morsomme folk fantes der jeg bodde, men shopping var vel ikke akkurat en del av min verden, voksne eller barn. Jeg følte ikke behov for mere butikk enn vi hadde.
Angsten for fattigdommen – hvor relevant, hvor riktig og viktig er den følelsen idag sammenlignet med si i 19…38?
1920?
Hm.
Det er forskjell på å være en privatperson og et land, eller en en kommune.
En bedrift.
Det er forskjell på å styre en families økonomi og et lands økonomi.
Ikke alle tenker så langt, faktisk ikke. Noen sitter, ofte på sidelinja, og snakker som om de visste hvordan ting hang sammen i samfunnet.
Man kan ikke strekke seg lenger enn fellen rekker…
Nei.
Det er jo sant i begge tilfeller, familien, og regjeringen eller Stortinget.
Men ordene betyr virkelig ikke det samme i begge tilfeller.
Hva som er forskjellen er vel temaer i mange deler av samfunnsdebatten, eller burde være det.
Det private perspektivet, og det offentlige.
Hør, jeg vil ikke stoppe kjeften på folk, men jeg prøver å si hva jeg synes er litt på sida av ting.
En samtale, det er det vi trenger, men da må vi snakke om de samme tingene, sånn noenlunde i hvert fall.
Et samfunn, et land…er en litt større greie enn en familie. Andre muligheter, andre begrensninger, andre konsekvenser av det man gjør.
De finnes jo i begge tilfleller.
En frihet finnes vel også, ikke alt man gjør privat betyr like mye for verden rundt en, selv om vi er nødt til å diskutere en del temaer.
Klimaet, for eksempel.
Man har rettigheter.
Men for meg, liksom?
Siden jeg tenker såpass mye på samfunnet bestandig, dette er noen hindringer jeg møter.
Forventningen om at jeg skal interessere meg for penger.
Noen gjør jo faktisk det, som fag.
Greit nok det, så lenge konsekvensene av det de holder på med ikke går for mye ut over andre ting enn penger.
Det er som med alt annet, forsåvidt.
Jeg gjør ikke det, jeg interesserer meg for helt andre ting, arbeidsmessig, og ellers ikke for pengene i seg selv, bare det jeg kan kjøpe for dem.
Det interesserer meg selvfølgelig i samfunnsperspektiv, hvordan og i hvilken grad de styrer utviklingen.
Jeg prøver egentlig å få finne ut hvordan noen av de prosjektene jeg har satt i gang, kan gi meg noen inntekter.
Men interessen ligger vel mere i å gjøre de tingene, heller enn å tjene pengene, som med de fleste kreative eller kunstnere eller musikere, tror jeg. Der ligger i hvert fall den tradisjonelle oppfatningen av problemet med kunsten og pengene.
Man skaper nye ting, men de handler ikke om penger.
Et styresett, som noen sier, i dag, som har en mentalitet når det gjelder penger, som jeg ikke liker noe særlig.
Gjerrighet og misunnelse, i en situasjon hvor samfunnet har mye penger.
Ødeleggelse av fellsgoder og fellesløsninger i samme situasjon, vi har råd til mye av det.
Hvis vi snakker om gamle dager og folk som er født for lenge siden, og som fortsatt lever, så er den beundringen for pengene også noe jeg synes er…plagsomt.
Jeg kan skjønne det, hvis du er vokst opp med mange rundt deg som virkelig ikke hadde nok…
Eller kanskje problemene ligger et helt annet sted enn selve fattigdommen, selve mangelen på penger.
Kanskje det handler mer om selvtillit.
Det er i hvert fall et nasjonalt traume alle burde kunne kjenne seg igjen i.
Jeg mener, hvorfor brauter de som brauter?
Hvorfor gjør vi det?
Det handler vel, hvis vi ser litt stort på det, om manglende selvtillit.
Styrke er ikke alltid styrke.
Vel så ofte skyldes den svakhet, man kompenserer.
Når den er knyttet til penger, så er vel følelsen av status også knyttet til penger.
Jeg argumenterer ikke 100% mot status, jeg kan godt gi andre noe av det, også, det er vel en sånn ting som må være der, litt, bare vi ikke legger alt for mye i det.
Han har gjort det bra…et uttrykk som jeg i grunnen ikke har tatt inn før de siste årene. Jeg har aldri brydd meg noe særlig eller dømt folk etter det, som sagt, både på grunn av personlig holdning, og at familien ikke var fattige selv om vi heller ikke var rike, at samfunnet da jeg gikk på skolen begynte å se på for mye penger og status som too much på grunn av miljøproblemene, og i det hele tatt, kanskje. Andre ting ble sett på som viktigere.
Som til og med Torbjlørn Berntsen sier, idag, da, ikke for 40 år siden: Når du ikke får igjen brødboksen, gir det ikke mening å slåss for stadig mer.
Og jeg vil legge til: Så lenge myndighetene – idag – ikke lager om hele sosialsystemet etter kjipe prinsipper.
Så lenge vi ikke havmer tilbake der vi var bare på grunn av teite prioriteringer og politiske valg, i en situasjon som ikke er lik 30-tallet selv om det finnes en del paralleller.
Det er en forutsetning, at det fortsatt finnes en sosial holdning på toppen av politikken.
Gjør det det?
Jeg ser ingen grunn til å kutte ut den velferdsstaten vi hadde, sånn som det antagelig glapp ut av Carl I. Hagen i et intervju en gang, i en svensk avis, som jeg har sagt litt for mange ganger.
Og – jeg tror fattigdom i dag har litt andre…enten årsaker, privat er vel det riktig å si, eller utslag, samfunnsmessig, enn på 20-tallet, som noen fortsatt har som referanse.
Den gangen må jo mangel på materielle ressurser ha vært et tema, sosialt, ikke bare miljømessig som idag, samfunnet hadde kanskje ikke nok totalt til å gi alle det de ville ha av materielle goder.
Det er nok kanskje fortsatt klassesamfunnet som spøker under overflaten av utviklingen og skaper problemer, men de kommer i befolkningen mer i form av psykiske problemer, mangel på kunnskap, mangel på relevant kunnskapm for å delta i debatten.
På grunn av velstanden, relativt sett, vi har hatt rikdomsproblemer ganske lenge, hjerte- kar-sykdommer som viktig dødsårsak, ikke…jeg vet ikke hva folk døde av, egentlig, smittsomme sykdommer, antagelig. Generell svekkelse på grunn av et materielt hardt liv. Det er ikke så sunt å være mye sulten.
Sjekk for Guds skyld det jeg sier om dagens situasjon, og juster hvis det bare er delvis riktig. jeg har ikke sett på statistikkene, jeg bare leser aviser og snakker med alt for mange, også om psykiske problemer.
Tesen er at fordi mange har hatt bedre råd, har flere plass til å ta vare på seg selv psykisk også, det er jo den positive siden hvis samfunnet er der for dem på en eller annen måte, og de problemene, psykiske, som var der på grunn av fattigdom eller tilknyttede mentale problemer, undertrykkelse, kjiphet, de kommer opp til overflaten.
Det er omtrent det jeg sier.
Problemer, mentale, kommer det kanskje også ut av en overdreven digitalisering i samfunnet, som krever at man er fortrolig med å bevege seg i en abstraksjon, som dataverdenen faktisk er, til og med en bestemt type abstraksjon som nesten ingen vet ordentlig hva er, minst av alle de politikere som gjør hva de kan for å digitalisere…alt?
Selv profesjonelle datafolk kan ofte bare bruke maskinene, de kan ikke forklare i vanlige ord hva de er eller helt hvs de gjør.
Samfunnsmessig enda mindre.
Mest av alt kommer det i hvert fall opp til overflaten mentale problemer fra bunnen av samfunnet.
Den mentale siden av et klassesamfunn som er i ferd med å forsvinne.
Yey…
Det er klart, selv i 1870 eller for den saks skyld 1770 eller enda lenger tilbake, fantes det også mentale sperrer og problemer – i samfunnet – som gjorde det vanskelig å løse fattigdomsproblemet. All den iditiotiske overlegenheten, sjåvinisme, om man vil kalle det for det, mellom overklasse og arbeiderklasse, og sånt sprer seg jo gjerne også, og blir besvart, så man får en like idiotisk overlegenhet den andre veien og i andre sammenge, mellom andre grupper…
Hvis…vi er mette nå, nokså konkret, eventuelt blir mette, så vil det gi oss et annet utgangspunkt for hele samfunnsutviklingen.
Jeg synes ikke det er noe galt i å feste, jeg liker det.
Hvis det betyr overforbruk av en type vi ikke kan tillate oss, miljømessig, så må vi tenke oss om. Men hvis det går an innenfor de rammene naturen setter, så hvorfor ikke feste?
Og hvis vi har spist litt for mye, så lever i hvert fall jeg en god stund på en sånn opplevelse. Så lenge jeg ikke kastes ut i fattigdom med en gang etterpå, lever jeg på det kanskje forever, når det gjelder selve den store sulten, så lenge det finnes mulighet til flere fester, som da kanskje ikke trenger å være riktig like vanvittige akkurat når det gjelder, si, mengden mat eller hva man nå har savnet i livet.
Og jeg tror, som jeg heller ikke akkurat har sjekket, at hvis vi snakker om populisme idag, så er det mange høye stemmer som i grunnen ikke snakker på vegne av seg selv, men på vegne av sine foreldre eller besteforeldre, de selv er kanskje ikke plaget så mye av for eksempel de problemene jeg har skissert her, de opptrer som representanter for mødre, bestemødre, fedre, som sitter hjemme og snakker, og som hadde de problemene det er snakk om, eller det er enda lenger siden de fantes, deres foreldre igjen, og som har nedfelt seg i deres hoder som prinsipper som man ikke kommer utenom, som de videreformidler til de som altså egentlig står midt i debattene og kampene om det ene og det andre, i selve politikken.
En redsel for at…det skal komme igjen.
Fattigdommen.
Det er også en antagelse, og som det meste annet i samfunnsvitenskapen neppe 100% sant selv om det er sant, fordi du ikke finner en populasjon, en befolkning eller en gruppe, som er helt ens, og fordi samfunnsvitenskapen handler mer om grupper av mennesker, mindre om enkeltindivider.
Men det kan være et poeng der allikevel.