Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

De små gleder i livet? Kafé rett foran Bislett stadion.

På felgen

Økonomi for idealister Posted on 15 Jul, 2020 12:52

En ting du ikke tenker på hvis du har normalt med penger, og folk rundt deg har normalt med penger, er muligheter for å være kjip, med penger.

Det har kanskje ikke vært noen situasjon hvor du har blitt presset til å sjekke ut din egen personlighet på det området, eller andres personlighet også.

Tigging på gata har tiltatt de siste årene, men det har jo alltid vært der til en viss grad, kanskje bare i en annen form, litt mere kamuflert, kanskje. Jeg har gitt mye, har hatt vanskelig for å la være, jeg var jo tett på den samme situasjonen selv. Jeg unnet faktisk ikke andre å ha det så jævlig som jeg selv hadde det, og sorry igjen, men jeg tenkte også at det ikke skader en by at man hjelper til. Det motsatte kan skade. 

Men jeg merket også at når jeg plutselig hadde bare et litt høyere nivå på pengebeholdningen, kom også påholdenheten ganske raskt, jeg ble opptatt av å holde på det jeg hadde. Så lenge jeg var nært bunnen var jeg solidarisk.

En annen følelse som er kjip er at man når man har lånt penger, og de skal betales tilbake, så blir man nok en gang gjerrig og tviholder på penger som dessverre ikke er ens egne. Jeg har opplevd folk som faktisk ikke betaler tilbake, og det er jo ikke så hyggelig. For ens egen del, hvis det er sånn, bør man jo bare ta seg selv i nakken, betale det man i hvert fall kan, og resten seinere hvis det er sånn, og ta konsekvensene. Knekkebrød en stund er jo klisjeen, og det kan godt stemme. Jeg har snakket med yngre folk som har levd på poteter i jeg tror det var bortimot et par uker, og eldre har sikkert verre erfaringer. Andres fattigdom har alltid gått innpå meg av en eller annen grunn, kanskje fordi jeg er så glad i mat og har et ønske om å lage til andre, jeg synes det må være en jævlig ting å klare seg uten. 

Grunnleggende også, selvfølgelig, overlevelse, et poeng som litt for mange har for mye fokus på idag, man burde tenke mere på kjærlighet i videste forstand, også samfunnsmessig.

Har man pådratt seg mere gjeld enn vanlig blir problemene fort større enn vanlig også. «Klattegjeld» er jeg i grunnen vant med, småbeløp som det ikke koster så mye energi å dekke inn når man kommer til land eller hva man skal si, men når det er blitt uvanlig store beløp, eller man har gått med lite penger for lenge, kan man som jeg har vært inne på miste motet og klappe sammen mentalt på akkurat økonomi. Resultatet kan bli at de man har lånt av i første omgang ikke får noe tilbake, fordi man selv ikke klarer å gjennomføre det der knekkebrødregimet. Det virker uoverskuelig, man gir litt opp.

Så lenge man er på vei mot bedre tider på andre måter, som ikke har med penger å gjøre, hjelper jo det i seg selv til at pengeproblemene også kan bli håndterbare. Jeg har ikke lyst til å ende med å bryte en sånn avtale, og bare en natts søvn i en tilstand av oppdrift hjelper på alt, egentlig, og bit for bit kan man vel da jobbe seg ut av gjelda. Hvor trengende de man har lånt av er, er jo også et stort poeng, om de har nok og stoler på at de får beløpet tilbake til slutt, kan de kanskje vente enda en stund. En klatt betalt tilbake i riktig øyeblikk er selvfølgelig et beroligende argument i seg selv.

Et tema er jo også å huske hvor mye man har lånt, som vel egentlig, moralsk sett, er et ansvar som i hvert fall burde påligge låneren. Noen har jeg et så lett forhold til når det gjelder penger at begge passer på at den andre i hvert fall får igjen nok, avhengig av hvem som har lånt av hvem – så ingen blir sure. Man justerer heller litt opp på det man selv betaler tilbake hvis man er usikker.

Men noen forventer kanskje at man prøver å lure dem, at man prøver å komme seg unna ved å «huske» eller tro at beløpet man lånte var lavere enn det faktisk var. Sånn uærlighet er jeg ikke vant til.

Sosialt er det problematisk å ikke ha penger, man mister lett kontakten med folk, eller det ender med at mange spanderer på deg, som heller ikke føles ok i lengden. 

Hvis alt dette høres toomuch ut, så kan jeg berolige med å si at det finnes andre områder hvor jeg ikke er særlig lett å ha med å gjøre.



De pengene

Økonomi for idealister Posted on 06 Jul, 2020 04:31

Jeg har ikke tigget om penger på ordentlig, men jeg har lånt en god del.

En del ting skjedde mer eller mindre parallelt:

I og med at jeg har vært syk omtrent halve livet, pluss-minus sliten, så regnet jeg med at jeg ikke hadde spart opp så…sykt mange pensjonspoeng.

Jeg synes det er litt masete å snakke om pensjonspoeng, føler meg snart klar for et nytt liv, har i grunnen masse ubrukt energi når jeg bare får viklet meg litt ut av meg selv.

Men jeg satte i gang med de stekespadene for kanskje å lage meg noen ekstrainntekter på toppen av hva det nå måtte være.

Det finnes noen andre salgbare ting, kanskje, musikalske.

Kanskje noen gidder å betale litt for å lese dette. Å gi litt til uavhengige stemmer er jo i og for seg en mulighet til å styre verden i en litt annen retning enn dit de store pengene drar oss.

Jeg er ingen selger, men.

Jeg har gitt en god del til folk som tigger. Ikke minst sigøynere, hvis det går å bruke det ordet igjen uten å tråkke på noen.

Litt annerledes å snakke med dem enn bare å se dem…og akkurat nå gjør jeg ikke så mye i den retningen, men det er hyggelig å si hei. 

Å tigge må man vel nesten se på som et arbeid. Å skaffe seg oppmerksomhet…ellers får man vel ikke noe. Guffent og hardt arbeid, virker det i grunnen som, særlig når man selv ikke har det spesielt ok. Ellers ville man jo ikke sittet der.

Jeg vet ikke riktig hvordan folk med virkelig mye penger tenker.

Ingen anelse sånn uten videre.

Men det er knyttet alt for mye status til penger.

Har man dem ikke…

Og hvis det synes…

Som sagt, jeg hadde en idé om å prøve det ut, for å utfordre holdningen til penger.

Samtidig manglet jeg energi til å løse noen egne problemer, og skled ned noen hakk.

I meg selv, og i samfunnet, egentlig.

Det dukket opp noen vennskap.

Noen gylne øyeblikk jeg ikke hadde trodd skulle finnes.

En morgen med toget inn til byen…

Tilfeldige møter –

Det skjer ikke bare skit på gata.

Noen samtaler om felles erfaringer.

Politikk blandet opp i noe av det, men egentlig, bare 

Livet på gata

Byen om morgenen

Det vanlige

det kjipe

Noen som hadde sittet inne…shit

det jævlige man ikke en gang vet om

Hva gjør man med alle erfaringene?

Med…hverandre?

Kanskje jeg begynner å lage litt film av et eller annet.

Musikk finnes.

Trosten synger som 

Jeg aldri har hørt maken

Noen ganger tenker jeg at de eneste ærlige i byen er de narkomane

Andre ganger tenker jeg absolutt ikke sånn.

Vet ikke

Ikke ferdig

Ikke helt ferdig kanskje

Men å tjene minst mulig

og samtidig leve ok –

går det an?

litt Jan Erik Vold-dikt

Jah, 

liksom, dett

var dett

besto ikke helt den eksamenen,

men den kunne ikke bestås

bare

passeres

gjennom en sil

en kjapp landing med den gamle skranglekassa

og helst opp igjen 

oppover

til skyene

Vi får se

hvor veien vil

skal 

går

kommer til å

er det flere muligheter

da?

I

svevet

Shit, nå holder det. Livet er et tog,

I want to be on it,

not

off

.

Livet et tog, og jeg en kenguru

på vei

til A.

Du vet, helst

B.

Skulle gjerne

osv.

Blir aldri ferdig

noen ganger bra

noen ganger skikkelig dårlig

Mellomlanding

i

salaten, sorry

ny porsjon

thanks

Nå lager jeg bare et filmklipp

flopp

ferdig

I think



En bunke forskjellige tips på tampen

Økonomi for idealister Posted on 24 Jun, 2020 14:10

Finn de kjeksene som er gode og billige. Typiske trekk ved det du vil unngå: Mye emballasje og lite innhold (rist på pakka), og alt for innbydende design. 

Ikke kjøp den dyreste balsamicoen, hvis du ikke er på en verdensomseiling i den verdenen, men det er heller ikke noen vits i å kjøpe den den billigste hvis det faktisk er smaken av balsamico du er ute etter. Start på den nest billigste av de som faktisk er ordentlig balsamico, ikke bare rødvinseddik, og beveg deg oppover ettersom din smak utvikler seg og økonomien tillater det. Vanlig eddik er veldig drøyt, men noen av de dyre flaskene er så gode og har så lite i flaska at de blir fort brukt opp. (Sjekk de mellomdyre typene.)

Sennep er også drøyt, i hvert fall i mitt hus. Hvis man er tom for smør er det en mulig erstatning på brødskiva, kanskje med litt pepper.

Det med å skygge unna den aller dyreste modellen eller typen når man kjøper noe er et generelt råd, for eksempel når man kjøper stereoanlegg eller lignende. Det er forskjell på hva du får for pengene, og det finnes også ultrabillige ting på markedet som er praktisk talt ubrukelig, støvsugere hvor røret detter av hele tiden, for eksempel, og som bråker som et helvete. 

Tilsvarende er i den dyre enden ting ofte laget for folk som føler de bare svi av litt ekstra, kanskje med funksjoner du ikke har bruk for eller ytelse du ikke får brukt til noe særlig. Men øvre midtskikt er bra, det er min erfaring, hvis du har råd. Gode selgere selger deg det du har bruk for heller enn det de kan bli kvitt, men du må ofte være oppmerksom på overraskende pauser i samtalen eller unnvikende svar. De vil ofte ikke si ting rett ut, men det hender ofte de gir uttrykk for det som er sant allikevel. Følg med.

Hvis du har god greie på det du kjøper trenger du vel ikke disse rådene.

finn.no er en venn, men pass på, det kan bli lange bomturer med bil. Noen vil gjerne prute, andre ikke. Hvis du ikke tør prute…

Rømme, sukker, flatbrød gjør under for min mage. Uansett, sure ting, alle surmelkvarianter vil jeg tro er bra for magen, selv om jeg ikke drikker det selv. Jeg holder meg stort sett til lettrømme. I maten kan jeg bruke alt mulig.

Elektronikk er hardt rammet av hype. Sjekk dine egne behov, finn ut det du kan om teknikk og ytelse, kast et blikk på brosjyrer eller nettsider og ikke gjør uforberedte impulskjøp.

Klær, derimot, kjøper jeg ofte på impuls, fordi det for meg handler mest om estetikk. Jeg vet hva jeg kan bruke og ikke bruke, så hvis jeg finner noe jeg liker og det passer med pengene, kjøper jeg. Det lønner seg egentlig ikke å gå i butikken for å finne en bestemt type plagg, fordi man ikke vet hva man finner.  Gå heller ut når lommeboka buler litt ut og kjøp noe som du allikevel har bruk for. Jeg er litt jålete, så jeg kjøper ikke klær på loppis, men Fretex har blitt et sted å gå. Ulempen er jo at de klærne er brukt og kanskje tross alt er litt slitt selv om de ser bra ut, så det kan hende de ikke varer riktig like lenge som nye klær.

Barnemarkeder og butikker med brukte barneklær fantes, i hvert fall (Hjelmsgate).

Det samme gjelder egentlig mat – hvis du lærer deg å improvisere såpass med middagslagingen at du kan gå i butikken og se hva som ser godt ut akkurat i dag, så sparer du kanskje penger og spiser bedre også. Utvalget varierer hele tiden, mest i spesialbutikker, men selv i kjedebutikker stemmer det. 

Oversikt over hvordan de forskjellige matvarene skal se ut?

sukkererter – skal ikke være myke, men de kan kokes hvis de er det, til nød. Vil man spise dem rå må de være sprø.

Rød paprika – ikke for mørke, da har de ligget litt lenge, se etter myke (råtne) flekker

Sjampinjonger – at de er faste er det viktigste. Hvis de er helt lyse er det også digg. Skikkelig små sjampinjonger er skikkelig gode. Deles i to eller ikke i det hele tatt.

Hvis du liker fine ting, så kjøp det i smått. Et helt jævla servise koster en formue, salt og pepper-bøsser er innen rekkevidde selv for en student. Salg finnes også, noen ganger vil butikkene kvitte seg med et eller annet fordi det skal ut av lista, og da kan du få det helt ned i kvart pris. Hvis du har lite penger og behov for å gå i noen dyre butikker, så kjøp små ting. Om det er mer pinlig å ikke ha penger på østkanten eller vestkanten av Oslo tror jeg kommer litt an på butikken og hvem du møter, men hvis du ikke vil ødelegge dagen, så sørg for å vite hva som er på kortet. Jeg har opplevd å ha tomt kort når jeg kommer til kassa, og hvis man ellers ikke har det så bra den dagen hjelper ikke det, akkurat, selv om ingen direkte sier noe. 

Kjøp inn lager når du har penger, hvis de kommer en gang i måneden, for eksempel. Nudler, ris, poteter, kjeks, knekkebrød, honning, syltetøy. Ingen vits i å kjøpe mye av noe du allikevel spiser opp fort. Men f.eks nudler og spaghetti spiser jeg i moderate mengder og bare til måltider, ingen mauling.

Grønnsåpe var faktisk ikke så dumt å ha i såpedispenseren på kjøkkenet, det er kjempebillig og jeg tror drøyere enn fancy såpe, kanskje litt fordi det er så ordinært, samtidig nærmest håndverksmessig, og jeg tror ok for hendene og til å vaske med.

Tommelfingerregel: Jo sjeldnere du går i butikken, desto mindre penger bruker du totalt. Hver gang du går er det sannsynlig at du kjøper mer enn du hadde tenkt. Liste er også anbefalt, og det hjelper litt, men hvis jeg har penger og kommer på noe mer er det lett å åpne slusene.

Hvis man bruker kafeer riktig  er det steder å treffe noen, slå av en prat selv om man bor alene. Ikke å undervurdere.

Jobb er tilsvarende også sosialt, hvis man er trygdet blir ensomheten fort et problem, ikke bare følelsen av forlatthet, det er ikke alltid det er sånn, men man trenger psykisk og fysisk kontakt. Økonomien er selvsagt også som regel trøbbel hvis man er syk og ute av stand til å jobbe.

Er du skilt og har barn gir selvsagt barna deg kontakt, når de kommer eller du snakker med dem på Skype eller telefon.

Noe dyr mat er ikke så dyr som du tror, i butikken. Safran, god te, små bokser med paté er dyrt pr kilo, men ikke så stor utgift i seg selv for eksempel til en fest. Dyr sjokolade koster uforholdsmessig mye, men er også uforholdsmessig god. Nok en gang er hver enhet ikke en stor utgift så lenge det ikke er en del av den daglige handelen. Men hvis du går amok i en sånn hylle renner hundrelappene relativt fort.

Et skikkelig restaurantmåltid er kanskje innenfor rekkevidde også. Hvor ofte vet ikke jeg, men som sagt, hvis det er en engangsforeteelse kan man legge ut for eksempel en tusenlapp uten å dø av det. Man må eventuelt kutte noe annet, selvfølgelig, men det kan være verdt det. 

Det er ikke alltid det er det, særlig hvis du bommer på det du bestiller, og nok en gang er det lurt å spørre servitøren, som sannsynligvis spiser der og  vet hva som er bra. Du er selvsagt litt utlevert til hans eller hennes smak, i så fall, så det må du ta høyde for. Noen steder (ikke vanlig i Norge, synes jeg) leder de deg til de dyre rettene for å loppe penger av deg, eller til standardretter som du kanskje har smakt på allerede. Jeg prøvde å få kjøpt stekt kylling på en restaurant i Versailles (det er faktisk en liten by også, ved siden av slottet), men det var ikke så lett å forsere servitørens intense anbefalinger av and (specialité!), som  jeg allerede hadde spist noen porsjoner av andre steder. Det kan selvsagt være det ikke var noe vits i å spise kyllingen deres. 

Men det hender omelett er supergodt, selv om det altså er det billigste på menyen. 

Min erfaring med servitørenes anbefalinger er at middagene passer bra, mens dessertene ofte blir for tunge for min smak. Jeg liker litt tunge middager, men ofte lettere desserter. Man får teste og finne ut, og pass også her på servitørens tonefall og påfallende pauser eller nøling. Mye sies temmelig lavt mellom linjene, ikke så sjelden med hensikt eller med ærlighet. Jeg tror alle servitører jeg har møtt er opptatt av mat, og mange lager kule ting selv, hjemme. Mange vil gjerne gi deg det beste, men liker selvfølgelig ikke å si rett ut at noe ikke er fantastisk. 



Nesten nederst

Økonomi for idealister Posted on 18 Jun, 2020 04:26

Det der økonomiprosjektet burde vel avsluttes. Jeg er ikke helt sikker på hva som står igjen, men en ting som det vel bør sies litt om, i den grad jeg vet det, er hva det vil si å være down and out.

Noen vil si at mine erfaringer i den retning ikke er helt reelle, fordi de ikke skyldes medfødt fattigdom, og fordi jeg har hatt noen å låne av når det ikke finnes penger.

Det stemmer jo til en viss grad. Men man kvir seg for å spørre selv om noen har penger, også fordi man føler seg til bry.

Men jeg vil si at det å være psykisk syk eller på kanten godt kan sende deg ut i et skikkelig økonomisk uføre uansett, særlig hvis du på et tidspunkt allikevel har energi til å pådra deg litt større lån av en eller annen grunn. Jeg prøvde meg med de stekespadene, nettopp for å tjene noen kroner, og det er fortsatt muligheter der, men ikke akkurat nå. Det jeg måtte ha penger til mens jeg holdt på med det var rett og slett vanlige utgifter til å leve, selve produksjonen og utviklingen av dem kostet ikke stort. Men å ha tid til å konsentrere seg om det, det var det jeg lånte penger til.

Energi er et problem når man holder på å løse problemer over lang tid, men det er også et problem i forhold til penger. 

Det har vært normalt for meg å låne litt penger i ny og ne av slekt eller venner uten at det har vært dramatisk. Er det virkelig småtteri er det bare å betale tilbake når man får penger – det er jo egentlig ikke særlig lurt å låne uten å vite om eller når man kan betale tilbake – og er det litt større summer, men fortsatt ikke en månedslønn, eller hvis man i hvert fall fortsatt er på overskudd i forhold til det, så graver man så dypt man kan i lommeboka hver gang det kommer inn penger, spiser noe billig en stund, men blir kvitt gjelda. Den man skylder penger merker også at han eller hun får noe inn, og det er jo en bedre følelse for alle enn det motsatte.

Men hvis man kommer dit at man er utmattet, i hvert fall på grunn av pengene, for pengeproblemer over tid blir…et problem i seg selv, et ekstra et på toppen av det man måtte ha igjen av de andre.

Så da ender man med å la være å grave dypt, i første omgang, man orker ikke, og man føler kanskje man har mistet kontrollen over økonomien i den grad at man nærmest gir opp, i hvert fall en periode.

Man er utmattet av det,  av pengene.

Rytmen blir i hvert fall enda langsommere, siden man (og kreditorene) må vente på at man får hodet såpass over vannet mentalt at man orker å begynne å betale tilbake, i tillegg til at de måtte vente til prosjektet var sånn noenlunde i land sånn som man hadde tenkt seg det.

Forutsetningen er selvfølgelig at de vil vente, og derfor skal jeg forsåvidt være enig i at jeg har hatt mere slækk enn mange andre.

Men sorry, psykiske problemer er også sånn at man mister kontrollen over ting, og hvilke ting kommer jo som vanlig an på hvem du er, litt tilfeldigheter, sikkert, hvor du kommer fra osv.

Jeg sier dette også sånn at de som kjenner Robert Eriksson kan si det til ham, og til Carl I. Hagen og andre som synes at man skal liksom ta seg sammen liksom uansett hva som skjer.

Jeg ser når jeg blar bakover i bloggarkivet mitt, at jeg også har slengt med leppa noen ganger.

Jeg har prøvd å holde balansen, men også akseptert at jeg ikke alltid har klart det, men blitt forbanna for et eller annet av og til. Jeg håper ikke det er gått for mye ut over noen jeg ikke har tenkt på eller visst om.

Det er det med sånne generelle og eventuelt enkle tanker og utsagn, at man vet jo ikke hvem det treffer og på hvilken måte.

Når det gjelder de medlidende blikkene man får hvis man går i banken og ber om lån i en sånn situasjon…da er det helt klart en fordel å være litt tøff, enten det kommer av at man at man hadde en morfar som ifølge historien ga litt blaffen i penger eller noe annet. Han var ikke rik, og familien min er ikke rik, men jeg hadde ikke en oppvekst med økonomisk nød.

Et eller annet trenger man i hvert fall som forsvar mot dem. Eller, de man snakker med har jo ikke nødvendigvis noe i mot deg eller prøver å lage trøbbel, det er bare situasjonen som kan være litt på trynet, og skal vi si, vurderingen av deg som økonomisk idiot kan være litt vrien å ta noen ganger. Forakt, i den grad den finnes.



Drømmer

Økonomi for idealister Posted on 05 Jun, 2020 18:34

Mange snakker om å leve ut drømmen eller drømmer når det gjelder jobb.

Jeg skal igjen prøve å være litt forsiktig med hva jeg sier, for det er jo en stor ting, i hvert fall for mange. Det er ikke sikkert jeg vet alt om det.

Jeg møter mange folk, liker det forsåvidt fortsatt.

Hvis jeg forteller noen at jeg er musiker, møter jeg av og til ansikter som forteller at den jeg snakker med virkelig har en drøm om å være det selv, eller i hvert fall et sterkt engasjement for musikk.  Jeg får nesten dårlig samvittighet noen ganger, for jeg har vel ikke den der lengselen som antagelig er forbundet med det for mange. 

Det er ikke det at jeg har gjort alt, lamgt ifra.

Noe av prosjektet musikk balanserte kanskje på en litt tynn line, som jeg ikke så før det gikk galt.

Men noe av den følelsen kommer vel også av at jeg føler jeg har gjort en del allikevel, eller noen ganger sikkert at alle ikke har de samme drømmene.

Jeg likte meg i grunnen alltid på scenen, inntil ting sprakk totalt, men det at jeg fikk vært der en del og fikk i hvert fall en del applaus eller liksom godkjenning også av kolleger, gjør at jeg slapper litt av med det. Det kan kanskje virke overlegent. Jeg har virkelig aldri vært kjent eller noe sånt, og heller ikke vært interessert i det, det har vært nok med anerkjennelse fra de rette folkene i de rette situasjonene.

Jeg mener det er en viktig ting, antagelig for alle, så man slipper å være fullstendig usikker på seg selv. Det er jo et risikabelt foretagende uansett på mange måter.

Jeg synes fortsatt det er utrolig hyggelig at folk kommer og sier takk etter en konsert, og det trenger ikke være mange, følelsen av tilstedeværelse er mye viktigere, at det betydde noe for dem og at de skjønte litt hva jeg ville er jo enda morsommere. Noen har interessante kommentarer også, som får meg til å tenke.

Men som sagt, som musiker, jeg har hatt det gøy, men det er faktisk noen drømmer som jeg ikke har hatt mot til å ta tak i.

Jeg har likt å hjelpe andre også, og å prøve å gjøre noe for et miljø, selv om det også tok litt overhånd på et tidspunkt.

Når man kræsjer totalt, blir også mange tng som var vanskelige, for de finnes jo alltids, plutselig umulige.

Når man i en sånn situasjon, mer eller mindre i total oppløsning, er nødt til å fortsette å jobbe, og dessuten også er dum nok til å avbryte jobbinga og melde seg på et studium på høyt nivå, som jeg gjorde, og som jeg overhode ikke var motivert for… Jeg har fortsatt minimal toleranse for stress, for å si det sånn.

Løsningen på at man blir sliten er jo å være det man kan kalle prosjektarbeider, man avslutter med jevne mellomrom og begynner på noe nytt. Noen ganger varer ting bare noen måneder, andre ganger 3-4 år, det føles som en passe periode for ting som er seriøst interessante eller viktige. Noen venner, tror jeg, synes synd på meg fordi jeg ikke har fast inntekt, tror jeg kanskje, og akkurat det er et problem for meg, for jeg er ikke særlig god til å selge meg selv.

Men jeg har ikke hatt noe særiig lyst på fast jobb.

Jeg liker å bytte, og de aller fleste prosjektene føles som om de er på en måte avsluttet, noe i det som jeg syntes var viktig å få gjort ble gjort, og jeg føler meg i hvert fall ofte, i grunnen oftest, ok med å gå løs på noe nytt. 

Men perioden med elendig økonomi fordi man ikke er god nok til selve det å bytte, blir mer og mer plagsom.

Vi har også myndigheter som ikke helt gjennomtenkt stadig strammer inn kravene til formell og spesialisert utdannelse i alle mulige sammenhenger, og norsk arbeidskultur er i ferd med å vri seg i utrolig stor grad fra et samfunn av nettopp profesjonelle amatører i stor grad, hvor jeg opplevde folk som relativt forsiktige og ikke verst flinke, fordi de mange ganger ikke hadde formell utdanning selv, til et samfunn hvor det dukker opp mastergrader overalt rundt deg. Det i seg selv pleide ikke bety noe fra eller til, poenget var hva vi kunne få gjort, sånn oppfattet jeg det.

Flere og flere virker i  hvert fall på avstand mer og mer selvsikre og har kanskje mindre oversikt over hva de egentlig holder på med enn tidligere. Drøyt å si generelt, kanskje, men i hvert fall, skomaker, bli ved din lest er for lengst blitt til både sosiale og juridiske lover mange steder, mens mange askeladder er sendt hjem igjen, noen ganger kanskje av Per og Pål, til og med.

Det er én av mange måter som de drivende krefter, politisk, går løs på norsk kultur, endrer eller ødelegger gamle mønstre. Profesjonalitet er ok, men reell evne til å skjønne ting i utgangspunktet i et fag eller en bransje er jo mere verdt enn evnen til å jobbe fort, for eksempel. Man trenger ikke hverken svarene eller handlingene hvis de er for lettvint tenkt.

Ja, jeg snakker i hvert fall om administrasjonsregimet eller hva det er for noe.

Hva som er løsningen på det for ens egen del er vel kanskje til slutt å bli ved sin lest, jeg vet ikke. Jeg tror det var atskillig enklere for 20 år siden å bytte jobb på tvers av bransjer, og på mange måter var det en fordel for oss, tror jeg. Jeg opplevde i hvert fall at det ble kommentert av folk som kom hit fra kontinentet.

Men de drømmene jeg snakker om…det å få betalt for noe man synes er gøy,  er det drømmen hvis man sitter fast i noe man virkelig ikke vil gjøre? 

Det er klart det kan være sånn. 

Det er ikke vanskelig å forstå, og jeg har sett det på nært hold også, hvordan en rutinejobb kan ta knekken på deg hvis du har en masse kreativitet i deg. 

Uten å helle alt for mye kaldt vann i blodet på drømmere, jeg er en selv, så inneholder jo også drømmeyrket deadlines og folk som kanskje bestemmer litt av hva du kan og må gjøre, selv om du spiller eller gjør noe du selv synes er viktig og forhåpenligvis bra for deg også.

Altså, uansett hvor innafor eller utafor man er i en bransje eller et yrke krever det arbeid å ake seg dit man vil, helst uten å tråkke på andre og på måter som er sånn noenlunde ok for deg selv. Vil man ha noe uvanlig, for eksempel tid til å tenke, kan det kreve mye arbeid.

Drømmejobben kan godt finnes, jeg tror jeg har hatt den i hvert fall et par ganger.

Det er ikke dermed sagt at man må bli der resten av livet, kanskje.

På den annen side, anerkjennelse igjen, det kunne kanskje bety noe for flere, i de tilfellene man virkelig digger det folk gjør selv om de selv ser på det som ordinært.

Hvis du ikke har skjønt det er kafé- og restaurantjobber sånn for meg.

Jeg må også legge til at det som vanlig mangler å nevne noen negative erfaringer, delvis fordi jeg fortsatt ikke har løsningen på dem, og delvis fordi jeg ikke har lyst til å fortelle alt her. Det er ikke sånn at alt har laget seg for meg, absolutt ikke, jeg prøver som sagt bare å dele de erfaringene som jeg fant ut av, så andre forhåpentligvis kan ha nytte av dem.



Et tau rundt beinet, eller en strikk

Økonomi for idealister Posted on 28 May, 2020 16:05

Problemet med kunsten og pengene…det føles i hvert fall som om de aldri drar helt i samme retning, noen ganger helt motsatt.

Pengene påvirker deg jo en smule, altså hvor de kommer fra spiller en rolle, følelsen av det, selv om det viktigste forsåvidt er at du har tjent dem, fått dem eller fortjener dem på vanlig måte hvis det er sykepenger eller trygd det dreier seg om.

I dagens samfunn, som jeg har sagt noen ganger, er ikke penger mangelvare for samfunnet i like stor grad som før. Hva det betyr i praksis, for samfunnet, burde vi finne ut, for hvis vi, eller veldig mange, eller politikken, fortsetter å prioritere jakten på pengene høyest, ender vi utfor bakke med en god del andre ting. 

De som sitter ved makten i dag, særlig ytre høyre, har i seg den kampen for tilværelsen i sitt eget liv, de tror hele verden er sånn og også at den ikke kan være annerledes. For dem handler det nokså mye om at man bare må skaffe de pengene, og så kan man komme seg hjem til plattingen eller på hytta eller hvor man nå vil, og slappe av og nyte og bruke de pengene man har tjent.

Et samfunn fungerer jo ikke helt sånn, særlig ikke idag på et annet økonomisk nivå enn før, men det er jo avhengig av at man ser mulighetene og ikke styrer bare etter private perspektiver eller utdaterte politiske vaner, historisk sett. 

Ok, ikke alle er sånn, når jeg også snakker på denne måten er det ut fra et generelt inntrykk, så de som mener det er annerledes får si det, og hvordan de mener det er.

Jeg har vel tjent penger på ting jeg har likt å gjøre og til og med brent for, men jeg har ikke levd av det. Jeg har en blandet bakgrunn sånn sett, redselen for å bli sittende fast i en kjedelig jobb eller situasjon er der, men også gleden over å bidra på en arbeidsplass, så lenge ansettelsen ikke varer livet ut. Jeg har skiftet en del på grunn av sykdom, men også fordi jeg liker å gå videre. Jeg liker å avslutte prosjekter og finne på nye, men har ikke vært flink til å bytte, det har skapt mange problemer.

Altså, litt sånn seriemonogami…er vel mitt ideal jobbmessig, tror jeg, pluss noen strøjobber ved siden av. Jeg er sikkert ikke alene om å ha det sånn.

Hvordan kulturen i Høyre er når det gjelder penger har jeg ikke helt oversikt over, men det virker jo nokså tydelig at det er mye mer av dem der enn mange andre steder, rett og slett. Livene virker også, klisjémessig, mere ryddige på mange måter, ikke bare pengemessig, men det også.

Sorry, jeg burde ikke legge meg opp i andres livsstil, men dette handler litt om levemåte og kultur også.

Man kan jo tenke at andre, grupper eller yrkesgrupper, i så fall lever mere uryddig, og hvis man er en av dem selv, eller ellers tolerant, kunne man tenke at de eller altså vi burde få lov til det.

Men det spørs jo om man egentlig synes det er ryddig å raske til seg 6-7 millioner i året i lønn, og argumentere med at man skal ha så mye fordi man har mye ansvar. 

Den private eiendomsrett over bedrifter får et litt annet perspektiv når det går så bra som det har gjort økonomisk, enhetene og prosjektene er mye større og konsekvensene for omgivelsene blir dermed også helt andre.

Hvordan kapitalismen egentlig er organisert for tiden vet jeg ikke ordentlig, men det virker jo som om mange firmaer, de store helst, da, også har tatt temmelig mye av overskuddet med seg et eller annet sted, penger som kunne gjort prisene lavere og livene lettere lenger ned i…pengehierarkiet, samfunnet altså, sett fra den synsvinkelen.

Jeg burde heller ikke skjære alle over en kam, det finnes sikkert virkelig ryddighet og ekte skurker her.

En del avsløringer av FrP sier muligens noe om deres ryddighet, men det skal sies at den typen avsløringer har kommet fra andre politiske kanter også i tidens løp. Jeg synes vel i heller at de har et problem når det gjelder administrasjon, de ser ikke helt forskjell på viktig og uviktig, og generelt er de jo ikke tilhengere av offentlige løsninger, så hvorfor de skal styre dem er jo ofte et spørsmål for meg. Ofte vil de gjerne ødelegge de systemene., og gjør det hvis de får sjansen.

De er heller ikke allid seriøst engasjert i poltikken. Det finnes begge deler i deres hoder noen ganger, men de er av og til faktisk sjarlatener også, og tar mange ganger for gitt at det også gjelder alle andre. Jeg mener seriøst at det ikke alltid går an å diskutere med dem, i visse situasjoner bryr de seg overhode ikke om agumenter, og den eneste måten å vinne en diskusjon er å gi dem et tupp i ræva, verbalt.

Beklager min dårlige fransk.

Helt enten/eller burde ikke diskusjoner generelt være heller, jeg lander ofte der selv også.

Og så er det det som mine nordnorske venner ikke ser ut til å ha oppfattet, at den store delen av næringslivet, altså store firmaer heller enn små, med Carl I. Hagen som den fremste eller tydeligste våpendrager gjennom mange år, mer eller mindre har overtatt staten eller er i ferd med å gjøre det. 

Det har vært en del saker i media de siste årene hvor man ser at staten ofte oppfører seg som et forsikringsselskap som ikke vil gi slipp på pengene sine, og et kjipt et, for det finnes forskjellige ting blant dem også, – men dette heller enn en organiasjon man trodde skulle passe på borgernes rettigheter.

Det er kanskje ikke et helt entydig bilde, men det er en tendens.

Man burde ta et overblikk, men det virker rart at en borgerlig regjering oppfører seg sånn i så mange sammenhenger, at de prinsipielt og i mange sammenhenger ikke vil ta vare på sine borgeres rettigheter, bare bedriftenes, og da vel mere de store enn de små.

Dessuten er mange lover og regler endret eller rett og slett fjernet, systemet beskytter deg ikke i samme grad som før, er i hvert fall riktig å si.

Nå vil jeg ikke si at sosialdemokratiet alltid var så snilt heller, det hadde sine sider, men reglene var ryddigere og systemet mere oversiktlig.

Men det finnes jo mye mere penger også i det offentlige systemet idag, flere muligheter i en del sammenhenger, så helt oversikt har jeg lkke. 

Det er i hvert fall et system i stor endring, og mange ting har skjedd allerede.

Ulemper for sånne som meg, som økonomisk befinner seg langt nede i systemet, kan jo oppstå hvis man fra toppen lager systemene sånn at det blir liten bevegelsefrihet for små aktører, eller hvis man blir regelryttere og håndhever hver minste detalj med nokså strenge straffer hvis man oversitter frister, for eksempel.

Med en stabil inntekt på noen millioner eller like under er det nok også vanskelig å forstå at man kan leve ok på så mye mindre, og at det går, så lenge systemet ikke plutselig trekker teppet vekk under beina på deg.

Høyre, generelt, virker ikke som om de vet det, de lever i sin verden, som er med penger, og har vel rett og slett ikke kunnskap om den verden som eksisterer nærmest uten penger eller med mye mindre. Det er ikke mange kilometrene imellom, men den mentale avstanden er noen ganger stor.

En av grunnene til at vi i Norge diskuterer prinsipper til siste trevl, noe som folk som kommer utenfra noen ganger ikke skjønner, er etter min mening at politikken ofte er lagt opp som en slåsskamp på tørre never mellom to mennesker, sånn at når den ene vinner er han kongen på haugen og gjør som han vil.

Da blir de diskusjonene mye viktigere enn de ser ut til, for de foregår alltid i forkant, det store smellet eller den store endringen kommer i så fall etterpå.

Enhver får justere den beskrivelsen etter hvor mye den passer, på det feltet vedkommende befinner seg, men jeg mener i hvert fall det er et fenomen. Særlig etter at FrP kom på banen med sin enkle tankegang og strategi er dette blitt enda tydeligere. De er veldig fysiske i sin tenkemåte.

Dette er også en farlig eller provoserende ting når diskusjonene blir virkelig spisset, som jeg i grunnen opplever dem som for tiden, fordi ett menneske ikke har hele den politiske løsningen, den må være satt sammen av biter fra mange. Når det da finnes folk på begge sider av en politisk konflikt eller på begge sider av en kulturell avgrunn som ikke gir seg på noe, i hvert fall tilsynelatende vil ha det på sin måte på alt…da blir det virkelig problemer. Ingen kan tre en hel livsstil, sin egen, på en annen.

Sånne folk mener jeg det finnes flere steder i det politiske landskapet.

Jeg, som frilanser eller musiker eller et eller annet, har nok absolutt muligheter i dag hvis jeg bare blir litt mere ferdig med mitt eget indre kaos.

Men noen dilemmaer står igjen, noen av dem ikke løsbare 100%, i hvert fall.

For det første, i en del sammenhenger er det å skaffe seg penger, tjene dem, ensbetydende med å drive en bedrift, en enmannsbedrift, som regel, noe som i seg selv er en krevende jobb og lett kan kræsje med det som ikke bare er drivkraften, men praktisk talt livet ditt – å være kreativ fordi det er den eneste måten å overleve for deg, som menneske. En del folk ser ned på kunstnere fordi de «ikke har klart seg», historisk har det jo vært en god del fattigdom forbundet med det, men alle bruker den musikken og kunsten de trenger, uten alltid å tenke på hvordan den blir til eller vurdere alle de tingene jeg har snakket om i denne spalten.

For meg er også salg på mange måter motsatt av det jeg helst vil på scenen eller i det hele tatt, å gi. 

Er man for oppfylt av det man holder på med kan det der bli et problem, og det er man jo, ellers blir det jo ikke kunst av det. Når det dessuten forventes at man alltid skal slåss for pengene blir det også for meg en knute.

Alle har det kanskje ikke sånn, og jeg pleide heller aldri å ta ubetalte jobber. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, bortsett fra at det i en god del sammenhenger var mulig å bestemme hva man ville gjøre først, og så velge sånn noenlunde det man ville, betalingen fantes. Eller, jeg valgte blant jobber som var betalt i utgangspunktet, men det fantes sånne muligheter.

Muligens handler dette også om det jeg var inne på over, at jeg ikke aksepterer at samfunnet skal innrette alt på penger først.

Den digitale verden, nettet osv, har selvsagt skapt en ny situasjon og mange nye problemer for musikere. Det er en lang diskusjon og jeg har ikke oversikt, men det føles litt som å klatre på glatt vegg noen ganger, økonomisk, ikke når det gjelder oppmerksomhet.

Redigert…etter publisering.



Småtteri for å spare

Økonomi for idealister Posted on 26 Mar, 2020 10:47

Ellers fant jeg også ut at man kunne bruke litt ymse såpe i dispenseren på badet, hvis man altså har en sånn, og særlig sånn «økologisk» flytende såpe som selges er så mild at du kan bruke den til å vaske opp med eller vaske hendene i om hverandre.

Håndsåpe eller oppvaskmiddel i vaskemaskina går visst virkelig ikke, jeg husker et moro-stunt for noen år siden hvor en prøvde med Zalo, i hvert fall. Om maskina holdt husker jeg ikke, men det var litt kaos, i hvert fall, masse skum.

Men hvis man vasker opp for hånd, eventuelt noen av tingene man har, så er det noe håndsåpe og oppvaskmiddel som går om hverandre.

Å leve så fattigslig og trangt er vel ikke noe man har lyst til, ikke jeg, i hvert fall, jeg liker å kunne improvisere mange ting.

Men enkelte vaner kan jo være lure å kunne hvis det kniper, og det er klart, det er ikke all luksus eller velvære som koster noe særlig. Hvis man glemmer status og følelsen av fattigdom, kan man gjøre mye rart som er gøy og som omtrent ikke koster penger. Matlagnings-teknikker er jo en sånn ting. Hjemme koster det ikke mere penger å være god til å lage mat, selv om det kan koste mere arbeid eller kreve mere erfaring å gjøre ting på nye måter eller på bestemte måter.

Men hvis kan liker å lage mat er vel ikke det nødvendigvis problemer.

Jeg håper egentlig det fattigdomseksperimentet er noenlunde over, men jeg kan som sagt godt ta med noen vaner inn i et mere “normalt” hverdagsliv uten at det gjør noe.

Når det gjelder mat har det vært litt lite i perioder, eller på nippet til å bli litt ensformig, men jeg har i grunnen spist godt, hele veien til slutten av brødskalken.



Lommerusk?

Økonomi for idealister Posted on 15 Mar, 2020 12:50

Jeg har jo i hvert fall funnet ut litt om kunsten og pengene de siste årene. Det er et universelt tema, kan man jo kalle det, det forsvinner vel aldri helt, det vet «alle», men ikke i Norge. Jeg vil ikke si vi ikke har almenkunnskap i Norge, men jeg synes av og til vi er vel sære.

Nå.

Jeg fant ut at man kunne klare seg på nokså lite mat, selv om det til slutt kommer til et nivå som ikke føles helt ok. Jeg kjente en en gang som hadde levd på poteter i kanskje noen uker. Historisk og internasjonalt er ikke sånne ting uvanlige, selvsagt, men vi snakker ikke så mye om det for tiden, vi tenker kanskje at vi i hvert fall er ferdige med det.

Og det stemmer jo ikke – helt.

Sykdom og penger er et enda mere innlysende tema, fordi, når man er syk kan man jo ikke jobbe, eventuelt ikke fullt eller nok til å kare til seg en rimelig inntekt.

Sykdom i sjela, hodet, psykiske problemer, kaller vi det, har ikke helt gått inn i tenkemåten til de som sitter og styrer i dag, tror jeg, mange av dem er så praktiske i sin egen måte å leve og å tenke, og så hardt skrudd sammen, at de ikke helt vet hva en verden av tanker er, og heller ikke hvordan den er når den bryter sammen for et menneske eller man får alvorlige problemer av den typen.

Men altså, mine erfaringer med pengene…  Man kan vaske tøyet uten vaskemiddel en stund hvis man må spare på det også. Jeg har prøvd med eddik istedenfor vaskemiddel, men jeg vet ikke helt om det har noen vaskeeffekt. En jeg snakket med anbefalte eddik som middel til å holde på fargene på tøyet.  Men til slutt lukter det jo litt av det tøyet, så man kan vel ikke holde på sånn i all evighet. Det er selvfølgelig forskjell på 60 og 40 grader, hvor rent det blir.

Man lærer seg hvilke regninger som kan vente hvor lenge, og at et inkassovarsel ikke er farlig hvis man vet man kan betale før den fristen går ut. Så blir det kanskje mer alvorlig, i neste omgang kan man jo ringe firmaet eller kontoret og høre om de kan vente noen ekstra dager. Å la ting skli, særlig hvis det er sklidd langt, er ikke lurt, bedre å ta en telefon og sjekke muligheter, for innkreving er også automatisert, rutinene går sin gang hvis man ikke passer på.

Det oppstår sosiale problemer, kan man si, når man ikke har penger. Folk som holder seg hjemme, jeg mener, hva skal en mann ute å gjøre, har han ikke et hjem? –  vet kanskje ikke helt at man får en del andre ting enn kaffe og vin når man går ut, man får tilgang til et sted hvor det finnes mennesker, man kan snakke med dem eller bare være der sammen med dem. Man betaler altså for muligheten til sosial omgang i tillegg til maten, man betaler for ikke å være alene. 

Men man må ha pengene til å betale for kaffen, også hvis man skal invitere med noen, se noen andre enn de man møter tilfeldig. 

Hvis man faktisk aldri har bodd alene, finner man jo etterhvert allikevel frem til vaner når det gjelder å passe tilstrekkelig på pengene sine.

Et problem idag, tror jeg nok, er når regjeringen går for, litt for generelt, en sparsommelig livsstil. Høyre består vel i stor grad av folk som har ordnet seg økonomisk, de er jo tradisjonelt også et parti for næringslivet, de med penger er selvfølgelig litt enkelt sagt, men helt feil er det vel ikke.

De som har penger, uansett hvem de stemmer på, har gjerne vanskelig for å skjønne situasjonen til de som ikke har det. Man tror det er ondskap, lenger ned tror en del det, men det er ofte uvitenhet.

Jeg tror at i Høyre, generelt, vet man det ikke. FrP’ere vet det nok, men de har inngått en merkelig allianse med virkelige penger, og den alliansen tjener vel ikke de av deres velgere som har lite penger. Carl I. Hagen kan jeg ikke tenke meg har manglet penger noen gang, det måtte være som student. Men det er jo i så fall vanlig, eller var det i hvert fall.

Han har jo jobbet for offentlig lønn omtrent hele livet, i likhet med mange politikere, også i FrP.

Det at man ikke har noen å låne av hvis det virkelig kniper, at det ikke er noen enkel måte å ordne seg når man er gått over en eller annen strek. Jeg tror kanskje ikke Erna Solberg vet at 500 kroner er en liten formue i perioder hvor man er virkelig blakk, eller at det å mangle 200 kan være et problem. Sånne summer betyr omtrent ingenting når du har en lønn på en million eller mer. Det betyr egentlig ikke all verden når du tjener en halv million heller, men de som gjør det kommer kanskje fra litt mer moderate forhold eller er fortsatt vant til at man må være litt forsiktig, fordi de ikke er kommet høyt på strå. Utgiftene er jo selvfølgelig tilpasset inntektene, på en måte, lånene stiger jo gjerne etterhvert som inntekten stiger, men det er som regel litt forskjell på øverst og nederst i samfunnet allikevel, selv om man kan føle at man har dårlig råd i perioder på toppen eller i midten også.

Det uttrykket betyr jo ikke riktig det samme på gata og i huset til de med…god råd.

Dårlig råd.

Den store delen av FrPs velgere er vel ikke akkurat tradisjonell overklasse, for å si det sånn, men man må jo også huske på at disse problemene også sitter i hodet og sjela vel så mye som i de praktiske forhold man lever under, og i ens tradisjoner og tenkemåte.

Hvis et helt stort miljø har bestemt seg for at noe er vanskelig er det ikke så enkelt å få dem på andre tanker. Ofte har det vært sånn, knapt med penger for alle, hvis vi skrur klokka tilbake til 50- eller 30-tallet eller enda lenger, eller mangel på varer å få kjøpt, men i dag er det jo ikke egentlig tilfelle. Hvis regjeringen hadde tatt dette innover seg hadde vi løst noen problemer for de fattigste, tror jeg. Det der med trickle down virker ikke som det har så mye å si for større bedrifter eller folk med mye penger, de har alt for mye allerede, men nede hos oss spiller det vel en viss rolle når man for eksempel begynner å skattlegge tips, og ellers tetter enhver mulighet til å finne penger på uoffisielle eller uvanlige steder.

SV har jo pleid å være temmelig sure på svart arbeid, men jeg tenker at det også, særlig i dagens økonomi, kanskje er et mindre problem enn det var, i hvert fall i noen sammenhenger.

Vi er i debatten også flinke til å diskutere prinsipper, ofte til vi har drept noen på grunn av det, litt for ofte uten å sjekke om det vi slåss om er et stort eller et lite problem, samfunnsmessig og i den sammenhengen det finnes.

Vi går også alt for ofte løs på hverandre i politikken med den underliggende antagelse at våre motstandere har dårligere moral enn oss selv, istedenfor å sjekke hva som er effekten av det de og vi gjør, for store eller små grupper av oss. Vi trenger jo ikke slutte å diskutere moral, men vel dempe det ned litt, og gjerne også bevisstgjøre oss når det blander seg inn i diskusjonene på måter som egentlig er litt uinteressante. 

Om det er få eller mange som gjør noe spesielt trenger jo heller ikke alltid ha noe så si for betydningen av det de gjør.

Men for å komme tilbake til pengene, alle de innstrammingene i skattelovgivningen som merkelig nok har kommet under en såkalt borgerlig regjering, bidrar til å tørke opp mange små kilder til penger, både når det gjelder småjobber og når det gjelder muligheter for å låne, ikke minst for folk som lever av såpass små inntekter at de neppe synes på Erna Solbergs private budsjett. I neste omgang kan jo sånne problemer flytte seg for eksempel til det som kalles detaljhandel, småbutikker eller også store.

Myndighetene, ikke bare hun, ser sikkert ikke de små summene fordi i hvert fall Høyre, Venstre og KrF styres av folk som ikke vet hva det vil si å være blakk, eller som ikke sier høyt det de eventuelt vet. 

De vet kanskje ikke at mangelen på en hundrings kan være et problem, for noen et daglig problem. 

Dette er hva jeg tror er praktiske konsekvenser av sånne tiltak, det kretsløpet av i og for seg små penger kan stoppe opp, særlig når de tiltakene gjennomføres så effektivt som  idag, og i tillegg både markedsfører man en…tja, pietistisk livsstil med en strøm av uttalelser i denne retning, og man gjør den til uformell, men gjeldende lov, for eksempel ved å gjennomføre arbeidslinja. Ordet sier en god del om den totalitære siden av dagens regjering hvis man sjekker hva det der egentlig er.

Den er vel ikke en gang ordentlig formulert, den er Carl I. Hagens og hans partis mugne mistenksomhet mot andre når det gjelder penger, for å rappe et uttrykk fra en mere berømt mann enn meg.

Det uttrykket er hentet fra en litt annen sammenheng, men dekker i ikke så liten grad den følelsen som danner grunnlaget for…litt for mye «borgerlig» politikk for tiden.

Men i hvert fall, i mitt private prosjekt, det går an å overleve på sett og vis, på veldig lite, men man avskjæres jo lett fra en del ting. I den grad man klare å skille følelsen av fattigdom fra små budsjetter på visse områder, går det bedre, men visse realiteter kan allikevel bli litt krasse.

Sykdom gjør som sagt øyeblikkelig penger til et tema, det gjelder alle.

Som kunstner er man innovativ, for å bruke dagens motespråk fra næringslivet, og de, altså næringslivet, burde i hvert fall skjønne at det er mye av problemet, for ingen vil høre det du spilte i går kveld, vi vil alle ha nye ting på konsert, og musikk som angår oss, og da må jo noen skape noe nytt.

«Innovasjonen» handler ikke om penger, jeg er ikke på et seminar om det, men på konsert, og hvis musikeren har tenkt for mye på markedsføring kan det jo faktisk godt ødelegge musikken hennes en smule, eller konserten. Jeg sa kan.

For meg som publikum kan det vel ødelegge opplevelsen litt hvis jeg vet at de som opptrer ikke får ordentlig betalt, og begynner å tenke på det.



Next »