Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

«Alle» har vært opptatt av frihet, lenge, og de  positive sidene av det er selvfølgelig bra, man kan gjøre mere hva man vil. 

Men et menneske inneholder dessverre ikke bare hyggelige ting, og akkurat nå er det grunn til å si noe, det er vold i gang mange steder, jeg tror noe av grunnen er - frihet. Det er greit å være uenige, men krig er kollaps.

Noen vil tilbake til gamle dager, men løsningen på kulturproblemene, det som har med levemåte å gjøre, er å finne fram til ny kultur som kombinerer gammelt og nytt, eller som aksepterer hverandre.

 

Skygger.

På vei enda lenger ned

Økonomi for idealister Posted on 15 Jun, 2022 18:48

Det skjer en del ting med hele opplegget for egne penger hvis du sklir så langt ned at du ikke klarer helt å ta vare på situasjonen eller dine egne interesser på en relativt normal eller akseptabel måte. Altså hvis du begynner å gi blaffen, i deg selv, egentlig.


Logikken endres i en god del ting.

Selv med nokså lite penger kan det balansere lenge, inntil det eventuelt ikke gjør det.

Grunnene til de problemene kan ha vært der, men du klarte å håndtere dem, og av en eller annen grunn klarer du det ikke lenger. Det kan være noen utnytter deg på en ny måte, du klarer ikke å motstå presset og lar deg utsette for ting som for deg er urimelig.

Pandemi var en situasjon hvor vanskelige ting plutselig kunne bli umulige.

Følelsen av å være en som er utstøtt av tja, samfunnet, hvis man drar det langt nok, ikke noen hyggelig erfaring.

Er man det? En som kaster et lettvint blikk på deg og sier at han der, som mangler penger, kunne jo bare gjort sånn og sånn…det som betyr noe er vel i hvert fall din opplevelse av ditt eget liv og av det som skjedde, ikke naboens.

Drar du det langt nok med å se ned på en som ikke klarer seg, og med ikke å skjønne situasjonen, kan du vel gjøre politikk av det, og jeg er redd for at det som kommer ut av det er en eller annen form for Høyre-politikk.
De som har penger, som er født inn i velstand og har blitt der eller som alltid har gitt penger første pri, forstår ikke de som ikke har det, helt konkret, de skjønner gjerne ikke situasjonen og behovene og hvordan livet fungerer når det fungerer, og risikerer å handle feil i politikken eller ellers, selv når velviljen er der.

Et kollektiv kan gjøre sånne feil selv om det finnes enkeltpersoner som vet bedre. Fir eksempel et parti.

Hvis en utbetaling av et eller annet slag forsinkes noen dager av en eller annen grunn… Normalt og uproblematisk i en normal situasjon, litt byråkrati kan det alltid være, men du er jo faktisk sulten.

Sånne ting skyldes jo ikke vond vilje, men kanskje uvitenhet, om unormale situasjoner.

Jeg har hatt oppdragsgivere som absolutt ikke har vært sånn, hvor de på kontoret har vært frilansere selv en eller annen gang, visste akkurat hvordan det kunne være, og hvor da pengene etter en jobb var på konto før jeg trodde det var praktisk mulig, omtrent. Jeg kommenterte, sa takk, og fikk til svar at »jeg har vært der selv».

Du glemmer ikke sånt.

At folk oppfører seg kjipt i visse sammenhenger jeg ikke hadde tenkt på har også vært en oppdagelse, hvor kort vei det kan være inn til kjipe ord hvis noen tror du prøver å lure dem, vri deg unna gjeld, for eksempel, enda det ikke har falt deg inn å gjøre det.

Jeg har merket mitt eget ønske om å vri meg unna, tross alt er det ikke så ok å måtte låne på den måten for å overleve, for pengene skal jo tilbake dit de kom fra, du lever litt på forskudd, det er ikke dine penger, og jeg har mere enn én gang måttet overvinne meg selv, det er ikke dine penger, dere har en avtale, du er faktisk nødt til å trykke på knappen og overføre pengene, og så su på labben, som man sier, en stund etterpå. Normalt gjelder det – ikke å låne mere enn man tåler å betale tilbake, sånn noenlunde, å vite i hvert fall omtrent hvor rimelighetens grenser går både for deg og den du låner av. I tider med inntekter, selv om de ikke kommer jevnt, har det der gått. Når de stopper opp av en eller annen grunn er du plutselig i en krise, egentlig.

Det som skjer er ikke bare at kontoen blir fortere tom og ikke fylles opp, men at din mentale evne til å takle deg selv og situasjonen rammes. Det å skaffe jobber krever overskudd og til og med kreativitet, du er nødt til å ha en vare å tilby som noen vil ha, enten noe de er vant med å kjøpe eller noe som er attraktivt for dem, og du er nødt til å ha såpass fasade, være såpass selger, at du ikke faller ut ved å begynne å mase om et eller annet eller gi presentasjonen en slagside av en eller annen type som ikke er salgbar.
Der ligger vel i grunnen nok et stort problem i temaet kunsten og pengene, en selger jeg traff skjønte ikke hvorfor kunstnere alltid undersolgte…jeg husker ikke om han sa produktene, men poenget er jo at følsomheten som skal til for å gjøre selve jobben, lage musikken osv, eller som er en del av den, i hvert fall for meg egner seg veldig dårlig til å selge meg selv. Dels ble jeg lært opp til faglig beskjedenhet på egne vegne, det skulle ikke mye skryt til av meg selv før noen satte deg på plass, av de som lærte deg opp, og kombinert med så hardt arbeid som du kunne klare i nettopp forberedelse til en konsert, en faglig integritet og krav som går utenpå det meste jeg har vært borti i andre sammenhenger.

Det lønner seg heller ikke noe særlig å si til noen før en konsert at dette blir dritbra, for det vet du ingenting om, hele greia er alltid en balansegang og det kan godt gå i dass. Helt uavhengig av konkurranse, kollegene er vel ikke så kjipe, men du har krav til deg selv og vil noe. Du skaper forventninger som du må oppfylle, og det vil du vel helst slippe så langt det går.

Alt det der går bra, man er vant til å jobbe, helt til noen begynner å utnytte deg eller du har et skikkelig dårlig system rundt deg, et miljø eller et økonomisk opplegg der du er nødt til å slåss mere enn godt er for dårligere betaling enn det burde være.

Til slutt kan du, ad kompliserte veier, det kan jo skje, også ende med å bli en skitsekk selv i visse situasjoner. Stor følsomhet gir fort en sterkere reaksjon på press og kjip behandling, og generelt, jo dårligere plass man har, desto mere risikerer man å utvikle vaner i retning av å dytte skiten man mottar, fra konkrete personer eller til slutt bare fra…livet – videre til noen andre.

Som sagt, det er alltid lett å gjøre antagelser om andre som er basert på ens eget liv og eget opplegg, og der har du Marie-Antoinette kort definert, selv om historien kanskje er usann, et tall i en statistikk sier ikke mye om livet til den som finnes bak tallet.
Historie er også et poeng i den sammenheng, hvis en eller annen befinner seg på et visst inntektsnivå og en beslutningstager ikke kjenner til hvordan vedkommende kom seg dit, eller hvor kort eller lang vei tilbake til problemer det er, hvilken vei og hvilke problemer…osv. Det handler ikke bare om samfunnsmessige forhold og heller ikke bare om rent økonomiske forhold, men om ens eget liv i alt sitt rot og all sin eventuelle orden. Altså, også naboens liv.

Da kommer de der Høyre-uttalelsene…man setter dem i halsen.


En masse prat som blant andre ting også handler om hva de sistnevnte ikke bør gjøre. Hva de eller vi burde gjøre får også komme, etter hvert.

Jeg er heller ikke født inn i fattigdom, men jeg har en følelse av at en del av dette, eller lignende tanker, er eller har vært en del av virkeligheten, hverdagslivet, for ganske mange.

Og som sagt, historien er ikke alltid så langt vekk.



Om å leve – litt – roligere, når det gjelder penger

Økonomi for idealister Posted on 03 Jun, 2022 13:14

Men det er jo ikke alle som skal være forretningsfolk.

Jeg har sagt det før, vi er så praktisk anlagt, vår (norske) kultur er såpass i den retningen, og mange tenker så enkelt, at mange tror at når de har funnet ett poeng, så gjelder det overalt og må brukes overalt.

En forretning trenger jo faktisk ansatte.

Et poeng fra en amerikaner, gjenfortalt av en som hadde snakket med ham, men det stemmer jo.

Og alle interesserer seg faktisk ikke for penger på den måten at de (vi) har lyst til at arbeidslivet vårt egentlig skal handle om det. At alle må ha penger osv…ja da, det vet vi alt for godt akkurat nå, men hvor vanskelig skal det gjøres å leve uten å ville bli rik?

Jeg er faktisk ikke interessert i å bli rik.

Jeg er interessert i mat, musikk er i den grad en del av mitt liv at det nesten ikke er snakk om interesse, jeg bare funker sånn. Jeg er interessert i mennesker, så jeg liker å undervise, eller snakke med folk, og faktisk, jeg liker å selge ting, det kan være en utrolig hyggelig situasjon, men ikke hva som helst, det finnes jo liksom selgere, mens jeg er avhengig av at jeg selger noe jeg virkelig interesserer meg for, selv. Jeg er ikke så interessert i selve salget.

Men jeg sto i platebutikk en periode, og det var skikkelig morsomt. Man traff jo andre som også var interessert i musikk. At fortjenesten, hvis det ble noen, gikk til eierne, det plaget meg ikke, så lenge jeg fikk lønn. 

Og det fikk jeg da.

Jeg er ikke veldig grådig når det gjelder penger, men jeg vil gjerne ha til en øl og helst litt reising av og til. 

Men grådighet prioriteres for tiden, det kan det ikke være helt feil å si, så man blir snart nødt til å være grådig for å overleve.

Det har jeg bare sånn passe sans for.

Noen ser sitt snitt til å stikke av med ganske mye penger, både tar de fra hele fellesskapet, og i bestemte bransjer, musikk, for eksempel, fra musikerne eller fra de som faktisk produserer, ikke bare organiserer eller selger. De siste er også jobber, det er ikke det, men det poenget overbetones for tiden.

Og det blir vel kanskje unødvendig mye strev for de som er forretningsfolk også, mere mas fordi det legges til rette for slåsskamper, kanskje mest mulig, og fordi noen gjerne vil slåss.

Det er helt greit og sikkert nødvendig at noen er interessert i penger, nok til å være til og med finansmeglere, eller økonomer av forskjellig slags…men den melodien er for høy i dag, ofte skingrende.

Hver bit av…forretning gjøres til “vitenskap”, og settes ut i livet så vi som altså heller vil produsere noe enn selge – får problemer, jeg tror det stemmer at de problemene er større enn før når du skal sette et prosjekt ut i livet.

Byråkrati er slett ikke bare et offentlig problem for tiden. Det er bare andre prinsipper enn før som hindrer oss i å få gjort ting, og andre folk.

Du kaller en omorganisering av salget for et nytt produkt…tja, det finnes finansmarkeder, det er så, men de fleste som selger noe, også, lever av å selge brød eller noe annet, og ikke av å selge penger.

Håper jeg.

Det er mere penger i omløp enn noen gang før i historien, og nesten mere trøbbel rundt dem også enn noen gang, sånn ser det ut, i hvert fall.

Eller hva skal vi si…nye problemer.

Redigert…

Og jeg må legge til, når det gjelder byråkrati, at det offentlige byråkratiet er lagt om i ganske stor grad, så man har den samme typen hindringer der som i det private…byråkratiet, eventuelt kombinert med uvaner fra det gamle systemet. Penger er vel generelt dagens maktmiddel, i mye større grad enn før.



Kunsten å leve med pengene…og uten

Økonomi for idealister Posted on 28 Apr, 2022 16:54

Hva skal jeg si om mitt “kunsten & pengene”-prosjekt?

Jeg har fått en litt større forståelse for det å…drive forretning. Det finnes et press som du ikke har når du har fast lønn, du må skaffe pengene selv, på en måte, i hvert fall når du er alene om prosjektet er det tøft. 

Selvfølgelig, du kan alltid være redd for å miste jobben, det er jo en reell fare i dag, og ikke alt lønnet arbeid fungerer like stabilt. Men det er i hvert fall en annen ting, et annet stress, i forhold til det å tjene penger på et firma. Utgifter finnes, og de må betales ikke bare fordi du får et inkassokrav til slutt eller noen blir skikkelig sure på deg, men det er en utgift som er nødvendig for å gjøre det du gjør. 

Der ligger også det poenget at du må ha noe på konto som tilsvarer noenlunde det du må regne med å måtte ut med for å tjene pengene. Altså, har du bare ansvar for deg selv kan du klare å være helt blakk i perioder, med en bedrift må du ha noe penger stående til enhver tid som du bruker til å tjene…penger med.

Nå er bedriftsøkonomi og finans blitt i den grad kompliserte fag at jeg føler meg som Bambi på isen, like uskyldig også, jeg tror ikke alle der ute er like uskyldige. Men dermed skal jeg heller ikke ha sagt at alle jukser, sånn som noen har snakket om politikken de siste 40 årene. Alle – det stemmer ikke. Men mere innviklet og mere muligheter til det ene og det andre er det nok.

Dette er steinalderversjonen, en helt basal idé sånn som jeg har opplevd det. De som driver med virkelig penger flirer sikkert.

Men en erfaring er vel det den er.

Min medfølelse når det gjelder påtvungen fattigdom, definitivt det samme eller mye verre. Jeg tenker at det setter seg i sjela og i kroppen som en gift eller som en tvangstrøye, og det er ikke rart at det blir sånn, fordi, å mangle mat, å mangle mulighet til å tjene penger fordi du er syk eller fordi du ikke finner ut av verden rundt deg, eller å mangle mulighet til sosial omgang, det er også en ting i det, det er neimen ingen spøk. 

For de som ikke har testet det ut – det koster penger å være sosialt aktiv, for man kan ikke la seg invitere overalt og ikke ha mulighet for å invitere tilbake, eller spandere tilbake.

Dermed stopper det sosiale livet lett opp når man stadig mangler penger, eller man begrenser seg til å treffe andre som er i omtrent samme situasjon.

En billig variant er en kaffe på nærmeste kafé eller en øl når man har råd. Man betaler ikke bare for ølet eller kaffen, men for muligheten til å snakke med noen eller bare sitte der og føle at det finnes andre mennesker.

Et annet problem er at en tvangsmessig tankegang når det gjelder penger kan bli der lenger enn nødvendig, inn i neste generasjon også, selv om samfunnsproblemene knyttet til penger er mye mildere eller tildels borte sammenlignet med forrige generasjoners levekår. Vaner og tenkemåter forandres ikke alltid så lett, det er ens egen kultur og levemåte mange ganger. 

Jeg snakker sikkert for mye om de som går på salg for ofte selv om de ikke må, fordi jeg selv slåss for retten til å leve litt lite planmessig når det gjelder penger. Overklassens vaner, i den grad de finnes, fortsetter vel gjerne også bare, og deres kontakt med folk som ikke har penger er enten ikke-eksisterende, eller den er filtrert gjennom forestillinger om hvordan andre lever, som ikke er sjekket ut. 

Det gjelder forsåvidt ikke bare overklasse. Man kjenner hverandre ikke på det punktet, kanskje ikke i det hele tatt. Det er flaut å ikke ha penger, så man tier stille, dekker over det, akkurat som med psykisk sykdom. De som ikke har problemene tror de ikke finnes, eller de vet i hvert fall ikke hvor og hvordan.

Og sorry, unntak finnes vel alltid.

Jeg kan ikke si jeg har fått noen større interesse for penger enn jeg hadde – det var vel egentlig heller ikke meningen. Jeg ser vel på penger fra et nokså praktisk synspunkt, basically, man må selvfølgelig ha noen for å leve, som alle økonomer og alt for mange andre sier nokså raskt hvis man begynner å diskutere det, men i dagens samfunn, ikke minst, synes jeg det går bra å gjenta synspunktet at produksjon av alle slag, enten det er fysiske eller kulturelle produkter eller andre ting som mennesker har bruk for eller liker…det er viktigere for samfunnet enn penger idag, hvis de pengene vi har blir disponert fornuftig. Å ødelegge velferdsstaten, som Carl I. Hagen hadde på programmet, er jeg selvfølgelig ikke tilhenger av, og jeg mener det godt kan bli et tema hva litt større bedrifter gjør med pengene, både når det gjelder skatteflukt og når det gjelder samfunnspåvirkning. Man trekker alle utgifter fra på skatten, for å si det enkelt, og jeg føler i hvert fall det er grunn til å finne ut hvor langt tendensen er gått i retning av at bedrifter gjør det offentliges jobb i planarbeid, for eksempel, og hvor mye reklamen påvirker samfunnsutviklingen.

Utgiftene blir uansett lagt på prisen på de produktene som produseres og selges. Jeg har sagt det før, og fortsatt ikke funnet ut mye om det, jeg stikker fingrene inn i ting jeg ikke vet mye om, men jeg synes det i hvert fall virker som det er et tema der.

Samfunnet er selvsagt basert på at det finnes nok penger til felles utgifter, og de inntektene er basert delvis på salg, men bare delvis, en del bransjer har ikke til oppgave å skaffe penger, men gi oss andre ting, som delvis også gir dem som skaffer pengene mulighet til å leve.

Det siste er vel også et poeng som ikke er oppfattet av FrPs talsmenn og tillitsvalgte, for deres liv er vel gjennomgående så harde at de mangler begreper for sånt i en samfunnsmessig sammenheng. Deres mål er å overleve, og å sørge for at samfunnet ikke knuser dem. 

Høyre bryr seg kanskje heller ikke når det kniper, eller de ser ikke problemene, de har skaffet seg pengene selv, på forskjellige måter, både gjennom politisk bruk av det offentlige (lederlønninger) og det samme i næringslivet. Lederlønninger i næringslivet tas også et sted fra, nemlig prisen på produktene. Man kunne med Carl I. Hagen og alle de andre i friskt minne (skattebetalernes penger) godt snakke om kundenes penger.

Et problem med dagens økonomiske liberalisme er nettopp en ensretting av tenkemåten, at en kommersiell tankegang skal gjelde generelt, også på områder hvor den egentlig er irrelevant, der det som har med økonomi å gjøre har egentlig bare med et moderat forbruk å gjøre, og fornuftig administrasjon. En skole er jo en sånn enhet, det som betyr noe er kvaliteten på undervisningen og arbeidsforholdene for lærerne. Økonomi burde mere være et spørsmål om som sagt, fornuftig administrasjon, tilstrekkelig lønn osv, men det er ikke noen fornuftig motivasjon for en lærer eller for skolen.

Det prinsippet har spist seg inn for mange steder, også backet opp av de som mener sparsommelighet alltid er ok, på alle plan og nivåer. Det stemmer faktisk ikke i alle sammenhenger, spesielt ikke i det offentlige systemet. Privat kan det stemme, men jeg synes fortsatt at det bør betraktes som et råd til andre og ikke en naturlov, for det er mange måter å ordne seg når det gjelder penger også. Å lage én lov som alle må følge ned i minste detalj, med det slagordet i baklomma at Statens oppgave er å spare penger – det fører til tvangsinnføring av bestemte vaner, av en livsstil, til slutt.

Statens oppgave er å bruke penger, først og fremst, på oss, det å spare dem er sekundært. Jeg kan heller ikke huske noen spesiell ødsel holdning de årene jeg var i skolen, det var stort sett ikke noe å være ødsel med, det var ikke noe særlig i omløp og det hele handlet om andre ting enn penger.

Jeg fikk grei lønn.

Tjen minst mulig, eller tenk minst mulig på penger, lev ok allikevel var et eksperiment, og noen erfaringer har jeg gjort meg, selv om det inneholdt både private lån og å være sulten innimellom. Ikke bare hyggelig…

Politisk er jeg kanskje ikke helt ferdig med problematikken penger eller økonomi, men privat håper jeg at jeg kan komme meg opp av dumpa økonomisk. På veien har jeg laget meg et par ekstra opplegg til å tjene penger, og jeg håper jeg har lært meg nok til at det skal kunne la seg gjøre på en eller annen måte. 

Meningen med det var å kunne skaffe meg noen biinntekter, siden utsiktene til alderspensjon virker en smule usikre eller små. 

Redigert…



En markedsplass for musikk

Økonomi for idealister Posted on 11 Feb, 2022 02:27

…og jeg har noe musikk ute som også finnes på Spotify, men dette var vel mere det jeg lette etter.

https://erikgothesen.bandcamp.com/releases

Litt følelse av anarkisme og vel mulighet for å få inn noen penger hvis man jobber litt. Utbetalinger, når de finnes, skjer i løpet av et par dager, sier de. Det trenger man jo i hvert fall…

Når det gjelder Spotify, ser det som sagt for meg ut som om de ikke akkurat tar veldig vare på musikerne sine, hvis man kan kalle oss for det.

Dette virker annerledes, men vi får se om det går an å tjene noe. Min erfaring med nettet så langt, bloggen her, er at det tar tid å bygge opp en leser/lyttergruppe.

Dette prosjektet, bandcamp.com, blir jo uansett litt som å spille på gata, og det betyr at vi er avhengige av at dere som hører på betaler noe for det dere hører på, i hvert fall av og til. Sånn ser det ut til at bandcamp-siden er lagt opp, men poenget er selvfølgelig at verden er stor og at hver enkelt ikke trenger å betale masse for at det skal bli i hvert fall noe inntekt av det man legger ut.

Jeg har alltid tenkt at det er en kul måte å bruke nettet, frivillig betaling og ikke noen fast pris, men det er jo avhengig av en viss generøsitet fra publikum, rett og slett.

Jeg har allerede sendt et par pund eller dollar, ettersom, til noen musikere i Kina og Skottland. Bandcamp tar rundt 15% av det som betales inn fra lyttere, resten går til musikerne. Ingen fast utgift for oss, med mindre man utvider opplegget.

Alle jeg treffer tror at Spotify er løsningen for musikere, men det stemmer kort og godt ikke, bortsett fra at man synes – hvis man gjør noe med markedsføringen selv, da, det må man uansett. Jeg har ikke jobbet mye med det, hatt et sted mellom 150 og 200 klikk der og noen andre steder som man også har tilgang til, og tjent 36 cent på noen få måneder.

Inntektene beregnes med 12 desimaler, og godt med nuller før det kommer noen tall. PayPal betaler ikke ut noe før beløpet er over to dollar, hvis jeg skjønte det riktig, og utbetalingen fra distrokid.com, som er firmaet som tar seg av alt praktisk for Spotify i denne forbindelsen, “blir forsinket typisk to til tre måneder”.

Velkommen til finansverdenen.

Det er vel mulig jeg fortsetter å legge ut mere på Spotify også, men jeg må tenke litt. Dette virker mye mere fornuftig lagt opp for musikere, og med mye kul musikk, nye prosjekter av virkelig alle slag, fra indonesisk metall via jazz, støy og diverse sang-genrer til Prokofjev og videre. Jeg har ikke rukket å høre mye, men noe har allerede falt i smak.



Take care, også

Økonomi for idealister Posted on 22 Jan, 2022 02:49

Hvis man legger opp til – og klarer å få til – en livsstil der man virkeilg gjør det man vil, må man nesten være en type som orker og vil jobbe skikkelig mye. Ordet arbeidsnarkoman finnes, men er man musiker eller kunstner, eller av type entusiast, uansett fag eller jobb, kan man godt trives med mye og hardt arbeid. 

Men man må selvfølgelig passe på seg selv. Utbrenthet er skummelt, plutselig kommer en smell, og når man kommer seg igjen etter en skikkelig hard en er ikke alltid godt å si.

Dessuten er det jo ikke så gøy å holde på uten pauser, man trenger det for å hvile, men også for å oppsummere det man holder på med innmellom.



0

Økonomi for idealister Posted on 29 Nov, 2021 01:52

Når det gjelder Spotify – det første som skjer er ingenting, pengemessig. 

En ting er at det tar tid å bygge opp en lytterbase på nettet uansett, men noen beholder de små slantene man tjener med en gang (det er vel ofte bare snakk om noen kroner eller kanskje noen øre, men allikevel) – man blir informert om at det kan ta noen måneder før utbetalingene begynner, etter at man har lagt ut musikk. 

Juridisk er dette ikke Spotify sitt ansvar, de har gitt det til andre firmaer, som driver nettsteder som legger ut ting for deg på Spotify. Det går ikke an å gjøre det direkte, man må gjennom et sånt firma. Enten betaler man pr år og slipper avgift pr nedlasting, eller man betaler ingenting og betaler pr nedlasting. 

Distrokid.com bruker jeg foreløpig.

Altså, ingen utbetalinger ennå, tvert imot, man må betale noen hundre for å få lagt ut musikken.

Eller kanskje jeg tar munnen for full, det er noen skjemaer jeg foreløpig ikke skjønner noe av som ha med amerikansk skatt å gjøre. Må jeg forholde meg til det amerikanske skattevesesenet?

Før jeg finner ut av det, i hvert fall ingen utbetalinger.

Å legge det ut er ingen kunst når man først har kommet så langt, men å komme dit var for meg nok en bøyg.

Spotify, eller hvem det nå er, distrokid, tar imot illustrasjonsfoto og musikk, og er ikke kjempenøye på kvalitet. Jeg ser jo på det som viktig, men når man gjør alt selv er det jo en jobb å få tatt opp ting, og det føles viktig å få ting ut også, så selv om lyden er bedre enn på en del opptak på blogg, jeg siler bedre, så er det noen som ikke er bra.

Det gjøres en maskinell kontroll av et eller annet slag på begge deler som tar noen nokså få sekunder.

Så forsvinner musikken i mange retninger nokså fort, noen dager er alt det tar før den er live på flere kanaler enn Spotify, selv om de sier det kan ta en uke, det er mange strømmetjenester jeg ikke har hørt om.

Redigert etter publisering.



Stor applaus

Økonomi for idealister Posted on 22 Oct, 2021 06:29

Altså, å tjene penger på Spotify med musikken sin?

Man er på en måte ansatt hos Spotify når man legger ut musikk der, systemet er sånn at de som har flest klikk får mest betalt pr klikk. Det sier de selv i en info-video. Så jobben er å skaffe mange klikk, omtrent. Jo flere du får, desto høyere rater oppnår du.

Vi får se hva det egentlig er snakk om. Å bygge opp noe rundt…seg selv, på en ny nettplattform, tar tid, i hvert fall.



Status og andre problemer mot bunnen

Økonomi for idealister Posted on 10 Oct, 2021 03:27

På min vei nedover i både samfunnet og eget liv…status.

Et fenomen til diskusjon, kan man jo si.

Helt og rent snakket moren min om, det skulle klær være da hun vokste opp, så det kunne tydeligvis være lappet, men vasket, jeg var i grunnen også litt vant til det første fra min oppvekst, men da handlet det som regel om litt fine ting, tror jeg, hjemmestrikkete gensere og sånt. Vi kjøpte stoppesopp på Husfliden, litt for moro skyld sånn som jeg husker det, men vi stoppet i hvert fall ullsokker som vi hadde slitt hull på. Jeg kan egentlig ikke huske at hull på knærne i buksene ble reparert, men det kan hende jeg tar feil.

Fint at man tar vare på ting, i hvert fall. Gjorde det.

Det tok meg noen år å se sammenhengen mellom mitt eget miljøengasjement, særlig ressursbiten, og den strengheten og sparsommeligheten som fantes bak meg.

Idag tenker jeg at vi har bruk for en del av vanene, men ikke de strenge holdningene. Det går også mere ut over verden enn oss selv direkte når det finnes et overforbruk i dag. Det er viktig, og å ta vare på hverandre er også viktig.

Men status. Lite penger betyr selvfølgelig konkret at man ikke har råd til nye bukser, så man sliter på de gamle. Hvor følsom man er overfor enkelte blikk på gata som legger merke til at de faktisk er slitt…det kommer jo an på dagsformen, vil jeg si, for min egen del.

Jeg hadde nok en ambisiøs mamma, på mine vegne, ikke minst, såpass at hun virket som om hun trodde jeg kunne klare omtrent alt. I den generasjonen (hun ble født i 29) finnes det kvinner som har satt mye inn på å gi barna selvtillit, i seg selv nyttig, men man mangler jo det man mangler og klager på det eller prøver å skaffe seg det – selvfølelse var mangelvare, følte jeg etterhvert.

Selvfølgelig trenger man selvtillit også. 

Når det gjelder å finne grunnene til at man har det som man har det, gjerne fra oppvekst og familie, siden de nære relasjoner gjør mest inntrykk, setter avtrykk, former en, særlig fra starten av livet, så ser noen på det som om man legger skylda på moren sin osv.

Det har jeg nok også gjort, og sånt kan vel etter min mening dras både for kort og for langt. Men det som var nyttig med det, kanskje særlig etterhvert, i voksen alder, var at da visste jeg hvor det kom fra. Da kunne jeg mye lettere beskytte meg, det å vite det, på en måte som gjorde det sikkert nok for meg, jeg tenkte det stemte, og det var en beskyttelse i seg selv, at mamma hadde de og de uvanene og svakhetene og hadde dyttet det og det videre til meg – det å lokalisere problemet var nok til å gi meg selv rom til å fungere bedre, tenke klarere om andre ting også, og selvfølgelig tenke videre på de problemene og rydde i hodet, som jeg alltid har gjort og som jeg alltid syntes var ok.

Det lettet, som sagt, å vite om sånne ting.

Det med skyld var jeg kanskje ikke i tvil om da jeg var 13, seinere hadde jeg følelsen av å styre mitt eget liv, og dette var en del av det. Da ble ikke skyld like viktig, men problemene forsvant ikke alltid av seg selv, de krevde bearbeidelse.

Det er vel ikke akkurat mulig å frata foreldre hverken skyld eller ansvar, men begge parter overlever kanskje i den grad man kan snakke sammen, helst, eller i det minste med noen andre.

Moren min var også mulig å snakke med om sånt, selv om hun ikke lettet på sløret selv, tror jeg, så lot hun seg arrestere når jeg hadde funnet ut av noe, sa faktisk sorry, det var ikke så lurt, og det var det, det var stort sett oppgjør nok for meg, når vi kom så langt. Hun sa på et tidspunkt at det en gang hadde gått opp for henne at det hun hadde lært i oppveksten ikke semte lenger. 100% er sikkert for mye her også, men jeg hadde en sterk følelse av et brudd når det gjaldt synet på oppførsel og mange andre ting, og var glad for at hun i hvert fall prinsipielt så sånn på det.

Ungdomsopprør, generation gap.

Ikke så dårlig av henne, da, det der, sev om det var mange andre problemer oss imellom.

Noen lukker munnen når ungene forlater redet, eller åpner det knapt noen gang i livet om sånt, det synes jeg ikke er en helt grei måte å behandle familien.

Altså, hvordan andre lever er forsåvidt ikke min sak, det blir det først når mine og andres veier krysses av en eller annen grunn, nært nok til at sånt blir et problem.

Men det var status, noen ser ned på folk som er fattige, rett og slett, eller på folk som ikke klarer seg, eller folk som er skitne, helt konkret.

Det som også treffer en på vei ned er ikke bare mangel på penger helt direkte, men mangel på mot, mangel på energi til for eksempel å fylle på lagrene i tide av det ene eller det andre i huset, og også mangel på evne til å ta vare på seg selv, på forskjellige måter.

Selvdestruktivitet finnes vel i alles liv, i større eller mindre grad.

Ikke alt som sees på som store uvaner er det for alle, jeg tror det gjelder røyking også, som ikke var bra for meg, men kanskje et mindre problem for andre. Jeg har kjent folk som var virkelig festrøykere, de rørte det ikke vanligvis, bare i sosiale sammenhenger eller med et glass vin i hånda.

Alkohol er ikke noe problem for meg, som jeg har sagt noen ganger, men det kan være et problem å venne folk av med å tro at alkohol nesten alltid er et problem, hvis man for eksempel skulle finne på å ta seg en øl hver dag i perioder. Nå har jeg ikke hatt penger til det på en stund, og selv om jeg sikkert hadde drukket litt mere hvis jeg hadde hatt muligheten, er det ikke så farlig, det kommer tider hvor jeg har råd igjen, også, og de store abstinensene uteblir. Jeg savner det sosiale mye mer, og det inkluderer ofte en øl, men det er menneskene jeg savner mest når jeg av en eller annen grunn blir stengt sosialt.

Antagelsen om at å “gå ut” betyr…Gud vet hva.

At man ikke er enige om hva en fest er. Plagsomme problemer eller entusiasme og – humør. Ikke Dusteforbundets hommør, masete fyll, blir vel det oversatt med…

Men at folk er fulle trenger ikke være masete.

Medlidenhet finnes også noen ganger når man mangler penger, og som også sagt, venner som spanderer så man til slutt rødmer.

Men følelsen av ikke å være noe verdt kan bli ille…til slutt ender man som en grinebiter, lett, i hvert fall, man er for mye alene og trenger normalt utløp.

Jeg vet ikke om jeg vil spekulere så mye om hva det kommer av at man ser ned på andre, jeg gjør det selv av og til, men prøver jo å la være, og å la være å gjøre mine kjipe sider til offentlige sannheter.  

Det er ikke alltid jeg lykkes.

Sorry finnes, håper jeg, når det går an å si, og å legge om stilen, når man får det til, hvis man synes man har dummet seg ut. Noen ganger er justeringer det som trengs, ikke helomvending, men det spørs jo. Misforståelser og stahet er heller ikke noen god kombinasjon, det kan egentlig kreve en god del både samtaler og arbeid med seg selv for å komme videre fra sånne posisjoner, når man ikke vil forstå eller ikke vil forandre liksom noe.



Next »