Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Noen snakker om at min frihet stopper der din begynner, men å tenke sånn avhenger også av at du vet alt om naboen, hva hun vil og trenger. Det er ikke så lett å få til, men det kan være lurt å begynne med at du ikke vet alt og at han på mange måter, om ikke alle, er forskjellig fra deg.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt. Noen slipper seg løs på litt kjipe måter, andre har et hangup på strenghet.

Det gjelder å finne balansen...

Kunst, i én genre, eller var det flere...

Glimt fra en utstilling om krigen

Kunst i alle fasonger Posted on 20 Feb, 2021 03:02

Raskt inn en dør ved den der blå sekken med en stein oppi, og vips er man i en ny verden.

Ikke Løven, heksa og klesskapet, men Atelier Nord, rett ved meg på Olaf Ryes plass.

Og denne gangen – en dokumentarisk utstilling av billedkunstneren Birgitte Sigmundstad, tema krigen, fra forskjellige vinkler, men meningen er vel blant annet å tematisere hvordan historien om den fortelles.

En video, av fem, gjorde spesielt inntrykk, hvor hun i hvert fall har brukt tekst fra en omtale i Aftenposten, under krigen – fra den norske parallellen til utstillinger av Entartete Kunst i Tyskland, hvor modernister og andre kunstnere, som Hitler og nazistene ikke likte, ble stilt ut i spesielle utstillinger, og fjernet fra de vanlige samlinger i gallerier og museer.

Generelt var det vel den kunsten som ikke var naturalistisk som ble tatt vekk fra samfunnet, både ved at malerier osv ble fjernet, og ved at de ansatte som jobbet med det ble sagt opp fra jobber og byttet ut med regimevennlige. 

Den norske parallell til dette, “Kunst og ukunst” i Nasjonalgalleriet i 1941, inneholdt både den “sunne” og den “usunne” kunsten, ved siden av hverandre, kanskje en spesiell ting for Norge, jeg er ikke helt sikker.

I så fall interessant.

Men det var den gangen en kampanje mot det som da var en stor del av det moderne kulturlivet.

Aftenpostens kommentar kunne vært hentet fra en del kommentarer i dag – “tenk på hva vi har brukt skattepengene på” var gjennomgangsmelodien – alt dette sølet.

Et spørsmål i mitt hode er selvfølgelig hvorfor dagens museer har vært stengt, før Korona. 

Mange lignende holdninger som den gangen finnes i dag når det gjelder kunst.

Kunstneren som har laget denne utstillingen har også fulgt en ungdomsskoleklasse en periode, i et opplegg om krigen som en av lærerne deres hadde laget, og det jeg så av den var jo en lettelse, på én måte, bare som en reportasje fra en helt vanlig klasse med en helt vanlig lærer, altså engasjert og med kunnskap og evne til både å undervise og holde orden på klassen, som en kommentar til de som tror at skolen går spesielt dårlig.

En sånn kommentar som dette har ikke noe direkte med krigen å gjøre, men man kan si at evnen til å behandle temaer på en vanlig måte i skolen i hvert fall stadig finnes…

Jeg ser i programmet, etter å ha skrevet dette, at filmen er to timer lang. Jeg gikk på utstillingen på innskytelse, uten å vite hva som var der, og jeg tror nok jeg må tilbake og se hele. En dokumentarfilm av helaftens lengde krever vel nesten at man vet hva man går til, og det vil jo gi et helt annet inntrykk enn en kikk på et kort utsnitt.

Selve kommentarene til krigen i denne undervisningen, og opplegget – altså det jeg så i går – var vel omtrent som jeg håpet, nok hakket mere intellektuelt anlagt i kravene til elevene enn jeg selv husker undervisningen på ungdomsskolen, selv om det ikke var noen mangel på hverken tenkeevne eller engasjement hos de fleste av de lærerne jeg hadde. Det var vel allikevel en litt annen tid, jeg opplever i hvert fall at en del begreper begynner å festne seg i offentligheten i dag, som ikke var helt der på 70-80-tallet da jeg gikk på skolen.

Tidene skifter, men ikke bare. 

Jeg er litt usikker på hva dette betyr hvis man ser det i perspektivet med debatter om kunnskapsskolen.  Det er jo bare ett gløtt fra én klasse som vises, men interessant og hyggelig å se for en tidligere lærer. Hvis ett av de gode poengene i den debatten om kunnskap vs. forståelse i skolen har vært at vi burde nærme oss Europa når det gjelder tilnærming, kanskje særlig til historien eller verden i sin alminnelighet, så er dette glimtet kanskje en illustrasjon av at vi har gjort det til en viss grad, forhåpentligvis uten å miste vår egenart. Vi har alltid hatt vår egen måte å løse problemer på, og ikke én, men mange tenkemåter som følger med, og selv om det noen ganger ser amatørmessig ut utenfra, har kreativitet og improvisasjonsevne vært egenskaper som har gitt oss mange fordeler også.

Vi burde absolutt gjøre den tilnærmingen til andre kunnskapstradisjoner, så lenge vi passer på å ta vare på de vaner og tenkemåter som vi fortsatt har bruk for, både som de var og i kombinasjoner med andre lands kunnskaper og tenkemåter. 

Intellektualitet har vært en problematisk ting i Norge og er det fortsatt, men situasjonen “nede på gølvet”, i dette tilfellet klasserommet, har kanskje ikke alltid vært så ille som debattene kan tyde på. En sving i riktig retning skjer med jevne mellomrom, tror jeg, kanskje med styring som enten er eller høres hakket for brutalt ut, og så er spørsmålet om det går for langt eller ikke, om det har gått for langt eller ikke, det ropes det alltid høyt om. Jobben med å tilpasse det vi tross alt blir noenlunde enige om overlates og bør overlates til de som gjør selve jobben, her altså lærerne, og elevene.

At fascismen historisk har basert en god del av sin…politikk på manglende kunnskap om mange ting er vel et perspektiv man godt kan anlegge. Intoleranse overfor annerledes tenkende er jo også et særtrekk ved alle totalitære ideologier, men den skyldes vel ofte både manglende kunnskap og manglende tanker, man hopper bukk over ting og har løsningen klar på forhånd.

Spørsmålet blir lett bare hva man skal gjøre, mens oppfatningen av virkeligheten ikke er ferdig diskutert.

Troen på 100% oppfatninger både av virkeligheten og av politisk nødvendighet er like problematiske sider av både fascisme og kommunisme. “Er det virkelig sånn det er?? Ja, det er faktisk det” – setninger som ofte sier mer enn de har dekning for. Tar man høyde for at de ikke betyr akkurat det de høres ut som, selv om man formulerer seg sånn – har man allerede beveget seg fra 100% og et stykke ned, og er nødt til å ta konsekvensen av det på en eller annen måte, i sin egen oppfatning av tingenes tilstand og konsekvensene man mener den oppfatningen bør få i politikken eller samfunnet.

At samme tegner tegnet reklameplakater både før krigen, propagandaplakater for NS og nazistene under krigen, og “nasjonale” plakater etter krigen – alt i samme stil – er jo ellers en smule tankevekkende.

Redigert etter publisering.



Nok en norsk maler

Kunst i alle fasonger Posted on 02 Jan, 2021 12:55

En oppdagelse til, i kunstverdenen!

Fredrik Kolstø – haugesunder, heter det det? Født 1860, død 1945.

Slår man opp i Store norske leksikon er man opptatt av at han var tidlig ute med impresjonistisk malerteknikk, og kunsthistorisk er det kanskje et poeng, med bredere strøk enn før og mindre naturnært, eller mere, enn den epoken man var i ferd med å forlate? Jeg vet ikke helt, det kan kanskje diskuteres. Følelsen er kanskje mere nærhet.

Det bildet hans av Fisketorget i Bergen er i hvert fall ikke langt fra tidlig Munch eller noen av de franske storhetenes bilder fra samme tid. Det er malt i 1881, sier en av kildene på nettet.

“Fisketorget i Bergen”:

https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.00360

For meg, som egentlig er mest ute etter å få frem ukjent norsk kunst og musikk for tiden, er det også andre sider ved saken som blir interessante, ikke minst modellenes nærhet til virkeligheten, man føler man kunne møtt den strilen som er malt (sjekk nedenfor) – på pub idag, hvis den var åpen, da.

De andre som er malt på jobb, får man si, fiskere, eller hjemme, eller til og med på besøk i atelieret til Kolstø, gir meg den samme følelsen av gjenkjennelse, så mye at hvis jeg skulle laget en film fra denne tiden (det hadde i seg selv vært en interessant jobb) og det miljøet Kolstø er mest opptatt av, kysten der han kom fra, så ville disse bildene vært en skikkelig kul kilde som antagelig forteller en hel del om livet til menneskene den gangen. Man føler man ser dem.

Landskapene og værtypene er også gjenkjennelige for meg i den milde grad, men jeg er usikker på om mine barn ville sett det helt på samme måte fordi værtypene også har utvidet repertoaret en del de siste årene på grunn av klimaendringene. 

Gjenkjennelse blir vel ofte brukt som et poeng når man snakker om kunst, som noen ganger brukes mot kunst man selv ikke kjenner seg igjen i.

Det ser jeg ingen grunn til å gjøre. For det første kjenner nok noen andre igjen temaer og ideer, og vi er vel ferdige med å krangle om hvorvidt abstrakt kunst har noe…for seg?

Når det gjelder en diskusjon om politikk i kunsten – i dag – er det jo nærliggende, når man ser disse bildene også, å sammenligne med Christian Krohg, som ikke kom fra fattigdom selv, men som hadde sosial samvittighet og medfølelse nok til å prøve å si noe om det og gjøre noe med det allikevel, både i bildene sine og bøkene.

Aktualitet har vel gjerne alltid vært en smule upopulært.

Men jeg synes når det gjelder nærhet til personene, som sagt, personkarakteristikk, hvis det finnes et sånt ord i kunstverdenen, at Kolstø i hvert fall ikke kommer dårligere ut enn Krohg, kanskje tvert imot. Man kan tenke seg at Krohg har valgt andre typer, psykologisk, ut fra seg selv, eller det kan være et åpent spørsmål om nærheten til miljøet gjør at Kolstø kjenner sine folk bedre, eventuelt fra visse vinkler, nok en gang psykologisk eller sosialt. Jeg håper en eventuell diskusjon om det ikke kræsjer på overflaten, jeg vil nødig være uten Christian Krohgs bilder, og verdien av bildene trenger ikke være mindre eller større fordi blikket kommer fra et annet sted enn de som er avbildet.

Det kan jo bare være interessant på en annen måte, hvis det er noe i det jeg sier, da.

Fargemessig er noen av bildene til Fredrik Kolstø i mitt favorittfelt, man kan si naturalistisk (ordet brukt i hverdagslig forstand) og samtidig noen ganger en del uvanlige farger i forhold til hva jeg føler jeg er “vant til” å se. Det er nok private betraktninger mer enn faglige, men det er lett å se parallellen i komposisjon i Kolstøs “Fiskere rundt sildekjerra” og Erik Werenskiolds bondebegravelse, og også forskjellen i fargebruk.

Fredrik Kolstøs “Fiskere rundt sildekjerra”:

https://www.facebook.com/ovaering/posts/2263734190593742/

Erik Werenskiolds “En bondebegravelse”:

https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.00320

Fargene kan sikkert også analyseres mer i tråd med kunsthistorien, og helt personlig elsker jeg noen av de sommerbildene til Werenskiold, men jeg har sett både dem og fargene i dem så mange ganger at når det dukker opp andre i noenlunde samme stil eller med noenlunde samme temaer, så er det fint at de er annerledes.

Jeg er fortsatt litt ødelagt etter mange blikk på Tidemand og Gudes og J.C. Dahls mest kjente bilder også, det var da jeg var yngre alltid en følelse av gulnete bilder på de landskapene fra Vestlandet eller kanskje andre steder, og av litt for mye stillhet i selve galleriet, kanskje. Det hjalp godt bare å se den spesialutstillingen av bilder med motiver fra havet, av Hans Gude, tror jeg, og en utstilling med bilder av Harriet Backer, som også har sånne farger som – for meg – gjør virkeligheten på blldene freshere. Begge utstillinger var forresten på Nasjonalgalleriet, nede i første etasje.

Werenskiold befinner seg jo også på Østlandet, inne i landet, de varme, tørre dagene kjenner jeg rundt meg bare jeg tenker på det, mens Kolstø er på kysten, og om det er Vestlandet eller Telemarkskysten eller andre steder i Sør-Norge er kanskje ikke så viktig i hvert fall når det gjelder noen av bildene fordi stedene og følelsen utendørs ligner på hverandre, men avstanden fra si desember ute ved sjøen (Kolstø) og juni på et jorde på Østlandet (Werenskiold) er jo definitivt der, også. I tillegg til kunstnernes blikk, som former tingene sånn som de nå ser dem.

Noen med mere faglig bakgrunn innen malerkunst har også fortalt meg at det bildet fra Stalheimskleivene, for eksempel, av J.C. Dahl, nok ikke er gulnet, men malt med en teknikk som skulle gi mere dybde i selve landskapet når man så på det. Flere lag maling, for å si det med amatørspråk.

Og dybde finnes jo i det bildet, det stemmer, og graver jeg i hukommelsen er det mulig jeg har sett andre landskapsbilder fra samme periode eller tidligere som kanskje ikke riktig hadde det samme…perspektivet inne.

Kanskje man har tenkt annerledes også, tenker jeg, om naturen, uten å være sikker på om det stemmer. Men det kan man jo på en eller annen måte alltid si, forskjeller finnes jo alltid.

Fra Stalheimskleivene, av Johan Christian Dahl, som han het:

https://no.wikipedia.org/wiki/«Fra_Stalheim»#/media/Fil:Johan_Christian_Claussen_Dahl_–_View_from_Stalheim_–_Google_Art_Project.jpg

Og når man har ryddet følelsen av museumsstøv ut av hodet, ser jeg plutselig andre sider ved Dahls blikk på naturen, for eksempel de fjellene, som plutselig ser levende ut når jeg ser på dem, som min opplevelse av fjellene på Svalbard, de virket også litt som forhistoriske dyr fordi jeg ikke hadde sett akkurat sånne fjell før, og det var jo også et poeng på J.C. Dahls tid, at malerne og de andre, den offisielle kultiuren? så naturen, og norsk natur, på en ny måte, med et nytt blikk, eller at den ble gjort til et så stort tema som den ble.

Går man på galleri for å få en opplevelse, og det er jo ingen grunn til å slippe taket i det, så er noe nytt jo alltid kult, også i en kjent genre. Fortsatt liker jeg vel fargene til Kolstø bedre, i noen av bildene, enn fargene til J.C. Dahl eller Adolph Tidemand, fortsatt i noen bilder, men smaken kan jo fort skifte i mitt hode – hvis jeg skulle bli for vant til det som var nytt for meg – eller hvis jeg plutselig blir interessert i noe nytt.

Bilder av Fredrik Kolstø:

En stril

https://api.gwpa.no/photos/364afb8fc56a078e7775ca51bf31424ce017caa9/1638×2500/8351-20170905094805551459/original.jpeg

Ved laksenoten

https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.00416

Fra mitt atelier

https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.04339

Ung kvinne ved vinduet

https://www.mutualart.com/Artwork/Ung-kvinne-ved-vinduet-1893/EA19F21711DE452D

Vinterlandskap

https://www.mutualart.com/Artwork/Vinterlandskap/B8C51CFCAB136848

På terrassen

https://www.mutualart.com/Artwork/Pa-terrassen/70149008F6408232

Fiskerhjem

https://digitaltmuseum.no/021048495096/fiskerhjem-maleri/media?slide=0



Feeling sad

Kunst i alle fasonger Posted on 12 May, 2017 04:08

Nordlendingene har klart noe Oslo og Østlandet fortsatt har problemer med på film, i hvert fall på bokmål: Å lage en helt vanlig historie om seg selv, med helt vanlige rollefigurer, og å gjøre den troverdig, ikke minst med skuespill som holder. Å fremstille vanlige personer med gjenkjennelige reaksjoner, som samtidig har kontakt med dypet i oss og rollefigurene, kort sagt vanlig skuespill.

“Oskars Amerika” er fra nordnorsk miljø, handlingen foregår på et lite sted på kysten.

Oskar er kanskje 11, og moren har et alkoholproblem som plager ham også. Det er ikke en del av historien at hun skjermer ham eller klarer å gjøre noe ut av en vanskelig situasjon. Tvert imot, hun klarer det ikke, mister jobben og må på et eller annet “sted” for å prøve å gjøre noe med alkoholproblemet sitt. Hun lyver om det til sønnen, sier hun skal til Amerika en stund, og sender ham til bestefaren, altså sin egen far, for
sommeren. Han er en fullstendig fastskrudd fyr som plager barnebarnet ved å sette ham til å hogge ved hele sommeren og ellers er bisk mot alle, snakker skit om datteren og barnebarnet til begge, for eksempel.

Mens Oskar er hos bestefaren og tror moren er i Amerika, er hun i virkeligheten på en institusjon rett i nærheten av bestefaren.

Lyspunkter finnes, historien har helt andre sider, ikke minst i form av bygdas “idiot”, som vel stort sett er den som oppfører seg normalt.

Kort fortalt en i og for seg enkel historie som alle kan relatere til, kanskje, med noen fantastiske innslag som også er høyst forståelige i sin usannsynlighet.

Jeg og datteren min på ni var enige om at det var en utrolig fin film, fin og trist.

Vel verd å se uansett hvilken alder man har.

Aftenposten er enig i sin anmeldelse av filmen, men at de kaller den en “feelgood-film” er språklig visvas. Kanskje på tide å rydde litt i filmterminologien.

Forresten tror jeg nordnorsk kulturliv kan andre ting også for tiden. Jeg så “Hvem er redd for Virginia Woolf” på Hålogaland Teater i Tromsø for et par år siden, og det var også en troverdig sak. Sjokkerende, selvfølgelig, det er jo en helt jævlig historie, og med “normalt”, godt skuespill.



Fra konkret til abstrakt

Kunst i alle fasonger Posted on 10 Nov, 2016 15:52

Interessant kunstner: František Kupka (1871-1957), født i den lille byen Opočno (i dagens Tsjekkia). Han bodde i Paris fra 1906 til han døde.

Såkalt moderne kunst får ofte pepper for å være aggressiv og utilgjengelig, og noen ganger stemmer det kanskje. Men det finnes så mangt, også ting som passer for sartere nerver og latere dager.

I overgangen mellom figurativt og abstrakt maleri: Kvinne som plukker blomster – Femme cueillant des fleurs.

https://www.flickr.com/photos/hugotte/15562485131