Jeg synes rett og slett kryddervarianter med linser eller korn som kan kokes nokså lett fungerer skikkelig bra. Det er kanskje den variasjonen man har når man er skikkelig fattig og stort sett spiser ris eller korn av forskjellig slag. Fantasi er forsåvidt billig, den må kanskje opparbeides, men trenger ikke kjøpes hvis du først har den, kan eventuelt hentes frem og videreutvikles.
Jeg har bare smør i skapet akkurat nå, men det fungerer fint sammen med hvitløk, krydder og linser. Bruk nok vann til at linsene blir kokt akkurat ferdig, som med ris, hvis man kan beregne det, sånn at det ikke er mere som flyter oppi gryta.
Eventuelt, hvis det er ferdig kokt og det fortsatt er…vått, kan man spise det som suppe.
Det er bare å beregne tilsmaking når man er kommet så langt, eventuelt gi det noen minutter til hvis man tror man har en god smak på gang når de minuttene er gått. Husk på at når man har alle kryddere osv oppi og så nokså mye vann, smaker det ikke noe særlig av det før vannet enten er borte eller forsvunnet så mye at…smakene blir igjen. Hvis man lager saus er det noen ganger så mye smak i at man bør stoppe kokingen på et tidspunkt så sausen eller suppa ikke blir for stram i maska, eventuelt så mye salt, det blir det jo også mer av pr desiliter ettersom vannet forsvinner.
I parantesen kan jeg si at det vel er sånn man koker sånne seige, gode sauser som ligger så pyntelig på tallerkenen på noen restauranter, man koker dem inn, eller de koker inn, men da må man ha en skikkelig god kraft av et eller annet i utgangspunktet. Demi-glace heter vel det på fransk kokkespråk, og er man skikkelig fransk finnes det selvfølgelig vanlige, standard måter å gjøre det på. Men prinsippet er vel i hvert fall å lage en essens, nærmest.
Tilbake til linsene: Det som også gikk an var å lage mos av det, sammen med altså for eksempel hvitløk. La bare den koke med fra starten, hvert fedd trenger ikke å deles mere enn i to – når linsene er ferdig er hvitløken helt myk, som en pasta i seg selv, bare å kræsje sammen med resten.
Resultatet minnet om standard ertestuing, sånn som man lager med tørkede erter, men annerledes allikevel, selvfølgelig.
Krydringen gjør forskjell også. Man må jo bruke det man liker, eventuelt det man tror man liker, hvis det er et eller annet man ikke har prøvd før, og etter hvert som man har prøvd forskjellige ting, ta et overblikk i hodet og prøv å forestille deg om det er noe som mangler, som du synes mangler, et eller annet. Man kan jo alltids fylle på med rømme, fløte, mere smør, flere krydder, salt og andre ting man tror funker. Jo flere ting man har smakt, desto flere muligheter til variasjon, forsåvidt, avhengig av hva man har i skapet.
Det er helt uproblematisk å ha mange ting oppi, men tørket krydder trenger også litt koketid for å bli godt, og for å få smakene til å sette seg og bli én sak, ikke tre forskjellige biter som ligger hver for seg i smakspaletten, om man vil kalle det for det.
Man må utvikle evnen til å få ting til å fungere sammen sånn at resultatet, hele måltidet, egentlig, spiller sammen som én komposisjon. Selvfølgelig er man ikke nødt til å tenke sånn, man kan jo bare la tilfeldighetene råde også av g, for å prøve ut ting eller fordi man ikke gidder noe annet den dagen, men hvis man vil ha samspill må man tenke på den måten. Til ordentlig fest burde man nesten lære seg det, eller man kan selvfølgelig følge en oppskrift. Dette er mer et opplegg for improvisasjon innen visse rammer.
Tre toner på pianoet spilt samtidig er ikke lenger tre toner hver for seg, men en treklang, og de betyr sammen noe annet enn de betyr hver for seg.
En ny enhet, en annen ting.
Harmoni, men også kontrast bør eller kan finnes på bordet. Jeg har til og med stått og diksutert om det burde være krig i munnen eller revolusjon, da var det kanskje chili som var temaet.
Uansett – samspill på en eller annen måte. Det må liksom stemme de enkelte delene av måltidet, de enkelte smakene, også sånn at hver ingrediens tar litt farge av andre ingredienser som er oppi gryta eller på tallerkenen. De er ikke lenger helt seg selv sånn som de var.
Veldig menneskelig, egentlig, vi påvirker hverandre jo også når vi møtes, vi forandres litt av hverandre.
Én måte å forstå kunst er å si at den er et speilbilde av livet, så da kan man jo velge seg bilder og metoder selv, hvis man vil tenke sånn.