Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________


Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg faktisk gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Kanskje man også kan gi sine venner en god latter med det man gjør.

Homansbyen, Oslo, i oktober.

Tips for integrering

Kultursider Posted on 28 Dec, 2019 16:46

1. Ethvert menneske er en potensiell venn, selv om man selvfølgelig har sure dager av og til.

2. En kultur ser annerledes ut på nært hold enn på avstand.

3. Et menneske ser ofte helt annerledes ut på nært hold enn på avstand, og det er neppe noen ende på hvor forskjellig verdens kulturer organiserer livene sine, for ikke å sankke om hvert enkelt menneske. Allikevel finnes det alltid mulige møtepunkter. Noen ganger treffer man skikkelig blink i forhold til egne interesser eller vaner, andre ganger blir man ikke så forelsket – i alt. Man kan treffe blink med hodet og bomme helt med tærne, eller omvendt. 

4. Hvis man er en flørter kan det være en fordel å gjøre seg noenlunde klart hva man er ute etter, å gifte seg, et eventyr, bare et smil og litt varme over et glass, eller vennskap. Det kan være litt vanskelig å få alt på en gang. Signalene kan være helt forskjellige i forskjellige land, så man får se seg for, plutselig har man nesten fridd uten at man vet det selv.  Det finnes også en holdning hvor flørt eller fleip er en underforstått mulighet i nesten enhver samtale, uten at man nødvendigvis legger så mye i alt man sier, det er vanlig høflighet, nærmest, å vise noen oppmerksomhet. Det kjipeste er vel at det ikke skjer noe, at man er så sjenert eller dum at man ikke får sagt noe hyggelig en gang. Overtramp kan som regel ryddes opp i hvis man faktisk prøver ordentlig og tåler å drite seg ut litt heller enn å tråkke på noen, men man kan  selvfølgelig havne i situasjoner hvor mulighetene er brukt opp. Litt trist, men better luck next time.

5. Husk på at alle land har forskjellige kulturer innad, akkurat som oss. Ikke at det trenger å bety noe, litt av fordelen med å reise er jo å være litt åpen og naiv, i hvert fall nok til å bli overrasket, ellers kunne man vel blitt hjemme. Det kan jo være kult å møte noen man ikke ville møtt hjemme. Ting er ofte ikke hva de ser ut som, heller, blant fremmede. Det er jo virkelig noe av vitsen, selv om det kan være forvirrende også.

6. Ekte vennskap bunner i positiv nysgjerrighet.

7. Mange kulturer viser varme mye raskere enn oss, og forventer det blant venner. 

8. Man trenger fordommer i betydningen ideer om de man treffer, ellers har man kanskje ikke noe å snakke om.

9. Men enhver samtale trenger jo ikke handle om kulturforskjeller. Felles interesser hjelper godt. Treffes man på en konsert eller på en kafé kan det jo finnes opplagte temaer.

10. Den første ideen til det første spørsmålet kan lønne seg å ikke glemme, men bruke. Nummer to er ofte dårligere, hvis du har droppet nummer en. Derfra må du selvfølgelig henge på, og justere nysgjerrigheten etter svarene du får. 

11. Hvis du ikke skjønner eller hører hva haun sier, spør for Guds skyld en gang til, ikke dropp det, da mister du tråden i samtalen. Hvis du er interessert i å fortsette, da.

12. At folk snakker gebrokkent betyr ikke at de ikke har forstand.

12a. Hvis du behandler folk som dumme begynner de enten å oppføre seg dumt, eller de tror du eller kulturen din er det, på det punktet, i hvert fall. Ikke så lurt å la sånne ting festne seg, det blir problemer for oss andre også, som må klare opp i misforståelser.

13. Selv om du beskriver noen sider av en kultur betyr ikke det at ethvert menneske fra den kulturen er sånn. Du og jeg har også en viss frihet i forhold til egen kultur, og på hvilke områder man gir blaffen går ikke an å forutsi. Å tenke tanker om kultur er interessant, men kanskje helst på litt avstand. Ingen liker å bli stemplet, og ens fordommer stemmer dessuten ofte ikke. Men kulturforskjeller er jo ofte naturlige temaer i en samtale.

14. Vit at du har en tenkemåte som prinsipielt omfatter alt, og at andre har sin tenkemåte som også omfatter alt. Alle har en idé om verden. Hvis du setter det du ser inn i ditt eget verdensbilde har du vel noen ganger komplettert ditt eget verdensbilde, mer enn å ha sett inn i en annens verden. Det er ikke lett å se ting fra den andres synsvinkel, men den finnes allikevel og er ofte litt annerledes enn din. Verdensbildene er i hvert fall ikke nøyaktig like, og det betyr at de samme temaer kan ha forskjellig plass i alles hoder. Du kan ikke alltid dømme ut fra deg selv. 

15. Andre har selvfølgelig også noen ganger negative fordommer, kanskje ikke mot deg, men mot andre. Man trenger jo ikke henge seg opp i det. Jeg liker raushet, ikke mistenksomhet., men når man føler seg trygg kan man jo prøve å fleipe med et eller annet og se om man lykkes.

16. Det kan bli for mye øl, men det kan bli for lite også, eller for mye kaffe.  Finn en passe modus.

17. Pliktmessige vennskap tror jeg ikke er noen god idé, bortsett selvfølgelig fra hvis man er på jobb, der kan det være gråsoner. Man vil jo som vert også helst passe på at gjestene har det bra, som kan være en slags jobb, men personlige invitasjoner må være noenlunde ærlige. Men det finnes jo situasjoner, og kulturer også, hvor de tingene ikke er så nøye, man tar med seg de som tilfeldigvis er i nærheten, tar en øl og har evnen til å få en masse ut av det. 

18.Noen beskylder nordmenn for å være noen skikkelige barn, men det har også sine positive sider å være barnslig, det er jo bare et kulturtrekk, det også. Voksne er vi jo allikevel, også, og det er jo heller ikke alle som er akkurat sånn.

19. Hvis du ser noen som ikke finner veien blant menneskene i byen din eller på stedet går det jo an å hjelpe til litt. Det er ikke alltid det trenger å være masse, litt er mye mer enn ingenting. Ok kommentarer fra locals fungerer som kompass for nye eller besøkende. Uten sånn hjelp virrer man lett.

20. Noen “innfødte” svarer noen ganger så i hytt og vær at folk utenfra virkelig ikke skjønner hvordan vi lever. Jeg skal ikke påstå at vi er så enkle å forstå bestandig heller, selv om noen av oss tror det. Husk at de som har flyttet hit både har mye energi (det koster noe å bytte land) og sannsynligvis er interessert i nettopp oss.

21. Nå er jeg litt lei av å snakke om oss og dem, pass på å ikke gjøre formye ut av det, selv om kulturforskjeller er gøy, også. Man kan jo bare snakke om sjakk eller motorsykkelturer eller musikk, eller om ingenting.  Er det kontakt, så er det kontakt. 

22. Turisme kan være positivt hvis det ikke blir for store doser av det. Hvis man vil ha nye venner inviterer man dem inn, ellers må man finne en ok måte å si ha det.

23. Jeg er ikke ute etter å preke moral, men å ha det gøy.

24. Når jeg sier reise mener jeg ikke nødvendigvis fysisk, fordi verdens land ofte sitter ved nabobordene. Bruk mulighetene med (ikke for mye) fornuft.

Jeg er faktisk litt lei av å snakke om “oss” og “dem”, men jeg gjør det fordi jeg opplever at ganske mange mangler begreper om seg selv, kanskje, også, man trenger litt selvbevissthet for å møte andre, både litt styrke og litt kunnskap om seg selv. 

Dette er bare et startpunkt, blant venner flyter ting gjerne friere og lettere.



Bygda som glemte at det var jul

Kultursider Posted on 27 Dec, 2019 22:47

En norsk barnefilm, basert på Prøysens historie, koblet sammen med “Snekker Andersen og julenissen” og vel også litt Haakon W. Isachsens kombinasjon av de to Prøysen-bøkene.

Norsk skuespill har alltid vært et tema i mitt hode, men problemet nærmer seg vel en løsning. Jeg vet at det i en del sammenhenger og på en del scener, kanskje, er løst, men tydeligvis står det noe igjen.

I denne filmen er det i hvert fall sånn at man stort sett kan se på skuespillerne og høre på det de sier. De ser ut og høres ut som mennesker man kunne møte i en eller annen situasjon. Ofte har det vært omvendt, nok en gang stort sett, ikke alltid.

Hvis du svarer at film er film og virkelighet noe annet, så svarer jeg at troverdighet er en nødvendig kvalitet i det en skuespiller gjør. Man må kunne tro på det som sies og gjøres. At forbindelsen til virkeligheten ikke alltid er opplagt, det er klart, men det er alltid en forbindelse til en eller annen form for virkelighet. Hvis ikke detter jeg av, illusjonen forsvinner, og det mangler kontakt, kan man jo si.

Så det er et fremskritt at personene er personer og ikke fastlåste figurer, når meningen er å lage en eller annen form for naturlig fremstilling på scene eller film, ikke eksperimenter av en eller annen art.

Det er morsomt at mange av personene i filmen snakker dialekt, som jeg identifiserer som fra Toten eller rundt Mjøsa et eller annet sted, men det hadde kanskje vært et poeng også å høre en kommentar fra folk som snakker omtrent sånn, om det stemmer sånn noenlunde, det som gjøres her.

Barna snakker nesten gjennomført norsk standard østlending eller hva man skal kalle det, ikke oppstyltet denne gangen, jeg tror stort sett nokså naturlig, og det er heller ikke dårlig, bortsett fra at det er litt rart at de voksne snakker dialekt og barna sånn som dette, med noen få unntak i noen replikker.

Fortellingen er alt for enkelt laget til å være egentlig interessant, den er koselig fordi man kjenner den, noenlunde, da, eller fordi det tas kjente grep.

Julenissen er den mest interessant utformede personen i fortellingen, en litt innful, men allikevel ganske vennlig blanding av norsk nisse og Coca-Colas nisse, seriøst laget av Anders Baasmo. Han kunne godt vært rarere eller kanskje sluere, men personligheten hans har noen sider som gjør at man følger med.

Man kan si at hele fortolkningen av Prøysen har noen ekkoer av den “diskusjonen” som har eksistert i noen år nå, hvor noen tror noen andre er ute etter å ta vekk alle juletradisjoner. Filmen er i så fall et forsvar for tradisjonene, og snekker Andersen er den tydeligste talsmannen for en sånn filosofi eller hva man skal kalle det. Såpass mye at han blir en litt forutsigbar fyr, man merker at man vet akkurat hvordan han har lyst til å reagere og hvordan han kommer til å reagere, på at noen har glemt jula  – stort sett overraskelse over andres dumhet. Det virker nesten litt som om han visste det på forhånd.

Jeg tror jeg tenkte om han, som forsåvidt er en gjenkjennelig karakter, at han kunne vært en litt morsommere rollefigur hvis man hadde brukt mulighetene til å gjøre ham også litt rarere. Jeg tror det var en scene eller to hvor det lå litt i kortene. Ellers trenger han kanskje å tenke litt mere, som mange av de andre.

Kjøpmannen, faren til jenta som til slutt løser knuten i fortellingen, er vel kanskje den jeg får mest sympati for og som er mest forståelig, til en viss grad også den kvinnelige oppfinneren. Også hos henne kunne det vært gjort mere med rolletolkningen, hun er morsom, man har startet i en interessant retning, men man lurer på om ikke personligheten hennes, sånn som den ser ut, omtrent, egentlig har mer å by på.

Ordføreren, en usympatisk dame i 50-årene eller noe sånt, som gjør sitt for å få kuttet ned grana som står på torget (heldigvis blir motorsaga stjålet, så innbyggerne rekker å våkne av glemsomheten før det skjer) – er så mye klisjé at hun ikke er helt troverdig som person, synes jeg.

De andre barnerollene har ikke så stor plass, men er ok gjort.

Som sagt, man har valgt alle de innlysende løsningene når det gjelder å fortelle eller utforme selve historien og lage gangen i den.

Psykologi er også fortsatt et problem i mange norske rolletolkninger, enten det er for barn eller voksne. Her er den også ofte nokså enkel selv om den stort sett er ekte, men humor klarer vi oftere å håndtere enn varere og roligere følelser eller uttrykk. Det er en god del skikkelig morsomme situasjoner underveis i filmen, for eksempel han som flere dager på rad detter ned fra annen etasje i huset sitt fordi han har glemt at han ikke har veranda.

Det kunne jo vært gjort et poeng ut av at selve det at var en dør der, rett ut i lufta i annen etasje, men uansett, bra levert slapstick-humor, får man vel kalle det.

Et annet problem er at reklamefilmen benytter seg så mye av grep fra kunstfilmen for tiden, eller denne regissøren legger seg så tett opp til den typen norske idyller som finnes i reklame, at man husker litt for godt på Bremykt og Toro posemiddag og melkesjokolade og hva man ellers finner på å illustrere med norske landskap og middagsmåltider, der man sitter for å se Prøysen eller for å oppleve Eckerboms siste film eller en historie for barn. Jeg skal gjerne bite i meg eventuelt snobberi, jeg har ikke noe imot produktene, men markedsføring er en plage for tiden, den spiser seg inn overalt, i tenkemåten og de forskjelligste uttrykk.

Snekker Andersen finnes jo heller ikke i fortellingen om bygda som glemte at det var jul, ikke julenissen heller, at de møtes skjer i en annen fortelling av Prøysen, og blandingen er vel gjort av Haakon W. Isachsen og så utgitt som bok. Jeg har ikke sett filmatiseringen av boken og ikke lest den, men jeg ser at Baasmos julenisse finnes i filmversjonen. En grunn til å se den, tenker jeg, den er faktisk en interessant ny oppfinnelse, den der nissen.

Det som løser floken i originalfortellingen til Prøysen er at jenta finner noe på loftet og plutselig kommer på at det jo er lille julaften. Generelt handler den historien også om glemsomhet som i grunnen kan minne om litt forskjellige, ikke helt ukjente situasjoner i Norge, vi får alle sammen ofte én idé og kjører på med den til det smeller. Glattkjøringa på veiene hver gang vinterføret kommer er faktisk heller ikke helt irrelevant.

Men som sagt, mye ordentlig tilstedeværelse i rolletolkningene i denne filmen, så den er jo fin, forsåvidt, selv om det kunne vært gjort mere grundig arbeid i utforming av fortellingen, og også av rollefigurene når det gjelder psykologi og karakterisering. 



Perfekt forhold, perfekt liv

Kultursider Posted on 12 Dec, 2019 20:53

Jeg snakket med en venn en gang, og han sa noe sånt som at han syntes det var ille at en samboer, kjæreste, skulle måtte svi for ting som den andre hadde blitt smittet av andre steder, gjerne i oppveksten. Altså, jeg tenker ikke på fysiske sykdommer, men hangups, problemer, mentale litt plagsomme sider, alt sånt.

Og jeg er jo enig i at det er ille, men det er jo så vanlig at man er nødt til å se på det som et fact of life,  noe man kan gjøre noe med eller ikke, men det i seg selv, at en ektemake i utgangspunktet er som hun er, det kommer man ikke utenom.

Du skjønner selvfølgelig hva jeg mener.

Eller gjør du det?

Jeg snakket med en annen, en dame, hvor jeg også om forhold, og på et tidspunkt i samtalen sa hun, temmelig overrasket, som et faktum som langsomt var i ferd med å komme til overflaten: Mener du at alle har issues??

Issues skulle da bety den typen problemer, hangups, nevrotiske trekk osv som kunne gå ut over en eventuell samboer. Det samme.

Hun var fortsatt nokså herpa av et forhold som var gått dårlig, for en stund siden. 

All grunn til medfølelse for det.

Men trodde hun faktisk at den perfekte mann fantes?

Med den innstillingen får man i hvert fall problemer, om ikke annet fordi jeg, i hvert fall, også liker utvikling, hvis et annet menneske har plassert meg, for godt, går det i hvert fall ikke å være kjærester. Kanskje ikke venner heller.

Da blir jeg i hvert fall provoserende.

Som mann kan jeg si at den tilsvarende tingen, og det er bitter lærdom, er å gå inn i et forhold og tro at man skal kunne leve, ikke bare tenke, som før, eller uten å tenke seg om eller diskutere det. Praktiske ting.

Man kan nesten stoppe der, fordi man må regne med å måtte diskutere ting i et forhold, og man må regne med å måtte tilpasse seg praktisk.

Folk må leve som de vil, men jeg tenker at rammene ikke nødvendigvis er gitt, og ikke hele innholdet. Det må i hvert fall være mulig å snakke om…tja, omtrent alt, ellers burde ikke jeg være der, i hvert fall.

Jeg synes det er litt sjofelt å si at du kan ikke forandre på et annet menneske, selv terapeuter kan være  nærmest ubøyelige på det punktet.

Nei. Man kan ikke tvinge noen, det er ikke ok, selv om det kan skje at man prøver.

Men kan man gå inn i et forhold og mene at man ikke skal være nødt til å snakke eller tilpasse seg? At man er den man er? Jeg er meg selv, jeg…

Problemer i et forhold kan skyldes at man legger vekt på forskjellige ting, at det ikke er de samme tingene som er viktige for en, og hvis den ene ser på det som skitt, mens den andre fortsatt elsker kanel, så kan det bli solide kræsj.

Som sagt, jeg kan stille det samme spørsmålet til meg selv, om jeg tilpasser meg, men da handler det kanskje mere om praktiske ting, mer enn ord. Jeg kan forandre min egen virkelighet nokså mye, med ord, og tilpasse meg på den måten.

De finnes selvfølgelig en grense for alle, hvor mye man vil bøye seg hit eller dit, og når man frem til den grensen og over, tar vel forholdet kanskje slutt.

En del skilte i min foreldregenerasjon løste noen problemer i neste forhold sånn halvveis, ved ikke å bo sammen. Jeg bryr meg jo ikke om hvordan de lever, forsåvidt, eller levde, konstaterer bare at det var ting de ikke fikset, så please, ikke belær meg alt for mye om livet og hvordan det er eller bør være.

Bortsett fra det var det jo hyggelig å ønske velkommen i familien de nye kjærestene, det var ofte verdifulle nye bekjentskaper, og ikke minst kunne man glede seg over at de gamle også kunne ha folk sammen med seg som virkelig satte pris på dem, for jeg synes vel alle hadde litt mere flaks med forhold nummer to.

Jeg snakker da egentlig ikke om menneskene, de gamle partnerne var for meg helt ok en og en, eller mere enn det også, men forholdene, de fungerte bedre i neste forsøk, kanskje nettopp på sitt litt mere avslappede vis, bedre enn liksom ekteskapet gjorde. De gikk tur sammen, tok alltid kaffepauser sammen, så ofte de kunne, kranglet som turtelduer om hvem som hadde fått mest vin i glasset, og så videre. Samtalene handlet plutselig om mere enn bare trivialiteter og gamle morsomheter.

Det 60-tallsopplegget hvor alle følelser kunne være vedtatt av Samfunnet, eller antagelig enda strammere, Kirken, ellers takk, det ga oss nok trygghet, på en måte, men bare på en måte, for jeg husker redselen for at mine foreldre skulle skille seg, og på en måte, igjen, skyldtes det kanskje mest frykten for at de konfliktene som alle måtte merke, enda de nesten var uten lyd, som udetonerte bomber, redselen for at de da skulle eksplodere.

Hele greia hadde det i seg, sånn som jeg husker det, en lukket verden, klar for store endringer, fordi det ikke var plass til små.

Og det gjorde de jo til slutt, detonerte, ekteskapet tok omsider slutt for mine foreldre, jeg ventet på det i sikkert ti år, og selv om jeg ikke likte det, i en alder av 23 faktisk ikke, renset det jo luften en god del, og jeg kunne snakke i hvert fall friere med begge to.

Men kjærlighetsforhold uten problemer…hvor kommer den ideen fra? Tror noen på den? 

I forhold til egne barn vil det selvfølgelig også alltid være problemer og feilskjær. Det er blant annet det vi kaller arvesynden, enkelt og greit, og ikke bli så streng at du tror du ikke kan gjøre noe med den, for det går an, men ikke tenk heller at den ikke finnes i utgangspunktet. Kall det hva du vil, men vi er vel ikke født perfekte i endelig forstand, men veldig levende og med muligheter i mange retninger. Vi har jo havnet inn i en familie og en kultur og en familiekultur, og alle gjør vel det de kan for å leve, og tilpasse seg, og det motsatte, bryte mønstre og gjøre nye ting.

Både i kjærlighetsforhold og barneoppdragelse må man løse problemer.

Noen blir vel høye på perfeksjon, eller er strenge på en eller annen måte, og hvis jeg møter barn som har sånne litt autistiske tendenser, så anbefaler jeg dem ofte å finne en aktivitet hvor de har bruk for perfeksjon, så livet slipper å bli for mye sånn.

 Litt tåler man kanskje, som samboer eller foreldre eller barn eller venn, i hvert fall venn, det er lettere.

Ellers spørs det jo hva man tåler.

På hvilken måte man er sær, spørs jo også litt – igjen – hva man er født inn i og hvilke behov man har. 50- og 60-tallet måtte naturnødvendig skape frikere, fordi ting var så perfekte og totalt fastlagt, og jeg fleipet alltid med at mine barn kom til å bli motsatt.

Tendensen kan jeg faktisk se, men hva det kommer av og hvor det bærer hen vet jeg heldigvis ikke helt, til tross for alle mine meninger. Jeg bør prøve meg frem også, ikke bare kjøre på med egne meninger, begge deler, forhåpentlig med litt forstand og i hvert fall litt forsiktighet, og utholdenhet når det trengs. 

Det at man blir gammel og sta må jo være én grunn til at tenåringer er vanskelige. En av barnas oppgaver er å oppdra sine foreldre, sa jeg alltid, passe provokativt, og jeg mener jo det, det burde jo være et samspill og ikke et diktatur. Det er uansett ikke så lett å se seg selv og det man er vokst opp i, og med barn får man urfordringer.

Men det er jo også meningen.

Tar du naturvitenskapelig utdanning eller jobber med matematikk (de tingene henger vel tildels sammen) antar jeg at du har noe bruk for en skikkelig nøyaktig hukommelse, du kan ha bruk for å være litt autistisk, rett og slett.

Ikke minst som forsker kan det vel være litt sånn, hvor du også har bruk for integritet, som i forvansket eller ubehandlet form kanskje kan komme ut som overfølsomhet for andres meninger eller innspill. Akademikere vil selvfølgelig le og si at sånn er det jo å være akademiker, men helt alvorlig mener jeg det er noen likhetstrekk mellom “sykdommen” eller sykdommen autisme og fenomener i yrkeslivet som, hvis vi ser dem, kan hjelpe for eksempel barn på veien frem mot et liv, ikke bare mot en diagnose.

Et nøyaktig forhold til tall, da, snakker vi om i dette tilfellet, det finnes andre typer nøyaktighet.

Ikke siter meg på at alle forskere er på den ene eller den andre måten, men det kan være sånn. Og elementer da, i livene til noen.

Musikk er også til en viss grad sånn at du har bruk for å være sykt nøyaktig noen ganger, når du skriver musikk, for eksempel, du kan ikke være så veldig usikker når du gir en musiker et partitur, du må ha tenkt helt ferdig når det gjelder notene eller ideen.

Og det er et system i det, som ikke er helt likt livet, selv om det finnes en forbindelse. Man kan godt si at det ligner litt på sånne leker man gjør når man er liten, hoppe over lavaen og sånt, bare gå på hvite heller, eller den autistiske galskap med den ene lille steinen som aldri kommer riktig på plass.

Det som er av system i musikken er blandet opp med den sjelelige eller kroppslige galskap, bevegelighet, dans, villskap, hva som helst, mykhet, som er den andre enden av skalaen i kunsten, eller det andre elementet. 

System og galskap, kan man jo si, med litt humor.



Vår kultur

Kultursider Posted on 07 Dec, 2019 15:03

Norsk kultur er ikke et uvesentlig tema i min verden, selvfølgelig, jeg er musiker og gjør en masse annet som har med kultur å gjøre. Men det er også et tema i dagens politikk, mildest talt.

Den der 17.mai-tale-filosofien, som rommer en ekstremt liten del av norsk kultur idag. Den finnes, men i mine kretser var – ofte – tradisjonelle saker ikke sett på som særlig interessante. Vi ville ha nye ting, og både fant dem og lagde dem.

Men så spørs det hva vi vil gjøre, da, med vår egen kultur og tradisjoner, i en verden som er ny på mange måter allerede og som på en god del måter er i ferd med å bli ny.

For det første, det som sees på som standard norsk, mainstream, liksom, er mye smalere i vår bevissthet i dag enn det som finnes historisk. 

Det er en påstand jeg ikke kan helt dokumentere enda når det gjelder mat, men når det gjelder klassisk musikk, som Ja, vi elsker, salmene og for den saks skyld marsjene som spilles av korpsene er avleggere av – og Grieg og Halvorsen og Svendsen, som de aller fleste kjenner musikken til også uten at de kjenner navnene – hele dette feltet er utrolig mye bredere enn det som har vært skal vi si allmennkunnskap, det vi snakker lettvint om og som følelsesmessig danner mye av grunnlaget for den der nasjonalfølelsen som noen er så redde for å miste.

Nå begynner det å bli spilt andre ting enn Grieg, Johannes Haarklou, for eksempel, samtidig med Grieg, omtrent, som ble presentert som en uinteressant komponist da jeg studerte musikk, Monrad Johansens tidligere verker, Alf Hurum, Agathe Backer-Grøndahl, altså, det er en haug med folk.

Hjalmar Borgstrøm, Pauline Hall, den siste ikke akkurat nasjonalromantiker, men interessant. Ludvig Irgens-Jensen, som skrev en innholdsrikt og hørbart.

Som jeg har sagt, et lite gløtt inn på Nasjonalbiblioteket i notebunkene, og man finner stykker av komponister jeg aldri har hørt om, med sånn passe høye verknummer, utgitt og alt i orden, så man ser jo at det må være masse mer.

Hvis man er bare bittelitt hobbysosiolog skjønner man vel? at det samme må være tilfelle med andre kunstarter. Jeg har bladd litt etter kunst på nettet, og der også dukker det opp det Aftenposten i gamle dager ville kalt mesterverker, av for meg like ukjente malere, og som noen sikkert ville elske å ramme inn i gullramme og stå i giv akt ved siden av.

La dem bare det, jeg er mer interessert i kunsten enn i gullrammen. Når det er så mye, skulle vi ikke få se noe av det? Bare det å se en masse malerier av Harriet Backer, en av mine favoritter, som jeg aldri hadde sett før, var jo en opplevelse på Nasjonalgalleriet for noen år siden. Dessverre gikk jeg glipp av Kitty Kielland.

Det utvider vår bevissthet om oss selv.

Hvis man får ræva i gir og gjenåpner Nasjonalgalleriet med en del av denne kunsten, for eksempel, så hadde vi kommet et stykke på vei. Det er sikkert mer enn nok til både å fylle det nye Nasjonalmuseet eller hva de skal kalle det, og de gamle bygningene med ting og med kunst.

Ibsen har også helt sikkert en alt for dominerende rolle både i norsk litteratur og i norsk bevissthet. Han fortjener ikke å bli satt i skyggen, men å måtte slåss litt for seg selv, mot…tja, har vi ikke en ganske stor bokhylle å ta av også? Jeg har lest alt for lite klassikere, men Bjørnson, Lie, den remsa der, de kunne vel også både tenke og skrive. Og det finnes helt sikkert andre, under overflaten, så å si, akkurat som i musikken.

Ibsen var vel også nokså opptatt av å markedsføre seg selv. Uten forkleinelse for det han skrev, men han er ikke den eneste vi har.

Grieg gjorde visst akkurat det samme, sa en skotsk musikerkollega en gang, reiste rundt og spilte og promoterte sin egen musikk ganske mye, ifølge henne.

Jeg er lei for å måtte si det, men norsk kultur, norsk kunst, ble misbrukt av nazistene.

Når man ser på de filmavisene som er lagt ut så vi faktisk får se dem, kan man nesten begynne å skjønne noe av den motviljen mot klassisk musikk som jeg har møtt så mange steder i Norge i hele mitt liv, faktisk, for det renner over på lerretet av Grieg og Svendsen og Halvorsen og faktisk, noen av de andre komponistene jeg også snakker om, kommentert med det noe i retning av de vi pleide å kalle kraftpatriotisme da jeg var tenåring – satt sammen til ett bilde av Norge.

Kanskje vi skal være glad for at denne kjipe delen av tysk kultur var så enøyd i forhold til oss, at de så så lite av oss, og at det førte til at de ikke misbrukte alt vi hadde, men holdt seg til de tre, faktisk mest, eller den stilen.

Kanskje det var NS som var sånn, eller kanskje alt var annerledes enn jeg sier. Jeg har ikke sjekket, bare sett på og lyttet.

Fascisme er, såvidt jeg kan skjønne, blant annet at man slipper taket i motforestillinger, man konstaterer at jamen, vi hadde jo rett, og så går man løs på alt og alle…som ikke har rett. Man avslutter diskusjonen.

Ifølge en selv og de man får med seg på det. Rett i alt, får man selv tro etterhvert, for i et diktatur gjelder én lov, én sannhet, og gjerne én mann.

Det kan jo hende man hadde rett – i noe. Men det finnes ikke det menneske født som har rett i alt, vi er ikke laget sånn, og det er vel en begrunnelse for at dialog og ikke monolog burde være det fremherskende, i et demokrati. Man mangler en bit av hele sannheten, eller en bit av så mye sannhet at det man gjør ikke blir helt feil.

Man kommer vel kanskje ikke lenger enn det.

Tregere, men tryggere, sto det faktisk i min samfunnsfagbok på videregående, om demokratiet.

Man er kanskje så vant til det der nasjonale preget fra “gamle dager”, på en måte, jeg føler det i hvert fall sånn, det var jo ikke bare der og av nazistene Norge ble fremstilt på den måten, mange gamle filmer klinger litt sånn, musikken, altså. Populærmusikken fra før krigen klinger litt i samme retning. Hvis de små klippene fra nazi-regler om synkoper, altså enjkelt sagt jazzrytmer, er ekte…sorry, mine kunnskaper er for dårlige. Det var i hvert fall mange populære sanger osv som ikke hadde spesielt avansert rytme, det jeg har hørt, i hvert fall.  Jeg leste en gang at når ragtime dukket opp på den musikalske scenen, i USA i slutten av 1890-årene, så fantes det tanter, mødre, som ikke likte den rytmen. Den var ragged, fillete, derav navnet, tror jeg. 

Man skulle ikke være fillete i den tiden.

Men kvalmen ved å høre Grieg samtidig som man rett etter ser filmopptak fra Youngstorget fullt av folk med løftet strak høyrearm…jeg skjønner ikke helt hva som skjer med meg, før det plutselig dukker opp et opptak, en reportasje, med norsk folkedans og ordentlig opptak av felemusikk fra samme anlednihg, folkemusikk, som jeg elsker, og når jeg blir kvalm av å se og å høre det, da skjønner jeg at propagandamaskinen har laget noe i mitt hode som jeg ikke kan ha der.

Men det der har etterlatt oss i en merkelig tilstand kulturelt sett.

Og jeg har ikke en gang sagt et ord om alt som også kom, vel både før og i hvert fall etter krigen, og som også finnes i vår historie, musikkhistorie, impresjonistiske impulser, modernisme i jeg tror ganske mange varianter, jazz, rock, for pokker, i dag alle slags genreblandinger og nyskapninger overalt – skulle ikke alt dette høre hjemme i norsk kulturhistorie? En landegrense er jo bare en strek på kartet på én måte, og de som slåss for kjøttkaker og nekter å spise amerikansk kjøttpudding har visst ikke noe problemer med amerikansk musikk og kultur, selv om den jo ikke opprinnelig er fra Løten eller Hardanger.

Og det er vel greit det, hver får like det de vil, og bruke det til det de vil.

Jeg spiser gjerne kjøttkaker, og sushi. Eller amerikansk kjøttpudding, det var en skikkelig hit i familien en lang periode.

Jeg snakker meg bort som vanlig.

Poenget var, tror jeg, at vår nasjonale plattform – fra langt tilbake – er mye bredere enn vi tror.

Mat er blitt et tema, også, og jeg er temmelig sikker på at dette gjelder mat også. Ikke noe land kan ha så få retter som de der ikoniske rettene som liksom skal være alt vi har. Det er ikke det at det ikke er godt, det er det er det at det er så få ting.

Forresten dekker språket også over variasjon, tradisjonsretter med samme navn er ikke alltid samme rett i forskjellige deler av landet.

Og jeg mener fortsatt at norsk, tradisjonell kultur er gjenkjennelig som norsk kultur, den er ikke lik svensk eller dansk eller engelsk eller annen kultur, men mange ting ligner selvfølgelig. Det har selvsagt vært påvirkninger og innslag fra alle mulige andre steder og tradisjoner. Vi har tatt inn ting, fått med oss ideer, og gjort dem til våre, eller bare brukt det  til det vi hadde lyst til, der vi har hatt lyst. Og vi har vært sære og beholdt ting lenger enn andre og blitt egne

Det er vel også helt fint.

Digresjonen skyldes kanskje at det er masse følelser i politikken for tiden (når er det ikke det?) – og  noen er redde for sin egen kultur.

Men da får det gå opp for dem at de ikke er norsk kultur.

Ingen av oss er det.

Det finnes mange varianter, selv om det fantes en grunnfølelse og kanskje fortsatt gjør det på visse felt.

Dessuten er det temmelig stor påvirkning fra nettet og vel andre medier også.

Museene passer jo på kulturen vår – sørger for at vi ikke mister vår egen historie. Kulturskolene gjør det samme, og mange andre kulturaktører.

Kulturen og kunsten utvikler seg også, alltid, i forskjellige retninger.

At gamle ting, fra langt tilbake, lever i beste velgående er jo også fint.

Du får ikke meg inn i en bunad, til tross for at jeg fortsatt elsker landet og gammaldans og andre ting som jeg faktisk også vokste opp med. 

Vi får finne hverandre side om side, og så blande og lytte og gjøre det vi føler for.

Norge finnes.

Men ikke bare vanlig kaffe og bløtkake, selv om det også er en genial kombinasjon, det ene skaper behovet for det andre, man får lyst på den kaffen av bløtkakestykket man spiser.

Vi må passe på naboens kultur også, eller akseptere at kulturlivet gjør det, for det finnes mange varianter av norsk kultur, det finnes faktisk hauger av folkekunst og -håndverk og hauger av godt utdannede komponister i europeisk tradisjon, malere, amatører og proffer, rockemusikere, gode unge popsangere, rappere, vi har masse.

På kulturskolene finnes det også mere enn mange vet, og jeg har bare som pianist og vikar undervist i alt fra Beethoven til Adele, som for de som ikke vet det er en av de mest populære sangerne blant dagens tenåringer, i hvert fall blant jentene. Det er ikke dårlige sanger, og jeg har hørt noen skikkelig bra fremføringer på nettopp kulturskoler, hvor det ofte er mere musikalsk tilstedeværelse enn i originalversjonene i hvert fall på YouTube. For barna undervises faktisk av musikere, de vet hva det vil si å spille, stå eller sitte på en scene og få sagt det man skal, nå frem til publikum. 



Norsk

Kultursider Posted on 03 Dec, 2019 19:16

For mange ord, i grunnen, men poenget er vel omtrent at det høres ut som om de har tilpasset seg Jehovas vitner, ikke muslimer, og særlig mye har de ikke gjort utenfor boka, hvis noe.

Jeg kan legge til, fra egen erfaring, at jeg aldri har møtt blant det vi kan kalle praktiserende muslimer, noe annet enn positive meldinger og følelser overfor tradisjonelle religiøse høytider, jul og påske osv., eller mot andres religion i det hele tatt. Buddhister ble av en jeg traff en gang nevnt med stor respekt, også, det hørtes ut som om det var en sannhet i hans miljø eller hans familie.

Det er lenge siden de begynte å ønske meg og sikkert andre god jul i butikken og sånne steder, og det virker da bare som om de synes  det er koselig, kanskje de har en liten fest selv og spiser sammen, mener jeg noen har fortalt, sånn som vi også gjør.

De forventer ikke at vi kjenner deres religiøse fester, og det er jo litt sløvt av meg å ikke henge helt med på når de er, men til mitt forsvar kan jeg si at jeg heller ikke er av de ivrigste katolikker når det gjelder de egentlig tallrike katolske festdager. Jeg går i kirken og jobber det jeg kan for det jeg tror på, basically, og synes stort sett det fungerer som arbeid for…tja menneskene, håper jeg.

Det hender de blir litt lei av at jeg ikke husker hvor de kommer fra, men jeg er nå en gang litt musiker med hodet i skyene når jeg ikke har det helt andre og klarere steder, og hvis man ikke kjenner meg, høres det mange ganger ut som om jeg faktisk ikke henger helt med, særlig hvis det er ting jeg ikke har rukket å sette meg inn i.

Det synes jeg vel generelt jeg gjør. Men den måten å angripe problemene tror jeg ganske mange har, kanskje spesielt i Norge, og ikke bare musikere heller. Det høres rotete og tilfeldig ut i begynnelsen, men hvis man får stilt et par spørsmål til, begge veier, er det ikke sikkert man er så dum som noen da tror. Gidder man å bruke tid til å sjekke ordentlig hva folk rundt en sier, vil man kunne oppdage nye poenger fra kilder man ikke hadde tenkt på, og man kan komme til å nå frem til reell uenighet, ikke bare skinnuenighet, noe som vel ofte er lettere å takle.

Og selvfølgelig enighet.

Vi er ellers, jeg og mine muslimske naboer, hvis vi kommer så langt i samtalen, enige om at vi alle skal det samme stedet når vi en gang dør. Gud er Gud uansett hvordan man ber, og noe mer enn det gidder jeg ikke tenke om akkurat det, akkurat som jeg tar hvem som helst i hånda, uavhengig av politiske meninger eller bakgrunn forøvrig.

Det har hendt jeg har gått for langt og blitt krass over et kafébord, og jeg prøver i hvert fall å trekke meg tilbake og be om unnskyldning, i så fall, det synes jeg er rimelig, når andre ikke har sagt eller gjort noe galt, annet enn å være litt uenig med meg.

Jeg synes vel det virker som om omtrent alt av krasse kommentarer om muslimer kommer fra folk som ikke kjenner noen muslimer. De baserer seg kanskje på Koranen, på sin måte, og jeg håper jeg som kristen ikke blir møtt alt for hardt med Bibelen, for der står det mye rart, særlig hvis man tar det ut av enhver sammenheng og ikke bruker hodet. Det tror jeg overhode ikke er meningen.

Jeg synes, religion eller ikke religion, at det er riktig og ok å holde litt fast i sin egen kultur, men det synes også alle de “innvandrerne” jeg snakker med, de forventer også at vi er de vi nå er, og så kan vi snakke sammen og spørre om ting. Jeg er jo ikke så tradisjonell av meg, og det kan jo sikkert også være en overraskelse for noen. Men jeg kan vel det meste av det gamle, siden min familie også begynte der, så for de som er interessert, kan jeg gjerne fortelle.

Men det er faktisk en stund siden tradisjonell julefeiring og det vi kaller tradisjonsmat var den eneste norske kulturen, jeg forlot eller egentlig bygget videre på de tingene for ganske lenge siden, og kommer tilbake til det mere sporadisk. 

En diskusjon om sånne ting er helt på sin plass, og jeg regner da virkelig med at omtrent enhver lærer bruker anledningen nettopp til å snakke om sånt i klassen, det ville hvert fall være så normalt at man egentlig ikke trenger å si det. 

Problemene renner faktisk mest ut av pensjonister som ikke har kontakt med hverken de hyggelige sidene ved innvandring eller de reelle problemene som finnes, og de er vokst grundig opp i en tid hvor dette enkelt og greit ikke fantes. En god del av de som snakker bor ikke en gang fast i Norge.

Jeg vil anbefale folk å ta den kaffen med noen som et eller annet lyst utenlandsk hode inviterte til, i en diskusjon i Nordlys for noen år siden.

Kom gjerne til Oslo. Det burde ikke være så vanskelig, hvis man ellers er normalt sosial, å finne noen på en kafé å snakke med. Dessuten finnes det språkkafeer for utlendinger som vil lære norsk, og det finnes matkurs med utenlandsk mat, konserter, og andre ting. Det er nok av treffsteder, og jeg tror at det er typisk for mange av de organiserte, her, i hvert fall, at det mangler norske.

Finn en kultur som gjør deg nysgjerrig, eller en hobby, og se hva som skjer. Det trenger jo sånn sett ikke være mere enn å spise godt eller høre noe bra musikk, men jo nærmere du kommer menneskene, desto mere ser du vel om inntrykkene dine stemmer eller ikke. Og én samtale eller ett spørsmål er ikke nok.

Positiv nysgjerrighet, det er det som skal til for å lære noen å kjenne.

Jeg synes også det er litt pinlig å spørre hvor folk kommer fra, og så oppdage at de har bodd her la oss si i 20 år.  Selv jeg, som er positivt innstilt, lever – også – i min egen verden.

Men jeg går også hjem etter å ha drukket kaffe eller øl, sjekker mine egne kilder, dyrker mine egne tanker litt og gjør mine egne ting.



Kjønnsroller 2000-style?

Kultursider Posted on 01 Dec, 2019 16:52

At det finnes menn som ikke kan oppføre seg. har jeg selv sett, det kan være pinlig, faktisk å være flue på veggen når noen snakker ikke minst til utenlandske kvinner. Jeg ser kanskje ikke helt for meg at det samme går overfor norske kvinner.

Men når det er sagt, finnes det faktisk forhold og situasjoner hvor nettopp norske kvinner har alt for mye makt, og også for stor definisjonsmakt. 

At hvert individ, hver person i verden og i landet, har sin egen historie gjennom livet og sin egen familiebakgrunn er ingen i tvil om. Men litt mer kan man gruppere for å prøve å forstå hva som skjer i samfunnet, og det kan alltids være diskusjon om hvordan man tenker seg de gruppene.

At patriarkatet fantes, og nok tildels også finnes, i hvert fall deler eller rester av det, ser jeg på som et faktum. Man kan tenke på gammeldagse kjønnsrollemønstre når det gjelder arbeid, fra ikke så gamle vitsetegninger om kvinnelige ministre med uniform (det hadde de visst rundt 1900), til det gamle bondesamfunnet, som jeg ikke har så mye direkte erfaring med, men som jeg har vært i kontakt med gjennom venner og besøk. En standard arbeidsfordeling har det vel vært noen steder, mannen ute og kvinnen inne, men den gjelder nok ikke like mye i alle deler av landet, og fiske var jo også en viktig næringsvei med såvidt jeg kan se og skjønne nokså annerledes levevaner eller hva man skal kalle det. Han – eller var det hun – fiskarbonden som det snakkes mye om nordpå, har levd i en annen rytme enn både store og små bønder på Østlandet, virker det som, og med en annen arbeidsfordeling i hvert fall de tider hvor mannen var på havet, rett og slett. Han var jo ikke der, så kona måtte jo ta ansvaret.

At samarbeidsforholdene, måtene å organisere seg på, kanskje har vært annerledes er for meg bare en gjetning, men det finnes sikkert kunnskap om det.

Det finnes klisjéforestillinger, generelt “fra gamle dager”, om at mannen skulle være hovedforsørger, og til en viss grad har det også vært sånn. Jeg vokste opp midt i en sånn brytning, min mor var hjemmeværende, ikke så veldig etter egen vilje, tok utdanning og begynte å jobbe for alvor da jeg var tenåring.

Det gamle samfunnet, hvis det var ett samfunn, hvis det var ens. Det tror jeg egentlig ikke helt på.

Men har mannen uansett hatt all makt hjemme?

Det tror jeg mildest talt det finnes mere enn ett svar på.

Når mannen var på jobb, på jordene, i skogen eller på kontoret – måtte ikke da kvinnen, kona, ta det som var hjemme? Inkludert barneoppdragelse, kanskje?

Sjømannskulturen har hatt sine akutte problemer på dette området. Jeg har selv en bestefar som var til sjøs halve året, og som ble feiret med bløtkake og saker når han kom hjem, ble det fortalt, det var visst stilen i Vestfold når hvalfangerne kom hjem. Man kan tenke seg at det kunne komme en litt odde farsrolle ut av det, for å si det med litt for vanlige ord.

Fravær er vel stikkordet i det hele tatt for den generasjonen fedre og våre problemer som barn av dem. Det kan selvfølgelig skyldes andre ting enn fysisk fravær, men særlig i den tiden…var du borte, så var du borte, enda mere enn nå.

Jeg har møtt kommentarer fra litt nyere tider, min barndom, om menn som “alltid var på jobb” – eller som var borte uker eller til og med måneder i strekk på grunn av jobb – og det kunne nok være drøye ting for kona som da var hjemme. Det ansvaret, særlig med barna, bør jo noen ta, selv om det jo finnes en masse historier hvor det der ikke har gått så bra, hvor ingen har helt klart å ta det ansvaret.

Men snakket man om det? Diskuterte man problemene, prøvde å finne ut av det?

Noen familier har vel vært heldige nok til å ha gjort det, men kanskje ikke alle.

Det er lett, også for meg, for lett, å begynne å fordele skyld, ikke minst fordi jeg føler menn ofte får skylda for problemer i familien. Jeg har hatt mine runder med begge foreldre, om mange ting.

Når det er fysisk vold i en familie, så er det ofte menn som gjør det (men vel ikke alltid) – og det legges i perioder ut slagord om at en ekte mann ikke slår en kvinne, for eksempel.

Nei.

Men hva med den psykiske tilstanden til et kjærlighetsforhold? Et parforhold er vel egentlig en slags basis for en familie, i hvert fall skulle det til for å lage barn.

Det finnes kvinner som mener at mannen har bortimot all skyld for trøbbelet i familien eller i forholdet – de selv “gjorde jo ingenting”.

Rent bortsett fra at man ikke så lett ser sine egne svakheter og problematiske atferd med sitt eget blikk, kan det jo hende det stemmer at noen av dem ikke gjorde noen ting.

På visse måter.

Er det akseptabelt å ikke være fleksibel i et forhold?  Å mene at “sånn er det med den saken” – og ikke hverken ønske, ville eller i praksis gjøre noe med kommunikasjon og diskusjon? Å ta praktiske avgjørelser fordi man vet best? Å kuppe barneoppdragelsen?

Hvis man er en overveiende praktisk type, bør man ikke i det minste ha en bevissthet om at man er det og godta at ord er et akseptert middel til å løse konflikter med?

Det er vanligvis menn som oppfattes som problemet i mere “vanlige” familieproblemer også, de er liksom praktikere, ingeniørtyper, kanskje, eller bilmekanikere eller hva som helst. Menn kan ikke snakke, bare gjøre.

Det finnes sikkert i massevis, men sorry, vi har ikke enerett på det problemet heller.

Når det gjelder kvinnelig autoritet, finnes det familier hvor mor er gitt all makt i himmel og på jord, og hvor faren nærmest er tildelt rollen som Jesus, man skal være snill mot ham, for han er akkurat kommet hjem fra en slitsom jobb, han gjør jo alt for familien ved å jobbe, han er en snill mann, som man skal respektere.

Selv for meg høres det ut som 1850, men det finnes faktisk. 

Dette er sikkert ikke normalt, mainstream, noe sted, men det finnes.

Det finnes døtre, spesielt, som virker som de ikke har kommet på ideen at man skal forlate sin far og sin mor…at man skal løsrive seg fra opphavet og ha en selvstendighet, egne meninger som skiller seg fra mors, for eksempel om nettopp familie, om nødvendig gi f i hva mamma eller pappa sier og kjøre sitt eget løp.

Det vil jeg si er naturens gang. 

Jeg føler at det også, blant annet, er generasjonsforskjeller når det gjelder alle disse tingene, hele problematikken med kjønnsroller og forholdet mellom kjønnene.

Det går faktisk ikke helt an å snakke om kvinner generelt eller menn generelt i denne diskusjonen. Man burde differensiere, dele inn litt etter type relasjoner, kanskje. De profesjonelle har forhåpentligvis gjort det for lengst. Jeg generaliserer også, jeg ser det, men egentlig fokuserer jeg på delproblemer.

De problemene som snakkes om og vitses om og klages om blant de som er såkalt eldre, ligner for meg fortsatt mye på de problemene som kom på banen under den såkalte kvinnefrigjøringen på 70-tallet.

For mange yngre er vel det et tilbakelagt stadium, men kanskje ikke for denne aldersgruppen. Det høres ut som en del av den helt relevante klagingen på kvinners manglende stemmer, at de ikke fikk komme til orde, at deres meninger ikke ble tillagt vekt, at de måtte ta hovedansvar for husarbeidet…det gamle samfunnet, kan man vel si, som jeg i min boble trodde vi var ferdige med. Men noen har jo ikke en gang begynt på det der, virker det som.

Men de familiene som har en mater familias som bestemmer alt, og ikke en pater ditto, har helt andre problemer som egentlig ikke er ordentlig kartlagt. For dominerende kvinnelig autoritet…har det vært et seriøst tema?

Jeg mener det er på tide det blir det. Det bør ikke ta vekk oppmerksomhet fra problemer rundt menns makt, men dette er også en ting.

Man må altså passe på å ikke hive noen barn ut med badevannet, jeg mener ikke at noen rettigheter, generelt, ikke bør finnes eller bør kuttes på, ikke for kvinner heller, men som sagt, i noen familier er maktfordelingen skeiv i en annen retning enn det som er klisjeen.

Jeg mener også det finnes noe som heter mannlighet og kvinnelighet, mannlige og kvinnelige egenskaper.

Jeg mener ikke at man skal definere noe sånt på en lettvinn måte, jeg mener vi alle er begge deler, og det er slett ikke alltid lett eller relevant å si at det er sånn på bestemte måter. Jeg har ingen problemer med å akseptere homofili, alle slags blandinger av identitet og holdninger og oppførsel, så lenge den som er den han eller hun er har det bra med sin identitet og sitt liv.

Men derfra til å si at det ikke finnes menn og kvinner er å gå for langt. Jeg har i hvert fall en rett til også å bestemme at jeg er en mann med de og de egenskapene, og forsvare dem i en diskusjon. Jeg har en personlighet fra naturens hånd, men jeg former også mitt eget liv til en viss grad.

Det er ikke dermed sagt at enhver kjiphet eller skarp kant får lov til å bli realisert ukommentert.

I offentligheten er det helt ok å diskutere disse tingene, hva som helst.

Jeg er heller ikke blind for mennenes synder i historiens løp, privat og ikke minst i politikk og krig. Det var jo mennene som styrte, stort sett. Kritikken fra kvinnehold på disse tingene er ikke bare relevant, men nyttig.

I mitt privatliv har jeg større rettigheter enn i det offentlige liv når det gjelder å utforme min egen posisjon og mitt eget liv, uten at noe dermed skal tas prinsipielt vekk fra samfunnsdebatten.

Vi har en del skarpe kanter i diskusjonene for tiden, men jeg føler også at de fleste tross alt slipper til. Jeg synes ikke situasjonen er akkurat mørk når det gjelder diskusjonene, men vi lever i en brytningstid og må jo prøve å håndtere det.

Har man hatt de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene i en familie og trenger å komme løs fra det, kan man jo i grunnen bare plukke fram all litteraturen om emnet fra 70-tallet og se om man kan bruke den til noe. Nye bøker finnes sikkert også.

Som kommentar til de “eldres” situasjon kan man kanskje si at det er noe annet å være pensjonister sammen, kanskje med ny kjæreste, enn det er å bo sammen når en eller begge er i jobb? Mere tid, mere kos, hvis man er heldig, kanskje også mere problemer, jeg vet ikke. Kanskje flere muligheter når det kommer til stykket, økonomien er jo for mange av dem også atskillig mere ordnet enn tidligere i livet.

Jevnt over er vi også bedre utdannet enn for en eller to generasjoner siden, vi har forhåpentligvis mere selvtillit, litt mere å stå på mentalt, og ikke  snevre interesser heller. Det er en del muligheter, hvis ikke gamle mønstre ødelegger dem.

Som sagt, dette er ikke mine problemer, egentlig. Tvert imot. jeg vokste opp på 70-tallet, midt i nettopp kvinnefrigjøringen, og ble en smule most, som mann, av at kvinner rundt meg trengte plass.

Når jeg sier det sånn høres det ut som om de ikke trengte det, at de burde skjerpet seg eller latt være med å komme seg løs, men det er jo ikke riktig og ikke ok. De trengte jo alt det der, og forhåpentligvis fikk de så mye av det som de klarte å få, til fordel for sine døtre og for oss alle.

Jeg mener ikke dette ironisk i det hele tatt.

Den bevegelsen er åpenbart heller ikke helt ferdig, ikke minst i de familiene som har harde mødreregimer trengs det nettopp kvinnefrigjøring, reell frigjøring. For mye styrke skyldes ofte virkelig svakhet, som noen har påpekt, manglende evne til å artikulere sine behov eller finne en plass som med rimelighet kan passe en.

Men det gikk noen ganger ut over sønnene den gangen, og det gjør det nok fortsatt.

Det var ikke så hyggelig å vokse opp i så mye snakk om hvor ille menn var, og fortsatt er det jo en masse kritikk mot menn fordi de er menn.

Det kan jo også være relevant, dessverre, akkurat som det kan være relevant å kritisere kvinner fordi de er kvinner. Baksnakking og lureri er mere kvinnelige synder, tradisjonelt, da, mens vold, verbalt eller fysisk, dessverre er våre problemer når det virkelig er problemer.  Men det siste synes godt, det var jo en av fordelene med min far også, man visste i hvert fall noenlunde hvor man hadde ham, selv om det mange ganger kunne være et ubehagelig sted, nok en gang verbalt og psykologisk, mens mors arbeid i kulissene tok mange år å oppdage. Hun innrømmet ting når hun ble stilt overfor dem, når jeg hadde funnet et eller annet som jeg aldri hadde skjønt hvor kom fra, men hun gjorde det ikke før, og om hun gjorde de tingene bevisst eller ikke, og med hvilke begrunnelser, det fikk jeg aldri vite.

Livet kan være vanskelig for alle.

Mye av mine oppsummeringer er virkelig generaliseringer, les det som det, det finnes hauger av andre tendenser også i den tiden og i mange familier. Mange ting, også i min familie, var hyggelige og ok og motsa det jeg beskriver.

Poenget er allikevel at dette også fantes.

Jeg vil si at i et forhold, når man er kjærester, kan man kanskje sette opp et slags ideal i at man bør respektere hverandres arbeid og tanker, at man hvis man liker å være sterk mann-svak kvinne, gjør det skal vi si som en liten lek, et spill som også finnes i et forhold, men som i hvert fall ikke burde gå ut over den første typen respekt, de to tingene befinner seg for meg i to atskilte sfærer, de er ideer om forskjellige ting.  Man kan hoppe fra den ene verdenen til den andre, ikke helt uten sammenheng, men kanskje nesten. Litt skuespill her, mere realiteter der, kanskje.

Jeg har hatt forhold til kolleger som også var veldig givende på det profesjonelle plan, man digget hverandres ting, kom med nyheter man hadde funnet og hadde det gøy sammen på den måten også, bygde hverandre opp yrkesmessig.

Det er kanskje en bonus man ikke alltid får, men jeg har også en sånn primitiv greie i meg, at jeg vil vise en kvinne at jeg kan et eller annet, så hvis jeg har en kjæreste som ikke skjønner eller respekterer det jeg gjør…sorry, det nytter ikke, tror jeg, jobb er for viktig i mitt hode.

Det er altså ment å virke den andre veien også.

Når det gjelder flørting og sjekking, så er den kanskje fortsatt pågående diskusjonen litt vanskelig å gå inn i på avstand siden jeg ikke kjenner Trond Giske og ikke vet helt hvordan ting har skjedd, men jeg tenker igjen at det går et visst skille, kanskje, mellom arbeid og fritid, privatliv og jobb.

Jeg synes ikke man skal bruke for mye jus for å løse disse problemene, hvert miljø, arbeidsplass, får finne en løsning på dem – også. Men noen prinsipper kan jeg kanskje kaste ut:

Det går en grense ved fysisk vold.

Jeg synes kanskje ikke det er så mye mer å si om akkurat det, hvis man holder fast noen fysisk, eller virkelig drikker dem fulle eller gjør ting når de sover…det er et lovbrudd og et overgrep. Gammeldagse oppfatninger av liksom damers oppførsel holder ikke. Et virkelig nei er et nei. Man kan også huske på at en kvinne også godt kan ødelegge en manns liv, det gjøres bare med andre midler enn fysisk vold.

Så får man ta med i beregningen at flørt også er et spill, og det synes jeg man får holde på med så mye man vil, men alle bør respektere at det finnes andre regler som trumfer det spillet, begge parter kan i prinsippet si at nå er det ikke noe spill lenger, nå går jeg hjem eller et annet sted. Ferdig med det, liksom, sorry.

Og som sagt, om ting skjer på en arbeidsplass eller i en setting som har med jobb å gjøre – eller privat – er også en forskjell. På byen eller på fest representerer man i utgangspunktet seg selv, og har man en jobb hvor man er i offentligheten, må man vel selv vurdere om man ødelegger for det man gjør, jobben eller organisasjonen, eller jobben og organisasjonen får vurdere det. Jeg synes kanskje vi andre burde ha litt slakk og ikke skrike opp om alt,  men det er helt ok å ha en debatt om hva som helst, så lenge alle kommer tilstrekkelig til orde. 

Når det gjelder alder tenker jeg kanskje det går en nedadgående kurve fra ens egen alder og nedover, sterkt styrt av hensiktene fra begge sider og personlige hensyn, sterkere jo større aldersforskjellen er.

Absolutte prinsipper omfatter i min verden som sagt voldtekt og misbruk av mindreårige. Ellers tenker jeg vel at man ikke helt kan og ikke helt bør forutsi ting. Frihet har også en verdi.

Hårsårhet kan jo komme av alvorlige ting, men man får kanskje passe litt på at ikke en fleip blir helt ulovlig i offentligheten.

Det kommer jo også an på hva som ligger i bunnen av den fleipen. Noen argumenterer faktisk med at en fleip bare er en fleip og ikke trenger å vurderes som noe annet, men det er jo ofte bare tull, både fordi humor også har et helt vanlig saklig innhold som man kan snakke om, og fordi humor brukes til alt mulig, angrep og forsvar og taktikk og sikkert andre ting. Norge renner jo over av understatements, vitser med dobbelt bunn, flertydige utsagn, hint og andre symbolske og kryptiske meldinger over en lav sko. Det er vel derfor utlendinger ofte ikke skjønner noe av oss, fordi selve offentligheten forventes å være saklig som et barberblad, eller for tiden, kanskje mere som en bajonett. 

Det hadde jo også vært deilig å komme dit at vi kan leve med hverandres dumheter sånn noenlunde, ikke forlange perfeksjon av hverandre i for mange sammenhenger. Det fordrer jo selvfølgelig en viss selvbeherskelse i noen situasjoner, og en viss toleranse i andre. Det er vel ikke meningen at forholdet mellom kjønnene skal være underlagt virkelige lover i alt for stor grad, altså de som forhåpentligvis står i den tjukke røde boka så alle kan lese dem.

Hva ungdommen finner på har alltid vært en hodepine for enkelte eldre, og skal vel også være det. Der bør det vel også være rom for en viss uforutsigbarhet. 

I det hele tatt, dynamikk, mulighet for endring til en viss grad, alt kan i hvert fall ikke være fastlåst.

I et parforhold vil det jo alltid være visse konfliktmuligheter, og det samme gjelder i samfunnet. Det gjelder vel heller ikke helt de samme prinsippene og reglene på de to nivåene, for forholdet mellom kjønnene.

Redigert etter publisering.



Bakken i Kongsvik

Kultursider Posted on 29 Oct, 2019 19:26

Jeg må kanskje ta litt forbehold når det gjelder den der treffsikkerheten i “Kongsvikfamiliene”, siden jeg ikke kjenner vestkanten godt fra innsiden. Og, når jeg ser på det en gang til, er jeg i hvert fall litt usikker på om det er like jordet, alt sammen, om det faktisk har ordentlig kontakt med virkeligheten sånn skuespillmessig. Det skulle jo ha det selv om det er en parodi, sånn at man skjønner eller ser litt av veien fra fornuft til galskap i livet til den som finnes på skjermen.



Klær

Kultursider Posted on 29 Oct, 2019 02:12

Jeg er ikke helt sikker på hvilke regler det rammes av, men ingen ville la en lærer jobbe uten klær. Hvis noen hadde funnet på noe sånt ville det vært et stunt, ikke noe annet.

Knapt noen ville også la kvinner hvor øynene synes gjennom en brevsprekk jobbe som lærer.

Hijab er i den grad uproblematisk i sammenligning. Jeg har, som jeg har sagt en del ganger, undervist elever med hijab og liksom “annerledes klær”, og hadde ingen problemer med kommunikasjon eller kontakt.  Noen strøk, noen gjorde det sikkert bra, jeg husker ikke helt, annet enn at det var alminnelig hyggelig hverdagsliv, sånn som det er når man er lærer.

På gata går det etter min mening ikke an å instruere befolkningen om hva den skal ha på seg. Det antrekket der blir uansett ikke mer enn en kuriositet på våre breddegrader.

Men man kan jo tydeligvis snakke med dem også,  vanskelig kan det ikke være å omgås, tross den merkelige vanen å dekke til ansiktet. En kvinne med mann og barn og barnevogn på slep snakket til medpassasjerer på T-banen i London, om man kunne sitte sånn eller sånn, på den måten man nå gjør på bussen eller t-banen. Så isolasjonen er…vel, ikke total. Alminnelig sosial tilpasning fantes faktisk i dette tilfellet.



Next »