Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

«Alle» har vært opptatt av frihet, lenge, og de  positive sidene av det er selvfølgelig bra, man kan gjøre mere hva man vil. 

Men et menneske inneholder dessverre ikke bare hyggelige ting, og akkurat nå er det grunn til å si noe, det er vold i gang mange steder, jeg tror noe av grunnen er - frihet. Det er greit å være uenige, men krig er kollaps.

Noen vil tilbake til gamle dager, men løsningen på kulturproblemene, det som har med levemåte å gjøre, er å finne fram til ny kultur som kombinerer gammelt og nytt, eller som aksepterer hverandre.

 

Skygger.

Ikke verdens verste rollefigurer

Kultursider Posted on 17 May, 2022 18:29

Befriende, på mange måter, å se Joachim Triers siste film “Verdens verste menneske”, selv om jeg da jeg leste tittelen lurte på om temaet var den ekstremt dårlige samvittigheten som kvinner kan ha, men det handlet ikke om det, eller så har jeg misforstått litt, i hvert fall snakket en av personene i filmen, en bifigur, i grunnen, om den som ikke er skikkelig idealist, nok til å la politikken gå ut over forholdet, omtrent. Også et poeng, selvfølgelig, som man kan ta hit eller dit…

Jeg kan selvfølgelig bli litt sur over at byens intellektualitet nok en gang får en litt klein behandling i norsk film, denne gangen er vel samtalene fra en…intellektuell familie sånn noenlunde troverdige, litt mere enn i Jan Vardøens “Høst”, i hvert fall, hvor de samtalene fra et lignende miljø var ren parodi, i en ellers fin film, og ikke ment som parodi. 

Men ikke minst Aksel, hovedpersonen, Julies første kjæreste…hans rolle må jeg tenke over. Han er i historien vokst opp i Oslo et eller annet sted, virkelig byen, vel ikke i en sånn svær hage som familien tydeligvis skaffet seg seinere, arkitekttegnet av jeg husker ikke, pappa eller morfar eller en annen i slekta hans.

Han er i filmen rimelig selvopptatt, må man vel si, tegneserieskaper i en eller annen underground-fasong, og kjæresten må henge med på det også i situasjoner hvor han tja, burde tatt seg bedre av henne, kan man jo i hvert fall tenke. 

På sitt eget dødsleie, langt ute i filmen, har han mer enn et glimt av kontakt med seg selv og spør naturlige spørsmål, hvis man skal kalle det for det, et større nærvær, i hvert fall, i noe annet enn seg selv – Julie, hans tidligere kjæreste, er i den situasjonen blitt gravid med ny kjæreste, kommer allikevel på besøk på sykehuset fordi hun ikke helt har sluppet tak i Aksel, og det blir et sterkt møte, selv om han også glir tilbake til sin egen verden selv da. 

En nokså selvopptatt figur, eller en som er litt fastkjørt i sin families ideer om familie, for eksempel. Men vel troverdig og også sympatisk, særlig de scenene på sykehuset er jo sterke.

Enda mere selvopptatt er familien hans, som med en gang hun kommer, ikke evner å stille mer enn ett fornuftig og medfølende spørsmål til sin nye svigerdatter på hennes første besøk hos svigers, det er en avstand og litt en kræsj som ikke blir ordentlig ryddet opp i, selv om det sies mere og skjer mere utover kvelden.

Det blir jo også litt parodisk, en god del lenger uti, med de uttalt himmelfalne eller klagende kommentarer eller hva man skal kalle det, fra Aksels foreldre, når sønnen har solgt et tegneserieprosjekt til et kommersielt foretak, og både han og foreldrene synes det er skikkelig dårlig (de bruker kanskje ikke akkurat de ordene) – men at forlaget har kuttet ett rompehull i serien. Virkelig ikke bra, liksom, det var jo et betydningsfullt rompehull.

Det kan jo sikkert være litt vanskelig å bevege seg fra underground til kommers…

Men den scenen er i mine ører ikke helt troverdig, de som faktisk lager provoserende kunst har vel en litt røffere språkbruk, ville jeg tenke, og foreldrene deres, hvis man kan generalisere…jeg har litt problemer med å tro at ingen ville flirt litt av et sånt poeng, at de isteden sitter og diskuterer helt alvorlig og fornærmet og til og med lei seg på sønnens vegne, som om det skulle vært designet av en klassisk brudekjole de snakket om, eller noe annet helt borgerlig og harmonisk og uprovoserende, ikke underground med sånn passe grov humor.

Det kan hende jeg er dårlig orientert.

Jeg leste jo ellers Robert Crumbs tegneserier da jeg var tenåring, “The family that lays together stays together, het det vel et sted…en kommentar til et litt annet slagord var jo det…og jeg hadde stor nytte av at noen sa og skrev og tegnet sånne ting, uten at jeg noen gang har hatt noe ønske om å leve ut akkurat det…eller mene at verden skal være – sånn, heller, helt. Poenget er å ha en sikkerhetsventil, hvis det er det som trengs, og en måte å forandre holdninger, når det også trengs.

Og humor, for all del.

Poenget den gangen det kom ut, var å kræsje tenkemåter som ble gjort til helligdommer og helt uforanderlige. Noen ganger må man slå seg løs fra fastlåste levemåter eller tenkemåter…

I min alder (58) blir man selvfølgelig stilt overfor spørsmålet om hva man skal sette istedenfor de tingene jeg noen ganger fortsatt vil kræsje, og det er ikke alltid enkelt å svare, bortsett fra at kanskje i noen situasjoner – i samfunnet – noen kan leve på den ene og noen på den andre måten uten at det gjør noe, noen ganger må det tas en sjanse og det er bra at en eller annen stuper ut i det ukjente på vegne av oss andre, atter andre ganger vet jeg virkelig ikke og må bruke tid på å finne det ut. 

At noen lever regelmessig eller “ordentlig” plager meg ikke uansett, det er ikke min sak og folk er som regel hyggelige uansett hvis de får være omtrent det de er…men bare jeg kan plukke det jeg vil til min livsstil og la andre ting ligge uten å føle meg forpliktet til å leve på én bestemt måte.

Idealet er vel for meg heller ikke nødvendigvis å leve helt på kanten, men å ha muligheten til å gjøre det hvis jeg vil eller må, eller ha friheten til ikke å følge andre når jeg ikke vil det.

Jeg klarer ofte ikke å leve sånn, jeg føler meg ofte bundet, men vil det, i hvert fall i perioder.

Handlingen i filmen er jo også ei jente fra Hønefoss som møter Oslo, også vestkanten, kan man vel si, en bit av den, den er heller ikke én ting.

Grunnen til å henge seg opp i og diskutere virkelighetsnærhet eller ikke i figurene i filmen er både at skuespillet i norsk teater og film lenge var for stivt til å fungere helt på scenen og på lerretet, og at en del miljøskildringer rett og slett manglet, fra variasjonen i samfunnet, eller var for klønete eller enkelt tegnet til å virke riktige eller fornuftige og interessante. Jeg skal prøve å passe meg for å si for mye siden jeg ikke har vært mye på kino de siste årene, men i hvert fall, en av grunnene til at dette er kult er nettopp at det meste av rolletegningen virkelig begynner å fungere. Vi trenger å se oss selv, på den måten kunstneren ser oss, for å ha kontakt med oss selv, med vår egen kultur, og selvfølgelig på nye måter og ikke entydige bestandig, ellers blir vi jo bare stående stivt der vi er. Sånn sett er bevegelsen inn mot det virkelige Oslo ikke ferdig, tror jeg.

Men Julie selv er levende og i den forstand tydelig, og det gir en følelse av å puste i bytilværelsen.

Det er mange sider av hennes rolle og Renate Reinsves rolletolkning, endringer i personligheten eller i følelser ettersom hun blir forelsket, hun er lei av hans selvopptatthet, ønsker å gjøre noe skikkelig gærent og gjør det vel såvidt, kan man si. Å gå inn på en vilt fremmed, stor fest og sjekke opp en fyr er jo litt av et stunt, og redsel er kanskje den eneste følelsen jeg savnet i akkurat den situasjonen når jeg skriver om det nå, men i filmen reagerte jeg ikke, det funka. Hun og Eivind, som ble kjæreste nummer to, lå jo ikke sammen på første date…men de gjorde jo litt andre private ting sammen på den festen som man må le av.

Interessant at de satt der en hel kveld og sa så mye – vel omtrent uten å røre hverandre fysisk, jeg husker ikke helt. I hvert fall var det en usynlig strek mellom dem som var der i hele den sekvensen. Scenen hvor de røyker en sigarett sammen og den ene puster ut og den andre inn den samme røyken er jo magisk.

Men interessant at begynnelsen på det forholdet er laget på den måten. 

Forholdet til Eivind har vel også en god bit frihet i seg for hennes del, når det først skjer, både fordi han ikke er pretensiøs, ikke blir spist opp av jobben sin eller glemmer henne på grunn av det, og kanskje, først, fordi han ikke har like mye av den biten av intellektualitet som her er litt koblet med kjedelig, Eivind er mere direkte følelsesmessig.

I tillegg har han noe sopp på lur…som frembringer en del heftige hallusinasjoner – også et stunt i hennes liv. Han er fortsatt en fyr som tar vare på henne, her også, på den måten at han vet noe om hvordan bad trip eller det å sveve langt ut kan være, tror jeg, og hun kommer vel ut av den kvelden eller natta også, med beina på bakken.

En hengiven kjæreste er han vel kanskje også, mere.

Men hun hiver hans manglende intellektuelle interesser i trynet på ham på et tidspunkt, og besøker Aksel på sykehuset når hun oppdager at hun er gravid. Helt ferdig med Aksel er hun ikke, og ikke så rart at hun går uansett siden han er alvorlig syk. 

Det jeg synes er litt rart med ham er ikke at han fortsetter diskusjonen selv når totalt absurde poenger kommer opp, en skikkelig grov vits – men at han liksom bare synes det er interessant, ikke morsomt. Grov humor er vel gøy også, og noen ganger interessant…men ok.

Som kvinneskikkelse er Julie tydelig, og troverdighet i spillet er ikke et tema, endelig, hun er fra Hønefoss (jeg har ingen kjipe fordommer, tvert imot venner), ung, litt usikker og allikevel ganske tilstede, hun er som sagt modig (den festscenen), moderne usikker, på et tidspunkt ser hun ut som en kvinne fra et annet land enn Norge, atskillig lenger øst, plutselig. Bare en assosiasjon i mitt hode, kanskje.

Det fantes plutselig også en stivhet og forsåvidt et mørke, selv om det vel bare er et glimt, på sykehuset i en av scenene.

Den stivheten tenker jeg kanskje kan gjenfinnes litt hos faren, hvis jeg har rett, muligens som en slags årsak eller som et annet uttrykk for det samme – faren er vel en som helst ikke går for langt inn eller for langt ned i ting hvis vi skal dømme etter det vi ser av ham. Ikke så dypt eller nøye tegnet akkurat det portrettet, kanskje, men man skjønner i hvilken retning det går, også uttrykksmessig til en viss grad. Det er ofte ganske lang vei fra overfladiskhet eller det at man skjuler ting, til liksom…kontakt med seg selv, eller med det ungene dine vil deg.

Julie har, som mange av oss, problemer med å finne seg sjæl, men viser oss mange interessante stasjoner på den veien.

Distanse til seg selv er jo på flere måter et tema i filmen, hun snakker vel om det selv, når hun slår opp med Aksel, den første kjæresten – hun bare stikker, fordi hele opplegget blir totalt fjernt for henne, på grunn av ham, eller (også) av en helt annen grunn hun ikke skjønner akkurat da. 

Han skjønner ingenting i den situasjonen, sånn sett kanskje en interessant parallell til det samme spørsmålet fra kvinner som ikke skjønner hvorfor mannen plutselig går. 

Det er vel ikke alltid det handler om utroskap, en annen, selv om det godt kan være et tema i en sånn situasjon, og i denne filmen faktisk også, ikke egentlig utroskap, men det finnes jo en annen – også. Hva som er reaksjon og årsak kan jo godt stå åpent, det fordeles ikke noen voldsom mengde skyld, bortsett fra, som sagt, tegneserieskaperens selvopptatthet, som er et normalt argument i en diskusjon om sånne…samlivstemaer. Det høres litt kjedelig ut å bruke det ordet, det er ikke kjedelig i filmen.

Hans reaksjon i den situasjonen hvor hun slår opp avslører jo enda litt av hans kjiphet og hardhet, vil jeg vel si, litt (eller kanskje veldig) tydelige spørsmål om hun vet hva hun ødelegger…det høres jo litt Ibsensk ut, et ekko av kritikk av borgerskapet, igjen, og av hans familie. 

Det er en scene til, hvor man virkelig ser ødeleggelsen eller den virkelige krampen i ham, det må være når han egentlig holder på å dø, det må jo væe en situasjon hvor ikke er mulig å dekke seg så mye mere, eller kanskje han uansett ikke vil.  

So far so good. Vi er alle mer – og mindre – ødelagt på forskjellige områder.

Tenker man på det selv, kan man jo også godt være temmelig tilstede i mange situasjoner, som mann eller kvinne, og allikevel ha et troll i seg man ikke kjenner eller ikke takler.

Hovedtemaet er jo tross alt at hun faktisk finner seg selv i ikke så liten grad, tenker jeg, og fjernhet er ikke det jeg først tenker på i hennes rolle.

Men det spørs jo hvordan man oppfatter seg selv, kanskje, også, og hvordan andre oppfatter deg. Jobb, for henne, er absolutt et tema på den måten at hun fortsetter å jobbe i bokhandel gjennom hele historien uten at hun vel akkurat brenner for det, og hun møter jo også en smule nedvurdering av det i enkelte sosiale samtaler, mens til slutt, etter at alt er gjennomlevd, er hun fotograf på egne bein, ser det ut som. I manges liv er jo noe sånt en veldig viktig utvikling.

Det finnes familier som lever i og på en idyll (faren, i hvert fall), og kvinners rolle i en familie hvor det er tilfelle…litt for stort tema til at man kan si for mye generelt, kanskje, men den idyll- eller klisjé-fjernheten kan jo utmerket godt henge med en inn i ens voksne liv. 

Kvinnelig skjønnhet, som jeg egentlig er vant til å assosiere med tilstedeværelse, trenger jo ikke alltid være det. Det spørs selvfølgelig hvilken tilstedeværelse, det kan jo være mye, men her er det ikke ondskap som er det største temaet, hos henne i hvert fall ikke, men utvikling.

I Aksels familie finnes det usympatisk fjernhet, er vel det rette ordet, som går ut over ham, egentlig, og bringes videre til Julie, selvom det plutselig finnes voldsom krangling bak (ikke så) lukkede dører i hans famlie, som jeg ikke vet helt hva skal bety i filmen bortsett fra at det forstyrrer både det forsøket på idyll og de unges forsøk på kanskje også…idyll akkurat da, der de ligger på rommet sammen, på altså svigersbesøk. 

Krangling eller annet trøbbel skjer jo som kjent…i så mange familier. Verst når det ikke krangles i det hele tatt, vel, da smeller det totalt, til slutt.

Man får absolutt sympati til slutt for Aksels frustrasjoner og person også, men med hans familie er jeg nok en gang litt usikker på realismen i alle karaktertrekk eller familiesærheter.

For å komme med terningkastet, en meget severdig og fin film, Oslo er nok en gang sett fra en fin vinkel, sommernetter er vel den fineste tiden å være i byen.



En viktig film

Kultursider Posted on 16 May, 2022 13:13

“Verdens verste menneske” er en viktig film fordi den fremstiller et helt vanlig menneske fra Østlandet, i Oslo, på en måte som er troverdig, det er ikke stivt eller unaturlig skuespill i hennes rolle, og filmen er en nokså normal historie fra byen, noe som jeg også har savnet, normal i betydningen – den har følelsesmessige temaer og konflikter som enhver burde kunne kjenne seg igjen i.

Noen av karakterene ellers er litt klisjéfylte, men det er en fin og meget severdig film.

Jeg prøver å si mere om den seinere.



Fascismens røtter

Kultursider Posted on 13 May, 2022 00:59

Beundring overfor soldater, fascinasjon over fjærdusker, hatter som setter noen mennesker over andre mennesker.

Lydighet hvor det burde være kritikk, ydmykhet, eller var det ydmykelse? hvor det burde være selvrespekt og en normal holdning. Den deilige overbevisning om at noen har helt rett og derfor rett til å ta rotta på de andre som tar feil. Drepe dem.

Den deilige følelsen av endelig å slappe av og slippe å tenke.

Overbevisningen om at noen andre vet bedre enn deg selv.

Ikke noe spesielt for Tyskland, men der også.

En vanlig dag – i Preussen på denne tiden? Jeg tviler, selv der.

I dag burde vi i hvert fall tenke annerledes.



Myk landing

Kultursider Posted on 13 May, 2022 00:47

https://www.dagsavisen.no/nyheter/2022/05/12/gutten-sa-sex-er-haram-da-svarte-jeg-hvordan-skulle-du-ellers-vaert-her-i-dag/

Da er vi vel noenlunde på talefot om et viktig tema.



Lidelsen – i kirken også

Kultursider Posted on 12 May, 2022 17:19

En av de virkelig geniale tingene med å gå i kirken…i påsken, og i fastetiden, for meg, var, er, å bli møtt i de jævligste tingene. De greiene som var helt uhåndterlige, så fulle av f, av kaos, av hva som helst du ikke visste hva var, men som tippet deg over kanten, kontinuerlig, hvis du ikke holdt deg fast i et eller annet.

Korsvei er en sånn rekke av bilder fra historien om selve korsfestelsen, eller gjerne to, som finnes i noen kirker, en rekke på hver side av hovedskipet har jeg i hvert fall sett. En situasjon på hvert bilde, eller kanskje symbolsk representasjon.

Det pleide å være korsveiandakter i fasten, frem mot påsken, og hvis det var en prest med tilstedeværelse som hadde det, var det instant hjelp. Terapitime, forsåvidt som hver gang jeg går i kirken, gudstjeneste eller ikke, men sterkere i denne tiden og i påsken fordi…smerten og kaoset var der ikke bare i mitt hode, men i det kirken holdt på med. Jeg hadde et lager av det, som var sprengt i filler og hadde rent over, og det gikk an å få løst opp, tømt ut, få orden på ting.

Langsomt.

Det finnes masse andre måter å finne ut av problemer enn å gå i kirken, selvfølgelig. Samme hva det er, bare det virker, som en psykolog jeg kjenner, også sier. Men dette var for meg livredning.

Det er klart, bare det å gå inn i en kirke kan være et slags valg, du lar deg påvirke, i den grad du vil og i den grad du er påvirkelig, stedet i seg selv har til en viss grad et innhold og en retning. Kirken sånn som jeg vokste opp med den var jo på mange måter plagsomt nærværende, gjennom moralprekener og i det hele tatt mange fastlåste oppfatninger, ikke orientert mot frihet, følte jeg. Fortsatt sitter det ting i meg i den genren jeg ikke liker.

Katolske kirker er alltid oppkalt etter og viet til en bestemt helgen, og det, og de som driver den og bruker den, setter et spesielt preg på hver bygning og hvert sted. Historie også, selvfølgelig, det gjelder jo alle andre kirker også, det finnes folketradisjon og fortellinger, for eksempel.

Alt dette skaper jo noen føringer selv for insidere, og bestemte steder, kirker osv oppsøkes av bestemte grunner, enten det er noe konkret eller bare at man føler seg hjemme et sted.

Eller det motsatte, selvfølgelig, jeg går ikke hvor som helst når som helst og trives ikke med alt alltid, heller ikke med alltid å gå i kirken.

Jeg er også glad for å leve i et samfunn som ikke er tvers igjennom religiøst i noen forstand, det gir meg frihet til å tenke og å gjøre mine egne valg, og unngå det et flertall kunne finne på å dytte på meg av grunner jeg ikke liker eller aksepterer. Jeg har opplevd debatter hvor kirkens folk har hatt et stort behov for korreksjon fra ikke religiøse, normalt rasjonelle, og heldigvis fått det. Jeg håper ikke den dynamikken forsvinner ut av offentligheten noen gang.

Mangel på fast grunn under føttene blir ofte trukket fram av religiøse som et problem for de som ikke har noen religion, og det kan nok godt inntreffe, men virkelig fast grunn sitter så dypt at jeg ikke har noen voldsom tro (!) på at den lar seg definere for nøyaktig som et generelt fenomen. Mange formuleringer og beskrivelser kan dekke det samme.

Jeg fant den i kirken, men som også en som jobbet i kirken sa en gang, noen ganger er det bare meg og min samvittighet, kirken er ikke tilstede. Gud hvis man trenger det, og så har man et hode til å bruke.

Typisk også at han nevnte samvittigheten, som om vi alltid var moralsk på vei over kanten. Men allikevel en posisjon hvor det uansett finnes situasjoner der du, i siste ende, ikke fellesskapet, bestemmer.

Tro i religiøs forstand er også et fenomen som for meg normalt ikke hører hjemme i diskusjoner som berører vitenskap, jeg aksepterer selvfølgelig vitenskap på alle slags områder, og for den saks skyld all annen reell kunnskap. Den kan også bomme, eller treffe, som alt annet vi finner ut eller finner på.

Den menneskelige rasjonaliteten har også sine grenser og bør ha det, men de grensene er både diskuterbare og selvfølgelig flyttbare etter hvert som forskningen og kunnskapen beveger seg, og de er temmelig vide, menneskeheten skjønner ikke akkurat lite, selv om vi ikke skjønner alt.

Jeg har vel nevnt det før, men jeg har hatt møter, samtaler, både med venner, terapeuter og prester, som har vært virkelig livredning, der og da. I mindre grad kan jo alle mulige samtaler eller hva som helst annet man gjør fungere positivt for en, alle har vel sånne opplevelser, håper jeg, men når du står på randen av tåkeheimen og ikke har mere du kan gjøre, trengtes det for meg andre mennesker. Heldigvis fantes det noen.



La oss beholde litt av virkeligheten

Kultursider Posted on 12 May, 2022 10:40

Kritikk til Friele kaffe for å kjøpe reklame midt i en musikkvideo på YouTube, som en avbrytelse.

Det er en amerikansk vane som burde…avbrytes.



Arbeit macht frei

Kultursider Posted on 11 May, 2022 18:24

https://de.m.wikipedia.org/wiki/Arbeit_macht_frei

Å gi seg til å rangere menneskers verdi…

Kommer det opprinnelig fra Kierkegaard? Jeg kjenner ikke hans filosofi særlig godt. Å si at nazistene forvrengte noe som egentlig var fornuftig…

Definisjonen av arbeid kan i hvert fall ikke bare omfatte lønnsarbeid, heller ikke bare fysisk arbeid. Også i dag er det folk som tenker sånn…når de ikke tenker seg ordentlig om.

Menneskets verdi kan merkes i det øyeblikket noen kommer inn i rommet som du er glad i, eller som du legger spesielt merke til. En sånn opplevelse har verdi, varig verdi, du glemmer det ikke, den kan hjelpe deg, og kanskje den du ser også.

Beauty is in the eye of the beholder.

Produktet av et menneskes arbeid har en pengeverdi, en markedsverdi, hvis det kommer så langt som til et marked. Alle burde vite at markedsverdi slett ikke alltid står i et fornuftig forhold til anstrengelsen ved arbeidet, selv om det kan gjøre det.

Én gjenstand har en verdi for den som får den eller har den. Én handling også. Alt som er gjort i god hensikt, med anstrengelse eller overvinnelse, stor eller liten, kan kalles arbeid. Forsåvidt ting som er gjort med en kjip hensikt også, det krever også arbeid…

I en snever tankegang jobber ikke handicappede, ikke tiggere, sigøynere ofte heller ikke. Er man brutal i denne sammenhengen og korttenkt har de altså ikke verdi…men bare det at de finnes gir noen noe.

Det gjelder tross alt også alle. Alle har en positiv betydning i en eller annen sammenheng, selv om alle også skaper problemer.

I en annen type snever tankegang har avvikere ikke verdi, folk med en annen seksuell legning enn flertallet, for eksempel. I dag har noen grepet ideen om at det dermed ikke finnes kjønnsforskjeller, og det synes jeg generelt er å dra det for langt. Det finnes en form for basis, og det finnes mange varianter.

Verdi overfor Gud, hvis man er religiøs, har alle. Humanetikere er generelt veldig opptatt av menneskets verdi.
Ikke dermed sagt at alt man gjør eller alt man er har samme verdi, men jeg vil tro at mye man gjør har en blandet effekt. Man kan vite noe om det, men vel som regel ikke alt om virkningene av det man gjør. Best å ha litt slakk til syvende og sist.

Arbeit macht frei sto også på fabrikkene til IG Farben, som blant annet leverte gift til gasskamrene.

Jødenes eiendom ble jo konfiskert, kanskje også ut fra en mistenksomhet overfor deres bidrag til samfunnet, jeg vet ikke.

Overfor deres arbeid, i så fall, eller overfor deres person.
Det finnes en uvane, å overdrive sin egen vurdering, oppfatning, av et annet menneske, å sette vedkommende for høyt eller for lavt, og bruke en sånn oppfatning til for mange ting.



En grense for alt

Kultursider Posted on 03 May, 2022 22:22

Prekenen i domkirken på søndag handlet blant annet om ledelse, og det poenget at man også må passe på at de man er leder for har fri av og til, ledelse for…hvile.

Godt poeng i en tid med mye stress.



Next »