Den profesjonelle amatør

Jeg helte en h… masse estragon i panna i dag, sikkert 3-4 teskjeer, åpnet feil ende i boksen.

Siden jeg nå har dårlig råd for tiden gravde jeg det og smøret over i en annen panne, og lagde en saus av det. Det var litt seterrømme i skapet, så jeg blandet i det sammen med litt thaisaus og andre ting. Fortsatt moderne, kan man jo si, men smaken av fløtesaus bragte meg tilbake til barndommen.

Estragonet oppførte seg forresten plutselig som en grønnsak, det minnet om spinatstuing eller noe sånt siden det var så mye av det, og grønnsakstuing som saus eller tilbehør kan være ganske godt, synes jeg.

Asterix & Obelix gjør som sagt narr av vikingene når de kommer på besøk fordi de spiser fløtesaus hele tiden. Og joda, det var en del av min barndoms festmat, mest, med lammestek eller noe sånt fulgte det jo med stekekraft med fløte i.

Nå driver jeg alltid og plukker på tradisjonene, heller tabascosaus i tyttebærsyltetøyet og i kålrabistappen og til og med i fløtesausen, og synes generelt at en tradisjon er noe som utvikler seg.

Det får man gjøre som man vil med, men det der å dra hjemmefra og ut, mentalt eller kulturelt, og geografisk når det passer, og så komme hjem igjen innimellom – er kanskje et poeng. Jeg så et intervju med en musiker en gang som sa noe sånt: Han spilte mange forskjellige slags musikk i mange genrer, det kunne gå for seg sikkert over år med forskjellige prosjekter, men en gang imellom måtte han «hjem», altså til den genren som var hjemme for ham, og holde på der litt, nok til å kunne finne roen eller noe sånt, og finne energi til en ny reise i en eller annen retning.

Jeg synes det høres ut som en fornuftig strategi. Her jeg bor slipper man å bruke mange penger på fly- eller togbilletter hele tiden, man kan bli hjemme og spise afrikansk, indisk, spansk, italiensk, mexikansk osv. Det har skjedd noe når det gjelder norske ting også, men jeg har ikke rukket å sjekke det helt ut. Ideelt tenker jeg at det kuleste hadde vært en by med begge deler, verden – i Norge, på den måten vi nå vil ha det, vi som er gjester, og litt som de vil, de som driver stedene også, ellers blir det vel ikke skikkelig gøy. 

Mjød er i ferd med å bli en greie, jeg må på polet en tur, og jeg traff to bartendere på byen her om dagen som snakket seg varm om det og andre ting som lignet. Fermentering.

Sånt er jo nye eventyr i hverdagen. Schouskjelleren var i hvert fall en adresse, jeg tror de var i ferd med å lansere noe eget i den genren jeg snakker om. Det finnes visst ting i butikken eller på polet.

Hvis noen blir nervøse av for mye snakk om vikinger, og det kan jo være grunn til å være litt ettertenksom, så tenker jeg at det går an å ha tunga rett i munnen, og følge litt det pluralistiske slagordet om at vi gjør omtrent det vi har lyst til, jeg har ikke tenkt å glemme hverken kristendommens historie (den inneholder jo som kjent riktig kjipe sider og interessant filosofi) – og heller ikke rasjonalismens fremvekst, rasjonalisme i hverdagslig forstand og i vitenskapelig, som jeg ikke synes skal gå for langt, men seriøst, ikke for kort heller.

Men vår historie er vel interessant.

Litt forsiktighet i forholdet til meninger om naboens sysler er sikkert ok, og en god porsjon positiv nysgjerrighet. 

Noen snakker så ufattelig mye og høyt om norsk kultur, men jeg lurer for det første på om det er folk som er veldig usikre på den selv? Mange eldre bor utenlands og vet ikke hvordan det er å leve her for tiden, mange bor ikke sammen med folk med utenlandske røtter, og mange, selv om nykommerne er i nabolaget, snakker ikke noe særlig med dem. Noen har en bakgrunn som faktisk er preget av minoritetstilhørighet enda de er liksom rotnorske, og vi er virkelig ikke gode til å jenke til ting bestandig, heller. Hver mann for seg selv, det er en sosial uvane når den dras for langt. Jeg trenger også min egen ensomhet, men den er grunnlaget for å snakke med andre.

De samme tror de vet hva norsk kultur er, og selv om jeg ikke er i tvil om at de er norske, er jeg det også, og våre vaner er neppe sammenfallende på alle områder, ikke en gang i det tradisjonelle bestandig.

Det som er sammenfallende er vel en stil, en tone, som man kan kjenne igjen. Det vedkjenner jeg meg.

Men jeg oppdaget da jeg flyttet til Nord-Norge at fiskegrateng, hvis vi fortsatt snakker om mat, ikke var den retten jeg var vokst opp med selv om begge var en grateng med fisk, og plukkfisk har jeg opplevd å få kassert av en fra et annet sted i landet, det var ikke plukkfisk, det jeg lagde, fikk jeg beskjed om, selv om det jeg hadde lagd, nok en gang var omtrent det jeg altså var vant til hjemmefra.

Det virker som om språket, ja, norsk, ja, dekker over en masse forskjelligheter, og selv om noe kanskje rett og slett er kamuflasje, er det også en viktig del av kulturen i Norge – at det har vært ganske mye rom for hver enkelt til å improvisere innenfor de mønstrene som har eksistert. At vi alle er så store i kjeften og at mange liker å krangle med naboen hører definitivt med til vår historie, og så skjer det vel at de som er aller mest storkjefta enten tror de har monopol på å vite hva som er norsk, eller til slutt reelt får et slags monopol.

Og så går de kanskje hjem og hører på Elvis, det er også ironisk, ikke fordi det er noe galt med det, men fordi det mases om norsk, litt for mye. Nei, jeg er vel ikke sikker på om det alltid kommer fra samme kant, de to tingene.

Uansett, jeg hører overhode ikke bare på norsk musikk, jeg heller. Men det også.

Jeg synes man skal ta vare på norsk kultur, og jeg synes, jeg kan si det enda en gang, at det å gjøre det gir et grunnlag for å møte andre kulturer. Blandinger av genrer er dessuten så vanlig idag, både innen mat og musikk, at det ikke burde være rart. Holder noe på å dø ut som vi ikke vil skal dø ut, så bør vi prøve å gjøre noe med det, og det skjer vel også. Museer finnes, for eksempel.

Og så er jeg litt lei av å holde på med det der dem og oss for mye. Hudfarge, jaha, er du vokst opp på Vestlandet, sa du? Hvor da?

Neida, kultur er interessant, men vi kan jo snakke politikk også, eller noe helt annet. Jobb.

Men egentlig har det vært temmelig mye variasjon i vår kultur, selv i hardcore tradisjonelle tider.

Har du funnet deg selv nå?  Vet du hva du har?

Jeg har begynt å grave i norsk klassisk musikk og funnet en masse, og jeg har funnet litt innen kunst, hvor det nok pgså finnes mere ukjente ting, og jeg er temmelig sikker på at hvis jeg utvider til mat kommer det til å dukke opp nye greier der også. Jeg tror helt ærlig at krigen må ha låst fast en del ideer om oss selv. Det er tydeligvis igang et skikkelig arbeid med å tenke igjennom hva som skjedde de årene, på andre måter og områder, mest, kanskje, så dere som er der, please, ikke stopp det når kulturen også begynner å dukke opp fra den støvhaugen som har lagt seg over deler av den.

Jeg synes det er på tide å slutte å surmule over naboens kultur og snakke ned hans eller hennes musikk eller mat.

Litt mere toleranse oss imellom, så kan vi ta den med til de som allerede har vært her i noen mannsaldre.

Norge finnes, denne sommeren finner vi det visst på nytt alle sammen. I sommerferien. La det der bli til selvfølelse, ikke bare overdreven selvtillit, og ro fordi man bor et fint sted.

De finnes jo i andre land også, da…

Men med litt egen trygghet skulle det være mulig å være litt raus, møtes på ordentlig og kna opp våre sosiale muskler litt. 

En klem er bedre enn et slag i trynet.

Jeg hadde sikkert prøvd det ut før, men et egg til frokost stekt i fettet fra oksekjøtt fra i går, jeg følte jeg måtte prøve en gang til. Det var smør og stekefett fra kjøttet.

En av ungene liker oksekjøtt spesielt godt, og har lært seg å steke så det smaker supert. Der, klarte ikke å unngå litt skryt, ikke minst en omtale til av det matpedagogiske prinsipp at hvis man lager det man virkelig har lyst til å spise, så smaker det gjerne godt.

Det måtte litt ekstra salt til på egget, og jeg unnslapp heller ikke min egen krydder- og tabascoisme…

Jeg hadde noe melk stående og lagde kakao til.

Et poeng som finnes i jeg tror forskjellige østlige medisinske tradisjoner, er om det man spiser gjør en varm eller kald. 

Det er sikkert mere avanserte overlegninger rundt temaet enn akkurat det, men jeg kan i hvert fall merke at jeg generelt er varm, og at jeg spiser for mye fett og drikker for mye kaffe, som føles som om det får meg litt opp på grillen, og melk og melkeprodukter får meg ned og magen i litt mere orden. Rømme er en favoritt i perioder, og jeg tror kanskje ost også i hvert fall ikke driver opp temperaturen.

Jeg vet ikke om akkurat det der for min del alltid har med hissig temperament å gjøre, selv om det finnes en klisjé i spåket i den retning. Man kan jo også være i stand til å holde på seg selv, så å si, selv om man er på kokepunktet av en eller annen grunn, og så få det ut konstruktivt på en eller annen måte.

Kaffe kan for meg virke sånn at jeg blir veldig kraklisk, mens som sagt melk nok mere mildner humøret. 

Kanskje det er derfor ost står sist på menyen, i hvert fall noen menyer, i Frankrike, man skal skilles som venner eller noe sånt.

Den typen antagelser om en kultur er jo et skudd nesten i blinde, men kan fungere som en lyskaster inn i et landskap man ikke kjenner.

Man vet ikke om man ser noe i en annen kultur eller om det er bare innbilning, men man trenger uansett sånne glimt av et eller annet for å kunne danne seg et ordentlig bilde etter hvert som man beveger seg innover. Fordommer…ordet har gjerne en negativ klang, men det brukes også faglig som beskrivelse av de antagelser om det fremmede som man må ha i hodet, eller i hvert fall ofte har, på forhånd, for å kunne danne seg et noenlunde sant bilde etter hvert som man får svar på de spørsmålene som måtte dukke opp. 

Da justerer man jo oppfatningene, og man må ha noe å justere. Noen ganger er det noe i det man trodde, andre ganger er det helt feil. Ideene kommer jo ofte først fra ens eget hode, hvor det kan være rotete og ryddig om hverandre.

Sorry, ja, redigert etter publisering.

Litt beroligende er det jo:

Man antar at viruset eksisterer anslagsvis 2-3 dager ute i det fri før det løses opp og blir borte, og det tåler ikke UV-lys, altså ikke sollys.

Dråpene vil også fort tørke opp utendørs hvis det er sol, og stoffet blåser lett vekk når det er tørt.

Regner det, spyles det lett ned og ut i kloakken.

Blir man smittet er det mer sannsynlig at det skjer innendørs og i nærkontakt med andre.

Et inntrykk som en forsker hadde fått var at det er mere stabilt, altså at det holder seg lenger, på glatte overflater, enn på klær og hår osv, men det inntrykket er ikke basert på forskning om akkurat det, så vidt jeg skjønte.

https://www.itromso.no/meninger/2020/06/09/Mangel-på-samfunnsansvar-Microsoft-22025797.ece

En interessant nyhet og et godt poeng at dataverdenen påvirker språket og kulturen i stor grad.

Jeg er vokst opp i Asker, og jada, samme sted som Märtha Louise og Haakon Magnus vokste opp, den gangen bodde jo også kronprinsen og kronprinsessen på Skaugum, så da så, liksom.

Jeg tenkte aldri noe særlig over det, de var alle dager unntatt 17. mai like langt unna som for alle andre i Norge, Sem var et sted vi kjørte til og startet søndagsturen, og når jeg var liten var det vel litt militærporno å titte på gardistene gjennom bakvinduet, de sto ved porten når vi kjørte forbi. Men egentlig var Slottet mere å se på, og det var flere gardister der også, til man gikk lei av alt sammen og konsentrerte seg om noe annet.

Vi ble busset opp på 17. mai, startet vel et 17.maitog til, der oppe et eller annet sted, marsjerte forbi trappa på Skaugum, på innsiden av huset, og jeg kan vel ikke huske at jeg så noen av de såkalt kongelige særlig tydelig.

Hjemme var det heller ikke spesielt mye snakk om dem, jeg kan huske pappa dra noen vitser om «krompen» og vi fulgte kanskje opp med «krompa» for også å være morsomme.

Bortsett fra det ble de ikke gjort narr av, men heller ikke akkurat hyllet. Vi hadde noen skikkelig gamle portretter av kong Haakon hengende på hytta, og syntes det var morsomt at sånne pleide å henge på do.

Det var en måte å holde ting på plass, egentlig. Ikke for høyt, ikke for lavt, eller noe sånt.

Men det var dobbelt for meg, jeg klarte på den ene side ikke å synge Ja, vi elsker uten å grine, langt opp i voksen alder, det kan godt hende det er sånn ennå, og samtidig, før vi fikk barn ble 17. mai tilbragt i senga eller på sofaen med lettvinn mat innen rekkevidde, og kanskje jeg lagde eggedosis med konjakk fordi jeg hadde fått det for meg at det var et eller annet familiemessig med det for min del som jeg hadde lyst til å lage et poeng av.  Bortsett fra det ikke så spesielt. Vi hadde vår frihet, og brukte den til det vi klarte og det vi ville, syntes vi, i hvert fall.

Jeg var nok en slags rojalist allikevel, til kong Olav døde, nok til å stille med de fineste klærne jeg hadde på en spillejobb den dagen, en minnehøytidelighet på en skole, og det ville ikke si særlig fine klær, for jeg pleide som regel ikke å ha sånne jobber som musiker at jeg trengte særlig mye dress og slips og de greiene der.

Onkelen min tok utdanningen sin i forsvaret, men den historien jeg husker er da han sovnet under en gudtjeneste og hadde som jobb å si «Gud bevare kongen og fedrelandet», våknet og merket at det var helt stille i kirken, ble stressa, spratt opp og sa det han skulle si på feil sted i gudstjenesten.

Det sitter allikevel så avsindig dypt i meg at jeg skal jobbe for landet mitt, og hvor det kommer fra vet jeg ikke helt. Det kan være farfar, han var vel ikke akkurat krigshelt, men stakk av med båten til Sverige under krigen, kanskje for å prøve å gjøre noe, endte som skipper på et av de skipene som ble liggende i Gøteborg, var det vel. Jeg vet ikke helt om det betydde noe viktig. Men han var jo i hvert fall voksen under krigen, og to av ungene hans het Ola og Kari, det var vel kanskje en slags demonstrasjon den gangen.

For meg sikkert blandet opp med at han jo var skipper, og det ansvaret det innebærer og kanskje enda mere innebar på den tiden går det vel an, eller nesten ikke an å tenke seg. Jeg har vært nødt til å tenke en del på hvor mye styrke han også hadde, for å overleve mine egne prosjekter. Arven med å ta ansvar skulle jeg ofte gjerne vært fri for.

Jeg burde hatt mye større forsvar mot det der, det tar knekken på meg med jevne mellomrom.

Men uansett, når det gjaldt kongehuset hadde jeg jo tenkeevne selv også, mer etter hvert, og kanskje de gamle også tenkte sånn, jeg så i hvert fall på ordningen som en grei måte å ordne formalitetene på, man må jo ha noen til å klippe litt snorer og ta imot utenlandske statsoverhoder på en høflig måte, og så kunne vi slippe å slåss om å måtte velge en president som jo nesten måtte være politiker, til tross for at selve jobben ofte mangler politisk makt, heldigvis for det i vårt land.

Den løser en knute uten å løse den, tenkte jeg, og jeg syntes ikke det var noe viktig å løse det «problemet» at vi hadde en «leder» som ikke var valgt og som var en etterlevning fra tider som var forbi. De er ikke i praksis våre ledere, men faktisk, mentalt har de klart å holde en slags posisjon som litt påpasselige hvis vi krangler for mye og ellers ka kongen være litt sånn bestefar eller nesten Werenskiolds konger i eventyrene, da er vi vel på kong Olav, han var en av de offentlige personene som man ikke fikk helt taket på, han var vel jobben sin, kanskje, ikke så privat…offentlig.

Ellers holder de seg nokså unna politikken, såvidt jeg kan se, og lever forhåpentligvis sine liv. Det hender jeg synes litt synd på dem, de har ikke valgt å være det de er, de har ikke stemmerett, og noen av dem blir faktisk temmelig dårlig behandlet av media, ja, nettopp, Märtha Louise. Jeg tror det er en hel del mere å si om det hun holder på med enn lettvint fordømmelse.

Men den dobbeltheten…jeg kan ikke skjønne, som Carl I. Hagen pleier å si, at vi skal ha overdreven respekt for de formene som nasjonalstaten er puttet inn i og dekorert med, flagget og alt tilhørende, jeg ser på demokratiet, reell frihet, respekt for medmennesker og et offentlig system som er minst mulig brutalt som mye viktigere enn de følelsene som ligger i nasjonalsanger og symboler.

Jeg synes det virker som om krigen avbrøt en kulturell utvikling i Norge, hvor mange ting stoppet opp på grunn av både innenlandske nazister og tysk invasjon og okkupasjon. Vi mistet kontakten med store deler av vår egen kunst, og jeg vil si kanskje at utviklingen i væremåten, levemåten, den delen av kulturen, stoppet opp, tildels i angst. Jeg er ikke så glad for den ensomheten som fortsatt kan være en grunntone i kulturen og levemåten, jeg håper at vi mer og mer kan snakke sammen og finne ut av det med hverandre og med omverdenen.  Kulturelle forskjeller har det alltid vært mange av i Norge, men vi burde snart være kommet dit som i hvert fall våre naboland i Skandinavia eller Norden har vært lenge, at det nasjonale er mere av en selvfølgelighet, vi har den, men vi trenger ikke å slå den i hodet på folk som flytter hit eller bruke all vår sosiale tid med gjester på å fortelle om oss selv.

Det at vi ikke ha latt oss knuse av en innenlandsk overklasse er jo en stor historisk fordel for oss hvis vi bruker det riktig, jeg ser ikke noen grunn til å gjøre det nummeret nå plutselig. Bedre å plukke frem de gamle tingene, kunsten, altså, og bruke dem på en ny måte, og beholde det vi kan beholde av virkelig frihet. Som jeg har sagt noen ganger, uvanlig mye av kunsten er blitt borte på veien. Dermed kan vi jo godt beholde det vi har laget etterpå også.

Det hører selvsagt med å se hva som skjer andre steder og ta imot impulser, men hvis et helt land enten lar være å lytte til utlandet eller lytter alt for mye, så mangler det en trygghet i midten.

Har man den kan man også ha selvironi, også på det nasjonales vegne. Alle land har sine svakheter, og kan man le av dem, ens egne problemer, altså, så kan man kanskje også møte verden. Å gjøre narr av andre krever ikke mye. 

Det er vel egentlig en kjæresteting, man stoler så mye på den andre at man kan snakke skit om seg selv og regne med at det blir tatt imot på en ok måte. Siden kan det være temaer man kommer tilbake til, begge veier, fordi problemene ikke er borte.

Jeg begynner også bli litt lei av å være så opptatt av det norske, som ikke er én ting, som sagt, det kommer også an på hvem man er og hvor man bor, og det synes jeg egentlig er gøy også, Noreg er stort nok til å treffe mange forskjellige folk og kulturer, hvis de samme er festet nok til sitt eget og rause nok til å servere meg lokal mat og øl og hva som ellers måtte finnes av morsomheter, pølse med vaffel rundt og masse annet rart og ikke rart. Humor har da gudhjelpemeg alltid vært en viktig del av norsk kultur, så skal vi plutselig stå i giv akt igjen?

Det burde man slippe både med Nordraak og Mozart.

Hvis en soldat må stå i giv akt så må han kanskje det, men ikke lag ideologi av det, det hører hjemme i nødvendig underholdning, omtrent, og i fascisme og kommunisme.

Ellers…takk.

Den beste soldat er en som ikke har noe å gjøre, og for at han skal kunne slippe å skyte noen, så krever det politikere som vil ha fred, og det krever en befolkning som vil ha fred.

Og hvis man virkelig mener noe med sånne ord, fred, så er det en fordel, faktisk å kunne ha den avstanden til egen kultur, stor nok til at man i et heldig øyeblikk kan se seg selv med blikket til han som sitter og snakker til deg og si…sorry, ja, det stemmer visst. 

Det er ikke dermed sagt at man gir avkall på alt man har av meninger, øyeblikkelig, selv om man må gi avkall på en av dem, og det er heller ikke sagt at man automatisk gir avkall på alle sine prinsipper og verdier, et ord jeg aldri helt har skjønt, vi har alle en sans for moral og til en viss grad interesser for politikk og selv om ingen  av oss har svaret på alle mulige spørsmål, hjelper denne dobbeltheten oss, vi kan være noe, og allikevel noe annet, jeg har alltid vært skeptisk til – i norsk sammenheng, særlig – å være hugget i ett stykke. Jeg er enige i at ærlighet har vært temmelig utbredt her og at det finnes andre kulturer hvor det ikke er tilfelle på samme måte, men hvor mange innbitte nordmenn har noen svin på skogen når det gjelder penger? Jeg tror mange, uansett politikk. 

Så helt sant er ikke en gang det. Å deale er temmelig utbredt.

Andre kulturer har sine måter å være ærlige og uærlige på som man ikke ser hvis man bare ser sin egen kultur.

En del politiske slåsskamper er nettopp det – prinsipielt fysiske slåsskamper, og de ender som man vet med én vinner og én taper, eventuelt flere tapere. I samfunnet burde det være diskusjoner og kompromisser som var idealet i den forstand at man prøver å få det til sånn, så langt det går. 

Ord har gjerne rom for flere nyanser enn knyttnever.

Ikke dermed sagt at vi skal legge oss flate for ting utenfra, det har vi faktisk også for vane, og det er grunn til å passe på seg selv – også.

Enten-eller – ikke alltid like lurt tenkt.

Husk også på at de som kommer hit kommer hit stort sett fordi de vil til Norge, ofte vil de veldig til Norge, og nei, det handler ikke bare om penger, faktisk er det ikke alle som er så satans opptatt av det på samme måte som vi kan være. De liker i hvert fall kulturen og naturen.

Husk også på at når du går og skuler på folk fordi du tror ting om dem, så er man som innflytter i en sårbar posisjon fordi du ikke er alene om å skule. Alle land har noen sånne mekanismer, men her er de på sitt verste fullkomne, det er i grunnen umulig, noen ganger, å komme inn.

Vi er noen ganger fullstendig ekstreme.

Vi som er vokst opp her med bare hvite og middels rike og middels utdannede folk, vi er vant til det, vi krøker oss bare inn i oss selv enda en gang til og legger på litt ekstra rustning og går hjem til noen som kanskje liker oss, og det er ikke noe ok for oss heller, det er for mye, spør du meg, men vi er liksom vant til det. Jeg synes det skal være lov å si noe om både dette og hint, men vi har ikke vært så gode til å holde måten hverken den ene eller den andre veien på dette. 

Kommer du utenfra er det virkelig ikke lett å skjønne hva som skjer rundt deg eller hva som egentlig er reglene, vi vet det jo knapt selv, så alene har vi vært, og vet vi det sier vi det i hvert fall ikke bort. Det får han da finne ut av sjøl.

For i hvert fall å kunne forklare oss selv og hverandre det, må vi ha den dobbeltheten, man må kunne distansere seg litt og diskutere seg selv.

Man kan ikke bare være seg selv. Det går ikke 100%, uansett om vi er vertskap og noen andre er gjester til å begynne med. Det går ikke uansett, fordi det finnes forskjeller overalt.

Å ha en sånn bevissthet kalles selvrefleksjon, selvbilde, selvkritikk er jo også et ord, og man kan ha holdninger man ikke så lett blir kvitt, og som er der, lenge, i hvert fall, men hvis man vet om dem og fortsatt synes de er litt kjipe, så kan man holde dem så mye for seg selv som det trengs, og si fra til andre om det og le av det og si, sorry…oppveksten, alderen, whatever.

Og nei, man trenger ikke å knuse seg selv av den grunn. For mye dårlig samvittighet er også en nasjonal sykdom.

Leve?

På tide å komme ut av hiet, det er sommer, egentlig.

Før noen setter i gang en krig til, på avstand, mot det de mener er uansvarlighet, tenk over følgende:

Hvis det står en liten gruppe mennesker sammen i en klynge, vet du at de ikke er i familie eller at noen av dem er kjærester?

Hvis man står rolig og er rolig kommer det mindre vanndamp og spytt ut av luftveiene, og det er den væsken viruset eventuelt befinner seg i. Tenker man på akkurat dette når man står der kan man også være forsiktig, selv om man ikke akkurat holder pusten hele tiden.

Mange av de som demonstrerte på fredag brukte munnbind.

Jeg tror ikke alltid…nordmenn…er så lite omtenksomme som noen altså tror.

Jeg mener, når man ikke alltid flytter seg for en som skal inn eller ut av den samme døra som deg selv…det kan være for tidlig på morgenen noen ganger, ok, eller for seint på kvelden.

Men noen ganger er det bare sånn at sorry, nå skal jeg få meg selv ut av trengselen, så kommer du deg fram…

Og så smetter man selv først ut eller inn.

Klossete? 

Selvsagt, ofte, men har ikke det alltid blitt tilgitt, da, så lenge hensikten er ok?

Det er jo kanskje rett betenkt enda en variant av norsk beskjedenhet. La ikke meg ta opp plassen, liksom.

Forholdet mellom kropp og psyke er, skal vi si, et moderne tema.

Som vanlig er dette ikke en fagtekst, men heller ikke helt kunnskapsløs.

Jeg følger lite med i medisinske nyheter utover det som kommer mer eller mindre tilfeldig i min vei. Jeg snakker av og til med leger om ting som angår meg selv, og får kanskje, som vanlig, kan man nesten si, inntrykk av at det kunne være behov for mere kommunikasjon mellom fagmiljøer og resten av oss. Det gjelder jo ikke bare medisinske temaer. Det forskes jo, for eksempel, kunnskap utvikler seg tildels raskt for tiden.

Oppfatningene om kropp og sjel i medisinen er nok forskjellige blant leger, heller ikke noen spesiell eller uvanlig ting i et hvilket som helst fag, men en del av legene vet ting som resten av oss – og jeg – noen ganger gjerne skulle hatt mere del i.

Hvis jeg har forstått det riktig, er problemer med muskulatur, det man i hverdagsspråket kanskje vil kalle vondter her og der, som er mer eller mindre alvorlige, veldig ofte mulig å koble sammen med psykiske plager eller problemer. Enten det er så «enkelt» som stressa perioder på jobben, eller noe mere komplisert, er det et etablert faktum i legevitenskapen, hvis jeg som sagt ikke har misforstått, at det ofte slår ut i vond rygg, smerter i muskulaturen osv., og at man dermed ofte jobber med sånne psykiske ting for å løse de fysiske plagene.

Jeg har forsåvidt sagt dette før, i hvert fall på egne vegne.

Diskusjonen om hvorvidt plager, når de er såkalt diffuse, er fysiske eller psykiske, synes jeg kanskje ikke er helt riktig å definere generelt, rett og slett fordi en personlighet er bygget på så mange måter. Jeg har opplevd, når jeg prøvde å være vennskapelig hjelpende overfor en jeg møtte, som hadde store kroniske smerter, å bli stoppet i min «psykologisering» av problemene.

Til tross for at jeg selv syntes jeg kjente igjen mange av problemene og ville definert dem som psykiske eller som resultat av psykiske problemer, hvis det hadde vært meg som hadde det sånn, tenker jeg etter den opplevelsen at det ikke går an å dytte på et annet menneske en livsfilosofi eller en måte å forstå seg selv som rett og slett ikke fungerer for vedkommende.

Man kunne godt komme til å ødelegge en masse ved å presse en person i en bestemt retning på denne måten, det er jeg nokså sikker på.

At en lege eller psykolog ville kunne beskrive et gitt problem med en bestemt terminologi og en bestemt type forståelse kommer man vel ikke utenom, men konklusjonen min er i hvert fall at en del ting ikke kan defineres generelt som det ene eller det andre, kroppslig eller psykisk, det kommer an på hvordan vedkommende menneske lever, rett og slett, og har levd, og hvordan vedkommende oppfatter seg selv.

Det er noen ganger vanskelig utenfra å la være å kalle det uvitenhet, men jeg tviler på at alle er klar for eller til og med har bruk for all kunnskap som finnes. Noen ganger går det ikke på den måten, og det finnes jo også andre midler enn ord til å løse problemer eller få en videre i livet.

Det kan være flere veier til samme mål.

For noen, og i noen tilstander, fungerer ord, samtaleterapi, for eksempel, godt. Der også spørs det jo hvordan de ordene er gitt og mottatt, om det er god kontakt mellom terapeut og pasient og på hvilken måte osv., men basically, noen ganger er det nyttig, jeg har selv god erfaring med det.

En profesjonell terapeut eller lege vil kunne vite mere enn pasienten om problemet det er snakk om, men da sett fra terapeutens synsvinkel eller måte å forstå tingene.

Forståelse over de grensene kan være et kilent punkt, særlig hvis det er stor motvilje mot å tenke eller mot å forandre tenkemåte. Som sagt, noen ganger kan man ikke presse forståelse på andre, fordi forskjellig kultur kan gi forskjellig tenkemåte.

Men pasienten ville kanskje i noen tilfeller ha mer bruk for å gjøre bestemte ting enn å ha en samtale med en terapeut om problemene som plagde ham eller henne. Han eller hun ville egentlig ikke ha bruk for den kunnskapen direkte, som bevisstgjøring, men den ville selvfølgelig kunne brukes når terapeuten tenkte ut en plan eller retning for vedkommende, som ville være mere praktisk eller kanskje kreativt rettet på en eller annen måte.

Poenget er også at andre ville ha nytte av å forstå problemet bedre.

Psykomotorisk fysioterapi er jo et felt som benytter seg av fysiske midler for å løse opp i og for seg psykiske problemer.

Når det gjelder…fordøyelsen eller innvollene, kan man jo ha vondter der også.

Et poeng som jeg plukket opp fra en elev jeg hadde en gang, som sleit på en eller annen måte, var et så enkelt utsagn som man har det som man tar det. For meg betydde det blant annet at man plager seg selv mer når man har det dårlig, mindre når man har det bedre, for eksempel ved å spise for mye, røyke eller gjøre andre ting som påvirker en fysisk.

Dette poenget kan også være helt hverdagslig og forståelig for folk som ikke er definert som syke, men det kan, hvis man er langt ute i et langvarig problem, kunne bli mere akutt.

Motsatt, når man kan komme ut av et problem som gir seg utslag i vondt i magen…både ved å

• jobbe eller fullføre et prosjekt, hvis man klarer å finne ut akkurat hvilket kreative eller andre prosjekt som får en dit man vil
• ordne opp i en personlig relasjon, med familie eller andre nære
  
• spise mindre, eller mere fornuftig
  
• ikke røyke eller drikke kaffe eller andre ting som fungerer som helt eller delvis «selvplaging»

Lista kan sikkert gjøres lengre eller se annerledes ut for andre, men i hvert fall for meg, når disse tingene hver for seg kan føre til at man ikke lenger har diffust vondt i magen, så betyr det, i min bevissthet, at både psykiske og fysiske ting i hvert fall påvirker hvordan man har det med et i og for seg fysisk problem. I dette tilfellet er selve problemet egentlig udefinert fra et medisinsk synspunkt, det skal sies, det eneste jeg vet er at jeg har hatt vondt i magen og at den følelsen kan forsvinne på flere måter.

En mildest talt enkel analyse, eller egentlig knapt nok det, nesten bare en praktisk angrepsvinkel på et problem man ikke har brydd seg med å undersøke hos legen.

Fysisk aktivitet har for meg vært et generelt botemiddel for mange ting når jeg har klart å ta meg sammen til det, det har hevet terskelen for hva jeg har tålt både fysisk og psykisk, forutsatt at jeg har klart å gjennomføre treningen uten å bli utmattet. Det kan skje at «vondtene» forsvinner, eller det kan være at man ikke plages så mye av dem selv om de fortsatt er der.

Generelt tenker jeg at vi har de problemene vi har, i hvert fall til en viss grad, er man utmattet av ME eller på andre måter lammet så er man det, men jeg synes det virker ganske tydelig at det ikke finnes én fullstendig og felles selvforståelse, noe som kanskje også kompliserer en felles medisinsk forståelse av mange av de problemene som ligger i skjæringspunktet mellom kropp og sjel. Jeg tror ikke noen er i tvil om at det generelt finnes et samspill mellom psyke og fysikk, og i med at psyken er forskjellig vil den også kunne spille en ulik rolle i forskjellige menneskers helse.

Det er kanskje selvfølgeligheter, på en måte, men ikke hvis man ser på sykdommer som enten psykiske eller fysiske – 100%.