Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjelige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

 

 

Møllergata, Oslo, ved St. Edmund's Church, den anglikanske kirken.

Langsomt inn i et hjørne

Kultursider Posted on 05 Apr, 2020 20:46

Jeg møtte en gang en eldre tysk lege som hadde rukket å være med i Hitlerjugend som ung, hvor «alle» til slutt ble dyttet inn, for å sitere en annen tysk venn.

En interessant samtale, selvfølgelig, et møte med historien, egentlig.

I denne sammenhengen synes jeg ett synspunkt fortjener å bli nevnt, han sa at «det var jo enkelt å være tenåring under et diktatur, fordi alt var bestemt, man trengte ikke å lure på noe».

Jeg husker ikke nøyaktig hvilke ord han brukte, men omtrent dette var poenget.

En annen tysk venn, som er på min alder, omtrent, sa en gang at en av de tingene hun syntes var virkelig ille, av det hun hadde lært eller funnet ut av når det gjaldt nazismen, var hvor mange som bare fulgte strømmen, sånn som jeg forsto henne, som ikke tok selvstendige valg eller hadde veldig selvstendige meninger, men som mente det «flertallet» mente.

Dagens sítuasjon er ikke lik 30-tallet. Mye er veldig forskjellig, ikke minst velstandsnivået og de politiske metodene.

Men det fantes jo gjerne en hverdag den gangen også, selv i Tyskland, og her også, og sikkert overalt, med «normale» diskusjoner i hvert fall i familien eller blant venner. Alle filmene vi har sett, dokumentarer og spillefilmer, fokuserer ofte på de dramatiske situasjonene, og de fantes selvfølgelig, men et jevnt sig, en stille utvikling, en flytting av fokus og grenser, har det vel vært i forkant av alt som skjedde.

I hvert fall, én ting jeg tenker vi burde være på vakt mot er nettopp…stillhet.


Hendte det noe med naboen? Hm…så lenge ikke jeg er rammet…



Kjønnsroller, faktisk

Kultursider Posted on 03 Apr, 2020 03:13

Jeg vi gjerne være galant og hyggelig overfor kvinner, men det går en grense et sted for hvor mye man kan gjøre for dem, som mann.

Litt for mange debatter for tiden, til og med før Korona, inneholder litt for mange 100%-argumenter og -posisjoner, også for eksempel i metoo-diskusjonene.

Som tenåring på 70-og 80-tallet ble jeg godt oppdratt når det gjaldt kvinnesak, som det het, og jeg sier gjerne en gang til at jeg ikke har planer om å utfordre kvinners rettigheter til jobber eller posisjoner i samfunnet. De mulighetene ser jeg på som selvfølgelige.

Noe av dette var allikevel ubehagelig å leve i som gutt og ung mann, konfliktene mellom kjønnene var tildels tilspisset, ikke minst i familien, og å bygge en identitet som mann var til tider slitsomt, man ble preget av de misfornøyde husmødres eller generelt kvinners problemer med karriere og egen identitet.

Noen sider av saken gikk for meg allikevel temmelig uproblematisk for seg fordi jeg hadde en tante som nok etterhvert var en profilert akademiker, uten at jeg tenkte så mye over det, men siden hun var utrolig hyggelig og også respektert i familien førte det sikkert for min del til at det aldri har vært noe prinsipielt tema om kvinners synspunkter skal høres eller ikke. Tre snakkesalige søstre, min mor var en av dem, og ofte ganske underholdende, ga meg heller ikke umiddelbart noen idé om at damer burde tie stille, særlig ikke fordi jeg også fikk lov til å delta i samtalen.

At jeg privat har hatt andre typer utspill enn rent vennlige er en annen sak, private konflikter kan jo av og til spille inn på måter de ikke burde, men jeg tror ikke jeg har gått løs på noen i en diskusjon med den begrunnelse at de er kvinner.

Ute i samfunnet har det uansett aldri vært noe spørsmål for meg.

Det fantes også en annen og veldig hyggelig side av et sånt likestillingsregime da jeg vokste opp, et miljø av venner og delvis politiske samarbeidspartnere i tenårene hvor vennskap og nærhet sto virkelig høyt. Jeg hadde mange jentevenner, og mange av vennskapene består ennå. Vi hadde en stil oss imellom som jeg tror var atskillig mykere enn andre ungdomsmiljøer jeg seinere har hørt om, vi utnyttet hverandre virkelig ikke.

Men idag finnes det som sagt en tendens til å forlange nær sagt alt av en mann, og tilsvarende tolererer man noen ganger ingenting når det gjelder å trå over streken.

Jeg snakker fortsatt delvis om metoo-diskusjonen, og muligens fortsatt litt på siden, jeg er stadig vekk enig i at man ikke burde utnytte en posisjon i et arbeid eller i politikken på utilbørlige måter, men jeg synes også man har rettigheter som offentlig person som noen ganger tangerer de man har som privatperson.

Jeg håper heller ikke at et utspill som dette stopper journalister fra å sjekke journalistiske muligheter, det er for mange stemmer som roper det forbyr vi, kjapt og hardt, for tiden.

En relativt åpen scene i offentligheten, med muligheter både for å tråkke over og si ting imot det, synes jeg fortsatt burde finnes.

Og også etablerte media kan tenke tanken på nytt, at man kan la være å omtale et og annet også. Med Internett har vi en helt ny situasjon når det gjelder offentlighet, og vi er fortsatt nødt til å føle oss litt fram for å finne formen. Nøyaktig som før kan det ikke være, både fordi alt man skriver alle steder på nettet, prinsipielt og teknisk kan lese av alle, og det gjøres i stor grad også, mens man ved å skrive noe selv i Aftenposten i gamle dager tross alt hadde et mere avgrenset publikum.

Privat kan heller ikke en kvinne forlange alt av en mann. Det finnes misbruk av menns…ridderlighet eller gode oppdragelse på det punktet, beklager et så alderdommelig språk, men noen av oss er vokst opp med ganske høye idealer, og hvis de ikke skal korrumperes til det motsatte, krever det at de ikke utnyttes.

Ingen kan heller elske 100%, være 100% trofast i sjela, støtte noen 100%. I situasjoner, ja, også over tid, men bokstavelig talt alltid og i et helt liv, sorry, den går ikke. At ting spisser seg i krangler burde være vel kjent, da lander man ofte i en knute eller en eksplosjon med sånne ekstreme posisjoner, men man kan ikke forlange alt fordi man er kjærester eller gift.

Det at menn tradisjonelt holdt seg unna oppdragelsen av barna, tror jeg er en sannhet eller en klisjé som ikke alltid stemmer, heller ikke i tidligere generasjoner. Uten at jeg har sjekket forskningen, den finnes kanskje også, så ser jeg i hvert fall situasjoner og kjenner folk hvor man aner eller vet at fedrene har spilt en mere positiv rolle i familien enn klisjeene sier.

Det motsatte finnes selvsagt også.

Disse tingene burde beskrives med ord, ikke med tall.

Problemer vil det alltid finnes i en familie.

Men i min generasjon og nedover stemmer det for mange heller ikke at mannen er den i familien som mangler kompetanse på følelser eller relasjoner, ikke som en generell regel.

Det motsatte kan også være tilfelle.

Man blir noen ganger satt i bås som mann og som pappa av tradisjonelt innstilte kvinner som kanskje er vant til da tradisjonelt innstilte menn, som altså kanskje mangler den kompetansen på følelser og relasjoner osv. som vi snakker om.

De finnes nok, men det motsatte finnes også.

Jeg regner med at eventuell forskning har identifisert noen sånne ting også.

Kanskje det noen ganger er kvinnen som monopoliserer barneoppdragelsen ved å si at det ikke er noen diskusjon, jeg vet best siden jeg er mor.

Den kan du aldri matche, siden du er…mann.

Min egen mor gjorde noen sånne ting, og jeg har sett det gjort i min generasjon også.

Hvem som hadde saklig sett rett i enhver situasjon var nok ikke gitt bestandig.

Men hun ga seg i hvert fall på temmelig mange sånne harde ting i løpet av livet, hun sa at hun hadde måttet innse på et tidspunkt at ikke noe av det hun vokste opp med stemte lenger, og hun var ikke spesielt misfornøyd med oss barna i voksen alder, såvidt jeg har oppfattet, i hvert fall. At hun fortsatt hadde kontroll stemte nok i mange ting, men hun ga i hvert fall prinsipielt slipp på et tidspunkt. Jeg vil jo si det hjelper.

Å si at ingenting stemmer er sikkert saklig sett en overdrivelse, men jeg har vært med på, og mange med meg, en omtolkning av gamle prinsipper, og mange gamle vaner og måter å gjøre ting, også måter å tenke på, burde kastes på båten, hvis det ikke allerede er gjort.

Skal menn være med må de jo også slippes til, med en innebygget risiko for kvinnen å miste den totale kontrollen over familien.

Jeg tror også det finnes et slags felles regime når det gjelder oppdragelse og muligens pedagogikk som er for dominert av kvinner, et fellesskap kvinner imellom, eller mange. Hvor det befinner seg, når det gjelder alder, sosial tilhørighet, geografi, utdanning osv, vet jeg ikke, men at det finnes som fenomen er jeg nokså sikker på.

Nok en gang, jeg vil ikke ha vekk alt av noens synspunkter eller vaner, og slett ikke samtaler eller sosiale forbindelser, men totale løsninger er ikke til det beste for noen.

Jeg har møtt holdninger som jeg mener er alt for mye opptatt av fellesskap og ansvar, eller i hvert fall på uheldige måter, som jeg tror i sin tur kan få frem sterke reaksjoner seinere fra barna, på de holdningene, eller gjøre dem alt for disiplinerte.

Det må være en balanse i oppdragelsen mellom frihet og individualitet på den ene siden, og fellesskap og hensyn, på den andre. Får man ikke nok plass til seg selv tar man det lett på et eller annet tidspunkt, eller man ender med å slite.

I det første tilfellet er spørsmålet hvor den energien havner, kanskje ute på gata, i det andre tilfellet kan det skje at den vendes innover, mot barnet selv, eller personen selv, kanskje med destruktive følger da også.

Kvinner har også hatt sine runder med å frigjøre seg fra menn, ikke minst økonomisk. Dette har vært viktig, og i den grad det arbeidet ikke er fullført ønsker jeg velkommen de anstrengelser som fortsatt trengs.

Men følelsesmessig avhengighet av kvinner er jeg nokså sikker på er et problem for mange menn, og det kan være like lammende og like ødeleggende for et liv som økonomisk avhengighet kan være det, som var et generelt tema for kvinner og kanskje fortsatt er det for noen.

Kanskje den følelsesmessige siden av kvinnefrigjøringen ikke er helt gjort ferdig for kvinnenes del heller? Det burde jo helst være mulig å komme hverandre i møte.

Selv om det ikke er helt enkelt å forstå neste generasjons liv, blir jeg jevnlig bekymret når jeg får øye på enkelte ting som kanskje særlig yngre menn har problemer med, og jeg har selv erfaringer langs de linjene. Selv om menn utnytter kvinner, det skjer jo, skjer det også at kvinner utnytter menn.

Og nok en gang, 100%…finnes ikke, og menes ikke fra min side heller.

Den totale uavhengighet er også en tankevekkende idé som jeg ikke vet helt hva jeg mener om. Men noe av problematikken for menn i dag ligner etter min mening en god del på de diskusjonene i likestillingsdebatten for noen tiår siden som gjaldt uavhengighet, bare langs andre linjer, eller den gjelder andre temaer.

Man kan, skissemessig, kanskje se på en del av problemene for mannsrollen idag som overgangsfenomener, en ny mannsrolle har jo vært underveis i mange tiår. Den gamle mannsrollen (tja, det var jo neppe én, men skal vi si en rolle som bare ansvarlig, sterk, maskulin…) kan gjerne få avløsning der det enda ikke har skjedd, og som sagt, jeg irriterer meg over at en del ikke har oppfattet at noen av oss for lengst befinner oss i et nytt landskap, med nye kombinasjoner av egenskaper og roller.

Jeg er ikke ute etter å bryte ned godt arbeid, men jeg liker det heller ikke helt når kvinners begreper og definisjoner preger oppdragelsen og debatten i for stor grad, forsåvidt for begge kjønns vedkommende, altså når det gjelder oppdragelse av både gutter og jenter. Man ser kanskje lettere problemene hos menn eller gutter, men man burde også stille noen spørsmål ved oppdragelsen av jenter idag. Selvtillit er viktig, men selvkritikk burde også finnes, uten at man dermed bryter ned all selvtillit, det kan ikke være meningen.

Nok en gang, 100% fungerer ikke, og jeg er heller ikke sikker på at selvstendighet alltid er det som kommer ut i den andre enden for jentenes del for tiden, selv om det nok er hensikten i mange tilfeller.

Selvfølelse er vanskelig, men kanskje den viktigste størrelsen i denne diskusjonen. Med en viss kontakt med seg selv noenlunde i orden, og ikke bare selvinnsikt, som kan være i overkant selvkritisk, har man et atskillig bedre utgangspunkt for alle slags reaksjoner på andres liv og bevegelser.

Virkelig trygghet i seg selv, ikke bare tilkjempet overlegenhet, kan gjøre en mindre krass og mere bevegelig. Det trenger ikke løse alle problemer i samkvem med andre, men selvrespekt gir vel i hvert fall ofte et bedre utgangspunkt for å respektere andre, så lenge den er balansert mot andre, og man ikke blir helt selvopptatt. Men det vil jeg vel kanskje ikke kalle selvrespekt, det ordet reserverer jeg for en holdning som har mulighet til også å gi andre respekt.

Prinsipper kan erstatte en del av dette, men i lengden sliter vi alle hvis for mange av oss har for mye problemer med å stå på egne bein, følelsesmessig og tankemessig.

Jeg har sagt før, og kan godt si det igjen, maskulinitet og feminitet er ikke helt faste størrelser, det er ikke gitt nøyaktig hvordan de finner uttrykk hos forskjellige mennesker, men man har uansett som individ, også som barn, en rett til å velge mange ting selv og forsvare seg både mot fedre og mødre.

En bedre balanse og noen flere åpne muligheter er kanskje idealer jeg leter etter plass til.

J



Virus og bakterier

Kultursider Posted on 31 Mar, 2020 19:49

Virus formerer seg ikke utenfor verten, altså utenfor oss eller det dyret det finnes i.

Det betyr for eksempel at selv om det skulle ligge møkk et sted, inne eller ute, så vil ikke virus formere seg der.

De store epidemiene og sykdommene som skyldes bakterieinfeksjoner, er under kontroll her i Norge. Etter at antibiotika ble oppdaget eller funnet opp, har man midler til å stoppe sånne infeksjoner.

Vi har også vært mye mer restriktive enn en del andre land når det gjelder bruk av antibiotika, og det merker vi jo fordeler av nå.

Overforbruk av antibiotika over tid i en befolkning vil føre til at noen bakterier blir resistente, medisinen virker ikke på dem.

Antibiotika virker ikke på virus.

Blir man angrepet av et virus og blir syk, vil det ofte skje at man ikke dør av den infeksjonen, men av en bakterieinfeksjon som kommer fra annet hold, ikke minst fordi eller hvis immunsystemet er opptatt med virusangrepet og ikke helt klarer å ta hånd om bakteriene i tillegg.

Har man i tillegg til dette ingen effekt av antibiotika, er løpet noen ganger kjørt. Antibiotika tar jo vanligvis en bakterieinfeksjon, er designet for det.

Navnet på dette viruset – korona eller egentlig krone – skyldes fasongen på selve viruset, det ser litt ut som en krone på utsiden. Dette er en gruppe av virus med samme navn.

Alle tiltakene mot denne epidemien virker jo, også i den grad at antallet som rammes av andre smittsomme sykdommer går ned. Man merker en dramatisk nedgang i antall influensasmittede.

Vanligvis er det en influensaepidemi hver vinter, som kan ta livet av opptil 1000 her i Norge.

Hittil er 38 døde i Norge av dette koronaviruset (VG 31. mars).

Men det er visst temmelig ubehagelig å gjennomgå den infeksjonen, sies det, selv om jeg kan legge til for egen regning at det virker som om det er individuelle forskjeller her også, som med andre sykdommer.



Grenser

Kultursider Posted on 26 Mar, 2020 01:07

Hvordan setter du grenser for deg selv?

Man kan gjøre det praktisk, ved å få noe vekk, helt konkret. Man flytter, man slutter å se noen man ikke liker, man får nye venner.

Eller man gjør det samme i hodet, plasserer ting annerledes. Mange har vel bilder i hodet som de grupperer virkeligheten etter, hvis de tenker etter, og hvordan de bildene eller modellene ser ut kan jo være så forskjellig, uten at det nødvendigvis plager noen.

Uansett innbiller jeg meg at det finnes en god del av det man kan kalle konkret tenkning, og jeg tror ikke jeg skal prøve å definere det for mye, enhver får kjenne etter hvor hun eller han befinner seg.

Det kan vel være en glidende overgang til, eller kanskje det noen ganger er det samme – å gi ting en ny verdi, en ny rolle, tenke annerledes om noe man allerede visste om, men som man har funnet ut mere om. Her finnes alle muligheter, men for meg er noen kanskje viktigere enn andre når det gjelder mennesker.

Man skjønner plutselig hvorfor noen gjør sånn eller sånn, ting man selv ikke liker eller andre ikke liker. Noen ganger kan man på denne måten forsvare det som skjer, andre ganger ikke.

Hvis ting er gjort eller tenkt eller sagt i desperasjon vil jeg kanskje si det gjelder litt egne regler som jeg ikke kjenner helt, det er kanskje ikke så enkelt å generalisere, men det er annerledes å være under press enn å velge å gjøre noe uten å være nødt. Effekten kan jo allikevel være lik, det er ikke alltid man vet eller kan styre det med viljen. eller kanskje man ikke aner hvem eller hva man tråkker på.

Da kommer vi ikke utenom det at…jeg synes kanskje at noen av de som snakker mest om skyld og ansvar og faktisk valg…kanskje de lever under konstant press på måter jeg ikke gjør eller ikke vil gjøre, men jeg synes ofte at de som snakker høyest om moral ofte gjør det på urimelige måter og med urimelige premisser. Det er slett ikke alltid sånn at valget mellom liksom…det gode og det onde er så renskåret at det finnes to helt tydelige muligheter og ingenting annet.

Denne måten å tenke på forutsetter vel nesten også at man dømmer en handling bare etter hensikten den er gjort med, og det går jo heller ikke, ikke helt, effekten er gjerne vel så viktig.

Prøv å følge effekten, virkningen av nesten enhver litt viktig handling så langt du kan – jeg tror det blir mer og mer uoversiktlig jo lenger man kommer. Ikke desto mindre finnes det opplagt feil valg i bestemte situasjoner, selv om det på en måte går an å rydde opp.

Men som sagt, jeg tror muligens ingen tenker på én måte, om alt, eller på én måte hele tiden, hver får sjekke hva som stemmer og i hvilken grad osv.

Da jeg jobbet som vanlig lærer syntes jeg ikke det var noe poeng å lete etter eller systematisere på hvilken måte elevene tenkte, jeg var vel på en måte en gammeldags pedagog, jeg hadde mitt pensum og forklarte det til de elevene som kom i min vei så godt jeg kunne.

Det krever at man har en følelse av når den man snakker med faktisk har skjønt det man sier, tatt inn poenget på en ordentlig måte – og at man stoler på at det selv i det «dummeste» hode finnes et punkt hvor man møtes, hvor interessen til eleven er stor nok til at man faktisk ønsker å koble inn forstanden på akkurat det læreren snakker om.

Det er ikke uinteressant å prøve å kartlegge elevers tenkemåte – man kan ha bruk for noe kunnskap om det i mange sammenhenger, også som lærer.

Men det var viktig for meg, og er det fortsatt, å kunne ha en så naturlig dialog som mulig med elevene, med hvem som helst ellers også, det gjør jeg så langt jeg kan. Å tilpasse budskapet for mye til den som hører på…man kan bli nødt, nok en gang hvis man er presset, men jeg er så ærlig jeg kan.

Noen har en idé om at livet er et spill, ikke bare i betydningen skuespill, men brettspill eller noe i den retning. Jeg er ikke glad i den forestillingen, men det betyr ikke nødvendigvis at de som tenker sånn gjør spesielt mye mer galt enn meg i utgangspunktet.

Alle har en eller annen form for forstand, alle kan et eller annet, og alle har evnen til å oppfatte det som blir sagt til dem. Er det store forskjeller i tenkemåte tar det bare litt ekstra tid, og kanskje arbeid, å få det til.

Da spiller det nok en gang ikke så stor rolle akkurat hvordan de organiserer det som blir sagt til dem i sitt eget hode, så lenge de som snakker sammen har en felles forståelse av de poengene som er viktige.

Det er det jo heller ikke alle poenger som er i enhver sammenheng.

Ingen elev trenger å kunne 100% av pensum, og ingen trenger å skjønne 100% av det man sier til dem – ikke med en gang, heller. Litt tid og litt sympati gjør mye bra for kommunikasjon, og for følelsen av trygge grenser. Blir man forstått føler man seg ok, det er et generelt poeng som ikke er helt feil.

Redigert etter publisering.



Ikke så god datakraft

Kultursider Posted on 19 Mar, 2020 21:04

I begynnelsen var Tallet.

Og Tallet var hos Gud, og Tallet var Gud.

Ehnei…var det sånn det var?

I begynnelsen var Ordet.

I begynnelsen var ordet.

I begynnelsen…

Først, i verden, var vel Det store smellet, regner vi med.

Først, i et menneskes liv, er det så mange ting som man ikke vet hva er enda.

Det er jo ikke tomt, det kan man ikke påstå, det vil i hvert fall jeg si, som pappa også, det stemmer i hvert fall ikke. De er der fra starten av, de man møter på denne fantastiske måten, ved å få barn, men akkurat hva det er man ser, og akkurat hvordan de er, det finner man jo ut av etterhvert.

Om det som er i begynnelsen er det viktigste og det mest interessante i et menneskeliv, eller det som kommer etterhvert er det, er jo også et diskusjonstema som sikkert ikke kommer til å gå helt av moten noen gang, ikke i pedagog- eller filosofkretser heller, men vi har jo vært igjennom eller innom begge posisjoner og flere til, vil jeg tro, i historien, at et menneskes barndom er det mest opprinnelige og det viktigte, at barn har masse å si oss er jo en konklusjon man kan dra av det. og at et menneske først er noe tess når de blir voksne, eldre, eldst.

Jeg tenker som pedagog at det er fint å ha mange sånne tanker i hodet, og ikke nødendigvis bestemme seg helt for hva som er…viktigst, før man kommer til en situasjon hvor man må ta et eller annet valg, enten det er på vegne av sine egne barn, elever, eller seg selv.

Eller samfunnet.

Men tilbake til tall.

Jeg mener ikke at tall ikke er viktige, det spørs bare til hva.

Det samme kan man jo si om ord.

Men som et alment middel til å svømme i, medium til å kommunisere, snakke sammen, befinne seg i, i samfunnet, vil jeg si at ordene er mere grunnleggende, og med fare for å bli sett på som språkpsyko eller -maniac, mener jeg at kanskje alt kan sies med ord, men ikke alt kan sies med tall.

Antagelig tar jeg feil, men jeg synes fortsatt at det er ting som mister interesse, for meg i hvert fall, når man konsentrerer seg for mye om tall, for eksempel forelskelse, også i flertall, duften av syriner om våren, musikk (ja,ja, jeg vet det finnes kolleger som er helt andre steder. Bach…), smaken på en vin eller mat som noen har laget til deg.

Men selv om noen datafolk skulle klare å presse hele vår verden inn i en binær tallkode, vil jeg uansett si at måten ting blir formulert (og da tar jeg med alle de binære språkene og andre spesialiteter innen språk) gjør at forelskelsene og damene og de engene med blomster og maleriene av dem forandrer karakter, nei, de forandrer seg antagelig, avhengig av om du formulerer opplevelsen av dem på den ene eller andre måten.

Mange ser skjønnheten i matematikk.

Men selvfølgelig handler en sånn polemisk vinkel som jeg legger opp til også om politikk, og dermed raskt også om økonomi.

I begynnelsen var pengene, nesten sånn begynner noen å bygge en livsfilosofi, eller rettere sagt, i begynnelsen var den fysiske overlevelse.

Historisk stemmer det selvfølgelig temmelig ofte og mye, men jeg har gjort et poeng ut av at vi etter min mening er på vei inn i en epoke hvor det ikke er like stor økonomisk eller fysisk trengsel som før – forutsatt at man klarer å håndtere det at man har mere penger enn før. Jeg har ment at all den grådigheten vi ser i verden i dag tildels er historisk sett forsinkede reaksjoner, som egentlig hører hjemme i en annen tid hvor det var mye større fattigdom, knapphet på fysiske goder, trengsel.

Fattigdom finnes ennå. Men jeg har følelsen av at idag kunne vi vært kvitt temmelig mye fattigdom bare ved å tenke annerledes, ikke bare ved å bli mere effektive.

Hvis myndighetene ikke ser dette, men tenker som om det fortsatt var en svær mangel på materielle goder, så kan man løpe inn i mange av de gamle problemene med misunnelse og virkelig vanskelige fordelingsproblemer, og sikkert også nytt trøbbel.

Det bygges alt for mye her i Oslo, og det ser for meg ut som det gjelder mange andre steder i verden også, og karbondioksydproblemet stammer i ikke liten grad fra for mye aktivitet.

Fysisk.

Produksjonsmessig.

Det handler selvsagt også om organisering og teknikk, og vi må rett og slett finne ut om hvor mye på tur vi er og helt konkret hva vi må gjøre for å gjøre klimakræsjet så lite som…vi må.

Jeg har sagt dette her så løst for ikke å støte vekk populister fra diskusjonen, men poenget misbrukes til å si at vi praktisk talt ikke trenger å gjøre noe, tvert imot, sies det mellom linjene, hovedproblemet er ennå, fortsatt, at samfunnet mangler penger.

Det tror jeg ikke stemmer.

Eller kanskje de ikke har klart å tenke så langt som til samfunnet, de antar bare at det samme prinsippet gjelder der som i en privat lommebok, at når det begynner å bli tomt, så må du skaffe mere.

Men det er i begge tilfeller en del mere å si om den saken, vil jeg mene. Det er heller ikke samme sak, én person og 5 millioner personer. 5 millarder.

Det å telle noe forutsetter også at man kategoriserer, at man putter ting på begrep og i sekker. Et samfunn er så stort at man ikke får oversikt hvis man ikke gjør det, med eller uten tall.

Selv i ett eneste menneskeliv kan man ha bruk for det, og jeg motsier meg selv litt, ikke fordi 1+2-1=en forelskelse eller et forhold, hvis man vil være morsom, men fordi i 3000 eller 30 000 forelskelser finnes det noen ganger et mønster. I livenes psykologi, i våre levevaner.

Eller helst flere mønstre.

Hangups og annet mentalt trøbbel er man nesten aldri alene om, det burde være en av sosiologiens første lover, og for meg er det alltid en trøst når jeg oppdager at det stemmer enda en gang, med enda et nytt problem, og en overraskelse over at jeg har latt meg lure enda en gang til å tro at jeg er den eneste i verden med så idiotiske og så innviklede problemer som mine egne.

Det er jo som regel flere uheldige der ute, når man er uheldig, da.

Hvis man har lyst til å telle dette må man inn i samfunnsvitenskapen eller psykologien eller i dag sikkert tverrfaglige blandinger av sånne fag.

Jeg er kanskje ikke alltid opptatt av akkurat sånt for egen del, unntatt som ett av mange hjelpemidler til å forstå meg selv. Altså, jeg vil jo også forelske meg og få noe ut av det, være sosial, ikke bare lese om det, men hvis man liker å lese og å tenke på den måten kan man gjøre begge deler, koble sammen det man synes hører sammen og la være med resten. Ens liv burde selvfølgelig få lov å leve også, men jeg begynner å bli litt lei av anti-intellektualisme.

Jeg lover, jeg skal i hvert fall prøve å ikke være så overlegen på mine ting hvis du gjør det samme.

En blanding for begge sider kan jo tenkes å være smart, og så kan vi alle ha hver våre nerdeting eller ting vi elsker å gjøre.

For eksempel altså å tenke.

De jeg kjenner med mye teoretisk utdanning har også et liv.

Det gjelder selvfølgelig de som er utdannet innen matematikk eller naturvitenskap også.

Jeg pleide egentlig aldri å se på ord som en hindring, tvert imot, men jeg har i hvert fall måttet innse at ikke alle har det sånn alltid, og kanskje ikke en gang jeg selv – alltid.

Men som sagt, vil man telle noe, for eksempel som økonom eller politiker, må man være klar over at man teller noe.

Og dette noe – vet man ordentlig hva det er?

Det er et relevant spørsmål å stille i mange politiske sammenhenger.

Datamaskiner har fått samme rolle som det ble påstått at CD-plater skulle ha når de kom, som erstatning for LPene – de skulle ha perfekt lyd, og det ble sagt at du kunne gjøre hva du ville med dem, stumpe røyken på dem, kanskje, vaske dem opp, osv osv.

Nå vet vi at det ikke stemmer helt.

Lydmessig er en CD et valg, LPen har fått en renessanse ikke bare på grunn av nostalgi i retning av gammel musikk, men fordi lyden er annerledes.

Begge medier setter rammer for lydteknikerne, vil jeg tro, og nok kanskje ikke helt de samme rammene.

Dataverdenen setter rammer rundt hele vår verden.

Eller tja, hele? Det finnes ting som unndrar seg digital reproduksjon og digital forståelse, og når Erna Solberg sier at meningsmålingene forteller henne at de fleste har fått med seg…et eller annet, så er det selvsagt som vanlig en pollitisk unøyaktighet, sagt unøyaktig med en bestemt hensikt, det har alltid eksistert i politikken, men som et generelt utsagn med et generelt gyldig innhold stemmer det ikke helt det hun sier, ikke så glatt og 100% som det høres ut.

Det utsagnet forutsetter en masse ting som ikke sies, for eksempel at man har en idé om hva som virkelig ligger bak de galluptallene i forrige sving, ikke bare denne.

For eksempel.

Og det krever jo en eller annen erfaring med virkeligheten i utgangspunktet, den virkeligheten det er snakk om.

Jeg er selvsagt ikke motstander av erfaring som grunnlag for oppfatninger om verden.

Jeg er ikke motstander av teori heller.

Begge deler trengs i et visst monn.

Alle putter erfaringer og annen informasjon inn i en måte å tenke på, enten den er preget av vitenskap eller noe annet.

Kort sagt må man som politiker eller deltager i debatten ha en idé om hvor man befinner seg, selvsagt i det politiske spillet, men nå tenkte jeg mere på i alle menneskenes liv, de som svarer på den telefonen fra Opinion AS og de andre som ringer, for eksempel, og som Opinion får én liten detalj ut av, eller noen få detaljer hvis det er en markedsundersøkelse.

Resten av livene våre vet ikke hverken intervjueren eller Erna så voldsomt mye om ut fra akkurat den undersøkelsen, spørsmålene er til og med ofte laget for å unngå tvetydigheter, og det betyr at svarene er veldig spesifikke, og det betyr også at de er detaljerte, kanskje gjelder detaljer, og i seg selv ikke nødvendigvis gir oversikt.

Den skaffer man seg på mange måter, ikke én.

Hvis man dessuten vet for lite om den virkeligheten man leter etter svar om, hender det nokså ofte at spørsmålene ikke er så relevante.

De dekker ikke helt den virkeligheten, de dekker over isteden.

Går man løs, politisk, på et eller annet med for mange sånne tall og vurderinger i hodet risikerer man virkelig å ødelegge et eller annet.

Hvis man lar en maskin tenke for seg og ikke gjør den jobben selv har man et problem som går ut på at man har fjernet seg for mye fra – virkeligheten.

Teori er bra, kan være, men man kan ikke la den heller tenke for seg – det må begrunnes, det man sier, det må være en forbindelse ned på bakken – også.

Det er litt farlig å gjette for mye.

Jeg skal gjerne ta en diskusjon om det med maskinene og matematikken, og deres forhold til virkeligheten, kanskje med venner som er gladere i matte enn meg selv og fortsatt på plass mentalt, de finnes definitivt og ville sikkert rydde litt opp i mine klisjeer også. 

Men det er fullt mulig å bruke dataverdenen på den måten at man oppnår den fjernheten jeg snakker om, i litt for stor grad.

Man ser på skjermen, finner ett tall eller mange tall og mener noe ut fra det.

Det er en utbredt tro at tall betyr litt mere enn de gjør. De er liksom helt sikre…men hva snakker vi egentlig om?

Hva teller vi?

Et tall er ikke så mye verdt uten en x bak, uten det der noe som vi altså har telt.

En maskin er et hjelpemiddel, ikke noe mere. 

De åpner nye muligheter, de datamaskinene, men nettopp derfor burde man kanskje også være litt mere forsiktig, fordi ting går så fort og fordi det er så lett å gjøre noe – uten å trenge å vite ordentlig hva man gjør.

Forsåvidt gjorde den forrige ingeniørgenerasjonen en lignende feil når de overså miljøproblemene på 60- og 70-tallet, de hadde også hodet fullt av teknikk og manglet oversikt over det de holdt på med, på bestemte felt.

Virkningene på naturen, var jo vårt anliggende, mest, i det jeg var med på, Natur og Ungdom og lignende organisasjoner holdt på med det.

Det ingeniørene gjorde kom også av andre ting, politikk – og politisk og økonomisk og historisk utvikling – men det var også en praktisk blindhet i det de holdt på med, som er kommet til verden igjen idag til de grader, med andre kjipe konsekvenser og på andre måter enn den gangen, med en ny type ingeniørkunnskap. 

Språket er erobret av tallet.

Det er en tabloid påstand, men noe er det i det.

For å diskutere politiske valg trenger vi ord og tall.

Vi må også snakke om de tingene som er politikk og realiteter, som det jo egentlig handler om, men når de ledende kadre gjemmer seg bak datamaskinene kan man jo gjerne peke på dem som ett middel  (av flere, ja, opplagt) til å fjerne seg fra…folket, i grunnen. Fra det feltet man holder på med.

Det må jo være et evig tilbakevendende problem i politikken, avstanden mellom de styrende og de styrte.

På noen måter gjør datamaskinene i dag også det motsatte av å skape avstand, de bringer oss alle mye nærmere hverandre og krever helt nye ting av oss i samfunnsdebatten. 

Bruker vi dem riktig kan vi sikkert oppnå mye positivt.

Men de brukes også til å spre tåke, fordi ingen har helt oversikt over hvordan de fungerer og hvilke virkninger de har på samfunnet, annet enn at de faktisk har en masse virkninger som er nye for oss.

Og de har et tempo i seg som for eksempel gjør at det oppstår en helt ny valgmulighet som må finne en plass på repertoaret – å la være å gjøre noe selv om det er mulig.

Vanskelig å få inn hvis man er født inn i…trengsel.



A b s o l u t t ikke happy ending

Kultursider Posted on 19 Mar, 2020 01:25

Jeg så en film her om dagen som jeg ikke får ut av hodet.

Koreansk.

Filmatisk hadde den geniale ting, fortellingen, plottet…

Bilder også.

Men kunst er noen ganger ikke bare kunst. Hvordan den endte…

Altså, hvis du har tenkt å se den og ikke vil vite for mye får du legge vekk denne artikkelen. Jeg klarer ikke la være å fortelle, sorry.

En familie lever i en kjeller, to voksne, to nesten voksne barn, det er skikkelig trangt og bare noen smale vinduer og en fyr pisser av og til utenfor på gårdsplassen og i det hele tatt, ikke akkurat en luksusvilla.

Det lukter kjeller.

En venn av sønnen er student, som i seg selv er høyt oppe, unreachable for de som bor i den kjelleren, men han har en jobb i en luksusvilla, som privatlærer i engelsk.

Man kan jo ikke kalle det noe annet enn en luksusvilla, jeg er ikke akkurat glad i sånne uttrykk, og i Norge har vi jo så utrolig mye penger… »vi»…vel, sammenlignet med andre land har vi jo det.

Uansett er han vennen lærer for den eldste datteren i huset, og han trenger vikar, for en lang periode.

Så han tilbyr jobben til han som altså bor med familien i den kjelleren.

Han skal være engelsklærer altså, han kan nok, men mangler papirer.

Søsteren forfalsker de papirene. Hun er skikkelig god til det, det ser profft ut. Faren applauderer.

Uansett bryr moren, den rike, i huset, seg ikke om de papirene, hun er godtroende og vet ingenting om tricks og knep lenger ned i det klassesamfunnet som beskrives.

Den unge gutten fikser jobben bra, og det blir til og med en romanse mellom ham og eleven. De er vel nokså nært i alder, og timene er jo hyggelige.

Jeg skal hoppe over en del tross alt, for de som er litt glemske av seg, men som ikke vil vite alt allikevel, men den fattige familien klarer å lure til seg alle jobbene i huset, sjåfør, hushjelp, kunstlærer for den lille umulige sønnen, og altså engelsklærer for datteren. Alt skjer med forskjellig slags lureri.

Alle de nye fikser jobbene sine bra, det går fint, bortsett fra at det selvfølgelig er kjipt at sjåføren mistet jobben fordi det så ut som han  hadde gjort noe han ikke hadde gjort, på grunn av det lureriet, og noe lignende med hushjelpen. Husholdersken. Hun gjorde vel alt fra å lage mat til å holde huset rent.

Hele det huset, selvfølgelig temmelig nytt, siste stash i alle ender, særlig designmessig (faktisk et par kule ideer for meg midt oppi den temmelig absurde settingen). Hage finnes også, med en forseggjort og høy hekk. Hele stedet er som en egen verden for seg selv, et paradis hvor verden utenfor ikke finnes. 

Forsåvidt en typisk klisjé på en overklasseforestiling om hvordan verden er – som deres egen. Ingen forstand på det som jo er et faktum, at noen lever i en kjeller eller på gata eller i hvert fall annerledes. Mange scener som illustrerer hvordan de lever fjernt, også psykologisk, sånn som det fremstilles.

Den rike familien drar på helgetur et eller annet sted, og den fattige familien benytter anledningen til å lage seg en liten fest i det fine huset, de drikker litt av brennevinet og spiser litt av maten og har det riktig fint.

Det begynner å regne, det regner som f, og man tenker jo i kinostolen at nå kommer de rike hjem.

Det stemmer, de gjør det. Det skjer andre dramatiske ting også, men i hvert fall må den fattige famlien gjemme seg, klarer det med nød og neppe, men faren ender med å måtte gjemme seg i kjelleren, hvor en annen også har gjemt seg, mannen til den forrige husholdersken. Han har bodd der lenge, en slags Gollum-figur, nesten, og kona har gitt ham mat ovenfra. Han har vært der lenge.

Jeg vil ikke anbefale noen med sarte nerver å se denne filmen, til tross for fantastisk kvalitet og masse humor som sikkert matcher den der «La vita e bella» – som jeg unngikk, med totalt overlegg, da den gikk, på grunn av konsentrasjonsleirene. Sikkert like avansert humor og vennlighet på et avsindig høyt nivå fordi volden også er på et avsindig nivå, mentalt og etterhvert fysisk også.

Det med kjelleren, den som den første familien bor i, ikke den de to mennene gjemmer seg i, blir et enda større poeng, for det lukter av faren/sjåføren, og mannen i det rike huset, en forretningsmann av ikke nærmere oppgitt type, synes det lukter litt ekkelt…klarer ikke helt å finne ut hvor lukta kommer fra, men rynker på nesa en god del ganger. Ellers er han vel vennlig sånn som man er vennlig når man ikke aner hvilke problemer eller situasjon et annet menneske har.

Man kan godt si at den psykologiske spenningen bygger seg opp rundt denne avstanden mellom de to verdnene. De scenene hvor den rike familien har kommet hjem og den fattige gjemmer seg under bordet i stua (det er stort nok), og det som skjer videre…

Kunstterapeuten eller -læreren, som er den streetwise og sjarmerende datteren i den fattige familien, solgt inn som et skikkelig hot navn fra kunst- eller pedagogverdenen i USA, klarer undervisningen av den lille sønnen i huset så bra at han blir kvitt et eller annet mentalt hangup som har plaget både ham og familien, og moren bestemmer at de må ha en skikkelig hagefest for å feire det.

Festen har til og med et tema, indianerkostymene sitter på diverse hoder, og de to fedrene møtes i skyggene med hver sin fjærbusk, under litt sånn karslig prat, overklasse-variant, hvor den fattige faren nok føler seg mer og mer sittet på, tråkket på, av andre grunner også, ikke minst den der rynkingen på nesa… av lukta.

Den slutten…eller nesten slutten…det sprekker for den fattige faren, og han tar en av de fine knivene til en av de innleide kokkene, og stikker ned den rike faren, dreper ham, rett og slett.

I det samme opptrinnet er den forrige husholderskens mann kommet opp fra kjelleren for å ta knekken på den fattige faren, som har gjort mildest talt kjipe ting mot ham der nede for å sikre sin egen posisjon.

Poenget…med å fortelle alt dette…

Jeg er ikke fortrolig nok med asiatisk mimikk og kan ikke et ord koreansk, så jeg klarer ikke helt å vurdere om den spenningen mellom over- og tja, underklasse, synes godt nok i ansiktene på de to herrer etterhvert som plottet utvikler seg.  Uansett er selve fortellingen så vanvittig spennende og uansett ikke vanskelig å forstå, selv om det høres sånn ut her…man skjønner godt hvorfor ting skjer, sånn som de er ment, og hvordan de kunne skje, selv om hele greia er vanvittig innviklet når man gjenforteller det.

Det er bare for jævlig, akkurat i disse tider hvor det vi har bruk for, virkelig bruk for, er sosial forsoning, å se noe sånt, så smart laget og akkurat så jævlig fortalt til tross for fine bilder og en god del humor og ikke minst en tilstedeværelse (joda, det var det jo faktisk) i fremstillingen av den fattige familien. 

Jeg vil jo si jeg har møtt folk fra enten rike familier eller rike områder i verden som o v e r h o d e  ikke lever sånn, de bruker livene sine i den grad til det beste for andre på forskjellige måter…

Det finnes også.

Kynisme finnes også, opplagt, men her er temaet mere mangel på reell kontakt, man fatter ikke, vet ikke, aner ikke, hvordan de andre lever.

Som i seg selv er et veldig aktuelt tema idag. Mange snakker mye forbi hverandre for tiden i mange slags sammenhenger, fordi den ene parten ikke har anelse om hvordan den andre tenker, og ikke hvordan hun lever.

Jeg sitter enda med en stor klump i magen eller andre steder…det var nok ikke akkurat det jeg trengte denne tirsdagskvelden før korona-krisa.



Kunsten i samfunnet

Kultursider Posted on 10 Mar, 2020 14:02

FrP tar et oppgjør med Kulturrådet.

Partiet kan ikke ta et oppgjør med Kulturrådet.

Deres forhold til norsk kultur og kunst…kan man kalle det et forhold i det hele tatt? Har de noen politikk på området? Bryr de seg?

Alt for mange norske politikere, i de fleste partier, har ikke noe forhold til kulturen og kunsten som del av samfunnet.

Man ser på kunst som en særinteresse, omtrent som et barns hobbyer.

Merkelig, forresten, hvor mye energi og oppmerksomhet en del foreldre gir sine barns hobbyer for tiden. Kanskje det er en generasjon på vei som ikke ser på kunst som…ubetydelig?

Hvis kunsten skal fungere som en kraft i verden, må kunstneren være fri til å gjøre hva han eller hun vil.

Påstanden fra FrP om at kunsten ikke er fri fordi den lever i stor grad av offentlige midler…den skulle liksom bli formet av politikken, og siden FrP ikke vil bruke våre offentlige midler på kultur, antar de at venstresidens politikk dyttes på kunstnerne.

Kunsten lever av de pengene den kan leve av, det tror jeg er den første sannheten i det bildet. Det en FrP’er ikke kan forstå, fordi penger spiller en så stor rolle i hans eller hennes liv, er at kunstnere ikke drives av penger.

De må ha dem for å leve, som alle andre, men det er ikke det som driver dem.

Idealisme finnes egentlig ikke i FrP, annet enn slåsskampen for…sine egne penger. Kanskje det kunne forandre seg, det ville være bra, for det er vanskelig å diskutere politikk med folk som er desperate i utgangspunktet.

Den slåsskampen har selvfølgelig gått for seg langt utover dette partiets tilhengere og domene. Klassekamp…klassesamfunnet har jo vært der, men hvor mye er igjen av det, i Norge idag? 

Pengemessig kan man gjøre det mye bedre som håndverker enn som akademiker eller altså kunstner, hvis man går inn for å tjene penger. 

Mange sånne tradisjonelle, materielle skiller er snudd opp ned.

Kulturarenaene var en gang befolket av overklasse og middelklasse.

Men helt ærlig, det begynner å bli en god stund siden det der var noen entydig ting. Hvis vi går 100 år tilbake, 150, så stemmer det nok ganske bra.

Men utdanning var også forbeholdt de med penger. Skal vi kvitte oss med den?

Det man kalte offentligheten var dominert av de med penger, inntil de som ikke hadde like mye penger kjempet seg til en mer og mer rimelig lønn for arbeidet, og også befolket offentligheten.

Både kunsten, den politiske debatten og andre diskusjoner som hadde med for eksempel kunst eller filosofi å gjøre hørte en gang hjemme i en sånn gammeldags virkelighet.

Men det der begynner å bli en god stund siden. 

Kunsten har også tatt opp i seg en masse av de politiske strømningene, nokså konkret. Brecht er innlysende, men det er en hel periode, Lous Mohr, Ekeland, Henrik Sørensen også, Per Krohg, såkalt arbeiderdiktning…det fantes og finnes fortsatt en masse politisk kunst.

Jeg kjenner kunsthistorien for dårlig, men man kan sikkert si at hele modernismen, de abstrakte maleriene og skulpturene, tolvtonemusikken og alt som kom etterpå, ville være og var et hår i suppa på mange måter. 

Men det er jo ikke alt som er så provoserende, hvis man altså ikke orker det, en god del av Kandinskijs ting fra 20-tallet er behagelige selv om de er abstrakte. Det finnes en masse moderne ting som ikke er så veldig provoserende, bare annerledes enn Grieg eller Adolph Tidemand.

Vi lever i forskjellige verdener. Det som for noen er provoserende er for andre faktisk hverdagslig. 

Dessuten er selve kulturfeltet blitt mindre og mindre sekterisk. De som er interessert er interessert i mange ting. Smaken går ofte på tvers av både genregrenser og faktisk sosiale grenser, selv om klisjeene noen ganger sier noe annet.

Kunst bør jo kommunisere.

Men alt kan ikke kommunisere med alle. 

Alt kan ikke være for alle – det er altså Goethe, den tyske dikteren, som har sagt det om kunst, og det betyr at selv om man ikke liker et eller annet innen kunst eller musikk, så har det kanskje allikevel sin funksjon og sitt publikum.

Jeg kan godt se for meg en situasjon hvor en kunstner kommer for langt ut fordi ingen bryr seg om det hun gjør. Tilbakemeldinger, som det liksom heter i dag – respons på det man gjør – er viktig, og kan finne på å forandre neste prosjekt. Det er også fint for den som får konstruktiv kritikk. Dialog er ikke alltid dumt, og det er vel en grense for ensomheten selv når man er kreativ.

Men det krever en viss forståelse fra de som kommenterer, av hva man holder på med. En viss sympati også.

Diskusjon er greit, forsåvidt også provokasjoner eller krasse meldinger. Man kan ikke nekte noen å ha meninger.

Men når man ønsker å fjerne hele kunsten, man driter egentlig i det som lages, rund baut, ikke bare enkeltting, da har man satt seg ut av diskusjonen. 

Dagens kunstscene – og jeg tenker på kunst i videste forstand – også forestillinger, musikk, alt mulig – er utrolig omfattende genremessig. 

Det er så mange forskjellige ting i spill at egentlig burde man sette ting i sammenheng overalt. Alle forestillinger burde ha en presentasjon som gir utenforstående en idé om hva slags landskap man befinner seg i.

Og vær så snill, ikke lag en regel, nå igjen – ikke sett i gang byråkratiet og vedta et eller annet i denne retningen.

Lag en dugnad isteden. Ta ideen og bruk den der det passer. Noen gjør det allerede, og det har vært et tema lenge i markedsføring av kunsten og i utdanningen.

Og ikke glem det man kaller kjernepublikummet heller, da ødelegger man det man hadde, for i enhver genre finnes det folk som har vært interessert i et eller annet som andre synes er sært eller smalt, de har vært der kanskje hele livet, og de folkene, vi som går på konsert osv, er jo ofte blodet i den organismen man prøver å skape når man prøver å nå et publikum.

Ytterkantene betyr ofte også noe, selv om mine favorittmalere kanskje heter Harriet Backer eller Monet, ville hverken verden eller deres verden vært den samme for oss uten Webern, John Cage eller for den saks skyld Andy Warhol. Jeg er glad for at Zappa sa det han sa. Vi kunne faktisk trenge en til, eller lytte mere til ham. Musikalsk er det også mildest talt interessant.

Man kan ikke gjøre alt sånn som Pippi gjør det, men kanskje noe av det? Og hvis hun ikke hadde gjort det, og ikke sagt det hun sier, hvor ville vi vært i dag? Dagens kvinner har visst problemer nok fortsatt, og uten sånne skikkelser…

Jeg synes ikke at man kan komme utenfra og ødelegge. Det ville være som å forby heavyrock eller noe sånt fordi man får kaffen i halsen av det.

Men jeg synes godt man kan si noe i debatten, hvis man aksepterer at man også – i sin tur – kan bli motsagt.

Man vet ikke alltid hvor grensen går før den er overskredet. Det hører noen ganger med til å prøve ut grenser, også i kunsten. Kanskje på en måte alltid.

Selv å lage noe vanlig kan være viktig hvis alt blir uvanlig, men det betyr ikke at det uvanlige overhode ikke hører med.

Alt kan heller ikke ha like stor kunstnerisk verdi, det er umulig å forlange. Ingen kunstperiode er sånn. Derfor er det også ok å si noe når man misliker et eller annet, så lenge man ikke starter et anti-kunstparti i samme farta.

Dessuten er nok en gang den vurderingen ikke så lett å gjøre bestandig.

Hvis man begynner å diskutere ting – i offentligheten – vil det gi en eller annen reaksjon også i hodet til en kunstner, og hos de som administrerer og fordeler penger. Men hvis man vil tyne andre, ødelegger man.

Kunsten speiler jo i ikke så liten grad samfunnet og verden. Finnes det vold der, og det gjør det jo, så finnes det vold i kunsten et eller annet sted. 

Hvordan man oppfatter ting kommer også i stor grad an på hvordan man selv lever, og hvordan man har det, og jeg mener ikke bare i verdimessig forstand eller hva man skal kalle det, jeg mener helt konkret. Alle har likhetstrekk i dette og alle har forskjeller. Og all kunst inneholder på en eller annen måte skarpe kanter og nye tanker, men det spørs for hvem.

Kunstneren er ofte forutseende også, han ser langt. Her ligger en god del av problemet som Kunsten og pengene er. For de som tenker bedrift – dette er de som tar sjanser og legger ut på nye veier. Og til og med uten at det er en investering i penger, det er det i kunnskap eller erfaring. Man kan heller ikke alltid vite hvilke veier som blir viktige og hvilke som ikke gjør det – og for ettertiden, slett ikke. Det dukker jo stadig opp gammel kunst som vi blir opptatt av, også ting som man tenkte var uinteressante.

Kunsten har alltid tråkket på ømme tær. Å sammenligne med fortiden stemmer ofte ikke, for de tærne som var ømme da er ikke alltid ømme lenger, de tingene forandret seg – og også med kunstens hjelp.

Føler man seg tråkket på tærne kunne man jo be noen finne ut om de burde vær gjort noe med, de tærne. Kanskje det også er tilfelle noen ganger.

Jeg er stort sett ikke noe glad i å provosere for å provosere, og et helt kunstfelt som gjør det ville kanskje ikke være ok.

Men det er ikke sånn kunstfeltet er, heller.

Det er stor variasjon, fra Nerdrum, som jeg vil si har et bein i hver leir tankemessig selv om han maler naturalistisk, til politisk film som jeg ikke alltid kjenner meg igjen i, men som i hvert fall sier noe om temaer. Naturalistiske landskaper eller portretter som allikevel ikke kunne vært malt for 150 år siden, blanding av abstrakt og konkret maleri, lyd som driver med det samme, politikk, ikke politikk, eksperimenter i musikk, gammaldans som høres ny ut samtidig som det er valser og reinlendere, såkalt popnusikk har mange gode sangere og låtskrivere. Jazz har vært på nivå i årevis, klassisk…det er et vanvittig mangfold.

Og det finnes publikum.

Det er vel som regel ikke sånn at det finnes pen kunst, og stygg kunst, det er oftest en blanding.  Det er heller ikke alltid sånn at det som er pent for deg er det for meg. Jeg liker ikke Arne Ekeland spesielt godt, det gjør Karin Woldseth som var FrPs kulturpolitiske talsmann en gang, jeg intervjuet henne. Jeg ville aldri finne på å prøve å få vekk Ekeland fra scenen eller fra Stortinget, hvor det vel henger noe av ham. Det er virkelig en del av vår historie, de tingene der, selv om jeg liker andre ting bedre – kanskje. En kunstner pleier jo også å ha så stor produksjon, og enhver periode ikke minst, det er så mye forskjellig allikevel, også i én genre, at man veldig ofte finner noe hvis man leter, eller hvis man blir med på en utstilling med en entusiast på et felt man ikke selv er hjemme i.

Selv om man kan analysere et kunstverk og si at det inneholder for eksempel pene og stygge elementer – så vil enhver kunne oppfatte det forskjellig. Historien har en slags fasit på de spørsmålene, ikke minst hvis man vet noe om hva kunstneren selv mente med det han gjorde. Hver enkelt står allikevel fritt til å like det hun vil – men en viss kunnskap om hvordan kunsten ble til finnes jo. Det vil også, sorry to say, ha en viss betydning for hvordan den skal oppfattes hvis man vil vite hva som var ment med den. Selv om man ikke kan diskutere den enkelte tilskuers opplevelse, finnes det en kunst- og musikkhistorie.

Man trenger ikke sette seg inn i disse tingene hvis man ikke er interessert, akkurat som jeg ikke setter meg veldig inn i sport fordi jeg ikke er så interessert, men man må vite litt hvis man skal blande seg i diskusjonen, eller akseptere andres kunnskap og se hva som da skjer.

Det kan godt være verdifullt å møte et kunstverk uten å ha forutinntatte meninger, uten å vite noe, men det er ikke en fornuftig posisjon i samfunnsdebatten.

Jeg brukte musikk ganske mye da jeg var lærer, og hadde en gang en elev som fikk fullstendig panikk av et eller annet av Mozart som jeg satte på. Han klarte ikke å høre på, han holdt seg for ørene. 

Jeg måtte vel finne noe annet, jeg husker faktisk ikke, men jeg var vel nødt til å skru av eller over på noe annet, og for meg var det i hvert fall en vekker når det gjaldt psykologi og i og for seg kulturforskjeller. Man får prøve å være litt forsiktig. Men stort sett laget den typen musikk en rolig stemning i timen og ga muligheter til å jobbe etterpå, man ble konsentrert.

Hvordan kunsten speiler ting, livet, samfunnet, er ikke alltid godt å vite – det er jo blant annet derfor jeg går på utstillinger. Jeg liker aldri alt like godt. Men det er sjelden jeg går hjem uten å ha fått noe – en ny idé, i det minste, eller en hel verden i fanget. 

Hvis store deler av kunsten betyr lite for store deler av befolkningen burde det føre til produksjon av mere, ikke mindre, for det som finnes, har allerede et publikum.

Hvorfor finnes det ikke et Norsk Folkekunstmuseum? 

Norsk Folkemuseum tar vare på historien, og en del av nåtiden, men våre hjem er så fulle av ting også. Jeg var en gang på en utstilling oppe på Olavsgård, et hotell hvor det ofte er konferanser, tror jeg, med hjemmelagde quiltetepper, sikkert broderier, treskjæring, alle mulige ting produsert av aktiviteter som folk har som hobbyer, og det var så mye bra ting. Skillet mellom amatør og profesjonell er ofte uten mening, kvaliteten på begges arbeid er det man burde interesse seg for, eller egentlig, opplevelsen av å se de tingene, verdien av de følelsene som er lagt ned i det, og arbeidet. Bruk Munchmuseet eller et annet bygg, når vi nå har brukt alle de pengene på nye museer, og lag en permanent utstilling av dagens folkekunst. Det er mye, akkurat som det er mye på alle andre kunstfelt, ogå ting som ligger begravet i magasiner og hyller. Det burde ikke være noe problem å fylle alle tomme gamle bygg med interessante ting.

Turisme, anyone?

Og hva med forholdet til oss selv? 

Jeg har ikke sett hele den parken til Ringnes, men jeg synes godt om det jeg har sett. Å lage en park fylt med kunst er ikke noen dårlig idé, og det jeg har sett…selve utformingen av parken er også interessant. Kunsten også. Noen av de damene det er skulptur av får meg til å lure på et og annet, men at de står der er ok. De er et slags innlegg i en eller annen slags diskusjon, og man kan uansett gå tur der og diskutere biler, hvis det er det man vil, eller noe annet. Og så kan man sette seg i restauranten, spise, hvis man ikke er blakk, og se ut over byen.

Mye av det vi drar til Italia for å se er bygget av rike mennesker. Mye av det er fantastisk, noe er kjedelig. Jeg så ikke Palazzo Pitti i Firenze innvendig, men utvendig var det jo show-off, bastant og ikke så veldig fint. Parken var flott, selv i en årstid som ikke stemte helt. 

Men jeg synes ikke det er ille at noen bruker penger på sånt.

Jeg kan ikke skjønne hvorfor man skal utlede av det at det offentlige ikke skal gjøre det samme.



Galleri i nabolaget

Kultursider Posted on 20 Feb, 2020 02:10

Det begynte med den ryggsekken som sto på trappa, en ganske liten, blå ryggsekk med en ganske stor stein oppi.

Den første reaksjonen, før jeg rakk å tenke, var at noen hadde satt den igjen der, på en litt bred trapp ved en tilsynelatende lukket dør inn til et hus. 

På Olaf Ryes plass, ikke langt fra der jeg bor.

Men det er jo det med dagens kunst og dagens kunstnere, det er ikke alltid man skjønner med en gang hva de driver med, og det er jo ikke så sjelden humor i ting. Så selvfølgelig var det en kunstner som hadde vært så lur. Det så unektelig ut som en skikkelig bør med en sånn stein oppi der, som stakk opp av sekken.

Det neste møtet med kunsten var inne i galleriet, for det var et galleri der, da hadde jeg rukket å gå forbi den sekken mange nok ganger til liksom å kjenne den, hadde på en eller annen måte funnet ut at den var satt der med en baktanke av et eller annet slag, og vendt meg til den, som han gruvearbeideren i Longyearbyen på sokkelen sin eller Wergeland, for den saks skyld, nede i sentrum.

Det jeg husker av den første utstillingen var en uvanlig merkelig opplevelse, selv når det gjelder meg i gallerier, et bittelite rom, nei, to, tvers over gangen inn til bakgården, man gikk ut fra selve galleriet. 

I det ene rommet var det et kar som luktet nokså vondt, ikke akkurat fullt av skitt, men det luktet ikke helt bra, og det lå rare ting oppi det karet, avklippede negler, hår, sånne ting. Det var noen små merkelapper der også, med noe skrevet på.

I rommet ved siden av var interiøret nokså retro, en liten telefonhylle eller noe sånt, og en stol som man kunne sitte i, det var akkurat plass til den. Jeg satte meg selvfølgelig, går man et sted av nysgjerrighet sjekker man ut det man har lyst til å se på.

Man kunne legge fra seg noe hvis man ville…

Snodig kunstprosjekt, tenkte jeg jo, men etter noen få minutter dukket det opp en som jobbet på galleriet, og hun satte seg og begynte å spørre meg ut litt om hva jeg tenkte om prosjektet – og så videre! 

Det ble en lang og interessant samtale. Hun var ikke kunstneren som hadde laget dette, men det var en del av kunstprosjektet at noen skulle komme inn nettopp sånn og begynne en samtale. Hun holdt på med film selv, tror jeg det var, så hun var jo kompetent nok til å diskutere ting, vi hadde en masse å snakke om.

Neste gang jeg var der hadde de byttet ut utstillingene (det var flere ting der den første gangen også), og i det store lokalet, hovedrommet, var det satt opp en del trestammer, hentet fra bakgården, tror jeg, og de hadde alle en sensor i seg, og en veldig liten høyttaler, hvor det på en eller annen måte kom lyd ut fra trestammene fra den sensoren. Jeg er litt usikker på hvor mye elektronisk prosessering som fantes på veien til høyttalerne, men hele rommet tikket i ujevnt tempo, nokså svakt, men allikevel hørbart når man hadde funnet ut hva det hele var.

Inntrykket var en blanding av naturlige og syntetiske lyder, eller altså lyder hvor det ikke var helt mulig å si om de var det ene eller det andre. Det minnet kanskje litt om regn.

Et ganske interessant poeng og en ganske snodig og interessant verden. Grensen mellom…skal vi si natur og fiksjon er jo litt av et tema for tiden i mange sammenhenger, de bøkene man ikke helt kan plassere, fake news eller også alle våre forskjellige hoder som tenker forskjellig, noen ganger bærer det helt galt avsted for tiden, og noen ganger må man tenke etter hvem som har rett.

Ideen om at et tre kommuniserer med oss og har følelser kan man jo også komme på. Jeg husker ikke om sånne tanker var luftet i programmet, men de finnes jo i andre sammenhenger i offentligheten og har vært der en god stund.

For ikke å snakke om i hodet til en gartner eller en hageeier.

Assosiasjonen til det der prosjektet med liksom…skitt…altså, jeg kan noen ganger bli litt lei av at noe kunst er ekkelt, men tanken i mitt hode, særlig etter den samtalen, var at man kan få noe ut av andres problemer, og den er ikke vanskelig å relatere til. Jeg har hatt mange andre samtaler med venner om de mest innviklede og vanskelige problemer, og jeg mener ikke det er tull at vi har løst noen av dem. Et par timer og et måltid mat, to som snakker sammen, for eksempel, det er like effektivt noen ganger som en sats fra en Beethoven-symfoni eller noe tilsvarende. En fotballkamp, vil jeg tro, for de som er der

Nå sist jeg var oppe på Atelier Nord, som det heter, fantes det flere kunstneres arbeid, blant annet en lydkonstruksjon (det var nå mitt begrep) som lignet litt på de der trestammene med høyttaler. Lyden av noen insekter, muligens mygg eller fluer, fantes i hodetelefonene man satte på seg, sammen med lyden av trikken og vel også noen andre bylyder, og noen av de insektlydene var også en sånn blanding av prosessert, altså elektronisk, og naturlig, i hvert fall hørtes det sånn ut, og de var satt sammen til en slags komposisjon.

Jeg kjenner flere som maler bilder som er en blanding av figurative og abstrakte motiver, og resultatet er mildest talt interessant og givende. Ideene er ikke så forskjellige fra en del av dette, men det kan være at rammen rundt prosjektene er annerledes.

Det er i mitt hode greit å mene at noe er bare tull eller ikke helt vellykket, men jeg gidder ikke lenger forholde meg til stemmer i offentligheten som egentlig ikke bryr seg om eller interesserer seg for kunst. 

De kan blande seg utenom, som danskene sier, de kan holde på med sine egne ting og la oss som faktisk bryr oss både om Beethoven og Klimt og Jackson Pollock og gjerne for meg, Zappa og Schönberg og Lene Grenager og de andre idag, la oss holde på. Jeg bryr meg nesten ikke om  hva jeg møter i et galleri eller på en scene, så lenge noen har tenkt en tanke og har hatt et behov for å si noe.

Og sier det.

Så kan man diskutere, gjerne, men det var noen stemmer der da jeg var liten også, som hadde den samme klangen og omtrent det samme innholdet når man begynte å snakke om nesten hva som helst man hadde tenkt.

Hva f… driver du med, liksom?

Skal du lage en avhandling?

Ja, nettopp, det er det jeg skal.

Om det blir et musikkstykke av det eller en avisartikkel er ikke så nøye, bare det inneholder en idé som er verdt å tenke over.

Så kan du gjerne komme med din tanke også, så lenge du lar meg få bruke mine ord og si det jeg har å si.



Next »