Befriende, på mange måter, å se Joachim Triers siste film “Verdens verste menneske”, selv om jeg da jeg leste tittelen lurte på om temaet var den ekstremt dårlige samvittigheten som kvinner kan ha, men det handlet ikke om det, eller så har jeg misforstått litt, i hvert fall snakket en av personene i filmen, en bifigur, i grunnen, om den som ikke er skikkelig idealist, nok til å la politikken gå ut over forholdet, omtrent. Også et poeng, selvfølgelig, som man kan ta hit eller dit…
Jeg kan selvfølgelig bli litt sur over at byens intellektualitet nok en gang får en litt klein behandling i norsk film, denne gangen er vel samtalene fra en…intellektuell familie sånn noenlunde troverdige, litt mere enn i Jan Vardøens “Høst”, i hvert fall, hvor de samtalene fra et lignende miljø var ren parodi, i en ellers fin film, og ikke ment som parodi.
Men ikke minst Aksel, hovedpersonen, Julies første kjæreste…hans rolle må jeg tenke over. Han er i historien vokst opp i Oslo et eller annet sted, virkelig byen, vel ikke i en sånn svær hage som familien tydeligvis skaffet seg seinere, arkitekttegnet av jeg husker ikke, pappa eller morfar eller en annen i slekta hans.
Han er i filmen rimelig selvopptatt, må man vel si, tegneserieskaper i en eller annen underground-fasong, og kjæresten må henge med på det også i situasjoner hvor han tja, burde tatt seg bedre av henne, kan man jo i hvert fall tenke.
På sitt eget dødsleie, langt ute i filmen, har han mer enn et glimt av kontakt med seg selv og spør naturlige spørsmål, hvis man skal kalle det for det, et større nærvær, i hvert fall, i noe annet enn seg selv – Julie, hans tidligere kjæreste, er i den situasjonen blitt gravid med ny kjæreste, kommer allikevel på besøk på sykehuset fordi hun ikke helt har sluppet tak i Aksel, og det blir et sterkt møte, selv om han også glir tilbake til sin egen verden selv da.
En nokså selvopptatt figur, eller en som er litt fastkjørt i sin families ideer om familie, for eksempel. Men vel troverdig og også sympatisk, særlig de scenene på sykehuset er jo sterke.
Enda mere selvopptatt er familien hans, som med en gang hun kommer, ikke evner å stille mer enn ett fornuftig og medfølende spørsmål til sin nye svigerdatter på hennes første besøk hos svigers, det er en avstand og litt en kræsj som ikke blir ordentlig ryddet opp i, selv om det sies mere og skjer mere utover kvelden.
Det blir jo også litt parodisk, en god del lenger uti, med de uttalt himmelfalne eller klagende kommentarer eller hva man skal kalle det, fra Aksels foreldre, når sønnen har solgt et tegneserieprosjekt til et kommersielt foretak, og både han og foreldrene synes det er skikkelig dårlig (de bruker kanskje ikke akkurat de ordene) – men at forlaget har kuttet ett rompehull i serien. Virkelig ikke bra, liksom, det var jo et betydningsfullt rompehull.
Det kan jo sikkert være litt vanskelig å bevege seg fra underground til kommers…
Men den scenen er i mine ører ikke helt troverdig, de som faktisk lager provoserende kunst har vel en litt røffere språkbruk, ville jeg tenke, og foreldrene deres, hvis man kan generalisere…jeg har litt problemer med å tro at ingen ville flirt litt av et sånt poeng, at de isteden sitter og diskuterer helt alvorlig og fornærmet og til og med lei seg på sønnens vegne, som om det skulle vært designet av en klassisk brudekjole de snakket om, eller noe annet helt borgerlig og harmonisk og uprovoserende, ikke underground med sånn passe grov humor.
Det kan hende jeg er dårlig orientert.
Jeg leste jo ellers Robert Crumbs tegneserier da jeg var tenåring, “The family that lays together stays together, het det vel et sted…en kommentar til et litt annet slagord var jo det…og jeg hadde stor nytte av at noen sa og skrev og tegnet sånne ting, uten at jeg noen gang har hatt noe ønske om å leve ut akkurat det…eller mene at verden skal være – sånn, heller, helt. Poenget er å ha en sikkerhetsventil, hvis det er det som trengs, og en måte å forandre holdninger, når det også trengs.
Og humor, for all del.
Poenget den gangen det kom ut, var å kræsje tenkemåter som ble gjort til helligdommer og helt uforanderlige. Noen ganger må man slå seg løs fra fastlåste levemåter eller tenkemåter…
I min alder (58) blir man selvfølgelig stilt overfor spørsmålet om hva man skal sette istedenfor de tingene jeg noen ganger fortsatt vil kræsje, og det er ikke alltid enkelt å svare, bortsett fra at kanskje i noen situasjoner – i samfunnet – noen kan leve på den ene og noen på den andre måten uten at det gjør noe, noen ganger må det tas en sjanse og det er bra at en eller annen stuper ut i det ukjente på vegne av oss andre, atter andre ganger vet jeg virkelig ikke og må bruke tid på å finne det ut.
At noen lever regelmessig eller “ordentlig” plager meg ikke uansett, det er ikke min sak og folk er som regel hyggelige uansett hvis de får være omtrent det de er…men bare jeg kan plukke det jeg vil til min livsstil og la andre ting ligge uten å føle meg forpliktet til å leve på én bestemt måte.
Idealet er vel for meg heller ikke nødvendigvis å leve helt på kanten, men å ha muligheten til å gjøre det hvis jeg vil eller må, eller ha friheten til ikke å følge andre når jeg ikke vil det.
Jeg klarer ofte ikke å leve sånn, jeg føler meg ofte bundet, men vil det, i hvert fall i perioder.
Handlingen i filmen er jo også ei jente fra Hønefoss som møter Oslo, også vestkanten, kan man vel si, en bit av den, den er heller ikke én ting.
Grunnen til å henge seg opp i og diskutere virkelighetsnærhet eller ikke i figurene i filmen er både at skuespillet i norsk teater og film lenge var for stivt til å fungere helt på scenen og på lerretet, og at en del miljøskildringer rett og slett manglet, fra variasjonen i samfunnet, eller var for klønete eller enkelt tegnet til å virke riktige eller fornuftige og interessante. Jeg skal prøve å passe meg for å si for mye siden jeg ikke har vært så mye på kino de siste årene, men i hvert fall, en av grunnene til at dette er kult er nettopp at det meste av rolletegningen virkelig begynner å fungere. Vi trenger å se oss selv, på den måten kunstneren ser oss, for å ha kontakt med oss selv, med vår egen kultur, og selvfølgelig på nye måter og ikke entydige bestandig, ellers blir vi jo bare stående stivt der vi er. Sånn sett er bevegelsen inn mot det virkelige Oslo ikke ferdig, tror jeg.
Men Julie selv er levende og i den forstand tydelig, og det gir en følelse av å puste i bytilværelsen.
Det er mange sider av hennes rolle og Renate Reinsves rolletolkning, endringer i personligheten eller i følelser ettersom hun blir forelsket, hun er lei av hans selvopptatthet, ønsker å gjøre noe skikkelig gærent og gjør det vel såvidt, kan man si. Å gå inn på en vilt fremmed, stor fest og sjekke opp en fyr er jo litt av et stunt, og redsel er kanskje den eneste følelsen jeg savnet i akkurat den situasjonen når jeg skriver om det nå, men i filmen reagerte jeg ikke, det funka. Hun og Eivind, som ble kjæreste nummer to, lå jo ikke sammen på første date…men de gjorde jo litt andre private ting sammen på den festen som man må le av.
Interessant at de satt der en hel kveld og sa så mye – vel omtrent uten å røre hverandre fysisk, jeg husker ikke helt. I hvert fall var det en usynlig strek mellom dem som var der i hele den sekvensen. Scenen hvor de røyker en sigarett sammen og den ene puster ut og den andre inn den samme røyken er jo magisk.
Men interessant at begynnelsen på det forholdet er laget på den måten.
Forholdet til Eivind har vel også en god bit frihet i seg for hennes del, når det først skjer, både fordi han ikke er pretensiøs, ikke blir spist opp av jobben sin eller glemmer henne på grunn av det, og kanskje, først, fordi han ikke har like mye av den biten av intellektualitet som her er litt koblet med kjedelig, Eivind er mere direkte følelsesmessig.
I tillegg har han noe sopp på lur…som frembringer en del heftige hallusinasjoner – også et stunt i hennes liv. Han er fortsatt en fyr som tar vare på henne, her også, på den måten at han vet noe om hvordan bad trip eller det å sveve langt ut kan være, tror jeg, og hun kommer vel ut av den kvelden eller natta også, med beina på bakken.
En hengiven kjæreste er han vel kanskje også, mere.
Men hun hiver hans manglende intellektuelle interesser i trynet på ham på et tidspunkt, og besøker Aksel på sykehuset når hun oppdager at hun er gravid. Helt ferdig med Aksel er hun ikke, og ikke så rart at hun går uansett siden han er alvorlig syk.
Det jeg synes er litt rart med ham er ikke at han fortsetter diskusjonen selv når totalt absurde poenger kommer opp, en skikkelig grov vits – men at han liksom bare synes det er interessant, ikke morsomt. Grov humor er vel gøy også, og noen ganger interessant…men ok.
Som kvinneskikkelse er Julie tydelig, og troverdighet i spillet er ikke et tema, endelig, hun er fra Hønefoss (jeg har ingen kjipe fordommer, tvert imot venner), ung, litt usikker og allikevel ganske tilstede, hun er som sagt modig (den festscenen), moderne usikker, på et tidspunkt ser hun ut som en kvinne fra et annet land enn Norge, atskillig lenger øst, plutselig. Bare en assosiasjon i mitt hode, kanskje.
Det fantes plutselig også en stivhet og forsåvidt et mørke, selv om det vel bare er et glimt, på sykehuset i en av scenene.
Den stivheten tenker jeg kanskje kan gjenfinnes litt hos faren, hvis jeg har rett, muligens som en slags årsak eller som et annet uttrykk for det samme – faren er vel en som helst ikke går for langt inn eller for langt ned i ting hvis vi skal dømme etter det vi ser av ham. Ikke så dypt eller nøye tegnet akkurat det portrettet, kanskje, men man skjønner i hvilken retning det går, også uttrykksmessig til en viss grad. Det er ofte ganske lang vei fra overfladiskhet eller det at man skjuler ting, til liksom…kontakt med seg selv, eller med det ungene dine vil deg.
Julie har, som mange av oss, problemer med å finne seg sjæl, men viser oss mange interessante stasjoner på den veien.
Distanse til seg selv er jo på flere måter et tema i filmen, hun snakker vel om det selv, når hun slår opp med Aksel, den første kjæresten – hun bare stikker, fordi hele opplegget blir totalt fjernt for henne, på grunn av ham, eller (også) av en helt annen grunn hun ikke skjønner akkurat da.
Han skjønner ingenting i den situasjonen, sånn sett kanskje en interessant parallell til det samme spørsmålet fra kvinner som ikke skjønner hvorfor mannen plutselig går.
Det er vel ikke alltid det handler om utroskap, en annen, selv om det godt kan være et tema i en sånn situasjon, og i denne filmen faktisk også, ikke egentlig utroskap, men det finnes jo en annen – også. Hva som er reaksjon og årsak kan jo godt stå åpent, det fordeles ikke noen voldsom mengde skyld, bortsett fra, som sagt, tegneserieskaperens selvopptatthet, som er et normalt argument i en diskusjon om sånne…samlivstemaer. Det høres litt kjedelig ut å bruke det ordet, det er ikke kjedelig i filmen.
Hans reaksjon i den situasjonen hvor hun slår opp avslører jo enda litt av hans kjiphet og hardhet, vil jeg vel si, litt (eller kanskje veldig) tydelige spørsmål om hun vet hva hun ødelegger…det høres jo litt Ibsensk ut, et ekko av kritikk av borgerskapet, igjen, og av hans familie.
Det er en scene til, hvor man virkelig ser ødeleggelsen eller den virkelige krampen i ham, det må være når han egentlig holder på å dø, det må jo væe en situasjon hvor ikke er mulig å dekke seg så mye mere, eller kanskje han uansett ikke vil.
So far so good. Vi er alle mer – og mindre – ødelagt på forskjellige områder.
Tenker man på det selv, kan man jo også godt være temmelig tilstede i mange situasjoner, som mann eller kvinne, og allikevel ha et troll i seg man ikke kjenner eller ikke takler.
Hovedtemaet er jo tross alt at hun faktisk finner seg selv i ikke så liten grad, tenker jeg, og fjernhet er ikke det jeg først tenker på i hennes rolle.
Men det spørs jo hvordan man oppfatter seg selv, kanskje, også, og hvordan andre oppfatter deg. Jobb, for henne, er absolutt et tema på den måten at hun fortsetter å jobbe i bokhandel gjennom hele historien uten at hun vel akkurat brenner for det, og hun møter jo også en smule nedvurdering av det i enkelte sosiale samtaler, mens til slutt, etter at alt er gjennomlevd, er hun fotograf på egne bein, ser det ut som. I manges liv er jo noe sånt en veldig viktig utvikling.
Det finnes familier som lever i og på en idyll (faren, i hvert fall), og kvinners rolle i en familie hvor det er tilfelle…litt for stort tema til at man kan si for mye generelt, kanskje, men den idyll- eller klisjé-fjernheten kan jo utmerket godt henge med en inn i ens voksne liv.
Kvinnelig skjønnhet, som jeg egentlig er vant til å assosiere med tilstedeværelse, trenger jo ikke alltid være det. Det spørs selvfølgelig hvilken tilstedeværelse, det kan jo være mye, men her er det ikke ondskap som er det største temaet, hos henne i hvert fall ikke, men utvikling.
I Aksels familie finnes det usympatisk fjernhet, er vel det rette ordet, som går ut over ham, egentlig, og bringes videre til Julie, selvom det plutselig finnes voldsom krangling bak (ikke så) lukkede dører i hans famlie, som jeg ikke vet helt hva skal bety i filmen bortsett fra at det forstyrrer både det forsøket på idyll og de unges forsøk på kanskje også…idyll akkurat da, der de ligger på rommet sammen, på altså svigersbesøk.
Krangling eller annet trøbbel skjer jo som kjent…i så mange familier. Verst når det ikke krangles i det hele tatt, vel, da smeller det totalt, til slutt.
Man får absolutt sympati til slutt for Aksels frustrasjoner og person også, men med hans familie er jeg nok en gang litt usikker på realismen i alle karaktertrekk eller familiesærheter.
For å komme med terningkastet, en meget severdig og fin film, Oslo er nok en gang sett fra en fin vinkel, sommernetter er vel den fineste tiden å være i byen.
