Den profesjonelle amatør

Når man snakker om synd…i religiøs forstand, nettopp, så er det i hvert fall i en norsk kontekst veldig vanlig, enten man befinner seg utenfor eller innenfor et kirkesamfunn, eller, I guess, i en annen religion – å tenke på ting man ikke skal gjøre.

Stresset kommer raskt, i hvert fall i mitt hode, minnet om moral fra tidligere generasjoner gir meg raskt en impuls til å bryte regler, fordi det må ha vært mange regler som var alt for strenge og alt for generelle.

For mange absolutter, vil jeg tro.

La oss si du sitter ved et kafebord, og neste kafebord er så nært at du overhører en god del av samtalen, ikke minst fordi det snakkes nokså høyt, ikke plagsomt høyt, det virker bare tydelig at det egentlig ville være ok å blande seg i samtalen.

Man kan vel ofte merke sånt.

La oss si det kunne vært morsomt og litt interessant å gjøre, og du allikevel lar være, fordi du mangler litt energi til å bryte det som for en del er et sosialt forbud, og som i denne situasjonen sitter litt for mye i deg.

Så du blir sittende der, med dine egne ting som du holder på med, og går glipp av en sosial kontakt – av et eller annet slag.

Hvis du ofte gjør sånt, bryter inn, eller det generelt ikke er noe problem for deg eller du ikke hadde lyst til å snakke med noen akkurat da – er jo ting ok.

I motsatt fall vil jeg si det er – synd, i den hverdagslige betydning av ordet.

Men veien til den religiøse betydning er jo ikke så lang. Hvor den samtalen ville endt eller hva den var ment som, vet jo sånn sett ingen, men det å stoppe livet gjennom for mange forbud, sosiale, juridiske eller en kombinasjon…vil jeg si også er en synd i religiøs forstand.

Fristelsen til å forby.

Hvor sånne grenser burde gå er ikke én diskusjon, men mange, det finnes nok grøfter både her og der, men hvis man oppdrar barna så nøye, for eksempel, at det ikke er mulig å gå i en grøft, høres det ut som om frihet burde være et tema til diskusjon.

Altså handler en diskusjon om den religiøse synd også om ting man burde gjøre, ikke bare ikke burde, for eksempel slippe taket i barna, bryte en regel, ikke blande seg for mye i naboens liv, der var det jo et ikke igjen, egentlig flere, men resultatet av å slippe taket i noen, for eksempel, barna, kan det jo være snakk om, det vil jo lett være at de får mere frihet, til å leve, sitt liv, som du ikke vet helt hva er og ikke burde prøve å finne ut alt om, heller.
Nye generasjoner, delvis nye vaner.

Mere generelt bør man vurdere om man er ajour med tiden når det gjelder hvordan ting burde være, for det forandrer seg også, uten at verden trenger å være på vei utfor et stup av den grunn. Nye generasjoner er i en annen situasjon enn foreldrene, ting i livet bytter plass og får andre uttrykk, akkurat som når man beveger seg fra ett land til et annet eller mellom kulturer i ett land. Man kan godt hente frem prinsipper, men ikke for konkrete, man har ikke rett til å tvinge sine egne vaner på barna, de overtar vel normalt noen av dem, og lettest skjer vel det i en situasjon av frihet, og entusiasme for et eller annet. Andre vaner eller tenkemåter man har lar de fare, finner sine egne måter som de enten finner opp eller tar fra et sted.

Man kan godt si, etter denne tankegangen, at man ikke burde…forby for mange ting.

Neste par som setter seg ved nabobordet sitter helt rolig og jobber, og signaliserer med kroppsholdning og lydnivå at de vil være i fred. Et kjapt forsøk på kontakt fra din side blir besvart like kjapt, ikke prinsipielt avvisende, men sorry, nå vil jeg ikke snakke med noen.

Også klart og tydelig, men greit for en selv å ha mot til å finne det ut.

https://www.lrt.lt/en/news-in-english/19/1781685/direct-vilnius-warsaw-train-service-to-launch-in-december?fbclid=IwAR0GxQwK1Ay23YeJF43-JPi1tPEwNPaUKL-d-0cUk5RuSw7Pb9z9Ig-53KA

Mye dårlige nyheter for tiden, for å si det sånn, men det er klart, noen holder jo på med mere positive ting. Jeg har vært én gang i Litauen, synes det var smadder hyggelig, og liker å reise med tog, har hatt lyst til å ta toget dit og gjerne videre østover og eventuelt sydover, men det siste er en litt større drøm. Jeg hører ikke til de som vil fortest mulig frem alltid, poenget med ferie for meg er jo litt ro, så planer om kjappest mulige tog klapper jeg vel ikke alltid så veldig hardt for.

Uansett så dette kult ut. Det diskuteres sporbredde og praktiske hindringer mellom Polen og Litauen, på “Togferie” på Facebook, fantastisk gruppe, forresten, men hvis Litauens NRK sier det, får de det vel til på en eller annen måte.

Er det i gang en kampanje mot NRK igjen? Det snakkes blant annet om dårlig humor…jeg synes det renner inn med klipp med god humor fra forskjellige programmer.

En restaurant vi spiste på i Bergen, og som er verdt en omvei, er Stefano, italiensk, liten og hyggelig, og med mat som er…den burde være på den Michelin-lista hvis den ikke er det.

En gang for lenge siden i Italia, med godt med penger og selvfølgelig nysgjerrighet, sneiet vi innom noen steder som sto i Michelin-guiden og trivdes veldig godt på et par steder som sto under »verdt en omvei», altså, man kunne tro at det var lengre ned på lista enn de som har stjerner…men kvalitet har jo ikke bare med kvalitet å gjøre, men også ens egen smak, som kan gå på kryss og tvers av statusgrenser. Noen ganger føler man seg hevet alt for høyt opp som gjest, andre ganger finner man en plass uansett om det er høyt eller lavt fordi et eller annet stemmer uansett.

På Da Stefano detter man bare rett inn, det finnes klisjeer i restaurantverdenen også, men noen stemmer jo, akkurat som med Brahms eller Keith Jarrett.

Da Stefano tror jeg den het for noen år siden…nå Stefano.

https://dictionary.cambridge.org/dictionary/english-norwegian/buzz

Jøss. En engelsk-norsk ordbok fra Cambridge University Press, på nettet. Det har jeg da ikke sett før. Mulig jeg har vært sløv, men det ser ut som en begivenhet.

Det er klart, det er litt…risikabelt å si helt generelt om hun billedhuggeren, Asbjørg Borgfelt, at hun ble oversett fordi hun var kvinne, ikke fordi det ikke stemmer, men fordi det er et veldig generelt poeng som fort kan spre seg og skape et inntrykk av at alle kvinner ble dyttet vekk på samme måte, så når man snakker om kvinner i kunsthistorien, for eksempel, så kommer det samme generelle poenget opp hver gang.

I hvert fall i tillegg til det burde jo jeg og andre (noen har sikkert gjort det) være litt nøyere med å fortelle litt mere om hvor problemene lå, om det var verst i samtiden eller etterpå, om det fantes saklig kritikk av kunstnere som ble tolket usaklig, hvor mye spissborgerlig tull som ble sagt eller faktisk ikke sagt, osv.

Mange mannlige kunstnere og musikere som fortjener å sees og lyttes til er også gått i glemmeboken, og det er en av grunnene til at jeg synes det er skitkult at det nye Nasjonalmuseet viser oss en god del av det, kvinner og andre, og det gjelder vel også museer andre steder i landet, som enten har hatt videre eller bare andre perspektiver lenge, eller funnet frem til nye ideer og for meg nye kunstnere litt mere nylig.

Det er definitivt ikke poenget med denne kommentaren å stoppe kvinners bevegelse oppover, vekk fra en følelse av underdanighet eller mangel på verdi (!) eller noe annet kjipt, tvert imot ønske velkommen på høyden når man kommer dit, i den grad jeg er der selv. Jeg ser på egne hangups og følelse av mindreverd som problemer man må regne med, og prøve å takle, selv om man skulle ønske seg med en enkel tanke at det ikke var sånn.

Det er også vanskeligere å snakke med eller forholde seg til de egenskapene hos folk man treffer som heter nettopp ufrivillig ydmykhet, underdanig holdning osv – for det kommer ofte ut motsatt – man trykker andre ned, istedenfor å rydde opp i seg selv, eller ta igjen overfor den som i utgangspunktet lagde problemer for deg.

Noen ganger er den som lagde problemet deler av samfunnet, gjengs holdninger som ikke er ok, for eksempel når det gjelder kjønnsroller, og i så fall er det jo rimelig å starte en bevegelse for et eller annet og tenke litt kollektivt også. Feminisme, ja, trengs det, så trengs det jo. Går det for mye ut over meg som mann forsvarer jeg meg heller.

Jeg ser stadig mere og flere selvbevisste kvinner, tror jeg, det er jo litt basert på inntrykk fra gata også – og ingenting er bedre enn det, også fra et litt egoistisk mannssynspunkt, det er mye lettere å diskutere hva som helst med folk som er vant til å bli respektert, som tar det for gitt før samtalen i det hele tatt begynner.

I tillegg til disse litt vikarierende argumenter for å trekke fram kvinners kunstverk, er det som vanlig noe nytt å se, eller noe nytt å høre, og vi kan jo diskutere, hvis vi har lyst, hvor mye kvinnelige kunstnere har egne innfallsvinkler fordi de er (var) kvinner, eller fordi vedkommende kunstner er en annen person enn naboen, som også var kunstner.

Ingen nødvendige motsetninger der, tror jeg, bare, som alltid, forskjellige perspektiver, som man kan bruke til å tenke om kunst.

Kurdistan er navnet på et område, i stor grad fjellområde, som strekker seg over Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Her lever tradisjonelt kurderne, som ikke har noen egen stat.

Det finnes også en enklave med kurdere i Tyrkia som er separat fra det sammenhengende området, og selvfølgelig bor det kurdere mange andre steder i verden. 

Både kurderne og andre folkeslag i området har røtter i Babylonia, Sumer og andre oldtidsriker. Babylonia strakk seg på et tidspunkt fra Middelhavet til den persiske gulf, til utløpet av Eufrat og Tigris. Området ved de to store elvene kaltes Mesopotamia. Noen av de eldste menneskelige bosetninger og byer ble bygget her.

Det står nokså direkte i Store norske leksikon at hun til en viss grad ble oversett fordi hun var kvinne. Det er vel bare på tide å gjøre noe med sånne ting innen alle kunstgenrer, uten å skvise de mannlige kunstnerne. Man kan godt snakke opp noe uten å snakke ned noe annet…det måtte i så fall være for å ta ting eller personer en smule ned fra forskjellige hierarkier hvor én person er på toppen.

Individualitet er en viktig del av tidens melodi, og hver kunstner blir også mere interessant når man ser personligheten til hver av dem i kunsten deres, ikke bare hvor…gode de var. 

I tillegg til oksefontenen på Torshov lagde hun en bjørnefontene på Majorstua, begge var vinnerbidrag i konkurranser. Hun ble født i 1900, i Oslo, så begge ble laget da hun var ung – bjørnen i 1925-26 – og oksene mellom 1926 og 1929.

Et gammelt bilde av bjørnefontenen:

https://dms-cf-08.dimu.org/image/032sB3BEoArQ?dimension=1200×1200

Det finnes også relieffer av henne flere steder i byen – for eksempel i det bygget som tilhørte Oslo Lysverker, ikke langt fra Nobelinstituttet:

Det står ting av henne i Moss, blant annet denne:

https://moss.nkdb.no/i/big/501301-0.jpg/501301-Asbjørg_Borgfelt_-_Bjørnungene.jpg

Hun gikk på Kunst- og håndverkskolen i Oslo, så Kunstakademiet samme sted, og til slutt Kunstakademiet i København.

Det står en skulptur av henne på det nye Nasjonalmuseet, også, som ellers har en god del norsk skulptur, mange ting av kunstnere, nok en gang, som var ukjente for meg.

Vi graver frem en god del av vår egen kunst for tiden.