Jeg kom på…gleden over å bryte en regel.
Eller kanskje egentlig…spenningen.
Jeg kjenner folk som har jobbet mye med kriminelle, og har skjønt at det der kan finnes, spenningen i det. Jeg har også møtt folk som har sitter inne, men vi har jo ikke snakket om sånt.
Man trenger jo ikke rippe opp i ting.
Men følelsen har jeg kjent selv, og også gjort ting som gikk ut over andre.
For å komme dit må man muligens ha opplevd et absolutt forbud, kanskje ikke bare mot én ting en gang, men på et helt felt, muligens. Jeg mener, det er forskjell på…oppvekstvilkår, på foreldre, noen er skikkelig harde på et eller annet.
Det er jo ikke alltid det å bryte sosiale regler er feil. Det spørs jo ganske ofte på effekten av det du gjør, hva det betyr for andre.
Jeg husker en jeg snakket med i Tromsø da jeg studerte, han spurte, som man kan spørre, hvorfor jeg hadde dratt til Tromsø.
Jeg husker ikke helt hva jeg svarte, men jeg var jo i hvert fall litt på eventyr, så jeg sa nok det også. Han konkluderte uansett med at «åja, du skulle løs fra mors skjørtekant».
Og det var jo ikke helt feil.
Mødre kan ha en stygg tendens til å kontrollere barna sine, ille er det selvfølgelig når de ikke vet det, som det i min foreldregenerasjon i hvert fall finnes nok av, verre er det når ingen i familien vet det eller får lov å kommentere sånne ting…eller gjøre noe med det.
Noen er jo veldig lite verbale, men det er vel ikke dermed sagt at de tenker eller handler feil, for eksempel i dette, selv om de ikke kan sette ord på alt de gjør.
Et problem er jo også at mamma gir eller forventes å gi kjærlighet. Kombinert med overmakt og taushet om dette…det kan være en virkelig råtten kombinasjon.
Så da spørs det jo uansett også litt hva de reglene til mamma går ut på, og om de gjelder normalt når du er åtte og ikke fjorten, om det må overlates til det enkelte barn, ungdom, å finne ut av, eller hva. Det er vel en del muligheter.
Jeg synes vel vi ble gitt mye frihet i min oppvekst, i hvert fall jeg, ikke for mye, egentlig, det er vel fortsatt et ideal, men det er klart, 60-70-tallet var jo en nokså tight tid, så dels trengtes det opprør, og dels hadde vi såpass mye regler innabords uansett, fra før det opprøret startet, at…det føltes ikke som om de ville slippe taket noen gang.
Idag vet jeg ikke, mine barn er enda ikke voksne, men jeg har hørt kommentaren fra en venns barn at han liksom ikke synes noe var fast, i oppveksten. Han var i 20-årene, tror jeg.
Jeg vet ikke om jeg gir det attest som gangbar sosiologi uten videre, vedkommende virket jo straight og «i orden» på sett og vis, men innsiden rakk jeg jo ikke å bli kjent med.
Nå er det vel enkelte lover de siste årene som har begynt å bli på kanten, juridisk sett, men jeg er usikker på om det gjelder oppførsel på gata, det måtte i så fall kanskje være strafferammene.
Jeg synes jo det er litt synd hvis ungdom bruker alkohol til å tøffe seg med, det virker kanskje som om det kan skyldes litt forbudslinja hjemmefra, men jeg har jo mine problemer, på andre områder. Når det gjelder vin og brennevin osv burde jeg ha en sjanse til å gi videre mitt nokså avslappede forhold til det (foreløpig, jeg passer også på av og til), med andre ting er vel løsningen å innrømme mine egne svakheter i den grad jeg orker og i den grad det er nødvendig for barna.
Det siste er ikke alltid like lett.
Men når det gjelder regler har jeg i hvert fall mange ganger sagt at noen ganger er de til for å følges, noen ganger for å brytes. Jeg tenker først og fremst på sosiale regler.
