På bussen i går: Tre-fire svarte tenåringsjenter som sto og flirte og lo og snakket, ved døra på en forholdsvis full buss, en normal ting at den er litt blokkert når det er mange på bussen. Noen “norske nordmenn”, som meg selv, altså, ikke noe spesielt med dem, skulle ut, og “unnskyld” er jo vanlig når man må be noen flytte seg. Er man i ok humør gir man kanskje et smil samtidig eller er åpen for en kjapp og hyggelig ordveksling, disse var ikke i så godt humør eller kanskje bare inne i en samtale og sa det litt kort.
Jeg skal ikke drive og forlange at folk ikke kan ha et litt dårlig øyeblikk eller være i andre tanker, kanskje dette ikke betydde noe spesielt, jeg sier det bare så man skal legge merke til enten hva som skjer, eller hvordan det kan oppfattes, hvis det ikke er ment som noe bestemt. Uttrykkene i Oslo for forskjellige ting, på bussen eller på gata osv, er ofte mildest talt dempet, og dette er ikke akkurat mye eller graverende eller noe sånt, men det virket kanskje som noe, hvis man kjenner Oslo og norske koder.
Eller som sagt, det var ikke noe, og i så fall, bare overfølsomhet i mitt hode og en normal hendelse. Hvis det er tilfelle er det jo skikkelig gode nyheter, de jentene ble heller ikke irritert, de fortsatte å snakke og bare flyttet seg.
Jeg tror i hvert fall ikke dette hadde med rasisme å gjøre, man opplever sånt småtteri med mitt utseende og klesdrakt også.
Litt seinere på dagen i en butikk, hvor en gammel dame med skaut og skjørt, i kassakøen kom på at hun trengte suketter, eller i hvert fall spurte om det, det var suketter hun egentlig skulle ha. Hun hadde kanskje ikke funnet det i hylla, og spurte om de hadde. Hun sa ikke “suketter”, men “kunstig sukker” eller noe sånt, lette litt etter ordene først, og en ansatt gikk og hentet en stor boks. Damen med skautet (det var faktisk et skaut og ikke en hijab) sa nei nei, en mindre boks, og den som jobbet i butikken fant jo det også.
Men alt ble gjort med tydelig irritasjon og ikke på en spesielt hyggelig måte, og med beskjed på en litt overtydelig måte at det het suketter og ikke kunstig sukker, når det altså var det det var snakk om. Jeg vet ikke, som sagt, en norsk dame, kvinne, kunne godt ha blitt behandlet på en sånn måte, problemet er mere mangelen på kommentarer rundt sånne ting, som gjør at de blir stående som selve reaksjonen på at folk er litt sløve med et eller annet eller har glemt noe i en kø, eller sånt som egentlig er småtteri. Hvis virkeligheten rundt sånne situasjoner ikke er noe annet enn litt småkjip behandling, hvis det ikke finnes noen reaksjoner på det i situasjonen eller i offentligheten noen gang, eller om ingen sånne situasjoner blir oppklart når det skjer, ordnet opp i, på en hyggelig måte, ja, så skaper man en situasjon i samfunnet til slutt. Jeg tror jeg vet noe om hva høflighet og respekt betyr i en del muslimske kulturer, kanskje…alle, dette regnes for noe, så vidt jeg har kunnet legge merke til.
Også blant “oss” ville det ha kunnet være en litt lite hyggelig opplevelse, avhengig av dagsform, kanskje.
Det er faktisk ikke uvanlig at reaksjonen på noe sånt bare er å heve stemmen noen millimeter, det kan foregå en slags samtale om et sånt lite problem uten at det nevnes en gang, bare med stemmebruk, mange ganger i veldig moderate former, så man ikke en gang som utenforstående alltid vet helt hva som egentlig skjer. Men noe.
Det er faktisk litt underlig.
Jeg er enig i at vi må kunne gi uttrykk for vår misbilligelse i bestemte situasjoner, men da må vi skape rom for at det skal kunne gå an. Det har vært så mange stemmer i snakk som er ikke bare nedsettende overfor utlendinger, men virkelig provoserende, og hvis de dominerer i offentligheten har vi en litt umulig situasjon. De i seg selv burde settes på plass, mye av det de sier går faktisk ikke an, etter min mening, men hvis vi klarer å etablere en modus av sameksistens har vi et utgangspunkt for å løse sånne små problemer.
Norsk væremåte har hatt en del sånne problemer, i hvert fall i Oslo, vi har vel vært det ungene kaller “hemma”, ikke alltid i stand til å si fra på en ordentlig måte, og det har ikke hatt bare med “nordmenn-og-utlendinger” å gjøre, men generelt en lite smidig holdning som kommer av mangel på selvtillit, etter min mening, og noen ganger stivhet.
Når det gjelder intoleranse og stivhet, beklager å måtte si det, men det kommer oftere fra eldre enn fra yngre, og de trenger å gå i seg selv og finne ut at samfunnet ikke er som da de var unge. Jeg regner meg enda ikke som gammel med mine 57, og det handler mere om holdning enn om år. Det er mulig å være høflig og vise respekt i sin alminnelighet ute blant folk uten at alle må følge alle ens egne sosiale regler, og noen anledninger burde man selvfølgelig også ha hvor man kan få fortalt hva som er reglene, for noen finnes det vel.
Men den historien fra kassakøen – spoler man tilbake finnes det sånne sosiale reaksjoner ikke minst i en kø…jeg ble også stressa, fordi jeg skulle ta ut 500 i tillegg til å betale, og hun som sto i kassa glemte det, så jeg måtte kjøpe en ting til for å få det til, og tok en sjokolade fra en hylle rett ved. Det var blitt litt kø bak meg, og jeg sneik i køen for å bli ferdig, og sa det til nestemann, som ikke brydde seg, han hadde tid til å vente, sa han. Litt lenger bak tror jeg det ble litt irritasjon, og noen åpnet en kasse til. Så jeg brøt vel også en regel, da. Kanskje.
Spørsmålet blir også hva som er reglene og hvor viktige de burde være. Det sitter en masse sånt stress i mine bein som jeg personlig egentlig gir blaffen i, på en god dag gir jeg andre plass til sånt, og jeg skulle ofte og gjerne sett det erstattet med nettopp et smil eller en liten unnskyldning for et eller annet.
Så nøye er det kanskje ikke.
En del av oss er så strengt oppdratt at det jeg skriver her kanskje allerede er for mye sagt. Det synes jeg er synd, vi må ut av det der, så vi kan snakke om det alle veier. Men som sagt, litt smidighet tror jeg er det vi trenger, uten at man skal tyne seg selv.
Det er på en måte et tullete tema å skrive om, men noen ganger kan det være greit å finne den steinen i skoa som, hvis den ikke kommer ut, til slutt skaper en krig.
