Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

Norbygata og tårnet på Grønland kirke.

 

Menneskelighet og kunnskap

Kultursider Posted on 16 Sep, 2020 01:53

Jeg bor i den gården Anne Holsen bodde i, og et kjapt søk på nettet får meg til å tro at hun kan ha vært viktig i den norske og kanskje nordiske pedagogiske vektleggingen av menneskelighet, ikke på tvers av faglighet, men som en ramme rundt hele prosjektet utdanning, vi har prøvd å utdanne hele mennesker som også kan noe, og som også kan lære seg selv noe. Jeg vokste opp med og i en sånn skole, føler jeg.

Anne Holsen (1856-1913) var lærer, kvinnesakspioner og viktig i organiseringen av særlig kvinnelige lærere. Hun vokste opp i Bergen og flyttet til Oslo, Christiania, hvor hun ble resten av livet.

Det er i gang en diskusjon om hvorvidt livsmestring skal inn på læreplanen for skolen.

Jeg har også undervist, i vanlig skole og på piano, og mange av mine musikerkolleger som jeg kjenner, oppfatter jeg på mange måter tenker nokså mye sånn som jeg har skissert over. Jeg var innom Barratt Due en periode som pianist, og inntrykket er bare utrolig fint, man er på et høyt nivå musikalsk, og man jobber masse, men man har det gøy, og henda i lomma er nesten et passende uttrykk når det gjelder holdning, samtidig som man er død konsentrert, oppmerksom, og, håper jeg, nysgjerrig. 

Jeg tror det stemmer. 

De er vel ikke akkurat alene i norsk pedagogisk virkelighet, heller, med de tingene der, de har bare også en utrolig entusiasme for musikken og for selve spillingen som må ha gått i arv fra de som startet skolen.

Frihet og faglighet, en idé som man kan få inntrykk av forsøkes torpedert for tiden av egentlig næringslivsfolk, både fra høyt (mye penger, store firmaer) og såkalt lavt (små bedrifter, såkalt lite penger).

I hvilken grad næringslivets tenkemåte er brukbar i offentlig virksomhet burde også være et større, generelt tema i debatten.

Jeg er ikke i skolen for tiden, men en kjapp observasjon av egne barn får meg til å tenke at det ikke er nødvendig å dra mere i denne retningen akkurat nå, det er det allerede mange som har gjort og fortsatt gjør. 

Hvis man har den oppfatningen av pedagogikk at det å undervise er en helhet, sett fra lærerens synspunkt, ikke minst, og at man til enhver tid må ta tak i den biten som trengs akkurat i øyeblikket, uten å miste eller ødelegge andre viktige sider av saken, så virker det som om kunnskap og disiplin er mer enn godt nok ivaretatt for tiden.

Ulempen med å være politiker er vel alltid at man befinner seg på avstand fra samfunnsproblemene. Enda mere når man har vært mere eller mindre heltidspolitiker hele arbeidslivet, men uansett vil man ikke kunne ha den samme kunnskapen som de som går til et arbeid i en bransje daglig.

Dermed burde man forvente forsiktighet fra politikere, generelt.

Det er sikkert ti år siden jeg var innom et lærerværelse tilfeldig, etter at jeg selv hadde sluttet som lærer, og fikk inntrykk av at bølgen av “kunnskapsskole” var i gang, og med en kommentar om at det kanskje ikke var dumt.

Men jeg kan ikke påstå at jeg vokste opp uten å lære kunnskap, jeg befant meg i overgangen fra den gamle til den nye skolen, hvis man skal si det sånn, vi måtte pugge gangetabellen og sterke verb på barneskolen, som var smart, og fikk rikelig plass til å ha egne meninger i samfunnsfagtimene både på ungdomsskolen og videregående, noe som også var lurt. Samtidig som vi måtte kunne konkrete ting var det hele veien plass til og forventning om selvstendighet, etter hvert mere enn å kunne tabeller over alle slags ting, og jeg var den typen som likte selvstendighet selv, så det passet meg godt. Men om jeg ikke kunne alle detaljer i alle fag var jeg etter hvert godt klar over eksistensen av kunnskap, også i andre fag enn mine favoritter, hadde en intuitiv eller vanemessig innøvd forståelse av strukturen i kunnskap, og kan fortsatt fylle inn og lese meg opp etter behov. 

Mere av dette jo høyere vi kom, altså forventning om selvstendige holdninger, som også er naturlig. Jeg har sett for eksempel matteundervisning som ga små barn valgmuligheter fra starten av, som ikke virket lurt med mindre du var virkelig intellektuelt interessert helt fra starten av. Idag, altså.

Jeg har vel inntrykk av at flere barn i dag er mere sånn som jeg var, mere intellektuelt interessert, men litt for mye av det er i dag bygget på prestasjon heller enn nysgjerrighet og interesse, og mister man balansen der får man lett stress. Jeg så på karakterer som et nødvendig onde, ikke som særlig interessant i seg selv, og mener fortsatt det.

At praktikere ikke passet helt inn i opplegget var et tema allerede da jeg gikk på skolen. Jeg synes her også det ikke burde være enten-eller, men kjenner ikke situasjonen, særlig i praktiske fag, godt nok.

Uansett er alt, inkludert kunnskap, bare forskjellige sider av saken undervisning og pedagogikk.

Jeg håper ikke noen mener man ikke skal lære å rette blikket innover såvel som utover? Det er nok av folk på banen i dag som mangler oversikt over seg selv og noen ganger opptrer rett og slett hensynsløst i samfunnslivet, det inntrykket får man i hvert fall. Om selvinnsikt burde opptre som et eget fag vet jeg ikke helt, men på samme måte som jeg fikk samfunnsfag inn med blodet på 70-tallet kan det godt hende behovet for basiskunnskap i psykologi til eget bruk er noe man trenger mer av i dag. Jeg kan egentlig ikke skjønne hvorfor ikke, i en utvikling hvor kultur og tenkemåte betyr så mye.

Nok en gang, mange temaer kan og vil være nyttige.

Men lærere følger jo med i samfunnsliv og -debatt, det er ikke nødvendig å dytte på dem formelt enhver politikers eller bestemors kjepphest for å få dem til å ta det inn i undervisningen. Ofte er det nok at et tema finnes i debatten, man ser jo som lærer gjerne i avisa for å finne ideer til egen undervisning, og oppvakte elever finnes også…

Overivrige utenforstående er et problem i flere fag enn pedagogikk, tror jeg.



Populistisk bevegelse

Kultursider Posted on 28 Aug, 2020 00:10

De stykkene jeg la ut i dag stammer fra en ganske vanskelig periode i mitt liv.

Jeg kan huske enkelte samtaler med en prest, i denne perioden, som ikke skjønte helt hvorfor jeg hadde kommet til ham, jeg hadde inntrykk av at det samtalen hadde handlet om, var hverdagslige selvfølgeligheter for ham. Men når ens egne hverdagslige selvfølgeligheter er revet ut av hendene på deg av en ukyndig terapeut, og du sliter med å få de enkleste ting til egentlig å fungere, de eksisterer ikke for deg lenger eller skaper angst, da er det å etablere så enkle ting på nytt…livsviktig.

En annen sak er den kulturreisen jeg har gjort i alle disse årene. Jeg hadde et liv før ting skar seg, jeg hadde vokst opp i en ganske velutdannet og morsom verden hvor man ble respektert for sine synspunkter og kunnskap. Jeg var vant til å bli hørt, og selvfølgelig også å bli kritisert når det var på sin plass, det er normale ting, i hvert fall, i den verdenen jeg kom fra. Jeg tok nok mere plass enn godt var noen ganger, men jeg prøvde egentlig å være forsiktig med folk selv om min personlighet nok ofte ikke har vært…forsiktig.

Men ikke alle er født inn i en sånn virkelighet som jeg snakker om. Jeg har de siste…30 årene møtt folk som er vant til ikke å bli hørt på viktige ting, ikke bli respektert for sine synspunkter eller talent, å bli ignorert, rett og slett, og hvis min musikk, ikke bare disse stykkene, kan bidra til å gi dem en plass i bildet, så blir jeg glad.

Men det der er heller ikke en enkel ting.

Det kommer mange problemer ut av en sånn situasjon også, selvfølgelig for de det gjelder, altså, de som ikke har funnet en plass i auditoriet eller hva man skal kalle det, det er selvfølgelig kjipt for den det gjelder, det er jo noe skitt å bli behandlet sånn eller å føle seg behandlet sånn, men også for omgivelsene, og samfunnet utenfor, som må leve med ofte naturlige, men krasse og uforsonlige og tildels usaklige reaksjoner, på egentlig isolasjon, ensomhet, mangel på utløp for det meste. Hvis man selv skjønner at det er dette som skjer har man kanskje en sjanse, men hvis man ikke skjønner det eller ikke klarer å gjøre noe med det er det jo å leve nettopp i limbo, i tåka, i helvete på visse områder, vil jeg også tro. Når reaksjonene kommer, ut av en vanskelig situasjon, er de som sagt ofte helt usaklige og fulle av aggresjon, fordi man ikke kjenner den verden som for meg var vanlig, ikke vet hva som skal til for å bevege seg i den, kan ikke reglene og driter kanskje i dem, til og med.

Eller de er harde og ubøyelige, ikke til å flytte på.

Jeg overdriver nok også “min plass i solen” eller andres, det å jobbe som universitetslærer eller på en annen måte ha det noen opplever som en posisjon er jo også arbeid, stress, ansvar, hvis man jobber seriøst og ikke selv er mer ute etter en posisjon enn etter selve jobben. Utenfra synes i hvert fall jeg det er enkelte som er alt for opptatt av de medaljene de mener gis til folk “på toppen”, innenfra tror jeg nok det som regel oppleves annerledes.

Vi kan og bør gjerne diskutere status og penger også, det er temaer, absolutt, men bare ikke glem at en lærer i sosøk eller antropologi holder på med noe.

Den virkeligheten eller hverdagen er heller ikke enkel, det er poenget, men allikevel enklere i visse henseende, på visse måter, enn “lenger ned”, ting som man ikke opplever like lett hvis man beveger seg skikkelig nedenfra og opp eller utenfra og inn i en utdannet verden, det trenger ikke være akademia vi snakker om direkte, men alt som krever at man har et visst teoretisk nivå i en eller annen retning.

Altså, det med å ha en kvalifisert mening og bli hørt for det man har å si, i den grad man har det.

Det er i hvert fall en annen verden.

Og helt pip åpen kan man jo heller ikke så lett være, i dag sies det jo en masse i offentligheten som er bare tull, ut fra mangel på kunnskap, men jeg opplever at vi prøver å finne en form som gjør at vi alle kan snakke sammen og bidra. Det betyr faktisk ikke at alle kan komme til orde med hva som helst absolutt når som helst, men vi må jo dit at det går an når man har noe å komme med.

Men hva som er tull og hva som ikke er det er ikke alltid like lett å skille, fordi opplevelsen av noe blander seg inn, og noen ganger er relevant å ta med, noen ganger ikke. Virkningene av vedtak som har med penger å gjøre, for eksempel, vil oppleves forskjellig avhengig av hvem man er, og det vil fatisk slå inn forskjellig, ha en annen virkning også, i hvert fall i mange tilfeller.

Det er faktisk mye mer å si om dette. Ethvert menneske har i seg en rikdom, det er ikke en gang tull, og ingen gruppe i samfunnet mangler talenter, heller, enhver kultur, på dypt vann eller i lys luft eller i andre tilstander hvor menneskene lever, har sine helter eller potensielle helter i kulturell forstand. Å tråkke på andre, mentalt, er noe som gjerne skjer fordi man ikke vet bedre, og jevnlig skjer det fordi man ikke oppfatter naboens ting som viktige, man ser ikke at one man’s meat is another man’s poison.

Det er mulig at denne i og for seg lite sympatiske observasjonen er gjort ovenfra, siden den jo er engelsk, men den gjelder faktisk generelt, det skjer like gjerne den andre veien for tiden, “nedenfra” eller forsåvidt hvor som helst, også steder hvor det ikke handler om tradisjonelle klasseforskjeller, og er den egentlige grunnen til dagens “krenkingskulturer”, tror jeg, som jo har oppstått i forbløffende grad og på steder hvor vi liksom ikke kunne tenke oss at det skulle være grunn til det.

Vi retter oss ut, endelig.

Har man levd sammenkrøllet blir det kanskje en del bråk når man endelig slipper å gjøre det.

Men jeg synes vel kanskje ikke Norges posisjon eller tilstand er den verste. Denne bevegelsen eller hva man skal kalle det er i gang i mange land, men vi har noen fordeler hvis vi bruker dem, tror jeg. Prinsipielt har vi vært et demokratisk land, med en underforstått aksept for at Jørgen the Hatter også har noe å gjøre i samtalen.

Respekten for professorens person har kanskje ikke vært like stor som i noen andre land (jeg kjenner ikke alle land, heller), og det er vel i og for seg fint, men man bør jo ha en viss respekt for professorens kunnskap, så lenge man også har respekt for sin egen vurderingsevne. Den siste kan så slipes i møte med andres vurderingsevne og kunnskaper, i alle de diskusjonene som pågår, for eksempel.

Det er farlig å begynne å akseptere at så lenge du følger boka har du gjort det som skal til i en jobb, det var en av de tingene Nazi-Tyskland dreit seg ut på, det også. Selv om det ikke handler om gasskamre her i dag, handler det om menneskeilv, det viser vel den saken med fengslede NAV-klienter.

Fengslet, altså, bare husk det. Jeg tror nok det finnes mere grums.

Heldigvis er det også en evne hos menneskene å ikke bare tåle, men spise andres skitt uten å ta skade av det, det spørs bare hvem man får det fra, på hvilken måte, og hvilken skitt det er snakk om. I noe så…enkelt eller vanlig som forelskelse finnes jo ikke bare at man overser andres feil eller problemer, men at man liker sider ved et annet menneskes personlighet som andre ser på som umulige, eller skal vi si fasongen på saker og ting passer en. Kroppslukt er ikke ren parfyme, allikevel tiltrekkes vi av hverandre også på det planet. I kunsten og i senga også, skjer det ting som ikke er entydig vakkert, eller det vakre er ikke alltid definerbart. Respekt og hensyn i mellommenneskelig forhold er alltid viktig, eller at man tåler det som måtte være av rappkjeftethet eller småmobbing i et forhold eller et annet vennskap, at man passer noenlunde inn i de rammene som finnes. Gjør man det ikke er man kanskje ikke på riktig sted, eller, det er også en mulighet, man er for ømskinnet enda, man har ikke vendt seg til et nytt miljø. Det må man nesten finne ut av.

Estetikk, kunst, er heller ikke ren skjønnhet, apropos en diskusjon som er i ferd med å oppstå når det gjelder arkitektur, det er vel alltid en blanding av rent og skittent, strukturert og rotete, høyt og lavt, kanskje, og hvilke andre ideer kunstneren måtte finne på å koble sammen eller har koblet sammen allerede i sitt hode og personlighet. Det er også noen ganger lettere å forholde seg til fortidens vold enn nåtidens, naturlig nok. Et museum er et rom for ettertanke, og tanken, intellektet, er jo i seg selv et middel til å skape distanse nok til å kunne klare å håndtere virkeligheten, selv når den er jævlig. Museer og i det hele tatt kulturinstitusjoner som klarer den jobben, også i forhold til dagens problemer, er gull verdt selv når mange av oss ikke merker eller skjønner det direkte.

Ja, historien er også interessant.

Men når jeg snakker om trange posisjoner og bevegelse ut av dem, dette er det man kaller populismen, i hvert fall en stor del av den, og dens eksplosive kraft idag, en bevegelse fra en verden som jeg oppfatter som utrolig trang og vanskelig, opp i luften hvor jeg ikke akkurat ble født, fordi 60-tallet var omtrent så trangt for meg også, men kulturskiftet på 70- og 80-tallet bragte meg egentlig ut i luften, til en god del frihet, fordi jeg hadde muligheter som nok tross alt ikke alle hadde.

Men ganske mange gikk vel noenlunde den veien.

Til en viss grad kan man kalle dette kulturforskjeller i et samfunn, men når alle ber om å bli målt med den samme målestokken og behandlet på samme måte, da oppstår det et gedigent møte mellom kulturer som egentlig ikke har møttes ordentlig før, selv om de har levd og vokst side om side på samme sted i geografien.



Sesong

Kultursider Posted on 27 Aug, 2020 13:35

På besøk for å handle, i “markedshage” på Brøttum. Et marked i en hage, laget på et jorde, med mange forskjellige grønnsaks- og urtesorter, utrolig kult å gå rundt og titte. Jeg får noen flashbacks av egen utforskning, mest i bøker akkurat det, av hvordan man unngår skadedyr, mest mulig, ved å plante bestemte ting ved siden av hverandre, og på andre måter. Sånt må sikkert tilpasses det stedet man befinner seg, naturen er vel ikke helt lik når man beveger seg bare noen meter eller mil.

Måter å gjøre det på finnes i hvert fall, man tar hensyn til naturen, tilpasser seg den.

Jeg hadde urtehage da jeg var 12-13, og familien hadde litt grønnsaker i hagen.

Jeg er liksom bestilt for å lage middag, og her finnes mange ting å få tak i. Hva skal vi ha? En del grønnsaker ligger på et bord, med prisliste og en pad man kan betale på. Har man lyst på noe som ikke er høstet, gikk innehaveren i hvert fall den dagen opp og høstet det.

Ferske erter hadde stått på min  ønskeliste lenge, og jeg fikk det endelig… 

Jeg fikk ikke helt til tilberedningen, de var en del grovere enn jeg hadde trodd, men vertinnen der jeg var på besøk hadde også mange ting som hun høstet, på sin jord, og sukkererter som liksom var kommet for langt, hvor det var blitt erter inni – de oppfylte min drøm, bortsett fra at jeg kokte dem alt for lenge oppi den smør-vann-blandingen, så de smakte ikke lenger mykt og grønt, men mere anonymt.

Men jeg rakk å smake på dem selv. Der var det.

De store ertene kunne også vært kokt annerledes eller kortere, tipper jeg. For min del må det litt mere eksperimentering til med dem, hvis jeg får fatt i noe sånt igjen, men som sagt, hvis sukkerertene dine er gått litt over tida, så bare plukk ut ertene og kok dem like kort som du ville gjort med sukkerertene på vanlig måte, noen få minutter. Jeg liker smør, og smørkokte erter er en greie for meg.

Belgene på de “voksne” ertene var for treene til å spises kokt, men de lagde fantastisk grønnsakskraft. Ikke kok for lenge på det heller, det er kjøttkraft som krever timer – grønnsaker av denne typen, i hvert fall, krever kanskje bare et kvarter eller kanskje til og med mindre.

Puré er kanskje også en nærliggende idé, av ertene.

Knutekål var en annen ny erfaring, litt uvant kålsmak, men lager man noe av det kan man vri smaken i sin egen retning, dempe den eller omforme den som man vil. Jeg har fått kjeft for å gjøre det samme med blomkål, av en som likte naturell, og jeg selv tåler i andre sammenhenger smaken av piss (stekte nyrer) og andre rariteter, men smaken er som kjent som baken, og smaken av én grønnsak er også avhengig av kokkens smak, det har jeg påstått mange ganger. Er du ikke enig lager du bare mat på din måte.

Verdt et besøk på mange måter, i hvert fall, langs veien i Brøttum. Innehaveren hjemkommet til fars- eller familiegården etter en tid andre steder, (jeg snakket med faren til hun som drev det også, og mannen, han sto der med en nokså ny baby på armen.)

Små, ferske hvitløk hadde de også, og man bør passe på med alle sånne ferske ting at man passer på smaken, rett og slett, man kan godt bruke urter eller krydder eller blande med andre ting, eller altså forme litt på smaken, men pass på selve greia allikevel når grønnsaker er så fine og ferske, som en blomst på cappuccinoen eller noe sånt, for mye røring, så går den i stykker. Lett på hånda, ikke for mye varme tvers igjennom, kanskje, ikke for lang koketid, så holder den frem til bordet og blir en opplevelse. Ting bør ikke stå for lenge og vente heller, før man serverer.

Ikke at jeg alltid fikser de tingene for tiden.

Jeg tror det er en fransk måte å tenke på, at man begynner og fortsetter med råvaren og altså holder seg litt der, også ved bruk av masser av teknikker og tilsetninger.

Jeg kan med en gang høre andre nasjonaliteter styrte til og forsvare sin egen mat, og poenget var vel ikke hvilken rett fra Hvor som var best, men hvordan man tenker. Man gjør sikkert dette andre steder også, enn Frankrike. Norges matopplegg har jo ofte vært vel så gjennomsiktig smaksmessig som Frankrikes, eller bastant, alt ettersom man ser det eller gjør det.

Lenke til hjemmeside:

https://www.korsvikengard.no



Lite forbehold

Kultursider Posted on 24 Aug, 2020 06:16

Jeg skrev om franske biler her om dagen, i forbifarten, og jeg må bare legge til at det ikke var noe annet galt med den bilen vi hadde kjøpt enn at noen lamper på dashbordet blinket når de ikke skulle.



Avvik…

Kultursider Posted on 18 Aug, 2020 16:47

Jeg leste et intervju med en forfatter for en liten stund siden, nå klarer jeg ikke å finne det igjen, men faren hans hadde hatt masse psykiske problemer da han vokste opp, og på stedet de bodde hadde det betydd folkesnakk og plagsomme ting for han som altså var sønnen. 

Jeg husker ikke akkurat hva det var konkret som hadde blitt sagt, men da jeg leste overskriften eller ingressen trodde jeg det var snakk om misbruk eller en eller annen historie fra krigen faren hadde vært involvert i, siden reaksjonene var så drøye, ut fra omtalen i avisen, da.

Psykiske problemer…skal man straffes for det sosialt?

Jeg synes ikke akkurat min mammas løsning var noen løsning, at man “ikke skal bry seg om” eller høre på…hva andre sier når de er kjipe. Selvstendighet er en viktig egenskap, men å lytte til andre er også en viktig egenskap, som kan være verre å holde på når ting blir vanskelige og det blir trangt rundt en.

Det hender jo det er en eller annen grunn til at noen reagerer med problematisk oppførsel og baksnakking, og man skal ikke unnskylde, men det kan kanskje noen ganger hjelpe til med å håndtere og løse opp i sånne problemer, hvis man skjønner eller vet hva det handler om.



Om salvie og en kombinasjon av folkelig og akademisk tenkemåte

Kultursider Posted on 16 Aug, 2020 13:57

Jeg har snakket før om Maurice Messegué, urtelege, kan man kalle ham, men altså uten en vanlig utdanning, han hadde lært ting av faren sin, det handler om folkelig kunnskap.

Den kan jo også brukes til mange ting.

Best er det kanskje når den kombineres med vitenskapelig kunnskap, i hvert fall såpass at man ikke forgifter seg selv eller noe sånt.

Vanlig gangsyn er jo også en ting, enten man er akademiker eller praktiker eller noe annet.

Messegué er så entusiastisk når det gjelder veldig mange urter, man kan få inntrykk av at alle er like effektive, mot alt, vil skeptikeren si uten å tenke seg om. 

Salvie har vært litt universalmiddel for meg, jeg har pleid å blande den i nær sagt all slags mat.

Men for mye av alt kan gi effekter man ikke vil ha. 

Jeg tror ikke det er sånn med denne formen for…medisin, i hvert fall ikke i mitt liv, at man bare kan koble seg på én vane, og så lever man til man er 101.

Nå skal det sies at mitt liv skifter mye, kanskje mere enn vanlig, så hva jeg trenger skifter kanskje også mer enn vanlig, jeg vet ikke.

Men jeg tenker fortsatt man er nødt til å føle seg frem med det man nå har av kunnskap når man skal lage sin egen medisin, og sin egen terapi.

Det finnes fortsatt et forhold mellom det man kan kalle folkemedisin og skolemedisin som ikke alltid er ok. Noen leger er åpne for «alternativ behandling», uten at de nødvendigvis gir avkall på den kunnskapen de har fått gjennom utdanningen.

Noen er mer rigide i tankegangen, synes jeg noen ganger, de stritter imot før man rekker å argumentere.

Helt oppløst i forhold til vitenskap har jeg ingen tro på å være.

Men vitenskapen har ikke svaret på alt i alle sammenhenger. Da ville det forsåvidt ikke være noe poeng i å forske. Visse sider av medisinsk forskning har også, i hvert fall i perioder, hatt mere prestisje, hjerte- karsykdommer, for eksempel, så da vet man vel mer om det.

Jeg har også vanskelig for å tro på en versjon av historien, langt bakover som sier at folket, i betydningen faktisk flertallet, og i betydningen folk uten nettopp akademisk utdanning, ikke har hatt midler til å håndtere sykdom.

Men det har jo alltid vært problemer man ikke har klart å håndtere.

At antibiotika var et fantastisk fremskritt er det ingen tvil om.

Legevitenskapen gir oss stadig mange nye fremskritt.

Men, uten detaljkunnskap – på avstand ser det ut for meg som om man går litt for langt hvis man satser for mye på teknologi, og antagelig også hvis man ensidig satser på smalsporet naturvitenskap.

Med hjerte og hode ganske mye på høykant i mange år, kan jeg si at enkelte vanlige legemidler noen ganger påvirker psyken i tillegg til kroppen, altså ting som ikke er ment som psykofarmaka.

Så kjemien har vel også sånne sider, altså noen ganger positive, faktisk.

Men en kritikk jeg selv har i beredskap er at de pillene man får, litt for ofte er tenkt og fungerer som…krykker. De løser ikke problemet, de helbreder ikke sykdommen eller tilstanden, men de gjør at problemet stopper opp, du kan fungere til tross for en eller annen fysisk skavank eller problem.

Du får beskjed om at du nok må stå på på den medisinen resten av livet.

Jeg har hatt god nytte av en sånn strategi, i mange år.

Det går jo også an å utnytte den muligheten, hvis man klarer, da, til å prøve å løse problemet, til å kurerere seg selv, siden problemet faktisk står såpass på stedet hvil at du har fått litt rom for å gjøre noe.

Du har litt rom til å leve, og det er all grunn til å bruke det, selvfølgelig, å kunne ha fester og se folk hvis det er det du har behov for, men også gir det rom for å finne en strategi for det som plager deg, en vei videre.

Men hadde jeg bare «stolt på legene» og «fulgt deres råd» hadde jeg ikke vært der jeg er i dag, med vekt på legene og ikke behandlerne. Psykologer har ofte hatt mere kunnskap om psykiske problemer, naturlig nok, og mere fornuftige strategier, også mer enn noen psykiatere, en annen holdning er også noe av poenget.

Vanlige leger er vel vanligvis bare litt ekstra skolert i psykologi, på studiet, deres faglige verden er mest fysiske problemer, og en psykiater har tilleggsutdanning i psykologi og sikkert tilknyttede metoder, men er vanlig lege i bunnen. Det har i hvert fall gitt meg noen problemer i noen situasjoner, tenkemåten, litt for mye fokus på sykdom, for eksempel, det har man ikke alltid bruk for når man er skikkelig dårlig psykisk, det tok i hvert fall nesten fra meg troen på at jeg kunne bli bra, i riktignok noen få situasjoner.

Sykepleierne og psykologene var alltid mer opptatt av det du tross alt hadde, det som fungerte, de gikk ikke mer etter «den positive siden», selv om det også kunne være bra, men for å kunne bygge på noe, ikke bare oppløse problemer. I en tilstand av nokså stor oppløsning kan det bli litt for mye, det vil være avhengig av situasjon. Men å ha noe å stå på og troen på det, var noen ganger alfa og omega for meg, og at noen trodde på det.

Istedenfor holdningen «ok, la oss finne sykdommen – og så kurere den.».

I visse situasjoner i et psykisk terapiforløp kan det sende deg rett inn i problemene igjen istedenfor ut av dem.

Det gjelder nok ikke alle, men det gjaldt meg.

En vanlig leges råd er ikke alltid feil, selv om det også skjer, men det er i hvert fall ikke alltid nok, særlig når man har litt uvanlige psykiske plager, har ikke en lege fasiten. (De fleste leger mener ikke at de har fasiten, da, det er ofte en holdning de tillegges av andre). 

Men jeg hadde mye motstand mot å ta de medisinene jeg måtte gå på, og prøvde på et tidlig tidspunkt å trappe ned og kutte, etter egen vurdering. Jeg fant heldigvis ut at jeg ikke hadde vært i stand til å vurdere om det var riktig tidspunkt, for det var det virkelig ikke. Hadde jeg sluttet med dem da ville det ikke gått bra, og det merket jeg jo egentlig også.

Men jeg ville ikke være syk.

Jeg tror leger vet en god del mere enn hva som er almenkunnskap her ute blant oss som bare er legfolk i medisin, om sammenhenger mellom kropp og psyke. Men allikevel kan man støte mot den…muren det er å tenke fysisk når annen forståelse og andre metoder og strategier kunne vært bedre for pasienten og for løsningen av problemet. Omsorgsfulle leger finnes det mange av, og det i seg selv kan være kjempeviktig. Jeg har også vært med på å snakke med leger som gjerne improviserer tankemessig sammen med meg hvis jeg ville i en bestemt retning. Er man åpen er man det, uten å gi slipp på det man har lært uten videre. Justeringer derimot, og utvikling, finnes i ethvert fag, det er det litt for mange stemmer i offentligheten som ikke har skjønt.

Men jeg tror i all enkelhet det ikke alltid er mulig å si om en tilstand eller et problem er fysisk eller psykisk.

Faget i seg selv, medisin, men ikke minst «folks» tenkemåte rundt det, virker i en del sammenhenger for mye fokusert på fysiske årsaker, fysiske forklaringer og tenkemåter.

Helsemyndighetene i Frankrike, i Marseilles, hvor Messegué bodde, var etter ham mye av tiden, tror jeg, til tross for at han faktisk kurerte mange pasienter, ble han stevnet inn for kvakksalveri flere ganger. Jeg har ikke andre kilder for historien enn hans egne bøker, men de mere selvbiografiske av dem etterlater inntrykk av en seriøs og sjarmerende fyr, ikke en sjarlatan.

Sånn sett ser jeg på sånne dingser som finnes rundt omkring, apparater som gjør bestemte ting, i hendene på mer eller mindre selvlærte, som en videreføring av folkemedisinen. Det har vel alltid vært ting som har vært bare tull, der også, og ting som har virket. 

Skolemedisinen har jo også satt ut i livet rene forbrytelser i tillegg til fantastiske løsninger, lobotomi, for eksempel, hører med til det første. Selv om det er på begrensede måter og i begrenset grad sammenlignet med tidligere, gjøres det faktisk fortsatt, men ikke i Norge.

Jeg skulle skrive om salvie… Den, og andre planter, har vært kjent som medisinplante siden oldtiden.

Den vokser vilt noen steder i Norge, forvillet ifølge noen av kildene. Den går fint å dyrke hvis man har et varmt og tørt bed, det fungerer i hvert fall godt.

Men jeg kommer stadig på andre ting.

Man snakker om at man lever kortere hvis man lever alene.

Kanskje det har vært en sannhet en gang, med dagens forskjellige livsstiler, mye reising og mere sosialisering, er det ikke sikkert det stemmer.

Men at man trenger kjærlighet i en eller annen form, flere, er vel ikke feil. En av misbrukeres store tragedier er i hvert fall at de ofte blir behandlet nesten som søppel. Jeg lurer mye på hva som ville vært igjen av problemene hvis stigmatiseringen, hånet og kriminaliseringen ble borte.

De ville i hvert fall vært mindre.

En innvending mot beskrivelser av mange forskjellige virkninger av for eksempel en urt, en plante, er at det ser ut som juks, én medisin kan jo ikke ha så mange effekter som at det skal være urindrivende, antiseptisk hvis det brukes utvendig, altså på huden, må vel det bety,  at det hjelper kvinner i overgangsalderen, og det er mere, alt dette står om salvie i den boken jeg bruker, men det betyr kanskje ikke helt det man tenker seg når man er vant til å bestille en legetime hvis noe plager en og få en pille som løser problemet.

Forbehold finnes i teksten, mere enn jeg sier, for det første. Det at den generelt har en bestemt egenskap gjør at…

Jeg vil aldri selv gå løs på andres problemer som behandler, annet enn gjennom sånne litt plagsomme, gode råd som venner av og til kommer med i entusiasme. Jeg er ikke lege eller psykolog, jeg bruker dette på meg selv og litt på barna og prøver rett og slett å unngå store problemer ved å være litt føre var, så vi slipper mest mulig å gå til legen.

Men fra utsiden sett kan mye av skolemedisinen se ut som om den er lagt an på å løse ett problem av gangen, med kanskje ett middel, og det middelet er i veldig mange tilfeller, vel de fleste, rene kjemiske stoffer. Man kan fort få en sånn streng nese hvis man begynner å diskutere disse tingene med noen, virkestoffet

Og det finnes jo gjerne i en plante, men ikke rendyrket.

En plante er levende når du plukker den, og man kan jo tenke seg at effekten av levende ting på en annen levende ting, et menneske, er mere sammensatt enn det jeg snakker om over, ett stoff, én virkning.

Man kommer ikke utenom, uansett hvilket fag man befinner seg i, å bruke sin vurderingsevne og følelse av ting, og intuisjon, og man må gjøre valg, noe som mange stemmer i dagens offentlighet burde legge seg på minne. En erfaren lege er et positivt ladet uttrykk, og en smart lege er vel også et folkelig uttrykk med et innhold.

Jeg skal også være litt forsiktig med å ta munnen for full når det gjelder maskintenkning, for det er jo på en måte det jeg beskriver, enkle årsak-virkning-sammenhenger.

Men jeg tror det er en grense for hvor relevant og riktig, og hvor funksjonell enhver menneskelig tenkemåte er. Verden er så variert, og vi også, egentlig, at det ikke er noen grunn til å tro at ethvert problem kan løses eller bør løses på samme måte. Her kunne dagens myndigheter ha noe å lære, før de avvikler alt som ikke befinner seg på ett sted, med én sjef og én arbeidsinstruks som er generalisert for alt arbeid, og ett telefonnummer siden vi er så dumme at vi ikke kan finne fram i en digital eller papir-telefonkatalog. Det kan være lurt å forenkle, men ikke i alle sammenhenger og alltid.

Jeg er heller ikke spesielt glad i maskiner, og selv om jeg kan tenke at en maskin fungerer med enkle årsakssammenhenger, jeg drar i en spak eller trykker på en knapp, og så skjer det én ting, så finnes det jo maskiner som er mye mere kompliserte. Jeg hadde en morsom og interessant prat med en bilselger en gang, en type som ikke hadde bredt smil og stripete dress, men som jjeg gjetter på hadde vært interessert i bil siden han var liten, full av kunnskap som jeg i grunnen bare ante konturene av siden jeg bare er turist i den verdenen. Han sa i hvert fall til oss, som hadde kjøpt en brukt fransk bil, som jeg likte godt, men som stadig hadde blinkende lamper i hytt og vær som vi bekymret oss over, at franske biler generelt var kjent for å ha en del problemer med det elektriske anlegget, og at en bil er en sammensatt ting.

Omtrent sånn.

Og dermed får du jo forståelsen av at det er en verden der, som selv om den er menneskapt lever sitt eget liv til en viss grad, både med kompliserte årsak-virkningsforhold, og Gud vet, kanskje helt andre sammenhenger.

Men mekanisk tenkning har vel en tendens til å bli litt sånn som jeg sier, kanskje verst i hendene på en amatør som ikke har tatt høyde for så mange eventualiteter.

Mekanisk tenkning kan også være utrolig slitsom å møte, at folk ikke klarer å håndtere begreper, er et vanlig problem. Når man er nødt til å begynne å definere de enkleste begrepene uten helt å være i stand til å bruke dem…

Mot denne tenkemåten, hvis man kalle mekanistisk tenkning for én ting, som åpenbart har fungert godt til mange ting, også i medisinen, mot den kan man for eksempel stille opp holisme, en tanke om helhet, at en organisme eller for den saks skyld hva som helst er mere enn summen av delene.

Denne tanken har nok også en rekkevidde, hit, men ikke lenger, men den har en relevans, den stemmer også på en del måter.

Hvis mye av skolemedisinen er lagt an på å løse ett problem av gangen, så spesifikt som mulig, jeg mener, man vil jo helst ikke ha bivirkninger av en medisin, så kan man kanskje heller ikke forvente at den medisinen løser andre problemer enn det den er sydd for.

Men hvorfor skulle ikke biologien, læren om det levende, kunne omfatte mere?

En plante inneholder mange stoffer.

Å gå i naturen regnes av mange som helsebot.

Dyr brukes i  terapi, og ikke bare fysisk terapi.

Hva tror man skjer?

I hvert fall ikke ingenting.

Hvordan kroppen fungerer er også et stort spørsmål, og hvilke effekter bruk og medisinering og terapi av ymse slag har, er dermed ikke fastlagt en gang for alle.

Man har etter en del års forskning og diskusjon kommet til at psykiske problemer, fra lette til tunge, virker inn på muskulatur i stor grad, også en vanlig lege vil lett koble inn livssutuasjon osv hvis det kommer sånne problemer inn døra på kontoret hennes.

Det er ingen grunn til å gjøre seg morsom på forskningens bekostning uten videre, for selv om det kan finnes konservatisme, er forskning langsomt, det må være sånn for at man skal kunne være noenlunde sikker på det man finner ut. 

Hvis man mener man vet noe før forskningen har funnet det ut er det jo bare å kjøre på for egen del. 

Det er det jeg gjør når jeg tror jeg vet noe, men jeg er ikke uforsiktig, i hvert fall ikke i stor skala.

Styrkedrikk er for mange i Norge en vits fra Asterix, men på engelsk (og kanskje i resten av verden?) er det et begrep, tonic, som ikke har de magiske virkningene som Goscinny & Uderzo har funnet på, men som allikevel er en hverdagsmedisinsk realitet.

Det er vel ingen grunn til å kaste vekk noen av delene når det virker og stemmer, gammel folkelig kunnskap, ny vitenskap eller nye tenkemåter.

Ny livsstil, av forskjellige slag, gir også nye forutsetninger for helse og nye utslag av gamle fenomener, vil jeg tro.

Godt og vel redigert etter publisering…



Naturen

Kultursider Posted on 14 Aug, 2020 10:49

Norsk natur…den er ren, sier vi kanskje, den gir et innrykk av stor klarhet på en god dag, og jeg vil kanskje si, inntrykket hvis man starter sør i landet og beveger seg helt til Finnmark er i denne betydningen mye det samme, det synes jeg, i hvert fall, selv om graden, rett og slett styrkegraden av lyset og intensiteten på inntrykkene gjerne stiger jo lenger nord man kommer, inntil man når Ut-Røst, sagnstedet hvor alt er lykke og alt er vakkert. Og sikkert nok mat. Nordlendinger får ha meg unnskyldt, jeg husker ikke denne fortellingen ordentlig, men noe i den retning er det, et øyrike utenfor de ytterste øyene hvor Paradiset finnes, egentlig.

Den opplevelsen har jeg vel nærmest hatt selv, som lærer på tur med elevene, det første året i Nord-Norge, jeg var allerede opptatt av naturen, vokst opp i stor grad i den, likte å gå i skogen eller på fjellet og å ligge på svabergene, og jeg tenkte på akkurat en sånn dag, på sykkel ute i havgapet, nærmest, med min klasse, langt mot nord, at nærmere Himmelen kommer man ikke her på jorden.

Men for det første…fasongen på den naturopplevelsen, når den skal gjenfortelles, kan være forskjellig selv om naturen er det den er. Allerede i norsk kulturliv, når det var snakk om naturalismen i malerkunsten, har det en gang vært en debatt rundt forskjellen på düsseldorferne, I.C. Dahl, Hans Dahl, som jeg selv akkurat har oppdaget, og andre, kanskje litt seinere, Christian Krohg, Harriet Backer, Kitty Kielland, har i hvert fall et annet blikk både på landskapene og andre ting de maler. 

Amaldus Nielsen gir en følelse som kanskje er midt i mellom. 

Det finnes opplagt andre posisjoner, ikke minst seinere.

Et kjapt Google-søk på bilder kan gi deg en idé om disse kunstnerne hvis du ikke har dem i hodet.

Noen ganger kan jeg få følelsen av at det er en forskjell på om kunstneren har befunnet seg mye innendørs eller utendørs, og at det gjør en forskjell selv om han eller hun maler naturlandskaper. Noen av de mest kjente tingene til I.C.Dahl og Tidemand og Gude gir meg denne litt “innendørs” følelsen, mens de tre jeg nevnte ovenfor føles mere «freshe» i farger og følelse. 

Jeg vet ikke om det skyldes at man har malt bildene ferdig i et atelier eller ikke, men den samme parallellen finnes i mitt hode med de engelske komponistene Edward Elgar og Ralph Vaughan Williams, Elgar er flott, men noe av musikken føles for meg noen ganger litt innestengt, som om det skulle være tenkt og skrevet i et bibliotek fra den tiden, etter at han har vært ute og fått inntrykk av et eller annet, mens Vaughan Williams ikke gjør det, det føles ofte nok en gang mere utendørs. Begge kan man se som naturmalere i musikk, som Grieg og Borgstrøm og andre norske fra samme epoke.

Hans Dahl, igjen, motsier kanskje påstanden hvis man mener dette er en generell ting for alt de som studerte i Düsseldorf malte, jeg synes landskapene hans, nettopp med det intense, ekstatiske lyset, matcher mange egne opplevelser kanskje nettopp på Vestlandet da jeg var barn og tenåring. Idag vet jeg virkelig ikke hvordan jeg ville si at landskapene våre er, jeg har for mange ideer i hodet og ville kanskje satt meg ned og diskutert temaet over en øl. Jeg husker det var en utstilling av en kinesisk kunstner, som hadde reist rundt i Norge og tegnet naturbilder, tror jeg det var, og det var utrolig interessant å se den naturen jeg kjente så godt, gjennom et helt annet blikk. Det så mere ut som Kina, tenkte jeg da, tegninger av landskap jeg hadde sett som var derfra, i dag tenker jeg, når jeg ser snapshots fra utenlandske venner i norsk natur, at det lar seg gjøre å se det sånn, og så lenge det er gjort med kjærlighet, og det er det jo, blir jeg rørt.

Man kan tenke at da jeg vokste opp, på 60- tallet, og enda mere før, at vi alle var preget av tysk naturoppfatning, på grunn av krigen som antagelig presset frem én side av norsk kultur, og at dette som sagt ikke nødvendigvis er noe problem i seg selv, i dag, men ensrettingen er et større problem hvis det finnes andre måter å tenke på til og med i vår egen tradisjon. Det må det vel nesten gjøre selv om Tyskland var et så viktig land for mange, kulturmessig, før krigen.

Jeg har tenkt at en krig, eller generelt en alvorlig konflikt som et land utsettes for, vil presse kulturen i landet i én bestemt retning fordi det brukes vold, fysisk og psykisk, og fordi bestemte kulturuttrykk også forbys, ikke bare politiske og andre utsagn.

Det trenger jo ikke bety at tendensene ikke fantes der fra før av, men at «samspillet» med overgriperen, i dette tilfellet Nazi-Tyskland, blir en så sterk faktor at andre ting kanskje dør ut eller har vanskeligheter også når konflikten eller krigen er over.

Noe av kunsten har gått hånd i hånd med diktaturet, når man ser på sovjetiske og nazistiske statuer finnes det opplagt ting som i ettertid er komiske, i samtiden ensidige, kraftpatriotiske. Arbeiderbevegelsen her hjemme har vel ikke skåret helt klar, noen av de arbeiderne som står rundt i byen er også som kunst betraktet ensidige gjengivelser, fokusert på styrke og på positive egenskaper hos figurene sånn som de fremstår. 

Vigelandsparken er for meg også litt på grensen, de fleste figurene er bastante og står litt i samme tradisjon. Den ble gjort ferdig under og etter krigen, og det ser jo ut til at vi fortsatt ikke tør å snakke åpent om hvordan sånne ting skjedde. 

Fascismen er jo her i dag, for lengst, selv om tidene er annerledes, maktmidlene er tildels andre selv om vi aksepterer at “utlendinger” behandles dårligere enn “oss selv”.

Penger brukes mere enn militærmakt som pressmiddel, for eksempel, men regjeringens oppførsel, både Denne regjeringen, regjeringen.no og de andre merkevarene, både før og midt i koronakrisen, kan ikke kalles noe annet enn autoritær og udemokratisk i mange tilfeller. Mange tendenser var der for lengst, nå får de utløp i en tilspisset situasjon, men egentlig mindre tilspisset i Norge enn de reddeste mener, altså, når det gjelder selve sykdommen.

Det er lett å se muligheten til vold hvis man ser på virkeligheten bare som natur, for sånn er det med den saken, liksom, ingen vits i å diskutere dette, det vet jo alle.

Da kan man jo drite i motstand og motstandere og bare…gjøre det.

Beklager, men dine underforståtte ting, det du tar for gitt, facts of life, er ikke nødvendigvis de samme som mine.

Her ligger begrunnelsen for demokratiet, både at motstridende interesser må finne kompromisser og ikke diktatoriske løsninger, og at ingen av oss har hverken beskrivelsen av verden klar en gang for alle eller løsnngen på alle problemer. Derfor et representativt demokrati, derfor maktfordelingsprinsippet, derfor krav om debatt, diskusjon o g åpenhet og ikke hemmelighold.

Vi kommer ikke utenom å diskutere og finne ut av ting.

Sånne prinsipper blir overskredet for tiden, også her i Norge.

Harald Sohlberg med sine malerier fra Rondane og Røros er en historie for seg selv, blant mine favoritter da jeg var 12-14, eller kanskje jeg bare nok en gang er uvitende om samtidige kunstnere som har holdt på med samme type ideer. Kittelsen er igjen en helt egen verden, hvor naturmystikk, rett og slett, regjerer.

Man skal ikke ta munnen for full med for tydelige påstander hverken om en epoke eller en kunstner, særlig når man er amatør i kunst og ikke har sett alt de har laget, for en kunstner har gjerne perioder eller får plutselig ideer som motsier andre av hennes ideer. Men tendenser kan man vel snakke om, så lenge man vet at man ikke har helt oversikt.

Det finnes videre utvikling i figurativt maleri som sikkert både har fulgt internasjonale eller europeiske tendenser og samtidig eller parallelt prøvd å utforme spesielt norske ideer, og jeg tror neppe det er én tendens her heller, selv om en del bilder jeg har sett kanskje virker mer avdempet i temperament når det gjelder landskapsfarger eller i det hele tatt farger. Noe liker jeg, noe ikke.

Alt i alt er det mye i Norge som oppfattes som natur, jeg tror gjerne jeg har møtt ganske mange, særlig eldre, som hvis diskusjonen går langt nok, vil kunne finne på å si at alt er natur, omtrent. Mennesket er natur, det er jo faktisk ikke en så uvanlig påstand.

Man må vel også ta med ordet kultur inn i diskusjonen, mennesket er en blanding, på vei fra natur til kultur, for eksempel, er jo en posisjon og opplagt en ting som skjer.

Men jeg kan huske en diskusjon over en røyk med en sosiolog for en evighet siden, på 80-tallet en gang, at han sa «vi er jo et naturfolk» eller noe lignende, en sånn litt polemisk formulering som kommer av og til når man diskuterer hvordan tingene egentlig henger sammen, vi formulerer oss lett i VG-overskrifter, de fleste av oss. Jeg også.

Det der finnes, på en måte, i livet og i kunsten, naturbasert estetikk i forskjellige former, og «vanlig» europeisk kunst finnes. Jeg synes det må være greit å gi alt som har kvalitet samme status, det er verdifullt og potensielt givende, avhengig av, som jeg har sagt noen ganger, om det treffer en, om man forstår eller rett og slett vet hva som var prosjektet til kunstneren. Det er jo ikke alltid man gjør det lett, i en verden hvor verden…møtes. Elias Akselsen ved siden av Jimi Hendrix, Debussy og afrikansk teater.

Vanen med å ta med seg nær sagt ethvert prinsipp inn i en hvilken som helst annen diskusjon enn der det dukket opp og kanskje stemte, er utbredt i Norge. Det kan jo godt stemme, det er ingen dårlig måte å få ideer på, men man må sjekke den konkrete sammenhengen også, at en abstrakt ting ligner på en annen betyr ikke alltid at man har oppdaget en ny lovmessighet, eller at prinsippet, hvis det faktisk forekommer et sted, har den samme betydning et annet sted eller i det hele tatt den betydningen man tar for gitt uten å tenke seg om. 

Man må nesten ha litt mere konkret kunnskap også, ikke bare prinsipiell. Mange politiske avgjørelser tas på grunnlag av løse antagelser, ikke minst for tiden, og enda flere politiske diskusjoner foregår på den måten.



Det ene – eller det andre

Kultursider Posted on 31 Jul, 2020 02:32

Det er for mye petimetertenkning og -snakking for tiden, for ikke å snakke om handling, men det finnes situasjoner hvor presisjon er et relevant tema. 

Spørsmålet er noen ganger om en definisjon burde gjøres med tall eller ord, om tallmessig nøyaktighet er viktig, eller om tvert imot et begrep formet i ord er det som beskriver et fenomen best og mest relevant i en bestemt diskusjon, eller viser en tendens tydeligst.

I debatten finnes etter min mening misforståelser i forhold til presisjon i disse to betydningene. 

Hva som er viktige fakta og hva som er uviktige i et felt eller i en debatt, enten de  beskrives bare med ord eller tallfestes, er det ikke alltid lett å vite hvis man ikke er noenlunde insider i det faget eller det er snakk om, eller helt profesjonell i det. 

Oversikt kan allikevel trumfe profesjonell bakgrunn, særlig hvis premissene for det som sies blir tydelig. Nye fakta og ny forståelse kan jo også dukke opp.

Et spørsmål for meg er også om skolen klarer å motstå presset om tilsynelatende klarhet fremfor reell klarhet, når det finnes. For tiden kommer det sånt press utenfra, noen ganger på måter som er irrelevante for skolen.

En bekymring er også om skolen klarer å holde de tingene vi snakker fra hverandre. Det er jo et mere generelt spørsmål, men kommer til uttrykk i skolebøker og -timer.

Vi ble i min skoletid etterhvert lært opp til forståelse mer enn faktakunnskap, med den underforståtte forutsetningen at faktaene kunne vi lære oss selv, det var viktigere å kunne lære seg selv ting.

Men starten var allikevel å pugge gangetabellen og en del grammatikk, ting som i seg selv er helt eller nesten uforanderlige, i hvert fall ikke noe man diskuterer på et grunnleggende kunnskapsnivå. Andre sider av matematikk og språk kan nok gi grunnlag for diskusjon, og i andre fag kommer man absolutt ikke utenom det.

Man kan gjerne diskutere hvor langt skolen burde gå for det ene heller enn det andre, meninger om kunnskap og konkrete fakta, begge er selvfølgelig viktige sider av saken, av kunnskap i det hele tatt, fordelt på forskjellige måter, avhengig av hva man snakker om.

Askeladden har jo vært en av norsk mentalitets viktige figurer, og originale, men funksjonelle løsninger tror jeg i en god del sammenhenger har vært et norsk varemerke, også i næringslivet. Reelle kunnskaper og evne til å løse oppgaver har tradisjonelt ofte vært satt over formell bakgrunn, men med den forutsetning at man ikke bryter alle regler på en gang.

Formell innsikt i den forstand at man ikke tråkker over de deler av et fag som man ikke kan tråkke over, er nødvendig for å kunne gjøre en jobb.

Å jobbe innen et felt uten formell utdanning i faget krever at man respekterer at det finnes grenser i faget – og at man vet at man ikke kjenner dem helt, og det betyr forsiktighet og mere arbeid enn om man hadde kjent dem på forhånd. Man bør jo heller ikke lett gi slipp på sine originale ideer hvis og når man har dem, men hvis man føler behov for å bryte regler krever det kunnskap om hva man gjør. I en sånn arbeidssituasjon må man lese seg mye opp og eventuelt diskutere med kolleger som kan grunnreglene.

Å være en profesjonell amatør er ikke en lettvint posisjon.

Det finnes diskusjonstemaer også blant fagfolk, og det er som regel også temaer det normalt ikke er diskusjon om. Det er forskjell på pillarene i et fag og andre deler som kan flyttes på eller gir rom for variasjon eller kreativitet.

Er man smart nok kan man noen ganger snu opp ned selv på viktige ting eller skape noe nytt selv i sentrale temaer, men det er neppe gjort på noen enkel måte, det krever innsats å få til sånne ting fordi man må forholde seg til det feltet man er i, også i nyskapningen.

Et eksempel fra Håvar Tjoras «Mattemagi» illustrerer en mulig fallgrube for en elev som skal lære seg matematikk.

I kapitlet om taljer og trinser forklares hovedprinsippene for hvordan man løfter ting med taljer og tau.

Hovedpoenget er at man kan dele vekta på det man drar eller løfter med antallet trinser. For hver trinse man legger på blir det lettere å løfte eller dra den gjenstanden man skal flytte, og sammenhengen mellom antall trinser og følt vekt er absolutt, den kan regnes ut og gir ett svar med et gitt antall trinser, halvparten så tungt med to, en tredjedel så tungt med tre osv.

Å kalle dette for en tommelfingerregel gir inntrykk av at det ikke finnes et nøyaktig svar. En tommelfingerregel er en omtrentlig regel, en regel man bruker når nøyaktighet ikke er viktig. 

Sånne misforståelser, hvis det blir mange av dem, kan spore av en diskusjon når man begynner å delta i samfunnsdebatten, fordi man tror det er flere løsninger når det ikke er mere enn én, eller hvor det ikke er noe åpoeng i å finne flere løsninger.

Eller man går i den andre grøfta, fordi det er så mange sånne diskusjoner om hvorvidt 7×8 faktisk er 56, tror man at det sånn stort sett ikke er noen vits i å diskutere noe, fordi som alle vet…sånn er det med den saken.

Når forvirringen er blitt stor, som den jo i grunnen er for tiden, kan det være vanskelig å finne veien i floken.



Next »