Den profesjonelle amatør

Poenget med den kommentaren om viten og skal vi si vurdering, var å gi dem som snakker om “manglende kunnskap hos ungdommen” litt rett i den halvparten som handler om udiskutable fakta, som sagt, noen ting lar seg bestemme og tallfeste, kanskje, også, mens andre ting er gjenstand for diskusjon i større grad, også i faglige sammenhenger. Statistikk er gjort narr av, men hvis den er profesjonelt gjennomført kan man jo se forskjell på 20% av et eller annet i en befolkning og 70%. Man må bare ikke ta de tallene for bokstavelig…det kan jo være snakk om 65 og 17%, og jeg har sikkert allerede lagt meg ut med profesjonelle statistikere ved å si det. Men en viss unøyaktighet må man i hvert fall regne med når man snakker om grupper av mennesker, uten at hovedpoenget trenger å forsvinne. En viss unøyaktighet må man også regne med i diskusjoner om samfunnsfenomener, nok en gang uten at man utsletter…hovedpoengene.

Og jeg er ikke med på å gi matematikken enerett til hverken å definere problemene eller utbredelsen av dem.

For i tillegg vil jo vurderingen av et samfunnsproblem, hvor alvorlig eller ikke det er, måtte basere seg på ikke bare sånne tall, men kunnskap om sammenhenger i et samfunn, som for eksempel sosiologi er en leverandør av. Psykologisk innsikt og liberal holdning til mennesker skader vel ikke akkurat, heller, hvis man er samfunnsplanlegger eller aktør i samfunnsdebatten.

Et poeng som når det kommer, ofte kommer fra konservative, politisk eller personlig, er at det blandes sammen det som er fakta og det som er diskutabelt eller inneholder valgmuligheter, i diskusjoner om vitenskap eller i skolelærdom.

Jeg vet ikke om alle sier akkurat det, de mener at ungene ikke lærer det de skal lære og så videre.

Fransk grammatikk, selv om den kan være uoversiktlig hvis du har en dårlig lærer eller ikke er interessert selv, er jo som den er, basically.

Ingen tviler på at skuddene i Sarajevo ble avfyrt eller at annen verdenskrig fant sted. Men hva det innebar er diskusjonstemaer fordi det var så mye, og fordi folk, også fagfolk, har forskjellig tilnærming til det de holder på med.

På visse felt eller på visse måter finnes nokså sikre ting, i andre sammenhenger vil man måtte klare seg med litt mere omtrentlige konklusjoner.

Jeg er ikke tilhenger av for mange nybygg, ofte ikke glad i såkalt modernisme eller brutalisme i arkitekturen, og støtter mange av synspunktene som kommer fram i Facebookgruppa Arkitekturopprøret.

Når det er sagt må man huske på at all estetikk inneholder lys og mørke. Når man snakker om alle gamle bygninger som “vakre” får man vel for eksempel huske på at mange av dem var en del av et klassesamfunn og ble oppfattet også i den sammenhengen. Maktarkitektur er vel alltid et problem fordi “harde biter” i estetikken lett tar for mye over, på bekostning av mykere elementer, enten det handler om å vise at man har mest mulig penger (forretningsarkitektur) eller meningen er å markere politisk eller en annen type makt (Høyesterett, Finansdepartementet osv).

Men i dag kan vi jo konsentrere oss mere om skjønnheten i det, som også finnes.

En del av det som ble bygget i sement utover på 60-tallet og tidligere også, var jo ment som monumenter over en ny tid, og brutalitet i både politikken og arkitekturen fantes. Og selv om jeg selvfølgelig er enig i hovedtendensen i det politiske fra den tiden, å skaffe folk mat og rettigheter, dukket miljøproblemene opp som en ikke tilsiktet og først ikke oppdaget bieffekt av velstandsutviklingen, og maktmisbruk forekom også under sosialdemokratiet, som i dag, bare på litt andre måter.

Idag er vi i ferd med å kvitte oss med klassesamfunnet også mentalt, og lever fint med gamle dagers arkitektur, også fordi estetikken lander, så å si, “happy ending” er liksom fasiten, selv om problemer også løses underveis.

Men rasjonalitet og enkelhet er vel for eksempel en side av modernismens uttrykk man ikke kan overse, heller ikke det nødvendigvis noe negativt. Det er tross alt noe befriende, luftig, over en del av kunsten fra etter første verdenskrig og fremover.

Uten at jeg vil gi fra meg det som er eldre.

Ser man byen, en hel by, som en estetisk totalitet også, vil det vel være litt på kanten å lage et helt glansbilde.

Man trenger litt faenskap, til og med, eller minner om det, det hører med til friheten, eller generelt overraskelser, kanskje til og med på det nivået eller i det formatet som arkitekturen befinner seg, men akkurat som i debatter om populisme – den bør vel ikke være hovedsaken.

Vi har en historie også, jeg har ikke lyst til å glemme alt av den selv om det også må være plass for noe nytt.

Modernismen var vel på mange måter et opprør da den kom, et opprør vi ikke ville klart oss uten, man kan ikke skru klokka tilbake og late som om konfliktene på 1900-tallet ikke fantes eller ikke finnes, tildels er de der fortsatt, men det finnes tendenser i dag, i musikken, for eksempel, som tar inn over seg dagens problemer uten å stoppe der, stoppe bare i beskrivelse av problemer, som jeg synes kan være et…problem med modernistisk estetikk.

Men overraskelser får jeg også, også på gamle hangups.

Og selvfølgelig, et skrik i kunsterisk utforming kan også ha en tilstedeværelse og en form for logikk eller til og med estetisk harmoni eller balanse, og å forutsi hva vi trenger av kunst eller av uttrykk i alle sammenhenger og for all fremtid bør man nok være forsiktig med. Der er overraskelsene gjerne mange når tiden går, også fordi vi ikke skriker over de samme tingene bestandig…

Arkitekturens problem er at når du river et hus, er det stort sett borte, også som en del av vår historie, mens et nytt hus står der og er noen ganger digert.

Norsk kulturell selvdestruktivitet finnes også, og bør vel erstattes av en fornuftig selvtillit, inkludert kritisk sans og en viss avstand til oss selv.

Selve arkitekturdebatten er også full av både åpne og kamuflerte argumenter som ikke har noe direkte med estetikk å gjøre – makt, penger og praktiske og såkalt praktiske argumenter er som regel problemer i diskusjonen.

Når det gjelder tendenser i 1900-tallets estetikk og arkitektur er vel de også mye mere mangfoldige enn debatten noen ganger kan tyde på, det finnes brutale uttrykk og helt andre ting. 

Brutalitet trengs også i kunsten, som en av mange ting, fordi livet og verden – også – er brutal, og den finnes hos klassikere som mange i dag ser på som bare “pene”, blant annet fordi vi har vent oss til ting som den gangen var skandaløst å male eller snakke om.

Noen ganger skjønner vi ikke kunsten fra “gamle dager” helt.   

Ikke dermed sagt at vi skal akseptere enhver brutalitet i arkitekturen, byggene står jo som sagt der når de først er bygget, og skygger over og dominerer andre uttrykk, og eventuelt over natur eller parker.

Det er vel ingen annen løsning enn å fortsette diskusjonen.

Beplantning løser jo også ofte problemer som bygg skaper, det mildner uttrykket og følelsen, når det er det som trengs.

At vi ikke alltid får helt tak i et poeng fra 1750 gjelder også når det ikke er snakk om skandaler, det er såpass lenge siden en del av musikken eller kunsten ble laget at man ofte bør grave frem konteksten fra den gang for å få frem perspektiver som kanskje er forsvunnet litt inn i nåtidens ideer.

Redigert etter publisering…

Alle trenger en eller annen form for rus.

Det er selvfølgelig en påstand…

Men jeg er ikke tilhenger av et rusfritt samfunn.

Er ikke sex en rus?

Kaffe? Sukker?

Sosialt samvær, for den saks skyld, for mange backet opp av nettopp kaffe. 

De vanlige tingene har gjerne stigmatisering knyttet til seg – alkohol, hasj, “harde stoffer”, som regnes som…alt annet?

Et kosthold bør først og fremst baseres på sunne ting, selv om man tåler perioder med andre dietter. En periode da jeg var ny i jobb husker jeg at jeg stressa mye og spiste på en hamburgersjappe nedenfor jobben. Ikke den verste hamburgeren, så kanskje et litt dårlig eksempel, men det virker jo som om kroppen – kan – tåle at vi putter i den nokså kjipe ting også, eventuelt i perioder.

Det kan gå galt også, selvfølgelig.

Jeg har skrevet meg ut av en del kroppslige problemer, en god bit av mine matskriverier har hatt den effekten på meg, noe som kunne blitt spiseproblemer forsvant eller ble mildnet av at jeg skrev om ting som hadde kontakt med de problemene for meg.

Dermed kanskje også antydet noe om at vi har i oss muligheter for å rydde opp i våre livsproblemer, også ved å leve et “vanlig” liv, gjøre vanlige ting, bare kanskje på en annen måte eller et annet spor enn vi pleier. Det er et veldig interessant spor, synes jeg, fordi det er i grunnen enkelt, og billig.

I motsetning til medisiner.

Uansett, sideeffekter, det heter ikke det, men liksom nedbrytende virkninger av rusmidler finnes, enten vi definerer begrepet rus tradisjonelt eller mere på min måte, bredt.

Jeg mener, jeg liker faktisk å være litt full, jeg pleier å bli i godt humør av det, hyggelig. Vanligvis en bra effekt, hvis jeg ikke selv har det helt jævlig eller er i ubalanse.

Det har jo alltids effekter på kroppen, man legger på seg, leveren skal vel ikke ha for mye, og så videre. Så sånn sett, som mat betraktet, bør jeg jo også ta det litt forsiktig. Men så lenge jeg ikke er avhengig av alkohol eller forbruket er for høyt går det bra, for meg.

Men å være litt tipsy, i riktig sammenheng, regner jeg som en positiv side av saken.

Alkoholen i seg selv er jeg også ute etter.

Jeg vil ha et kick eller som sagt, en timeout.

Så lenge jeg håndterer det.

For mye kaffe blir jeg sint av.

Jeg kunne godt startet dagen med en øl av og til, én øl kan jeg jobbe til. Ikke to. Kaffe er egentlig ikke ok for meg i den mengden jeg drikker det, og også fordi det er hver eneste dag, uten pause.

Jeg skal ikke underkommunisere at man kan komme dit at man ødelegger for seg selv med rusmidler eller andre midler, sitt eget liv. Eller for andre.

Selvdestruktivitet er et litt vanskelig område.

Jeg tenker jo faktisk at litt er ok.

Ikke for mye…det er ikke ok.

Hva som er hva…jeg tror ikke alltid man kan måle den grensen i desiliter, heller i følelsen av hvor man befinner seg, i sitt eget liv.

Hva man egentlig holder på med.

Ikke alltid lett å ha oversikt over. Andre dømmer deg, noen ganger er det det eneste problemet.

Hvis man blir plaget, ender man jo mange ganger med å plage seg selv.

På en måte kan man jo si det er bra at man ikke plager andre, hvis det er sånn…men da må man jo få hjelp selv, da, mye eller lite, ettersom.

Kanskje med dagens Facebook som speil, kan man fort få inntrykk av at perfeksjon er et ideal igjen, eller enda mere enn før. Jeg synes når jeg tenker tilbake, at det var et stort problem på 60- og 70-tallet, og det såkalte ungdomsopprøret, og vel egentlig også kvinnefrigjøringen, kan godt sees på som et opprør mot det perfekte liv – også.

Det fantes i hvert fall.

Ser man på bilder og reklame fra 50-tallet virker det også som en godt strigla tid, mere enn jeg føler jeg ville vært komfortabel med.

Jeg levde jo ikke på 50-tallet…

Det virker som om for harde krav til oppførsel er både generelt et problem blant ungdom i dag, og et generelt problem i skolen.

Ikke det motsatte.

Folk følger for mange regler for tiden, ikke for få.

Det er en av grunnen til at man trenger rus.

Det er selvfølgelig alltid et spørsmål om hva man håndterer, jeg prøver ikke å argumentere for grenseløshet eller aksept av alt, for eksempel i barneoppdragelse.

Heller ikke at all rus er positiv.

Men noe av den er nettopp det.

Jeg kan godt huske at vi, da vi var på fest som 20-åringer, fleipa med at vi sikkert ødela noe hjerneceller mens vi holdt på.

Sånn tøffhet kan også gå for langt, men allikevel…

Det er litt av poenget.

Destruksjon av det som holder oss for mye fast.

Vi trenger noe som er fast, og noe som er løst.

Jeg hadde, som jeg har sagt noen ganger, strategi når det gjaldt alkohol da jeg var ung, jeg drakk meg opp, ikke ned. Jeg brukte det ikke som trøst, men som ekstra brennstoff når jeg ville være sosial og ha det gøy.

Litt av vitsen når man drikker er jo at man slipper seg litt løs – at noen av de grensene man har lært ikke er der lenger.

Og det er jo nettopp poenget.

Inspirasjon til å finne på morsomme ting, til å flørte, til å gjøre noe man ellers ikke ville gjort.

Noen gjorde alt det uten å drikke.

Det var helt uproblematisk.

Men livet må jo prøves ut – man kan ikke ta vekk det 100%, selv om jeg også hadde en vanvittig kontroll på meg selv eller masse positiv energi – på den tida, jeg følte ikke jeg dummet meg alt for mye ut, selv om det selvfølgelig også skjedde.

Andre gjorde også det, uten at jeg ble så sur, jeg hadde vel en sånn liberalistisk politikk, nærmest, andre fikk passe på seg selv, litt, så passet jeg på meg. Jeg fikk mye ut av det, jeg likte jo å være der jeg var, og sammen med de jeg var sammen med.

Det kom en backlash i livet for meg, men ikke på grunn av fest.

Det ble en ballast i stor grad, og en sosial eksplosjon mens det var der.

Men poenget var at alkoholen sikkert tok kverken på noen hjerneceller, kanskje de som var opptatt med å passe for mye på meg selv og stoppe…alt som var gøy.

Sånt finnes.

Og det er lettere å håndtere sånt, vil jeg si, når man er ung og relativt uskyldig.

Hvis man er det.

Men for uskyldig er det ingen vits å være. 

I hvert fall ikke for meg, og jeg vil vel tro, ikke for flertallet, de skal ikke bli munker alle sammen.

De som blir det har sine grunner og gjør tildels veldig fornuftige ting, det er jo en annen ting. Alkohol er vel forresten ikke noe stort tema for de jeg har møtt, heller.

Men som sagt, selvdestruktivitet i livet…hovedproblemet er kanskje mengden av det.

Hvor mye går man løs på seg selv, hvor mye ødelegger man. Og hvorfor.

Da er man fort inne på virkelig svære og kompliserte temaer i et menneskeliv, det er en grunn til at psykologer har hendene fulle med oss når det gjelder dette.

Men som prinsipp mener jeg man ikke kan leve et liv som er 100% riktig, for ingen vet hva det er i enhver situasjon.

I en situasjon, også i livet, kan det noen ganger finnes noe som er riktig og noe som er skikkelig galt, det mener jeg også.

Men det var det å vite når, og ikke minst – på vegne av andre.

Det er lett å dømme andre med moral på ett felt, som man kanskje selv etterlever, til og med, men på et annet felt er man kanskje ikke like renhårig.

Det er menneskelig, det kan unnskyldes, men ikke helt riktig å gjøre.

Og som sagt, riktig og galt finnes, men det finnes situasjoner hvor det blir for mye moral.

Særlig når man er tenåring. Det er ikke meningen at man skal leve det livet foreldrene har levd eller lever.

Der ligger vel mye av problemet.

Et liv må til en viss grad få lov til å være uforutsigbart, og til en viss grad må foreldre få lov til å passe på.

Og de må slippe taket og ta sjansen på at ungene gjør…et eller annet.

Mange diskusjoner der.

Frihet innebærer også muligheten til å ødelegge. 

En venn sa en gang at man av og til må gjøre noe galt, jeg tenker, fordi man kjører seg fast i mønstre, man ender i en blindvei, man trenger – en vei ut, eller en timeout så man ser situasjonen bedre, man får tenkt litt annerledes.

Uten litt fri(tid), når vi snakker om arbeid, mister man lettere perspektivet på det man holder på med.

Et glass eller en kopp, som også inneholder…gift – er nettopp det, når det fungerer.

Timeout, en pause, et besøk i en annen virkelighet en liten stund.

Når det ikke fungerer, kan det være fordi destruktiviteten tar overhånd.

Det er en balanse når det fungerer, alkohol har i hvert fall hittil oppført seg sånn for meg. Jeg passer på meg selv, men slipper taket av og til, så mye jeg tenker jeg tåler, eller eventuelt litt mer. Så drar jeg meg eventuelt inn igjen.

Det finnes stoffer jeg holder meg langt unna, jeg merker at de kunne kjøre meg raskt i senk. Tiltrekningen finnes, jeg rører det ikke.

Det finnes stoffer – stadig i mitt liv – som er helt uinteressante som rusmidler. Jeg har prøvd, og det gir meg ikke noe. Hasj er sånn for meg.

Noen stoffer har et rykte som i seg selv er nok til å holde seg unna det, heroin…ikke fristende. Men jeg kan i hvert fall tenke den tanken at de som er avhengige av det, delvis har en virkelighet jeg kjenner.

Stigmatisering er ofte en del av pakka, det som også er med på å ødelegge livene til de det gjelder, delvis fordi de ikke liksom fikser livet, er tapere, som noen faktisk tenker og til og med sier, og fordi det ofte henger sammen med atferd som heller ikke er sosialt akseptert, som ikke er direkte knyttet til misbruket eller bruken av rusmidlene, men som er en del av den psykologiske situasjonen, problemene, som henger ved hele situasjonen for den det gjelder.

Asosial atferd, noen ganger, som forverres av fordømmelse, og som kan gå ut over forsåvidt hvem som helst av og til.

Det er også menneskelig, kan man si, selv om det er ubehagelig og i og for seg helt feil, å la sine egne problemer gå ut over andre.

Men det skjer, og hvis man – som utenforstående – klarer å la være å trykke på ømme eller blødende sår…det er jo en fordel.

At man ikke slenger skit.

Sånt skjer jo hele tiden eller av og til med oss andre også, at vårt eget trøbbel lempes på andre.

Jeg husker for mange år siden, da jeg begynte å gi penger eller snakke med folk som satt på gata og tigde, hvor utrolig lett det var å få noe tilbake, hvor mye de ga hvis man var litt grei med dem, det var en dusj av positive følelser.

Jeg skal ikke se bort fra at det var ting i meg selv som trengte oppmerksomhet, litt på samme måte. Men da hjalp jeg jo meg selv litt også, jeg gikk derfra litt mykere og sterkere. Litt mere avslappet, selv om jeg ble mere bekymret for de jeg snakket med.

De grensene kan man jo diskutere og kjenne på, som det heter. Hvor mye orker man osv.

Medfølelse kan hjelpe andre, men man må jo ha noe å gi også.

Men jeg kan i hvert fall kjenne igjen enkelte…tilstander, tror jeg, noen ganger står det en fyr rett opp og ned på gata eller i en butikk og ser ut som han holder på å sovne. Hadde jeg vært der – og det har skjedd, bare kanskje ikke på gata – det som trengs for meg er litt positiv oppmerksomhet. Man er på vei ut i tåka, fordi ingen bryr seg, kanskje, det er vel litt sånn det føles, tror jeg.

Litt farlig å generalisere om andres liv, hva som trengs, men jeg har fått så mye i årenes løp, så mye hjelp fra så mange, og det er i hvert fall ikke negativt. For meg. Jeg kan takke, det er litt lite å si fordi det har kommet fra så mange steder.

Selve problemet, problemene, for de det gjelder, psykologien, sikkert blandet opp med det stoffet eller de stoffene det gjelder – sånne problemer er vel kompliserte, som andre psykiske problemer.

Ikke noe spesielt med det, alle har ting, livet, lissom. 

Derfor kan helt normal atferd overfor folk være totalt ok.

Det er normalt – å være hyggelig og eventuelt litt omsorgsfull hvis det trengs.

Å ha respekt for en annen.

I den forstand normalt.

Altså, når det negative tar overhånd er det kanskje fordi problemene som ligger bak er store, da.

Og jada, man må også prøve å stå på egne bein, og oppfordres til det.

Forstå allikevel at å få til det helt kan ta år.

Egentlig burde man ha litt ryggrad hele veien, også midt i problemene, når man klarer det i en situasjon kommer man seg litt videre, det er viktig. Men det er sannelig ikke noen enkel sak å gjøre bestandig. Lettere å si. Behandlere som har skjønt det er gull, folk som klarer å gi deg en ny bit selvstendighet når du ikke har det.

Jeg har møtt mange som har det der inne, man får det som en del av terapien. I hvert fall i situasjoner der jeg var pasient eller hva man sier.

Perfeksjon kan også være en slags rus, og i visse sammenhenger ille, men i visse sammenhenger også helt ok – jeg mener, vitenskap finnes, kunst, privat kreativitet, hobbyer, altså, i sånne sammenhenger har man bruk for så mange rare egenskaper, autisme…ADHD…problemet oppstår først når det får utløp, kanskje privat, på måter som ikke funker. Hadde man hatt en sånn hobby eller en jobb hvor det var fornuftig bruk for det, hadde det kanskje fått utløp eller blitt brukt til noe istedenfor å ende som et medisinert problem.

Det virker meningsløst å fordømme rus i seg selv, helt generelt, fordi når man tar en kopp kaffe eller en øl, så er det også giften man er ute etter, og hvis man balanserer, hvis det balanserer, så er det positivt. 

Gjør det ikke det så gjør det ikke det. Da begynner problemene og diskusjonene.

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/MLPnaB/naar-far-er-i-veien?fbclid=IwAR0VZAIikicWR9ibVZXsoZUkxZZTGGZqX47ae2xnSaWQyGmn0D6DSFyNw4E

Det var vel ikke helt ukjente problemer, det der. Litt forskjell på i hvert fall noen familievernkontorer når det gjelder hvor de setter ned beina, er min erfaring.

For å gå litt videre med den der natur/kultur – to andre begrepspar som gir oss ufattelig mye trøbbel for tiden er utdannet-uutdannet og antagelig barnslig-voksen.

Når det gjelder det første må vi i første omgang skille mellom reell utdannelse og kunnskap, og mangel på samme. Det står enhver fritt å leve uten inngående kjennskap til vitenskap eller selvfølgelig uten vitenskapelig utdanning, og også, opplagt å ha sine egne oppfatninger om det, men hvis en diskusjon krever kunnskap som er vitenskapelig basert, da må debatten mellom de som har en sånn kunnskap og eventuelt utdanning og de som ikke har det, kunne lande et sted, og med noenlunde vanlige ord, men ord som samtidig har forbindelse inn til spesialkunnskap.

At alle, også vitenskapsfolk, bare har biter av sannheten, ikke hele, det er tross alt for digert – det er en filosofisk sannhet man gjerne kan tenke over. Det betyr ikke at man er uvitende.

Det er heller ikke folk utenfor de vitenskapelige mijøene, generelt.

Jeg synes faktisk ikke alltid det er et avgjørende argument at vitenskapen mener det ene eller det andre, men det betyr ikke at jeg ikke lytter og generelt respekterer det man holder på med. Det foregår hele tiden diskusjoner der også, i forskjellige fagmiljøer, men hvis man ikke forstår premissene for de diskusjonene burde man være litt varsom. Jeg klarer heller ikke å få den totale oversikt over hele det vitenskapelige samfunn, det tror jeg knapt noen innenfor det systemet har heller, men det burde finnes en følelse av hva det hele handler om, og helst selvsagt litt peiling på det faget det handler om konkret i hvert tilfelle, og så må man nok en gang ta en diskusjon av gangen til en viss grad.

De tingene er uansett ikke helt enkle, men vi må forholde oss til dem allikevel.

Man kan ikke gjemme seg bak den demokratiske og praktiske retten til å mene hva man vil og si at det betyr at man kan påstå hva som helst og komme unna med det i enhver diskusjon. Visse ting kommer man ikke utenom, og hvilke de er – er selvfølgelig gjenstand for diskusjon i hvert enkelt tilfelle, Men hva som helst er i hvert fall ikke sant bare fordi jeg bestemmer at det er det.

Selv om politikk til en viss grad er en slåsskamp om hva man skal gjøre er den samtidig en saklig diskusjon, som pågår enten man vil eller ikke, fordi diskusjonene jo faktisk handler om noe utenfor politikken også. Den krever egentlig en saklighet – også, i tillegg til at det finnes strategi og taktikk.

Når det gjelder å være barnslig, vil jeg si at det er en ganske stor bit av norsk kultur i sin alminnelighet, ikke minst når det gjelder humor, som det finnes mye av.

Barnslighet har ingenting å gjøre med om kulturen er voksen eller om man selv er en voksen og ansvarlig person. Jeg har vært nødt til å forsvare tradisjonell norsk kultur, bøker og musikk og andre ting, langs de linjene, overfor en…utlending, og måtte hisse meg opp for å få vedkommende til å forstå at vi faktisk hadde en litteratur og en kunsthistorie i tradisjonell forstand.

Eller som sagt, flere, kan man jo kanskje si…

Om man møter folk, nordmenn, da, som ikke interesserer seg så veldig for den delen eller noen deler av vår kultur eller kunst og ikke vet så mye om det, så er man jo i så fall bare kommet til feil adresse, hvis det er sånt man er ute etter – kunnskap om kunst, da, i videste forstand. Som jeg har sagt en stund, en god del av den er jo også begravet under forskjellige ting, antagelig både i vår historie og vår kulturhistorie.

Men respekt for vår egen kultur, en hvilken som helst del av den som har betydning og verdi, burde det finnes mere av, uten at noen trenger å bøye hodet for noen andre.

Jeg ser plutselig at mine matoppskifter handler veldig mye om forarbeiding, mens den maten vi spiste da jeg var liten handler mye om naturlig, naturell på fransk kokkespråk.

Det er forskjell på en smak som er tenkt ut i stor grad og hvor meningen er at den er det, og en hvor idealet er å gjøre minst mulig med det man høster fra naturen, eller hvor tenkningen i hvert fall er annerledes. 

Konkret kan man godt si at det går en grense mellom kokt torsk, poteter osv, smør og gulrøtter, og en saus eller en gryte som er satt sammen av en idé som har gått igjennom en prosess av bearbeiding som foregår ikke bare i gryta, men i hodet. Kanskje en prosess av en bestemt type.

Akkurat hvor grensene for to forskjellige tradisjoner går i alle deler skal være usagt, og jeg tror de fleste befinner seg i begge verdener, men det finnes og fantes – i hvert fall – to tenkemåter.

Jeg husker at når jeg fusket i faget thai-mat, mat fra Thailand, så var det en overgang fra produktet i morteren, som jeg ikke skjønte noe som helst av og som ikke smakte attraktivt, og den ferdige sausen, som plutselig og allikevel smakte kjempegodt og hvor estetikken falt på plass, som magi for meg…enda en annen type kreativ overgang fra råvarer til ferdig mat.

I norsk tradisjon eller i min egen matlaging kan jeg bli lei av for mye av det ene eller det andre, naturlig og forarbeidet.

De to holdningene avdekker to forskjellige måter å tenke om kunst, rett og slett, og i Norge har “det naturlige” som tenkemåte vært mye viktigere mye lengre enn i andre europeiske land, selv om begge tenkemåter har vært her også.

Det er klønete og unøyaktig å beskrive det med så enkle ord, men forskjellen er der til dels. Kanskje den er overdrevet, det finnes garantert overlapping.

Det er i hvert fall ingen grunn til å føre krig langs sånne linjer, enhver får ha den kulturen han eller hun nå har. Dagens politikk bærer faktisk delvis preg av å være akkurat det, en slags kulturkrig. Det må være mere fornuftig å la selve de politiske diskusjonene handle om egentlig mere natur- og miljøspørsmål, hva som er nødvendig å gjøre eller ikke gjøre med de tingene, siden det er det mest presserende spørsmålet eller premisset akkurat nå, for hele samfunnet – enn å la det handle primært om livsstil og levemåte. Det som må tilpasses må det på grunn av miljøet, ellers er det meg nokså likegyldig personlig hvilken mat naboen spiser eller hvilken musikk hun hører på, så lenge jeg får holde på med det jeg vil.  Diskusjonen om vår egen kultur kan jo fortsette, hvordan vi tar vare på den og så videre, men den består i hvert fall historisk av to tradisjoner eller tenkemåter, eller flere, som også må kunne finnes side om side.   Hva som er skjedd i moderne tid med kultur er enda en annen diskusjon.

Ordene i overskriften bedrar oss, for alt er kultur og alle har en kultur eller en levemåte, og hver gjenstand eller hver matrett er selvfølgelig forarbeidet uansett på en eller annen måte. Men de tingene jeg snakker om finnes, det er bare et spørsmål om å analysere og beskrive dem skikkelig.

Og så å leve i fred. 

https://www.cappelendamm.no/_patriarkatet-faller-marta-breen-jenny-jordahl-9788202627881

Har kvinnefrigjøringen omsider kommet til Vestlandet…eller Ski?

Jeg var igjennom det der i Asker på 70-80-tallet. Men fint, velkommen etter. Det trengs sikkert for de det gjelder, ikke noe ironi bak det.