Den profesjonelle amatør

…med en touch av niqab.

Interessant erfaring…

Jeg var innom en butikk-slash-kafé for ganske lenge siden, en av de skikkelig morsomme som får likes av mine venner og i det hele tatt regnes som et pluss for byens kultur, hvis man er opptatt av den. Jeg kom selvfølgelig i snakk med de som drev den, og vi kom inn på sosial omgang, som det heter, og en av dem slapp ut en sosial avsløring, vil jeg kalle det, han skulle på besøk til noen, tror jeg, på middag eller noe, og det var av en eller annen grunn nødvendig å ha med noe, som kanskje kostet noen hundrelapper, i hvert fall var det en utgift på noen hundre forbundet med det. Og han visste ikke helt hva han skulle gjøre, for han hadde ikke de pengene. Jeg tror det var samme dagen eller dagen etter han skulle dit.

Hva man gjør med sånt er selvfølgelig å holde maska, og låne, så lenge man har noen å låne av, og så dekke inn så snart man får inn tilstrekkelig til det og noe annet. Mat, kanskje, eller noe annet.

Men det er typisk meg også å vente til sist, jeg liker ikke å låne av folk, særlig når det skjer litt ofte, man tenker det ordner seg og så plutselig står man der.

Bare for å si hvor nivået kan ligge…i byens næringsliv. Byens idealistiske næringsliv, kan man vel nesten si, det finnes folk med utrolig kule ideer som satser…tja, alt på det, som man sier, mye, i hvert fall, helt klart. Og skaffer oss andre moro.

Det var vel egentlig poenget med en bedrift, altså produktet, for kunden, for betrakteren, tilskueren, lytteren, hun som handler i butikken…produktet.

Jeg skal ikke klage på gavmildhet i privatlivet, jeg har fått alt mulig av venner fordi jeg har vært syk og svak osv. Jeg prøver å gi igjen på en eller annen måte når jeg kan, eller i hvert fall si takk på en ordentlig måte. I lengden føles det ikke ok.

Men neste gang du går forbi en sånn donate-knapp på nettet, så tenk litt på det der.

Jeg føler meg litt som en gatesanger med denne nettsiden, egentlig.

Korona har også sine morsomme eller late sider, man kan breie seg på trikken, for eksempel. Tapen og skiltene på annethvert sete er tatt vekk, men folk setter seg ikke uten videre ved siden av noen de tidene på døgnet jeg er ute. 

Som vi fleipet med til å begynne med, nordisk sosial distanse er kommet tilbake, etter at vi har hatt det virkelig hyggelig noen år, det har blitt sosialt lov å snakke med fremmede i mye større grad enn før, byen har vært full av liv.

Man må også huske på at mange av oss her i byen, i hvert fall jeg selv, oppfører oss tilsynelatende hverdagslig og fleipete, men når det kommer til stykket er det så mye alvor i oss at det ofte burde vært mindre.

Plikten framför allt, liksom. Den finnes mange steder og i manges hoder.

Jeg banner og sverter over en del ting, men jeg bruker spritflasker som står alle steder og vasker ekstra etter meg og gjør andre ting, og om det ikke er én meter mellom oss bestandig, det går rett og slett ikke alltid an i en by, så har jeg for lengst rutine på å snu meg vekk når det trengs, holde pusten et øyeblikk osv. Det er jo faktisk sånn sett gamle vaner, en del av offentlig høflighet eller hva man skal kalle det.

Ingenting av dette synes særlig godt for fremmede, og jeg liker ikke noe bedre enn andre nordmenn å bli irettesatt uten grunn, jeg blir like sur som alle andre hvis det som sies ikke stemmer.

Jeg har også en tvilsom tendens til å ta på meg skylda i de merkeligste situasjoner, å si bare den delen av sannheten som går ut over meg selv eller gå med på en annens versjon av sannheten i en situasjon, selv om den i grunnen ikke stemmer særlig godt.

Det hender selvfølgelig man glemmer seg med et eller annet, men det er ofte ikke langt til en påminnelse fra en eller annen tilfeldig forbipasserende.

Måtte betale tre kroner for plastbegeret på kaffebar i dag, når jeg ville ha vann, og tre til for et beger til, de kunne ikke fylle på det første, de måtte ta et til.

De tre kronene var ikke poenget, men som sagt, faget til de som jobber ute består i stor grad av praktiske jobber, teknikker, rutiner, og det å legge inn en sak til, smittebegrensning, lar seg vel passe inn i det faget, i de rutinene, mest uten at kundene merker det, før vi eventuelt gjør eller ber om noe uvanlig eller støter borti de rutinene på en eller annen måte.

Ganske ofte helikoptre over byen for tiden. Det hender selvfølgelig det er et legehelikopter, og politiet kjøpte seg vel ett under en av de justisministrene fra FrP, men fargen på de første er nokså lett å se i dagslys (sitrongule), og stemmer ofte ikke med fargen på de som flyr over.

Så det er vel sannsynlig at en del av dem er militære.

Dæven…noen har fått med seg Svalbard-følelsen ned i Torggata. Første gang, eller en av de første gangene jeg var i Longyearbyen, dro jeg med ett av de flyene som ikke går direkte, men som mellomlander i Tromsø.

Det er en egen gate som jeg tror bare går opp dit, nummer 20 eller noe sånt, man må av flyet og gjøre litt nye formaliteter, og som sagt, en av de første gangene jeg kom inn der trodde jeg det var noen som hadde bursdag, eller kanskje to, for det var en eller to grupper med folk som var i så overstadig godt humør at jeg tenkte det måtte være en grunn.

Men de skulle bare hjem.

Det var nok, kanskje mere enn nok, og så hadde de kanskje truffet kjentfolk hjemmefra, og der satt de og fikk meg til å lure på hvorfor det ikke sto en impro-kjøpt kake der eller hvorfor ingen hadde i det minste en øl i hånda.

Men i dag, samme følelsen eller noe som ligner veldig, litt som alt det glitteret som jeg husker var i omløp på karneval i Tromsø for en åtte-ti mannsaldre siden (neida, ikke så lenge) – men en skikkelig byfest var det i hvert fall, med opptog rundt et eller annet sted, og brøytekanter og jeg tror sol, og jeg hadde allerede vært på en fest dagen før, typisk nok, men var fortsatt i godt humør.

Og nok glitter til at det satt både her og der dagen etter, det der småtteriet som unger kanskje elsker en periode og som er som en sky som ikke går bort hvis du velter boksen ned på teppet.

Stjerner, akkurat som når du kommer ganske shabby over den der broa jeg bor ved, møter et par blikk og allerede har fått et «hei» som hjalp litt på en skikkelig minusdag, og så gjennom mellom bordene på Sara og det som kommer etter, bortover fortauet, og du kan merke energien fra par og ikke par og alle er bare h a p p y, det drysser glitter ned i skjorteermene og baklomma og når du kommer deg bort til kaffebaren er du så ovenpå at du begynner å snakke med noen du ikke pleier å snakke med selv om det ikke er en sånn dag og selv om du aner, mer enn vet, at mange rundt deg tenker på det drapet av han svarte mannen som ikke hadde gjort noe galt. Stemningen ikke faretruende, men du føler deg hvit som faen allikevel.

Men du strør noen stjerner over naboen ved disken, de har faktisk hjemmebakte kaker, det er ikke tull, og god kaffe og du trenger bare å si én hyggelig ting, så blir du kalt hei, sjef, og de første gangene er du så naiv at du tror du er noe spesielt, til du finner tonen litt, svarer noe hvis det funker eller bare tar i mot den, i hvert fall, og skjønner at alle kan være det.

Du betaler jo for kaffen og eventuelt kaka og kommer en gang til.

Jeg vet ikke det, men nok et militærfly over byen i formiddag, et transportfly.

Jeg kan som sagt ikke huske at det har pleid å være et vanlig syn.

Det er jo ingen terrorfare, ikke her, ikke nå.

Mange tror – eller synes? – at «Oslofolk» er overlegne.

Jeg skal ikke si at jeg ikke har brukt en posisjon til noe, men jeg prøver å være ok når jeg møter noen, prøver å lytte, selv om jeg har meninger selv. Jeg er politisk, jeg er selv egentlig lei av å være det, men jeg har også meninger.

Jeg gir jo uttrykk for dem også.

Men en vanlig holdning i byen her, hvis man snakker med folk, ikke minst om politikk og ikke minst i en situasjon som nå, er fra noe i retning av «det er nok til det beste» til «vi får bare følge med og se».

«Vi venner oss til alt» kunne nesten vært et slagord for byen. Vi finner oss i alt.

Politikken, rikspolitikken, er noe helt annet enn selve byen. Men den består jo av folk fra hele landet.

Alle de spiralledningene, fra øret ned til en sender/mottager, får man regne med, security-folk tja, overalt er kanskje overdrevet, men det er mange, ikke minst i sentrum. Det er såpass at jeg blir bekymret fordi vi lærer opp så mange til å være nesten politi, for resten av oss.

Udemokratiske tendenser har vært der en stund, på begge sider av den politiske skalaen, hvis man tenker rødt/blått.

Følelsen av at man ikke kan si – helt – hva man vil. Hvem passer på deg?

Man vet ikke helt hva myndighetene har tatt seg lov til.

Lovene er dyttet litt i forskjellige tvilsomme retninger.

Hvor langt vet jeg ikke, men mange er såpass lovlydige at det er nok med et rykte om at man bør gjøre det ene eller det andre for at de skal gjøre det, følge det de mener er myndighetenes pålegg.

Og som kanskje er myndighetenes pålegg, eventuelt i neste omgang.

I de politiske diskusjonene på nettet, i avisene…

Carl I. Hagen har som sagt snakket i ett kjør i mange år, fulgt opp av andre av hans partivenner. Først de siste årene har han ramlet litt av i avisene, men jeg tror han fortsatt holder på bak kulissene.

Det snakket har etablert en del sannheter, en del linjer og grenser for hvor diskusjonene kan gå.

Mange FrP’ere har snakket rimelig høyt, usaklig, i mange tilfeller, på grensen av sannheten, eller egentlig, reelt, løgnaktig i mange tilfeller. Markedsføring…har sine midler, metoder, til å få fram et budskap, i mange tilfeller uten å si det med ord.

Jeg synes ikke det er feil å kalle det et pøbelregime til en viss grad.

Lydnivået i debatten har fått en til å la være å si noe, man er uten å tenke seg om, redd for hva svaret vil bli.

Det er også en selvmotsigelse i det, fordi mange stemmer er kommet til som ikke har vært hørt i offentlig debatt før.

Man kan si, i seg selv er det jo en positiv ting.

Men måten de har brast inn i debatten på har gjort at man ikke har villet høre på dem.

Mange har vel i utgangspunktet følt seg tråkket på, de begynte jo liksom diskusjonen med høy stemme.

Jeg føler det begynner å løsne litt, at det faktisk går an å motsi FrP uten at det kommer et bjeffende kor som setter seg på det du sier. Og at de noen ganger svarer så man kan snakke med dem.

En diskusjon om ting må man kunne ha.

Alle har lov til å si noe.

Men ingen har rett til å lage et så dårlig debattklima som det har vært.

Nye stemmer, nye aktører, må også lære seg demokratiske spilleregler.

Det gjelder faktisk ikke bare FrP.

Vi må finne ut av det.