Den profesjonelle amatør

Det er kaldt i byen for tiden, vinter, og på kafeene får man ikke lov å sitte.
Backstube, den tyske kaffebarkjeden, var åpen for takeaway, og siden Operapassasjen var åpen søkte jeg ly der.
Vanligvis er det vel fire-fem serveringssteder der med forskjellige ting, og det sto stoler og bord ved en av dem, de hadde ikke ryddet dem bort. Hyggelig at byen stadig er sånn at det går an.

Det satt allerede noen der, så jeg begynte allerede å tenke ut et nytt begrep, «offentlig kafé», når det ikke er åpent lager vi oss muligheter, så lenge vi ikke ødelegger for noen.

Men etter ti minutter kom Lovens forlengede arm i form av to vektere, og vi fikk beskjed om å gå.

I dag la jeg merke til skiltet ved døra mot Storgata, jeg tror det var satt en grense på 250 som kunne være i passasjen samtidig, som smittevern. Vi var vel 7-8.

For noen kvelder siden klikk-klokket et par politihester forbi her, på vei mot Eventyrbrua, i retning Torggata, kanskje.

De er her med jevne mellomrom.

Lurer litt på hva de gjør i en dau by halv elleve om kvelden.

Har sikkerhetsvakter faktisk lov til å legge folk i…jern, eller hva det heter? Jeg stoppet og spurte en vakt om noe på Oslo S her om dagen, og det så da vitterlig ut som håndjern i beltet, sammenfoldet.

…med en touch av niqab.

Interessant erfaring…

Jeg var innom en butikk-slash-kafé for ganske lenge siden, en av de skikkelig morsomme som får likes av mine venner og i det hele tatt regnes som et pluss for byens kultur, hvis man er opptatt av den. Jeg kom selvfølgelig i snakk med de som drev den, og vi kom inn på sosial omgang, som det heter, og en av dem slapp ut en sosial avsløring, vil jeg kalle det, han skulle på besøk til noen, tror jeg, på middag eller noe, og det var av en eller annen grunn nødvendig å ha med noe, som kanskje kostet noen hundrelapper, i hvert fall var det en utgift på noen hundre forbundet med det. Og han visste ikke helt hva han skulle gjøre, for han hadde ikke de pengene. Jeg tror det var samme dagen eller dagen etter han skulle dit.

Hva man gjør med sånt er selvfølgelig å holde maska, og låne, så lenge man har noen å låne av, og så dekke inn så snart man får inn tilstrekkelig til det og noe annet. Mat, kanskje, eller noe annet.

Men det er typisk meg også å vente til sist, jeg liker ikke å låne av folk, særlig når det skjer litt ofte, man tenker det ordner seg og så plutselig står man der.

Bare for å si hvor nivået kan ligge…i byens næringsliv. Byens idealistiske næringsliv, kan man vel nesten si, det finnes folk med utrolig kule ideer som satser…tja, alt på det, som man sier, mye, i hvert fall, helt klart. Og skaffer oss andre moro.

Det var vel egentlig poenget med en bedrift, altså produktet, for kunden, for betrakteren, tilskueren, lytteren, hun som handler i butikken…produktet.

Jeg skal ikke klage på gavmildhet i privatlivet, jeg har fått alt mulig av venner fordi jeg har vært syk og svak osv. Jeg prøver å gi igjen på en eller annen måte når jeg kan, eller i hvert fall si takk på en ordentlig måte. I lengden føles det ikke ok.

Men neste gang du går forbi en sånn donate-knapp på nettet, så tenk litt på det der.

Jeg føler meg litt som en gatesanger med denne nettsiden, egentlig.

Korona har også sine morsomme eller late sider, man kan breie seg på trikken, for eksempel. Tapen og skiltene på annethvert sete er tatt vekk, men folk setter seg ikke uten videre ved siden av noen de tidene på døgnet jeg er ute. 

Som vi fleipet med til å begynne med, nordisk sosial distanse er kommet tilbake, etter at vi har hatt det virkelig hyggelig noen år, det har blitt sosialt lov å snakke med fremmede i mye større grad enn før, byen har vært full av liv.

Man må også huske på at mange av oss her i byen, i hvert fall jeg selv, oppfører oss tilsynelatende hverdagslig og fleipete, men når det kommer til stykket er det så mye alvor i oss at det ofte burde vært mindre.

Plikten framför allt, liksom. Den finnes mange steder og i manges hoder.

Jeg banner og sverter over en del ting, men jeg bruker spritflasker som står alle steder og vasker ekstra etter meg og gjør andre ting, og om det ikke er én meter mellom oss bestandig, det går rett og slett ikke alltid an i en by, så har jeg for lengst rutine på å snu meg vekk når det trengs, holde pusten et øyeblikk osv. Det er jo faktisk sånn sett gamle vaner, en del av offentlig høflighet eller hva man skal kalle det.

Ingenting av dette synes særlig godt for fremmede, og jeg liker ikke noe bedre enn andre nordmenn å bli irettesatt uten grunn, jeg blir like sur som alle andre hvis det som sies ikke stemmer.

Jeg har også en tvilsom tendens til å ta på meg skylda i de merkeligste situasjoner, å si bare den delen av sannheten som går ut over meg selv eller gå med på en annens versjon av sannheten i en situasjon, selv om den i grunnen ikke stemmer særlig godt.

Det hender selvfølgelig man glemmer seg med et eller annet, men det er ofte ikke langt til en påminnelse fra en eller annen tilfeldig forbipasserende.

Måtte betale tre kroner for plastbegeret på kaffebar i dag, når jeg ville ha vann, og tre til for et beger til, de kunne ikke fylle på det første, de måtte ta et til.

De tre kronene var ikke poenget, men som sagt, faget til de som jobber ute består i stor grad av praktiske jobber, teknikker, rutiner, og det å legge inn en sak til, smittebegrensning, lar seg vel passe inn i det faget, i de rutinene, mest uten at kundene merker det, før vi eventuelt gjør eller ber om noe uvanlig eller støter borti de rutinene på en eller annen måte.

Ganske ofte helikoptre over byen for tiden. Det hender selvfølgelig det er et legehelikopter, og politiet kjøpte seg vel ett under en av de justisministrene fra FrP, men fargen på de første er nokså lett å se i dagslys (sitrongule), og stemmer ofte ikke med fargen på de som flyr over.

Så det er vel sannsynlig at en del av dem er militære.