Jeg var innom en butikk-slash-kafé for ganske lenge siden, en av de skikkelig morsomme som får likes av mine venner og i det hele tatt regnes som et pluss for byens kultur, hvis man er opptatt av den. Jeg kom selvfølgelig i snakk med de som drev den, og vi kom inn på sosial omgang, som det heter, og en av dem slapp ut en sosial avsløring, vil jeg kalle det, han skulle på besøk til noen, tror jeg, på middag eller noe, og det var av en eller annen grunn nødvendig å ha med noe, som kanskje kostet noen hundrelapper, i hvert fall var det en utgift på noen hundre forbundet med det. Og han visste ikke helt hva han skulle gjøre, for han hadde ikke de pengene. Jeg tror det var samme dagen eller dagen etter han skulle dit.
Hva man gjør med sånt er selvfølgelig å holde maska, og låne, så lenge man har noen å låne av, og så dekke inn så snart man får inn tilstrekkelig til det og noe annet. Mat, kanskje, eller noe annet.
Men det er typisk meg også å vente til sist, jeg liker ikke å låne av folk, særlig når det skjer litt ofte, man tenker det ordner seg og så plutselig står man der.
Bare for å si hvor nivået kan ligge…i byens næringsliv. Byens idealistiske næringsliv, kan man vel nesten si, det finnes folk med utrolig kule ideer som satser…tja, alt på det, som man sier, mye, i hvert fall, helt klart. Og skaffer oss andre moro.
Det var vel egentlig poenget med en bedrift, altså produktet, for kunden, for betrakteren, tilskueren, lytteren, hun som handler i butikken…produktet.
Jeg skal ikke klage på gavmildhet i privatlivet, jeg har fått alt mulig av venner fordi jeg har vært syk og svak osv. Jeg prøver å gi igjen på en eller annen måte når jeg kan, eller i hvert fall si takk på en ordentlig måte. I lengden føles det ikke ok.
Men neste gang du går forbi en sånn donate-knapp på nettet, så tenk litt på det der.
Jeg føler meg litt som en gatesanger med denne nettsiden, egentlig.