Den profesjonelle amatør

Jeg synes det er litt gøy…

Jeg satt lenge nok ute på en benk og drakk kaffe, siden kaffebaren stengte tidlig, så det lille som til slutt var igjen av cappuccinoen, og som jeg hadde avskrevet, frøs i koppen. Det smakte rett og slett is med smak av kaffe, det var godt.

Jeg hadde satt pappbegeret ved siden av meg på benken.

Utrolig hvilken situasjon man kan få noe ut av. Det var ganske kaldt å sitte der.

Mange mørke restaurantvinduer i byen. 1-0 til Moralen igjen?

Forholdsmessighet…nok et nytt ord.

Kaffebarene er i aktivitet. Noen har begynt å lage småkaker som er som de beste hjemmebakte eller kanskje enda bedre. Godt Brød var det.

Noen…andre forlangte at jeg skulle handle før jeg fikk bruke…do, selv om jeg sa jeg skulle ha noe, etterpå, da. Kanskje en kriminalpolitikk jeg ikke har helt sans for…

https://www.aftenposten.no/oslo/i/wO06Gn/faisa-warsame-aapnet-koronatelefon-paa-somalisk-det-var-en-vidunderli?fbclid=IwAR03IrNcg-ztqI1cBYEjyrhwAqky9qOoXfOjpLHjY3xm-9Ok-Gszpn6GFHU

Det får man jo si var sympatisk.

Fem militærhelikoptere i…formasjon over byen for noen få dager siden.

På hva?

Militærhelikoptere over byen innimellom. Ikke alltid jeg ser hva det er selv om jeg hører lyden, det finnes jo legehelikoptere også i farvannet.

Men noen ganger ser jeg at det ikke er det.

Museumsbutikk!…tenkte jeg med en gang jeg så den.

Eller butikkmuseum.

Etter å ha rekt rundt i gatene her i diverse år oppdaget jeg den en dag, tvers over gata for Lakkegata skole, i Trondheimsveien. En skikkelig gammeldags tobakksbutikk (“Frukt og tobakk” het de vel ofte) – og ikke bare det, den er full av gamle ting også, førkrigs reklame og salgsvarer fra en god stund siden.

Men i drift.

Jeg måtte jo bare gå inn, den gangen.

Nå hadde jeg avtale.

Jeg var egentlig litt interessert i hvordan man driver en butikk, også, siden jeg forsker litt på sånt selv, om det var vanskelig å lære seg det for han som driver butikken, eller om noen i familien hans hadde drevet med det før han begynte selv.

– Moren min drev kiosk på Lørenskog, men flyttet ned til byen fordi det ble for mye bråk om kveldene. Kiosken var åpen til ni, og åpen på søndager også.

– Den gangen var det ikke utlendinger som var problemet, men norske ungdommer.

– De som holder på nå har jo ikke noe å gjøre. Den skytinga nylig, for eksempel…

Ole-Erik Kristiansen, 72, bor fortsatt på Lørenskog, og har drevet butikken i Trondheimsveien i 44 år.

– Vi flytta til Lørenskauen fra Oslo i 49. Bestemoren min, som vaska i kommunen, hun var en aktiv dame…hun var tillitsvalgt, blant annet. Hun kjøpte hus til foreldrene mine på Lørenskog.

– Jeg ble født på kvinneklinikken i Wergelandsveien, mellom Kunstnernes Hus og Litteraturhuset, men vi flyttet to måneder etter. Så jeg kan jo si at jeg er Oslogutt…

Han flirer.

– Oppveksten på Lørenskog var fin, vi var jo mye i skauen.

Som meg i Asker, noen år seinere.

– Moren min overtok butikken her i 77. Det var jo innlagt vann og do, det fantes ikke i kiosken på Lørenskog. Så selv om vi bodde bare noen hundre meter unna kiosken var det jo ikke så dårlig å komme ned hit. 

– Gikk det bra økonomisk, da, her i byen?

– Ja, det var jo et godt opparbeidet kundegrunnlag. Det var full rulle med tobakk og ukeblader.

Han ler.

– Slapp dere bråk her, da?

– Vi stengte jo fem.

Og det gjør han ennå. 

Kommer halv ni, åpner ni. Kjører inn, vanligvis, men sykler mye om sommeren.

– Kona har vært lærer, og datteren min er det. Hun bor og jobber i Asker.

– Jeg leverte varer på døra til folk i nabolaget her. Noen ganger fikk jeg melk og et stykke kake.

Han nevner navn på folk som bodde i nærheten.

– Hadde du tid til det?

En touch av stress, teit spørsmål selv om det egentlig var ment tvert om.

– Vi var jo flere ansatte i butikken i perioder. Vi hadde tid.

Alle de gamle tobakkseskene og andre ting fra tja, butikk- eller kioskhistorien…sånne ting pleide jeg å synes var skikkelig gøy å finne eller se da jeg var gutt. Fikk jeg tak i noe rart, havnet det vel i en skuff med liksom…skatter, på rommet mitt.

– Det lå litt ting her da vi tok over i 77, sier han, og jeg tok vare på det og samlet mere etterhvert. Jeg har ikke kjøpt så mye, men det har jo hendt folk har kommet med noe og bytta litt.

– De gårdene her, hele byen er jo bygget sånn, 1890-tallsgårder – de ble bygget med en knekk på hjørnet, for å lage plass til butikkdør. Så var det leiligheter hele veien rundt, i første etasje. Etter hvert ble det lagd flere butikker der også.

– Har dette vært én leilighet?

– Ja.

Andre kommer innom mens jeg sitter der, faste kunder, de kjenner han som har butikken, noen tipper. En har vunnet noe, han leverer nye kuponger. 

– En gang vant jeg 10 000. Jeg hadde en bilregning på over ni akkurat da, som jeg fikk betalt…

Jo, det hørtes faktisk kjent ut.

En av kundene er finnmarking, vi prater til og med litt kjenning. Han er fra Kirkenes. 

Ikke dårlig.

– Det tar jo litt plass, det du ser her, sier Ole-Erik, det som er til å fylle ut tippekuponger og sånt.

– Men online-tipping, på 80-og 90-tallet, var en fordel for oss, vi fikk større omsetning på det. Idag sitter de fleste hjemme og tipper.

– Butikken er jo blitt mer av en hobby for meg etterhvert, men jeg har fortsatt inntekt av den. Jeg har holdt på i 44 år, nå er jeg 72.

– Røyker du selv?

– Ja, cigarillos, men aldri på jobb. Om kvelden, hjemme.

Jeg fikk vel ikke helt svar på hvordan man starter opp eller driver butikk, men et inntrykk av det sitter jo igjen, på en eller annen måte. Og et inntrykk av livet i butikken og i byen. Det der med å levere varer til naboene, kundene, at det var 3-4 som jobbet der på det meste. 

Leilighet først, så butikk, selv om det var før hans tid. 

Det er jo litt artig noen ganger at de historiene man har hørt, som barn, for eksempel, strekker seg ganske langt tilbake, fordi de som fortalte dem har hukommelse mye lenger enn en selv, og har hørt ting igjen av sine foreldre og besteforeldre.

Det er gått over en time siden jeg kom.

– Det er vel på tide å få seg litt mat…

Jeg merker at jeg har vært der lenge nok, pakker sammen, går til en kaffebar for å skrive.

Litt grå dag idag, men byen finnes.

På gammel manér og ny.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Voldsomt mye sånne feite motorsykler i byen for tiden, ville jeg sagt eller til og med skrevet, hvis jeg hadde gått inn for å være en litt slitsom pensjonist med masete meninger.

Det er vel ikke noe stress med de syklene, man hører bare de ruser motoren…

Forresten hender det folk har både masete meninger og faktisk veldig fornuftige synspunkter – samtidig.