Den profesjonelle amatør

Dæven…noen har fått med seg Svalbard-følelsen ned i Torggata. Første gang, eller en av de første gangene jeg var i Longyearbyen, dro jeg med ett av de flyene som ikke går direkte, men som mellomlander i Tromsø.

Det er en egen gate som jeg tror bare går opp dit, nummer 20 eller noe sånt, man må av flyet og gjøre litt nye formaliteter, og som sagt, en av de første gangene jeg kom inn der trodde jeg det var noen som hadde bursdag, eller kanskje to, for det var en eller to grupper med folk som var i så overstadig godt humør at jeg tenkte det måtte være en grunn.

Men de skulle bare hjem.

Det var nok, kanskje mere enn nok, og så hadde de kanskje truffet kjentfolk hjemmefra, og der satt de og fikk meg til å lure på hvorfor det ikke sto en impro-kjøpt kake der eller hvorfor ingen hadde i det minste en øl i hånda.

Men i dag, samme følelsen eller noe som ligner veldig, litt som alt det glitteret som jeg husker var i omløp på karneval i Tromsø for en åtte-ti mannsaldre siden (neida, ikke så lenge) – men en skikkelig byfest var det i hvert fall, med opptog rundt et eller annet sted, og brøytekanter og jeg tror sol, og jeg hadde allerede vært på en fest dagen før, typisk nok, men var fortsatt i godt humør.

Og nok glitter til at det satt både her og der dagen etter, det der småtteriet som unger kanskje elsker en periode og som er som en sky som ikke går bort hvis du velter boksen ned på teppet.

Stjerner, akkurat som når du kommer ganske shabby over den der broa jeg bor ved, møter et par blikk og allerede har fått et «hei» som hjalp litt på en skikkelig minusdag, og så gjennom mellom bordene på Sara og det som kommer etter, bortover fortauet, og du kan merke energien fra par og ikke par og alle er bare h a p p y, det drysser glitter ned i skjorteermene og baklomma og når du kommer deg bort til kaffebaren er du så ovenpå at du begynner å snakke med noen du ikke pleier å snakke med selv om det ikke er en sånn dag og selv om du aner, mer enn vet, at mange rundt deg tenker på det drapet av han svarte mannen som ikke hadde gjort noe galt. Stemningen ikke faretruende, men du føler deg hvit som faen allikevel.

Men du strør noen stjerner over naboen ved disken, de har faktisk hjemmebakte kaker, det er ikke tull, og god kaffe og du trenger bare å si én hyggelig ting, så blir du kalt hei, sjef, og de første gangene er du så naiv at du tror du er noe spesielt, til du finner tonen litt, svarer noe hvis det funker eller bare tar i mot den, i hvert fall, og skjønner at alle kan være det.

Du betaler jo for kaffen og eventuelt kaka og kommer en gang til.

Jeg vet ikke det, men nok et militærfly over byen i formiddag, et transportfly.

Jeg kan som sagt ikke huske at det har pleid å være et vanlig syn.

Det er jo ingen terrorfare, ikke her, ikke nå.

Mange tror – eller synes? – at «Oslofolk» er overlegne.

Jeg skal ikke si at jeg ikke har brukt en posisjon til noe, men jeg prøver å være ok når jeg møter noen, prøver å lytte, selv om jeg har meninger selv. Jeg er politisk, jeg er selv egentlig lei av å være det, men jeg har også meninger.

Jeg gir jo uttrykk for dem også.

Men en vanlig holdning i byen her, hvis man snakker med folk, ikke minst om politikk og ikke minst i en situasjon som nå, er fra noe i retning av «det er nok til det beste» til «vi får bare følge med og se».

«Vi venner oss til alt» kunne nesten vært et slagord for byen. Vi finner oss i alt.

Politikken, rikspolitikken, er noe helt annet enn selve byen. Men den består jo av folk fra hele landet.

Alle de spiralledningene, fra øret ned til en sender/mottager, får man regne med, security-folk tja, overalt er kanskje overdrevet, men det er mange, ikke minst i sentrum. Det er såpass at jeg blir bekymret fordi vi lærer opp så mange til å være nesten politi, for resten av oss.

Udemokratiske tendenser har vært der en stund, på begge sider av den politiske skalaen, hvis man tenker rødt/blått.

Følelsen av at man ikke kan si – helt – hva man vil. Hvem passer på deg?

Man vet ikke helt hva myndighetene har tatt seg lov til.

Lovene er dyttet litt i forskjellige tvilsomme retninger.

Hvor langt vet jeg ikke, men mange er såpass lovlydige at det er nok med et rykte om at man bør gjøre det ene eller det andre for at de skal gjøre det, følge det de mener er myndighetenes pålegg.

Og som kanskje er myndighetenes pålegg, eventuelt i neste omgang.

I de politiske diskusjonene på nettet, i avisene…

Carl I. Hagen har som sagt snakket i ett kjør i mange år, fulgt opp av andre av hans partivenner. Først de siste årene har han ramlet litt av i avisene, men jeg tror han fortsatt holder på bak kulissene.

Det snakket har etablert en del sannheter, en del linjer og grenser for hvor diskusjonene kan gå.

Mange FrP’ere har snakket rimelig høyt, usaklig, i mange tilfeller, på grensen av sannheten, eller egentlig, reelt, løgnaktig i mange tilfeller. Markedsføring…har sine midler, metoder, til å få fram et budskap, i mange tilfeller uten å si det med ord.

Jeg synes ikke det er feil å kalle det et pøbelregime til en viss grad.

Lydnivået i debatten har fått en til å la være å si noe, man er uten å tenke seg om, redd for hva svaret vil bli.

Det er også en selvmotsigelse i det, fordi mange stemmer er kommet til som ikke har vært hørt i offentlig debatt før.

Man kan si, i seg selv er det jo en positiv ting.

Men måten de har brast inn i debatten på har gjort at man ikke har villet høre på dem.

Mange har vel i utgangspunktet følt seg tråkket på, de begynte jo liksom diskusjonen med høy stemme.

Jeg føler det begynner å løsne litt, at det faktisk går an å motsi FrP uten at det kommer et bjeffende kor som setter seg på det du sier. Og at de noen ganger svarer så man kan snakke med dem.

En diskusjon om ting må man kunne ha.

Alle har lov til å si noe.

Men ingen har rett til å lage et så dårlig debattklima som det har vært.

Nye stemmer, nye aktører, må også lære seg demokratiske spilleregler.

Det gjelder faktisk ikke bare FrP.

Vi må finne ut av det.

Jeg håper ikke noen lager en masse regler for de sparkesyklene.

Den første bølgen er visst over, det ser i hvert fall ut som de ikke skaper de største problemene akkurat nå, og helt ærlig, de er morsomme. På en eller annen måte passer de utrolig godt inn i Oslo, den kjappe siden av byen, at man smetter hit og dit, finner snarveier, rett og slett, som det er mange muligheter til. Den (selve byen, altså) er kanskje ikke så morsom som Bergen, på en måte, som har alle de trappene og virkelig smale smau, men enda er det mange veier hit og dit og mange kriker og kroker her i byen også som gjør det morsomt å finne dem, og etter hvert kjenne byen så man finner den raskeste eller fineste veien til fots, eller altså pr sparkesykkel.

Som for å illustrere back to the 60s, som i hvert fall har vært merkbart en stund, parallelt med mange andre tendenser, plutselig Blåklokkevikua med Nora Brockstedt som bakgrunnsmusikk på kafeen.

«Rare tider», «byen er merkelig», kommentarer fra meg selv og folk jeg møter for tiden.

En touch av Sovjet melder seg av og til, og ikke bare nå. Men i dag, på en av de få kaffebarene som er åpen, for eksempel, stort lokale, vanligvis mange både foran og bak disken, men i morges nesten tomt, én bak disken og en baker der, og nesten tomt for kunder. Slutt på humoren hvis man glemmer seg og kommer nærmere en fremmed enn en halvmeter, bare en vennlig, men kort irettesettelse.

Og pappkrus. Det spiller ingen rolle, gir bare en stemning.

Da jeg var i Leningrad, som det het da, i 1985 eller noe sånt, husker jeg de hadde vannautomater, jeg tror det var en rett ved en T-banestasjon, og man satte tilbake glasset (ikke papp) på toppen av automaten – jeg regnet i hvert fall med at de som sto der var til bruk for nestemann.

Ved den samme T-banestasjonen solgte de noter, bare lagt opp på et bord, så vidt jeg husker. En lett utrolig og hyggelig oppdagelse for en kulturivrig nordmann. Jeg kjøpte noen hefter med pianonoter, kanskje Skrjabin og Tsjajkovskij.

Da byggingen av det svære Nasjonalmuseet begynte, her i Oslo, hang det ganske store portretter av daværende kulturminister Thorhild Widwey på gjerdet, med en informativ tekst om byggingen osv. Ved siden av, tilsvarende av noen medlemmer av byggekomiteen eller noe sånt. Oppsettet lignet litt på de bildene av Kim Il Sung som sto i store annonser i norske aviser som reklame for Nord-Korea, på 70-tallet, har vel det vært.

To militærhelikoptere over byen akkurat nå. Som sagt, ikke noe vi har vært vant til, egentlig. Jeg vet ikke hva de holder på med.

Det kjørte en bil rundt i gatene her i går kveld og desinfiserte gatene.

Jeg har ikke spurt noen, men kan ikke skjønne at det kan ha vært noe annet de har gjort, bilen så vel ut omtrent som de som de pleide å sprøyte skøytebanene med.

Det er sikkert tilsatt frostvæske eller noe sånt også. Her har det vært kaldt noen dager, for første gang på ganske lenge.

Fortsatt ikke snø.