Den profesjonelle amatør

Jeg har vel snakket om det en eller annen gang, men sopp holder seg jo normalt ikke så lenge, det er egentlig best å spise fersk sopp den dagen man har kjøpt den. Man bør også sjekke, si for sjampinjonger, hvor faste de er i fisken og hvor lyse de er, hvis de hvite sjampinjongene er helt hvite og nesten harde er det en delikatesse, synes jeg. De helt små enda mer enn de større, synes jeg også.

Men man skal ikke glemme at det er noe som heter tørket sopp, som man enten vel betaler ganske godt for, eller hvis man er heldig, får av venner som driver med sånt. Hvis nå den ferske soppen har ligget ute litt for lenge begynner man jo å nærme seg det, tørket sopp – vel å merke hvis den har ligget ute i lufta eller kanskje i en papirpose eller noe sånt. I tett plast går den fort mot salmiakklukt og hiving.

I hvert fall spiste jeg noen brune sjampinjonger her om dagen som så litt begredelige ut, men som smakte skikkelig godt. De brune er jo kraftigere i smaken enn de hvite, og det ble enda mer av den smaken når den hadde ligget på benken og tørket i jeg tror et par dager.

Ingen problemer med å ha dem i sausen, bare en litt annen greie enn helt ferske.

https://www.newscientist.com/article/2217483-plastic-tea-bags-shed-billions-of-microplastic-particles-into-the-cup/?fbclid=IwAR3h8QNP3Gwx_PnLVzN9cufvi-WRfVp8J_XLTOZp_l5zR_IXpzAfUDo5Uv8

Teposer av plast burde jo være lett å unngå, og etter hvert vil vel det berømte markedet reagere ved ikke å produsere dem.

Ikke en helt usynlig hånd der, hvis det skjer, tvert imot en aktiv inngripen fra kunder fordi produktet er problematisk.

Det er mange år siden uttrykket Den politiske forbruker dukket opp i min verden, via danske venner.

En annen tanke som sikkert tiltaler en del er at man jo godt kan spise det man allerede har betalt for, for eksempel rester.

Og hvis det er igjen fett i panna etter at man har stekt noe kan det også mange ganger brukes til noe annet. Jeg stekte pølser i går, skikkelig gode, og i dag gikk det fint an å ha oppi litt estragon og chilisaus, og varme noen laksebiter i det. Kombinasjonen av stekt laks og en del smak igjen fra pølsene var ikke dum.

Man bør ikke gjøre dette for mange ganger med den samme panna, det er en dårlig vane fra gamle dager som man ikke trenger å holde fast på.

Men hvis det er skikkelig kraft fra kjøtt eller fisk bør man absolutt bruke det til noe, det håper jeg at jeg sagt mange nok ganger, for det er synd å hive noe som er ordentlig kraft og gir super smak og sikkert næring også. Altså, omelettpanna er ikke riktig like attraktiv som fettet etter et kjøttstykke eller etter ordentlig fisk.

Vi befinner oss jo i grunnen i det gamle husholdningsregimet som tok vare på alt som gikk an å tas vare på, og det er fint så lenge man ikke er nødt til å være helt sprø, synes jeg, at man har litt slækk, og samtidig kutter ut de der gamle holdningene, jeg snakker om skam og sinne (spis opp maten, gutt) og hva som ikke fantes av ubehagelige ting.

Man kan vel få til ting allikevel.

Hvis man har kjøpt en ost som er for sint, eller som man synes var sint på feil måte når man først fikk den hjem, kan man jo putte den i panna med litt smør, eller ta den i en saus. De fleste liker vel stekt eller smeltet ost, og hvis man liker litt sterk smak på den osten får man jo det, men uten de mest personlige smakene og luktene… Den mister en del av det på veien når man varmer den, men man skjønner fortsatt at den hadde personlighet før man smeltet den.

Når den smeltes blir den mere ordinær, men som sagt, det er fortsatt god mat.

Så hvis man liker en bestemt ost så godt at man vil ha smaken av akkurat den i sausen, er det kanskje bedre å spise den som den er, eller til nød raspe den og røre den inn i spaghettien.

Det siste kan man jo kanskje gjøre med den første osten også.

Istedenfor å hive den.

Altså, jeg må justere iitt: Det meste av det som ligger i påleggshylla av fisketing smaker godt, og lar seg bygge ut med chili og alle mulige smørbrødgreier. Jeg vil ikke ha vekk noe, absolutt ikke, det er nærmest standardutgaver, mye av det som finnes.

Svolværpostei er vel ikke det man kaller “tradisjonsmat”, tror jeg, men jeg synes det er kjempegodt. Vanlig kaviar er visst det – jeg visste ikke det før en venn dukket opp på Facebook med hjemmelagd kaviar etter en oppskrift fra moren hennes.

Det er bare når man skal være litt ekstra kreativ det ikke alltid fungerer helt. Det finnes unntak her også – for eksempel de små boksene med laksepålegg fra Stabburet synes jeg var veldig vellykket, hvis de fortsatt finnes. De var litt dyre, så egentlig hadde det kanskje vært ok med litt større bokser, selvsagt til høyere pris, men kanskje lavere pr gram.

Jeg er sikker på at det av og til har vært andre ting – for eksempel salamipølsa med parmesan i en ring rundt, produsert av Bjerke. Rødvinspølse kan jeg heller ikke huske å ha sett da jeg vokste opp, det finnes jo for eksempel fra samme produsent, og det spises lett opp her, i hvert fall. Joda, det finnes nye gode ideer, det gjør det. Men som sagt, det er noen ganger man føler at oppskriftene ikke er ordentlig gjennomtenkt. Noen ganger mangler det spenst, andre ganger sammenheng.

Og som sagt, noen ganger funker det.

Jeg har vel beveget meg et stykke vekk fra miljløvennig husholdning, men siden jeg begynte der, så blir jeg der i hvert fall nå.

Jeg spiser ikke akkurat mye boksmat, men pålegg er et
unntak. Fisk selges jo i boks, og jeg spiser.

Det finnes andre ting også, grønne erter, for eksempel.

Det som er oppi bokser av kraft og lignende er det ofte ikke nok
smak i til at jeg gidder å bruke det til noe, men nok en gang er erter et unntak. Idag prøvde jeg meg på oljen i sardinboksen også.

Generelt er problemet med sånne ting at det ikke er så mye smak i det, som sagt, kanskje er oppskriftene tilpasset litt for manges smak, eller industrifremstilling er litt sånn. Det hender du kan bruke det allikevel, men kanskje ikke til de kresne tingene.

Fiskepålegg må da være sunt – fullt av fett man har bruk
for, og selv om jeg ikke klarte å dytte det på en italiensk kokk jeg ble litt
kjent med, så funker det greit til hverdags for meg.

Jeg skal si, igjen, at oppskriftene godt kunne vært litt mer
spenstige – i tillegg til de vanlige, som altså funker helt fint, så er
påleggsavdelingen for meg ikke så veldig spennende
– sånn idémessig, for å komme tilbake til det snakket igjen. Jeg så at en eller annen, jeg tror fra Gilde,
lurte på hvorfor vi (“nordmenn”?) ikke var så eksperimenterende med
pålegg, at nye varianter ofte ikke kom seg inn på markedet, at det solgte for
dårlig.

Jeg vil si at generelt er de tingene som ikke bare er kjøtt
eller fisk med salt og pepper, de tingene som vil være kreative, nye ting, altså, de er ofte ikke så
veldig kreative.

Jeg innser at vi ikke er helt på gourmet-banen, at det
selvfølgelig er noen begrensninger i industrifremstilling i forhold til
håndverkslaget restaurantmat og hjemmelaget mat, men allikevel. De ideene som kommer ut er ofte ikke ferdig
tenkt, de er kanskje bare en eller to eller noen flere smaker klæsjet sammen i boksen, med
chili, liksom moderne, kanskje som noen ganger også smaker – kantete. Jeg kan forskjell på chili
også, smaksmessig, beklager, jeg liker det og har spist mye av det, jeg merker
ikke alltid hva det er, for jeg kan ikke nok
om teknikk og bearbeidelse, men jeg merker at noe bare er sterkt, mens noe har personlighet. Selv i en boks.

En oppskrift og en
matrett – selv en boks med sardiner eller en pakke med skinke – er tross alt et lite kunstverk, en komposisjon, og man må gjøre den ferdig før man venter på applausen. Det finnes i hvert fall ideer som ikke er ferdig
tenkt. “Nye” tradisjonelle ting på markedet fungerer ofte bedre, fra Nord-Norge har det kommet ting de siste årene, for eksempel, men
da er det jo ofte snakk om å få det likest mulig en idé som allerede er utprøvd og god, hjemme, opprinnelig.

Nå. Det var sardiner.

Jeg hadde – en boks sardiner, og en skvett østerriksk Riesling
fra igår. Nok en fest, en annen vellykket kveld, jeg fikk spilt litt igjen, og
gikk hjem fornøyd, kjørte ned bakken fra Torshov i en smekkfull trikk full av andre
fester. Gratis underholdning, kan man si.

Pølsebrød lå det
også igjen, fra en liten grillsamling her om dagen, og det er vel, for meg,
litt sånn tullemat – det smaker godt, på overflaten, men man blir aldri mett, man kan spise i hvert fall en halv
pakke nesten uten å merke det, annet enn antagelig på vekta.

Men selvfølgelig spiser jeg det fra tid til annen. Når det
nå ligger der kan man jo spise det opp.

Smør, som vanlig, og sardiner i olje, jeg prøvde litt
forsiktig å leke smørbrødmaker, vanlig pepper er selvfølgelig ok, Tabasco var
enda bedre, og litt rå løk på toppen var også bra. Smått, men ok.

Løken var liten, ikke mer enn 6-7 cm i diameter, og jeg
synes at i hvert fall når det gjelder noen grønnsaker, er de små mye bedre enn
de store eksemplarene. Sjampinjonger, spesielt, jeg plukker alltid med meg hvis
det finnes en eske med skikkelig små sopp. Løk også.

Det kommer selvfølgelig an på hva man skal bruke dem til – i
en stor gryte, i en gryterett som er kokt lenge forsvinner hele poenget, løken
blir oppløst i sausen, mer eller mindre. Det samme kan skje med sopp. Små lekre
ting krever ofte lite forarbeiding, ikke mye.

Men på toppen av en brødskive funket det med noen ringer rå
løk, tynt skåret.

Cashewnøtter hadde jeg også, og kombinasjonen
cashew-sardiner-chili-den østerrikske vinen….knallgodt. Hvitvinen hadde ingen
problemer med å sparke tilbake i peppersmaken, til pepperet, hva sier man? Noe vin blir bare merkelig av
pepper.

Bare nøtter og vin, alene, ble en litt merkelig kombinasjon, ikke venner, de
måtte ha noen til å gå imellom, nærmest.

Etterpå stekte jeg resten av løken i oljen fra sardinboksen,
og det gikk jo fint. Noen krutonger gikk oppi mot slutten, og litt smør også,
for å runde av smaken. Det smakte vel ikke så mye fisk, kanskje, men for å
snakke som noen gjør – jeg hadde jo allerede betalt for det fettet, så like
greit å bruke det.

Salvie, estragon, Tabasco, vanlig pepper,
standardingredienser i panna for tiden, og det fungerte her også.

Man kan godt spise tørt brød. Hvis det er skikkelig godt i
utgangspunktet, kan man bare skjære det i biter og ta på smør og det man liker
av pålegg på bitene, det smaker minst like godt som melbatoast kjøpt i
butikken, som man jo betaler for, selv om det ikke er så avansert forarbeidet eller hva man skal si.

Det er mulig jeg får enkelte engelskmenn eller franskmenn på
nakken hvis jeg snakker melbatoast alt for langt ned, ifølge Oxford Companion
to Food er det kanskje snakk om at Escoffier
lagde oppskriften… Han er i hvert fall berømt nok i mathistorien, vel helst
for større ting. Kanskje jeg må dykke lenger ned i det i morgen.

Hmtja.

Men uansett: Er det brødet man har litt trist kan man riste
det eller steke det i panna som krutonger.

Honning er redningen for meg hvis det er lite pålegg i
skapet en periode, det er billig i forhold til hvor mange skiver man får smurt
på, og jeg liker det, jeg kan godt spise det ofte.

Følelsen av å ikke kunne
ta noe annet fordi man er blakk er vel aldri veldig deilig, men i hvert fall er det
lurt å ha noen sånne standardting i skapet, da klarer man seg tross alt noen
millimeter over bunnen hvis man må.

Det hender jeg ikke kjenner mye forskjell, på smak, på
øko-produkter og vanlige. Men når det gjelder kjøttdeig…hallo, plutselig
spiser du mat etter å ha levd
på…tja, ikke vet jeg. Det merkes, det gjør det i hvert fall.