Den profesjonelle amatør

Jeg ristet noen tørre brødbiter, heter det vel, i honning og søt sennep og salt, og krydder. Ikke noe fett. Det smakte seriøst som Honni Korn på den lokale veggiskafeen. Gourmet-populærkultur.
Tørr kneipp er fortsatt mat, hvis man behandler den riktig.

Kryddere: Jeg er ikke helt sikker, men i hvert fall tørket estragon, gurkemeie, noen dråper skikkelig sterk chilisaus. Muligens pulver av røkt paprika. Finn dine egne blandinger, hovedpoenget her var skikkelig tørt brød, la det ligge på benken uten noe rundt, honning, søt sennep, salt. Forsiktig og rask når du steker det i panna, så det ikke svir seg.

Silikon, til «liming» og tetting, er et gjenstridig materiale å få vekk igjen, hvis man har behov for det, men jeg fant et middel – en bestemt type kobberpuss. Den lukter bensin, så jeg lurte litt på om det var bare det oppi, om de hadde lurt oss også ved å ta så høy pris som den har, men det er nok uansett noe mer oppi eller noe litt annet, selv om lukten minner om bensin. 

Jeg skar vekk de tykkeste delene med en skarp kniv, og resten lot seg faktisk relativt greit gni vekk med den tvistdott-aktige greia som ligger oppi boksen med kobberpuss, og som er gjennomvætet med det som nå er middelet.

Jeg kjøpte boksen på Hegdehaugen Jernvare, en gammeldags butikk med stort utvalg. 

Det gikk faktisk an å bruke vanlig bensin også, men det var litt mindre effektivt (muligens litt fordi jeg brukte en annen type klut også) – og bensin lukter jo såpass ille at man i hvert fall må stå ute med ting hvis man velger å prøve seg med det.

Om dette er miljløvennlig vet jeg ikke helt, men det er i hvert fall praktisk.

Småtteri, en enkel greie hvis jeg bare vil lage noe smått, er smeltet ost, av det jeg har i skapet, i smør og urter i panna, som regel. Vel ikke akkurat slankekost i seg selv, men det kommer jo an på hvor mye man spiser av det også.

Det gikk også fint å ta hvitløk i smøret, det smakte bra, og for å få det til å gå kjappere (jeg er ofte ganske lat) har jeg laget meg en støter med flat ende, altså, det er bare en sylinder med passe lengde som ligger godt i hånda. Den fungerer fint oppi en stekepanne, når man ikke har lyst til å spise biter av løk eller hvitløk eller andre ting. Det er også en banal, men ganske effektiv måte å få en saus tykk, man kræsjer det man vil kræsje med den der tresylinderen i fettet eller kraften eller hva man nå har. Hvis noe av det som er oppi ikke egner seg, eller man vil ha noen biter av grønnsaker oppi der også, kan man jo sortere på et tidspunkt og la de bitene forbli hele.

Jeg hadde stående i en panne fra litt tidligere det som var igjen etter en sånn omgang med ost – hvitløk, litt brunet, og sånne osterester som hadde satt seg i panna, og resten av smøret. Med en stekespade skrapte jeg løs alt, tok et egg oppi, og vips, en ny eggerørevariant.

Ikke så dumt.

PS ja, selvfølgelig…litt Tabasco og tørket salvie i den eggerøra. Standardutrustning.

Jeg har vel snakket om det en eller annen gang, men sopp holder seg jo normalt ikke så lenge, det er egentlig best å spise fersk sopp den dagen man har kjøpt den. Man bør også sjekke, si for sjampinjonger, hvor faste de er i fisken og hvor lyse de er, hvis de hvite sjampinjongene er helt hvite og nesten harde er det en delikatesse, synes jeg. De helt små enda mer enn de større, synes jeg også.

Men man skal ikke glemme at det er noe som heter tørket sopp, som man enten vel betaler ganske godt for, eller hvis man er heldig, får av venner som driver med sånt. Hvis nå den ferske soppen har ligget ute litt for lenge begynner man jo å nærme seg det, tørket sopp – vel å merke hvis den har ligget ute i lufta eller kanskje i en papirpose eller noe sånt. I tett plast går den fort mot salmiakklukt og hiving.

I hvert fall spiste jeg noen brune sjampinjonger her om dagen som så litt begredelige ut, men som smakte skikkelig godt. De brune er jo kraftigere i smaken enn de hvite, og det ble enda mer av den smaken når den hadde ligget på benken og tørket i jeg tror et par dager.

Ingen problemer med å ha dem i sausen, bare en litt annen greie enn helt ferske.

https://www.newscientist.com/article/2217483-plastic-tea-bags-shed-billions-of-microplastic-particles-into-the-cup/?fbclid=IwAR3h8QNP3Gwx_PnLVzN9cufvi-WRfVp8J_XLTOZp_l5zR_IXpzAfUDo5Uv8

Teposer av plast burde jo være lett å unngå, og etter hvert vil vel det berømte markedet reagere ved ikke å produsere dem.

Ikke en helt usynlig hånd der, hvis det skjer, tvert imot en aktiv inngripen fra kunder fordi produktet er problematisk.

Det er mange år siden uttrykket Den politiske forbruker dukket opp i min verden, via danske venner.

En annen tanke som sikkert tiltaler en del er at man jo godt kan spise det man allerede har betalt for, for eksempel rester.

Og hvis det er igjen fett i panna etter at man har stekt noe kan det også mange ganger brukes til noe annet. Jeg stekte pølser i går, skikkelig gode, og i dag gikk det fint an å ha oppi litt estragon og chilisaus, og varme noen laksebiter i det. Kombinasjonen av stekt laks og en del smak igjen fra pølsene var ikke dum.

Man bør ikke gjøre dette for mange ganger med den samme panna, det er en dårlig vane fra gamle dager som man ikke trenger å holde fast på.

Men hvis det er skikkelig kraft fra kjøtt eller fisk bør man absolutt bruke det til noe, det håper jeg at jeg har sagt mange nok ganger, for det er synd å hive noe som er ordentlig kraft og gir super smak og sikkert næring også. Altså, omelettpanna er ikke riktig like attraktiv som fettet etter et kjøttstykke eller etter ordentlig fisk.

Vi befinner oss jo i grunnen i det gamle husholdningsregimet som tok vare på alt som gikk an å tas vare på, og det er fint så lenge man ikke er nødt til å være helt sprø, synes jeg, at man har litt slækk, og samtidig kutter ut de der gamle holdningene, jeg snakker om skam og sinne (spis opp maten, gutt) og hva som ikke fantes av ubehagelige ting.

Man kan vel få til ting allikevel.

Hvis man har kjøpt en ost som er for sint, eller som man synes var sint på feil måte når man først fikk den hjem, kan man jo putte den i panna med litt smør, eller ta den i en saus. De fleste liker vel stekt eller smeltet ost, og hvis man liker litt sterk smak på den osten får man jo det, men uten de mest personlige smakene og luktene… Den mister en del av det på veien når man varmer den, men man skjønner fortsatt at den hadde personlighet før man smeltet den.

Når den smeltes blir den mere ordinær, men som sagt, det er fortsatt god mat.

Så hvis man liker en bestemt ost så godt at man vil ha smaken av akkurat den i sausen, er det kanskje bedre å spise den som den er, eller til nød raspe den og røre den inn i spaghettien.

Det siste kan man jo kanskje gjøre med den første osten også.

Istedenfor å hive den.

Altså, jeg må justere iitt: Det meste av det som ligger i påleggshylla av fisketing smaker godt, og lar seg bygge ut med chili og alle mulige smørbrødgreier. Jeg vil ikke ha vekk noe, absolutt ikke, det er nærmest standardutgaver, mye av det som finnes.

Svolværpostei er vel ikke det man kaller “tradisjonsmat”, tror jeg, men jeg synes det er kjempegodt. Vanlig kaviar er visst det – jeg visste ikke det før en venn dukket opp på Facebook med hjemmelagd kaviar etter en oppskrift fra moren hennes.

Det er bare når man skal være litt ekstra kreativ det ikke alltid fungerer helt. Det finnes unntak her også – for eksempel de små boksene med laksepålegg fra Stabburet synes jeg var veldig vellykket, hvis de fortsatt finnes. De var litt dyre, så egentlig hadde det kanskje vært ok med litt større bokser, selvsagt til høyere pris, men kanskje lavere pr gram.

Jeg er sikker på at det av og til har vært andre ting – for eksempel salamipølsa med parmesan i en ring rundt, produsert av Bjerke. Rødvinspølse kan jeg heller ikke huske å ha sett da jeg vokste opp, det finnes jo for eksempel fra samme produsent, og det spises lett opp her, i hvert fall. Joda, det finnes nye gode ideer, det gjør det. Men som sagt, det er noen ganger man føler at oppskriftene ikke er ordentlig gjennomtenkt. Noen ganger mangler det spenst, andre ganger sammenheng.

Og som sagt, noen ganger funker det.

Jeg har vel beveget meg et stykke vekk fra miljløvennig husholdning, men siden jeg begynte der, så blir jeg der i hvert fall nå.