Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjelige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

 

 

Møllergata, Oslo, ved St. Edmund's Church, den anglikanske kirken.

Gressbakker

Ski i mitt hode Posted on 23 Oct, 2015 07:19

På vei ned fra Finstad til toget, som jeg har gått ørten
ganger, passerer man Salmakertunet, jeg tror et populært sted å bo for pensjonister, men
sikkert også andre.

Baksiden av disse husene er litt mindre interessante enn
forsiden, det må det være lov å si. Hvis man går på innsiden kan man la seg
underholde av alt folk har gjort på terrassene sine, krukker med blomster,
behagelige stoler og bord til en kaffe eller en øl, og alt selvfølgelig
forskjellig fra leilighet til leilighet.

En eller annen sa en gang
at ”det du gjør inne i huset er din egen sak, utsiden tilhører
fellesskapet”. Det er ikke helt usant, selv om man kanskje skal passe seg for å
legge for mye sosial kontroll på sånne ting også. Ofte bedre med frivillige
bidrag der det finnes inspirasjon.

Til tross for at den er litt anonym, velger jeg allikevel ofte
veien her på baksiden, både fordi den har en touch av park og fordi den ikke har et
privat preg. Noen har laget et bitte lite blomsterbed i skråningen opp til
husene, et lite bidrag til hagedriften. Men det trives, det som står der.

Jeg er ikke så veldig glad i de redskapene som brukes i
offentlige parkanlegg for tiden, gresskutterne bråker jo rimelig mye, det er
ikke den mest sjarmerende redskapen som finnes, i mitt hode, i hvert fall. Men
litt følelse har de allikevel lagt i det, de som har gjort det, når du ser på hele
greia gir det en viss følelse av grønn mykhet, ikke et helt ubehagelig sted å
passere hver gang man går til og fra toget. Ungene klatrer ofte på begge sider,
på toppen av vollen mot veien, eller i muren eller skråningen mot husene.

For den som vil er det forsåvidt bare å bygge videre. Det
finnes en del sånne steder, også i Ski, den bakken som ligger rundt hjørnet for
kirken, for eksempel, hvor man friserte vekk en del vegetasjon så det ble ei eng
mellom trærne, synes jeg er veldig vellykket, særlig om våren.

Jeg liker parker og
parkanlegg, og håper også at naturen står igjen her og der, også inne blant
husene. Sivilisasjon er bra, og villskap, også, i den grad man kan kalle
østlandsnaturen vill. Den er stort sett ganske fredelig og behagelig, synes
jeg, men den vokser jo allikevel på egen hånd, uten oss.

Begge deler, både parker og enger, er frisoner for blikket,
som gir hodet mulighet til avslapning og frihet.



Attraksjoner i Follo

Ski i mitt hode Posted on 28 May, 2015 14:07

Man bør heller ikke se bort fra turisme som en mulig
inntektskilde for Follo. Jeg hører allerede humringen, men distriktet har det
igrunnen allerede, med alle de som kommer til Ski storsenter for å handle. Man
burde tenke på å få dem videre også, ut fra senteret. Det finnes allerede
spiren til noe, noen riktig gode kafeer og restauranter, blomster og
bakervarer, sushi, det finnes faktisk ting. Man kan til og med spise sånn mat
som jeg lagde og lager selv – en eksotisk ting for en franskmann eller amerikaner
på tur her, særlig hvis han eller hun får vite at det faktisk er det det er.

Verden er stor, og samtidig liten. Jeg har møtt både en
franskmann på jakt etter norsk pølse med lompe, og en meksikaner på ekskursjon
for å se den hvite vinteren i Norge –
det fantes ikke i Mexico. Begge deler i Oslo. Og siden hun meksikanske var
kunststudent, kan jeg høre argumentet om ”hvor mange kunststudenter finnes det,
da??” Tja, verden sett under ett, ganske mange, og hvorfor skulle vi ikke prøve
å lokke dem hit? De vet gjerne mye om
kultur, og kan fort dra med seg andre besøkende som bruker dem som
informasjonskilde.

Og som sagt, Norge er eksotisk for mange som bor helt andre
steder. Selv Østlandet er eksotisk, og bør snarest finne sin egen selvtillit og
sin egen kultur. Antagelig kan det være en bra start å sjekke ut alle de
museene som finnes, både i Oslo, Akershus, Østfold og andre nærliggende fylker.
Eller sett deg på kafé på Frogner eller Grünerløkka. Vi drar vel også på tur
for å oppleve noe annet? Noe annet –
det vil si en annen kultur enn vår egen. Og for de andre er det oss som er annerledes, selv om vi synes vi er helt vanlige.

Og man bør kanskje ikke snakke alt for mye om volum, heller, når man diskuterer såkalt
næringsutvikling av denne typen. Vi trenger vel ikke flere svære butikker som
ikke er hyggelige steder, det har vi jo mange av allerede, og gjerne for meg, for de
som gidder. Det vi drar til Italia for er vel heller ikke supermarkeder, det er
de små næringsdrivende som forsyner oss med det vil ha, i tillegg til museene –
restauranteiere og butikkgründere, som har de morsomme tingene vi har lyst til
å se på eller ha med oss hjem. Så hvorfor skulle akkurat det være annerledes
her?

Vi trenger vel heller ikke bli søkkrike alle sammen, eller hva? Vi trenger å leve ok, det burde egentlig være hensikten med forretningsdrift også, og er det for mange, tror jeg.

Jeg har også vært i turistmetropolenes kjerner,
Markusplassen, Peterskirken og Latinerkvarteret, og til og med noen sånne
steder kan fortsatt imponere meg, men det jeg husker (og som jeg liker godt å
huske) er de helt ”uvanlige” eller noen ganger vanlige stedene som dukket opp
når jeg gikk på måfå i en fremmed by, eller til og med tok bussen eller toget
ut av byen. En liten plass i Venezia som ingen husker navnet på, med en
guttunge som for meg så ut som et skikkelig
fotballtalent, en gammel kirke i Roma hvor man følte man var på 500-tallet eller når den kan ha vært fra, en baker i
Alicante, ikke egentlig spektakulær, men det var gode bakervarer og hyggelige damer i
alle aldre å smile til hver morgen.

Storsenteret er vel egentlig ikke noe såkalt trekkplaster
for virkelig ihuga kulturturister, men kulturinteressen har spredd seg et godt
stykke ut over konservatoriestudentenes rekker, for å si det forsiktig, og
kulturbegrepet omfatter faktisk for lengst mat og folk, så det er ingen grunn
til at ikke noen som i utgangspunktet er kunder på senteret skulle kunne la seg
lokke ut i Ski sentrum eller omegn, hvis man starter med det man har, og bygger
langsomt videre.

Jeg hører noen snakker om praktiske ting når det gjelder
sentrumsutbyggingen, som vanlig, kanskje, parkeringsplasser og
trafikkavvikling, og det er vel ingen grunn til å glemme sånne ting heller. Men
nordmenn kan være ufattelig praktiske, og det kan jo være fint, så lenge man
ikke glemmer at man neppe lever for trafikkavvikling, men at hensikten med det
praktiske er å få det vi egentlig vil
ha, avkobling og opplevelser, møter mellom mennesker. Arbeidssteder, også, som er ok å være på, kvaliteten på tingene, stoffet i det man
har rundt seg, luften man puster og ordene man sier.

PS Forresten, Kolbotnvannet, med de omgivelsene man har laget der, er allerede en attraksjon, et fantastisk flott sted om sommeren, egentlig. Jeg har allerede vært der flere ganger med barn, i lekeapparatene og på geocaching (ta en google-tur og finn nytt program til turer med ungene, det er morsomt) – og det ser ut som man holder på med å lage et eller annet i genren lekeapparater eller skateboardbane på baksiden av Kolben, ved siden av de lekeapparatene som er der allerede. Lekeplasser får alltid ungene til å reagere, de vil gjerne prøve nye steder de også! Og hvis det er en kafé i nærheten, kanskje med en fin utsikt, kan jeg lettere lokkes med. De også.



Om å planlegge for Skis fremtid

Ski i mitt hode Posted on 26 May, 2015 03:20

Jeg har lyst til å knytte en kommentar til
kommuneplanen for Ski, selv om kommentaren ikke er helhetlig, den berører bare
en liten del av det hele.

Jeg vet ikke helt hva det er man driver med når man
snakker om ”konkurranse mellom byer” som et tema. ”De beste byene får de beste
borgerne og de beste arbeidsplassene”?? Dette er et sitat fra kommuneplanen. At
et sted er attraktivt å flytte til kan jo skyldes mange ting, som man er inne
på på en litt mer fornuftig måte i neste avsnitt, hvor man snakker om
bykvaliteter (og ”land”-kvaliteter, vil jeg legge til, begge deler kan vel være
attraktivt, og Ski har begge typer kvaliteter, synes jeg.)

Poenget er ikke helt feil, både bykvaliteter,
landskap, kommunikasjon og andre ting spiller selvfølgelig inn når man velger
bosted, og også hva man forventer av skoletilbud og fritidstilbud for
eventuelle barn.

Dessuten flytter man vel ofte ut av byen med
ektefellen, med den antagelse at hvis hun eller han er sjarmerende, så er
hjemstedet hennes det også.

Og det stemmer vel ikke alltid så dårlig, men ”best”
er et ord som ofte havner på feil sted i hodet.

Hvis man i arbeidslivet eller på skolen alltid prøver
å være ”best” og gjør det til et stort poeng, kan det være et tegn på at man
faktisk ikke er helt på høyden. Hvis man klarer å ha overskudd til å finne sine
egne sterke sider, det man liker å gjøre og det man er interessert
i, så vil det man produserer lettere få en kvalitet som er interessant både for
en selv og for andre. Det hjertet er fullt av renner munnen over med, positivt
og negativt. Det man gjør, det man produserer, vil som regel få et visst preg
av en selv og den hensikten man har med arbeidet sitt.

Jeg tenker også på konkurranse når jeg jobber, men mer
som et onde man ikke kommer utenom. Det som er poenget – når jeg får det til –
er innholdet i det jeg gjør.

Selv om det er et sprang fra én persons holdninger til
et steds eller et samfunns holdninger, finnes det paralleller, også når det
gjelder dette, og hvis en gruppe mennesker lar seg lede av en lagånd som er
basert på noe som betyr noe for dem, som er viktig for dem, er det lettere å
henge seg på for andre eller få noe ut av det.

Det å være god til noe hører i mitt hode ikke
hjemme i samme verden som for eksempel å være interessant eller hyggelig. 



Og
selv om mange vanligvis bruker sånne ord om personer er det all grunn til også
å bruke dem om kulturer, for eksempel en stedskultur. Interessant om et
sted eller et arbeidssted betyr utviklingsmuligheter, et vann å svømme i, hyggelig
betyr at man også trives, at man spontant liker det man er omgitt av. Enkelt
sagt, selvsagt.

God betyr i denne sammenheng litt for
ofte at man er bedre enn naboen, noe som i seg selv er temmelig uinteressant,
annet enn som ren overlevelsesmekanisme. Det skaper i hvert fall ingenting i
seg selv å ha det som et overordnet mål. Selv om det selvsagt er lurt å holde
seg på høyden så mye man kan og synes er nødvendig, er selve innholdet i
arbeidet noe annet.

Jeg vil heller ha et sjarmerende slott enn et stort
slott å se på når jeg er på ferie, det siste blir mer en kuriositet, som
Palazzo Pitti i Firenze, for de som har vært der, det ble bygget for å dupere
Medici-familien, såvidt jeg skjønte. Det er heller ikke særlig fint, bare stort
og ganske kaldt i uttrykket.

Som jeg har sagt mange ganger før, Ski og mye av Follo
har tradisjonsmessig menneskelige kvaliteter som er veldig attraktive, det er
for meg rett og slett hyggelige steder. Noen sider ved levemåten har jeg
kanskje problemer med, i hvert fall i ublandet tilstand. Men de positive sidene
er uansett sånn at jeg føler at Ski, for eksempel, er et fint sted både å bo og
vokse opp.

Så personlig sympati for kulturen på et sted er i
hvert fall noe jeg uansett legger vekt på når jeg velger hvor jeg vil bo. Jeg
flytter ikke til et sted bare på grunn av kulturtilbud eller andre ting,
selv om det absolutt betyr noe, jeg vil gjerne ha mennesker rundt meg der jeg
bor som ikke kræsjer meg alt for grundig, selv om man uansett må regne med å
ikke få alt, selvfølgelig.



Hvordan det bør slå ut i samfunnsplanlegging tør jeg
ikke mene alt for mye om her, bare konstatere at Ski og Follo allerede har
noe, og at det er et poeng å ta vare på det og videreutvikle det. En vanskelig
bit, selvsagt, hvordan det kommer til uttrykk fysisk, i arkitektur, veier og parker.

 Jeg
har før snakket om kulturlandskapet, gamle veier og villaområder, og jeg håper
disse tingene finnes i planleggernes hoder både som store ting i seg selv, og
antagelig også noe å bruke i det kreative arbeidet med å finne en form på nye
ting.




Valg av utvikling, valg i utvikling

Ski i mitt hode Posted on 05 Apr, 2015 02:46

Mange store planer er i lufta i Follo.

Hva trenger Ski?

Ski trenger først og fremst å beholde sin identitet. Ski er,
sammen med Ås og Vestby hjem for en av de hyggeligste livsholdningene syd for
polarsirkelen. Nesodden er en historie for seg selv, nesten hver gang jeg møter
noen derfra blir jeg i godt humør. Østfold har også fått mange poeng i min
bevissthet de årene jeg har bodd i Ski. Jovial holdning, jordnærhet og vennlighet er kjennetegn
ved regionen, og man må kanskje være fra et annet sted enn Ski for å oppdage
det. Baksiden av medaljen er konservatisme, eller skal vi si, for stor
jordnærhet. I skjæringspunktet mellom byen og landet må man nok passe på å
miste balansen av og til, ikke holde på sine oppfatninger 100% eller ville
gjøre alt riktig, som er en tendens.
Ikke så lett for noen, forsåvidt.

Men ett middel til å gjøre det er estetikk. Særlig
planleggere trenger å forstå at estetikk slett ikke ”bare” er et skall for et
praktisk formål, men en måte å møte seg selv, det stedet man bor, hvis det er
for eksempel arkitektur det handler om, ideer, Gud. Intet mindre. Vi snakker om
kunst, rett og slett. Hvis man ikke regnes blant de troende kan man bare finne
et annet begrep som passer en bedre, det spiller ingen rolle. Poenget er
opplevelsen og de konsekvenser det fører med seg. ”Homecoming experiences” er
det man ser etter, enten det handler om vestlandsk gitarmusikk, rock eller
altså arkitektur, landskaps- eller vanlig. Det er heller ikke meningen at resultatet av møtet med kunst skal være helt forutsigbart.

Man trenger dermed å sette pris på sitt eget kulturlandskap,
skogen har Skiboerne for lengst oppdaget. Men de slake jordene, som er blant
Nordens eldste jordbruksområder, må man kanskje være landskapsarkitekt eller
utenbygds fra for å virkelig å legge merke til. Det er dette som gir stedet
særpreg, og den roen som man ikke går lei. Bygging burde dermed skje i dialog
med landskapet, som man sier, på en måte man føler seg hjemme i.

Hvis Oslo har for stor påvirkningskraft på kulturen bør man kanskje styrke
sin egen identitet. Fellesnevnerne finnes, som sagt, og for meg er blandingen
av fleksibel urbanitet og mer stasjonær jordnærhet ganske attraktiv, som
tenke- og væremåte. Det kan også skape dynamikk, altså ideelt sett utvikling,
fordi de to tingene ikke nødvendigvis går sammen av seg selv.

”Man kan ikke stoppe utviklingen” er et mantra som burde
pensjoneres, hvis det ikke allerede er gjort. Man bør som
nevnt ikke stoppe utvikling i seg selv, men finne ut hva man vil, og så gjøre
det, så langt man kan. Det innebærer valg, og ikke bare valg av hvilke måter man
skal innordne seg den utviklingen som den eldre generasjon ofte finner
uunngåelig. Tidene skifter, og det gir nye muligheter. Det gjelder å ikke la
dem gå fra seg, mange har en tendens til å hive seg på den første og beste
bølge som slår innover hjemlige strender, særlig av teknisk eller praktisk art.
Økonomi er også et argument som ofte slår inn litt for hardt, før man har tenkt
nok på hva som går an å få til.

Arbeidsiver og gode ideer får en ofte lenger enn bare en sekk med
penger. Konkurranse fører heller ikke nødvendigvis til noe i seg selv, det trengs at man går for noe som er bra eller viktig.

Byen som møtested er kanskje et godt utgangspunkt for å
planlegge en, enten det er handel, flørt eller nye vennskap man er ute etter.
Det viktige er å lage et sted der man
liker å gjøre disse tingene, møte en gammel venn, ta en kaffe alene, lese avisa
eller se etter kjentfolk. Handelen er sånn sett en del av det sosiale livet
også, og den biten fungerer faktisk ikke dårlig i dag, det er fortsatt hyggelig
å handle i Ski.

Ski er også et sted hvor mange klipper hekken ofte, og det ser faktisk
trivelig ut.

Men selv om man godt kan være ordentlig og samtidig
sjarmerende, dreper perfeksjon som regel det man holder på med. Vi er ikke gitt
å vite 100% hva vi holder på med, og det fordrer en viss forsiktighet i utførelsen av våre planer.



Å tenke estetisk – også når man bygger

Ski i mitt hode Posted on 15 Oct, 2013 22:34

Ski er på mange måter i støpeskjeen for tiden. Kommer det
til å se bra ut her?

Etter å ha bodd her i ni år er det ikke helt lett å se
stedet utenfra, man blir etterhvert opptatt av detaljer, de trærne man har gått
forbi så mange ganger, de husene man liker å titte på, hager som er morsomme,
eller altså det gamle jordbrukslandskapet, som hver gang jeg kommer med toget
fra Oslo vekker en bekymring i meg for bebyggelse, av de stedene som virkelig
gir ro, de slake jordene som fyller hele blikket med kunst. Dette er egentlig
det som gir Ski karakter fra et estetisk synspunkt, det er dette som er
annerledes å se på, det som er den virkelige attraksjonen med selve stedet.

Kommer man inn til Ski en av de andre veiene, for eksempel
inn Nordbyveien via E18, finnes det litt av det, ved avkjøringen fra
hovedveien, men så kommer man inn i den litt rotete sivilisasjonen – det er
mange fine trær langs veien, som skaper fin skygge og hyggelige stemninger, men
det er ikke egentlig noen enhetlig følelse av noe annet enn en vei som leder
til noe.

Litt rart, egentlig, siden denne innfartsveien er rett nok
til å kunne bli en aveny, i hvert fall får man fort den ideen hvis man kommer
den andre veien, opp bakkene ut av Ski sentrum. Noen flere, godt plasserte trær
her, eller litt omlegging av foirtauer eller vei ville kanskje kunnet gjøre det litt sånn, til en promenadegate, i hvert
fall i den nederste halvparten av veien. Noen har kanskje tenkt litt sånn, for det
er plantet trær der, bare ikke helt nok av dem, eller de er plassert litt ubevisst. Et eller annet mangler i hvert fall der, det er liksom bare trafikk.

Gangveien, som her faktisk brukes,
ville uansett tjent på å bli pakket bedre inn i noe grønt. Eksos er ikke noe man
vil ha når man er ute og går, helst ikke. Gangveier bak rekker av trær burde
være vanligere mange steder.

Kjører vi inn den nye innfartsveien til Ski er det i hvert
fall en følelse av at de som har tegnet den har tenkt på landskapet, og selv om
jeg som sagt ofte ikke er veldig glad i moderne veier, og selv om denne kanskje
egentlig var unødvendig, så fungerer den i hvert fall som noe i landskapet, ikke bare en praktisk innretning til å
forflytte seg på.

Men følelsen varer i grunnen bare til vi kommer til
bebyggelsen, som gir oss litt for mye av preg av ikke-sted, som er så vanlig i norske tettsteder.
Det som er tydeligst er at ingen har tenkt noe særlig på hvordan ting skal se
ut, bare på å få gjort det de skal på en grei, praktisk måte, med litt rotete,
men store parkeringsplasser, og bygninger som ikke er laget av noen annen grunn
enn å være funksjonelle, som salgsskilt og butikklokaler.

Det som er virkelig synd er at næringslivet ofte ikke bruker
pengene sine på å bygge ting som vi har lyst til å se på eller egentlig ha, om
hundre eller for den saks skyld fem hundre år. Det er langt mellom sånne bygg,
og én grunn er kanskje at ”ingen” egentlig bryr seg, det vil vel egentlig si at
det ikke finnes en mainstream oppfatning av at det er viktig å lage noe fint.

Olav Thon, som virkelig har råd til det, burde bygge ting
som kom oss til gode ikke bare som forbrukere og arbeidstagere (i den grad de
gjør det), men som mennesker med sans for omgivelsene sine. Han ligger nivået
over kjøleskapsarkitektur som er bygget av moduler, for å selge biler eller sportsutstyr. Men Storsenteret, for eksempel. er i all sin fysiske storhet litt pregløst.

Mange har ment at det er for innelukket, og det stemmer,
det er som en festning, en egen verden, uten noen særlig kontakt med naturen,
menneskene eller bygningene utenfor. Selve stilen kunne også vært gjort noe
med, tanken bak rekker ikke langt nok.

Det virker som om Thon selv eller noen i konsernet med
ansvar for bygg har sans for art deco og kanskje postmodernisme, og hvorfor
ikke? De fungerer jo fint, like bra som andre stilarter. Men det går kanskje an å ta det litt
lenger ut, og kanskje bruke litt mer penger på materialer? Kommunale i negativ forstand er vi, alt for mange av oss, og også
mange av disse byggene faller inn i denne tradisjonen, innvendig og utvendig.

Om det koster mye å gjøre noe med det?

Det som koster, tror jeg, er å få noen til å tenke langt nok i en eller annen estetisk retning, eller skal vi si profesjonelt kreativ, og
det problemet tror jeg vi finner i mange, kanskje de fleste bransjer her til
lands. De som kan det tar seg kanskje litt for godt betalt, i hvert fall kan
det se sånn ut på prislappen. Eller kanskje det er de som hyrer de gode formgiverne som stikker
av med gevinsten, og noen prosjekter mangler kanskje styring. Jeg vet ikke.

Det flyter i hvert fall ofte ikke over av virkelig gode ideer for hvordan ting skal
se ut, særlig ikke i mainstream-avdelingen. Ideene finnes, men koster ofte mye og
er kanskje begrenset til få og store prosjekter.

Som sagt, Olav Thon har i hvert fall råd. Vi har alle betalt
for det det koster.

Jeg har tidligere etterlyst en ordentlig diskusjon om hva vi
egentlig skal bruke alle oljepengene til, og dette er én åpenbar ting som burde
gå an: Å bygge bygg som varer, også utseendemessig, ikke kjappe ting som ser
kjipe ut og som uansett plukkes ned eller forandres helt om et tiår eller fem.
En del offentlige bygg er sånn, ordentlig spennende selv etter mange år, og de
næringslivsfolk som tjener penger burde føle seg forpliktet til å gjøre noe i samme genre, enten det er snakk om
mindre detaljer eller et helt gjennomarbeidet prosjekt.

Det er dyrt å være fattig, er et gammelt ord, og ettersom Norge for tiden flyter over av penger kunne det kanskje være lurt å gjøre det motsatte av det de fattige må: bruke dem på noe som varte en stund. Selv om det ikke ser sånn ut nå, så tar vel overfloden slutt en dag, og da hadde det vel vært lurt å sitte igjen med noe med varig verdi.

Turisme, folkens, er også noe noen tjener penger på – og hvem har egentlig lyst til å dra
til et sted hvor det ikke ser noe fint ut?

For et tettsted som Ski er det kanskje ikke nødvendigvis et spørsmål
om å tenke så digert heller, i hvert fall ikke hvis det
fører til at man skviser alt som måtte finnes av sjarmerende rot. Men det er nok lurt å tenke helhetlig i den forstand at man alltid leter etter det vakre, det
pene, det morsomme, det stygge med karakter, men prøver å unngå det likegyldige
eller virkelig tilfeldige når man først planlegger.

Finnes det et bygg som har
en eller annen karakter man har sans for, kan man bygge opp under den ved å fikse på
det sånn at eventuelle detaljer i denne karakteren kommer frem. Nabobygget spiller vel også bedre med hvis det pusses opp sånn at det snakker med det første huset og med plassen rundt, at de begge blir en del av en ny helhet.

Trær og
annen vegetasjon kan også bygge oppunder, og bør også være estetiske
enheter i seg selv, det man bør lete etter er steder man har lyst til å være, en treklynge
med en benk, en hekk eller beplantning som har en karakter, en fasade som sier en noe, blomster som passer inn. En plass som er et sted –
mentalt, i tillegg til fysisk og praktisk.

Orden er forsåvidt en viktig ting, man er jo ute etter å ordne omgivelsene når man formgir dem, men det er bare én side ved estetikken. Karakter, det at noe har tydelige egenskaper, er vel så viktig – strenghet, løshet, det svinger av det, ro, bevegelighet, farger, svart/hvitt, klanger – det er mange muligheter, og mange av dem er faktisk brukt av tidligere tiders arkitekter eller byggherrer. Noen ganger er det bare et spørsmål om å se det, og fremheve det som er der allerede. Eller man kan tolke ting på nye måter, hente frem detaljer som ikke var så viktige da huset ble bygget, men som vi setter desto mer pris på i dag.

Noen hus er ikke så fine, men planter man ting rundt dem,
hjelper det kanskje allikevel. Vi lider fortsatt litt av en sykdom som heter riv rukkelet, og selv om det etter hvert
er blitt mer vanlig å ta vare på de gamle
husene, koster det oss nok en god del penger at vi river nyere ting som kunne
vært bygget om eller pusset opp, eller altså plantet noe rundt.

Og litt uorden overlever vi også. Selv et og annet kjedelig
eller grusomt bygg går an, hvis bare det finnes en grunn å stå på, at de fleste
eller i det minste mange nok hus og
steder gjør et forsøk på å se ok ut, på sin egen måte.

Her er et annet eksempel på balansert estetikk med et interessant innhold. Landskapet i Ski omtolket? Kanskje. Eller noe helt annet som også er relevant å tenke over.
http://www.youtube.com/watch?v=2nqtVQGWQBQ



Park, folkens, trær osv

Ski i mitt hode Posted on 10 Mar, 2013 22:39

Hvis man fortsetter bortover veien mot Ski, forbi
politistasjonen, får man også et akutt behov for omgivelser, ikke bare trafikkavvikling. Egentlig noen små parkanlegg
av et eller annet slag. Jeg pleier å gå på innsiden, bak forsvarsverkene, eller
skal vi si den lille vollen, for å unngå eksos. Det er ikke akkurat en park,
men det er noe. I hvert fall slipper
man bilene.

Litt typisk at utsiden av blokkene, den som sees av flest,
er den kjedeligste siden av husene, og det er ikke gjort så veldig mye ut av gress
& bakke heller. Man burde gå oftere helt inn, på innsiden, der man ser
folks verandaer, de er ofte morsomme å titte på, særlig om sommeren, med
forskjellige planter og utemøbler. Det går an å gå igjennom her også, hvis man
beregner enda to minutter ekstra til toget.

Men på fellesområdene mangler det en idé. Noen (hyggelige
damer, jeg har truffet dem!) har plantet noen små fine ting i bakken ned fra
husene, og ja, hvorfor ikke mer av det samme. Om ikke annet kunne man jo gjøre
noe på dugnad. Amatørarbeid er ofte mye
bedre enn ikke noe arbeid, ikke minst i hagen, uansett stil.

Veien bortover på utsiden, med biler, altså, er visst ett
minutt raskere, nyttig info hvis man pleier å komme i siste øyeblikk. Her
kunne det også gjort seg med litt mer vegetasjon, hvorfor ikke trær på den ene
siden, i hvert fall. Gangveier langs trafikkerte veier og streder er kjedelige
greier, men det ville føltes bedre med en rad trær mellom ytterjakka og
passerende eksosrør, og det trenger altså ikke være absolutt overalt. Jeg vil
heller ha noen trær noen steder enn ingen trær noen steder hvis man ikke har
råd til trær alle steder. Skjønner? Ser fint ut også, i tillegg til følelsen av
litt beskyttelse og kos.

En liten opprydding i lykteveksten kunne kanskje også vært
greit – de nye svarte ser ikke så verst ut, men er litt rotete plassert her. De
gamle grå er jeg ganske lei av – men kanskje de kunne vært malt? Det ville vel
være for mye forlangt med pastellfarger eller popart-stil i korrekte Norge. Men
selv lys gul eller beige i en eller annen moderne interiørtone hadde vært
kulere enn grått metall, som mest gir assosiasjoner til tunga som satt fast i metallet
om vinteren da jeg var liten. Og nok en gang – glem den der kommentaren “hva ville det koste hvis man skulle ta alle, det går jo ikke”. Noen er bedre enn ingen hvis ideen er god. Alle de grå tar seg kanskje bedre ut også, mot en bakgrunn av noen lyktestolper med farge på.

På den andre siden av denne tenkte halve alleen er det så
vidt jeg husker en del lupiner om sommeren, og de ser jo fine ut, selv om jeg
har hørt at de sprer seg litt mer enn man hadde tenkt seg, de skaper kanskje
problemer av økologisk art. De ser i hvert fall fine ut.

Litt mer gartnervirksomhet er vel det jeg ønsker meg, og
eventuelt landskapsarkitekter som tenker litt kunstnerisk. Om det er
profesjonelt gangbart eller ikke er jeg ikke så opptatt av, nødvendigvis, så
lenge det er hyggelig. Det ville selvfølgelig ikke skadet med en skikkelig park av en virkelig hagekunstner et eller
annet sted i Ski, men all god vilje mottas med takk så lenge resultatet er til
å være i.



Trær i byråkratibyen

Ski i mitt hode Posted on 25 Feb, 2013 19:04

Politistasjonen og
ligningskontoret legger opp til en liten konflikt om oppmerksomheten i den lille
”byråkratibyen” som vokser frem på oversiden av Ski sentrum. Man kan komme på
ideen om at noen av oss liker best å bli passet på av politiet, mens andre
foretrekker å forholde seg til byråkratiet. Dette sikkert ikke helt minimale
skillet gir seg i hvert fall uttrykk i bevilgninger til begge for tiden, for
eksempel i form av nye bygg. Her hos oss ligger Tinghuset midt imellom, kanskje akseptert
som nøytral grunn.

Tidligere lå de tre
byggene nærmest på rad som tre forskjellige byggeklosser, ikke plassert uten en
viss sjarm. Ligningskontoret er det minst karakteristiske av dem, men plassert
sammen med de to andre får man en effekt av variasjon. Det så nesten koselig
ut, selv om de tre etatene (eller hva det nå heter for tiden) i hvert fall til
en viss grad er laget for å passe på at vi ikke gjør noe galt, eventuelt passe på oss etter
at vi har gjort det.

Arkitektonisk er det
derfor litt synd med denne utbyggingen, synes jeg, politistasjonen mister sitt
preg av et nokså lite bygg, og fremstår litt mer som en festning. Ikke fullt så
koselig, det, kanskje. Ligningskontoret er ikke ferdig bygget på, men det er kanskje
sannsynlig at det som kommer er like saklig som det som står. Kanskje i skjev
vinkel til det som står der nå, ikke så mye av et sprell i så fall, men bedre enn ingenting.

Fra den andre siden, for
eksempel fra taket av senteret, så politistasjonen allerede litt festningsaktig
ut på grunn av den skrå fasaden på den ene siden. Men ok. Ikke så dumt
fasadebelegg på alle de tre byggene, litt varierende tre som skal bli værslitt
eller ser sånn ut, hvitt, rødt, grått. Lys tegl, hyggelig ennå, til det blir for mange av de byggene også. Som sagt tre nokså forskjellige ideer,
men ikke i slåsskamp uttrykksmessig, synes jeg.

Nå ender man med en liten
by av det samme, istedenfor en liten plass, men uansett er det kanskje trær jeg
savner. Det er plantet noen, for eksempel foran politistasjonen, men det kan
med fordel plantes mer. Trær er hyggelige skapninger, det er én ting, og
dessuten har de evnen til å skape overganger fra en idé til en annen. Noen
synes at de tre byggene ikke passer sammen, men jeg tenker at med litt
planlegging kunne man få det til å se helhetlig og harmonisk ut. Matchende
betyr ikke likt, men at forskjellige ting passer sammen. Og det er mange måter
å få til akkurat det.

Hvis man ville ha det gøy kunne det være
interessant å finne ut hvordan det ble seende ut med noen av de granene som
står borte ved innkjøringen til og fra E18, ved Nordby, gjerne som en
illustrasjon av de såkalt skeive eller rare i samfunnet (og det er vel rett
betenkt oss alle, selv om ikke alle velger å ta ut skeivheten som kriminelle).
Jeg husker ikke hva arten heter, så jeg får sette inn et bilde isteden.

Ikke vet jeg, de ser kanskje ikke ut som
forbrytere eller politimenn eller -damer, men morsomme er de. Kittelsen er ikke
langt unna. Et til:

Kommentar egentlig overflødig. Tiedemanns karvet blad eller noe sånt i pipa, eller hva de nå brukte i de riktig gamle dagene.

Utenfor ligningskontoret vet jeg ikke helt hva man skal bruke for å få fantasien i gang, det finnes noen veldige fine trær som jeg trodde het pengetrær, men som jeg heller ikke finner med Google. Det står et sånt rett utenfor kjøkkenvinduet mitt, blader som ligner på osp, men litt større og ryddigere, både treet og bladene.

Eller kanskje man bare skulle ta noe nokså vanlig, det er deilig med de trærne som blir skikkelig store, lager lyd om høsten og skygge hele sommeren. Plassering er viktig i så fall, vil jeg tro, slik at hele komposisjonen begynner å fungere som et sted man liker å se på og være i, ikke bare noe-som-er-bygget-av-mennesker.



Hva du vil i Ski

Ski i mitt hode Posted on 12 Nov, 2012 12:52

Ski er i grunnen hverken by eller land, men har fordelen av
å kunne være begge deler etter behov. I forstaden kan man være i sin egen
verden, eller man kan besøke naboens, hvis man tar seg en tur ut av døra for å
røyke, klippe hekken eller bare gå seg en tur.

Ski ligger midt i Follo, som er en del av Norges eldste
kulturlandskap (Østfold er ett av flere steder hvor jordbruket i Norden faktisk
begynte). Det er selvsagt mye granskog, men også slake linjer og høye løvtrær. Horisonten brytes kanskje av en
gammel gårdsbygning, og månene over Ski hadde vært berømte hvis nordmenn hadde
hadde hatt litt lenger hukommelse for sånne fenomener.

Sånn som tingene er har man hele herligheten for seg selv.
En biltur den gamle veien til Ås setter setter kalenderen til 1965 eller enda lenger
tilbake, den slynger seg full av kjærlighet langs landskapet, man vet ikke hva
som kommer rundt neste sving. Eventyrland? En hemmelighet, spør du oss. Hvem
trenger å dra til Toscana for å oppleve landskapet, når man har Follo?

Ler du? Kom og se selv!

Nordmenn er et folkeferd som ofte ikke gjør så mye av seg,
men ser man godt etter finnes folkelivet her også. Finstad er et boligfelt fra
det fredelige 70-tall (ungdomsopprøret gikk neppe så hett for seg her), og mye ser
ut akkurat som den gang. Ta en spasertur i området, kikk på alle de morsomme
plantene og bygningsdetaljene som folk har dekorert husene sine med, og funder
litt på hva som foregår inne. Kjeder de seg eller krangler de? Noen ganger skjer det ikke noe mer enn at bestemor er på besøk, men er du heldig møter du festkledde
mennesker på vei til et bryllup eller noen som er ute i pysjen med søpleposen
fra gårsdagens fest. Eksotisk? Det var ikke mine ord…

Dessverre ligger storsenteret som en litt for stor festning midt i Ski sentrum, men menneskene er ikke blitt så forandret av denne mastodonten.
Mentaliteten i Follo er ganske avslappet og smilende, et slags Nord-Norge i
mildere utgave, skapt av landskapet på Østlandet. I butikkene møter du nesten
alltid et smil, og har du en hyggelig kommentar på lur får du som regel
respons.

Follobeboerne selv har ennå ikke helt oppdaget hvilken perle
de bor i, så dette er jomfruelig turistland. Mange leter verden rundt etter
vakre steder som ikke er turistmaskiner, men aner ikke at de har det de leter
etter rett utenfor kjøkkendøra.



Next »