Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjelige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

 

 

Møllergata, Oslo, ved St. Edmund's Church, den anglikanske kirken.

Fett

Kunsten å spise Posted on 23 Feb, 2020 02:25

En ting som jeg vel gjerne skjer når man har hatt dårlig råd over lengre tid, er at man stapper i seg mat når man får penger, noe som er lett å forstå, men som kanskje delvis kan forklare overvekt hos fattige? Fett i magen føles også på en eller annen måte trygt, og bidrar vel ikke helt til sunnheten hvis det blir for mye av det.

En av tantene mine fortalte da jeg var barn at hun etter krigen spiste margarin med skje, rimeligvis fordi det hadde vært sånn mangel på fett under krigen. At det var margarin og ikke smør kunne jeg ikke skjønne da heller, og egentlig fortsatt ikke. 

Uansett kan det vel ha vært noe lignende som lå bak moren min sitt smør-regime i matveien. Jeg vet ikke om det egentlig var hysterisk store mengder sammenlignet med hva vi i neste generasjon kunne finne på, seinere, men det var en viktig matvare i hennes matstell, det var det ingen tvil om. Rart at hun ikke ble stor, men hun var vel kanskje bare sånn som hun var, jeg vet ikke helt.



En kort artikkel om sukker og avhengighet

Kunsten å spise Posted on 06 Feb, 2020 13:44

Sukkerrør er en kultivert tropisk gressart, som kan bli opptil tre tommer i diameter og 20 fot høy. Den opprinnelige gressarten er utdødd.

Det finnes i kjemien mange slags sukkerarter. Fordøyelse av sukker og andre karbohydrater starter allerede i munnhulen. 

En idé en amatør som meg når det gjelder naturvitenskap kan få av en sånn opplysning er at sukker i hvert fall fungerer som nødproviant for oss, det går lett inn i systemet, og dermed noe man kunne tenke vi ikke burde tylle i oss ukontrollert.

Jeg leser i The Oxford Companion to American Food and Drink, et ettbinds leksikon om amerikansk mat, at mangel på sukker ble sett på som en så viktig ting der at det i seg selv var et uttrykk for dårlige tider, altså, i språket. Jeg tror vi da snakker om 18- og kanskje tidlig 1900-tall, under borgerkrigen, for eksempel.

Sukker og honning som koseord er kanskje en litt muntrere side av amerikansk kultur…

Produksjonsprosessen fra sukkerrør eller sukkerroer til hvitt sukker er nokså lang.

Den typen brunt sukker man finner på kaffebarer, demerara-sukker, er mindre prosessert, det er faktisk derfor det er lysebrunt, men hvor mye mindre? 

Navnet kommer av at det opprinnelig ble produsert i det som i hvert fall i dag heter Demerara-Mahaica, den provinsen i Guyana med flest mennesker. Hovedstaden, Georgetown, ligger også her.

Det jeg er vant til å kalle brunt sukker, litt fuktig, som etter hvert blir til stein hvis det kommer luft til, er vanlig hvitt sukker blandet med melasse, et biprodukt fra nettopp sukkerraffineringen, som altså sett for seg er mindre bearbeidet.

Sukkerbiter ble i min barndom markedsført som “raffinade” – det var det som sto på pakka – og man kan vel si at det navnet hører litt hjemme i en tid som i grunnen er forbi, hvor mange levde i nokså stor grad i en naturalhusholdning, da grovere, ubehandlet og naturlig mat var vanligere, og hvor loff, for eksempel, hvitt sukker og lignende ting – var kjærkommen avveksling.

I min generasjon og mitt miljø, i oppveksten, var det delvis en reaksjon mot dette, i hvert fall dreide interessen for en dels vedkommende seg mot mere naturlig mat. For noen var det kanskje ikke noen bevegelse, man beskyttet de tradisjonene man levde i. Uansett er det vel fortsatt en grense for hvor langt man kan dra et basiskosthold vekk fra det naturlige, og så kan vi i sin tur gjerne diskutere hva det er. Kulturelt har jo de begrepene – natur, kultur, bearbeiding osv. – et litt annet innhold enn i en diskusjon om mat og ernæring og ikke minst industri.

Hvordan man bruker sukker er selvsagt til en viss grad avhengig av individuelle vaner, men mange av oss bruker det jo som en oppmuntring, kanskje en liten belønning. Jeg bekymrer meg for ungenes sukkerforbruk, og for mitt eget. Mange snakker om sjokolade som sunt, halvt på fleip, fordi man blir i godt humør av det. Noe er det jo sikkert i det, tenker jeg, men det er kanskje grenser for et sånt poeng også.

Er det i så fall for mye å kalle det selvmedisinering? Psykisk, da? Misbruk er et krasst ord – de fleste av oss har et eller annet som vi er avhengige av, potetgull, mat i sin alminnelighet har jeg diskutert tidligere, alkohol har jo sitt stigma og sine problemer, dop i forskjellige former det samme. Det finnes andre ting.

Vi må i hvert fall skille mellom selvmedisinering som virker og som er fornuftig, i denne enden for eksempel et kosthold som holder deg frisk og energisk. Litt systematisk, daglig bruk av urter er for noen faktisk allerede mistenkelig – som medisin betraktet– og dagens diskusjoner om kosthold og helse har mange posisjoner.

I den andre enden finnes i hvert fall mere destruktiv atferd.

Uansett hvilket nivå vi befinner oss på av avhengighet er det vel noen likhetstrekk i den destruktive enden av et forbruk, her gjengitt etter egen erfaring. 

Selvdestruktivitet er altså det som for meg føles som det største problemet, når man virkelig har et avhengighetsproblem, at man fortsetter å spise et eller annet, for eksempel, også når man merker at det virkelig blir for mye, at kroppen protesterer på en eller annen måte, eller at det går ut over noe viktig, hvis vi begynner å snakke om psykiske effekter. Man går løs på seg selv av forskjellige årsaker. Man kan noen ganger se på det som er langsomt selvmordsforsøk.

At junk food eller ting som fungerer som dop fungerer som kompensasjon for noe annet er også en typisk ting, etter min erfaring, og at det kanskje er grunnen til at man aldri får nok av det. Det fyller ikke helt behovet, i hvert fall ikke for mat, man blir liksom ikke mett noen gang, av potetgull. 

Å bli mett er jo også et uttrykk som i språket handler om både psykiske og fysiske behov. Det gir også grunn til å tenke.

Det spørs kanskje også hvor dypt det mentale behovet man prøver å fylle, stikker. Blir det mettet? Og hva skjer med kroppen mens man holder på?

Jeg tror man må legge til at man godt kan leve greit, lenge, med en “avhengighet”, kanskje så lenge man også får i seg tilsvarende “ordentlig mat” i tilstrekkelig grad, i den genren man nå holder på. Hvis man begynner å legge merke til og finne ut av hvilke mentale behov eller knuter som er knyttet til et misbruk, kan man kanskje også begynne å tenke over andre måter å fylle de behovene på eller løse de knutene, og fortsatt, vil jeg si, uten nødvendigvis å bli helt totalitær. Men det kommer vel an på hva det dreier seg om, hvor usunt det er for en, og hvor ille det er på det stadiet i livet eller i forbruket man er, også. Det er ofte forskjell på kroppens tåleevne for et eller annet når man er 20 og når man er 50, hvis man fortsatt har noen av de samme vanene da.

Man kan nok dø av noe man er avhengig av også til slutt, men jeg tror man skal være temmelig forsiktig med å forutsi akkurat det for noen. Det er fortsatt til en viss grad et mysterium også for legevitenskapen. Heldigvis.

Men det kan kanskje være lurt å prøve å gjøre noe med i hvert fall noen av de dårlige sidene eller vanene man har, selv om man sikkert aldri blir fri for alle problemer.

Grensen mellom problem og ressurs – i livet – er jo også avhengig av både kreativitet og setting, sammenheng, vil jeg si.

Ingen kommer jo utenom å ha dårlige sider, og hva man gjør med dem er minst like interessant som hvilke de er.

Jeg tror også det er både individuelle variasjoner og kulturelle ditto når det gjelder hvor mye man selv takler av bestemte personlige uvaner, og også hvor mye man tåler, rett og slett, kroppen, altså, også av junk food osv.  

At det finnes kulturelle elementer i våre toleransegrenser og også fysiske reaksjonsmåter er en påstand jeg foreløpig har vanskelig for å underbygge mere systematisk, men jeg mener jeg har sett så mange ting i samtale med så mange forskjellige mennesker, også fra forskjellige kulturer, enten de er opprinnelig innen- eller utenlandske, at jeg tror det stemmer, i hvert fall til en viss grad.

Om noe oppfattes som et problem avhenger til en viss grad av hvem man snakker med, og jeg tror dette er tildels helt reelle forskjeller, som også styrer hvordan ting virker på oss, ikke bare hvordan vi lever, da evenutelt i stor uvitenhet osv. Jeg er på mange måter kulturrelativist i denne forstand, og selv om jeg på noen områder fortsatt er full av fordommer, erkjenner jeg med hodet at det er mange måter å leve et verdifull liv mentalt og fysisk.

Kulturelt da også oppfattet i videste forstand, både geografisk kultur, sosial kultur og familiekultur er aktuelle begreper, etter min mening. Levemåte, rett og slett.

Som jeg har vært inne på mener jeg at både effekten av selve vanen eller uvanen, og egentlig i hvilken grad det er en uvane i det hele tatt, til en viss grad styres av hva man legger i den, og det er til en viss grad psykisk betinget og “innøvd”, til en viss grad tillært, det er en del av ens psykiske og fysiske konstitusjon, ens måte å tenke og fungere på.

Jeg tror for eksempel overhode ikke at antall glass pr dag, alene, alltid definerer en som enten forbruker eller misbruker. 

Igjen, det spørs.

Hvilke grenser man vil prøve ut i livet er jo i og for seg også opp til en selv. Konsekvensene bærer man vel i hvert fall selv, og i noen tilfeller, selvfølgelig, også andre. Det spørs igjen, hvor mye slakk man trenger fra andre, hvor mye slakk de synes er ok å gi.

Hvis man tar for god fisk påstanden om at vi er en kombinasjon av psyke og kropp, er det nærliggende å tenke seg at enkeltfenomener både i kroppen og livet også fungerer som de gjør delvis etter psykiske og delvis etter fysiske påvirkninger, i oppveksten, ikke minst, og ellers i livet. Jeg mener man kan tenke seg forskjellige fysiske reskajonsmåter, for for eksempel når det gjelder hvordan fordøyelsen fungerer, innenfor de grensene som vitenskapen setter.

Kroppen som maskin, et helt upersonlig og prinsipielt mekanisk system, er vel også for en norsk lege bare en delvis dekkende tankemodell for å beskrive mennesket. Tenkemåten virker ensidig, selv om den selvsagt var revolusjonerende den gangen man hadde virkelig dårlig oversikt over nettopp direkte årsakssammenhenger når det gjaldt kroppsfunksjoner og (fysiske) sykdommer.

Den måten å tenke på kan heller ikke sjaltes ut helt. Hvis vi snakker om endringer i vitenskapelig tenkemåte legger man jo ikke helt vekk gammel kunnskap, men noe av det gamle må endres eller justeres mot ny kunnskap. Det skjer i stor grad når det kommer det man kaller et paradigmeskifte i den vitenskapelige tenkemåten, men selv det er ikke eller behøver ikke være et totalt skille i tenkemåte, heller ikke i betydningen 100% utslettelse av gamle tanker.

Jeg vet ikke om man kan tillegge leveren eller magen en slags vilje, eller kanskje mere tankevekkende, en bevissthet. Det siste er mere nærliggende, kanskje, enn det første, særlig tatt i betraktning at alt sammen jo også er koblet sammen med vår hjerne, og vel i ikke så liten grad på ubevisste måter. Hvis noen  prøver å beskrive hjernen med bare mekanistiske begreper, og trekker…tja, hvilke konklusjoner? Determinisme? – da må jeg i hvert fall si at det tror jeg ikke på, ikke som totalfortelling eller livsfilosofi. Jeg har en vilje og et sjelsliv, om du mener du ikke har det…

Og hva man tror på styrer til en viss grad hvordan man fungerer, også…

Selv om det tildels må være tilfelle at kroppen fungerer på sett og vis mekanisk, en viss forutsigbarhet finnes jo i egne erfaringer av kroppslige og til og med psykiske reaksjoner, finnes det vel også fra et fysisk synspunkt i hvert fall delvis uavhengige organer og systemer med sin egen logikk og funksjonsmåte. 



Hvordan ta vare på helsa si?

Kunsten å spise Posted on 30 Dec, 2019 01:42

Jeg har absolutt tro på intuisjon også, i tillegg til kunnskap.  

En nordlending, kanskje en musiker jeg kjente, jeg husker ikke helt, sa for ganske lenge siden noe i retning av at han lyttet til kroppen sin, hva den hadde lyst til eller lyst på, kanskje ikke bare når det gjaldt mat heller, andre aktiviteter, jeg husker bare slutten, at den av og til “ba hest om en røyk”.

Jeg sluttet å røyke for mange år siden og er glad for det. Det holdt vel på i første omgang å ødelegge den psykiske helsa mi, nervene, som man sa en gang, som var meget tynnslitte på det tidspunktet. Jeg kunne godt merke hvilken innvirkning det hadde på psyken å røyke, det var – for meg – selvdestruktivt, og på et tidspunkt i livet hvor jeg ikke hadde mye å gå på var det virkelig nedbrytende. Jeg klarte heldigvis å slutte, på tredje seriøse forsøket. Såvidt, men det man drar i land, det drar man i land. Man er ikke nødt til å vinne med god margin så lenge man vinner, det er i hvert fall en lærdom for meg.

Men jeg har ingen tro på et 100% sunt liv, heller ikke når det gjelder mat eller ting man liksom…inntar.

Hvis man tar alvorlig det poenget som har vokst frem som en sannhet i ganske mange år nå, at vi er en helhet av kropp og sjel, ikke bare det ene eller det andre, må man også tilkjenne maten visse psykiske egenskaper i møte med oss mennesker, eller erkjenne at den i tillegg til fysisk ernæring og eventuell glede over smaken også gir en eller annen psykisk effekt på våre liv.

I våre hoder er det til en viss grad plass til et sånt fenomen allerede, man snakker jo om at man blir trøtt av fisk, generelt av en stor middag, det finnes ideer om erotisk stimulerende mat, selv om det av mange blir sett på som en dårlig vits. Kaffe og te skal virke oppkvikkende, står det i Store norske leksikon, til og med. Medisinsk bruk av urter er kjent, også som middel mot depresjon og sikkert andre psykiske problemer. 

jeg kjenner alt for dårlig til andre medisinske tradisjoner enn den vestlige, hvis man kan si at det er én tradisjon, men jeg vet i hvert fall såpass at forholdet mellom kropp og sjel eller kropp og følelser absolutt ikke trenger å være det samme som hos en tradisjonelt anlagt lege her, eller enda snevrere, kanskje, en tradisjonelt anlagt pasient.

Dette er ikke en vitenskapelig artikkel, men jeg forholder meg til at vitenskapen finnes, og tar med meg det jeg vet, så langt jeg synes min kunnskap rekker.

Hvilken mental effekt maten har på oss er ikke helt lett å si noe generelt om, men ett poeng er i hvert fall etter min mening innøving av vaner. Som jeg har vært inne på før har jeg møtt folk som tror eller mener at alkohol alltid er et problem, at det å ta et glass hver dag er det, og tilsvarende at kaffe nokså utvetydig ikke er det.

Jeg kan for egen del si at det er stikk motsatt, og den måten jeg kan forklare det på er nettopp hva jeg har brukt begge deler til i oppveksten, fra puberteten, da, før det spilte ingen av delene noen rolle i mitt kosthold.

Jeg fikk et glass vin til maten av og til hjemme, lenge før jeg fylte 18, og det var en avslappet del av familiesammenkomster også, i hvert fall det jeg så og oppfattet av dem. Min farfar drakk temmelig destruktivt en periode etter at kona hans, min farmor, døde, men jeg visste ikke om det før jeg ble voksen, og faren min opplevde det ikke, han var student utenlands på den tiden. Så det kan ikke ha satt for store spor i hans forhold til alkohol, eller han har moderert seg på grunn av det, han levde i hvert fall i hele min oppvekst med en og annen fredagspjolter, noen øl til kjøling etter båten på ferie, og kort sagt et forbruk på et avslappet nivå. Jeg tror det fantes drikkeproblematikk andre steder i familien, men jeg merket ikke noe til det, og alt i alt var starten på alkoholforbruket forbundet med avslappet stemning i en koselig setting.

Da det ble aktuelt for ossbarna å ha fest, i tenårene,  altså på egen hånd, fikk vi ganske enkelt låne huset, med beskjed om at de gamle kom hjem neste ettermiddag, så bare vi ryddet opp til da ble det ikke stilt flere krav.

Mat var en viktig del av min oppvekst, et område hvor det faktisk, tilsynelatende, heller ikke var noen store konflikter mellom mamma og pappa. Mamma likte å lage mat, og det hun lagde smakte stort sett veldig godt, syntes jeg. Det skal sies at jeg var yngst og slapp unna et diktatorisk spis-opp-maten-regime som andre familiemedlemmer dessverre måtte finne seg i, med uheldige effekter som ennå ikke er borte.

Men jeg slapp unna det der fordi jeg var yngst, eller av en annen grunn, og slapp helt å spise blodpudding, for eksempel, som var det eneste på menyen jeg absolutt ikke fikk i meg.

Resultatet var et veldig godt forhold til mat i utgangspunktet.

Lesere av denne bloggen vil ha fått med seg at det seinere dukket opp andre problemer i forhold til mat som stakk dypere enn min gode appetitt og matglede. Foreløpig har jeg ikke riktig analysert årsakene til det, men nøyd meg med å prøve å løse problemene, blant annet gjennom å skrive disse artiklene og i det hele tatt gjøre noe positivt, kreativt ut av problemene.

Men starten når det gjaldt mat var god, jeg lagde etter hvert mat til familien mens jeg var barn og tenåring, og til andre. 

Mat var såpass viktig i min barndom at det kan virke som litt for små ord å kalle det innøving av vaner, men det var jo det, en haug med ganske gode vaner, at jeg hadde flaks som likte det mamma lagde (eller at hun tilpasset det til oss, kan man jo også tenke seg), at jeg dermed ofte spiste ting jeg likte, at jeg var med på kjøkkenet en del (selv om jeg ikke kan huske at hun egentlig instruerte meg noe særlig) – og at settingen på familiesammenkomster, jul og bursdager osv. – i min hukommelse var kjempegøy og fylt med god mat. Vi fikk besøk av familie, som alltid var gøy, sånn som jeg husker det, masse liv og ungetull & tøys. De voksne var også i godt humør, nok en gang i min bevissthet.

Selvfølgelig fantes det konflikter, jeg oppdaget dem bare ikke, eller de kom ikke ut på akkurat de dagene. Det var forbud mot å diskutere politikk, for eksempel, fordi man var for uenige.

Det må jo ha fungert bra.

Jeg maler det sikkert litt for rosenrødt, men hovedpoenget står, jeg har fortsatt grunnleggende et godt forhold til mat og til fest. Å sovne til lyden av de voksne som satt nede og lo og pratet er fortsatt et minne som betydde at alt i huset var som det skulle være. Det var da jeg var for liten til å være med til festen var slutt.

Og når det gjaldt drikking, som sagt, med noen få unntak, slapp jeg innblanding fra mine foreldre, og brukte alkohol nokså ubevisst hele ungdommen, men kom i stemning og hadde mange morsomme fester med mange hyggelig bekjentskaper som fortsatt finnes i ikke alt for lang avstand fra mitt liv. Jeg ser selvfølgelig ikke alle, mange nokså sjelden og enda flere aldri, men noen ser jeg ikke så sjelden, og jeg tenker ofte på venner.

Alkohol var et sosialt brennstoff, vennskapet og gleden over å se folk var hovedpoenget, og et glass med et eller annet i og god mat var en sjø å svømme i, ikke bokstavelig talt, for jeg unngikk den der ungdomsfylla hvor poenget var å bli full.

Kanskje jeg burde gjort det også, for å prøve ut litt flere grenser.

Seinere fortsatte jeg å bruke alkohol sosialt, etter hvert mere bevisst, som jeg har sagt før, jeg ventet til jeg var i feststemning, og drakk meg opp, ikke ned. Det var en bevisst tanke.

Vanen med å drikke kaffe, derimot, kom i den perioden da jeg satt som tenåring på Natur og Ungdoms kontor og lagde internblad for organisasjonen eller gjorde dugnadsarbeid av ymse slag. Røyk også, i den samme tiden. Man kan godt si at det var en selvmotsigelse, men selv om jeg var mye ute i naturen også, og grunnlaget for engasjementet mitt var naturopplevelser og ideen om at vi holdt på å ødelegge naturen, var jeg kontorrotte fra i hvert fall dag to.  Seinere hadde jeg vanlig jobb på kontor og trivdes bra med det, fortsatt med kaffe og røyk, det var i den tiden vi virkelig plagde omgivelsene og røkte overalt.

I dag har vel “avholdsfolket” tatt hevn.

Første gang jeg drakk kaffe smakte det ille, bittert og ikke noe godt, men jeg klarte ikke å unngå vanen og avhengigheten allikevel, og helte på sånn som jeg vet andre også gjør, alle de timene jeg satt og jobbet på NU-kontoret.

Politisk raseri var jo en del av det, og de tingene koblet seg sammen, mener jeg å kunne identifisere som en erfaring, Fortsatt blir jeg snill og munter av å drikke, og krakilsk av for mye kaffe.

Jeg skal ikke utelukke fysiske sider av saken, altså at man har fysisk anlegg for visse typer avhengighet. Jeg har vært borti andre stoffer som jeg heldigvis har klart å unngå helt, jeg merket at hvis jeg gikk inn i et forbruk av det, et misbruk, ville jeg virkelig ta rotta på meg selv.

Når det gjelder stoffers psykiske påvirkningskraft bør man nok også ta med i betraktning selve deres fysiske egenskaper, selv om menneskenes hoder og kultur har så mange muligheter i seg til for eksempel å snu ting på hodet uten at noen tilsynelatende plages av det, så man skal kanskje ikke være alt for sikker på hva som i seg selv blir tøft, snilt eller har – for oss – andre karakteregenskaper.

Kaffe oppfattes kanskje ofte som tøffere enn te, hvis man først tenker på det, og sprit, vin og øl har tradisjonelt litt forskjellige assosiasjoner, gjerne også litt enkelt definert ut fra sin egen “karakter”. Dette er klisjeer, som vanlig ikke helt uten forbindelse til en felles virkelighet, for eksempel målt alkoholprosent, men heller ikke uten kulturelle konnotasjoner, vaner, nok en gang, og hva som er vanlig i den kulturen man befinner seg i eller har erfaring med.

Hva man kan gjøre ut av de forskjellige ting har muligens en grense, man kan forestille seg at det kan være vanskeligere å tøffe seg med et blomkålmåltid enn med en biff. Men på den annen side, hvis helsa virkelig slår seg vrang for eksempel av for stort fettinntak, kan jo ansvarsfølelsen slå inn hos en selv, og den har jo også sine beundrere, også av kvinnekjønn, hvis man nå er mann og ikke har noe imot oppmerksomhet fra den kanten. Miljøproblematikk er jo heller ikke akkurat et uaktuelt tema idag, og kan sikkert gi samme effekt, et vegetar- eller veganmåltid som er godt komponert vil sikkert kunne gi like mye applaus som en godt stekt biff.

Det kommer jo an på i hvilket miljø man befinner seg, som med så mangt.  Som intellektuell nerd blir man av noen sett på som en pingle hvis man ikke gidder å bruke sine fysiske muskler så mye, selv om man skulle ha dem, hvis tilskueren mangler intellektuelle muskler eller ikke liker den typen arbeid eller holdninger til tilværelsen. I andre miljøer kan man bruke sin såkalte skolekunnskap til både det ene og det andre. 

At intellektuell overlegenhet finnes og kan være ubehagelig er vel ingen i Norge i tvil om, men det motsatte finnes også i minst like stor grad.

Hvis vi går tilbake til konstateringen at vi også er en enhet av kropp og sjel, en helhet, er det jo som sagt nærliggende å mene at alle fysiske ting, for eksempel mat, også har en psykisk side eller i det minste en psykisk effekt på oss.

Og hvis vi starter med å si at det ikke er lurt å basere kostholdet på junk food eller sjokolade i lengre tid, i hvert fall, men kanskje ikke så ille å spise litt av og til. 

Det samme kan man muligens si om andre ting som vi regner som nærmest helt giftig, for eksempel kaffe og i hvert fall tobakk. Andre folkeslag eller kulturer vil kunne ha noe annet å si også om dette, i hvert fall kaffe i ikke alt for store mengder.

Men hvis man vurderer det som måtte være usunt for deg som allikevel en nødvendig del av kostholdet, kan en psykisk eller mental begrunnelse for et sånt standpunkt være at ingen av oss er mentalt 100% sunne, ingen av oss er Gud, for å si det sånn. Alle har skavanker av et eller annet slag i sjel eller hode, og hvis man skal klare å leve med seg selv er man nødt til å fore sine demoner litt av og til – også.

Nok en gang er det neppe lurt å basere kostholdet på usunne ting, heller ikke det mentale kostholdet, men alle trenger litt fritid, time-out osv., og alle trenger å gjøre noe galt av og til, også. Det perfekte liv kan bli skikkelig farlig, enten for en selv, hvis all destruktivitet slår innover, eller for andre, hvis man tar for mye skit med seg inn i politikk eller arbeid forøvrig, for eksempel.

Og jeg har snakket tidligere om liksom…sunne sysler, friluftsliv, kunst, sex, for den saks skyld, samtaler osv – og de har alle i seg muligheten til et positivt møte med noe som er større enn oss selv, å gi andre noe, å opppleve naturen, å oppleve kunsten, musikken osv. 

I de prosessene vil man i heldige fall også ta med seg skiten og bli kvitt noe av den, det er opplagt for meg at det skjer når jeg hører brølet fra en fotballstadion eller en rockekonsert, men det er ingen prinsipiell forskjell på dette punktet i å sitte stille og meditere i kirken eller synagogen, lese en bok i sofaen eller snakke med kjæresten sin.

Hver for seg har de man møter også evnen til å omskape skitt til gull, musikere har den, folk man er glad i kan ha den evnen, og i og for seg ethvert meningsfullt arbeid, betalt eller ubetalt, har det samme i seg når den siden av saken fungerer og det ikke er snakk om utnytting eller lignende.

Matkunst er også kunst, forresten, ingen grunn til å glemme det. Om man steker et stykke geitekjøtt i ovnen eller lager en komplisert saus spiller bare en rolle hvis du liker det ene og ikke det andre, kunst er kunst, litt anstrengelse, mye kjærlighet og et ønske om å spise det du lager eller gi det til noen, det er vel basisoppskriften.

Proff eller amatør, alt kan funke hvis man vil noe og er heldig med det man gjør.

Private opplevelser er private, kunsten er vanligvis sånn at alle prinsipielt kan delta uten å kræsje privatlivet helt.

Gevinst finnes det uansett, i gode øyeblikk, og innholdet er vel som regel blandet, lyse og mørke sider deltar, selv seksualakten i “normale” tilfeller har et element av vold i seg, aggresjon, som nok en gang i heldige tilfeller omdannes til kjærlighet fordi det finnes for eksempel humor, sympati og evnen til å takle det den andre finner på.

I tillegg til det man kaller sunne sysler, finnes det man kan kalle usunne og tvilsomme ting, som når det kommer til stykket kanskje ikke er  usunne eller tvilsomme, det kommer kanskje også litt an på. Som sagt, hvis man fortsetter å se på det man gjør som usunt, for eksempel spise potetgull, kan det være at man har en psykisk skavank som gjør at man liksom må ha potetgull, og hvis den skavanken i og for seg ikke plager andre enn deg selv, kan du jo bare fortsette.

Selvfølgelig kan alt overdrives, og man kan jo komme dit at en lege man stoler på gir en en advarsel om at kolesterolnivået begynner å nærme seg et nivå hvor man må gjøre noe.

Tror man på henne og ikke har noen plan B selv, må man jo nesten gjøre det hun ber deg om. Helsevesenet premierer ikke alltid uavhengighet heller, så det kan jo også være en grunn til at man er nødt til å trappe ned på forbruket av potetgull eller noe annet. Ikke samarbeidsvillige pasienter får ofte problemer i systemet.

Men hvis man klarer å holde forbruket på et nivå som for en selv er noenlunde ok, vil jeg si at det er en ventil som alle andre. Man blir muligens tjukkere av det, eller det har andre effekter man ikke liker, men bare muligens, jeg vil tro vekta kommer an på andre ting også.

Intuisjon når det gjelder helse bunner i kunnskap om deg selv og kroppen din også, egne erfaringer…med å overleve, kan man jo faktisk også si. Ting som fungerer helsemessig for en selv kan det være grunn til å legge merke til.

Heller ikke tradisjonelt anlagte leger vil være uenig i at det er individuelle ulikheter mellom pasienter, selv “skolemedisin” har jo kunnskap om dette. Vitenskap er i stor grad generell, og medisinsk behandling må tilpasses den enkelte, akkurat som alle andre handlinger må tilpasses den situasjonen man står i. Jeg har det fra en lege…

Ingen, spesielt ikke forskere, vil være uenige i at menneskelig kunnskap har sine grenser, det er jo blant annet derfor de forsker, for å utvide de grensene. Man må nesten som legmann tenke selv, ikke stole blindt på autoritetene. 

Som profesjonell er akkurat det en selvfølge, skulle jeg tro, selv om selvfølgelig, i praksis kan det være forskjellig hvor kjapp man er eller hvor kreativ, uansett om man har en lang og interessant utdanning bak seg. Praktiske hensyn styrer jo også hverdagen til en lege, for eksempel. Man kan ikke alltid uten videre fylle et hull i fagkunnskapen, selv om man vet det er der, man er avhengig av å jobbe på i hvert fall noenlunde trygg grunn. Det finnes sikkert valgmuligheter og spørsmål, men før forskningen har konkludert på et nytt problem og man selv har rukket å tenke over hva en nyvinning betyr for ens eget arbeid, må man vel i hvert fall være forsiktig.

Men som pasient eller som legmann er man egentlig ikke bundet av sånne hensyn.

Det er jo også sånn at selv om en lege kjenner vitenskapen på sitt felt og kanskje andre felt, og har erfaring med pasientbehandling, så kjenner jeg mitt eget liv og min egen kropp bedre enn ham eller henne, i hvert fall hvis jeg har et forhold til min egen psyke og min egen kropp.

Hvis jeg lever litt ubevisst eller litt fjernt fra meg selv har jeg lett et ekstra helseproblem, fordi man gjerne får signaler fra kroppen hvis man er på vei mot en grense eller overskrider en.

Det gjelder å tolke dem riktig, ikke nødvendigvis i vitenskapelig forstand eller i en hvilken som helst forstand, bare sånn at man overlever, og helst lever, på en måte man synes er noenlunde ok.

At ting setter seg i kroppen, i betydningen mentale problemer, sjokk, stress og andre ting, er etterhvert en etablert sannhet, men jeg er usikker på om kunnskapen er kommet lenger enn til muskulaturen.

Der er det i hvert fall klart, så vidt jeg har skjønt, at man både sjekker og eventuelt anbefaler behandling av psykiske ting, situasjonen på arbeidsplassen osv også, i tillegg til rene fysiske problemer, for eksempel slitasje eller fysisk utmattelse.

At det finnes mye mere kunnskap, også fagkunnskap, om andre sammenhenger mellom kropp og psyke må være opplagt, anoreksi og bulimi er jo for lengst etablerte problemområder for psykologer og psykiatere, og man kan utdanne seg til musikkterapeut og sikkert kunstterapeut, og det finnes opplagt andre fagområder hvor temaet kropp og sjel finnes, i kombinasjon. Ernæring. 

Kunst, i videste forstand, er jo i seg selv et felt hvor det møtet skjer.

Det spørs jo for ens egen del hvor store sjanser man tør å ta når det gjelder å gå egne veier med egen helse. Jeg har ikke for vane å ikke legge merke til “vanlige” helsenyheter i avisene eller ting som sies fra legevenner, men jeg tenker, som også enhver lege vil være enig i, at forebygging er bedre enn reparasjon, og siden jeg lever mitt eget liv og ikke legens, har jeg en del egne vaner.

De “vanlige” skolemedisinske kunnskapene jeg har er ikke spesielt store, jeg blir regelmessig overrasket over min egen uvitenhet. Men det jeg kan blir vel ikke helt glemt, og forsøksvis innarbeides det i hverdagslivet i hvert fall i den grad at jeg vet noe om når jeg overskrider grenser som de legene jeg har snakket med ville se på som viktige. 

Så prøver jeg kanskje å dra inn litt på et eller annet, eller, og der kommer kreativiteten inn, jeg gjør noe annet som jeg føler kompenserer for et eller annet problem.

Urter, hvitløk og chili i en eller annen form er nesten alltid en del av dietten, i moderate, nokså europeiske mengder, nokså mye honning, også i middagsmaten, og jeg kjøper praktisk talt aldri halvfabrikata unntatt pålegg, hvis man skal kalle det for det, de tingene er jo i hvert fall laget på en form for fabrikk. 

Jeg spiser mer smør enn jeg føler er bra, jeg drikker alt for mye kaffe, og det finnes andre ting jeg burde gjøre noe med, som er problematisk i hvert fall i perioder. Jeg fikser ikke å spise særlig mye frukt, så jeg kompenserer ved å kjøpe ferskpresset eplejuice i nokså dyre dommer, som føles bra. 

Jeg stoler delvis på den typen følelser, koblet med en dose av skikkelig gammeldags vitamintenking, som sagt noen innspill fra leger via bekjentskaper eller aviser, jeg har min urtebibel, som jeg kaller det, skrevet av en franskmann som jobbet som “urtelege” på 50-tallet, i Frankrike.

Jeg har begynt å snuse litt mere systematisk på indiske krydder, hvor det nok finnes en hel vitenskap rundt sunnhet, ikke minst sjelelig eller åndelig sunnhet. Det ser ut som en spennende verden i seg selv, men venner fra Østen får tilgi meg om jeg som vanlig tilpasser det hele til min egen norske latskap og enkelhet på kjøkkenet, og ender med crossover-mat som lar seg realisere på tre kvarter. Det skjer nokså ofte i min verden, uten at jeg mister respekten for hverken fransk omstendelig kjøkkenkreativitet, eller teknikker fra andre deler av verden som tar tid.

Jeg har venner fra Aserbajdsjan som inviterer meg på middag, og jeg er i ferd med å spise meg inn i den smaksverdenen også. Ikke masse sterke krydder foreløpig, men en del kjøttdeig, faktisk, som kan få en nordmann til å tro at det er lettvinn mat. 

Det er det visst ikke, og det tar litt tid å komme dit at man skjønner resultatet litt mere og begynner å skjelne og sette pris på de forskjellene som alltid finnes i en kultur. 

Jeg skulle gjerne hatt overskudd til å lage litt større måltider igjen, som tar litt tid, jeg er egentlig ikke noen forkjemper for lettvinn mat, jeg vil gjerne stå lenge på kjøkkenet, passelig med et glass i den ene hånda og en stekespade i den andre.

Blir man kjent med folk fra andre deler av verden merker man kanskje fattigdommen som en nærmere realitet enn i Norge,  som en slags mentalt inventar, men også kunnskap nettopp om helse og mat som dukker opp, tips jeg gjerne tar med meg fra tilfeldige eller ikke så tilfeldige møter rundt i byen.

Jeg tenker at vanlige urter i maten stort sett ikke er en farlig ting, det er lettvint og smaker godt også. Den eneste planten jeg fikk litt alarm med en gang er merian, som smaker omtrent som oregano og er i slekt, men jeg fikk en eller annen bieffekt som jeg ikke syntes om, og sluttet å bruke den med en gang. Utover det har jeg aldri hatt noen negative utslag av å bruke urter eller krydder, som man gjerne kaller den mer eksotiske delen av utvalget i hylla.

En annen observasjon er at hvis nervene er på høykant er følsomheten for hva man spiser eller drikker også mer akutt, en kopp te kan være uhåndterlig. Akkurat det var ikke en egen erfaring, men en kommentar fra en medpasient, men både kaffe ig alkohol har i perioder vært ikke ok, jeg har måttet ligge unna til ting roet seg.

Jeg føler det er lite smart å tenke at all vår folkemedisin eller all alternativ medisin er ubrukelig. Når det gjelder medisinske tradisjoner fra andre deler av verden er for meg en sånn holdning nesten enda mer urimelig, hvis man antar at de har manglet mulighet til å ta vare på seg selv. Jeg liker europeisk kultur, men så høyt som det setter jeg den ikke at jeg tror den har svaret. Ingen har vel det.

En kommentar fra en annen venn, fra Kasakhstan, er at helbredelse ofte tar lengre tid med urte- eller naturmedisin enn med vanlig medisin. Hun har en lege i familien, og burde ha noe fornuftig å si om det. Det stemmer også med mine egne antagelser, selv om jeg ikke kan si så mye om hvorvidt jeg i det hele tatt har kurert meg selv for noe annet enn vondt i magen eller angst, i og med at jeg ofte ikke går til legen med det jeg mener jeg kan takle selv.

Dette er jo et problem som stikker seg ut i alternativ-feltet til en viss grad, at man ikke alltid er helt sikker på om det som noen oppfatter som sykdom egentlig er det, og i så fall hva det er.

Helt generelt må det allikevel sies at oppfatningen av problemet, sykdommen, hva det enn er, alltid hører hjemme i en bestemt ramme av forståelse, og det er ikke gitt at skolemedisinen alltid har det beste svaret eller den beste løsningen, spesielt ikke på det feltet, hvis det kalles det, som utgjøres av plager eller sykdommer som er en blanding av psykiske eller somatiske, eller hvor det ikke er mulig å avgjøre generelt om det er det ene eller det andre.

Dette er for meg et filosofisk poeng, det er jo sånt man lærer når man tar forberedende, og det kan virke litt useriøst å trekke inn en sånn tankegang i diskusjonen så generelt.

Jeg innrømmer min manglende kunnskap, men mener også å ha oppfattet at dette nettopp i skolemedisinen er et felt hvor man foreløpig mangler en del kunnskap. Det kommer av og til overskrifter som antyder nye sammenhenger ikke minst når det gjelder fordøyelse, og det forteller meg at man er på vei.

I mellomtiden tenker jeg også at vi alle kan spare oss for en del nye sykehusbygg og krangler om penger og miljø ved nettopp å bruke enkle kunnskaper om for eksempel urter og mat til å holde oss friske, og erstatte den holdningen som er litt for vanlig i generasjonene før min, at legen sitter på svaret og løsningen på våre egne helseproblemer.

Når det gjelder spørsmålet om klare svar på om noe er sunt eller ikke, som det bales med i mange aviser for tiden, utsetter jeg det til neste artikkel, men vil vel kanskje si at det vel kan tenkes at man ikke nødvendigvis trenger nøyaktig de samme tingene hele livet, siden det jo endrer seg for alle, og det skjer ikke en gang på samme måte for alle, i dag mindre enn noen gang, kan det virke som.

Et spørsmål som også melder seg i det skolemedisinske feltet, for en legmann, er om for mange medisiner plastrer såret, men ikke løser problemet, altså at du blir gående på en medisin resten av livet med mindre du klarer å helbrede deg selv på annen måte. Dette har av enkelte vært koblet til skillet mellom rene kjemiske stoffer, som brukes i vestlig medisin, og planter eller andre medisinske preparater eller ting som hentes rett fra naturen, som jo i tillegg til kjemien har en annen eksistens eller tilstedeværelse i hvert fall via biologien, kanskje også på andre måter.

Det finnes vel kjemikalier som kurerer også, ikke bare gir deg en krykke, antibiotika er jo et opplagt eksempel, og det finnes nok andre. 

Bortsett fra det synes jeg ikke dette er et uinteressant spørsmål. Det leder også inn på spørsmålet holdning til sykdom, hvordanman hjelper oss med problemene våre, men det vil føre for langt å gå inn på det her, og jeg vet heller ikke nok til å gjøre det.



Juice

Kunsten å spise Posted on 28 Oct, 2019 21:19

Jeg kjøpte eplejuice fra Hardanger her om dagen, og det er godt og friskt, på en måte, men for surt og sterkt, som ungene sier av og til når det er for mye av en eller annen smak, når den er for konsentrert. Det er litt synd, jeg vil gjerne kjøpe kortreist juice fra Hardangerbønder, men jeg ender ofte med juice fra Syd-Tyrol. Den er ikke tilsatt sukker, den heller, eplene derfra smaker omtrent som juicen. 



Rask oppvåkning når det gjelder ferske grønnsaker

Kunsten å spise Posted on 16 Jul, 2019 01:15

Både smaksmessig og miljømessig er det en stor svakhet ved denne bloggen at jeg tenker så lite på sesong. Tabascoisme har vært en ideologi, for gøy, men jeg tror den må nedtones.

Jeg kjøpte en fersk rød chili idag, varmet litt av den og et hvitløksfedd i rapsolje og smør. Salt, pepper.

Det i seg selv var jo en liten, lekker saus.

Etterpå stekte jeg noen krutonger i det, og jeg tror ikke akkurat det er innbilning at ferske grønnsaker, og mat laget med det, smaker…helt annerledes. En gang var familien på selvplukk på en gård i nærheten av Drøbak, i utgangspunktet mais, men de hadde en masse andre ting også. Den middagen var verdt å tenke på etterpå.

Selv nå.

Lagring er også et tema jeg burde ta opp.



Pålegg og annen kul mat

Kunsten å spise Posted on 03 Jul, 2019 01:30

Denne ble skrevet for en stund siden, men jeg lot den ligge fordi jeg var redd for at den skulle snakke ned norske produkter. Det er jeg virkelig ikke ute etter, men hvis det stemmer at de store produsentene ikke har helt oversikt over Oslo for tiden, og man kan jo kanskje ane det, så er dette et forsøk på å bidra til opplysning.

Oslo har utviklet seg virkelig mye de siste årene, på mange måter, og mat er et av de viktigste feltene, det er helt klart i ferd med å bli en matby. Jeg applauderer og bidrar det jeg kan.

Men jeg synes det ville være trist hvis denne utviklingen gikk ut over kulturen andre steder i landet. Alle steder har sine tradisjoner. Men også Oslo og Østlandet.

Jeg er også vant til fra andre sammenhenger (musikk) at tradisjoner ikke er noe som trenger å stå stille, heller.

At Oslo også er blitt en internasjonal by matmessig er jo bare morsomt. Her gjelder i hvert fall for oss “publikum” at jo mer variasjon desto bedre, alt får lov, tror jeg, og burde få lov til å blomstre.

Jeg har sett at noen i Gilde eller en lignende organisasjon lurer på hvorfor folk i byene (bare Oslo?) er så tradisjonelle i sitt valg av pålegg og kanskje andre landbruksprodukter til hverdags.

Jeg vil si for egen del, både når det gjelder kjøttpålegg og fisk på boks, flykræsj og lignende (det heter liksom det i min nærhet, altså makrell i tomat…) – at oppskriftene på nye ting ofte er for kjedelige.

Jeg er fullstendig påleggsvrak – jeg har alltid elsket det, og kan maule en pakke hvis jeg er i det hjørnet, uten brød.

Det finnes gode ting, men ikke så mange originale greier, i betydningen spennende. Jeg er jevnlig (mis-)bruker av de “vanlige” tingene, makrell i tomat, som sagt, sardiner med tomatsaus eller bare olje, fårepølse, altså Vossafår-type ting, siden det fantes et kraftig innslag av Vestlandet i min familie. Jeg elsker både duften og smaken av kokt eller stekt sau i huset...

Kokt skinke var standard på mitt brød når jeg hadde råd til det, det har vært studentdager eller hva man kaller det, med ikke så mye penger, og pålegg er uansett alltid raskt spist opp i mitt hus.

Fra Nord-Norge har det kommet en god del kule nye ting de siste årene, og de har (tror jeg) også litt andre typer hjemmefra som jeg ikke har noe imot å prøve. Jeg mener, en del av det som produseres kommer vel opprinnelig fra håndlagde ting. Moren min pleide å lage lammerull til jul, strevde litt og sydde den sammen med tjukk tråd og en tykk, men spiss nål. Når man spiste den måtte man antagelig passe på å ta vekk tråden, jeg husker ikke. Det smakte digg, på hjemmebakt brød, mer og mindre vellykket, men grovt og ferskt og ordentlig, nok smør (alltid smør) og lammerull på toppen. Kanskje pepper på hvis man ville.

Jeezzes. Jeg kommer til å starte en matreligion og flytte Frankrike hit, siden jeg er for treg til noen gang å flytte dit. Jeg har hatt mine “religiøse” opplevelser med musikk, og enkelte lignende opplevelser med mat. Jeg husker ennå noe sprøstekt svor, nei, ikke på norsk ribbe, men noen tynne, små biter på toppen av en thairett på en restaurant her i byen. Jeg har glemt resten av retten, bortsett fra at den også funka, men de der greiene på toppen, jeg var på vei ned på kne, om jeg skulle tilbe kokken eller maten vet jeg ikke helt. Kanskje forhåpentligvis det siste.

Jeg har mine favorittprodusenter også, men ikke for mye tekstreklame her, kanskje, jeg liker som jeg sier heller å snakke noe opp enn ned, så kanskje noen får en liten boost og noen andre følger etter eller får en ny idé.

Vestlandet har mye godt, men fortsatt ofte for mye salt etter min smak, og kanskje litt for mye tradisjon. Ikke kutt det, da, det er godt, det også, men legg gjerne til noe nytt, heller, kanskje, så kan vi ha begge deler?

Jeg vet det finnes noe annet også – Tind, for eksempel, har virkelig balanserte oppskrifter og nye typer pølse, for eksempel. Og jeg går ikke så mye på butikkjakt for tiden, holder meg mest her på Grünerløkka. Så jeg skal ikke si for mye.

Men det jeg synes, er at noen ganger, når det dukker opp nytt pålegg med et interessant navn og interessant reklame, i en vanlig butikk, da, så er det ofte ikke noen ordentlig ny smak, det virker enten som om man har hatt i ett liksom eksotisk krydder og så ferdig med det, én ekstra smak på hele greia som ikke er integrert, hvis du forstår meg, prosjektet henger ikke sammen smaksmessig. Gå litt på kunstutstilling (og kanskje helst noe litt gammelt, det er lettere å se og skjønne, ofte) og sjekk ut harmoni, helhet, sammenheng. Eller hvis du egentlig kan det der, jobb litt mer eller fortell meg hva som egentlig er problemet, penger, tid, mangel på kunnskap om målgruppen (meg) eller hva…

Å snakke om nisjeprodukter hvis man vil nå meg eller mine matvenner…kanskje ikke riktig tenkt, fra mitt synspunkt sett, i hvert fall. Det begrepet finnes ikke i min verden, jeg og mine likesinnede befinner oss i for mange nisjer. I min hverdag er det lite som er standard når det gjelder mat, jeg er ikke spesielt glad i rutiner i det hele tatt, og slett ikke når det gjelder mat.

Jeg påstår ikke at alle mine bekjentskaper eksperimenterer med mat hele tiden, men det har i hvert fall vært en helt vanlig ting å gjøre, siden jeg var student, i hvert fall. I dag er jeg 55.

Så å ta utgangspunkt i tradisjonsmat, ja, selvfølgelig vokste jeg opp med det, så det er fortsatt en referanse, og la det for all del være det, det er fortsatt godt også, men det er ikke så veldig stor del av mitt hverdagsliv. Å prøve noe nytt, fra butikken, hjemme eller på en nyoppdaget restaurant, hører til dagens orden. Har man ikke penger til å gå ut lager man noe nytt hjemme, og ikke nødvendigvis av de dyreste eller mest uvanlige råvarene, selv om det også skjer.

Og jeg tror ikke dette er noe eksklusivt Oslo-fenomen. Den studietiden jeg snakker om var i Tromsø og Stavanger, og såvidt jeg husker har jeg spist mye god mat både hjemme hos venner og ute på restaurant eller kafé, i de byene og i en haug med andre norske byer og tettsteder. Og det er ofte hjemmekomponerte ting, alt fra utbygging av tradisjonell mat til virkelige asiatiske prosjekter, eller en miks. “Nytt” krydder, nye ingredienser eller “bare” en ny idé.

Tradisjonsmat finnes også i vennekretsen, og digg er det også. Å ha det gøy er selvsagt det viktigste, men maten fungerer også som en sosial ting (man lager den sammen, diskuterer oppskrifter, eller man deler opplevelser fra reiser eller besøk utenfra.) For tiden kan man høre folk sitte på T-banen eller trikken og diskutere matoppskrifter.

Noen av dem jobber kanskje på restaurantene, men hva så? Det er mange av dem også, de er en stor og viktig del av arbeidskraften i byen, og fenomenet sprer seg over hele byen, tror jeg. Vi har det faktisk bra med det der.

Og det blir tatt imot blant venner hvis man anstrenger seg og lager noe morsomt hjemme. Mange synes mat er gøy.

Dette er i og for seg gammelt nytt for meg og en god del venner i forskjellige miljøer.

Jeg vet nærmest ingenting om hva som skal til for å få en smak til å fungere og holde seg over tid i et industriprodukt, det må nok gjøres litt annerledes enn i hjemmelaget matteknikk, og også annerledes enn med profesjonelle kokketeknikker, vil jeg tro, så det er mulig det er noen begrensninger der, men jeg kan i hvert fall merke når resultatet spriker – smaksmessig.

Derfor kjøper jeg fortsatt mest “standard” pålegg, fordi det alltid funker, det er ok eller til og med veldig godt, og selv om jeg som regel prøver nye ting, ligger jeg etterpå ofte unna, fordi i hvert fall en del nye typer med et spennende ytre allikevel ikke har et like spennende indre.



Fattigdom som sykdomsårsak

Kunsten å spise Posted on 31 May, 2019 18:40

En side av saken når vi snakker om forholdet mellom kropp og psyke, er fattigdom.

Jeg snakker med noen av sigøynerne som lever mer eller mindre på gata i Oslo, og sykdom nevnes. Jeg lurer på om det finnes en lege som hjelper henne billig, en av de jeg møter.

Jeg håper eventuell misunnelse kommer ut på en annen måte enn i harde kommentarer. De lever et hardt liv. Jeg vet andre også gjør det, men fordi om man ikke tilgodeses selv, trenger man vel ikke å ta fra andre livet.

Bedre å slåss for seg selv, da.

Uansett er det å gå sulten i lengre perioder opplagt en belastning for systemet, altså, det det betyr i praksis er vel at hvis du har noen plager i utgangspunktet eller noe som holder på å gå galt, så er det vel mere sannsynlig at det går galt når kroppen, systemet, ikke har næring nok. En funksjonsforstyrrelse i et organ eller hva det måtte kalles vil vel ha større sjanse for å skape trøbbel med lite mat.

Jeg sier dette som legmann, uten faglige medisinske kunnskaper, og det varierer antagelig hva som angripes lettest og på hvilke måter, altså hvilke organer, og hvilke sykdommer eller tilstander det lettest får konsekvenser for å være mer eller mindre underernært.

Men at det er en sammenheng virker opplagt på meg, altså, man klarer seg lettere også gjennom fysiske problemer med jevn og god ernæring, det må jo være tilfelle.

Her er det opplagt et klasseperspektiv også, blant oss “fastboende”. Det finnes som sagt historier om sult idag også, i dagens Oslo og sikkert andre steder, og de er vel som vanlig fordelt – også – etter klassebakgrunn.

At flere eldre har opplevd det enn yngre er vel også et faktum, selv om de ikke er alene om sånne erfaringer.

Krigen…

Jeg har vært interessert i sammenhenger nettopp mellom kropp og psyke, fordi jeg har vært så lenge syk selv.

Men dette er jo et poeng – fattigdom kan ha mange årsaker, kulturelle og forsåvidt psykiske også. Uansett type sykdom vil i hvert fall økonomi bli et tema med en gang man er ute av stand til å arbeide, enten det er helt eller delvis.

Hvordan livet nå er kan jo være så mangt for oss alle, hvordan man kommer i den ene eller andre situasjonen, men presset på hele systemet, kropp og sjel, kan altså være større med lite penger, psykisk og fysisk. Man blir lettere syk, vil jeg tro er en rimelig konklusjon, med lite penger.



Å ta vare på sin egen helse

Kunsten å spise Posted on 21 Mar, 2019 04:02

Alle later til å være enige om at hvitløk holder deg frisk. En tverrkulturell enighet, internasjonal, tror jeg, med ikke så mange unntak, i hvert fall.

Det burde være lett å se at det finnes forskjellige, fornuftige måter å forholde seg til helse på. Jeg snakker naturligvis om eget liv, enhver lege i enhver alder vil nok være enig i at det finnes svært forskjellige mennesker med temmelig forskjellige helsetrategier på egne vegne, at det ikke er bare én vei til god helse.

Man må heller ikke glemme at verden har flere fungerende helsetradisjoner enn den vestlige. Jeg har som vanlig ikke oversikt, bare konstaterer at Kina og India er to land hvor ikke bare vi har hentet mye, men det i hvert fall finnes mange måter å angripe problemet, gamle legetradisjoner. Man kan kanskje si at noe av det er vokst frem i fattigdom, og at de risikerer våre velstandssykdommer når de kommer så langt, eller kanskje noen er der allerede. Grunn til å være våken, da.

Men man har midler å hjelpe seg med mot sykdom som ikke uten videre ville kunne administreres eller kanskje ikke en gang forstås helt ved et norsk sykehus, men som allikevel fungerer.

Men idag ligger det en hel del helseproblemer i skjæringspunktet kropp/psyke, som jeg tror dels er vanskelig å takle både for pasient og lege, og som kanskje kan skape problemer for selve definisjonen av sykdom.

Hvor mange møtepunkter finnes det i kroppen for de to tingene – kropp og sjel? Psyke og fysikk?

Ikke godt å si, men antagelig mange.

Betyr vondt i magen at man er syk? Eller betyr det at man er stressa? Hva er forskjellen?

En idé som kan være verdt å ta med seg er at man når man er stressa gjør et og annet for å kompensere. Ikke nødvendigvis gjennomtenkte eller rasjonelle ting, men reaksjoner på ting.

Man kan si at psykiske problemer i vid forstand, ikke bare sykdom, kan få en til å spise mer, røyke, drikke, gjøre ting med seg selv.

Felles for alt dette er at det fører til fysiske effekter gjennom egne valg, også uansett hvor tvungne de er. Det tar jeg ikke stilling til i utgangspunktet, bare at psyken gir deg et eller annet problem som får utslag i en fysisk handling, som gir en fysisk effekt på deg.

Her havner det man kaller fysisk misbruk, som kan være selvdestruktivt. Mange hverdagsvaner grenser opp til det, røyking, drikking, kaffe, mat. Man snakker om treningsnarkomani, arbeidsnarkomane.

Grensen mellom bruk og misbruk kan være uklar. Hvis man ser misbruk som ett begrep, er dette også et møtepunkt mellom kropp og psyke. Et springende punkt og et interessant spørsmål for an legmann er om effekten av ens sigarett, fysisk, er annerledes hvis den tas i glede, eller den tas i frustrasjon. Det finnes, også målbare, effekter av psykiske tilstander på kroppen. Jeg er overhode ikke ajour med forskning, bare vet at det finnes.

Stigmatisering og fordømmelse gir deg et dårligere utgangspunkt for å håndtere et problem.

Det finnes også kulturelle variasjoner i om man ser på selve bruken av et rusmiddel som et problem som burde unngås eller avskaffes, eller som en del av kulturen. Om man ser det som et nødvendig onde, eller et gode.

Alkohol er innlysende. Forholdet til seksualitet varierer også sterkt.

De forskjellene kan også være personlige, individuelle. Noen er festrøykere og håndterer det greit. Tydeligvis er ikke røyk et stort problem for dem. Andre har et svart hull de prøver å fylle med nikotin eller tjære. Her er de psykiske årsakene koblet nokså direkte på vanen, og det er vel ikke urimelig å anta at de er koblet på de av de kjemiske virkestoffene man er ute etter også. Stoffene har et spekter av virkninger, og virker forskjellig på forskjellige kropper og forskjellig psyke, er antagelsen.

Viljestyrke hører også med i bildet, hvordan man håndterer en eventuell “svakhet”. Vet man om en egen følsomhet for noe bestemt, kan man velge å håndtere det på bestemte måter, eller holde seg unna. Jeg drakk meg, som jeg vel har sagt før, alltid opp i studietida, ikke ned, bevisst, jeg ventet til jeg var i feststemning før jeg drakk. Kaffe og røyk, derimot, var utløp for hverdagsfrustrasjon.

For noen i kirken virker kaffe og kaker som et slags rusmiddel, det skaper også latter og humør.

Ikke alle sånne reaksjonsmønstre er bevisste, enten effekten er overveiende positiv eller det motsatte, men de kan være der allikevel.

Man kan etter min mening ikke se på rus generelt som et problem, det kommer an på hva man fyller den med.

Kunsten har muligheter til å løse problemer, for skapere av kunst og av forbrukere av den. I mange tilfeller er det viktig at man gjør den til en problemløser. Et hangup trenger ikke være negativt, hvis man har en sukkeravhengighet kan man løse problemet ikke bare ved å la være å spise sukker, men ved å bake eller lage desserter eller sukkertøy, ved å koble på kreativiteten.

Mange snakker om spilling og matlaging som utløp for ting, som terapi.

Man sier det som amatør ofte fleipete, men det er gjerne realiteter.

Det er ingen generell grunn til at sånt ikke kan gjøres til jobb også, det spørs bare hva man ønsker å tjene penger på, og om man takler de profesjonelle utfordringer som er knyttet til det.

Mange musikere er “maniske” i den forstand at de er ekstremt opptatt av det de gjør, og ingen burde se på det som et problem i seg selv. Selvfølgelig kan det være problemer knyttet til det, men så lenge effekten er positiv og resultatet brukbart, skjer det vel positive ting.

Så lenge festen er givende og ikke ødeleggende vinner det sosiale livet på den også.

Det man i så fall bør kjenne på er utvikling, fordi til og med et svart hull kan fylles på denne måten, og det kan ta år, sånn at man kan ha en givende vane i mange år, som til slutt faktisk fyller behovet, og vanen kan plutselig bli mindre attraktiv eller forandre karakter.

Best å finne på noe nytt, i så fall. Best også å vite at dette kan skje, så man kan kjenne etter om man er på veiet sted ved å gjøre noe bestemt. Det kan være kneiker og andre ting på veien.

Noen har hatt mange hobbyer opp igjennom livet og snakker unnskyldende om at man aldri har drevetdet til noe. Hvis man har uutnyttede talenter kan det selvfølgelig være riktig, men det kan i hvert fall også hende man oppfylte et eller annet personlig behov der og da.

Livskunst hører selvfølgelig også med, ikke bare definert kunst. Enhver positiv vane eller handling kan bringe deg videre.

Motsatt kan selvfølgelig destruktive vaner være der. De kan bygge seg opp i fysikken over år, i kroppen, og en lege eller ernæringsfysiolog vil kunne vite mer om de konkrete effektene av et eller annet.

Man snakker om perioder av livet hvor man bygger mer, hvor effekten av god næring og fysisk aktivitet er større enn andre perioder i livet, men jeg vil kanskje tro at dette motsies noe av en moderne livsstil hvor alder rent faktisk betyr noe mindre eller noe annet enn før, delvis fordi alder ikke lenger sees på som et totalfenomen, man er istdeden åpen for at forskjellige områder i livet kan befinne seg på forskjellige utviklingstrinn.

Terapimetoder er også kommet så langt at mange ting lar seg endre og reparere i voksen alder.

Man kommer ikke utenom at man som barn er mere følsom, og at organer er under danning og utvikling. Men mye kan også repareres selv som voksen, hvis man er ute tidlig nok. Jeg har selv doktorert mye på meg selv med mat, og selv om det ikke har vært snakk om diagnostiserte sykdommer er jeg nokså sikker på at noe av det i hvert fall har vært forebygging.

Det finnes av og til en latterliggjøring hos leger av en “kur” av agurkspising eller noe annet man føler behov for. Jeg skal ikke prøve å gi ut en naturlegebok, men jeg kan ikke se noen grunn til at ikke biologien skulle virke på helsa, for eksempel i form av mat, når kjemien gjør det i form av piller. Et system som er fullt av avfallsstoffer må også være lettere å overbelaste, å det kan ha sin funksjon å få ut noe – også.

Et annet synspunkt er at kroppen noen ganger trenger ikke bare krykker, for eksempel i form av et legemiddel man står på i mange år, som stabiliserer en problematisk tilstand uten å løse problemet, den kan også trenge hjelp til å løse et problem selv. Tross alt er kroppen ofte i stand til å gjøre seg selv frisk, men legemidler, enten de er organiske eller rent kjemiske, vil også kunne brukes til å støtte opp under sånne prosesser. Dette poenget finnes sikkert også i tradisjonell vestlig medisin, og andre steder.

Noen ganger vet legene også mere enn man tror, det man stanger i er egne klisjéoppfatninger eller uvitenhet. Ofte vil man heller ikke få de klare svarene man gjerne vil ha, fordi vitenskap ikke alltid er klar, selv om den sier forholdsvis klare ting om tendenser og muligheter. Da er man overlatt til seg selv, med det man klarer å få med seg av legens kunnskap som byggestein eller supplement til egne oppfatninger, og det er også ofte naturlig. Man kjenner sin egen kropp og sjel bedre enn noen lege, er jo også en ikke helt usann klisjé. Man bør ikke overlate livet eller kroppen 100% til en lege hvis man ikke er nødt, det er min oppfatning etter mange års sykdom, riktignok mest psykisk. Man bør beholde ansvaret selv, jeg prøver i hvert fall helst det, og en lege vil i de fleste situasjoner gjerne være medhjelper.

Overfladiskhet og reellkontakter kanskje begreper man kan ta med seg i sin administrasjon av kroppen, i hvert fall husker jeg at jeg og en kjæreste sammen oppdaget at den sulten som kunne oppstå om kvelden godt kunne ignoreres uten at det skjedde noe galt, tvert imot ble man mer fornøyd både i kropp og sjel ved å bare la sulten være der, den forsvant etter en stund allikevel.

Siden kom den vanen tilbake, og jeg har måttet ta tak i den med andre midler, men akkurat da var det i hvert fall mulig bare å bruke viljen og si at det var en “juksesult”, kroppen hadde egentlig ikke noe behov, sa vi til hverandre.

I en tid hvor massesamfunnet er i ferd med å gå over i noe annet, og individuelle livsvalg presser seg fram i samfunnet, er det vel også naturlig at balansen mellom individuelle og felles oppfatninger om oss selv endres. Dette gjelder nok også helse, fordi livsstilene yngler, og vanene endres med det, og dermed får man ikke bare nye påvirkninger på gamle kulturelle mønstre, men helt nye mønstre og levesett, som også må påvirke både spisevaner og andre vaner, og dermed helsa.

Det er vel ikke noen grunn til å ta livet av vitenskapen av den grunn. Mange av oss har jo levd med et individuelt forhold til kunnskap også, oppigjennom livet, personlige oppfatninger og posisjoner er jo faktisk normalt i en utdannet verden, men de må stå i et forhold til etablert vitenskap.

Det finnes alltid synspunkter innenfor et fag eller i sin alminnelighet, men det finnes også ting, standpunkter, som blir sett på som umulige eller håpløse.

Om de er det eller ikke kan jo noen ganger være utfordrende å svare på, men ikke alltid, heller.

Mange “nyutdannede” har ikke helt fått med seg dette poenget, de tror at vitenskap er fakta, ferdig snakka, og fullt så enkelt er det ikke, uten at jeg vil gå i detalj her.

Én viktig forskjell er i hvert fall for meg om man studerer eller snakker om naturen eller om man snakker om mennesket, fordi mennesket er et møtepunkt mellom kultur og natur, vi er ikke bare natur, som en del synes å mene eller tro, og selvfølgelig heller ikke bare kultur.

Både psykologi og andre humanvitenskaper kan ha synspunkter og oppfatninger som har betydning for for eksempel helsa.

Ett poeng som jeg synes det kan være grunn til å merke seg er forskjellen på å ha et stabilt system, altså kropp og sjel og hele sulamitten, og et som er på høykant, fullt av spenninger. Jeg har selv opplevd følsomheten som kan være der når man er psykisk ustabil, også for eksempel overfor noe såpass mildt som te, mer for kaffe, og andre ting man spiser eller drikker.

Hvilken betydning dette har er sikkert ikke så enkelt å svare på, det kommer kanskje også an på hvilken del av systemet som er på høykant og hvorfor.

Kanskje lar alt det der seg beskrive med fysiske begreper eller måles med fysiske apparater, men det oppleves i hvert fall også som en del av psyken når man har det sånn.

Hvis jeg har rett i at man kan styre det eksistensielle innholdet i det man konsumerer til en viss grad, altså at man for eksempel passer på situasjonen når man drikker, som sagt, og andre ting, så vil vaner, inkludert psykologien i dem, også kunne festne seg og bli til reaksjonsmønstre. Man kan tenke seg at det også kan skje i oppveksten, man forbinder bestemte ting med bestemte typer mat eller drikke, og dette påvirker konsumet både i psykisk forstand og fysisk, det siste i hvert fall opplagt når det gjelder mengde.

De rent fysiske effektene av de psykiske vanene får kanskje være et åpent spørsmål i denne sammenheng, eller de kan besvares av folk med mer fagkunnskap på området enn meg.

Men hvis de sammenhengene er der noe i retning av det jeg har antydet, åpner det for mye variasjon langs kulturelle og psykologiske grenser, individuelle, famiie- og gruppemessige.

Dynamikken, påvirkningen, mellom disse tingene og kroppen vil også være et diskusjonstema og forskningsområde. Det er det sikkert allerede i fagmiljøene.

En nyre er til en viss grad allikevel en nyre, og stoffene vi putter i oss og kombinasjonene av dem har vel også til en viss grad sine bestemte virkemåter. Men både kultur og psykologi kan noen ganger snu ting på hodet, så søvnighet blir til oppstemthet, og omvendt.

Både indre organer og kjemi har vel også spennvidde, de virker noenlunde sånn, men under andre omstendigheter sånn, og et sted går det en grense, eller flere, for hva en nyre vanligvis gjør, eller for hva den kan eller bør gjøre.

Det samme kan man opplagt si om kroppen eller systemet totalt sett, det finnes nok en grense eller flere, men der er det også det forbeholdet at ting utvikler seg over tid. Hvis du for eksempel bare såvidt klarer å etablere en vane, en balanse, i forhold til et eller annet problematisk inntak av mat eller kaffe eller noe annet, kan den samme vanen, når den først er etablert, bli en byggestein for resten av spisevanene. At det var vanskelig i innøvingen behøver ikke bety at det er det i fortsettelsen.

Å komme over kneiker er en ting også når det gjelder mat.

Og så videre.

Til syvende og sist gjelder det å kombinere det man vet, og det man tror man vet, med en følelse for og kjennskap til egen kropp og egne vaner.



Next »