Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________


Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg faktisk gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Kanskje man også kan gi sine venner en god latter med det man gjør.

Homansbyen, Oslo, i oktober.

Hva slags begrep?

Vriene datamaskiner Posted on 23 Dec, 2019 04:05

Et viktig tema i dagens…Internett-situasjon er selvfølgelig algoritmer som brukes, hvilke de er. De styrer jo våre tanker i bestemte retninger, og holdes vel stort sett hemmelig. 

Men en annen ting som også er temmelig viktig, er hvordan selve grupperingen skjer på skjermen. En informatiker vil antagelig kunne gi et ordentlig svar på et sånt spørsmål, men altså, tingen er, er det mengdelære som er det sentrale begrepet eller metoden, eller hva er egentlig grunnstrukturen eller grunnprinsippet i denne måten å fremstille eller omforme en tekst eller en annen type informasjon? Programmering og organisering av data på de måtene som gjøres i dag er basert på matematikk i stor grad, og går jo blant annet ut på å organisere tekster og annen informasjon enklest mulig. Men enklest etter hvilke prinsipper?

Normalt, og i “gamle dager” (det er jo ikke spesielt lenge siden) ville hver av oss fått lov til å forme begrepene selv mens vi skrev.

Det er ikke i samme grad tilfelle i dag, og kanskje en av de viktigste grunnene til at jeg reagerer på dataverdenen, fordi vi presses inn i bestemte tanke- og handlingsmønstre ved å bruke en datamaskin til praktisk talt alt skrivearbeide, lesing og annet.

At jeg er paranoid betyr ikke nødvendigvis at ingen er etter meg… 😀



Overblikk

Vriene datamaskiner Posted on 01 Jul, 2019 07:45

Sist, men ikke minst? Jeg vet ikke om man blir ferdig med dataverdenen eller ikke.

Men det undervises jo i informatikk på universitetene, så noen må jo ha oversikt.

For det var nettopp oversikt jeg skulle si noe om. Den har man jo med papirmedier, egentlig.

For det første har man oversikt over den tingen man har mellom hendene, den teksten. Dagens nyheter, for eksempel (ja, den svenske avisa også, men altså, et eksemplar av Klassekampen eller Aftenposten, man vet at dette er det som den redaksjonen syntes var viktigst å ta med akkurat denne dagen. Man kjenner deres politiske ståsted, sånn noenlunde, og er kanskje vant til å lese akkurat den avisa, og hvis man tar seg tid til å lese alt, så har man en viss oversikt over nettopp dagens nyheter.

Og det leder til neste punkt, for det finnes jo faktisk en sånn ting som…fullstendig, innenfor et fag.

Comprehensive er vel det engelske ordet, som betyr at en utgave eller en bok har tatt med alt det som regnes som relevant, av fagfeltet, innenfor det temaet som behandles i boka. Læreboksaktig, leksikonaktig.

Og selv om alt slags språk i dag plutselig kræsjes av markedsavdelingens tenkemåter, og dette ordet i dag sikkert også brukes til å si at vi har mere fakta enn konkurrentens trykksak, eller noe sånt, så er ikke fagenes utvikling så rask som Internetts utvikling, tross alt. Skal man ta en doktorgrad (og sånn har det alltid vært) – så må man faktisk være oppdatert på hele det feltet man tar graden i – på det tidspunktet disputasen skjer eller når vurderingen av avhandlingen blir gjort. Det betyr så vidt jeg vet et arbeid for å oppdatere seg innenfor feltet akkurat da – over hele verden. Det er ikke nytt, selv om oppdateringen sikkert gjøres på nettet idag. Altså siste nytt på feltet, i tillegg til selvfølgelig det faglige nivået man forventes å ha jobbet seg opp på.

Oppdatering forsetter man selvfølgelig med etter at doktormiddagen er fordøyd, men poenget er at det skrives lærebøker og kan skrives lærebøker i et fag, som skal gjøre en student i stand til å få oversikt over det han eller hun holder på med.

På nettet mister man veldig fort en hvilken som helst oversikt, men kanskje mest fordi man bruker det sånn som man gjør, og mange av de som lager nettsider også gjør det.

Fagene utvikler seg ikke så raskt som man skulle tro, og selv nyhetsbildet har vel tross alt en begrenset mengde temaer som er virkelig toppen av lista. Til enhver tid, det endrer seg selvfølgelig, men én dag har vel tross alt en slags begrenset dagsorden.

Mennesker er fortsatt i stand til å gruppere fakta under temaer og overskrifter…

Dette er en åpenbar fordel med papirmedier. Mitt eksemplar av Encyclopedia Britannica står ikke i kjelleren, men i hylla, og blir brukt – fordi jeg ofte har behov for grunnlagsfakta eller hva man skal kalle det, som ikke har forandret seg mye siden 1980.

Dessuten følger jeg jo med på nettet på mange av de temaene jeg er interessert i, så eventuelle oppdateringer har jeg enten i hodet eller jeg vet at jeg må lete opp noe ny kunnskap om et eller annet.

Men basisen for sosiologi, kjemi, litteraturvitenskap osv ble lagt for lenge siden, og står i papirutgaven. Eventuelt kan man jo, når den faktisk blir utdatert, finne sånn informasjon som at kunnskapen om CO2-problematikken, klimaproblemene, tydeligvis var i emning når leksikonet ble skrevet, de er nevnt, men bare som en mulighet som noen forskere har diskutert.

Forskjellen på å ha oversikt og ikke å ha oversikt?

Et ryddig hode som lar seg bruke til å tenke med, og en forholdsvis rolig sjel.



Tenk på en ting

Vriene datamaskiner Posted on 29 Jun, 2019 00:51

En side av computer- “saken” jeg kom på her om dagen, er lenker.

Jeg har støvsugd datauniverset så godt jeg har kunnet i alle disse artiklene, lett etter forvirrende elementer, egentlig, ut fra egen frustrasjon over et univers som kræsjer en etablert verden av fornuft i nokså stor grad.

Og lenker, hvilken rolle spiller de, eller hvilken funksjon i mitt hode blander de seg i?

Jeg vil si assosiasjoner.

Og alles hoder er jo vanligvis fullt av dem, egentlig, eller hva?

Jeg husker en del samtaler med venner nordfra, en kultur (joda, flere) som eier en fantastisk galskap som jeg aldri kommer til å få oversikt over og som fungerer veldig bra til mange formål, for eksempel å klekke ut nye ideer der det ikke finnes noen løsning, eller gjøre i den grad absurde sammenstillinger eller se dem i hverdagslivet eller politikken, så man bryter sammen i totalt meningsfylt eller fullstendig meningsløs latter, gjerne begge samtidig.

Kort sagt fantasi, kan man jo litt blodfattig kalle det.

Jeg pleier å ha ideer selv også, noen ganger også fantasifulle, men jeg er nå en gang født på litt roligere breddegrader enn Finnmarkskysten. Jeg trives med det også, det er ikke et problem, det er bare andre ideer som kommer, noen ganger, på en annen frekvens, kanskje.

Det der er jo i og for seg en digresjon.

Men uansett har alle sine egne assosiasjoner, i utgangspunktet. Egne ideer, kan man jo gjerne si, for det er jo gjerne det man bruker assosiasjoner til, å komme på noe nytt.

Det er en ganske viktig ting.

Og her er maskinverdenen, og forsåvidt dem som lager den verdenen hver dag, i ferd med å styre oss både hit og dit, vekk fra oss selv, gjerne, med mindre man passer veldig bra inn i skjermens univers eller den variant av skjermens univers man eventuelt klarer å lage seg.

I hvert fall var det en god ting å oppdage og få en bevissthet om.

Når jeg trykker på et eller annet ord eller symbol som er en lenke videre et eller annet sted, flyttes jeg jo inn i en ny verden i større eller mindre grad – og det er jo nettopp det samme som foregår med ens egne assosiasjoner, man tenner plutselig lampa et sted man ikke visste om, ikke hadde kommet på i det hele tatt, eller ikke hadde kommet på i akkurat den sammenhengen man nå befinner seg, den dagen.

“””””

Så, når denne ideen er avdekket, kan man jo stille alle de etter hvert vanlige spørsmålene om hvilke kilder, mentalitet, tankegang osv – hensikt også – som styrer nettsidene, og altså, lenkene også.

Bare ett, men nok et viktig element i denne menneskeskapte medieverdenen.

Vanetenkning kan man kanskje si er et problem man får som nettzombie, ikke minst når man har dette i tankene, ens tanker styres av denne maskinen og egentlig av andres ideer og handlinger, hvis man ikke passer seg.

Det har jo alltid vært et problem å forfalle til vanetenkning, men i dag…hm.



Ensomhetsteknologi

Vriene datamaskiner Posted on 28 Mar, 2019 16:40

Det var ikke noe problem å komme i kontakt med hverandre før nettet. Ikke å finne stoff til artikler eller studier heller.

Det føltes i hvert fall greit for meg. Jeg føyk frem og tilbake mellom aktuelle biblioteker og steder å jobbe, som var færre enn idag, også. Tok bussen hit og dit, i Tromsø, hvor jeg bodde, eller Stavanger, hvor jeg også var et år.

Telefon.

Var jeg ute og reiste, kikket jeg etter nye ting eller bøker jeg visste ikke fantes hjemme.

Jeg leste bøker.

Det er klart, ting har hopet seg opp i hodet for tiden, jeg har vært inne i en periode med levering, i hvert fall av en viss type, hvor jeg har hatt klare ideer om hva jeg skulle gjøre. I andre perioder må jeg lese og tenke mer, fylle på, vet ikke helt hvor jeg skal.

Det finnes alltid en form for ensomhet i livet, mye eller lite av det. Den eksistensielle opplevelsen av at man er ensom i universet…jeg har vært der, opplevd det. Nå er det mer etterdønninger etter en skilsmisse, en kjip ting uansett hvordan man snur og vender på det.

Hjelper nettet på vanlig sosial isolasjon?

Tja. Jeg har folk på nettet, facebook, helst, jeg har kjent et halvt liv eller nesten et helt, folk jeg har kjent omtrent like lenge og ikke sett på evigheter, nye bekjentskaper. Hvis gamle venner dukker opp i levende live, gjennom kontakt på nettet, er det noen ganger en utrolig fin opplevelse.

Noen er atskillig mer ensomme enn meg i utgangspunktet.

Jeg er riktignok såpass alene innvendig at jeg elsker å se folk, nesten alltid. Det gir meg som regel energi.

Noen blir slitne av det.

Det er for meg som regel uforståelig…jeg registrerer det, men skjønner det egentlig ikke. En intolerant holdning, sikkert.

Det hender jeg virker i bedre humør enn jeg er.

Virker? Jeg blir jo ofte i godt humør av å snakke med noen.

Noen ganger virker jeg mindre i slag enn jeg er, fordi jeg misbruker venner til å løse problemer.

Men jeg liker å løse problemer, så for meg er det som regel ikke så plagsomt som det kanskje høres ut til. Jeg går inn i problemer med vilje, hvis de interesserer meg eller jeg tror det gir meg noe å løse dem.

Eller det er forskjellig hvordan problemene, temaene, blir oppfattet. Noen synes at å ha problemer er et skikkelig pes uansett, det ideelle er å ha minst mulig av dem, enten det er privat eller på jobb.

Nøkkelen til å overleve er jo selvsagt opplevelsen av at det går an å fikse ting, løse floker, finne ut det som trengs. På mange måter. Med ord eller handlinger av de forskjelligste slag. Ved å tenke. Samtaler.

For de som sier de liker å være alene kan nok nettet fungere som et middel til både kontakt, og å nå ut, hvis man gjør noe kreativt. Det er et poeng som kan være vanskelig å skjønne hvis man er i den andre enden, hvis det sosiale finnes der av seg selv, nærmest.

Eller ting er forskjellige av andre grunner.

For meg er nettet og PC’en mer som en propp i systemet mitt – ikke bare én propp, mange, med hver sine løsninger på hvordan man kommer seg ut. Jeg blir ofte forstyrret av tanken på at jeg ikke har sjekket Facebook, mail, andre ting.

Ro? Andre steder.

Selvfølgelig når jeg også frem til folk, men forvirring er også et problem – hvilken kanal tok hun kontakt, hva heter den gruppa med foreldre fra klassen, hvor ble det av den nyheten jeg glemte å ta vare på.

Problemet er selvfølgelig også måten nettet og PC-verdenen er bygget opp og fungerer, i hvert fall idag, det er en logikk der som til dels kræsjer den logikken man pleide (og pleier?) å finne i skolen og i utdanningssystemet i det hele tatt.

Den siden av saken trenger mere bevisstgjøring og en eller annen form for harmonisering og/eller rydding. Jeg tror ikke jeg er alene om å føle meg skvisa, ofte, av måten maskinene fungerer.

Andre elsker det. Vi burde antagelig finne flere fellesnevnere for kommunikasjon, og antagelig andre ting også. Flere reelle møtepunkter hvor vi faktisk forstår hverandre.

Man kan godt bruke nettet til det også, eller gjøre det ansikt til ansikt. Papiraviser finnes fortsatt, tidsskrifter og bøker også.

En fordel med gammeldagse leksika var – er – at hver gang man slo opp noe fikk man kontakt med den vitenskapelige verden, siden innholdet alltid var skrevet og sjekket av folk med vanlig akademisk utdanning.

Hvert løsrevne faktum eller faktabit som man møter svømmende rundt på nettet har ikke nødvendigvis denne egenskapen. Noen har det, noen ikke.

Jeg sier ikke at vitenskap er den eneste fasongen kunnskap kommer i, og vitenskap er heller ikke en helt enhetlig ting. Man kan alltid sette opp andre synspunkter og bruke andre tenkemåter som basis for en argumentasjon, og man kan godt treffe riktig også, eller man kan bomme.

Men man kommer ikke utenom vitenskapen allikevel, særlig ikke i politikk og generelt organisert samfunnsliv. Man får uansett bruke sitt eget hode og vurdere det som blir sagt så langt det går, men når den har ting å si, har den det.



Nye telefonregler…

Vriene datamaskiner Posted on 17 Feb, 2019 22:52

Elektronikken har både automatisert vår kommunikasjon og mangedoblet muligheter og det som faktisk skjer av samtaler via de forskjellige mediene og kanalene.

Jeg synes vi bør tenke etter om vi trenger et nytt sett sosiale regler som handler om hvordan vi behandler hverandre når noen tar kontakt, enten det er profesjonelt eller privat.

Jeg vokste opp med regelen om at man normalt ikke ringte til folk etter ti om kvelden, og at man tok hensyn om morgenen som man trodde det passet, i helgene, for eksempel. Et enkelt regime, som sikkert også hadde unntak.

Her et forslag til nye “telefonregler”:

1. Som hovedregel svarer man på henvendelser. Man får vel selv vurdere hva som er rimelig svartid, det vil variere en god del, avhengig av om man er i gang med en rask samtale om et eller annet på jobb, via mail, eller om det er private anliggender som krever at man tenker seg om.

Generelt er det vel tilfelle at tempoet er speedet opp når det gjelder avsenderens forventning om når man bør svare, men jeg har ikke noen generell løsning på akkurat det, det har jo alltid kommet an på hva slags kommunikasjon det er snakk om, kjærlighetsbrev eller jobb.

Jeg ser også at det kan være problematisk å svare personlig i en del sammenhenger, 70 Facebook-gratulasjoner eller 400 jobbsøknader er to eksempler på forskjellige situasjoner med det samme problemet, men jeg synes det også er blitt et problem at man ikke får svar på en del henvendelser av mer normal art. Det gjelder både privat og i jobbsammenheng.

Jeg tror ikke grunnen som regel er vrangvilje, i de fleste tilfeller tror jeg i hvert fall privat at den der hverdagens glemsel produseres av elektronikkens tilstedeværelse og andre fenomener som kommer i dens kjølvann.

Det er et viktig poeng, mange eldre, spesielt, virker som de går og er redde for at de er i ferd med å bli senile, eller nesten, mens vi som regner oss som litt yngre faktisk har en del av de samme problemene fra tid til annen eller ofte. Jeg tror også det er et relevant poeng når man diskuterer årsaker og behandling av alvorlig, “normal” demens, hvor nå grensene måtte gå for distraksjon og demens.

I krig og kjærlighet er alt lov, sa man en gang, det finnes alltid spesialtilfeller, og venner imellom spiller jo kjennskap til vaner gjerne en større rolle enn regler, men som hovedregel, som sagt, tenker jeg det er fornuftig at man svarer en eller annen gang, når noen tar kontakt.

2. Det virker som om det også er i ferd med å bli sånn at mange ikke svarer når noen ringer, hvis vi ikke vet hvem nummeret tilhører.

Jeg synes egentlig dette også ofte er litt på kanten. Mange ringer tilbake raskt eller ikke fullt så raskt, men er det generelt nødvendig å være så redd?

Det er åpenbare unntak her også, fordi enkelte utenlandske nummere legger på regningen din uhorvelig hvis man tar telefonen, såvidt jeg har skjønt, men så vidt jeg vet er dette ikke tilfelle innenlands, som de fleste av mine egne oppringninger er fra. Noen som vet bedre får eventuelt si det.

Ringer det folk fra et sted man vet man ikke kjenner noen er det dermed legitimt å gi blaffen, er det et land man har kjentfolk blir det vanskeligere, men man kan jo sjekke med vennene som bor der hvis man lurer, etter at man har latt det ringe ut. Nummeret kommer jo gjerne opp, nettopp.

3. Dette har antagelig med vaner i forskjellige miljøer å gjøre, men jeg ser egentlig på en ubesvart oppringning som jeg ser, på samme måte som en melding på telefonsvareren når den fantes, jeg ringer tilbake for å sjekke hva det gjaldt hvis jeg ikke kunne ta telefonen når den ringte. Hvem det var finner man jo oftest ut på Gule sider.

Tilgjengelighet er selvfølgelig flott, eller ille, hvordan man nå ser det, men rent praktisk kan man jo være på do, opptatt i et møte eller holde på med andre ting…som gjør at man ikke får tatt telefonen akkurat da.

At man velger det bort fordi man er sliten eller av andre private grunner mener jeg også vi får leve med, tross alt må antall henvendelser vi må håndtere ha gått temmelig mye opp, sammenlignet med pre-elektronikk-tid. Hva det skyldes at man ikke tar telefonen synes jeg egentlig også får være en privatsak hvis man vil, eller opp til egen vurdering, det har alltid eksistert sympatier og antipatier privat og profesjonelt, og også måter å håndtere det på. At man får noen nye situasjoner og vaner er vel tross alt ikke til å unngå.

4. Nok en gang er denne laget ut fra min verden, men tekstmeldinger brukes til litt mer “akutte” ting enn Facebook-meldinger eller e-post, og forventes gjerne besvart mye raskere enn de to andre, stort sett tror jeg det er sånn i min verden, i hvert fall.

Det samme gjelder Whatsapp, Facetime og de andre dingsene som formidler videosamtaler. De må vel rett og slett besvares eller ikke, med en gang, mens en melding i en innboks kan tas når det passer.

Man kan chatte på Facebook, eller man kan se på det som en melding som kan tas når det passer. Jeg er vel ikke helt stabil akkurat her når det gjelder svartid, det kommer an på hva det er snakk om.

Uansett vil jeg tenke at man må tilpasse tidspunktet for vanlige telefonsamtaler eller tekstmeldinger etter kjennskap til vanene hos de man tar kontakt med og hvor godt man kjenner dem. E-post må vel ut fra denne tankegangen kunne sendes når som helst, mens Facebook kanskje kommer i en mellomposisjon.

Noen jobber om natta, faktisk også tildels med planlegging, andre sover. Matbransjen har en annen døgnrytme enn la oss si et offentlig kontor, eller musikkbransjen, for eksempel.

Uansett må man jo også vurdere om vedkommende man tar kontakt med synes det er greit å få jobbhenvendelser i helgen og være nødt til eventuelt å tenke over det som står i en mail, selv om man sier fra at man ikke forventer et svar med en gang, eller selv om det er underforstått at man kan vente med å svare.

Det er jo heller ikke alltid man vet hvor ofte folk sjekker jobb-e-post utenom arbeidstid, hvis det finnes en fast arbeidstid, da.

Noe kjennskap til folks vaner må man vel faktisk tåle å innarbeide i sine egne rutiner, sånn er verden akkurat nå.

Jeg har også kontakter i andre verdensdeler, og man får vel bare selv vurdere hvordan man håndterer dette.

Det jeg er opptatt av er at ikke vår sosiale kommunikasjon bryter helt sammen under vekten av maskinene og robotene.

Connecting people
, ja, det er faktisk fint og det er nytt, men det kan bli rett og slett for mange kanaler, sånn at det blir nødvendig å beskytte seg.

En ting jeg ikke har noen løsning på er at en del folk foretrekker én kanal fremfor en annen, eller én fremfor alle andre, og svarer bare på tekstmelding eller Facebook, for eksempel, eller tar aldri telefonen. Når det er sånn er man bare nødt til å huske hvordan man får tak i den ene eller den andre.

Jeg tenker kanskje at dels lærer vi oss å håndtere alt sammen etter hvert, og på et eller annet tidspunkt burde også hele sulamitten roe seg litt, bli litt mere stabilt. Jeg ser allerede tendenser til at det lages nye løsninger som er poengløse fra et hvilket som helst synspunkt, sånne ting som kommer når du egentlig har fullført prosjektet ditt og de kreative mulighetene er uttømt.

Allikevel fortsetter man, og ikke alltid bare med ny grafisk design og nye farger, men ofte med forsøk på nye praktiske finurligheter som ser ut som smarte nyskapninger, men som i grunnen ikke er det.

Generelt trenger man også å utvikle en fingerspitzgefühl som inkluderer hvem man har med å gjøre og hvor viktig det man sier er. Jeg tror i grunnen presset er stort for mange, og da snakker vi i hvert fall om jobb, så det er noen ganger grunn til å tenke seg litt om før vi stresser hverandre for mye.

Klare og tydelige meldinger, både språklig og praktisk…også en fordel, selvfølgelig.

Men man må velge å tenke seg om før man snakker i større grad enn før, tidligere tok ting automatisk litt lenger tid, av praktiske og tekniske årsaker.

Behold roen og hold elektronikken på litt avstand, høres også ut som en lur strategi, selv om jeg ikke skal si jeg er der ennå.



En beskrivelse av liksom-jobbing på nettet

Vriene datamaskiner Posted on 03 Jan, 2019 16:37

En kort oppsummering: Når man sitter der er systemet og øynene innstilt på «Hva har vi her, da?», som når man blar i en bok, delvis, og som når man kikker inn i et skap eller et annet konkret sted i den virkelige verden, delvis. Begge deler skjer samtidig. Fasaden mot omverdenen sier «Ikke forstyrr, jeg konsentrerer meg, dette er viktig eller interessant». Realiteten: Man går inn på steder man ikke trenger å være, fordi man var der for 5 eller 25 minutter siden. Konsekvens: Man forteller seg selv, venner seg til, at uvesentlige ting er vesentlige. Hodet blir slitent av mange omdreininger uten resultat, kroppen av å sitte stille.



Et forsøk på brukergrensenitt i virkelighetens verden

Vriene datamaskiner Posted on 15 Oct, 2018 02:31

Hvordan lager vi grensene for vår forståelse av verden rundt oss?

Hvordan lager vi i det hele tatt forståelsen? På hvilke måter griper vi virkeligheten? Hvor store er forskjellene?

Store filosofiske spørsmål. De kan selvfølgelig ikke besvares på noen fornuftig måte kort i en bloggartikkel.

Men jeg er ute etter noen forskjeller i dette, som er spesielt aktuelle i dag. Her er det datarevolusjonen som er mitt utgangspunkt, men diskusjonene om alternative virkeligheter er et minst like aktuelt tema.

Hvordan setter folk grenser for fenomener eller ting som treffer dem, privat eller fra andre steder? Jeg selv?

Mange har ikke et veldig bevisst forhold til hva de tenker, hvilket system de befinner seg i. Men alle har et eller annet verdensbilde, enten det er sånn eller sånn, og enten det er bevisst eller ikke, og enten det er tenkt ut i stor grad på egen hånd eller støtter seg i stor grad på det andre har tenkt.

For folk med akademisk utdanning er det normalt å snakke om hva man har lest og hva det betyr for en. Å ha en personlig filosofisk posisjon er vel heller ikke noen ulempe, hvis man har kommet så langt.

For folk i andre yrker finnes det andre måter å tenke på, ikke minst rent praktiske tenkemåter – hvordan oppnår man det ene eller det andre. Det er ikke en uvanlig “posisjon” å begynne med at mennesket må ha mat for å overleve, i neste omgang kanskje penger, og som punkt to da naturlig…hvordan skaffer man seg det.

Jeg tør ikke si så mye mer om hva som er vanlige veier videre blant såkalte “praktikere”.

De er vel også ofte blandet med andre sannheter som er tilflytt, også fra akademiske kilder.

Alle har visse faste forestillinger, visse løsere. Noen virker som om de har ett enkelt system som ikke kan endres, at de på visse punkter aldri skifter oppfatning.

Men man skal være forsiktig med å dra for raske konklusjoner.

Jeg tror i hvert fall alle kan ha sånne punkter. Som jeg pleier å si, det kan variere sterkt om man har grunn til å være sta eller ikke. Noen ganger er det hangups, andre ganger grunnfjell man kommer borti.

Som halvstudert røver på et område er følsomheten ofte større overfor finter og latterliggjøring av det man holder for å være hellige sannheter. Det kan jo godt hende de sannhetene er nokså hellige, at man ikke burde gi dem fra seg, men med en eksamen i lomma og samtaler med andre proffer i et felt er det lettere å være selvsikker og både blåse av tull, og ta til seg til og med grovt eller dårlig utformete poenger – som justeringer av de samme sannhetene. Det er lettere å diskutere med folk utenfor faget når man er trygg på det.

Er man virkelig ustudert, men talentfull, kan selvtilliten noen ganger være på et så lavt nivå at man ikke tør å ytre seg, og det man måtte ha av interessante synspunkter kommer heller ikke frem. Respekten – spesielt for eksamenspapirene eller tittelen – kan være så stor at man utsletter sin egen forstand når man møter dem. Folk som har en sånn innstilling vil ofte ha virkelig vanskelig for å komme til orde på en fornuftig måte.

Har man fått for mye ros av ukyndige folk opp igjennom livet kan man jo også ha alt for stor selvtillit, som ikke er basert på veldig store kunnskaper, selv om man tror det selv. Jeg tror dessverre en del politikere i dag er i denne posisjonen.

Alt for mange av oss har også alt for stor respekt for de politiske titlene, til og med en stortingsrepresentant hadde i min bevissthet en høy status og avstedkom alt for stor respekt, inntil jeg kom systemet litt tettere på og snakket med en, litt grundig, en gang. De som sitter på Stortinget er virkelig et tverrsnitt av folket, jeg tror med en overvekt av folkelighet, ikke akademia. Jeg var i hvert fall ikke imponert over kunnskapene etterpå, den respekten forsvant.

Derimot var jeg forsåvidt ikke så sjokkert over vanlige holdninger, som politikere jo kritiseres for jevnlig eller konstant. Alt for mange dømmer folk i offentligheten etter hva de tror er gode og dårlige mennesker, og tror de kan bedømme det ut fra det vi ser av politikere i media.

For noen går det kanskje, men er man vokst opp i en profesjonell kultur vil det man viser frem offentlig i stor grad være formet av den rollen man har akkurat da, den jobben. Det vil jeg ikke nødvendigvis kalle uærlighet, men det blir ofte misforstått av folk som ikke har kjennskap til den typen rolledeling. For dem er et menneske et menneske, ferdig med den saken, og det er en type betraktning som i grunnen skaper mye problemer, den er alt for enkel.

En annen ting er at det for tiden etterspørres alt for mye formell kompetanse, i forhold til reell. Jeg har hørt sagt, i oppveksten, tror jeg det var, at Norge var litt sånn tidligere også, sammenlignet da kanskje med andre europeiske land, at vi så for mye på hva folk hadde avlagt eksamen i og hadde for liten evne til å vurdere hva slags kunnskaper de reelt hadde.

Jeg tror gjerne det kan stemme.

Det at alle har hatt lik rett til å snakke må ha vært en fordel for oss på mange måter, men har blitt et problem i dag, etter min mening ikke minst fordi amatørismen – som alltid har vært der, eller i alle fall lenge – har nådd et uakseptabelt nivå.

Tidligere var det en gjengs oppfatning at man som amatør på et felt måtte ha en bevissthet om at man var nettopp det, og spesielt derfor ha et blikk på faget og fagfolk i det man befant seg i. Dette siste, selvkritiske elementet er for mange i dag borte, de tenker ikke over at de sier og gjør en masse rart. Det er nokså forbløffende.

Man skal selvfølgelig passe seg for å hive eventuelle barn ut med badevannet, man må jo sjekke det de sier og se om det er noe i det. Talent finnes vel hvor som helst, men å bruke det fornuftig er krevende uansett, og enda mer hvis man mangler egentlig skolering.

Badevannet kan det etter min mening være et poeng å bli kvitt.

Nettet og PC-verdenen har et sterkt preg av abstraksjon, og med lang vei til virkeligheten for meg, i hvert fall.

Forsåvidt bommer jeg kanskje ikke helt når jeg tror det er viktig å gi barna mine en forståelse av fiksjon og abstraksjon, men de trenger på en måte ikke mer erfaring enn de allerede har av den typen innpakning man finner på skjermen, den typen eller de typene fiksjon, de trenger heller mer konkret erfaring av ufiltrert virkelighet, i den grad det finnes, men i hvert fall, opplevelser av den konkrete verden.

Altså, jeg snakker om skogturer, oppvask for hånd, å løse nye og ukjente praktiske problemer og å bruke kroppen på litt uplanlagte måter – alt for å skape kontakt med den virkeligheten som datakraften brukes for alt den er verdt til å fjerne fra oss.

Jeg var borti en konduktør på toget som uten å si det direkte sa at det ville jo være komisk å måtte åpne et vindu for å få ned sommertemperaturen – seriøst, vi hadde jo et ventilasjonsanlegg, og det burde jo ærlig talt fungere.

Kunstopplevelser og vitenskap som er ordentlig i kontakt med virkeligheten er jo også nyttig for enhver, ikke minst når man vokser opp, fordi de gir deg et grunnlag og en kontakt med deg selv. I beste fall får sånne ting deg til å stole på deg selv og dine egne vurderinger, og vil kunne utvikle evnen til å skille skitt og kanel i andres utsagn og utspill, fordi du selv har kontakt med deg selv og ikke velter ved første dytt.

Her finnes det egentlig mye godt stoff i folkelig kultur, mye tilstedeværelse, ærlighet og klare meldinger som kan være meget nyttige for hvem som helst, men den er ofte ikke relatert til utdannet kultur, i hvert fall ikke den delen av den folkelige kulturen som er mest synlig i dag.

En av kunstens evner, hvis man kan si det sånn, er nettopp å kunne gi deg en følelse av deg selv eller svare deg på spørsmålet “hvem er jeg”? – eller også til og med “hva skal jeg gjøre?” og ikke bare en gang for alle, selv om skjellsettende opplevelser finnes, men også “snakke” om nye ting, etter hvert som livet skrider eller løper fremover.

Tiden, samtiden, utvikler seg i hurtigtogsfart akkurat nå, og man utvikler seg jo selv også, enten man styrer det eller bare tar ting som de kommer. Barna dine forandrer seg. Vennene. Man har bruk for å tenke og å orientere seg.

Tilbake til nettet.

Grenseløsheten i selve nettet finnes også i den sosiale siden av saken, ved at kontakten med andre mennesker ikke er ordentlig avgrenset hvis man befinner seg i cyberspace, eller i hvert fall de gamle fysiske skillene, at mennesker faktisk ikke er der når de altså går sin vei, det er jo nesten ikke tilfelle på nettet. De kan når som helst dukke opp i det som liksom er mitt cyberspace-univers, men som egentlig begynner å ligne på sånne begreper som det kollektive ubevisste eller andre lett kaotiske og vel ikke så lett definerbare begreper, altså et felles Sargassohav hvor alles sjeler og tanker befinner seg.

Samme badekar hvor alle gjør alt mulig oppi.

Sikkerheten rundt dette jobbes det mye med, men i en virkelighet som foreløpig virker kaotisk. Å få definert fenomener som privatliv og egne grenser på nettet har både juridiske og psykologiske sider som langt fra er avklart. Den glade entusiasme som til strømmer ut fra deler av AI-feltet er heller ikke egnet til å berolige meg, for mange stemmer virker ubevisste i forhold til disse problemstillingene. Jeg liker friheten den nye virkeligheten gir, men i hvert foreløpig ikke kaoset, og heller ikke det sterile ved maskinene.

Avhengigheten er også et problem, rent praktisk fordi alt strømlinjeformes etter dataverdenens nokså egendefinerte behov. Jeg vet ikke om den strategien å gjennomdigitalisere samfunnet uten å tenke seg alt for godt om var særlig lur.

Det er i hvert fall krevende for alle, og koster oss en masse penger, blant annet på grunn av selve innkjøpene (som ikke stopper opp, heller).

Dessuten er det for tiden et problem at det knapt finnes en felles offentlighet, noe som blant annet betyr at regjeringen har kunne få igjennom en masse kontroversielle vedtak som knapt noen vet om, for eksempel nettopp innen overvåkningsfeltet. Samfunnsendringer skjer, styres, tilføres, mange ganger uten at offentligheten i praksis får vite det, blant annet på grunn av nettets beskaffenhet, sånn som det brukes idag, i hvert fall, og sånn som vi har forholdt oss til det. Kanskje begge deler må endres en god del.

At visualitet, å ordne ting etter visuelle egenskaper, er nærmere en praktisk tenkemåte enn tenkning i begreper, er også en tanke som fortjener å tenkes.

Redigert…



Proletariatets diktatur – på tide å komme til det klasseløse samfunn

Vriene datamaskiner Posted on 05 Jun, 2018 01:29

Datarevolusjonen har flere sider som er problematiske for
språket.

Den enkleste observasjonen er invasjonen av engelsk (og
forsåvidt også andre språk), som både har gitt oss en mengde engelske uttrykk
nokså direkte oversatt til norsk (å gjøre en forskjell), belyst mange måter
engelsk og norsk fungerer forskjellig (det er lenge siden man kunne se at måter
å snakke om samfunnsproblemer ble kopiert inn i norske aviser, fordi man ikke
hadde norske språklige vaner til å behandle de samme fenomenene).

Man kunne komme til å tenke at norsk var fattigere på
abstrakte begreper enn engelsk. Det er mulig det er tilfelle. Men når vi
diskuterer hvordan offentligheten fungerer får vi også trekke fra litt for den
demokratiske tendensen som også har eksistert her i nokså stor grad, at mange
har ønsket å utelukke færrest mulig fra diskusjonene og brukt språket til å få det til. Jeg har alltid syntes at krigen
mot substantivene fra Finn-Erik Vinje var å gå for langt, fordi tenkning i og
om begreper er litt håpløst uten substantiver, men at man bruker flere og enklere
ord for å forklare fenomenene behøver
ikke bety at de forsvinner eller forflates.

Hvis man skriver om fenomener som om de opptrådte for første
gang, forklarer dem helt, gir det også forsåvidt en god forståelse i seg selv, så
det er ikke noen dårlig idé, men referansene til andre lands diskusjoner om de
samme tingene kan bli borte hvis man ikke poengterer dem, eller referanser til
faglige diskusjoner.

Det vi trenger når det gjelder “oss i verden” akkurat nå, er vel en balanse mellom
nettopp evne til å formidle innenlands, og et øye ut i verden, et forhold til
det som diskuteres på engelsk og andre språk. Jeg tenker det har vært nyttig
for oss å åpne opp, en prosess som ikke er ferdig, og samtidig er det ikke
uproblematisk. Horisonten tidligere var snevrere, og vi er alle egentlig nødt til å fordøye alt som kommer inn over oss.

Man bør etter min mening passe seg for å innta den typiske
norske holdningen å være underdanig andres akademiske tenkning og bruke det
vanlige registeret av nedvurdering av oss selv, og heller bruke det vi har der
det har kvaliteter, og ganske enkelt tilsvarende med utenlandske kilder til
kunnskap. Man får stole på sin egen vurderingsevne, la det stå til og la
kommentarer være mulig.

En annen irriterende ting er spredning av dårlig språk og
direkte feil, men der har det også skjedd en opprydningsdugnad på nettet, for
eksempel når det gjelder orddelingsfeil. Jeg synes også man får være litt
forsiktig med å beskylde folk for uvitenhet hvis de ikke kan stave ordentlig
eller har et enkelt språk – vi burde ta hverandre på usaklighet eller uenighet og ikke på
formuleringsevne. Jeg håper det er mulig.

Et problem som vel fortsatt ikke er ordentlig løst er rene
misforståelser på tvers av “norske” kulturgrenser. Tabloide utsagn er
vanlig langt utenfor Dagbladets forsider, for eksempel, og språk som er
påvirket av akademisk virkelighetsoppfatning blir ikke så sjelden misforstått
av folk som ikke har kontakt med den. Begge veier tar man ofte ting for
bokstavelig, er i hvert fall én tendens, tror jeg, man tolker ting inn i sin
egen virkelighet som er kommunisert fra andre perspektiver og kanskje et helt annet liv.

Databransjens fagspråk er et problem. Alle fag har egne språk, så det i seg selv er ikke problemet, men når en bransje plutselig
industrialiserer selve den offentlige kommunikasjonen og samtidig forholder seg
nokså dårlig til det språket som eksisterte tidligere, blir det ikke enkelt å
være annerledes tenkende. At rene flipp fra gutterommet også er en del av
pakka, med tilhørende flir, er prikken over i’en. Jeg tar gjerne humor fra hvor
som helst, men spredd som en slags
virus til verdens befolkning, noen ganger skjult…det lager atskillig mere
problemer enn russestreker. Både vår kommunikasjon og tenkning påvirkes også
mye for tiden av både teknikken og måten den presenteres språklig.

Den norske delen av bransjen kan med fordel gå løs på sine
egne programmer og generelt på sin offentlige kommunikasjon i alle kanaler, for
å kunne snakke med oss, ikke overkjøre oss. Dette bør også skje internasjonalt,
men man trenger ikke vente på det. Det finnes av og til nye tendenser, for eksempel er et besøk på Apples nye “verksted” her i Oslo noen ganger en annerledes erfaring.

Det finnes miljøer og kulturer i samfunnet som oppfatter og
bruker også ord først og fremst som praktiske redskaper, konkret som praktiske
beskjeder om hvordan arbeidsoppgaver skal utføres, for eksempel. Noen ganger er
all kommunikasjon relatert til praktiske oppgaver eller en praktisk tenkemåte.

Hele systemet med “kommandoer” på skjermen kan
bygge opp under eller kanskje til og med skape en sånn måte å tenke på.

Én motsetning er abstrakte begreper
brukt til å definere og avgrense fenomener.

Det er vel ingen grunn til å oppdra hverandre til å tenke helt på
bestemte måter, enhver får gjøre som han eller hun vil, men kunnskap om hvordan
vi forstår ting kan rydde opp i misforståelser og andre kommunikasjonsproblemer.
Det er ofte en fordel at man forstår sånn noenlunde hvordan naboen tenker,
uansett hvor man befinner seg selv.

Ingen tenker på én måte alltid, men måter å tenke på lar seg allikevel definere og avgrense, så får man sjekke i hvert enkelt tilfelle hva man egentlig gjør.



Next »