Den profesjonelle amatør

Hva er grunnen til at datanerder nesten aldri har helt oversikt over det de holder på med? Man spør for eksempel om et eller annet skjer hver gang – forsvinner en fil helt hvis man sletter den, eller finnes det duplikater som blir der?

Eller hvor finnes for eksempel en oversikt over snarveier i maskinen, siden det tydeligvis har noe med saken å gjøre – det blir besvart litt i hytt og vær, og med tydelig forvirring i hodet på den jeg snakker med. Svarene grupperer seg liksom fra gang til gang, etter handling, ikke etter et system som det går an å oppfatte.

Jeg var ute etter å rydde opp i et stort og nokså rotete arkiv med filmfiler og lydfiler, og det er klart, det spiller en rolle om en fil dupliseres automatisk bestemte ganger, sånn at det tas opp dobbelt så mye plass. Jeg fikk beskjed om at det skjedde noen ganger, men ikke egentlig noen klar beskjed om når det skjedde og når ikke.

Er det et problem i skolen? Noen ungdommer jeg treffer har mange detaljkunnskaper, ofte mer enn jeg hadde på deres alder, men har de oversikt?

Det eneste stedet jeg vet om som faktisk svarer med vanlig språk, nokså regelmessig, er det Mac-“verkstedet” som ligger i Storgata her i Oslo.

Jeg får gå dit.

Jeg håper ikke de som har lest noen eller til og med alle de artiklene om dataverdenen og Internett tenker at man må bli dataingeniør for å kunne henge med, poenget var det motsatte, at ikke all “gammel” skolelærdom eller tankegang fra før dataalderen skulle forsvinne. Jeg synes det er lite heldig at alt digitaliseres, og tror ikke uten videre på at alt dermed effektiviseres eller det gjør at alt arbeid utføres bedre. 

Vanlig gangsyn trengs fortsatt, uansett hva slags midler arbeidet utføres med.

Kunst og musikk som benytter seg av digitale virkemidler eller forholder seg til dem gir oss muligheten til et nytt bilde av og et nytt forhold til dem.

For de som ikke har problemer med dataverdenen er det jo bare å fortsette å jobbe.

Når jeg sier at en datamaskin, elektronikk, i stor grad er elektrikerarbeid, er det ikke bare sleivprat.
Selvfølgelig er ting mere komplisert enn det, men innmaten av en PC eller telefon består jo blant annet av noe man prinsipielt kan se på som dingser, som man, i den grad de fantes tidligere, ville kjøpt som gjenstander – gyroskop, kompass, osv – og elektriske ledninger mellom dem. Hver «dings» i datamaskinen ser vel neppe ut som de gamle instrumentene innvendig, eller som en elektronisk variant som finnes separat, men prinsippene i hvordan de fungerer er på forskjellige måter antagelig abstrahert og delvis omformet til elektronikk, og så må det nesten være ledninger derfra og videre til andre deler av maskina, hvis vi altså snakker om en vanlig PC eller telefon. Ryker ledningen av en eller annen grunn får du i hvert fall trøbbel, setter du deg på den, mister den i vannet osv oppfører den seg jo som andre ledninger du tråkker for mye på – strømmen brytes til slutt.

Det samme prinsippet gjelder jo også når man for eksempel klør seg i hodet og lurer på om det er mulig å legge ut ting på Facebook fra mobilen hvis man ikke har med seg Mac’en – det enkle spørsmålet er jo i grunnen om det er lagt en ledning dit, og i så fall, på hvilken måte eller hvilken vei.

Det er jo mange andre hindringer på veien, ikke minst at IT-bransjen fottsatt i alt for stor grad kjører sitt eget løp når det gjelder tenkemåte og dermed utførelse av alle disse jobbene – det er enda mange problemer med å kommunisere med både dem og maskinene på tilnærmet vanlig språk, og den tenkemåten jeg lærte meg på skolen blir stadig, daglig, kræsjet av denne verdenen.

En litt irriterende og forvirrende ting er jo også at brytere som regel ikke opereres med mekanikk, som en gammeldags lysbryter, i hvert fall ikke bare, du slutter ikke kontakten direkte ved å slå på bryteren og merke konkret hva du gjør – det lille som eventuelt er igjen av mekanikk «forteller» maskina at strømmen skal sluttes eller brytes, på den måten det passer for maskina der bryteren befinner seg. Det kan ta tid, noen sekunder, kanskje, til og med, å få skrudd av eller på også fordi det som skjer er mere komplisert enn bare av/på.

Kanskje man på en måte kan oppsummere dataverdenen ved å si at hele greia er en form for elektrikerarbeid.

Jeg hadde en lampe en gang, som noen ganger virket og noen ganger ikke. Det fantes en elektriker i nærheten, og jeg spurte ham hva han trodde om den lampa. Han svarte vel noe så enkelt som “Hvor er bruddet?”

Og det er jo et generelt spørsmål man nok kommer ganske langt med i et sånt tilfelle.

En datamaskin, uansett type, består jo av ledninger og brytere, og systemer av ledninger og brytere, og i tillegg en del dingser av typen høyttalere, sensorer osv. 

Men selv om det meste er laget så mikro- eller kanskje til og med nano-smått at øyet ikke ser direkte hva det er, så passer jo også selve totallssystemet inn i en logikk med brytere: Av eller på, 0 eller 1, det er sånn eller det er ikke sånn. 

Det siste utsagnet er sikkert allerede å dra det litt langt hvis man er ute etter å beskrive elektronikkens filosofi, men det gjøres jo i hvert fall ute i samfunnet, det er en måte å tenke som er litt for vanlig også når ting ikke er fullt så enkle som det, og som jeg tror, mener, trenes litt for godt ved mye bruk av PC og andre dingser. En muntlig samtale gir for eksempel større mulighet for åpne utsagn, en chat benytter seg av skrift, som er mere bastant, på mange måter, det lukker lett diskusjonen når man er tvunget til å skrive istedenfor å snakke. 

Ingen tvil, liksom.

Jeg skiftet pæra på den lampa, og den virket greit lenge. Grunnen til at den var ustabil kan jo ha vært noe med selve pæra, det er vel nokså normalt, eller selvfølgelig kan det ha vært et problem et annet sted, en eller annen sa en gang at den spenningen man får inn i huset varierer, for eksempel avhengig av hvor langt man er fra transformatorstasjonen, og at sånt kan påvirke det du nå har av utstyr. Men ledningen syntes jo, i taket, og den så normal ut, og kontaktene hadde jeg montert selv, og mente å huske at det var ok gjort.

Nå må jeg i hvert fall skifte pære igjen. 

Jeg skjønte aldri entusiasmen rundt nettet. “Tenk om det vil finnes en “cyber-dannelse” i fremtiden, var det noen som sa, med glød i stemmen.

Noen har snakket om bøker eller trykket tekst som hierarkisk organisert.

Jeg skjønner vel egentlig fortsatt ikke hva som er problemet med en bok. Tvert imot, den er enkelt organisert, i motsetning til nettet, som på mange måter er et rot, og som lett skaper rot.

Altså, neida, jeg hadde aldri noen spesiell interesse for maskiner.

Jeg likte å tenke.

Jeg liker fortsatt å tenke.

I mellomtiden har jeg oppdaget kreativt kaos, den tilstanden som jeg er i når jeg er på scenen og spiller. Ikke så dårlig når du er godt nok forberedt.

Det finnes mange andre typer kreativ modus.

Men å spre ens eget kaos som et virus, som konditorfarge, i badekaret vi alle svømmer i…

Computernerder kommenterer av og til sånne feil som oppstår når skjermen bryter sammen og et eller annet språk dukker opp fra maskinens dyp, eller var det maskinmakerens dyp.

De synes det er morsomt, de humrer liksom for seg selv, de vet jo hva som foregår.

I motsetning til oss andre.

Det har ikke gått opp for dem at de skaper rot i verden, de blokkerer informasjon, når deres yrkesgruppe, deres fag, ikke kommuniserer ordentlig med den tradisjonen av kunnskap som finnes, særlig i den utdannede verden.

Det er ikke det samme å gjøre noe hjemme, eller på jobb i “gamle dager”, som å gjøre det i et medium alle må bruke.

Det har også andre konsekvenser…hvordan det mediet lages.

Det er mulig jeg snakker mest om humaniora.

Men selv om du klarer å lage en matematisk formel som ifølge deg selv forklarer alt i verden, skal vi slutte å snakke sammen med ord?

Selv en matematiker klarer seg ikke uten ord.

Men en datamaskin gjør det vel forsåvidt greit.

Hvis du vender deg til å fungere uten ord, i overveiende grad bare ved handlinger, ved å gjøre ting, så kan du nok klare deg.

Men samfunnet får problemer.

Refleksjon er et nøkkelbegrep.

Informasjon er det ordet informasjonsteknikerne setter på…det de behandler.

Men informasjon, fakta, vitenskapelige og andre, synspunkter, ditto, filosofi innen- og utenfor universitetene – har en historie som fortsatt pågår.

Inn på banen fyker uvitenhet, om de tingene, ikke minst, som begynner å bygge verden fra scratch.

Det finnes nye ting, men det finnes også ny påkledning på gamle ting.

Innspill er ok.

Diskusjon.

Endring, når den trengs.

Men revolusjon er jeg faktisk ikke tilhenger av.

Jeg tenker gjerne nye tanker, men hvis de påføres meg av en maskin, eller var det av andre mennesker, ubevisst, så vil jeg gjerne kunne beskytte meg.

Redigert etter publisering.

Det er to tenkemåter som kræsjer for tiden, ikke minst i det fossefallet av dataløsninger som vi står og dusjer i hver dag, men andre steder også.

To måter å få oversikt?

Den ene er «hvordan fungerer dette» eller “hva gjør jeg for å få vekk problemet”. Man kan ha ord og begreper, men ofte ikke. Jeg vet ikke om jeg helt vil kalle det oversikt siden man ofte ikke kan formulere det man kan, men det finnes jo mange veldig flinke folk som kan gjøre nær sagt hva de vil med en datamaskin, men de rygger hvis du ber dem forklare hva de gjør.

Den andre – «hva er dette» – altså, gi meg et navn på den delen av maskina vi snakker om, og en beskrivelse av hva den gjør og hvilken funksjon den har i systemet.

Min hensikt med å spørre er å danne meg et slags kart i hodet, en stabil beskrivelse av maskina og dens funksjoner.

For meg er dette den vanlige måten å forholde meg til det meste. Oversikt først, så begynner man å jobbe.

Det finnes grader av det, og det finnes for meg også unntak.

Men i og med at hele dataskjermverdenen er basert på at virkeligheten er puttet inn i et bilde, er man egentlig avhengig av å ha en felles oppfatning av hvordan virkeligheten er representert, gjengitt, på den skjermen. Man ser jo ikke hvilken logikk som ligger bak alle systemene, enten de grupperer ord, bilder eller noe annet.

Jeg ville også forvente at det fantes en oppfatning om kart over systemene i den forstand at det gikk an å finne den oppfatningen av virkeligheten som lå til grunn for den ene eller den andre løsningen på nettet.

Det at man tenker ut fra at en ting, for eksempel en bestilingskupong, for å bruke et begrep fra papirverdenen, i prinsippet, også i dataverdenen, befinner seg ett sted, sånn at selv om det går mange veier til det stedet, er ikke «beliggenheten» avhengig av hvordan man kommer seg dit.  

I dataverdenen er det mange nye tekniske muligheter som påvirker måten vi tenker på.

Det er i og for seg greit.

Men hvis man slipper taket i den «gamle» verden fullstendig, svever vi alle i lufta.

Selv om man antagelig kan se på Barcode at hele greia er tegnet og tenkt i et dataprogram, er selv et sånt bygg, som på noen måter er morsomt, fortsatt avhengig av tyngdekraften.

Forutsigbarhet i form av at man lager et nettsted eller en del av et på en måte som gjør at man kan finne igjen ting.

For å gjøre det må man kanskje ha en idé om en konkret ting eller et konkret sted, så man kan danne seg et bilde i hodet av hvor man finner de forskjellige tingene.

Noen nettsteder er laget sånn at det bare finnes én vei til visse ting. Det er ikke bare upraktisk, men skaper også…Kafka. Ting forsvinner for en.

En del systemer er så store at man mister oversikten. Man reddes ved at det er mange veier til samme mål, men hvordan man kom seg dit man skulle, er ofte glemt med en gang, så for å gjenta suksessen må man ut på leting i jungelen igjen.

Man får noen ganger følelelsen av at konstruktøren av systemet har bygget en vei hver gang man har kommet på at det kan være behov for en.

Litt som dagens politikk…

Oversikt.

Finnes det?

Det som isteden er tilfelle, er som regel at logikken er basert på «hvis du gjør sånn, så skjer det, hvis du gjør noe annet, skjer noe annet». 

 Noen ganger forsvinner ting når du slipper taket i dem.

Hvis jeg klikker på overskriften i det jeg holder på å skrive, nå er vi i WordPress, da først kommer lista over kategorier opp.

Dessuten finnes det ofte ikke noen felles mønstre, ingen standarder i det som møter oss, enhver er overlatt ansvaret for å lage sin egen, praktiske verden som man skal navigere i som skribent, for eksempel. Det som går an i ett program er umulig i et annet. Og det har ikke bare med datakapasitet å gjøre, at man ikke har plass til den ene eller den andre funksjonen, tenkemåten er forskjellig over…om ikke hele fjøla, så ofte.

En bil er en sammensatt ting.

Det var et poeng jeg fikk av en bilselger, en interessant fyr, han forklarte oss litt om hvordan den verdenen var, vi var vel opptatt av noen feilmeldinger på det elektriske anlegget på en bil vi hadde kjøpt.

Poenget var at den ene komponenten påvirker den andre, at den totale funksjonen, hvis man skal si det sånn, ikke er så enkel å få til, og det gjør ikke så enkelt å lokalisere feil bestandig.

Det er jo greit. Man gjør prioriteringer også, når man konstruerer den, sånn at én bil er opplagt best til bykjøring, og i en annen sitter man behagelig og duver i 100 på motorveien, men har litt mere problemer med lukeparkering og smågater.

Et dataprogram er også sånn.

Men et dataprogram synes ikke.

Det som synes er det man holder på med, systemet er gjemt. 

Så om man sitter i en skurtresker eller på en moped, det vet man jo ikke.

Man merker noe når man begynner å gjøre noe.

Men hva?

Konstruktørene, de som lager løsningene for oss alle, sier heller ikke fra hvordan ting fungerer, det forventes at man lærer det, rett og slett ved prøving og feiling.

Dessuten forandres systemene uten at jeg har kontroll over det, plutselig har jeg fått en slåmaskin i garasjen enten jeg vil eller ikke, selv om den mopeden som var der først egentlig fungerte bedre. Jeg hadde jo vent meg til den og følte egentlig ikke behov for noe mer. Men den virker plutselig ikke lenger, selv om den visstnok finnes der inne. 

Juridisk sett…jeg vet ikke om man bare kan ta fra meg noe jeg har kjøpt, men tydeligvis kan man gjøre programmer ubrukelige, selv om jeg altså har betalt for dem en gang. Ok, eventuelt fått dem på kjøpet med maskina, men allikevel.

Jada, det er mange nye fine muligheter, jeg kan sitte hjemme og publisere hva det skal være på egen blogg osv.

Men systemet er et rot, mye av dataverdenen er et rot.

Det skaper kaos i tenkemåten i samfunnet også.

Vi er alle, daglig, utsatt for et fagspråk som påvirker oss snart hvert minutt på døgnet.

Ja, nettopp, dataverdenens språk.

En fagmann eller -kvinne vil selvfølgelig si at det er mange språk.

Det kan godt hende.

Men for meg er det nå én dings som ligger i fanget på meg, og som snakker til meg alt for mange timer i døgnet.

Den gjør at jeg må snakke til den, via den, på bestemte måter.

Istedenfor å kjøre sine egne kjepphester burde dataverdenen begynne å kommunisere med resten av verden.

Ikke minst den utdannede delen, språket i den verdenen eller de verdnene. 

Men også hverdagsspråket trenger en sterkere posisjon enn det har akkurat nå, og en bedre posisjon i dataverdenens språk.

Vi er nødt til å bygge en ordentlig bro fra “hverdagsspråkene”, journalistisk, i gata, hjemme, og de forskjellige fagspråkene fra universitetet og høgskoler, til fagspråket til dataverdenen, i den grad vi møter det eller er nødt til å forholde oss til det.

Vi må også diskutere tenkemåten, som ofte er gjemt, enten i det fagspråket, eller i handlinger og tenkemåter som ligger bak og egentlig praktiske løsninger som vi alle er nødt til å bruke.

Vi påvirkes av det når vi bruker maskina til alt mulig.

Å se bort fra dette er å legge oss inn under én tenkemåte, å ensrette oss på, tja, en ny måte.

Det er jo i ferd med å skje.

På hvilken måte?

Vi som ikke er datafolk må stille de dumme spørsmålene, så vi får en kommunikasjon, en dialog mellom den verdenen og vår.

Så finner vi det ut.

Det må etableres en balanse mellom dens språk og verden og det som er utenfor.

Alt for mange ting tas for gitt idag, det preger til og med politikken i stor grad.

Dataspråk som vel alle er basert på matematikk, og som organiserer nettsidene og dokumentene som vi hele tiden leser – hvordan preger de oss?

Det at de såkalte løsningene hele tiden skifter.

Det er i spinn en svær praktisk kreativitet, man kan gjerne kalle den ingeniør-aktig, eller bare praktisk, som tyter inn i alle andre fag.

Det skaper ustabilitet i tenkningen.

Ord som er i et fagspråk…

Et fagspråk er ikke ment å skulle forstås 100% av utenforstående, fordi kunnskapen i ethvert fag er såpass spesialisert at det krever – et eget språk.

Men å dytte det på oss andre i den grad, uten ordentlig forklaring, er ikke ok. Man oppfører seg litt som en kulturell invasjonshær.

Ord fra det vanlige språket skifter plutselig betydning, og de som bruker dem på en ny måte er noen ganger overlegne i forhold til de som ikke skjønner hva de mener.

Sorry, ikke alltid, men massen av påvirkning gjør meg krakilsk.

Det er i og for seg også normalt i et fagspråk at vanlige ord har andre betydninger, men det er ikke normalt at man heller dem i en sil som i prinsippet lekker over alle mennesker på jorden.

Hånlatteren fra de som mener de kan denne verdenen, men som ikke er i stand til å snakke om den med vanlige ord. 

Eller som faktisk ikke alltid kan den så godt.

Det trengs en opprydning i språket på alle flater vi kommer i kontakt med via skjermen,  alle programmer og dingser, en opprydning som ikke burde gjøres uten medvirkning av…antagelig språklærere. Jeg frykter allerede den prosessen, fordi språklige tradisjoner også er under press, delvis av disse grunnene, nettet og dets påvirkningskraft, delvis av andre grunner. 

Men det bør faktisk gjøres en sånn opprydning sånn at språket i programmene kommuniserer med det vi oppfatter som allmene uttrykk, et felles språk. 

Hva er en dialogboks? Kan noen med litt manglende datakunnskaper forstå det ut fra vanlig språk?

Kan vi få et ryddig forhold til begreper, sånn at en helpdesk svarer med ord som forklarer hva ting er, ikke bare forklarer deg hva du skal gjøre i et system de selv ikke har oversikt over?

I hvilken grad er det vi ser på skjermen bilder, altså organisert etter visuelle prinsipper? 

I vitenskapene lærer man en hel del andre måter å tenke på.

Noen datafolk snakker om å bruke datamaskinen omtrent som jeg snakker om å spille når jeg har pianoelever. De bruker det bildet – som å spille, man skal få ting ut gjennom fingrene osv., det skal være flyt.

Jeg har ingenting imot at folk tenker sånn, annerledes, kan man jo si, litt på skeiva eller rart, jeg tror sikkert jeg har talenter selv som kommer ut på odde måter, litt annerledes enn talentet egentlig skulle tilsi.

Det i seg selv trenger ikke være et problem.

Men når det gjelder generasjoner av barn, og når det gjelder mange, da burde vi diskutere. Mindre normal fysisk aktivitet hos barn er vel allerede et tema, og det at alle ting, for barn ogs fysiske, skal innom de abstraksjonene som finnes på skjermen, det burde være temaer for diskusjon. 

Det er det jo allerede, men ikke overalt, og kanskje ikke i datamiljøene?

Man må selvfølgelig også ta høyde for at neste generasjon fikser ting bedre enn oss og med færre problemer. Man kan godt finne på på lage løsninger som ser bra ut fra et utsiktspunkt i alder 55 som overhode ikke løser de problemene man har når man er 15 på samme tidspunkt.

Barn finner nesten alltid en løsning hvis det finnes en mulighet for det.

Men det behøver ikke, i en stor befolkning, bety at problemene vi tror er der, overhode ikke er der. Spørsmålet er mere hvordan, og i hvilken grad.

En fare i dag, politisk, ikke minst, er ikke bare jumping to conclusions, men jumping to action. 

Noen har i en del situasjoner ingen avstand mellom tanke og handling, som i seg selv kan være en farlig ting.

Det siste er i og for seg også noe som er innebygget i datamaskinens funksjonsmåte, kanskje særlig sånn som den fremstår idag, og det blir problematisk særlig når det knyttes prestisje til å levere raske svar, helst før du har rukket å stille hele spørsmålet.

En språklig og tankemessig kombinasjon, et møtested, det er det jeg er ute etter. Skjermen er allerede et sånt møtested i praksis, det kan ikke være preget bare av de som lager den.

Et viktig tema i dagens…Internett-situasjon er selvfølgelig algoritmer som brukes, hvilke de er. De styrer jo våre tanker i bestemte retninger, og holdes vel stort sett hemmelig. 

Men en annen ting som også er temmelig viktig, er hvordan selve grupperingen skjer på skjermen. En informatiker vil antagelig kunne gi et ordentlig svar på et sånt spørsmål, men altså, tingen er, er det mengdelære som er det sentrale begrepet eller metoden, eller hva er egentlig grunnstrukturen eller grunnprinsippet i denne måten å fremstille eller omforme en tekst eller en annen type informasjon? Programmering og organisering av data på de måtene som gjøres i dag er basert på matematikk i stor grad, og går jo blant annet ut på å organisere tekster og annen informasjon enklest mulig. Men enklest etter hvilke prinsipper?

Normalt, og i “gamle dager” (det er jo ikke spesielt lenge siden) ville hver av oss fått lov til å forme begrepene selv mens vi skrev.

Det er ikke i samme grad tilfelle i dag, og kanskje en av de viktigste grunnene til at jeg reagerer på dataverdenen, fordi vi presses inn i bestemte tanke- og handlingsmønstre ved å bruke en datamaskin til praktisk talt alt skrivearbeide, lesing og annet.

At jeg er paranoid betyr ikke nødvendigvis at ingen er etter meg… 😀