Vi er alle, daglig, utsatt for et fagspråk som påvirker oss snart hvert minutt på døgnet.
Ja, nettopp, dataverdenens språk.
En fagmann eller -kvinne vil selvfølgelig si at det er mange språk.
Det kan godt hende.
Men for meg er det nå én dings som ligger i fanget på meg, og som snakker til meg alt for mange timer i døgnet.
Den gjør at jeg må snakke til den, via den, på bestemte måter.
Istedenfor å kjøre sine egne kjepphester burde dataverdenen begynne å kommunisere med resten av verden.
Ikke minst den utdannede delen, språket i den verdenen eller de verdnene.
Men også hverdagsspråket trenger en sterkere posisjon enn det har akkurat nå, og en bedre posisjon i dataverdenens språk.
Vi er nødt til å bygge en ordentlig bro fra “hverdagsspråkene”, journalistisk, i gata, hjemme, og de forskjellige fagspråkene fra universitetet og høgskoler, til fagspråket til dataverdenen, i den grad vi møter det eller er nødt til å forholde oss til det.
Vi må også diskutere tenkemåten, som ofte er gjemt, enten i det fagspråket, eller i handlinger og tenkemåter som ligger bak og egentlig praktiske løsninger som vi alle er nødt til å bruke.
Vi påvirkes av det når vi bruker maskina til alt mulig.
Å se bort fra dette er å legge oss inn under én tenkemåte, å ensrette oss på, tja, en ny måte.
Det er jo i ferd med å skje.
På hvilken måte?
Vi som ikke er datafolk må stille de dumme spørsmålene, så vi får en kommunikasjon, en dialog mellom den verdenen og vår.
Så finner vi det ut.
Det må etableres en balanse mellom dens språk og verden og det som er utenfor.
Alt for mange ting tas for gitt idag, det preger til og med politikken i stor grad.
Dataspråk som vel alle er basert på matematikk, og som organiserer nettsidene og dokumentene som vi hele tiden leser – hvordan preger de oss?
Det at de såkalte løsningene hele tiden skifter.
Det er i spinn en svær praktisk kreativitet, man kan gjerne kalle den ingeniør-aktig, eller bare praktisk, som tyter inn i alle andre fag.
Det skaper ustabilitet i tenkningen.
Ord som er i et fagspråk…
Et fagspråk er ikke ment å skulle forstås 100% av utenforstående, fordi kunnskapen i ethvert fag er såpass spesialisert at det krever – et eget språk.
Men å dytte det på oss andre i den grad, uten ordentlig forklaring, er ikke ok. Man oppfører seg litt som en kulturell invasjonshær.
Ord fra det vanlige språket skifter plutselig betydning, og de som bruker dem på en ny måte er noen ganger overlegne i forhold til de som ikke skjønner hva de mener.
Sorry, ikke alltid, men massen av påvirkning gjør meg krakilsk.
Det er i og for seg også normalt i et fagspråk at vanlige ord har andre betydninger, men det er ikke normalt at man heller dem i en sil som i prinsippet lekker over alle mennesker på jorden.
Hånlatteren fra de som mener de kan denne verdenen, men som ikke er i stand til å snakke om den med vanlige ord.
Eller som faktisk ikke alltid kan den så godt.
Det trengs en opprydning i språket på alle flater vi kommer i kontakt med via skjermen, alle programmer og dingser, en opprydning som ikke burde gjøres uten medvirkning av…antagelig språklærere. Jeg frykter allerede den prosessen, fordi språklige tradisjoner også er under press, delvis av disse grunnene, nettet og dets påvirkningskraft, delvis av andre grunner.
Men det bør faktisk gjøres en sånn opprydning sånn at språket i programmene kommuniserer med det vi oppfatter som allmene uttrykk, et felles språk.
Hva er en dialogboks? Kan noen med litt manglende datakunnskaper forstå det ut fra vanlig språk?
Kan vi få et ryddig forhold til begreper, sånn at en helpdesk svarer med ord som forklarer hva ting er, ikke bare forklarer deg hva du skal gjøre i et system de selv ikke har oversikt over?
I hvilken grad er det vi ser på skjermen bilder, altså organisert etter visuelle prinsipper?
I vitenskapene lærer man en hel del andre måter å tenke på.
Noen datafolk snakker om å bruke datamaskinen omtrent som jeg snakker om å spille når jeg har pianoelever. De bruker det bildet – som å spille, man skal få ting ut gjennom fingrene osv., det skal være flyt.
Jeg har ingenting imot at folk tenker sånn, annerledes, kan man jo si, litt på skeiva eller rart, jeg tror sikkert jeg har talenter selv som kommer ut på odde måter, litt annerledes enn talentet egentlig skulle tilsi.
Det i seg selv trenger ikke være et problem.
Men når det gjelder generasjoner av barn, og når det gjelder mange, da burde vi diskutere. Mindre normal fysisk aktivitet hos barn er vel allerede et tema, og det at alle ting, for barn ogs fysiske, skal innom de abstraksjonene som finnes på skjermen, det burde være temaer for diskusjon.
Det er det jo allerede, men ikke overalt, og kanskje ikke i datamiljøene?
Man må selvfølgelig også ta høyde for at neste generasjon fikser ting bedre enn oss og med færre problemer. Man kan godt finne på på lage løsninger som ser bra ut fra et utsiktspunkt i alder 55 som overhode ikke løser de problemene man har når man er 15 på samme tidspunkt.
Barn finner nesten alltid en løsning hvis det finnes en mulighet for det.
Men det behøver ikke, i en stor befolkning, bety at problemene vi tror er der, overhode ikke er der. Spørsmålet er mere hvordan, og i hvilken grad.
En fare i dag, politisk, ikke minst, er ikke bare jumping to conclusions, men jumping to action.
Noen har i en del situasjoner ingen avstand mellom tanke og handling, som i seg selv kan være en farlig ting.
Det siste er i og for seg også noe som er innebygget i datamaskinens funksjonsmåte, kanskje særlig sånn som den fremstår idag, og det blir problematisk særlig når det knyttes prestisje til å levere raske svar, helst før du har rukket å stille hele spørsmålet.
En språklig og tankemessig kombinasjon, et møtested, det er det jeg er ute etter. Skjermen er allerede et sånt møtested i praksis, det kan ikke være preget bare av de som lager den.