«Alle» har vært opptatt av frihet, lenge, og de positive sidene av det er selvfølgelig bra, man kan gjøre mere hva man vil.
Men et menneske inneholder dessverre ikke bare hyggelige ting, og akkurat nå er det grunn til å si noe, det er vold i gang mange steder, jeg tror noe av grunnen er - frihet. Det er greit å være uenige, men krig er kollaps.
Noen vil tilbake til gamle dager, men løsningen på kulturproblemene, det som har med levemåte å gjøre, er å finne fram til ny kultur som kombinerer gammelt og nytt, eller som aksepterer hverandre.
Grønland, Oslo.
Høyres strategi akkurat nå ser ut til å være å prøve å lage historien om alt det bra Erna Solberg gjorde i 8 år som statsminister.
Jeg for min del føler det er viktig å skrelle vekk markedsføringen og finne ut hva Høyre og Fremskrittspartiet egentlig har gjort med og i statsapparatet og det offentlige systemet i disse årene.
Ny bok om kommunikasjon. “Kommunikasjon – ditt mektigste verktøy”.
Reklame for den sier:
“Når du begynner å fokusere på hva du vil oppnå, istedenfor på hva du skal si, begynner du å kommunisere”.
Fascinerende hvor lett det noen ganger er å se samfunnsproblemene. Her ligger nøkkelen til å forstå en god del av den forvirringen som finnes i politikken idag. Hvis man bare vil ha makt, blir innholdet i det man sier fort litt tilfeldig, og like fort nokså irrelevant for andre enn deg selv eller andre enn de som er ute i samme ærend – å slåss for seg selv, ikke å finne ut hva som er sant eller riktig og så slåss for det.
Jeg vet ikke hvor mange ledere i næringslivet som synes det er greit…bare å slåss, man snakker sikkert mere om det, eller det oppfattes mere av det snakket enn det som er realiteten. Det produseres tross alt noe, og ikke bare penger, heller, men det var det med forholdet mellom de tingene. Tross alt er det ikke penger vi spiser, selv om vi selvsagt trenger det. Selvsagt…
Jeg traff noen eiere av et stort firma en gang, gründere, var de vel, ikke norske, og de var kulere enn nordmenn vanligvis er, jeg fikk virkelig masse kred fordi jeg var musiker, de syntes selv de “bare var på jobb”. Jeg protesterte fordi jeg syntes prosjektet deres var morsomt, jeg syntes ikke de trengte å være hverken så ydmyke eller så lite bevisst på at det fantes et nedslagsfelt og en virkning av det de drev med. Jeg sa vel ikke alt det, men jeg tenkte det nok, i hvert fall etterpå. Jeg ble sikkert litt overbeskjeden også siden jeg faktisk fikk skikkelig hyggelig oppmerksomhet.
Hvis man tror eller mener man bare er på jobb selv om man jobber i eller til og med eier en svær bedrift, bagatelliserer man også de samfunnsmessige effektene av det man gjør, både de positive og de negative. Begge finnes vel som regel, i stort eller lite eller moderat monn.
Men hvis man følger dette reklameslagordet 100%…forkludrer man lett en diskusjon. Politikk og mange andre arenaer handler i praksis også om makt, det er greit, men kunnskap og vitenskap gjør det ikke i seg selv.
Og politikk burde ikke være det samme som næringsvirksomhet.
Jo mere man slåss, hvis man vet litt for lite, desto større problemer risikerer man jo å lage.
Jeg skaper antagelig også problemer…for folk som slåss for mye.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Overlevelse kan også være et reelt problem.
Men politikk skulle heller ikke være bare egoisme.
Også næringsvirksomhet har andre sider.
Fremskrittspartiets politiske form i et nøtteskall er vel dette, og etter hvert formen til alt for mye av politikken og samfunnslivet, fordi de er alt for harde og alt for påståelige, de skifter rett og slett normalt ikke mening.
Ord er for dem, når det er sånn, knyttnever, ikke redskaper til å forstå, men til å slåss med eller fortelle andre hva de skal gjøre, eller de mottas fra oven, fra sjefen, så man selv vet hva man skal…gjøre. Ville man ikke visst det ellers?
Jeg gjorde bare akkurat det Erna ville.
Kommandoer, som i dataverdenen.
Og som sagt, realitetene i dette blir skikkelig krasse først når noe er havnet skikkelig…på spissen.
Men der befinner det seg jo en del ting akkurat nå.
Jeg har ikke lest boka, det kan godt hende den er smartere enn det jeg snakker om. Men reklameslagordet sier en hel del.
Forlag Hegnar Bok.
PS
Det er klart, sånn hardhet som ligger i bunnen for mange, for FrP, oppstår gjerne fordi ingen hører på deg. Så jeg burde ikke skrive sånt som dette.
…på vår bekostning, om nødvendig.
Hver mann må slåss for seg selv, det er vel bottom line i den kjipeste enden av dagens populistiske holdninger.
Både Fremskrittspartiet og Høyre har fremstått som en god porsjon kyniske når det gjelder penger, generelt, det de har sagt i media, og det kan jo se ut som om de har fått inn holdningen i det offentlige systemet. I hvilken grad vet jeg absolutt ikke.
Men altså, dette må være installert under Solberg, og for meg gjenstår det fortsatt å finne ut generelt hva som skyldes nye regler, hva som skyldes instruering fra ministeren eller departementet etter mønster av Anders Anundsen (hva det er, egentlig, har heller ikke helt nådd offentligheten) – og hva som skyldes nye holdninger i det offentlige apparatet, som kan skyldes ansettelser med folk med en annen bakgrunn enn tidligere, les næringslivet, eller en generell holdningsendring i systemet – eller i samfunnet.
Det er en del muligheter, og det er klart, historien om NAV må jo omfatte historier som er ok, også, jeg har selv støtt på både relativ kjiphet og det stikk motsatte, stor hjelpsomhet og vennlighet og god oversikt. Jeg vet ikke tallmessig eller på annen måte fordelingen mellom de gode og de dårlige historiene.
https://www.aftenposten.no/norge/i/mBKed4/nyhetsstudio-siste-nytt?pinnedEntry=51955
Holdningen til utdanning fra Solberg-regjeringen virket i hvert fall på dette punktet firkantet og ikke lur. Strenge krav til papirer ser kanskje bra ut…på papiret, for noen.
Regjeringen fremsto generelt ikke som så veldig godt utdannet selv. Høyrestatsrådene hadde gjennomgående markedsføringsutdanning, og FrPerne var overveiende praktikere.
Alt av bakgrunn har fungert ok før, tror jeg, men når man har et par-tre revolusjoner på forskjellige store felt med seg i bagasjen, følte og føler jeg meg ikke like trygg.
Overbalanse i manges kompetanse i retning salg har vært temmelig tydelig.
Det fantes nok et ærlig ønske om å »ta Norge inn i kunnskapssamfunnet», som ett av slagordene var, men hva som egentlig har vært resultatene når det gjelder dette vet jeg ikke. Jeg gjetter i hvert fall på at en god del justeringer blir nødvendig.
Mange av Fremskrittspartiets politiske holdninger og utspill i hele partiets levetid har tildels vært både dumme og grove, i beste fall må mange av deres standpunkter kappes ganske grundig til for å kunne brukes til noe. I tillegg er det vanskelig å håndtere folk som omtrent ikke vet hva det vil si å skifte mening. Å høre Anders Anundsen…snakke om læring, vel i debatten om asylbarna, tror jeg, var en opplevelse for en lærer.
I dag har partiet snudd 180 grader i en del saker, etter hvert som i hvert fall en del tillitsvalgte og medlemmer har oppdaget noen praktiske konsekvenser av saker de har presset fram.
Høyre har enten godtatt oppleggene, stilltiende, eller også vært aktive pådrivere.
Og hva skjedde egentlig med den typisk norske askeladd-evnen til å improvisere og få til ting? En kombinasjon av den måten å tenke på og jobbe, og et generelt høyere utdanningsnivå – der ligger i hvert fall en viktig utfordring, tror jeg. Hele det petimeterrregimet som er vokst frem i administrasjon er jo på mange måter det motsatte av praktiske løsninger, det finnes blant annet mye ny manglende evne til å skille viktig fra uviktig, og nye blandinger av konkret og abstrakt som fungerer dårlig.
Redigert etter publisering.
Jeg snakket med en som er født rett etter krigen, og hun sa at mange på hennes alder hadde mareritt på grunn av ting som ble fortalt fra krigen.
Jeg regner med hun mente som barn…men tatt i betraktning hvor uvanlig terapi av forskjellige slag har vært i den generasjonen og i den tiden, kan vi snakke om mange nokså ubearbeidede traumer, som også, får man regne med, er et bakteppe for hele samfunnsdebatten, for de som er så gamle, spesielt, deres reaksjoner og tenkemåte.
Arbeidslinja…ordet lukter for meg av totalitær ideologi, om det er på venstre eller høyre side inspirasjonen kommer fra skal være usagt, men det er vel den tradisjonelt konservative siden av politikken som har kjørt det fram. Konservatisme finnes jo i mange partier.
Store norske leksikon, i en lang og jeg tror interessant artikkel om moderne norsk historie, sier at den er skal vi si definert…som “lønnsarbeidets ubetingede verdi” og at full sysselsetting må være målet for politikken (min utheving).
Det skjer noen ganger noe rart med enkle tanker når de når hodene til akademikere…de høres mere avanserte ut enn de er.
Mange usagte ting ligger under et sånt slagord sånn som det fremstår i media og i poltikken.
Sånn som jeg har oppfattet det er hovedpoenget en irritasjon over det som oppfattes som latskap og unnasluntring, og det er et delvis rasistisk poeng der som heller ikke kan overses.
Diskusjon om sånne temaer er helt ok, men hvis man skal formulere det offisielle hovedpoenget i dette – at prinsipielt bør alle som kan, jobbe og klare seg selv…det er på noen måter en selvfølgelighet som man skulle tro alle var enige i.
Men samfunnet er mere innviklet, man kan ikke styre det helt fra sin egen posisjon på bakken.
Her er i hvert fall noen problemer knyttet til det som er presset fram som tonenangivende tanker rundt penger og arbeid.
Når man blir syk klarer man seg ikke selv, det er derfor vi har sosiale ordninger.
Hvis man legger opp til mest mulig konkurranse om jobber og penger, skaper det ekstra problemer med å komme tilbake til jobb når man i og for seg er frisk nok til å gjøre noe.
Når man instruerer sosialsystemet til mistenksomhet og lager ordninger for automatiske innsparinger, går det fort ut over klientene, i den grad det blir fulgt opp. Det kan også føre til at man prøver å unngå systemet selv når man har bruk for det.
Jeg tror kanskje noe av systemet også er ødelagt av stemmer som har krevd urimelige ting og evenuelt fått det, i hvert fall virker det sånn på en del diskusjoner. Men deler av systemet er også blitt mere virkelighetsfjernt, noen avgjørelser tas med for liten kjennskap til hva som skjer nettopp på bakken. Dessuten er sosiale problemer det de er, de handler om liv som er på kanten. Det betyr at man ikke kan stille alle krav, man er nesten nødt til å ha noe slingringsmonn. Diskusjoner er greit, men 100%-krav om orden er ikke så lett å få til i et liv når man generelt har mistet oversikten.
En ordning med at man kan tjene noe ved siden av uføretrygd uten at det trekkes i trygden, var der lenge før Solbergregjeringen tiltrådte, og det var seinere, også før Solberg, innført jeg tror en generell ordning med høyere beløpsgrense. Når Siv Jensen snakket om at det skulle lønne seg mere å jobbe enn å være trygdet, var det ikke en relevant kommentar, det var allerede på plass en rausere ordning. I den ordningen som fantes lønte det seg allerede mere å jobbe, det ble kuttet i trygden sånn at man merket det, men tross alt fikk man beholde såpass mye av lønna at økonomien ble bedre. Jeg har snakket om det før, jeg var altså med på det der selv.
Det lønte seg mindre etter nedskjæringen, kuttet i trygden ble større, sånn som det også er i dag.
Vi er vel tlbake til…jeg vet ikke, kanskje 1980 eller 90, omtrent 40 000 er grensen for å bli trukket. Pr år, for all del.
Når nesten hele samfunnet innrettes på økonomisk egoisme går det ut over mange ting. Å prioritere andre verdier enn penger i sitt eget liv gjøres vanskeligere.
Ordet “verdier” er et symbol og et symptom på en tankegang som blander kortene, nok penger er et poeng i livet og i samfunnet, men virkelig ikke det eneste. Det er et spørsmål i dag om det nødvendig å gjøre penger til et hovedmål både i livet og i samfunnet, eller om det kan i hvert fall i større grad underordnes andre hensyn og andre mere ideelle formål. Jeg tenker ikke bare på veldedighet eller omsorg, selv om en sånn tenkemåte virkelig virker som den trengs for eksempel i helsevesenet, jeg tenker også i kommersiell sammenheng at det antagelig er mulig å legge opp ting sånn at presset om inntjening kan modereres og man kan konsentrere seg om det man produserer og holder på med, i større grad enn de pengene man tjener.
Det kan hende vi trenger et generasjonsskifte, mange sitter igjen i gamle dagers tanker rundt fattigdom og penger.
Jeg vet ikke hvor langt den formelle argumentasjonen for arbeidslinja og de formelle tiltakene ut fra den går, antagelig kortere enn alt dette, men den er en del av en større tankegang rundt arbeid og penger som er usympatisk og etter min mening for tiden egentlig totalitær. Selv språket i offentlig forvaltning og offentlig informasjon har i ikke så liten grad fått en farge av salg og næringsinteresser.
Når man også offisielt argumenterer med at enkelte sosiale ordninger strammes inn eller lages for at man egentlig ikke skal fristes til å bruke dem, så har man gått over streken.
Redigert etter publisering.
Jeg traff en mamma som ikke fikk se barnet sitt – i det hele tatt – fordi hun en periode hadde drevet “skikkelig mye med hasj”, det var noe sånt hun sa. Hun var fortsatt i NAV-systemet på en eller annen måte, men det med hasj virket som det var over. Hun var en flott dame, virket bare litt sånn som man nå er når man sliter med et eller annet.
Jeg har mye erfaring selv med det.
Noen spør “Hvor er fascismen?” når jeg begynner å mumle om fascistiske tendenser i dagens samfunn.
Jeg synes i hvert fall det er hardt å bli fradømt retten til å møte sitt eget barn i det hele tatt.
Jeg vet ikke om barnet visste at hennes fostermor ikke var hennes mamma, eller ikke, og jeg husker heller ikke hvor gammelt barnet var. Men de to som var fysisk i familie med hverandre fikk ikke treffe hverandre.
Systemet virket, sånn som hun snakket om det, rigid og ikke enkelt å snakke med.
Jeg snakket ganske mye til henne eller med henne om det urettferdige i at jeg som er vokst opp med systemets språk – jeg kunne det, i hvert fall – normalt ville ha vanskeligere for å bli plaget av systemet enn en som snakker et annet språk og har en annen tenkemåte.
Men det er også skjedd ting med systemet under FrP og Høyre. Spørsmålet er her også – hva.
Det er jo et spørsmål om…skal vi kalle det historiekunnskap? Det er jo så nært i tid, men allikevel, det har foregått en nedbygging av landbruket lenge, så lenge jeg har vært våken politisk har fraflytting vært et tema, effektivisering også, som kanskje ikke bare er dårlig, helt generelt snakket, men det spørs jo konkret hva som skjer…et sted finnes det en grense, både for mennesker og for naturen. Evig og total effektivisering er ikke ok, fordi menneskene tross alt er en bit natur i tillegg til kultur, som jeg sier, og fordi naturen…er det den er, natur, og også kultur, kan man jo si, der den er dyrket eller brukt til noe.
På en litt annen måte.
Ja, og Sylvi var jo en skikkelig motor på den “effektiviserings”-utviklingen, såvidt jeg har skjønt på bønder jeg har diskutert med. Den begynte ikke med henne og med FrP og Høyre, men de satte liksom inn alle krefter på…penger.
Som sagt, et sted går det en grense for hva som er mulig. De som vil dyrke mat…de forsvinner vel, da, mens de som vil tjene penger kommer til.
Da kan vi ende med litt for mye av den samme industrimaten som…USA særlig, må ha for mye av, og land på kontinentet vet jeg for lite om, men noe av det samme finnes vel der.
Kylling som smaker papp.
Her hjemme var til og med “mainstream” jordbruk såpass på plass og såpass seriøst opptatt av jorda, at det i hvert fall ble sagt i kokkeverdenen at behovet for økologiske grønnsaker var litt mindre enn på kontinentet.
Sånn forsto jeg det, i hvert fall.
I dag vet jeg ikke, men de jeg treffer…det finnes uttrykk – “dekk &diesel” er ett, man må kjøre lange veier for å gjøre arbeidet, fordi gårder slås sammen og forpaktes bort. “Det er snart ingen igjen” – på landsbygda, var det en som sa, en tidligere bonde jeg traff, som nå jobber her i Oslo.
Kanskje ikke så bra?
Redigert etter publisering.
