Ny bok om kommunikasjon. “Kommunikasjon – ditt mektigste verktøy”.
Reklame for den sier:
“Når du begynner å fokusere på hva du vil oppnå, istedenfor på hva du skal si, begynner du å kommunisere”.
Fascinerende hvor lett det noen ganger er å se samfunnsproblemene. Her ligger nøkkelen til å forstå en god del av den forvirringen som finnes i politikken idag. Hvis man bare vil ha makt, blir innholdet i det man sier fort litt tilfeldig, og like fort nokså irrelevant for andre enn deg selv eller andre enn de som er ute i samme ærend – å slåss for seg selv, ikke å finne ut hva som er sant eller riktig og så slåss for det.
Jeg vet ikke hvor mange ledere i næringslivet som synes det er greit…bare å slåss, man snakker sikkert mere om det, eller det oppfattes mere av det snakket enn det som er realiteten. Det produseres tross alt noe, og ikke bare penger, heller, men det var det med forholdet mellom de tingene. Tross alt er det ikke penger vi spiser, selv om vi selvsagt trenger det. Selvsagt…
Jeg traff noen eiere av et stort firma en gang, gründere, var de vel, ikke norske, og de var kulere enn nordmenn vanligvis er, jeg fikk virkelig masse kred fordi jeg var musiker, de syntes selv de “bare var på jobb”. Jeg protesterte fordi jeg syntes prosjektet deres var morsomt, jeg syntes ikke de trengte å være hverken så ydmyke eller så lite bevisst på at det fantes et nedslagsfelt og en virkning av det de drev med. Jeg sa vel ikke alt det, men jeg tenkte det nok, i hvert fall etterpå. Jeg ble sikkert litt overbeskjeden også siden jeg faktisk fikk skikkelig hyggelig oppmerksomhet.
Hvis man tror eller mener man bare er på jobb selv om man jobber i eller til og med eier en svær bedrift, bagatelliserer man også de samfunnsmessige effektene av det man gjør, både de positive og de negative. Begge finnes vel som regel, i stort eller lite eller moderat monn.
Men hvis man følger dette reklameslagordet 100%…forkludrer man lett en diskusjon. Politikk og mange andre arenaer handler i praksis også om makt, det er greit, men kunnskap og vitenskap gjør det ikke i seg selv.
Og politikk burde ikke være det samme som næringsvirksomhet.
Jo mere man slåss, hvis man vet litt for lite, desto større problemer risikerer man jo å lage.
Jeg skaper antagelig også problemer…for folk som slåss for mye.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Overlevelse kan også være et reelt problem.
Men politikk skulle heller ikke være bare egoisme.
Også næringsvirksomhet har andre sider.
Fremskrittspartiets politiske form i et nøtteskall er vel dette, og etter hvert formen til alt for mye av politikken og samfunnslivet, fordi de er alt for harde og alt for påståelige, de skifter rett og slett normalt ikke mening.
Ord er for dem, når det er sånn, knyttnever, ikke redskaper til å forstå, men til å slåss med eller fortelle andre hva de skal gjøre, eller de mottas fra oven, fra sjefen, så man selv vet hva man skal…gjøre. Ville man ikke visst det ellers?
Jeg gjorde bare akkurat det Erna ville.
Kommandoer, som i dataverdenen.
Og som sagt, realitetene i dette blir skikkelig krasse først når noe er havnet skikkelig…på spissen.
Men der befinner det seg jo en del ting akkurat nå.
Jeg har ikke lest boka, det kan godt hende den er smartere enn det jeg snakker om. Men reklameslagordet sier en hel del.
Forlag Hegnar Bok.
PS
Det er klart, sånn hardhet som ligger i bunnen for mange, for FrP, oppstår gjerne fordi ingen hører på deg. Så jeg burde ikke skrive sånt som dette.