Jeg må legge til noe når det gjelder såkalt kreative yrker og pandemi.
Ingen liker å få skrudd av og på knappen hele tiden, stopp-start-start-stopp-stopp-start…for om du kan jobbe, enten det handler mest om kreativiteten, som i såkalt kreative yrker tross alt involverer en del følelser og rett og slett sjelelig tilstedeværelse, eller det handler om din egen bedrift, mere, restaurant, den er jo også et resultat av kreativitet og garantert følelser, og av investerte penger, gjerne egne også. Og det involverer mange, ikke bare deg selv, hvis du eier den eller har ansvaret.
Jeg tror det var Arve Tellefsen, eller en annen, som sa en gang at han syntes det var litt slitsomt at folk trodde han bare kunne rive av seg en slått sånn i forbifarten, han sa vel at det krevde forberedelse, som det selvfølgelig normalt gjør selv om det finnes mere og mindre krevende musikk og situasjoner…
Sånt har også litt å gjøre med hva slags musikertype man er og som sagt hva slags setting og definitivt hva slags musikk det handler om, men en irriterende ting er at for mange lar helt være å prøve å sette seg litt inn i hvordan det fungerer å stå på en scene, eller levere på et kjøkken og i en restaurant, litt for ofte er det sånn at de har så stor respekt at de skrur av hodet i ren ærbødighet, eller de tenker vel heller ikke helt og gjør eller sier litt rare ting som ikke stemmer så godt. Og baserer kanskje vurderinger på det, også.
Siden det er sånn for tiden at noen liker godt at andre konkurrerer, kan man jo i hvert fall si at som utøvende, enten det er i den ene eller den andre bransjen, blir man gjerne vurdert etter det man leverer der og da, og som sagt, hvis mange ikke vet hva, konkret, som skal til for å få det til, så kan det jo bli noen kjipe situasjoner hvis man som utøver ikke er så godt forberedt.
Eller altså, hvis noen med fast arbeidstid og lønn sitter på toppen av parnasset og bestemmer ting som stemmer uvanlig dårlig med det arbeidet som utføres.
Det spørs jo litt, og generelt er det vel hyggeligere og bedre for en tilhører å spørre litt selv om man føler seg dum, dumme spørsmål er jo som kjent veldig lure å spørre hvis man vil finne ut noe nytt.
Hvis det er det man vil.
Undervisning hører også med til de kreative yrker i den forstand, det er levering, showtime, på et bestemt tidspunkt, timen begynner og du kan ikke stikke av, og det er masse intellektuelt og følelsesmessig arbeid involvert, og det er ferskvare, ingen vil høre det du fant ut i fjor, eller på scenen, altså – det du spilte i går kveld eller øvde inn for noen år siden. Rutine finnes, men bare til en viss grad, du kan ikke bare snu bunken, som det heter, i så fall merkes det i hvert fall av de som vet sånn omtrent hva som foregår.
Jeg har ikke jobbet i restaurant, bare litt på kafé, spilt mest, og vært lærer, så jeg snakker litt på vegne av andre når det gjelder mat. Men helt forskjellig kan det vel ikke være.
Hvis det høres ut som klaging…man blir revet en smule i filler av en sånn arbeidssituasjon, og jobben…den skulle vel i grunnen gjøre det motsatte når det gjelder kunst i videste forstand, sy en sammen og løse problemer for en.
Men det er jo bare å finne seg en annen jobb.