Jeg er ikke i tvil om at legers og forskeres angst har preget politikken i pandemitid mer enn den burde, ikke all forventning om katastrofe har vært eller er realistisk.
Det er fortsatt heller ikke godtgjort at alle tiltak var godt begrunnet.
En del av befolkningen gikk løs på alle, både i diskusjoner, og fra myndighetenes side.
De bransjene man ikke regnet som viktige eller viktigst ble mer eller mindre planlagt ofret, man brydde seg ikke, visste ikke hva man gjorde, heller.
Et spørsmål er hva som skjer med muterte varianter av viruset, og det virker som om mye av den diskusjonen burde handle om grenser og karanteneopplegg. Det er vanlig at et normalt influensavirus også muterer, og det kan kanskje antas at de mutasjonene ikke er like i alle områder av verden, selv om utgangspunktet eventuelt var det samme.
Jeg har hørt snakk om i noen år, blant venner og andre, influensa som var “hardere enn vanlig” og med tildels uvanlige symptomer. Det er nok en gang bare en observasjon, jeg vet ikke om det har eksistert så mye av det at det har blitt fanget opp av systemet eller statistikken, eller om det hele også bare er egne opplevelser og ikke ny sykdom. Eller om det er noe nytt i det hele tatt.
Jeg har ikke argumentert for å gjøre ingenting.
Det er en lite smart tenkemåte eller vane i diskusjoner, helt generelt, i debatter som foregår, at man forestiller seg det verst tenkelige og det mest ønskelige, og så lager man det til generelle posisjoner i en diskusjon. Det hender det finnes, men absolutt ikke alltid. Mellomposisjonene er vel ofte mere realistiske og nyttige for samfunnet.
Når diskusjonen blir opphetet hører man ikke nyansene i motstanderens argumenter eller standpunkt, og i dette tilfellet sa mange og regnet mange med at hvis man i det hele tatt hadde innsigelser mot noe av det som blir gjort og sagt, så ble det antatt at man mente at det ikke skulle vært gjort noe.
Denne måten å tenke på er ikke uvanlig blant legfolk, og blant fagfolk når man diskuterer andre ting enn deres spesiale. Har man et spesialfelt vil man selvfølgelig ha nyansene med seg i det feltet, men det er slett ikke gitt at de nyansene følger med inn i andre diskusjoner, selv innen helse når det er helsepersonell det er snakk om. Tabloide overskrifter er vanlig i hodet for veldig mange, både konkret som kilde, og som form på ens personlige utspill.
Det gjelder ikke bare nettroll.
Jeg mener vi ikke skulle gjort alt, og ikke bør gjøre alt.
Det finnes en latent fascisme i Norge også, det har blitt ubehagelig tydelig de siste årene. En evne til å sette alt inn når det virkelig trengs høres positivt ut, men spørsmålet er om det man tenker og gjør da er rasjonelt nok, og hvem og hva det går ut over.
Det er ikke alle situasjoner som krever at man setter alt inn.
Smittet betyr ikke automatisk spesielt syk.
Norge har ikke vært blant de hardest rammede, og det skyldes ikke bare at vi er nazi til å følge regler.
Det meste har vært sagt et par ganger.
Spredt bosetning og geografisk isolasjon må jo få utslag på smittespredning.
Ikke så mye kyssing på kinnet (desto mere klemming, vanligvis) – men noe av det samme, får man vel anta. Vi fleipet jo til å begynne med om at vi endelig fikk noe igjen for vår distanserte væremåte her oppe i Norden.
Lav forekomst av antibiotikaresistens (antibiotika til bruk ved sekundære infeksjoner) burde kunne sees på statistikken over antall døde. Våre kropper er også mere vant til å takle infeksjoner selv, vi får ikke antibiotika hos legen for det som regnes som småtteri, det gir både mindre resistens av denne typen i befolkningen og vel generelt mere motstandskraft mot sykdom.
Livsstilen i Norge er også annerledes enn i andre europeiske land, for eksempel er friluftsliv fortsatt temmelig vanlig, opp i høy alder. Det må vel også bety større motstandskraft mot sykdom, som burde kunne registreres på statistikken for syke og døde, ikke smittede. I hvert fall er det en antagelse.
Alle land har selvfølgelig, også i Europa, til en viss grad sin egen kultur, generelt forskjellig levemåte, som vil kunne slå ut på forskjellige andre måter ved at befolkningen har ulike sosiale og personlige vaner i ulike land.
Alle land har også delvis sine egne måter å organisere både helsevesenet og samfunnet generelt, lover og offisielle reaksjonsmåter av alle slag. Også helsefolk sier hvis man spør at dette kan gi utslag i de aktuelle statistikkene for korona, men jeg vet ikke om noen har kunnskap nok, oversikt over sånne ting, til å gi et overblikk. Allikevel synes jeg det virker rimelig å tro at det gir utslag på mange tall.
Når det gjelder forskjellig innvirkning av kulturen på selve kroppens funksjonsmåte, synes jeg vel heller ikke dette er tema som kan utelukkes fra diskusjonen.
Man har vel lenge skilt kjønn, alder og andre mere tradisjonelle parametere i forskningen om helse, og diskutert forskjellige gruppers forskjellige helse. Jeg vet ikke hvor langt forskning og diskusjoner i fagmiljøer er kommet når det gjelder helsemessige sammenhenger mellom kropp og psyke, men jeg synes ikke, nok en gang som legmann, det er en urimelig idé at dette også kan være med på å gi forskjellige utslag av samme sykdom i to befolkninger, to land, for eksempel, med forskjellige vaner og kultur.
Selv om jeg selv er delvis nokså åpen for andre tenkemåter i medisin, er man vel ikke nødt til å gå med på hvilke som helst premisser fra alternativ behandling eller andre medisinske tradisjoner for å slutte seg delvis til det de gjør og tenker.
At fedme er en stor risikofaktor i en befolkning for å dø av COVID, har noen rukket å sjekke, og det er jo generelt, i de rike land, et veldig tydelig og utbredt livsstilsproblem.
Men Norge ligger i hvert fall ikke øverst på lista over de “rike” land når det gjelder det.
Våre befolkninger, i Europa og verden, er også mere kulturelt blandet idag, som vel er enda en annen ting, man tar med seg en kultur inn i en annen og får nye vaner, som sikkert også vil slå ut på helsa.
Vi spiser vel fortsatt nokså mye fisk i Norge? A- og D-vitamin beskytter fortsatt mot influensa og forkjølelse. Tran er det vel også fortsatt en del som tar?
At mange ferierer eller rett og slett bor i Spania eller andre varmere land, er miljømessig vel ikke så lurt, men det gir mange av oss mere sol, som helsemessig kanskje kan være en fordel i denne sammenhengen.
Hva man ellers vet om dette, generelt, vet ikke jeg helt, hverken her eller ellers i verden.
Ernæringsfolk virker som om de har kunnskap om sammenhenger mellom psyke og kropp som burde frem i medisinske diskusjoner, hvis den ikke er der allerede.
En epidemi vil ebbe ut av seg selv når en tilstrekkelig stor del av befolkningen er immune.
Det kan idag skje “kunstig” gjennom vaksinering av alle, som alle snakker om og mange ventet på, og det er en helt ny ting at man i prinsippet nesten kan løse problemet på den måten. Jeg har hørt leger snakke om muligheten for å utrydde influensa. Hvis det er en våt drøm, har vi enda en diskusjon foran oss.
Jeg er usikker på om alle land har råd til å vaksinere alle, men vi har jo det. De vaksinene man bruker er tydeligvis en egen diskusjon, men jeg tar ikke den her.
Vi må vel også regne med at utviklingen i retning naturlig immunitet foregår i befolkningen mens en epidemi pågår, det er historisk sett, i hvert fall, den vanlige måten en epidemi tar slutt. Det store flertallet av de som blir smittet blir friske igjen på naturlig måte ved at kroppen og hele systemet klarer sakene. Det siste blir noen ganger fremstilt som en rar ting, men det er jo ikke noe nytt i det.
Men et ekstra problem med en epidemi i dagens verden er at vi normalt reiser mye, både vanlige jobbreiser, ferie, og arbeidsinnvandring. Dermed vil jo utviklingen i ett land ikke bety alt, man kan plutselig få påfyll av virus fra andre steder, og oftere og raskere enn før.
Og når viruset muterer vil det i prinsippet være et nytt virus, men ditt eget immunforsvar vil jo i mange tilfeller klare å håndtere det også. Alle blir, nok en gang, ikke syke, tvert imot, det er et lite mindretall som blir det.
Grunnen til at man eventuelt får influensa to ganger i en vanlig sesong, er at viruset har mutert. Er det det samme man får i seg to ganger blir man i hvert fall ikke syk annen gang, da er man immun.
Det er ikke nytt, altså, at noen ikke blir syke av et virus selv om de utsettes for det, mens andre blir det. Det er mange ting som gjør oss generelt sterke eller svake, og mange ting som påvirker evnen til å motstå sykdom av forskjellig slag.
Men i og med at viruset muterer er det grunn til å passe på så lenge epidemien er i gang i verden, og vel da særlig grensepasseringer. Man er ikke helt ute av situasjonen like lett som for 100 år siden, eller 70.
Dermed antar jeg, som legmann i helsefag, at hele greia vil ta lengre tid, og at det å passe på grensene er en nokså avgjørende ting for å få samfunnet til å fungere så langt det går mens en epidemi pågår.
Jeg synes kanskje, generelt, man skulle legge vekk de fascistiske tendensene som har stukket tennene fram de siste årene, heller ikke være for slappe, men finne en mellomting som vi kan leve med uten å ødelegge våre liv eller vårt samfunn fullstendig for å beskytte oss mot en sykdom som jeg fortsatt lurer litt på hva er.
Alt dette burde det egentlig være politikeres og byråkraters jobb å lese seg opp på, det betaler vi dem faktisk for. Det finnes fortsatt en uvitenhet hos politikere, i miljøet, virker det som, etter at vi har vært i dette i flere år. Politikk kan ikke være bare slåsskamp, det bør inneholde saklighet også.
Allikevel vil man kunne anta at vi nyter godt av de fordelene jeg har nevnt, og av de forholdsreglene man tar. Men Norge i hele fjor var smittemessig og sykdomsmessig rolig etter at den første bølgen hadde lagt seg, uten at man trengte å stenge ned alt.
Det siste er et faktum som veldig mange ikke hører når man sier det.
Situasjonen i Norge har faktisk vært nokså fredelig.
Hvor ille er selve sykdommen sett fra et samfunnsperspektiv? Man kan ikke stoppe samfunnet av en hvilken som helst grunn.
Man kan jo ta det der fra flere synsvinkler.
En del av diskusjonene foregår i et gammelt språk og med en gammel tenkemåte. Forståelsen av at mennesket er en helhet av psyke og kropp burde for eksempel få en, som jeg sier, til å tenke noe rundt hvorfor den slår ut forskjellig i forskjellige land og i forskjellige kulturer. Det er vel i og for seg helle ikke noen nyhet uansett sykdom, men at livsstil og personlige vaner delvis lar seg systematisere etter kultur er også gammelt nytt i hvert fall i andre fag enn medisin, og at det kan slå ut i forskjellig typer sykelighet, forskjellig utslag av én sykdom, mener jeg i hvert fall burde være et tema. I tillegg kommer selvølgelig alle materielle og samfunnsmessige utslag de kulturforskjellene medfører, som vel er lettere å se og kartlegge.
Tenkemåten som det offisielle samfunnet har prøvd å takle dette med, virker delvis som forrige generasjons helsetankegang. På noen måter nyttig, men det er kanskje ikke nok for å forstå alt.
Et spørsmål er jo for meg, som sagt, om det er selve sykdommen som er så alvorlig, eller om det er nedslaget i befolkningene som er det.
Det skal sies at dette kommer i en historisk situasjon, etter min mening, med virkelig store sosiale og kulturelle endringer, som kommer faktisk ikke minst av velstandsøkningen i verden, som grovt sett fører til klimakrisen, som i sin tur fører til eller forsterker flyktningeproblemer, og i tillegg til flyktninger, reising og flytting over landegrensene og kommunikasjon via nettet, som gjør en del folk utrygge, med eller uten grunn. Samfunnene er nødt til å tilpasse seg en ny situasjon kulturelt sett.
Jeg må se nøyere på tall.
