Den profesjonelle amatør

Det er litt krevende å være lat noen ganger – jeg gadd ikke steike kaka i ovnen, ville ha kake litt kjappere, prøvde i panna isteden, og det gikk forsåvidt, men i bunnen var det svart.  Altså måtte jeg la det som var nederst være, men resten var skikkelig yummy!

Jeg slapp såvidt å løpe ned og stenge brannalarmen, måtte opp med vinduene kjapt, da. Det røyk litt.

Utgangspunktet var moren min sin oppskrift på eplekake…denne gangen uten epler, med brunt sukker i tillegg til hvitt, og uten vaniljesukker. Ellers sånn bortimot hennes oppskrift.

Oppskriften, da, ja, en liten porsjon:

1 dl sukker, omtrent halvparten brunt og halvparten hvitt

drøyt 1 dl mel

2 egg

minst 50 g smør 😉

en stor teskje bakepulver (nesten en barneskje)

Visp egg og sukker lett, bland i mel og bakepulver. Smelt smøret og hell i deigen.

Hvis du er flinkere enn meg (jeg skal prøve en gang til) går det sikkert an å få det til i steikepanna, sikkert på litt svakere varme, eller så regner jeg med du kan putte den i ovnen. Kanskje jeg skal gjøre det neste gang – det var faktisk en god oppskrift.

Det jeg holder på med i dessert/kake-avdelingen er altså litt blandet inn i den tradisjonsmat-spalten, hvor poenget er å finne ut litt om hva vi…de spiste i hvert fall før krigen, og gjerne bakover et stykke hvis jeg kommer så langt. Jeg har akkurat flyttet over en artikkel herfra og dit:

De to kildene jeg stort sett har brukt så langt til å finne eldre oppskrifter er P. Chr. Asbjørnsens “Fornuftigt Madstel” (Fornuftig matstell) fra 1864 (litt) og Olaug Løkens “Kokebok for almindelige husholdninger” (mere) – i en utgave fra 1932.

Den siste brukte mormoren min, og det ser ut til at bakeoppskriftene var de som var mest i bruk, etter slitasjen og flekkene å dømme…det er jo ikke sikkert hun måtte sjekke oppskriften så nøye på middagsmat.

Da jeg var liten lagde jeg som sagt nødgodteri, smør-sukker-mel, bare rørt i en kopp. Det var ikke noen fare med meg, jeg var bare godtesjuk, men jeg kan tenke meg situasjoner før i verden, eller kanskje idag også, selv her, hvor det manglet mat… Sukker gir lett en følelse av metthet, og som en virkelig nødhjelp, når det faktisk var sult, kan jeg godt tenke meg at det har vært brukt, uten at jeg vet det.

Jeg kjenner en som fikk te for å døyve sulten i oppveksten, ikke i Norge…sånt får meg til å grine.

Jeg har også hørt om folk som fikk noe søtt for å bli i godt humør, av foreldre…han var fortsatt i godt humør da jeg traff ham, i hvert fall…kanskje det virket.

Eggedosis med brunt sukker var minst like godt som med hvitt sukker.

Jeg hadde kjøpt en pose med mørkebrunt sukker i en butikk på Grønland, Dark brown, som det sto på posen fra Tate & Lyle, og det smakte litt annerledes enn det brune sukkeret jeg pleier å kjøpe i «vanlig» butikk – som sagt, en mørkere smak. Innpakningen var tilpasset det engelske markedet.

Det man vanligvis kaller brunt sukker er en blanding av vanlig hvitt sukker og melasse, det siste et produkt, en sirup, kan man si, fra et litt tidligere stadium i raffineringsprosessen fra sukkerroer eller -rør frem til hvitt sukker.

Jeg er ikke helt sikker her, men det eneste som er forskjellig fra det norske produktet er smaken, det ser i hvert fall likt ut, uten at jeg har sjekket det.

Hvitt sukker er et kjemisk rent stoff, hvilket avhenger av hvilken sukkertype det er snakk om, det finnes flere kjemiske stoffer, sukkertyper, med forskjellige navn i dagligtale.

Eggedosis var jo alltid godt, helt til man kom ned til bunnen, hvor vispingen aldri fikk helt orden på det nokså suppete eggestashet som lå der. Jeg synes ikke det var så ille, men nå prøvde jeg meg med å steke det i panna, og det ble ikke dårlig, litt sånn luksus-pannekakefeeling, mini-pannekake uten mel.

En litt dessertaktig sjokoladeaffære på natta:

noen biter Stratos salt karamell

litt smør

litt godt salt

appelsinmarmelade

noen dråper frisk lime

noen dråper Tabascosaus

litt ekstra demerara-sukker gikk også an

Smeltes i en gryte og røres sammen.

Det burde vært noe under, is, frukt, kjeks eller alt sammen.

Te ved siden av, for eksempel de posene fra Twinings med chai-te, altså te-te…språklig litt corny, men det smaker ganske godt.

Kjøpte noe syltetøy her om dagen, fra en produsent som het Møystad gård, i nærheten av Hamar, fant jeg vel ut. Solbær med anis, og det var ikke for mye anis, hvis det skulle vært et problem…et hint, kan man vel si.

Godt syltetøy, eller gelé, var det jo, alt av grums var silt vekk. Jeg synes det er godt, det er visst sånn at jeg gjerne vil ha litt grov eller kraftig mat til middag, litt mere finslige ting til dessert. Ofte. Når jeg ikke eksperimenterer, da, da går alt an å prøve, omtrent. Jeg inviterte noen på bare dessert en gang, og lagde en skikkelig tung dessert fra en kokebok som var gitt ut av en restaurant i USA, fra deres meny, jeg tror den lå et eller annet sted i retning New Orleans, men jeg er ikke helt sikker.

Vi var i hvert fall enige om at det gikk bra å spise det. Mulig det var noe peanøttgreier i, kanskje kjeks. I hvert fall litt i den tunge enden, og godt.

Solbærgeleen fra Møystad var også god, så nå er det tomt.

Jeg hadde ikke melk eller fløte, og bladde litt forgjeves i de to gamle kokebøkene mine etter oppskrifter på noe søtt som kunne passe med det jeg hadde i skapet.

Men honning, smør, mel og egg, det hadde jeg. Så lapper av dette fungerte ikke dårlig.

Dette er en minimal oppskrift, du får gange opp. 8-9 små lapper ble det, men de var jo nokså mektige, så greit nok til én person en kveld, eller var det natt…

1 ss honning

1 egg

1 ss mykt smør (det burde nok ha vært smeltet, men dette gikk også)

3 ss hvetemel

en klype salt

Rør honningen ut i egget til det er ganske jevnt. Rør ut smøret i dette (eller hell i det smeltede, antagelig bedre).

Bland i melet til det er en jevn masse.

Ta en skje og sett det klattevis i panna

Stekes i smør, det går ganske kjapt. Snu dem et par ganger heller enn å vente på at de skal bli ferdige, så blir ikke smøret så lett for mye stekt. 

I mangel av fryser lager jeg krem, eller kanskje fordi jeg liker krem minst like godt som is, og fordi jeg altså fant en antydning i en av de gamle kokebøkene om krem som dessert, kanskje til og med alene.

Det smaker i hvert fall bra nok, synes jeg, og man blir noen ganger slått av hvor enkle noen ting har vært, når man beveger seg bakover i historiske kilder.

Noe av grunnen til at man liker noe er vel at man ikke får det hele tiden, og dermed, lever man i et samfunn med stort sett mye lavere forbruk enn i dag og mye fattigdom, så kan gjerne krem i seg selv være en ganske stor nyhet på en meny.

Ikke dermed sagt at det ikke fantes innviklet kreativitet før i verden, og langt fra dermed sagt at man ikke kan sette i gang med morsomme ting i dag. 

Kokketeknikker, i hvert fall for hånd, må jo være en form for kreativitet som er lurt å holde på med midt i en CO2-krise.

Dette er ikke avansert, men det funka i hvert fall ok.

En ballongvisp er som sagt effektiv å piske krem med – selvfølgelig kan man bruke en elektrisk en, men energimessig og pengemessig går det med temmelig mye på den måten, på noe du kan gjøre for hånd på et par minutter og attpåtil få noen kaloriers forbrenning fordi du beveger kroppen – litt.

Noen ganger er jo som kjent en millimeter nok. 

Eller en og en halv. Jeg hadde oppi noe brunt sukker som jeg fant i en butikk på Grønland, som så ut til å være bare brunt sukker, altså ikke hvitt sukker blandet med melasse eller en lignende sirup, Det siste smaker jo også godt, det er faktisk én sukkervariant til. Ernæringsmessig tipper jeg dette er et hakk bedre. Det markedsføres som “rent rørsukker”, pure cane sugar, og jeg vet fortsatt ikke om det er noen ernæringsmessig forskjell på mindre raffinert sukker som er laget av sukkerrør eller sukkerroer.

Jeg må som sagt sjekke.

Litt sånt oppi, så smaker kremen i seg selv søtt, selvfølgelig, og alene gir det også litt av den typiske smaken av det vi altså pleide å kalle brunt sukker.

Når man tar på andre ting forsvinner litt av den smaken, men helheten påvirkes jo som kjent av delene, i hvert fall til en viss grad.

I batch nr to hadde jeg oppi litt fersk eplejuice med ingefær, én ikke så liten teskje var nok til et par spiseskjeer krem som var igjen. Jeg kunne lurt meg selv til å tro at det var noe brennevin oppi, litt av den calvadosen som nå var tom, for eksempel, eller konjakk, men det var det jo ikke.

En grei liten forfalskning. 

Etter å ha stått et par kvarter smakte den kremen med eplejuice oppi ikke lenger fullt så attraktivt, noe var nok skjedd med kjemien, kanskje mellom ingefæren og noe annet. 

Men servert med en gang smakte det skikkelig bra. 

Jeg hadde noe frokostblanding stående, den typen müsli som er for søt til å fungere som frokost over lang tid, og som man nok burde rasjonere til unger fordi det er for mye sukker i det. Men det smaker godt, det nærmer seg godteri.

Sånne vaner kommer muligens fra USA, eller kanskje fra England, det virker som om det er noen felles (u)vaner der når det gjelder kosthold. I hvert fall noe man nok burde passe på å la være å bruke alt for mye av.

Men hvis man gjør enda mere godteri av det og rister det i litt smør og honning, og legger det til tørk på en tallerken etterpå (det går fort, noen minutter)…det blir nesten crumble, et ord som brukes på norsk av noen, i hvert fall, og som kommer fra engelsk.

Det sved seg litt første gang jeg prøvde, honning er følsomt, fullt av sin variant sukker, så jeg hadde neppe bestått kokkeeksamen eller fått god karakter med det resultatet.

Jeg reddet den forsåvidt med salt og litt mere både smør og honning, men trengte litt fantasi for å si det var 100%

På forsøk to brukte jeg en annen type honning, ikke flytende, som måtte smelte, men litt mere tid på smøret først var nok uansett løsningen, det trenger og tåler litt mere tid, så smelt det først i panna, før du har i honningen, og vær oppmerksom og kjapp når du rister müslien eller hva du har å ha i.

Man kan selvfølgelig lage ordentlig crumble, hjemmelaget, av et eller annet slag.

Det fungerte i hvert fall både med og uten eplejuice i kremen, og altså…ristet müsli over.

Redigert…