Den profesjonelle amatør

Jeg har en onkel som bor på Majorstua, han har suppegjester en gang i uka, og forrige ukes oppskrift var rett og slett klar suppe av kraftbein, løk og sjampinjonger. “Da ser vi om det fungerer”, sa han, eller noe sånt, han pleide kanskje å lage noe litt annet, jeg vet ikke.

Jeg husker for mange år siden at han lagde noe tilsvarende av kalkunskrog en gang jeg var på besøk, ikke så mye annet oppi, tror jeg, de fikk han tak i fra en deli i nærheten der han bodde da, nede i Bogstadveien lå den i hvert fall, de solgte sandwicher eller baguetter eller noe sånt, blant annet med kalkunkjøtt på. 

Han brunet skrogene i ovnen, kokte kraft av dem og serverte meg.

Det smakte kjempegodt, jeg kommer til å huske det der forever, akkurat som med en del andre måltider eller…mater jeg har spist.

Jeg slang oppi en chili, det er vel lov siden jeg er sånn 25-30 år yngre enn ham… (han er over 80 et eller annet sted, jeg er ikke helt sikker på akkurat tallet). Det ble til slutt et – 1 – hvitløksfedd på meg også, jeg diskuterte med meg selv og i fantasien med noen av alle de jeg har diskutert mat med i årenes løp, og ga til slutt litt etter for mine egne lyster og tenkte på kompisen til Ludde i de utrolig kule barnebøkene til den svenske forfatteren Ulf Löfgren, en fantastisk morsom serie som jeg leste for ungene da de var små. 

Ludde er akkurat sånn klossete som man er når man er ganske liten, eller når man ikke bryr seg så mye om ting som ikke er viktige, han setter på seg pysjen, er det vel, eller var det klærne, virkelig feil vei og i feil rekkefølge med buksene på hodet og annet i samme stil, og får sånne litt oppgitte, men absolutt ikke ondsinnede kommentarer så han fikser det til slutt. 

I en av bøkene handler det om å finne ingredienser til den store suppa, og å koke den, og som sagt, en av vennene, jeg tror han heter Fridtjof på norsk, bidrar med én ert. En.

Det blir selvfølgelig kommentert, men suppa blir god allikevel, og det ender med et stort måltid med masse folk, tror jeg. Det finnes i hvert fall.

Autentiske oppskrifter, finnes de? Når jeg kommer hjem med dem begynner jeg nesten alltid å kna dem inn i min egen form. Men et hvitløksfedd og en chili er vel greit…

De sjampinjongene jeg fant i butikken var fint brukbare, ikke minst til kraft. Jo fastere og hvitere sjampinjongene er, desto bedre er de å spise, men viktig særlig når man steker dem, litt mindre vktig når de er kokt med en stund, eller til og med lenge.  Når sporehusene er mørkere og ikke bare beige, smaker det kraftigere av soppen.

Jeg hadde noe løk i kjøleskapet og tenkte at det fikk være nok, det er jo noe med å ikke bruke opp alt for mange unødige penger, bare stoppe innkjøpet på et eller annet tidspunkt…og hos slakteren ved siden av grønnsaksbutikken i Herslebs gate hadde de margbein, det er jo faktisk en delikatesse, ikke minst i samisk matlaging. 

Av okse, ikke sau eller får, jeg tenkte det siste ville vært ekstra kult, men uansett, de smakte bra.

Jeg liker margbein også, og spiste ett av dem og litt av bein nummer to alene, med salt på. Det er bare å ta en bordkniv, salte litt og spise med kniven etter at man har stekt dem, eventuelt kokt dem. Noen synes sikkert det er litt i genren umulig mat, så da passer det jo å spise det på kjøkkenbenken med en kniv uten noe særlig om og men.

Det og stekte nyrer, det elsker jeg.

Han onkelen snakket om at han brunet de kraftbeina i ovnen hele natta, i forrige uke, det var nok ikke margbein, for den margen er vel mest fett, og steker eller koker man dem lenge smelter det som er inni beina, rett og slett. 

Tro mot min latskap og medfødte kjapphet gadd jeg ikke steke så lenge på dem, og det var det med at det var margbein, som sagt, også, ikke spesielt mye kjøtt på dem, desto mere altså…marg.

Oppskrift:

1 1/2 l vann

smør til steking

salt, pepper

1 middels og en liten løk

1 rød chili

1 fedd hvitløk

12-15 middels store sjampinjonger

Legg beina i en langpanne og stek dem i ovnen på 220 grader i en halvtime, eller til de er så brune som du vil ha dem. Har du bein med mere kjøtt på kan de sikkert stå lengre, og med lavere varme selvfølgelig mye lengre.

Skrell og skjær opp løken i passe biter. Skjær av stilken på chilien og del den i to.

Stek løken i smør og olje sammen med chilien i en panne. Ha det i gryta og hell en liter av vannet oppi. Den siste halvliteren varmer du i en kjele og heller i langpanna så du får med deg det fettet som noe av margen altså er blitt til.

Skjær opp soppen og stek den i smør, salt og svart pepper.

Jeg stekte først 8-9 sjampinjonger, smakte på kraften underveis og mente den kunne trenge litt mere, og heiv oppi 5 til uten å steke dem. Vanligvis koker jeg vel ikke sopp uten å brune den litt, men det gikk visst ok.

Suppa ble forsåvidt kraftig og god, men med en touch av for mye stekt fett, ikke helt svidd, men litt for mye stekt. Litt for kjapp i dag, kanskje, jeg tror muligens soppen får ta skylda, eller jeg, da, som stekte sjampinjongene på litt for sterk varme og uten nok konsentrasjon…tilstedeværelse.

De gamle husmødrene som sier at “dette er jo så lettvint, det lager seg nesten sjøl”…for det første er de ofte for ubeskjedne, for de vet etter mange års matlaging hva som skjer når det “lager seg sjøl” og de ikke er der, det vet man ikke alltid som nybegynner i faget. 

Og så har de kanskje laget det samme en del ganger før, eller mange ganger, og selv om man kan bli lei, så kan man jo noe etter hvert, særlig hvis man selv liker å spise akkurat det man lager. Det siste funker uansett type mat, tror jeg, forutsatt at det ikke skjer noen katastrofer underveis, selvfølgelig.

Men dagens prosjekt er i grunnen for meg matlaging sånn som jeg holdt på da jeg var student, total improvisasjon med like total forakt for oppskrift, jeg bare la ut fra brygga og lagde noe, også noen ganger i et visst format…og konstaterte idag – at som sagt det der med fettet var én ting, at det generelt er masse fett i margbein er jo bare sånn, det blir egentlig mere smak av sopp og løk og de andre tingene, og hvis man skal redde seg inn når man merker man er på vei utfor et stup, krever det rutine på det, jeg husker en av tantene mine imponerte meg da vi lagde en svær middag sammen, en ganske stor gryte med et eller annet var seriøst på vei til å svi seg, og hun bare snudde gryta på hodet opp i en annen så kjapt som det gikk an, uten å tenke, og reddet gryta.

Ellers var en telefon til mamma eller en annen husmor-bekjent eller venn i gamle dager en måte å finne ut hva man skulle gjøre med plutselig alt for mye salt eller noe annet som skar seg. Det skjedde midt under festen noen ganger, og jeg lærte jo noen triks etter hvert. På en restaurant må man vel ha enda flere sånne, selv om ferdigheter og rutine jo bør gjøre at man unngår det for ofte. Tror jeg har hørt noen sånne historier også.

Suppa ble som sagt også temmelg feit, så jeg fløtet av som det het, mest mulig av fettet, og la det i en annen gryte. Det havner på toppen siden det faktisk er lettere enn vann. Ta en ganske flat skje, gjør det nokså rolig og hold skjeen så flatt som det går an, så flyter mest fett og minst annen kraft opp i skjeen. Om man får med kraft gjør vel ikke det så mye, men unngå det så langt det går på denne måten, man vil jo ha smaken av kraften heller enn fettet hvis det er for mye av det.

Det finnes et profesjonelt redskap også, som du kanskje kan få tak i i norske butikker, for eksempel Culina i Torggata her, jeg vet ikke, har ikke sett etter det. Opplegget er i hvert fall en beholder som har åpning i bunnen, så når du heller oppi dette, for eksempel, så blir nok en gang fettet liggende og flyte på toppen, så kan du tappe ut kraften ut fra åpningen under.

Det er igjen en masse margbein-mat som jeg bør bruke til et eller annet, vi får se hva jeg får til. Fettet burde jo også brukes til noe.

Sykemat var jo liksom en egen genre selv hjemme i gamle dager, og kylling- eller kanskje hønsesuppe var én, kjempegodt hvis man er litt…svak, og dette gir også krefter, selv om vanlige bein, ikke store margbein, hadde vært lettere å håndtere.

Jeg ser at det faktisk er samisk mat, bidos, suppe med margbein, uten sopp, men i hvert fall én av oppskriftene med mere kjøtt oppi også, reinkjøtt, naturlig nok.

Som sagt, chili og hvitløk fantes egentlig ikke i oppskriften, tror jeg, men siden det meste av folkekunst vandrer og man gjerne legger til litt selv, så går vel det an. Det finnes jo alltid flere varianter av folkeviser og ikke minst av såkalte tradisjonsretter også. “Såkalt” ikke fordi de ikke er tradisjonelle, men fordi det finnes flere varianter av tradisjonen vår enn…vi kanskje tror. Dessuten bygger vi vel tradisjonen videre idag, eller selvfølgelig, jeg har også ofte gitt f i tradisjon og bare lagd noe, eller noe fra helt andre steder i verden.

Brudd, flytting, crossover. 

Det finnes også i matens tidslinje, så kan man dra hjem av og til hvis man vil, eller la være. 

Uansett kan man selvfølgelig bare lage sin egen mat når man har lyst på noe, men som den svenske jazzpianisten Jan Johansson sa, han med Jazz på svenska, en virkelig klassisk jazzplate som det er all grunn til å høre på – han mente han ikke kunne holde på med de folkevisene for lenge, ikke jobbe for mye med dem, for da ble de til slutt borte i jazztankegangen, og det ville han ikke. 

Han spilte jo masse mainstream jazz også.

En fantastisk blanding, den plata, kan man si, altså en plate laget med stor respekt for folkemusikken som var utgangspunktet, en respekt jeg totalt deler (men jeg klarer heller ikke la være å klå på lignende norsk musikk og lage arrangementer, egne versjoner).

Dette er ikke Jazz på svenska, men fortsatt Jan Johansson:

ca 600 g oksesteik

marokkansk krydderblanding som inneholder safran, paprikapulver, svart pepper, ingefærpulver, timian.

salt

vanlig pepper

en busk frisk koriander

olivenolje

en middels løk

5 fedd hvitløk (ikke så små)

4 poteter

en gulrot

litt vann

Fres løk og hvitløk i olje og krydder. Pass på ikke å svi hvitløken.

Del kjøttet i nokså store biter og skjær vekk eventuelle hinner osv, de er seige å tygge.

(Du kan ende med å hive litt av det, eller helst, sleng det i en panne med vann eller olje og lag kraft av det også. Du kan frese det først i olje og så koke i vann, eller ta det rett i vann, og koke sånt avskjær minst en halvtime, egentlig til det ikke smaker noe særlig av det som er av kjøtt på bitene. Så bruker du kraften, gjerne oppi her, eller til noe annet).

Videre:

Legg kjøttbitene oppi, steik det litt sammen med hvitløken/løken først.

Hakk korianderen passe grovt eller fint, som du vil, og ha den oppi.

Ta i en kopp vann omtrent, kok sammen med potetbiter (skrelt først) og gulrotbiter, til kjøttet er mørt, 1-1 1/2 time. Da er grønnsakene for lengst ferdige også. Løken og hvitløken blir kokt i stykker og gjør sausen tykk og god.

Sjekk kjøttet underveis. Blir det stående for lenge og koke, blir kjøttet tørt. Ta i mere vann også underveis hvis det trengs.

Den marokkanske krydderblandingen fikk jeg av en marokkaner jeg kjenner, og oppskriften også.

Tagine eller tajine er navnet på både retten og det den vanligvis lages i, en keramikkform med et kjegleformet eller konisk lokk, som man setter i ovnen. Men det går også an å lage det i en vanlig gryte, det fikk jeg beskjed om av han jeg fikk oppskriften av.

Det finnes vanlig salte varianter og varianter med salt og søtt i sausen.

Jeg har vært veldig knipen på grønnsakene, det går fint an å ta mere, og også bruke andre grønnsaker, for eksempel erter. 

Jeg husker jeg spiste dette på en egyptisk restaurant som lå rett ved rådhuset her i Oslo, for mange år siden. Det spørs om den restauranten er der lenger, det tror jeg ikke, men retten finnes i hvert fall i ørten varianter i hele Nord-Afrika.

Redigert etter publisering.

Liten batch med latskaps-couscous i går, det går fort å koke, og med salt og litt smør i smakte det bra som tilbehør til i og for seg hverdagsmiddag for meg, kjøttsaus, som det blir kalt, altså kjøttdeig, denne gangen lammekjøttdeig, hvitløk-olje-smør-vann-krydder, kokt til hvitløken kan knuses og det hele blir til en nokså tykk saus som man kan varme kjøttdeigen i.

Litt mere jobb med tilsmaking enn vanlig ga et smakelig måltid. Sånn sett er jo forskjellen på tilsmaking og impro til slutt nesten ikke tilstede.

Jeg burde ta meg sammen og lage ordentlig couscous en dag. Det kan jo ikke være umulig.

Agurksalat til, dressing bare godt salt, olivenolje, balsamico-eddik.

Oppskriften kom fra venner nordfra, som riktignok bor sørpå, men fra hans mamma, som også hadde vært kokk på Svalbard. Jeg var på ferie hos dem i sommer.

Stekt fisk, der sei, det hadde ikke jeg denne gangen, så denne gangen torskefilet. For en gangs skyld ble det god stekeskorpe, ellers er jeg ikke noen rev til å steke fisk selv om jeg liker det.

Stekte i smør, deretter fløte, poenget var fløtesaus. Hadde i litt mye, syntes jeg, så jeg kræsja oppi litt av fisken, etter at jeg hadde tatt den ut av panna, det ble tykk saus. Måtte koke sausen litt til, så den ble enda tykkere.

Kokte poteter til er jo tradisjonelt.

Vendte meg til å servere maten etterhvert som den var ferdig mange ganger, med ungene, og hadde ikke satt på poteter i tide, så jeg spiste fisken først, med purre varmet langsomt i smør, gjemte litt saus og krakket en skrelt potet oppi den da de var ferdige.

Som sagt purre varmet i smør til, de serverte kokte gulrøtter.

Skjønte endelig poenget med det “nye” ølet, som vel ikke er så nytt, det er bare først og fremst mørkt, akkurat som mine favoritter da jeg var 17, bokkøl og bayer. Når man bare har skjønt hva man får servert…

Litt annerledes med nytrukket sei i Meløyvær, kan man si, men godt selv i Oslo.

Over – originalen, servert av Magne Lind, i Meløyvær, altså, hans hjemsted, faren var fisker. Fantastisk sted.

Kanskje ikke helt fra nabolaget, men det får passere.

Couscous er seriøs mat…eller lettvinn fra en pakke på Extra. Nordafrikansk opprinnelig, Marokko-Algerie-Tunisia, har spredd seg østover.

Hovedpoenget, eller det som gjør det til couscous, er kornet, grovmalt, semule, heter det jo faktisk på norsk, hvete eller andre kornsorter brukes, som blandes med forskjellige sauser, kjøtt, fisk og/eller grønnsaker, eller spises mer eller mindre alene. Skal man lage en tradisjonell couscous høres det ut som en ordentlig jobb, tre ganger dampkoking av kornet og ting å gjøre med det innimellom.

Dette…er en hverdagsvariant, kan man si, det tar bare 5 minutter å koke kornet ferdig når man har det i sausen. “Varmebehandlet og formet så det ligner knust korn”, det står det på pakka…

Men godt allikevel. Jeg skal se om jeg klarer å komme tilbake med noe mere seriøst.

Det går i hvert fall an å bruke bare grønnsaker også når man skal late som man tenker tradisjonelt, eller altså andre ting også, kylling, for eksempel.

En halv løk

En bit av en broccoli

Olje, smør

honning

salt

chilisaus

krydder, for eksempel salvie, estragon, spisskummen, blandingskrydder av forskjellig slag.

Skjær grønnsakene i terninger eller noe sånt, fres dem i fettet med krydder, tilsett vann og kok til det er omtrent ferdig. Pass på at det er nok vann og at det koker, tilsett…couscous i passe mengde, en neve eller to, og kok videre 5 minutter eller til det er mykt.

Har du fersk chili…bruker du det.

Opplegget var jo kanskje ikke så langt fra min egen mat, men allikevel – inspirasjon blir til noe.

En som jobber i butikken rundt hjørnet har famliebakgrunn fra Marokko, bodde mye av oppveksten i Tyskland, og altså nå her, ganske lenge, med svensk samboer eller kone. Vi snakker tysk sammen for gøy, eller norsk, etter humør og innfall.

Jeg hadde ikke båndspaghetti, som han brukte, bare vanlig spaghetti, og brukte estragon og salvie, tørket, ikke frisk, heller. Tabasco…noen i familien har rukket å gå grundig lei, men jeg synes fortsatt det funker. Ganske mye idag, så en skikkelig spiss på, men sånt bestemmer man jo selv. Masse hvitløk, sikkert 5-6 fedd, riktignok ikke alle så svære. Men rikelig. Jeg tok dem ut etter at jeg hadde varmet dem.

Reker tåler ikke mye varme før de blir seige og ikke så gode. Nå hadde jeg dem oppi veldig kort tid på forholdsvis sterk varme, men det hender jeg skrur av og tar panna av plata, og lar dem ligge der og marineres.

Jeg var på vei til å ta i noe av det kurdiske krydderet mitt, i kjent total-improvisasjonsstil, men strengt tatt hører det ikke hjemme akkurat her, tror jeg.

Altså

Olivenolje

Salt

hvitløk, 5-6 fedd

estragon

salvie 

spaghetti (altsp egentlig båndspaghetti)

noen hekto reker, uten skall, naturligvis

Jeg fikk en oppskrift av en tysk-marokkaner jeg kjenner, som jobber i nærheten, men jeg har ikke rukket å lage det enda. I hvert fall enkelt nok – reker, olje, hvitløk, og urter etter egen smak. Båndspaghetti til.

For meg noe jeg kanskje ville kalle vanlig, europeisk mat, uten å ha noen oversikt over eventuell matsosiologi, bare egen erfaring med matlaging for en stund siden, egentlig, sammen med venner og kjærester. 

Redigert etter publisering.

Det ble skikkelig godt, alt ble spist opp til slutt.

En suppe for en kald dag, kanskje, her i Norge, eller når man skal kose seg sammen, var det han sa, han jeg fikk oppskriften av, en syrisk kurder som jeg traff her.

Når man lager mat fra andres oppskrift, attpåtil en man har skrevet ned litt sleivete på mobilen mens vi satt og pratet, så er det jo i hvert fall spennende fordi man ikke helt vet hvor man er på vei, også med noe man ikke har spist før. Her i denne spalten har det jo vært en del mat som jeg har vært borti et annet sted, eller flere, men ikke denne.

En touch av ertesuppe, må man vel si, siden kikerter jo faktisk er gule erter, selv om jeg er mest vant til å tenke på hummus, sånn der myk mos med hvitløk og olje, er det i hvert fall i, som man kan få kjøpt på restaurant eller noen ganger på en grønnsaksbutikk. Rett her oppe i Markveien har de hatt hjemmelaget av og til, i små bokser.

Det var tydelig på han jeg fikk suppeoppskriften av at den skulle koke en stund (minst en time), men det smakte også kult litt før den timen var gått. Litt mindre lett ertesuppe-feeling, og enda litt lettere, mere bare en godt komponert grønnsakssuppe-smak som jeg ikke hadde hatt i munnen før. Lys i fargen, hvis man kan si det sånn, smaksmessig, altså, men med mange smaker i. Kombinasjonene landet fint.

Jeg lager mat med kikerter selv av og til, men er ikke noen ekspert på ingrediensen, det blir litt tilfeldig hva jeg får til.

Mengder her er virkelig litt omtrentlige, sorry, jeg burde måle opp mere, men jeg kan kanskje unnskylde meg med at det er et regime som normalt er litt mere nødvendig når man baker enn når man lager middagsmat, nøyaktighet, altså.

Mengder til middag kan være mere omtrentlig, som regel, i hvert fall.  Dette er nok til 2-3, tror jeg. Jeg spiste alene og hadde rester til dagen etter. Nå er det tomt.

1 neve skåldede mandler

kikerter, en liten pakke

2 never bygg eller annet helkorn

8-10 cm av en middels squash, oppskåret

tilsvarende av en aubergine

en halv skål med linser

2-3 ss smør

2-3 ss olje

yoghurt, bortimot en halv liter

ca 1/2 l vann

salt

litt pepper (det var kanskje mitt påfunn, men som han sa, han som hadde oppskriften, de brukte vanligvis olje i, men smør her i Norge hvis de ikke hadde, eller kanskje uansett, “litt fornorsking” den veien også når man hadde lyst.)

Jeg startet med å varme kikertene i smør og olje, sammen med det vannet som var i pakka, og sammen med kornet.

Mandlene ble skåldet før jeg tok dem oppi, bare kok opp en halvliter vann eller noe sånt og sleng oppi mandlene mens det er glovarmt.

Bare vannet er ordentlig varmt slipper skallet taket etter ikke særlig mange sekunder, og du kan ta dem opp med et eller annet, en hullsleiv er jo praktisk, eller en sil, og så skvetter mandlene rundt i rommet hvis du vil, når du klemmer på dem, så hvis du ikke vil, så passer du på at ikke alle havner bak komfyren eller i en hylle bak en kokebok.

Men det er litt gøy.

Mandler med skall smaker selvfølgelig annerledes, tørre, da, enn skåldede, og også godt, men løst mandelskall i seg selv er ikke spesielt attraktivt, og i hvert fall ikke kokt. Så jeg regnet med at de måtte skåldes.

Linsene skulle kokes separat i vann i en halvtime, og de jeg kjøpte, vanlige brune linser, var ferdige før det. Jeg kom på at det kanskje burde salt i vannet, og hadde det i når de nesten var ferdige, men jeg tror egentlig ikke det var nødvendig. Når de var myke silte jeg av litt av vannet, og heiv alt resten i gryta.

Squash og aubergine skulle vel være i passende “spisebiter”, og det er jo litt en smakssak hva det betyr.

Aubergine er en grønnsak jeg oftest ikke får helt orden på, bare hver gang det er en italiensk kokk som lager noe av det, proff eller ikke, da skjønner man liksom hva det er. Ikke for tykke biter tror jeg er en løsning uansett, såvidt jeg husker skjæres det gjerne temmelig tynt av italienere også.

I hvert fall, bare alle ingredienser oppi gryta etter hvert, sammen med passe mengde vann, og sikkert litt røring, men den passet seg stort sett selv, bortsett fra at den trengte mere vann fra tid til annen, det er sånn jeg holder på noen ganger, fyller på når det begynner å bli for mye kokt inn, for tykt.

Yoghurten hadde stått en stund i kjøleskapet, den var ikke rennende og fersk lenger, men stiv, nærmest, i hvert fall øverst. Men så lenge den lukter bra bruker jeg den – det gikk i hvert fall fint, selv om det kanskje ville blitt enda bedre med ordentlig fersk yoghurt, jeg vet egentlig ikke. Sure fløteskvetter i vaflene går jo fint, til et visst punkt, og dette er jo også surt i utgangspunktet.

Yoghurt er ikke noen favoritt for meg alene, men når man blander det i sauser osv, så liker jeg at det er der. Jeg er vokst opp med rømme i ymse sammenhenger, som jo også er syrnet melk, men både konsistensen og smaken er jo litt annerledes. 

I denne suppa kan man egentlig ha ayran, en blanding av yoghurt og salt, som er hverdagsdrikke også for mine aserbajdsjanske bekjentskaper. Man kan kjøpe det i begre, for eksempel på den store grønnsaksbutikken jeg var og handlet noe av dette, i Storgata.

Den er forresten også en skikkelig Ali Babas hule, med masse rar mat og hyller opp og ned og ganger og passasjer i diverse retninger. 

Uansett, yoghurt og salt i en suppe er jo ikke vanskelig å fikse selv, med mindre det er noe spesielt med yoghurten i ayran’en.

De helkornene er kaltså vanlig korn, jeg tror bygg, som er malt forsiktig så de er blitt ganske runde, vel sånn som grøtris. Det het henta, antagelig på kurdisk, uansett visste noen av de gutta på den butikken hva det var, så jeg fant det og fikk det med meg.

Man kan sikkert bruke vanlig helkorn, eller hva man nå finner. Jeg tenkte kanskje de måtte legges i vann, men det gikk bra å koke dem sånn som jeg har sagt.

Kurdisk er visst flere språk, fem, sikkert naturlig siden kurderne er spredd over mange land, Iran, Irak, Syria, Tyrkia, i hvert fall. Mitt Britannica fra 80-tallet sier også at de finnes eller fantes den gangen i Armenia, da en del av Sovjetuniionen.  

Flere kulturer også må det vel være til en viss grad, det nyttet ikke å spørre noen andre kurdere jeg kjenner om råd når det gjaldt denne oppskriften, for de var fra Irak, ikke Syria, som dette kommer fra.

Som sagt, de har levd og lever over et stort område.

Kurderne er jo ganske mange, og her må jeg ta litt rev i seilene når det gjelder å stole på mitt gamle Britannica, for der står det at “man regner med at de er 9-10 millioner”, mens Store norske leksikon på nett idag oppgir 25-30 millioner. England med sitt imperium samlet jo mye kunnskap om verden, som man nyter godt av i dag hvis man bruker engelske kilder, men alt har de jo ikke kunnet. 

Tradisjonelt har kurderne levd i fjellet, som gjetere. Etter hvert har de også drevet jordbruk, uten å gi opp flytting i fjellene på grunn av sauene og geitene. Men da grensene for nasjonalstatene i dette området ble tegnet opp etter første verdenskrig, ble de, stadig ifølge mitt gamle leksikon, tvunget til å slutte med geite- og sauedrift og gå over til jordbruk og andre ting, fordi de ikke lenger kunne bevege seg fritt i de store fjellområdene som de hadde pleid å være i. 

Kilder fra Mesopotamia snakker om dem, så de har vel vært naboer med babylonerne, da, for eksempel, i virkelig gammel tid.

Redigert etter publisering, sorry.