Det ble skikkelig godt, alt ble spist opp til slutt.
En suppe for en kald dag, kanskje, her i Norge, eller når man skal kose seg sammen, var det han sa, han jeg fikk oppskriften av, en syrisk kurder som jeg traff her.
Når man lager mat fra andres oppskrift, attpåtil en man har skrevet ned litt sleivete på mobilen mens vi satt og pratet, så er det jo i hvert fall spennende fordi man ikke helt vet hvor man er på vei, også med noe man ikke har spist før. Her i denne spalten har det jo vært en del mat som jeg har vært borti et annet sted, eller flere, men ikke denne.
En touch av ertesuppe, må man vel si, siden kikerter jo faktisk er gule erter, selv om jeg er mest vant til å tenke på hummus, sånn der myk mos med hvitløk og olje, er det i hvert fall i, som man kan få kjøpt på restaurant eller noen ganger på en grønnsaksbutikk. Rett her oppe i Markveien har de hatt hjemmelaget av og til, i små bokser.
Det var tydelig på han jeg fikk suppeoppskriften av at den skulle koke en stund (minst en time), men det smakte også kult litt før den timen var gått. Litt mindre lett ertesuppe-feeling, og enda litt lettere, mere bare en godt komponert grønnsakssuppe-smak som jeg ikke hadde hatt i munnen før. Lys i fargen, hvis man kan si det sånn, smaksmessig, altså, men med mange smaker i. Kombinasjonene landet fint.
Jeg lager mat med kikerter selv av og til, men er ikke noen ekspert på ingrediensen, det blir litt tilfeldig hva jeg får til.
Mengder her er virkelig litt omtrentlige, sorry, jeg burde måle opp mere, men jeg kan kanskje unnskylde meg med at det er et regime som normalt er litt mere nødvendig når man baker enn når man lager middagsmat, nøyaktighet, altså.
Mengder til middag kan være mere omtrentlig, som regel, i hvert fall. Dette er nok til 2-3, tror jeg. Jeg spiste alene og hadde rester til dagen etter. Nå er det tomt.
1 neve skåldede mandler
kikerter, en liten pakke
2 never bygg eller annet helkorn
8-10 cm av en middels squash, oppskåret
tilsvarende av en aubergine
en halv skål med linser
2-3 ss smør
2-3 ss olje
yoghurt, bortimot en halv liter
ca 1/2 l vann
salt
litt pepper (det var kanskje mitt påfunn, men som han sa, han som hadde oppskriften, de brukte vanligvis olje i, men smør her i Norge hvis de ikke hadde, eller kanskje uansett, “litt fornorsking” den veien også når man hadde lyst.)
Jeg startet med å varme kikertene i smør og olje, sammen med det vannet som var i pakka, og sammen med kornet.
Mandlene ble skåldet før jeg tok dem oppi, bare kok opp en halvliter vann eller noe sånt og sleng oppi mandlene mens det er glovarmt.
Bare vannet er ordentlig varmt slipper skallet taket etter ikke særlig mange sekunder, og du kan ta dem opp med et eller annet, en hullsleiv er jo praktisk, eller en sil, og så skvetter mandlene rundt i rommet hvis du vil, når du klemmer på dem, så hvis du ikke vil, så passer du på at ikke alle havner bak komfyren eller i en hylle bak en kokebok.
Men det er litt gøy.
Mandler med skall smaker selvfølgelig annerledes, tørre, da, enn skåldede, og også godt, men løst mandelskall i seg selv er ikke spesielt attraktivt, og i hvert fall ikke kokt. Så jeg regnet med at de måtte skåldes.
Linsene skulle kokes separat i vann i en halvtime, og de jeg kjøpte, vanlige brune linser, var ferdige før det. Jeg kom på at det kanskje burde salt i vannet, og hadde det i når de nesten var ferdige, men jeg tror egentlig ikke det var nødvendig. Når de var myke silte jeg av litt av vannet, og heiv alt resten i gryta.
Squash og aubergine skulle vel være i passende “spisebiter”, og det er jo litt en smakssak hva det betyr.
Aubergine er en grønnsak jeg oftest ikke får helt orden på, bare hver gang det er en italiensk kokk som lager noe av det, proff eller ikke, da skjønner man liksom hva det er. Ikke for tykke biter tror jeg er en løsning uansett, såvidt jeg husker skjæres det gjerne temmelig tynt av italienere også.
I hvert fall, bare alle ingredienser oppi gryta etter hvert, sammen med passe mengde vann, og sikkert litt røring, men den passet seg stort sett selv, bortsett fra at den trengte mere vann fra tid til annen, det er sånn jeg holder på noen ganger, fyller på når det begynner å bli for mye kokt inn, for tykt.
Yoghurten hadde stått en stund i kjøleskapet, den var ikke rennende og fersk lenger, men stiv, nærmest, i hvert fall øverst. Men så lenge den lukter bra bruker jeg den – det gikk i hvert fall fint, selv om det kanskje ville blitt enda bedre med ordentlig fersk yoghurt, jeg vet egentlig ikke. Sure fløteskvetter i vaflene går jo fint, til et visst punkt, og dette er jo også surt i utgangspunktet.
Yoghurt er ikke noen favoritt for meg alene, men når man blander det i sauser osv, så liker jeg at det er der. Jeg er vokst opp med rømme i ymse sammenhenger, som jo også er syrnet melk, men både konsistensen og smaken er jo litt annerledes.
I denne suppa kan man egentlig ha ayran, en blanding av yoghurt og salt, som er hverdagsdrikke også for mine aserbajdsjanske bekjentskaper. Man kan kjøpe det i begre, for eksempel på den store grønnsaksbutikken jeg var og handlet noe av dette, i Storgata.
Den er forresten også en skikkelig Ali Babas hule, med masse rar mat og hyller opp og ned og ganger og passasjer i diverse retninger.
Uansett, yoghurt og salt i en suppe er jo ikke vanskelig å fikse selv, med mindre det er noe spesielt med yoghurten i ayran’en.
De helkornene er kaltså vanlig korn, jeg tror bygg, som er malt forsiktig så de er blitt ganske runde, vel sånn som grøtris. Det het henta, antagelig på kurdisk, uansett visste noen av de gutta på den butikken hva det var, så jeg fant det og fikk det med meg.
Man kan sikkert bruke vanlig helkorn, eller hva man nå finner. Jeg tenkte kanskje de måtte legges i vann, men det gikk bra å koke dem sånn som jeg har sagt.
Kurdisk er visst flere språk, fem, sikkert naturlig siden kurderne er spredd over mange land, Iran, Irak, Syria, Tyrkia, i hvert fall. Mitt Britannica fra 80-tallet sier også at de finnes eller fantes den gangen i Armenia, da en del av Sovjetuniionen.
Flere kulturer også må det vel være til en viss grad, det nyttet ikke å spørre noen andre kurdere jeg kjenner om råd når det gjaldt denne oppskriften, for de var fra Irak, ikke Syria, som dette kommer fra.
Som sagt, de har levd og lever over et stort område.
Kurderne er jo ganske mange, og her må jeg ta litt rev i seilene når det gjelder å stole på mitt gamle Britannica, for der står det at “man regner med at de er 9-10 millioner”, mens Store norske leksikon på nett idag oppgir 25-30 millioner. England med sitt imperium samlet jo mye kunnskap om verden, som man nyter godt av i dag hvis man bruker engelske kilder, men alt har de jo ikke kunnet.
Tradisjonelt har kurderne levd i fjellet, som gjetere. Etter hvert har de også drevet jordbruk, uten å gi opp flytting i fjellene på grunn av sauene og geitene. Men da grensene for nasjonalstatene i dette området ble tegnet opp etter første verdenskrig, ble de, stadig ifølge mitt gamle leksikon, tvunget til å slutte med geite- og sauedrift og gå over til jordbruk og andre ting, fordi de ikke lenger kunne bevege seg fritt i de store fjellområdene som de hadde pleid å være i.
Kilder fra Mesopotamia snakker om dem, så de har vel vært naboer med babylonerne, da, for eksempel, i virkelig gammel tid.
Redigert etter publisering, sorry.