Den profesjonelle amatør

Man kan lure på hvilke måter psyken påvirker fordøyelsen på, og omvendt.

At vi ikke er helt like når det gjelder den sammenhengen merkes lett på visse enkle måter, toleranse for visse matvarer varierer, hvor lett man legger på seg, for eksempel, vel også. Dette er gjerne sånne private observasjoner, men vel ikke alltid helt feil.

At noen kunne drikke kaffe og spise appelsiner en hel kveld uten å plages av det var noe moren min kommenterte i familien. 

Jeg har alltid hatt problemer med sur mage, da jeg var rundt 18 var Titralac-boksen fast følgesvenn, kalktabletter fra apoteket. Idag drikker jeg fortsatt for mye kaffe, som vel er et alment forståelig problem når man har det sånn, og har funnet ut at for mye stekepannemat drar i samme retning, for mye smør eller stekt fett, mens egentlig, frukt virker øyeblikkelig motsatt. Jeg holder meg til flytende frukt, ferskpresset eplejuice, vanligvis, fordi jeg ikke liker så godt å spise frukt.

Jeg tror det er et alment akseptert faktum, også i legevitenskapen, at psykiske forhold av mange slags påvirker muskulaturen.

En liten bit systematikk kan fra et legmannssynspunkt se sånn ut: Man befinner seg i en lang rekke av situasjoner i livet, som alle har en eller annen form for mentalt innhold. De nøytrale eller positive for en selv vil i hvert fall ikke skape problemer, mens de negative, i større eller mindre grad, vil kunne “sette seg” i muskulaturen som låsninger eller (u)vaner, hvis noen plager deg på en eller annen måte reagerer man for eksempelt ved å bøye seg, “skutte seg”, verge seg spontant, fysisk, på forskjellige måter som gjerne involverer muskler.

Sånne ting kan være vaner, eller bli det, og gi deg en bestemt kroppsholdning, eventuelt i bestemte situasjoner, eller en bruk av muskulaturen, de opplevelsene former deg til en viss grad.

Det vil selvsagt bety noe om du kommer i en bestemt type situasjon ofte, om det er ofte at du bøyer hodet i ydmykelse eller får krampe i magen av nervøsitet, og om du har måter å komme ut av det, eventuelt ofte nok, som gjør at sånne ting slipper taket. 

Trening er opplagt en ting som kan få kroppen til å slappe av – etterpå – og løse opp knuter, også. Massasje og andre mer eller mindre fysiske metoder finnes, sex, like opplagt helst så lenge det føles positivt. Musikk, meditasjon, og nå er vi for lengst over på egentlig mere mental stimulans, men det kan virke på muskulaturen også. Så lenge det treffer er det positivt, forløsende, det løser knuter, egentlig i siste ende avslappende. Noen ganger virker det kanskje motsatt, hvis man hører musikk man virkelig ikke trives med, for eksempel.

Hukommelse sitter også i muskulaturen, er vel en godkjent formulering i dag, og alle de situasjonene jeg snakker om, alle mennesker er jo i situasjoner i løpet av bare en dag, alle de situasjonene med reaksjoner vil da kunne sette seg i kroppen, musklene, som kanskje nokså separate “minner”, og kanskje kartleggbare for en selv, på en måte, hvis man gjenkjenner minnet om en situasjon med en kjip sjef eller noe man måtte gjøre men ikke fikset, for eksempel, og legger merke til kroppslige reaksjoner i den forbindelse.

Gjentagelse skaper negativ kontinuitet, kan man jo si, og vel økt mulighet for slitasje på muskler osv. En enkelt opplevelse kommer man over, men daglige vaner gjør deg til slutt sǻnn, med mindre du skiller deg, skifter jobb eller bevisstgjør et eller annet problem såpass at du klare å endre kanskje både det som gjør deg nedbøyd eller forkrampet, eller din reaksjon på det.

Rent fysisk slitasje finnes selvølgelig også.

Det er en egen erfaring fra spilling at temmelig like bevegelser utført på forskjellige måẗer kan gi helt forskjellig resultat, krampaktig spilleteknikk og høyt arbeidspress kan ende i senebetennelse og full stopp i arbeidet, mens akkurat samme mengde arbeid med en mere avslappet spilleteknikk ikke lager trøbbel, og gjør kanskje at du kommer hjem sliten fordi du har hodlt på lenge, men ikke egentlig slitt. At arbeidslyst og -glede eller mangel på samme forplanter seg til måten man bruker muskler på skulle også være en opplagt mulighet. Det sier seg litt selv når det gjelder musikk, men muskler bruker man til en viss grad i nærmest alle yrker, og i noen jobber er sammenhengene minst like konkrete som i musikk og kanskje med mye større muskelbelastning, for eksempel i restaurantbransjen eller byggbransjen.

Som jeg har vært inne på for lenge siden kan jo nevrotisk atferd komme også i matveien, avhengig av hva slags holdning man har til mat, man “trøstespiser”, enkelt sagt, eller demper sine egne følelser ved å dytte magen full av mat, det kan i hvert fall være to eksempler på måter å plage seg selv.

Men normal atferd finnes også, tross alt dør man ikke hver dag…man beveger seg jo, ved hjelp av muskulaturen, og man fordøyer tross alt det man spiser, selv om deler av det man får i seg ikke er like bra for en, er vel noe det.

Men spørsmålet er om dette er likt for alle, eller hvor likt, og svaret gir seg lett selv, på ett nivå, og er kanskje tildels lett observerbart, i og med at forskjellige personer har forskjellig kroppslig følsomhet også, og lever ok med sine forskjellige vaner og eventuelt uvaner, noen er vegetarianere eller nesten det, noen spiser alltid mye kjøtt, noen starter dagen med yoghurt og müsli, andre med ristet brød og te. Noen kan drikke så mye kaffe som de vil uten at magen gjør opprør, noen klarer ikke å få i seg visse matvarer som andre gjerne fråtser i. Vi pleier å si at vi liker det ene eller det andre, og det stemmer jo gjerne, men det finnes jo også reaksjoner som føles mere fysiske. Det er i hvert fall sikkert at selve kostholdet har både individuelle og kulturelle variasjoner, men jeg tenker det virker sannsynlig at det også gjelder fordøyelsen.

Spørsmålet er ikke minst hvor absolutte grensene for “sunt” og “usunt” er når man beveger seg på tvers av disse kulturelle eller personlige grensene.

Oppfatningene utenfor fagmiljøene, medisin og ernæring, for eksempel, kan noen ganger være litt skjematiske, selv en litt tradisjonelt anlagt almenlege vil vel si at vitenskapen, det man nå vet i den sammenheng, må tilpasses den enkelte pasient, i sin alminnelighet i behandling av sykdom, mens vi andre noen ganger lager litt for raske eller enkle slutninger om sånne sammenhenger.

Men selv om vi som ikke er helsepersonell tenker sånn noen ganger fordi vi ikke kan vitenskapen ordentlig, vet vi ofte hva vi har opplevd med egen kropp. Det er jo grunn til å holde litt på det også så man ikke mister seg selv helt.

Og vitenskapelig utdannete folk har jo også uvaner i tenkemåten.

Det at man ikke alltid kan si sikkert at noe er et faktum betyr jo ikke at det ikke er det, kanskje bare at det ikke er det i vitenskapen – eventuelt ennå. Når Erna Solberg bruker blåbær som livsforsikring, og det virker for henne, høres det absolutt mulig ut, og at det i hvert fall kan stemme for henne, men det er ikke dermed sagt at enhver vil måtte gjøre eksakt det samme for å overleve, selv om det også kan stemme at det antagelig vil kunne fungere.

Selvfølgeligheter? 

Kanskje på en måte, men de kan være viktige å få presisert allikevel.  

Hensikten er jo sånn sett heller ikke for alle i en debatt alltid å belyse ethvert tema mest mulig eller mest mulig vitenskapelig, men å overleve eller å få et bedre liv, altså praktisk handling, det er i hvert fall også et typisk norsk trekk ved debattene, og i seg selv selvfølgelig ikke dumt. Selv om jeg også mener at vi ofte kunne ha nytte av mere kunnskap, spredt blant flere, det ville ofte øke kvaliteten på de praktiske løsningene.

Men en kombinasjon av…tradisjonell kunnskap, skal vi kalle det for det? og vitenskapelig, det går jeg i hvert fall for.

Hvis en normal funksjonsmåte for fordøyelsen – i hvert fall beskrevet på et enkelt nivå – er forskjellig fra person til person, vil normalitet på dette området kunne tenkes å variere også fra kultur til kultur, fordi en kultur er en gruppering av mennesker. Hvor dypt inn i innvollene de forskjellene finnes, eller kan eller må finnes, vet jeg foreløpig ikke, altså hvor like eller hvor forskjellige de prosessene og de fysiske behovene er fra kultur til kultur.

Jeg stopper der akkurat nå, men kommer tilbake til temaet, fortsatt med et særlig blikk på fordøyelsen. Det kan være interessant å sammenligne mine løse antagelser med hva som anses som gjengs medisinsk kunnskap når det gjelder disse tingene.

Ifølge det norske matleksikonet er demerarasukker råsukker fra tidlig i prosessen, fra den første raffineringsprosessen, sier den. Da er sukkerkrystallene dekket av melasse, som gir dem den lysebrune fargen. Det er større korn enn i vanlig strøsukker, men også tørt som vanlig sukker. 

Det inneholder litt protein og mineraler, så faktisk, noe annen næring er det snakk om, selv om jeg ikke aner om det er nok til å gi noen stor ernæringsmessig effekt.

Men noe er det.

Det jeg pleide å kalle brunt sukker da jeg vokste opp, litt kladdete, er vanlig sukker blandet med sirup. Det står rørsukkersirup på pakka, men jeg vet ikke om det spiller noen rolle ernæringsmessig om det kommer fra sukkerrør eller roer, sirup er vel i hvert fall bare sukker og vann i en bestemt blanding. 

Så jeg tror ikke det er noe annet enn…sukker, egentlig, i den typen, og dermed vel heller ikke noen annen næring enn sukker. Hvis man skal stole på mine kilder og på det som står på pakka.

Man skulle kanskje tro at graden av raffinering i hvert fall var viktigere enn hvilken plante man har brukt til produksjonen, for man ender vel til slutt med kjemisk rent sukker, sukrose, når det er snakk om hvitt sukker, mens lenger ned i raffineringsprosessen er det tydeligvis igjen i hvert fall litt av selve planten og de næringsstoffer som måtte finnes der.

Kilder til alle sukkerartikler:

• Kjell E. Innli: Matleksikon, Kom Forlag 2007.
• Larousse Gastronomique, engelsk utgave, Hamlyn 2001
• Alan Davidson: The Oxford Companion to Food, OUP, Oxford, New York, etc 1999.

Jeg ser i et intervju med en ernæringsfysiolog på forskning.no at hun sier “den søte, gode smaken går rett til hjernen”.

https://forskning.no/allergi-blod-diabetes/hva-skjer-i-tarmen-nar-du-spiser-mye-sukker-pa-en-gang/431012

Dermed blir vi omtåket, det fremstilles litt som en rus. 

Det er jo ikke alle som er så opptatt av sukker, jeg kjenner folk som ikke liker sjokolade noe særlig. Så er det helt sikkert at en smak oppfattes på – noenlunde – samme måte av alle? Eller at den føles så “viktig” for alle at man går litt i spinn?

Hun sier også at vi blir omtåket i hjernen. Hvis det er en mere fysiologisk reaksjon er det jo interessant.

Jeg befinner meg litt på tynn is selv, men jeg vet ikke helt om hva etablert vitenskap tenker om møtet mellom fysiologi og psykologi og kultur. Jeg har i hvert fall tidligere argumentert med eller i hvert fall tenkt at hva man liker av mat og hva man tåler delvis er kulturavhengig, både ens egen familiekultur og det større kulturfeltet som man selv og ens familie er en del av gjennom oppvekst og påvirkes av gjennom livet.

De andre reaksjonene i tarmen, at den blåser seg opp og man har lettere for å ta opp andre stoffer som man ikke har bruk for…også interessant.

Men spørsmålet mitt blir igjen om det finnes psykologisk og kulturelt betingede vaner i den fysiske måten å fungere på også. Det sies jo at man ved tilvenning opparbeider et større behov for et eller annet, for eksempel sukker, og man må vel regne med at det betyr at fysikken også følger etter på en eller annen måte, i så fall.

Monosakkarider er karbohydrater, sukker, som består av ett sukkermolekyl. Hvis jeg ikke har misforstått er det det vi tar opp i tarmen. Bisakkarider er også sukkerarter, mens polysakkarider er for eksempel stivelse og cellulose, det siste ufordøyelig for oss. Lengre og lengre kjeder av sukkermolekyler er det det er snakk om, opptil flere hundre tusen i ett molekyl.

Sukker, som alt annet vi tyller i oss, brytes ned av fordøyelsen, i fordøyelsen, til sånne stoffer som vi kan ta opp i oss og bruke til noe.

Når forskjellige sukkertyper er blitt til de enkleste sukkerartene, monosakkarider, i fordøyelen, blir de tatt opp gjennom tarmveggen til blodet, og ført til leveren for lagring hvis det er mere enn vi trenger akkurat da. Derfra går det ut igjen til blodet ved stress, som sagt. I blodet flyter sukkeret fritt, altså ikke bundet til andre stoffer.

Vanlig hvitt sukker er et disakkarid, sukrose, med to sukkermolekyler, sammensatt av monosakkaridene glukose (druesukker) og fruktose. Så noe må vel fordøyelsen jobbe med det for å få delt molekylene i to.

Melis er knust sukker tilsatt et anti-klumpemiddel.

Sirup er en blanding av sukker og vann, brunet i forskjellig grad.

Jeg er ennå ikke ferdig med å finne svaret på det dumme spørsmålet, er faktisk det brune sukkeret mere sunt enn det hvite? Underholdning ved disken i kaffebaren, liksom.

Fortsettelse følger, kanskje i morgen allerede, jeg må få fatt i en pakke med den ene og den andre typen brunt sukker og sjekke hva som står på beskrivelsen av innholdet.

Det virker som om det finnes en veldig tradisjonell oppfatning av ernæring som har en litt for dominerende plass. Å bruke et leksikon til å argumentere for mye for en sånn posisjon virker ikke helt ok, synes jeg. Når man sier at honning også er en tilnærmet ren sukkerkilde, i et avsnitt som åpner med å si at sukker i seg selv ikke inneholder noen ekstra næringsstoffer, oppfatter jeg det i hvert fall nærmest som om man sier at næringsverdien er tilsvarende lav. Du får ikke meg på kroken med en sånn antydning, du får ikke overbevist meg om at en viss mengde rent sukker er like sunt som samme mengde honning, hvis det er det som er tanken. Hvis det bare var de kjemiske stoffene i maten, vitaminer osv, som hadde betydning for ernæringen, kunne vi levd bare på dem. 

Kroppen-som-maskin er nok en tenkemåte som forklarer mye, men neppe alt.

Altså, fordøyelsesmessig…sukker gir energi til andre fordøyelsesprosesser. Det lagres i leveren og i musklene, og lagrene utløses ved stress (tankearbeid og kunstnerisk arbeid også, får man regne med) og muskelaktivitet, fysisk arbeid osv.

Sukker er et karbohydrat. Eller sukker er flere typer karbohydater, det finnes forskjellige slags sukker.

Når det gjelder sukkerroer eller sukkerbeter, som det også kalles, så befinner sukkeret seg i røttene, ikke i stilkene. Dyrking av roer er relativt nytt, sukkerrør har blitt dyrket siden oldtiden??

Sukkerroer ble brukt som vanlig grønnsak før noen kom på å utvinne sukker av dem. En tysker, Andreas Marggraf, begynte å eksperimentere med det rundt 1750. Den første sukkerfabrikken ble satt i gang i Schlesien i 1802.

Napoleon var interessert i dette i Frankrike og bygde tydeligvis opp sukkerindustri der, fordi engelsk blokade av Frankrike gjorde at de ikke fikk sukker fra Vest-India. Den industrien kollapset da han kollapset, for å si det sånn, men kom på beina igjen rundt 1840, ifølge en kilde. 

Fra 1880 er sukkerproduksjon fra sukkerroer større enn fra sukkerrør.

Både melasse og sukker var forresten handelsvare og ble fraktet til Europa fra de stedene i tropene hvor det ble produsert, Vest-India, for eksempel. Ja, slaver var en del av pakka.

Sukkerroer kan dyrkes i kaldere klima, mens sukkerrørne trives i tropisk og subtropisk kilma.

Sukkeret i plantene er et produkt av fotosyntesen.

Det produseres sukker fra sukkerpalmer også, som vel også er en fellesbetegnelse, et sted står det at daddelpalme særlig brukes til dette. Durra, en plante i gressfamilien, er også en kommersiell sukkerkilde, hvis jeg har skjønt det riktig.

Alt vi spiser brytes ned til så enkle stoffer som vi trenger, jeg lurer på om ikke det er en enkel definisjon på fordøyelse. 

Vi tygger, kjemien starter allerede i munnen, men maten siger ned i magen, hvor det meste av kjemien skjer, eller kanskje de er riktigere å si at det skjer hele veien, de prosessene fortsetter i hvert fall i tarmen også. Der tas stoffene opp og blodet fordeler det til de organene og de cellene, til slutt, som trenger dem, eller bruker dem til noe, eller lagrer dem til seinere bruk.

Karbohydrater finnes mest hos planter, og noen av dem, for eksempel stivelse, er fordøyelige for oss, men andre er det ikke, for eksempel cellulose.

Kjemisk sett er noen veldig enkle, monosakkarider er de enkleste.

Hvis jeg har skjønt det riktig ender alt dette, alle karbohydrater, som enkle sukkerarter i magen, i fordøyelsen vår, som kjemisk sett var mere kompliserte stoffer da vi tygget dem, så i prinsippet er sukker ferdig fordøyde karbohydrater, hvis man skal være litt flåsete. Men kjemisk sett høres det ikke feil ut.

Som energikilde altså, alle karbohydrater fungerer som det, “vår viktigste kilde til energi” sies det.

Så er brunt sukker mer eller mindre sunt enn hvitt? var mitt teite spørsmål i utgangspunktet.

Det endre kanskje i en diskusjon om raske kalorier, eller det finnes et annet tema i det som en ernæringsfysiolog kjenner.

Eller tomme kalorier?

Jeg tror, og jeg har egentlig ikke noe særlig belegg for å si det, bare observasjoner, men jeg tror at fordøyelse er både kulturavhengig og avhengig av psykologi. 

At fysisk akitivitet også spiller en rolle for fordøyelsen er gammel almenkunnskap.

Og hvis jeg slår inn en åpen dør i legevitenskapen hvis jeg sier det, så fint, bare få sagt det offentlig, da.

Hvis man begynner å lete etter de sunnhetsmessige sidene av typisk indiske kryddere, gurkemeie, for eksempel, så finner man raskt nettsider som virker mer som håndbøker i filosofi eller religion, kanskje til og med, de tingene henger sammen, tydeligvis. Du påvirker, holder orden på psyken din ved å spise riktig.

Så sier sikkert noen at de tar feil, det er ikke sånn det er.

Vet de det?

Det tror jeg ikke. Akkurat som praktikere har levd liv som har vært verdt å leve for dem, uten å ha noen særlig kontakt med min forskerverden, eller en ordentlig forskers verden, så lever folk i verden på sin måte, og fordøyelsen…følger med eller gjør det ikke, det finnes jo alltids medisinske problemer enten man er født i Lucknow eller Hokksund, fint navn det der Lucknow forresten, selv om det sikkert er en anglifisering av et ord i hindi eller noe sånt. Akkurat som Bakkeby og Nikkeby, jeg tror de egentlig har samiske navn som bare er blitt til de morsomme navnene.

Digresjon.

Poenget er at fordøyelsen kanskje former seg etter psyken og psyken etter fordøyelsen.

Til en viss grad.

I en tid hvor det fantes en veldig rigid oppfatning av hva som var et riktig liv, kunne man finne opp begreper som sikringskost, og det fungerte for de fleste. 

Neppe alle helt, men man levde. Trygt og ok, men kanskje i lengden litt kjedelig, eller i neste generasjon oppstår det nye behov.

Hvis man fortsatt lever sånn gammeldags i dag kan jo det der fortsatt fungere, det er min idé, mens hvis man lever annerledes er det også ok, eller det er bare friheten man er ute etter, uansett, da. Det er i hvert fall mulig å leve på mange måter, kroppen har forskjellige muligheter, det må da stemme, innenfor visse rammer.

Altså, fordøyelsesmessig…sukker gir energi til andre fordøyelsesprosesser. Det lagres i leveren og i musklene, og lagrene utløses ved stress (tankearbeid og kunstnerisk arbeid også, får man regne med) og muskelaktivitet, fysisk arbeid av alle slag.

Sukker er et karbohydrat. Eller sukker er flere typer karbohydater, det finnes forskjellige slags sukker.

Når det gjelder sukkerroer eller sukkerbeter, som det også kalles, så befinner sukkeret seg i røttene, ikke i stilkene. Dyrking av roer er relativt nytt.

Sukkerroer ble brukt som vanlig grønnsak før noen kom på å utvinne sukker av dem. En tysker, Andreas Marggraf, begynte å eksperimentere med det rundt 1750. Den første sukkerfabrikken ble satt i gang i Schlesien i 1802.

Napoleon var interessert i dette i Frankrike og bygde tydeligvis opp sukkerindustri der, fordi engelsk blokade av Frankrike gjorde at de ikke fikk sukker fra Vest-India. Den industrien kollapset da han kollapset, for å si det sånn, men kom på beina igjen rundt 1840, ifølge en kilde. 

Fra 1880 er sukkerproduksjon fra sukkerroer større enn fra sukkerrør.

Både melasse og sukker var forresten handelsvare og ble fraktet til Europa fra de stedene i tropene hvor det ble produsert, Vest-India, for eksempel. Ja, slaver var en del av pakka.

Sukkerroer kan dyrkes i kaldere klima, mens sukkerrørne trives i tropisk og subtropisk kilma.

Sukkeret i plantene er et produkt av fotosyntesen.

Det produseres sukker fra sukkerpalmer også, som vel også er en fellesbetegnelse, et sted står det at daddelpalme særlig brukes til dette. Durra, en plante i gressfamilien, er også en kommersiell sukkerkilde, hvis jeg har skjønt det riktig.

Når man lager sukker av sukkerrør, kjører man først de svære stilkene gjennom en slags kvern med grove “hjul” for å få ut sevjen og dele opp stilkene. En sukkerrrørplante kan bli opptil 8 m høy, men de er ikke mer enn ca 5 cm tykke.

Plantesykdommer er ofte lokale, sier en kilde, så det er dyrket frem eller krysset frem lokale arter som er motstandsdyktige mot de plantesykdommene som måtte finnes på det aktuelle stedet.

Asia er det største produksjonsområde for sukker, dernest Syd- og til slutt Nord-Amerika, USA, altså. Der er det mest i sørstatene det dyrkes sukker, Louisiana, for eksempel.

Jeg er ikke helt sikker, men det ser ut som om plantene trenger en del gjødsel for å gro ordentlig.

Når stilkene er kvernet blir bitene lagt i varmt vann, det står “oppløst”, for å få ut sukkeret.

Så klarner man det på en eller annen måte, så det som ikke er sukker forsvinner.

Så dampes det, en del av vannet forsvinner og man har råsirup.

Deretter videre koking til man har masseo nite  

Sentrifugering comes next, ut fra det krystaller, men fortsatt råsukker. Restproduktet herfra er melasse, som brukes i produksjon av rom, og til dyrefor. Jeg husker moren min fikk tak i melasse og blandet det i en omgang med hjemmebakt brød, for å eksperimentere. Jeg syntes det smakte ok, men så vidt jeg husker blandet det seg ikke så godt i deigen, så det ble litt sånne forekomster i skivene, de datt litt fra hverandre også på grunn av det. Jeg tror ikke hun prøvde flere ganger, men det smakte som sagt greit, det kan hende man kunne gjort mere ut av det.

Fordøyelsesmessig…sukker gir energi til andre fordøyelsesprosesser. Det lagres i leveren og i musklene, og lagrene utløses ved stress (tankearbeid og kunstnerisk også) og muskelaktivitet, fysisk arbeid osv.

Fortsettelse følger.

Sukkerrør er en kultivert tropisk gressart, som kan bli opptil tre tommer i diameter og 20 fot høy. Den opprinnelige gressarten er utdødd.

Det finnes i kjemien mange slags sukkerarter. Fordøyelse av sukker og andre karbohydrater starter allerede i munnhulen. 

En idé en amatør som meg når det gjelder naturvitenskap kan få av en sånn opplysning er at sukker i hvert fall fungerer som nødproviant for oss, det går lett inn i systemet, og dermed noe man kunne tenke vi ikke burde tylle i oss ukontrollert.

Jeg leser i The Oxford Companion to American Food and Drink, et ettbinds leksikon om amerikansk mat, at mangel på sukker ble sett på som en så viktig ting der at det i seg selv var et uttrykk for dårlige tider, altså, i språket. Jeg tror vi da snakker om 18- og kanskje tidlig 1900-tall, under borgerkrigen, for eksempel.

Sukker og honning som koseord er kanskje en litt muntrere side av amerikansk kultur…

Produksjonsprosessen fra sukkerrør eller sukkerroer til hvitt sukker er nokså lang.

Den typen brunt sukker man finner på kaffebarer, demerara-sukker, er mindre prosessert, det er faktisk derfor det er lysebrunt, men hvor mye mindre? 

Navnet kommer av at det opprinnelig ble produsert i det som i hvert fall i dag heter Demerara-Mahaica, den provinsen i Guyana med flest mennesker. Hovedstaden, Georgetown, ligger også her.

Det jeg er vant til å kalle brunt sukker, litt fuktig, som etter hvert blir til stein hvis det kommer luft til, er vanlig hvitt sukker blandet med melasse, et biprodukt fra nettopp sukkerraffineringen, som altså sett for seg er mindre bearbeidet.

Sukkerbiter ble i min barndom markedsført som “raffinade” – det var det som sto på pakka – og man kan vel si at det navnet hører litt hjemme i en tid som i grunnen er forbi, hvor mange levde i nokså stor grad i en naturalhusholdning, da grovere, ubehandlet og naturlig mat var vanligere, og hvor loff, for eksempel, hvitt sukker og lignende ting – var kjærkommen avveksling.

I min generasjon og mitt miljø, i oppveksten, var det delvis en reaksjon mot dette, i hvert fall dreide interessen for en dels vedkommende seg mot mere naturlig mat. For noen var det kanskje ikke noen bevegelse, man beskyttet de tradisjonene man levde i. Uansett er det vel fortsatt en grense for hvor langt man kan dra et basiskosthold vekk fra det naturlige, og så kan vi i sin tur gjerne diskutere hva det er. Kulturelt har jo de begrepene – natur, kultur, bearbeiding osv. – et litt annet innhold enn i en diskusjon om mat og ernæring og ikke minst industri.

Hvordan man bruker sukker er selvsagt til en viss grad avhengig av individuelle vaner, men mange av oss bruker det jo som en oppmuntring, kanskje en liten belønning. Jeg bekymrer meg for ungenes sukkerforbruk, og for mitt eget. Mange snakker om sjokolade som sunt, halvt på fleip, fordi man blir i godt humør av det. Noe er det jo sikkert i det, tenker jeg, men det er kanskje grenser for et sånt poeng også.

Er det i så fall for mye å kalle det selvmedisinering? Psykisk, da? Misbruk er et krasst ord – de fleste av oss har et eller annet som vi er avhengige av, potetgull, mat i sin alminnelighet har jeg diskutert tidligere, alkohol har jo sitt stigma og sine problemer, dop i forskjellige former det samme. Det finnes andre ting.

Vi må i hvert fall skille mellom selvmedisinering som virker og som er fornuftig, i denne enden for eksempel et kosthold som holder deg frisk og energisk. Litt systematisk, daglig bruk av urter er for noen faktisk allerede mistenkelig – som medisin betraktet– og dagens diskusjoner om kosthold og helse har mange posisjoner.

I den andre enden finnes i hvert fall mere destruktiv atferd.

Uansett hvilket nivå vi befinner oss på av avhengighet er det vel noen likhetstrekk i den destruktive enden av et forbruk, her gjengitt etter egen erfaring. 

Selvdestruktivitet er altså det som for meg føles som det største problemet, når man virkelig har et avhengighetsproblem, at man fortsetter å spise et eller annet, for eksempel, også når man merker at det virkelig blir for mye, at kroppen protesterer på en eller annen måte, eller at det går ut over noe viktig, hvis vi begynner å snakke om psykiske effekter. Man går løs på seg selv av forskjellige årsaker. Man kan noen ganger se på det som er langsomt selvmordsforsøk.

At junk food eller ting som fungerer som dop fungerer som kompensasjon for noe annet er også en typisk ting, etter min erfaring, og at det kanskje er grunnen til at man aldri får nok av det. Det fyller ikke helt behovet, i hvert fall ikke for mat, man blir liksom ikke mett noen gang, av potetgull. 

Å bli mett er jo også et uttrykk som i språket handler om både psykiske og fysiske behov. Det gir også grunn til å tenke.

Det spørs kanskje også hvor dypt det mentale behovet man prøver å fylle, stikker. Blir det mettet? Og hva skjer med kroppen mens man holder på?

Jeg tror man må legge til at man godt kan leve greit, lenge, med en “avhengighet”, kanskje så lenge man også får i seg tilsvarende “ordentlig mat” i tilstrekkelig grad, i den genren man nå holder på. Hvis man begynner å legge merke til og finne ut av hvilke mentale behov eller knuter som er knyttet til et misbruk, kan man kanskje også begynne å tenke over andre måter å fylle de behovene på eller løse de knutene, og fortsatt, vil jeg si, uten nødvendigvis å bli helt totalitær. Men det kommer vel an på hva det dreier seg om, hvor usunt det er for en, og hvor ille det er på det stadiet i livet eller i forbruket man er, også. Det er ofte forskjell på kroppens tåleevne for et eller annet når man er 20 og når man er 50, hvis man fortsatt har noen av de samme vanene da.

Man kan nok dø av noe man er avhengig av også til slutt, men jeg tror man skal være temmelig forsiktig med å forutsi akkurat det for noen. Det er fortsatt til en viss grad et mysterium også for legevitenskapen. Heldigvis.

Men det kan kanskje være lurt å prøve å gjøre noe med i hvert fall noen av de dårlige sidene eller vanene man har, selv om man sikkert aldri blir fri for alle problemer.

Grensen mellom problem og ressurs – i livet – er jo også avhengig av både kreativitet og setting, sammenheng, vil jeg si.

Ingen kommer jo utenom å ha dårlige sider, og hva man gjør med dem er minst like interessant som hvilke de er.

Jeg tror også det er både individuelle variasjoner og kulturelle ditto når det gjelder hvor mye man selv takler av bestemte personlige uvaner, og også hvor mye man tåler, rett og slett, kroppen, altså, også av junk food osv.  

At det finnes kulturelle elementer i våre toleransegrenser og også fysiske reaksjonsmåter er en påstand jeg foreløpig har vanskelig for å underbygge mere systematisk, men jeg mener jeg har sett så mange ting i samtale med så mange forskjellige mennesker, også fra forskjellige kulturer, enten de er opprinnelig innen- eller utenlandske, at jeg tror det stemmer, i hvert fall til en viss grad.

Om noe oppfattes som et problem avhenger til en viss grad av hvem man snakker med, og jeg tror dette er tildels helt reelle forskjeller, som også styrer hvordan ting virker på oss, ikke bare hvordan vi lever, da evenutelt i stor uvitenhet osv. Jeg er på mange måter kulturrelativist i denne forstand, og selv om jeg på noen områder fortsatt er full av fordommer, erkjenner jeg med hodet at det er mange måter å leve et verdifull liv mentalt og fysisk.

Kulturelt da også oppfattet i videste forstand, både geografisk kultur, sosial kultur og familiekultur er aktuelle begreper, etter min mening. Levemåte, rett og slett.

Som jeg har vært inne på mener jeg at både effekten av selve vanen eller uvanen, og egentlig i hvilken grad det er en uvane i det hele tatt, til en viss grad styres av hva man legger i den, og det er til en viss grad psykisk betinget og “innøvd”, til en viss grad tillært, det er en del av ens psykiske og fysiske konstitusjon, ens måte å tenke og fungere på.

Jeg tror for eksempel overhode ikke at antall glass pr dag, alene, alltid definerer en som enten forbruker eller misbruker. 

Igjen, det spørs.

Hvilke grenser man vil prøve ut i livet er jo i og for seg også opp til en selv. Konsekvensene bærer man vel i hvert fall selv, og i noen tilfeller, selvfølgelig, også andre. Det spørs igjen, hvor mye slakk man trenger fra andre, hvor mye slakk de synes er ok å gi.

Hvis man tar for god fisk påstanden om at vi er en kombinasjon av psyke og kropp, er det nærliggende å tenke seg at enkeltfenomener både i kroppen og livet også fungerer som de gjør delvis etter psykiske og delvis etter fysiske påvirkninger, i oppveksten, ikke minst, og ellers i livet. Jeg mener man kan tenke seg forskjellige fysiske reskajonsmåter, for for eksempel når det gjelder hvordan fordøyelsen fungerer, innenfor de grensene som vitenskapen setter.

Kroppen som maskin, et helt upersonlig og prinsipielt mekanisk system, er vel også for en norsk lege bare en delvis dekkende tankemodell for å beskrive mennesket. Tenkemåten virker ensidig, selv om den selvsagt var revolusjonerende den gangen man hadde virkelig dårlig oversikt over nettopp direkte årsakssammenhenger når det gjaldt kroppsfunksjoner og (fysiske) sykdommer.

Den måten å tenke på kan heller ikke sjaltes ut helt. Hvis vi snakker om endringer i vitenskapelig tenkemåte legger man jo ikke helt vekk gammel kunnskap, men noe av det gamle må endres eller justeres mot ny kunnskap. Det skjer i stor grad når det kommer det man kaller et paradigmeskifte i den vitenskapelige tenkemåten, men selv det er ikke eller behøver ikke være et totalt skille i tenkemåte, heller ikke i betydningen 100% utslettelse av gamle tanker.

Jeg vet ikke om man kan tillegge leveren eller magen en slags vilje, eller kanskje mere tankevekkende, en bevissthet. Det siste er mere nærliggende, kanskje, enn det første, særlig tatt i betraktning at alt sammen jo også er koblet sammen med vår hjerne, og vel i ikke så liten grad på ubevisste måter. Hvis noen  prøver å beskrive hjernen med bare mekanistiske begreper, og trekker…tja, hvilke konklusjoner? Determinisme? – da må jeg i hvert fall si at det tror jeg ikke på, ikke som totalfortelling eller livsfilosofi. Jeg har en vilje og et sjelsliv, om du mener du ikke har det…

Og hva man tror på styrer til en viss grad hvordan man fungerer, også…

Selv om det tildels må være tilfelle at kroppen fungerer på sett og vis mekanisk, en viss forutsigbarhet finnes jo i egne erfaringer av kroppslige og til og med psykiske reaksjoner, finnes det vel også fra et fysisk synspunkt i hvert fall delvis uavhengige organer og systemer med sin egen logikk og funksjonsmåte.