Man kan lure på hvilke måter psyken påvirker fordøyelsen på, og omvendt.
At vi ikke er helt like når det gjelder den sammenhengen merkes lett på visse enkle måter, toleranse for visse matvarer varierer, hvor lett man legger på seg, for eksempel, vel også. Dette er gjerne sånne private observasjoner, men vel ikke alltid helt feil.
At noen kunne drikke kaffe og spise appelsiner en hel kveld uten å plages av det var noe moren min kommenterte i familien.
Jeg har alltid hatt problemer med sur mage, da jeg var rundt 18 var Titralac-boksen fast følgesvenn, kalktabletter fra apoteket. Idag drikker jeg fortsatt for mye kaffe, som vel er et alment forståelig problem når man har det sånn, og har funnet ut at for mye stekepannemat drar i samme retning, for mye smør eller stekt fett, mens egentlig, frukt virker øyeblikkelig motsatt. Jeg holder meg til flytende frukt, ferskpresset eplejuice, vanligvis, fordi jeg ikke liker så godt å spise frukt.
Jeg tror det er et alment akseptert faktum, også i legevitenskapen, at psykiske forhold av mange slags påvirker muskulaturen.
En liten bit systematikk kan fra et legmannssynspunkt se sånn ut: Man befinner seg i en lang rekke av situasjoner i livet, som alle har en eller annen form for mentalt innhold. De nøytrale eller positive for en selv vil i hvert fall ikke skape problemer, mens de negative, i større eller mindre grad, vil kunne “sette seg” i muskulaturen som låsninger eller (u)vaner, hvis noen plager deg på en eller annen måte reagerer man for eksempelt ved å bøye seg, “skutte seg”, verge seg spontant, fysisk, på forskjellige måter som gjerne involverer muskler.
Sånne ting kan være vaner, eller bli det, og gi deg en bestemt kroppsholdning, eventuelt i bestemte situasjoner, eller en bruk av muskulaturen, de opplevelsene former deg til en viss grad.
Det vil selvsagt bety noe om du kommer i en bestemt type situasjon ofte, om det er ofte at du bøyer hodet i ydmykelse eller får krampe i magen av nervøsitet, og om du har måter å komme ut av det, eventuelt ofte nok, som gjør at sånne ting slipper taket.
Trening er opplagt en ting som kan få kroppen til å slappe av – etterpå – og løse opp knuter, også. Massasje og andre mer eller mindre fysiske metoder finnes, sex, like opplagt helst så lenge det føles positivt. Musikk, meditasjon, og nå er vi for lengst over på egentlig mere mental stimulans, men det kan virke på muskulaturen også. Så lenge det treffer er det positivt, forløsende, det løser knuter, egentlig i siste ende avslappende. Noen ganger virker det kanskje motsatt, hvis man hører musikk man virkelig ikke trives med, for eksempel.
Hukommelse sitter også i muskulaturen, er vel en godkjent formulering i dag, og alle de situasjonene jeg snakker om, alle mennesker er jo i situasjoner i løpet av bare en dag, alle de situasjonene med reaksjoner vil da kunne sette seg i kroppen, musklene, som kanskje nokså separate “minner”, og kanskje kartleggbare for en selv, på en måte, hvis man gjenkjenner minnet om en situasjon med en kjip sjef eller noe man måtte gjøre men ikke fikset, for eksempel, og legger merke til kroppslige reaksjoner i den forbindelse.
Gjentagelse skaper negativ kontinuitet, kan man jo si, og vel økt mulighet for slitasje på muskler osv. En enkelt opplevelse kommer man over, men daglige vaner gjør deg til slutt sǻnn, med mindre du skiller deg, skifter jobb eller bevisstgjør et eller annet problem såpass at du klare å endre kanskje både det som gjør deg nedbøyd eller forkrampet, eller din reaksjon på det.
Rent fysisk slitasje finnes selvølgelig også.
Det er en egen erfaring fra spilling at temmelig like bevegelser utført på forskjellige måẗer kan gi helt forskjellig resultat, krampaktig spilleteknikk og høyt arbeidspress kan ende i senebetennelse og full stopp i arbeidet, mens akkurat samme mengde arbeid med en mere avslappet spilleteknikk ikke lager trøbbel, og gjør kanskje at du kommer hjem sliten fordi du har hodlt på lenge, men ikke egentlig slitt. At arbeidslyst og -glede eller mangel på samme forplanter seg til måten man bruker muskler på skulle også være en opplagt mulighet. Det sier seg litt selv når det gjelder musikk, men muskler bruker man til en viss grad i nærmest alle yrker, og i noen jobber er sammenhengene minst like konkrete som i musikk og kanskje med mye større muskelbelastning, for eksempel i restaurantbransjen eller byggbransjen.
Som jeg har vært inne på for lenge siden kan jo nevrotisk atferd komme også i matveien, avhengig av hva slags holdning man har til mat, man “trøstespiser”, enkelt sagt, eller demper sine egne følelser ved å dytte magen full av mat, det kan i hvert fall være to eksempler på måter å plage seg selv.
Men normal atferd finnes også, tross alt dør man ikke hver dag…man beveger seg jo, ved hjelp av muskulaturen, og man fordøyer tross alt det man spiser, selv om deler av det man får i seg ikke er like bra for en, er vel noe det.
Men spørsmålet er om dette er likt for alle, eller hvor likt, og svaret gir seg lett selv, på ett nivå, og er kanskje tildels lett observerbart, i og med at forskjellige personer har forskjellig kroppslig følsomhet også, og lever ok med sine forskjellige vaner og eventuelt uvaner, noen er vegetarianere eller nesten det, noen spiser alltid mye kjøtt, noen starter dagen med yoghurt og müsli, andre med ristet brød og te. Noen kan drikke så mye kaffe som de vil uten at magen gjør opprør, noen klarer ikke å få i seg visse matvarer som andre gjerne fråtser i. Vi pleier å si at vi liker det ene eller det andre, og det stemmer jo gjerne, men det finnes jo også reaksjoner som føles mere fysiske. Det er i hvert fall sikkert at selve kostholdet har både individuelle og kulturelle variasjoner, men jeg tenker det virker sannsynlig at det også gjelder fordøyelsen.
Spørsmålet er ikke minst hvor absolutte grensene for “sunt” og “usunt” er når man beveger seg på tvers av disse kulturelle eller personlige grensene.
Oppfatningene utenfor fagmiljøene, medisin og ernæring, for eksempel, kan noen ganger være litt skjematiske, selv en litt tradisjonelt anlagt almenlege vil vel si at vitenskapen, det man nå vet i den sammenheng, må tilpasses den enkelte pasient, i sin alminnelighet i behandling av sykdom, mens vi andre noen ganger lager litt for raske eller enkle slutninger om sånne sammenhenger.
Men selv om vi som ikke er helsepersonell tenker sånn noen ganger fordi vi ikke kan vitenskapen ordentlig, vet vi ofte hva vi har opplevd med egen kropp. Det er jo grunn til å holde litt på det også så man ikke mister seg selv helt.
Og vitenskapelig utdannete folk har jo også uvaner i tenkemåten.
Det at man ikke alltid kan si sikkert at noe er et faktum betyr jo ikke at det ikke er det, kanskje bare at det ikke er det i vitenskapen – eventuelt ennå. Når Erna Solberg bruker blåbær som livsforsikring, og det virker for henne, høres det absolutt mulig ut, og at det i hvert fall kan stemme for henne, men det er ikke dermed sagt at enhver vil måtte gjøre eksakt det samme for å overleve, selv om det også kan stemme at det antagelig vil kunne fungere.
Selvfølgeligheter?
Kanskje på en måte, men de kan være viktige å få presisert allikevel.
Hensikten er jo sånn sett heller ikke for alle i en debatt alltid å belyse ethvert tema mest mulig eller mest mulig vitenskapelig, men å overleve eller å få et bedre liv, altså praktisk handling, det er i hvert fall også et typisk norsk trekk ved debattene, og i seg selv selvfølgelig ikke dumt. Selv om jeg også mener at vi ofte kunne ha nytte av mere kunnskap, spredt blant flere, det ville ofte øke kvaliteten på de praktiske løsningene.
Men en kombinasjon av…tradisjonell kunnskap, skal vi kalle det for det? og vitenskapelig, det går jeg i hvert fall for.
Hvis en normal funksjonsmåte for fordøyelsen – i hvert fall beskrevet på et enkelt nivå – er forskjellig fra person til person, vil normalitet på dette området kunne tenkes å variere også fra kultur til kultur, fordi en kultur er en gruppering av mennesker. Hvor dypt inn i innvollene de forskjellene finnes, eller kan eller må finnes, vet jeg foreløpig ikke, altså hvor like eller hvor forskjellige de prosessene og de fysiske behovene er fra kultur til kultur.
Jeg stopper der akkurat nå, men kommer tilbake til temaet, fortsatt med et særlig blikk på fordøyelsen. Det kan være interessant å sammenligne mine løse antagelser med hva som anses som gjengs medisinsk kunnskap når det gjelder disse tingene.
