Den profesjonelle amatør

Måtte bare pusse litt på denne.

Et utrolig morsomt prosjekt jeg var med på var en humoristisk oppsummering av en tysk venns erfaringer som bosatt i Oslo… Ulrike Niemann, regissør på det meste av teaterprosjekter jeg var med på, hadde også en blogg om Norge og Oslo, med masse morsomme kommentarer, og dette var et utvalg derfra, pluss litt til, så vidt jeg husker.

Poenget med dette stykket er følelsen av å trille barnevogn på isen…her er det i hvert fall blitt mere av den etter at klimaproblemene begynte å merkes.

Forestillingen ble spilt på Goethe-instituttet i Oslo. Da lå det på Grønland, nå har det flyttet til Alexander Kiellands plass.

Ulrike var i hvert fall i perioder veldig opptatt av norsk (tradisjons-)mat, men geitost, brunost, gikk ikke.

Det finnes vel en tysk drøm om et liv på landet…og et besøk på Folkemuseet kan jo få en til å tro at man nesten er der.

Ingrid Espelid var vel ikke til å unngå, og Ulrike endte vel med en ganske hard diskusjon med kokeboka fordi den manglet…riktig oppskrift? eller riktig navn på kaka?

I hvert fall…

Denne har vært publisert og brukt andre steder. Ikke noen humor der, tror jeg, bare skrevet med medfølelse og solidaritet, får man si, med folk som bosetter seg i et fremmed land.

Introduksjonen kan man sikkert lese som en fredsslutning mellom to land, hvis man har lyst. Jeg begynte, eller rettere sagt fortsatte, å jobbe i et tysk miljø delvis fordi jeg så at krigen faktisk fortsatt preget mange av dem, og jeg tenkte at nå holdt det. Krigen er over, det er lenge siden, og jeg tenker at som ung raddis følte jeg meg komfortabel med en god del opposisjonelle stemmer rundt omkring, ikke minst fra Sverige og Tyskland, publikasjoner og bøker jeg leste da jeg altså var yngre.

Så…

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror dette må være kokeboka som forsvarer seg…

Jeg husker ikke hvor denne hørte til, men penger er et problem mange steder, ikke minst i Oslo, hvor det er et statussymbol.