Den profesjonelle amatør

…eller omvendt.

Marc er en parallell til grappa, et brennevin laget på restene fra druepressingen. Portugal har også en sånn dram, forteller Oxford Companion to Wine, bagaceira. Kanskje det finnes i andre land også, men disse er de tre som nevnes i dette vinleksikonet.

Marc på fransk betyr både restene, altså stilker, kjerner og fruktkjøtt, og brennevinet som lages av det. Grut ville vel nesten være det nærmeste norske ordet, selv om det stort sett brukes om kafferester. På fransk kan marc bety kaffe- eller annen grut, de restene vi snakker om her, og altså brennevinet. Etymologisk kommer det fra marcher, som betyr å gå, men også å tråkke. Tråkke flat, knuse, er også en sidebetydning såvidt jeg kan skjønne av min fransk-fransk ordbok. Jeg antar at det kommer fra at man jo tråkket druene med bare føtter en gang. Det hørte vi uansett da vi var små, og syntes selvfølgelig det var morsomt.

Skrivemåten på fransk var i en periode march.

Jeg var innom L’Ardoise i Thereses gate og drakk et glass Marc de Bourgogne, altså «fra Burgund». I min munn klart blant de røffe, jeg har drukket atskillig mildere saker, i Strasbourg, som ligger i Alsace. Men godt uansett, jeg synes også det er ok å få litt for mye chili i maten av og til. Uansett drikker jeg drammer i små slurker, det er ikke noe særlig bra for magen i mitt system, som det vel snakkes om nedover på kontinentet, men det smaker meg og gjør godt på andre måter.

På en italiensk restaurant vi var en gang, i Gamla Stan, i Stockholm, hadde de virkelig mange grappa-typer, kanskje hundrevis, jeg husker ikke. Jeg drakk ikke hundrevis av glass, da, men i hvert fall et par, og det der er også en verden, med forskjeller man merker når man interesserer seg for mat og drikke, og brennevin.

Portugal har jeg enda ikke vært i, men jeg har spist godt, sjømat, på en restaurant som fantes her i Oslo en gang, og har truffet hyggelige folk her. Hvis eller når jeg drar dit, hvorfor ikke et glass bagaceira også?

Mitt engelske vinleksikon gjør faktisk et poeng av forskjellen på marc de Champagne og marc de Bourgogne, og det stemmer sikkert siden det er masse sukker (sier de) og nesten ikke noe alkohol i gruten fra Champagne, hvis man vil si det sånn, og noe annet i den fra Burgund, kanskje omvendt.

Men et glass av den siste mener leksikonet «er en ideell avslutning på et gigantisk…Burgund-måltid, for gourmeter som ikke er overdrevent opptatt av å leve lenge» for å oversette det litt grovt, kanskje en tekst fra en virkelighet som er litt mindre grov enn en del norsk tradisjon, uten at det ene trenger å være bedre eller verre enn det andre.

Oxford Companion to Wine ble gitt ut i 1994, min utgave fem år seinere. Ting kan jo alltids ha forandret seg også…

Man kan selvfølgelig moderere seg i spisingen, eller man kan gå av skaftet en gang imellom og reparere dagen etter, helst ikke med en dram til, kanskje, men med litt mindre mat den dagen og eventuelt noe som roer systemet litt. En del melkemat fungerer sånn for meg, ikke minst lettrømme, som jeg liker og spiser en god del av.

C’en i marc er stum, ordet uttales ma:r, altså med normalt lang a.

Typen brennevin oppsto fordi bøndene hatet å hive noe, ikke fordi de egentlig hadde planer om å lage et kommersielt produkt.

Redigert etter publisering.

Jeg fant en flaske Franken-vin, og den smakte bra, men var kanskje ikke en favoritt. Jeg husker ikke hva jeg drakk fra Franken for lenge siden, bare følelsen av noe godt sitter igjen, det kan ha vært rødvin.

Vingården og familien til denne heter Brennfleck. Vinen er laget på én druetype, Silvaner eller Sylvaner, som brukes mye i dette området og i Tyskland, en drue som har en lang historie i Europa, opprinnelig i Østerrike, selv om den har vandret videre og ikke dyrkes mye der lenger. Den brukes i Tsjekkia og Ungarn, og jeg har drukket minst én god Sylvaner fra Alsace. Til Tyskland kom den på 1500-tallet.

Litt sjarmerende at denne hvitvinen var kalt opp etter eldste datter av de som hadde laget den, Anna-Lena.  

En av restaurantene nede i første er kalt opp etter…jeg tror eneste barn av paret som driver den, i hvert fall en sønn, Le Benjamin. Anbefales…jeg har drukket mye fransk vin og spist mye godt der, i fransk stil.

Tysk øl, derimot…det går alltid. Jeg kjøpte en flaske hveteøl på det første polet jeg var, i går, hvor de altså ikke hadde den vinen jeg lette etter, men Weihenstephaner er absolutt verdt ettertanke. Første gang jeg smakte hveteøl (det vanligste å brygge øl på er bygg) – var i München, et kort stopp, i en solvegg på en kafé, ølet servert med en sitronskive på kanten, husker jeg, og jeg hadde klart å plassere bagasjen fornuftig, i hvert fall en følelse av frihet, avslapning, ro og energi og en for meg ny, imøtekommende smak. Øl på en ny måte for meg, den gangen. Jeg var vel 17 eller noe sånt.

…og dro vel videre til Italia, tenker jeg, men med München og ølet på lista til en annen gang.

Tysk kafé trenger man ellers ikke gå langt for å finne her, Liebling på overkant av Grünerløkka pleide å ha både øl og andre ting. Tror det finnes en Biergarten også. Litt usikker på hvor tyske Café Liebling fortsatt er, forresten, de skiftet eiere, men kafeen finnes, de pleide å ha litt sånn 70-tallsstil som jeg gjerne trives med. 

Og selvfølgelig Backstube, kaffebarkjede.

Jeg skulle skrive om Franken-vin, altså vin fra Franken, Tyskland, men i første omgang strandet det på den første vinbaren jeg gikk på, det hadde de ikke. Jeg drakk hvit Rioja istedenfor, i grunnen en liten bit nostalgi fra da jeg var tenåring og kanskje litt videre, jeg tror polet hadde en hvitvin som bare het Rioja, som jeg husker som enkel, men god. Det var noen som trodde jeg var enkel, men god, og på den tiden var jeg kanskje nokså god, men ikke spesielt enkel, ikke i hodet, i hvert fall.

Den Rioja’en de hadde på Victors vinbar i Skovveien minnet i hvert fall om det jeg tror jeg husker fra den gangen, nokså kraftig hvitvin.

Franken er et historisk område som i dag ligger delvis i Bayern, delvis i Baden-Württemberg og noen andre delstater.

Det produseres mest hvitvin, men også rød og rosé, sier mitt vinleksikon fra 1999, vi får regne med det fortsatt stemmer.

Mere om Frankenvin når jeg får tak i en flaske eller har drukket et glass eller to.

For moro skyld kan jeg jo sitere Goethe, dikteren, som ba kona si sende ham noen flasker Würzburg-vin, siden «det var det eneste han egentlig fikk noe ut av» eller noe i den retning.

I 1806, fortsatt ifølge The Oxford Companion to Wine.

Jeg er selvfølgelig vokst opp med solbærtoddy, varm solbærsaft, det fikk jeg når jeg var forkjøla eller litt snufsete. 

Det går jo an å lage varm saft av andre ting enn solbær, for eksempel bringebærsaft. Litt honning oppi gjorde heller ingenting, lett å røre ut, i motsetning til i kald saft, det har jeg ikke noen løsning på selv om det også høres litt fristende ut.

Det er jo ikke sikkert det er vanskelig av den grunn, jeg har ikke prøvd så hardt.

Jeg driver og drikker Scottish Breakfast Tea for tiden, kjøpt i tebutikk i Bogstadveien. For de som drikker te er vel English Breakfast Tea en kjent type i pose, en forsåvidt plain type.

Denne er også rett fram, altså “Scottish”, men ikke så grov i målet som det som gis oss i de teposene, kanskje også lettere enn det man kan kjøpe i tebutikk som engelsk variant av det samme, jeg tror hun som jobbet i butikken sa det.

Hvis man vil ha litt smak ut av teposer og ikke bare tjære må man jo ta den ut av koppen nesten med en gang. Jeg synes te stort sett er bedre fra tebutikk, i løsvekt, enn fra tepose, med noen unntak, og som sagt har jeg vært borti mye godt i tysk sammenheng, en overraskelse fordi jeg hadde avskrevet teposer som stort sett uinteressant – men akkurat de tingene jeg drakk der jeg jobbet er kanskje ikke i salg her, jeg vet ikke riktig, det kan ha vært ting de jeg jobbet sammen med tok med seg hjemmefra. En del av det var også fruktte eller urtete, altså blandinger uten svart te, og det finnes det jo også en god del av her i Norge. Noen nye urter, nye for meg, var det også.

Jeg fikk en tekalender til jul, julekalender, altså, med en tepose for hver dag, blandinger laget av en dansk produsent, og det smakte godt, bedre enn mye av det jeg er vant med å finne i hylla på supern.

Ellers er kinesisk te egentlig en favoritt fra tebutikken, Keemun, for eksempel.

En hekto varer ganske lenge, selv hos meg, jeg drikker ganske mye te.

Redigert etter publisering.

Var innom Kafé Mela i Mariboes gate og spiste litt, og tok et glass libanesisk hvitvin til. 

Fikk smake på noen mandler med sjokolade rundt etterpå, ikke deres eget produkt, dansk fabrikant eller merke, men det var så godt at jeg tenkte det hadde vært bra med noe søt vin til, Sauternes eller noe sånt, eller brennevin, selvfølgelig, og spurte litt hva de hadde. Det fantes både tyrkisk og libanesisk brennevin, arak, i hvert fall, men han som serverte begynte å snakke om en rødvin fra Libanon som han syntes passet til “omtrent alt mulig”, og det var nok ikke så langt fra sannheten. Jeg måtte altså prøve et glass, og det var en kraftig sak, samtidig ikke egentlig diger smak, men stor nok og intens og kul og sikkert fatlagret, men jeg glemte å sjekke. Ikke spesielt søt, en ordentlig matvin, kan man si. 

Ikke ulik preget på maten på Mela, med ikke for mye salt.

Ikke noe rart at maten fra et område matcher vinen derfra eller omvendt.

Den hvite jeg drakk var litt sånn, du legger liksom ikke merke til hvor god den er med en gang, inntil du virkelig gjør det, men den røde sa fra med en gang… Hvitvinen kan kanskje minne litt om noe god Muscadet jeg har drukket, som betyr temmelig tørr, men med bredere smak allikevel enn Muscadet’en, og masse smak, som sagt, i begge, og varme i rødvinen.  I tenorleiet, kanskje, eller alt-, for hvitvinens del, ettersom man ser det.

Det gikk helt greit å spise sjokolademandler til den røde…jeg var liksom ferdig med å spise. Ikke den beste matchen, kanskje, men egentlig ikke den verste heller…når man er vokst opp med å finne ut ting selv og ikke har noe imot å fortsette med det, egentlig…improviserte måltider er jo alltid litt kule, fordi nysgjerrigheten får noen svar med en gang.

Bekaa-dalen, begge vinene var derfra, den er havnet på lista over steder jeg har lyst til å dra til. Et område ikke bare for vin, men også frukt og grønnsaker og for alt jeg vet husdyr eller altså kjøtt. Det ser mildest talt flott ut på bilder og virker kulturelt interessant også.  Libanon er et av de eldste vinproduserende områder i verden, står det i mitt vinleksikon. Jeg har ikke energi akkurat nå, men det virker som om det er en hel del mere å si om det også.

Arak er forresten en greie i Libanon, står det også, brennevin, som sagt, brent av vin (druer) og i siste runde med anis, så det høres ut som deres svar på ouzo eller omvendt.

Brennevin med samme navn, men vel av andre typer, finnes også i Indonesia og på Sri Lanka.

Litt calvados i kakaoen smakte godt.

Konjakk går antagelig like bra, men ingen feil med calvados oppi i denne omgangen, i hvert fall.

Baileys har noe fløte i seg, man kunne jo prøve å ha i det også.

Og selvfølgelig, prøve ut annet brennevin.

Jeg var på konsert en gang, i Frogner kirke, Mozarts requiem eller noe annet i samme retning, men første stykke på programmet var noe helt annet, et kortere stykke, litt tilsvarende oppvarmingsband på en annen type konsert, og siden jeg som vanlig kom halsende i siste liten rakk jeg ikke å sjekke hva det var, orkesteret begynte før jeg fikk satt meg eller jeg skjønte hva som var i ferd med å skje og rørte ikke programmet før de hadde spilt ferdig det stykket. Jeg husker ikke helt. Men når man liker å gå på konsert og har gjort det i mange år, ikke minst klassisk, er det en temmelig sjelden opplevelse at man ikke har en anelse om hva som kommer, man er tross alt en gammel fan av genren, omtrent som Stones-maniacs, kanskje, eller faste heavy metal-folk, jeg vet ikke. Man kjenner liksom takene, har vært med litt og sjekker vel ut om det kommer nye opplevelser i et landskap man liker å være i.

Interessen er selvfølgelig stykkene, man kjenner mange av dem eller vet retningen eller stilen i hvert fall noenlunde, avhengig av interesse eller mani. Man vil oppleve dem en gang til, som kunstfriker eller filmgærninger som antagelig ser noen filmer mange ganger, og den virkelige spenningen for meg på sånne konserter som jeg liksom er vant til, er om musikerne (og publikum) lager en happening av Mozart eller ikke, eller om de klarer å formidle musikk som jeg ikke har peiling på hva er, på en måte som gjør at den sitter i sikringsboksen, som en god venn pleide å si da vi studerte sammen.

Stykker av Beethoven man ikke kjenner selv om man har hørt Beethoven finnes jo selvfølgelig også. Det hender sikkert man er en overlegen kødd og later som man vet mer eller har skjønt mer enn man har, men opplevelsen av orkester er for meg uansett så stort at jeg alltid har meninger.

Tolkningsrom for musikerne er viktig, mulighet til å forme musikken…selv. Så langt det går. Den er ikke helt ferdig før kveldens konsert er det, selv om den ble skreveg i for eksempel 1837 eller noe sånt. Man vil faktisk ha noe nytt, mere som ny forståelse av en forfatter man også digger.

Å bevege seg fra konjakk til brandy minner jo om å drikke sherry amontillado først og oloroso etterpå, enkelt sagt fra litt søt smak selv om det ikke er tilsatt sukker, når det gjelder konjakken, i hvert fall, til en annen modus, en ren mahogny-verden, kan man kanskje kalle det, istedenfor duften av sukker og mahogny med konjakk fra Cognac.

Velloso er navnet på det glasset med spansk brandy jeg akkurat drakk, jeg sjekket i etterkant, men til tross for en dobbel espresso tror jeg kanskje jeg skal være litt mere edru før jeg skriver noe om bakgrunn eller historikk.

Man kunne begynne å snakke om eleganse i de genrene av sprit eller sherry, men da løper man fort inn i snobberi igjen enten det var hensikten eller ikke, og jeg kan bli like glad i spiselige ting som ikke er elegante, mennesker eller mat og drikke…