Mange ser på kaffe som gift, i forsåvidt en slags positiv forstand – man tøffer seg litt med den, kanskje, ikke så alvorlig ment bestandig, det der, og heller ikke nødvendigvis sånn at man drikker sterkest mulig kaffe eller noe sånt, men prosjektet går noen ganger liksom litt i den retningen, særlig når det gjelder espressokaffe.
Det der er vel i og for seg helt greit, ingen grunn til panikk, liksom, sunnhetsmessig eller psykologisk.
Det finnes en slags mal, et ideal, for meg i hvert fall, for espressokaffe, litt sånn – igjen – ren, sterk, enkel. Stockfleths vanlige espresso er litt sånn, og hvis jeg trenger noe mainstream smaksmessig, sånn som jeg oppfatter det – går jeg veldig gjerne dit.
Kaffe i Italia, som jeg har drukket på ferie, da, jeg har ikke hatt noe annet å gjøre der, er smaksmessig nokså i den retningen, synes jeg, men av en grunn jeg ikke kjenner, bedre for magen, min, i hvert fall.
Jeg hadde en liten diskusjon med en jeg kjenner som er gresk, eller stilte noen spørsmål, om kaffe, og hun mente at det var jo sunt, hva tenker du på, liksom, hvis det føles annerledes drikker du bare litt for mye. Hun lagde ellers te, på kafeen der hun jobbet, som smakte både skikkelig godt og sunt, og ellers espresso cirka så god som man får den i Oslo, så gresk kaffe vet jeg ikke helt hva er, husker ikke hvordan det smaker. Jeg har jo vært i Hellas for et par evigheter siden.
Men tyrkisk kaffe, som jeg må ha fått på tyrkisk restaurant noen ganger, sikkert her, serveres jo gjerne (alltid?) med gruten oppi, i små glass eller kopper, og følelsen av mat er sterkere, av jord, både litt konkrete antydninger på grunn av gruten, og litt smaken og det litt cloudy med selve kaffen, litt som kokekaffe, alt gjør det tydeligere for meg oppi den koppen at det er et jordbruksprodukt, mer enn både den italienske og den norske espressokaffen.
Ikke sånn at det man får på kaffebarene smaker kjemi eller rart, men det er en på én måte en mye tydeligere, nærmest abstrakt ting, ren smak, espressokaffens idé servert i en kopp. Laget av naturlige ingredienser, men tatt så høyt opp at det kanskje minner om Mozart.
Han gikk nok på noe, var en morsom kommentar om Mozart fra en østerriker jeg traff en gang, og det kunne han kanskje ha rett i, selv om det vel neppe var dop. Mozart er ofte så høyt oppe at det gjerne krever noe ekstra å finne plass til musikalske valg når man skal spille det han skrev.
Kanskje.
Men noen mener jo Debussy er vanskelig å spille, og selv om jeg ikke har spilt særlig mye av ham, passer hans ideer rett inn i mitt hode, i hvert fall de “enklere” tingene, arabeskene og Images, Hager i regn, den pianomusikken som vel generelt er lettest å lytte til også, jeg har ingen umiddelbare problemer med å forstå dem eller relatere til innholdet på en eller annen måte, min måte.
Så det kommer kanskje an på personlighet og hva det passer en å gjøre.
Det går jo an å finne frihet i Mozart også, å improvisere i hans partiturer mens man spiller, man velger ikke tonene, men uttrykket og innholdet, ideene, faktisk – hvis man forstår dem eller har en oppfatning om hvilke de er, kan man bruke det til å si det man…mener Mozart snakker om, musikalsk. Og idémessig.
Jeg hørte en gang Mozarts c-moll-messe, mener jeg det var, i Filharmonien i Oslo, og med en sopran, muligens koreanske Yeree Suh, men jeg husker ikke helt sikkert.
I hvert fall tok sangeren av, det var nettopp en sånn frihet jeg snakker om, hun fløy virkelig høyt, både i register, det var høye toner, og i følelse eller tanke. Det var i salen, i mitt hode, en følelse av ekstrem frihet, og av improvisasjon, selvsagt i mildest tatt trange rammer, og en følelse av noen, en sanger, i hvert fall, som var et sted du ikke ante hvor var, men som var et ufattelig fint og merkelig sted. Magic.
Alt det der fantes plutselig der man satt, en kveld i byen, man hadde liksom bare bestemt seg for å gå på konsert.
Ofte skjer vel sånt live, oftere enn i studio.
Jeg har jo alltid likt ideer, i filosofisk forstand, men fra starten av var det vel ofte sånn at jeg opplevde dem, via musikk, for eksempel. Jeg tenkte vel ikke alltid over hva det var da jeg var liten, men det skjedde ting.
Det passer meg sånn sett bra med kaffe som er ikke bare ekstrahert, men nærmest abstrahert, man tar ut av kaffen det som er kaffens idé, gjennom det håndverket du må lære deg når du jobber som barista, og så mange sekunder og så mye trykk og fingerspitzgefühl, erfaring i å lage den og servere den og gleden ved kaffe.
Jeg har følelsen av at den greske tilnærmingen, eller tyrkiske, er en smule mere fordøyelig, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med et sånt poeng. Eller om det alltid stemmer.
Malabar espresso er forresten faktisk egentlig en favoritt også, hvor kaffebønnene har ligget ute i vind og regn i flere måneder før tørking, får vi tro, og brenning. En virkelig interessant variant av espressokaffen, synes jeg. Malabarkysten er en god bit av Indias vestkyst, ned mot sydspissen.
Jeg tror det var Bjørneboe som snakket om naturen, jeg tror kanskje generelt i Norge, eller kankje han snakket om en skikkelig kald, klar vintermorgen et eller annet sted, eller jeg assosierte meg dit – uansett, han beskrev det som et møte mellom ånd og materie eller noe i den retning.
Det er ikke sikkert det er så dumt tenkt, en måte å se på naturen, sånne morgener balanser jo på et punkt som befinner seg temmelig høyt oppe, kanskje et sted man ikke vet om, noe som bare er der, det er jo derfor man blir fascinert og blir sittende og se på utsikten.
Man bare lever i det.
Kanskje en enkel eller dobbel espresso av den rendyrkete typen er en lignende opplevelse eller idé, i miniatyrformat.
Men det finnes jo selvfølgelig annen natur enn utsikt over byen klokka ti om formiddagen i desember, når sola står opp, det finnes andre terrenger, andre steder med kanskje mildere farger, andre sesonger i Norge, forresten, og annen kaffe også.
