Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjelige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

 

 

Møllergata, Oslo, ved St. Edmund's Church, den anglikanske kirken.

Vin fra Bekaadalen

Noe å drikke? Posted on 02 Apr, 2020 23:58

Jeg drakk en libanesisk rødvin her om dagen, varm og krydret, kan man kalle den.

Det er såpass lenge siden at jeg har glemt hva slags mat jeg spiste til, men den var varm og krydret, den også, det kan jeg huske, og det matchet jo i hvert fall bra. Ikke all vin tåler pepper like godt, og jeg bruker nesten alltid en del av det i maten.

Libanon er et av de eldste vinproduserende områdene, sier Oxford Companion to Wine, og jeg har ikke historiekunnskap nok til å vite hvor mange av de forskjellige rikene som har regjert dette området oppigjennom, men en del har det vel vært.

Ekspeditøren på polet opplyste bare litt unnskyldende at de i Libanon la seg litt etter Bordeaux, når det gjaldt stil, får vi anta, men ingen grunn til å unnskylde seg for denne rødvinen (hun gjorde heller ikke det når det gjaldt vinen) – den er laget på Cinsaut eller Cinsault, en druetype som har spilt en rolle både i Languedoc og andre områder i Frankrike, og i nord- og Sør-Afrika.

Den brukes også til rosévin.

«Les Bretèches» het denne, og en bretèche er et lite utspring på en middelalderborg som man kunne skyte fra. Jeg husker ikke helt hva det heter på norsk, men ordets opprinnelige betydning er antagelig «forsvarsverk fra Bretagne». Hva man ikke kan finne ut i oppslagsverk…

Som vel størstedelen av libanesisk vin er denne laget og dyrket i Bekaadalen, og alle disse stedsnavnene har noen ekkoer i mitt hode av triste hendelser. Også i dag skjer det ting, dalen bebos blant annet av rundt 350 000 syriske flyktninger, i telt, i tillegg til den drøye millionen libanesere som bor der.

Jordbruk er i hvert fall hyggeligere enn krig.

Titter man på bilder på nettet fra Bekaadalen…det ser fantastisk fint ut.



Grønn vin

Noe å drikke? Posted on 25 Feb, 2020 04:17

Jeg drakk noe Vinho Verde her om dagen, liksom en dyr en, til rundt 170, var det vel. Vinho Verde betyr grønn vin, og hentyder visstnok ikke til fargen på vinen, som jeg alltid tenkte, men på at den selges ung, ikke lagret. En vin i sin grønne ungdom, liksom…

Jeg husker da jeg oppdaget den typen vin eller den kom på markedet i Norge, at det var en god vin man ikke behøvde å betale kjetting for. Jeg syntes den var liksom enkel, men god. På en måte litt rart å legge på de tierne nå for å få dette, fordi for meg var poenget med den nettopp at den ikke var sofistikert, men allikevel hadde kul smak, ikke noe med noe dårlig kvalitet eller for mye syre eller noe sånt. Fin balanse, frisk, god tørstedrikk, nærmest.

Jaja, nå har jeg vel fornærmet noen portugisere, kanskje, for ikke å snakke om vinmakere og -dyrkere, og jeg har sikkert avslørt min egen uvitenhet også, siden det antagelig finnes en masse typer Vinho Verde som er både sofistikerte og dyre, og kjent, antagelig, for den som kjenner til vin i sin alminnelighet, eller kjenner spesielt til dette området.

Denne hadde kanskje litt mere fett på smaken, i hvert fall, litt mere tyngde enn jeg husker fra de flaskene vi drakk for lenge siden. 

Vinho Verde produseres i nærheten av Porto, i den nordligste delen av Portugal. Det lages både hvit, rød og roséviner.

Druen til denne vinen heter alvarinho.  

På spansk heter druen albariño, og den dyrkes også i Galicia på den spanske siden av grensen, i den regionen som fyller ut hjørnet på den iberiske halvøya.

Men denne vinen var altså portugisisk. Soalheiro, het den, ifølge reklamen den første Vinho Verde som ble laget på alvarinho. Regionen den kommer fra heter Monção e Melgaço, som er en del av den nordligste provinsen, som het Minho frem til 1976.  Minho er en stor elv som kommer fra Galicia, er en grenseelv mellom Spania og Portugal og renner ut i Atlanterhavet ved Caminha, en kommune og en by på portugisisk side, 



En idé om kaffe

Noe å drikke? Posted on 15 Feb, 2020 01:22

Mange ser på kaffe som gift, i forsåvidt en slags positiv forstand – man tøffer seg litt med den, kanskje, ikke så alvorlig ment bestandig, det der, og heller ikke nødvendigvis sånn at man drikker sterkest mulig kaffe eller noe sånt, men prosjektet går noen ganger liksom litt i den retningen, særlig når det gjelder espressokaffe.

Det der er vel i og for seg helt greit, ingen grunn til panikk, liksom, sunnhetsmessig eller psykologisk.

Det finnes en slags mal, et ideal, for meg i hvert fall, for espressokaffe, litt sånn – igjen – ren, sterk, enkel. Stockfleths vanlige espresso er litt sånn, og hvis jeg trenger noe mainstream smaksmessig, sånn som jeg oppfatter det – går jeg veldig gjerne dit.

Kaffe i Italia, som jeg har drukket på ferie, da, jeg har ikke hatt noe annet å gjøre der, er smaksmessig nokså i den retningen, synes jeg, men av en grunn jeg ikke kjenner, bedre for magen, min, i hvert fall.

Jeg hadde en liten diskusjon med en jeg kjenner som er gresk, eller stilte noen spørsmål, om kaffe, og hun mente at det var jo sunt, hva tenker du på, liksom, hvis det føles annerledes drikker du bare litt for mye. Hun lagde ellers te, på kafeen der hun jobbet, som smakte både skikkelig godt og sunt, og ellers espresso cirka så god som man får den i Oslo, så gresk kaffe vet jeg ikke helt hva er, husker ikke hvordan det smaker. Jeg har jo vært i Hellas for et par evigheter siden.

Men tyrkisk kaffe, som jeg må ha fått på tyrkisk restaurant noen ganger, sikkert her, serveres jo gjerne (alltid?) med gruten oppi, i små glass eller kopper, og følelsen av mat er sterkere, av jord, både litt konkrete antydninger på grunn av gruten, og litt smaken og det litt cloudy med selve kaffen, litt som kokekaffe, alt gjør det tydeligere for meg oppi den koppen at det er et jordbruksprodukt, mer enn både den italienske og den norske espressokaffen.

Ikke sånn at det man får på kaffebarene smaker kjemi eller rart, men det er en på én måte en mye tydeligere, nærmest abstrakt ting, ren smak, espressokaffens idé servert i en kopp. Laget av naturlige ingredienser, men tatt så høyt opp at det kanskje minner om Mozart.

Han gikk nok på noe, var en morsom kommentar om Mozart fra en østerriker jeg traff en gang, og det kunne han kanskje ha rett i, selv om det vel neppe var dop. Mozart er ofte så høyt oppe at det gjerne krever noe ekstra å finne plass til musikalske valg når man skal spille det han skrev.

Kanskje.

Men noen mener jo Debussy er vanskelig å spille, og selv om jeg ikke har spilt særlig mye av ham, passer hans ideer rett inn i mitt hode, i hvert fall de “enklere” tingene, arabeskene og Images, Hager i regn, den pianomusikken som vel generelt er lettest å lytte til også, jeg har ingen umiddelbare problemer med å forstå dem eller relatere til innholdet på en eller annen måte, min måte.

Så det kommer kanskje an på personlighet og hva det passer en å gjøre.

Det går jo an å finne frihet i Mozart også, å improvisere i hans partiturer mens man spiller, man velger ikke tonene, men uttrykket og innholdet, ideene, faktisk – hvis man forstår dem eller har en oppfatning om hvilke de er, kan man bruke det til å si det man…mener Mozart snakker om, musikalsk. Og idémessig.

Jeg hørte en gang Mozarts c-moll-messe, mener jeg det var, i Filharmonien i Oslo, og med en sopran, muligens koreanske Yeree Suh, men jeg husker ikke helt sikkert.

I hvert fall tok sangeren av, det var nettopp en sånn frihet jeg snakker om, hun fløy virkelig høyt, både i register, det var høye toner, og i følelse eller tanke. Det var i salen, i mitt hode, en følelse av ekstrem frihet, og av improvisasjon, selvsagt i mildest tatt trange rammer, og en følelse av noen, en sanger, i hvert fall, som var et sted du ikke ante hvor var, men som var et ufattelig fint og merkelig sted. Magic.

Alt det der fantes plutselig der man satt, en kveld i byen, man hadde liksom bare bestemt seg for å gå på konsert.

Ofte skjer vel sånt live, oftere enn i studio.

Jeg har jo alltid likt ideer, i filosofisk forstand, men fra starten av var det vel ofte sånn at jeg opplevde dem, via musikk, for eksempel. Jeg tenkte vel ikke alltid over hva det var da jeg var liten, men det skjedde ting.

Det passer meg sånn sett bra med kaffe som er ikke bare ekstrahert, men nærmest abstrahert, man tar ut av kaffen det som er kaffens idé, gjennom det håndverket du må lære deg når du jobber som barista, og så mange sekunder og så mye trykk og fingerspitzgefühl, erfaring i å lage den og servere den og gleden ved kaffe.

Jeg har følelsen av at den greske tilnærmingen, eller tyrkiske, er en smule mere fordøyelig, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med et sånt poeng. Eller om det alltid stemmer.

Malabar espresso er forresten faktisk egentlig en favoritt også, hvor kaffebønnene har ligget ute i vind og regn i flere måneder før tørking, får vi tro, og brenning. En virkelig interessant variant av espressokaffen, synes jeg. Malabarkysten er en god bit av Indias vestkyst, ned mot sydspissen.

Jeg tror det var Bjørneboe som snakket om naturen, jeg tror kanskje generelt i Norge, eller kankje han snakket om en skikkelig kald, klar vintermorgen et eller annet sted, eller jeg assosierte meg dit – uansett, han beskrev det som et møte mellom ånd og materie eller noe i den retning.

Det er ikke sikkert det er så dumt tenkt, en måte å se på naturen, sånne morgener balanser jo på et punkt som befinner seg temmelig høyt oppe, kanskje et sted man ikke vet om, noe som bare er der, det er jo derfor man blir fascinert og blir sittende og se på utsikten.

Man bare lever i det.

Kanskje en enkel eller dobbel espresso av den rendyrkete typen er en lignende opplevelse eller idé, i miniatyrformat.

Men det finnes jo selvfølgelig annen natur enn utsikt over byen klokka ti om formiddagen i desember, når sola står opp, det finnes andre terrenger, andre steder med kanskje mildere farger, andre sesonger i Norge, forresten, og annen kaffe også.



En hvit burgunder

Noe å drikke? Posted on 13 Feb, 2020 14:51

Jeg drakk noe skikkelig god hvitvin her om dagen, en hvit burgunder, etter anbefaling fra en på polet på Oslo S.

Den vanligste druen for hvitvin i Burgund er chardonnay, som også denne er laget på. 

Jeg ble en gang anbefalt av en kokk å begynne med å orientere meg etter druer hvis jeg ville vite mere om vin, men jeg vet fortsatt ikke om jeg vil si at jeg kan gjenkjenne druer uten videre.

Jeg kan heller ikke det faglige vinspråket foreløpig, jeg har liksom litt sta (som vanlig? neida) holdt litt fast på mitt amatør-blandingsspråk i butikkene også, og jeg må si, særlig på Grünerløkka kommer jeg nesten alltid hjem med noe jeg liker å drikke og som gir meg et ønske om å drikke det en gang til eller ideer til noe nytt. De som jobber der eller de eller den som leder butikken må ha gjort en god jobb når det gjelder kundekontakt og kommunikasjon. Det er skikkelig gøy å diskutere med dem også, og jeg tror de synes det er ok med en snakkesalig fyr som har interesse for deres fag og meninger om ting.

Polet er i det hele tatt gode på sånt, men dette er min nærbutikk og jeg synes de er spesielt flinke.

Jeg har en idé om klarhet som en beskrivelse av en del vinsmaker, nok hvitvin spesielt, altså klarhet som kontrast til smaker som er litt blandingssmaker, “med en knekk på”, som jeg noen ganger kaller det. (Tenker man at noe enkelt, noe som føles som én ting eller én karakter, er en rett strek, så blir en blandingsfarge kanskje en strek med en knekk. Mitt estetiske språk blander sammen begreper fra forskjellige kunstgenrer…)

Kanskje jeg har noen ideer om druer allikevel, for jeg tenker da at Sauvignon blanc, for eksempel, ofte er veldig klar i smaken, nesten sånn at jeg tenker at idealet til en vinmaker kanskje er vann (ikke glem norsk fjellvann, som burde være en turistattraksjon hvis det ikke er det allerede, live-versjon, da, ikke på flaske)  – mens for eksempel Pinot gris, som er viktig i Alsace, blant annet, og Pinot grigio, det italienske navnet på den samme druen, dyrket i Italia, da –  den er typisk “med farge på” smaksmessig, synes jeg, ikke én rendyrket eller naturlig smak, men i hvert fall to eller kanskje tre eller flere, avhengig av hver enkelt vin, selvfølgelig, og hvordan den er laget og tenkt. 

Pinot gris minner meg om saus med vin i, i motsetning til bare stekesjy uten mye krydder oppi, som blir nærmere smaksverdenen til en del Sauvignon-blanc-viner.

For meg, i hvert fall.

Uansett, det finnes vin som er en balansert blanding av noe som er “rent og klart” og noe som ikke helt er det. Hvitvin er jo tross alt nærmere friskt vann enn rødvin, selv om det er et spenn i smak innenfor hver vinfarge…

Og har vann smak? Noen ganger, absolutt, uten at det er mindre friskt eller rent av den grunn, vann fra bekker på fjellet er jo fantastisk, synes jeg, en touch av torv, høres ikke det passe Scotch ut? Ikke brent torv denne gangen, det vannet smaker virkelig frisk luft med duften av tørr myr blandet i. Hvis det er det det er. Sånn som lufta er på en klar dag på fjellet om sommeren. Jeg burde ha med meg min gamle trekopp.

Jeg fikk en gang en vin som virket som en blanding av for mange smaker. Den var jo forsåvidt godt balansert, men i min munn en for tett blanding av for mange ting, litt alt-i-ett.

Det kan være lurt å ta noen valg når man lager en smak, tenkte jeg i hvert fall etter å ha drukket opp flaska. Jeg vet forresten ikke hva som var ideen bak den vinen, den var i og for seg god, men overlesset, ifølge meg, i hvert fall.

Sånne meninger kan jo være så forskjellige, muligens også enda mere forskjellig hvis man begynner å diskutere med folk fra kontinentet. Litt typisk av en nordmann å snakke om enkle, rene, naturlige ting…

Men denne burgunderen var i hvert fall ikke overlesset, den passet vel til mine ideer om hva jeg ville ha.

Denne dagen, i hvert fall.

Paquet er produsent.

Mâcon er en ganske stor by i Burgund.

Vindistriktet heter Mâcon-Lugny.

Druen…altså chardonnay, som er typisk for Burgund, Bourgogne på fransk.