Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

Oslo, Grensen og domkirken.

Litt mere sider

Noe å drikke? Posted on 05 Jul, 2020 19:11

Forresten, den sideren fra Hardanger som jeg drakk her om dagen var produsert av Hardanger saft- og siderfabrikk, på Lekve gard, i Ulvik.

Jeg drakk noe annen sider hos noen venner, den var også fra Hardanger, men laget med en helt annen smak i tankene, nemlig champagne, eller hva man nå sier på norsk når det smaker sånn men ikke er fra Champagne.

Det var en norsk musserende, men på epler, da, ikke druer.

Uansett godt, selv om det var mere spark i den første, og mere følelsen av å være på landet og få noe hjemmelagd. Sider har som sagt en uvanlig effekt på meg, jeg drikker det ikke ofte, men det virker som om det kan bli ganske gøy hvis jeg fortsetter.



Kreativ matlaging

Noe å drikke? Posted on 02 Jul, 2020 03:09

Oppskåret løk

smør

honning

spicy paprikapulver

salt

litt eplesider

Et par nye ingredienser i en enkel sak – stekt løk, eller «drept løk» som vi fleipet med way back da vi begynte å improvisere etter eget hode for alvor og ville hive alt av tradisjoner.


Men den sideren jeg hadde oppi var seriøs mat å drikke, som man kan si, ifølge noen tyske venner er øl definert som mat «i Bayern» og med et flir, og jeg vet fortsatt ikke helt hva den kommentaren inneholdt. Jeg tror ikke jeg har truffet mange fra Bayern, men absolutt noen jeg husker, godt.

Men dette var sider frå Hardanger, som det rett og slett var markedsført som, ikke noe med tilsatt sukker, rett og slett mainstream smak, antagelig, rett på og kjempegodt.

Jeg blir sånn lett sprø av sider, jeg tror det skal være ganske nøye utvalgte gjester hvis jeg skal drikke det der en hel kveld, enten det eller tvert imot ikke utvalgt i det hele tatt, tilfeldige bekjentskaper man tar sjansen på.

Hvis det er noen vestlendinger som leser dette og flirer i skjegget, så fint, det er stadig nye…sider å oppdage av et så langt og krøllete land.

Håper bare vi holder på noen av krøllene, at de ikke blir rettet ut alle sammen av et retteprogram som alle er enige om å gi fra seg…kulturen til.

I sausen var det først litt kræsj, jeg hadde allerede laget løken litt ekstra søt og spicy fordi den honningen er daddelhonning som jeg fant hos en av de to nærmeste grønnsakshandlerne, den nederst i Trondheimsveien, skikkelig søt og fyldig, en variant til i min honningverden.

Greia med noen av de grønnsakshandlerne er at det av og til finnes litt ekstra spesialiteter i tillegg til grønnsakene, en har ekstra stort utvalg i søtsaker jeg ikke helt har rukket å prøve ut, en annen er nesten blomsterhandler i tillegg til maten du kan kjøpe. Alle har et utvalg flasker og krukker som jeg heller ikke har rukket å komme igjennom, men med jevne mellomrom prøver jeg en ny type chilisaus som jeg da lever på et halvt år eller i hvert fall noen måneder, avhengig av hvor godt jeg liker den og hvor fort jeg bruker den opp.



Et enkelt måltid

Noe å drikke? Posted on 19 Jun, 2020 14:07

Det er jo ikke noe i veien for å drikke noe man har drukket før, hvis man syntes det var godt. Jeg hadde lyst til å skrive mer enn å finne på ny drikke, og med penger i  lomma fant jeg en flaske hvitvin på polet som jeg hadde snakket om før, og likt.

Jeg begynner å bli lei av å spise alene, hjemme eller ute, uansett hva jeg har råd til. Det blir jo god mat, nesten hver gang, men…

Noen ganger snakker maten til deg til og med fra en hylle på et supermarked, som det het en gang. Du bare skjønner at den pakka er til deg, og noen ganger stemmer det til og med. Jeg er glad i pølser, og en pakke chorizo var dette, av den typen som er til middagsmat eller hva man skal si, fersk vare, myk inni, full av kjøtt og paprikapulver og ditt og datt. Jeg endte med å spise hele pakka, så leve Spania også, i tillegg til en hvilken som helst annen kultur som lager mat. 

Det vil jo si alle.

Den vinen oppførte seg som en bonde med verdighet, og det er et tema som er litt betent eller sammenklemt i Norge, det er ikke mye man kan si i den retningen før man blir tråkket ned i salaten igjen og spurt om man tror man er noe.

Jeg tror absolutt man burde få lov til å være noe, egentlig er alt annet umenneskelig, men det er klart, hvis man har levd sammentråkket lenge kan utstrekkingen bli plagsom, ikke bare for deg selv, men for andre også. Da har man faktisk plutselig bruk for noen av de prinsippene som holdt deg nede, for eksempel at beskjedenhet er en dyd, for det stemmer, men bare til et visst punkt og slett ikke alltid.

Jeg sa bonde, og selv om jeg ennå ikke kjenner familien Paquet i Burgund som har laget vinen, så er jo vin faktisk et landbruksprodukt, som vi kunne konstatere en gang på ferie i Toscana, nedenfor det fine stedet vi bodde var det jo vinmarker, som jo er…åkre. At det løp noen villsvin forbi syntes vi var veldig gøy, også, mellom vinrankene. På norsk høres de ordene så eksotiske og nærmest uvirkelige ut, men vi dyrker jo også ting fortsatt, hvis ikke Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har tatt knekken på bygdekulturen snart, de tenker jo alt for mye på penger og har vel alltid gjort det.

Jeg traff en familie en gang, et eller annet sted langs veien hvor vi stoppet, som drev gård, og vi snakket sammen, særlig pappaen og jeg, og jeg husker følelsen av kulturmøte, selv om jeg ikke er 100% byfant fra fødselen av og i oppveksten, så liker jeg meg i byen og gjør et poeng av det.  Det betyr ikke at jeg ikke liker landsbygda eller andre steder enn det jeg bor på.

Det gjør jeg.

Vi kom så langt at vi begynte å snakke om eventyrene,  Asbjørnsen og Moe handler det om for meg, men for alt jeg vet, for ham og familien, så har tradisjonen vært der bakover, muntlig. Noen ganger når man snakker med folk tar man alt for mye for gitt og spør ikke om de virkelige interessante tingene, for eksempel om det der stemmer eller om de også hadde de tre bindene med illustrasjoner av Werenskiold og Kittelsen og de andre stående i hylla og leste for ungene fra dem.

Det er en kultur jeg har så stor respekt for og kjærlighet til, altså, bondekulturen kan jeg vel kalle det, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang, men jeg trenger egentlig ikke begynne, det eneste jeg trenger er vel å møte folk, som vanlig. Minner fra ferier er en ting, vi var mye på fjellet, musikk er en annen ting, som kanskje folk fra bygda noen ganger ikke bryr seg om, alle kan bli litt lei av det man er vokst opp i, men helt seriøst, ved siden av Beethoven og folkrock og en slenger av en punkplate, så hørte jeg faktisk på Arnt Haugens orkester da jeg var tenåring, altså gammaldans, og gikk på kurs og lærte i hvert fall reinlender, vals og polka.

Jeg finner meg ikke i hånflir hverken fra såkalte bygdefolk eller såkalte byfolk.

I dag synes jeg muligens de er litt for tradde, Arnt Haugen, altså, foretrekker Askerladden, som jeg oppfatter som modernisert eller trekkspill med litt utvidet perspektiv, og jeg er stolt at at det bandet kommer fra Asker, med Ingunn Bjørgo («skapdøl i bysko»)  som vel er leder og som jeg tror liksom hadde ideen og har laget prosjektet, selvfølgelig sammen med medspillere.

En total favoritt i mitt hode.

Vinen er ikke så langt unna, en fyr eller dame med hodet hevet, og vin kan jo nesten ikke lages i en by, utrolig nok, og denne hadde en blanding av smaker som kan være sofistikert eller enkel avhengig av hva man spiser til. Når noe er genialt er det jo gjerne en kombinasjon av de to tingene, enkelt og komplisert. Det har jeg til og med fra en bok, for de som synes at bøker er bare tull.

Det stemmer jo ikke.

Dessuten kommer det ut av oss ting, reaksjoner, kalles det visst, forskjellig etter hvem vi møter. Noen ganger blir vi sinte, andre ganger gifter vi oss nesten på impuls eller får i det minste et intenst behov for en ordentlig klem som vi aldri har gitt noen før, enda så mange klemmer vi har gitt og fått.

Eller noe helt annet.

De tingene vi lager oppfører seg også noen ganger omtrent sånn, for eksempel vin.



Østerriksk Riesling

Noe å drikke? Posted on 19 Apr, 2020 01:31

Det første jeg tenkte var at jeg ikke burde kjøpt riesling.

Jeg har ganske god erfaring med østerriksk hvitvin, og egentlig, etter hvert som jeg kommer ned i det andre og det tredje glasset av denne flaska begynner det å smake bra. Førsteinntrykket litt for mye fylde, som man sier. Ikke helt som en tysk hvitvin jeg drakk for mange år siden, nærmest en alt-i-ett smaksmessig, men litt i den retningen.

Men å ha pusset tennene rett før man drikker den første slurken…ikke bra, selvfølgelig, noen ganger gjør man ting selv om man vet det ikke passer.

Jeg er ofte ikke så glad i Riesling, den er ofte for straight og for feit i smaken. For rett fram, og mye av det. Jeg har alltid villet gjøre vanlige ting på uvanlige måter, og i hvert fall med en god del riesling er vanlige ting gjort i mitt hode nettopp på vanlige måter, og med ettertrykk. I hvert fall ikke alltid min ting.

Men for det første må man hjem en gang imellom, hvis det er det det handler om, og dessuten er Østerrike for meg sjarmerende og akkurat så annerledes at det gir mange ting en liten twist. Jeg har ikke vært der mye, akkurat, men Salzburg for ørten år siden var fint, jeg var 17 eller noe sånt, fine kvelder, med orgelkonsert i en eller annen kirke, Dunkelbier i en kro som jeg syntes smakte sukkervann, ikke det jeg hadde tenkt i det hele tatt, men man må jo prøve ut ting, gater jeg ikke husker helt utseendet på, men villvin eller eføy kanskje, på mur, selvfølgelig, noen svale kvelder, et kafébord hvor vi landet og hadde underholdning ved å snakke. Fri fra et møte vi var på.

På møtet var det også noen indere, tror jeg det var, som stekte lever på en måte jeg ikke hadde smakt før, jeg var vant til mammas typiske levergryte, hvor sausen var det absolutt beste, men jeg likte levra også, selv om den ofte var nokså hard, etter kokingen. Denne var stekt som ferskt kjøtt, og oppførte seg sånn i munnen, saftige og møre biter som ikke var stekt lenge. Det høres kanskje ikke godt ut å behandle lever sånn, men det var godt.

Vi dro opp i fjellet også, etter Salzburg, gikk av toget i Brenner, midt i passet, og gikk oppover til en seter hvor mitt reisefølge hadde vært året før. Jeg husker bonden i hvert fall hadde en gris der, og jeg lærte at den snøftet på utpust. En ny oppdagelse, og jeg klarte ikke å gjøre det selv. Vi hadde tid til en liten tur i fjellene også, som nok en gang får meg til å tenke at en del kunst som kommer andre steder fra enn man kjenner selv, ofte ikke er så kunstferdig uttenkt som man tror, fordi landskapene andre steder er så annerledes at tegninger også blir annerledes. Du tror kunstneren er så mye mer fantasifull, men oppdager at han eller hun kanskje er forholdsvis naturalistisk, det er bare stedene som er helt annerledes.

De åsene rundt Brennerpasset, eller fjellene, føltes som fløyelsbelagte når man så på dem. nokså jevne og nokså tett på, nokså nært oss, nesten som om vi skulle vært inne et sted, i kontrast til norske fjell som jeg i hvert fall er vant til å oppfatte som så svære at de på en måte alltid er langt unna. Og stein overalt hjemme, det er sjelden man møter virkelig lange naturlige gressbakker som ikke er brutt av ei ur eller ti. Ikke noe galt i det, jeg er vokst opp som en geit og trivdes fint med å være det.

Antagelig stemmer ikke det der med fløyel, det var sikkert stein der ved Brenner også, men vi var et sted der det var samlet liksom så mange nokså slake bakker tett på hverandre at det føltes for meg…nært.

Jeg spiser jevnlig vossakorv, de pakkene fra Gilde som pleier å finnes i butikken, og selv om jeg ikke skriver under på alt som kommer fra Vestlandet matmessig, gjør jeg det allikevel gjerne på ganske mye. Hadde det ikke vært på tide om noen etablerte en skikkelig vestlandsk restaurant i Oslo med tradisjonsmat, smalahovve og pølse og øl og hele sulamitten?

Jeg fikk vite for ikke lenge siden at det fantes en siderfestival i Øystese, som sikkert hadde vært der siden tidenes morgen, sammen med sideren. Hvorfor har jeg ikke visst det? Sider er i mitt hode en god porsjon galskap, helt konkret, alkohol har jo litt forskjellig virkning avhengig av hvordan den er laget.

Jeg har alltid vært litt forsiktig med sider, men har notert meg effekten med interesse.

Man kan gjerne følge opp med nordnorske spesialiteter osv., Finnskogen, kanskje, Gudbrandsdalen, ikke vet jeg. I tillegg til alt vi allerede har av restauranter fra Afrika, Europa, Asia osv.

De pølsene vant over den østerrikske rieslingen, den fikk plutselig tilbake den litt ubehagelige magen fra begynnelsen. De passet kanskje ikke så godt sammen, de to, selv om begge var og er og ble god mat og godt drikke i mitt hode.

Det fettet de var stekt i, setersmør, som er nokså salt, litt estragon, litt honning, ett korn knust allehånde fra den pakka jeg kjøpte her om dagen. Ikke særlig hardt stekt, også på grunn av honningen, som jo kan svi seg litt fort.

Schloss Bockfliess heter vinen og der kommer den fra, nokså rett nord for Wien, ved byen og i området Mistelbach, helt øst i Østerrike, i delstaten Niederösterreich nært grensen til Slovakia. Tørr, for all del, men mye frukt i smaken, altså. Reklamen på flaska sier at vinen smaker av aprikos, og det kan nok gjerne stemme.

Aprikoser lages det også glimrende brennevin av, sånn snaps som jeg elsker å drikke i små drammeglass.



Pineau

Noe å drikke? Posted on 07 Apr, 2020 19:18

Frankrike har sin…portvin, eller var det kanskje sherry det minnet mest om?

I hvert fall, jeg hadde kjøpt en flaske Pineau des Charentes. Den er laget på samme måte som portvin og sherry ved at man heller brennevin (i dette tilfellet konjakk) i en druemost, så gjæringen stopper.

Her er det gjort før den gjærer, så man i prinsippet får en blanding av (drue-)brennevin og druesaft.

Det kalles «vin de liqueur» på fransk, og det finnes andre typer enn denne også.

Når det gjelder portvin og sherry varierer det hvor mye mosten har gjæret før man tilsetter brennevinet.

Pineau er en gammel fellesbetegnelse på pinot, som er en familie av vindruer, og en betegnelse på det samme fra Loire.

Hvis denne vinen, altså pineau des Charentes, kalles «gammel pineau» ligger den på fat i minst 5 år.

Denne var «veldig gammel» og hadde ligget i 10 år på fat, og smakte, som noe fransk drikke gjør, litt i tenorleiet. Det er lenge siden jeg har drukket både portvin og sherry, så det er litt klønete å prøve å sammenligne, det er jo mange typer av dem også. Men i samme retning befinner vi oss i hvert fall.

Bache Gabrielsen er et familiefirma som ble grunnlagt av en nordmann i 1905, og de hadde produsert det jeg drakk i kveld. Ellers er de jo kjent for konjakk.

Cognac er en kommune og en by i Charentes, som er et område i Frankrike, midt i Biscayabukta, i den sydvestlige delen av landet. Det er delt i to fylker – Charente ligger innerst av de to, og Charente-Maritime ytterst mot sjøen.

Charente er også navnet på den store elva som ender her.

En straight hetvin, og som mange sånne ting i min munn lett å drikke. men på grunn av sukkeret litt tungt fordøyelig, så man burde stoppe litt før jeg gjør noen ganger. Jeg blir litt tung av for mye sånt, litt er egentlig best.

Uansett et godt kjøp, den der flaska.

Man jo godt ta et glass pineau til maten, hvis man har lyst, selv om den er laget som en aperitiff, altså noe man drikker før maten.

Jeg hadde stekt noe bratwurst, norskprodusert, fra kooperasjonen, coop, altså, på moderne markedsførings- eller grafisk designer-språk. Litt grov i målet når det gjelder noen av krydderne, kanskje, men en god pølse allikevel.

Oppi panna hadde jeg smør, et par hvitløksfedd og en del krydder – gurkemeie, tørket estragon, tabascosaus som vanlig, faktisk litt salt (pølsa er ikke særlig salt) – og noe litt spicy spansk paprikapulver jeg ennå ikke har brukt opp.

Et par osteskiver oppi fettet til slutt, også, og jeg skrapte resten av osten ut av panna til slutt og spiste den.



Vin fra Bekaadalen

Noe å drikke? Posted on 02 Apr, 2020 23:58

Jeg drakk en libanesisk rødvin her om dagen, varm og krydret, kan man kalle den.

Det er såpass lenge siden at jeg har glemt hva slags mat jeg spiste til, men den var varm og krydret, den også, det kan jeg huske, og det matchet jo i hvert fall bra. Ikke all vin tåler pepper like godt, og jeg bruker nesten alltid en del av det i maten.

Libanon er et av de eldste vinproduserende områdene, sier Oxford Companion to Wine, og jeg har ikke historiekunnskap nok til å vite hvor mange av de forskjellige rikene som har regjert dette området oppigjennom, men en del har det vel vært.

Ekspeditøren på polet opplyste bare litt unnskyldende at de i Libanon la seg litt etter Bordeaux, når det gjaldt stil, får vi anta, men ingen grunn til å unnskylde seg for denne rødvinen (hun gjorde heller ikke det når det gjaldt vinen) – den er laget på Cinsaut eller Cinsault, en druetype som har spilt en rolle både i Languedoc og andre områder i Frankrike, og i nord- og Sør-Afrika.

Den brukes også til rosévin.

«Les Bretèches» het denne, og en bretèche er et lite utspring på en middelalderborg som man kunne skyte fra. Jeg husker ikke helt hva det heter på norsk, men ordets opprinnelige betydning er antagelig «forsvarsverk fra Bretagne». Hva man ikke kan finne ut i oppslagsverk…

Som vel størstedelen av libanesisk vin er denne laget og dyrket i Bekaadalen, og alle disse stedsnavnene har noen ekkoer i mitt hode av triste hendelser. Også i dag skjer det ting, dalen bebos blant annet av rundt 350 000 syriske flyktninger, i telt, i tillegg til den drøye millionen libanesere som bor der.

Jordbruk er i hvert fall hyggeligere enn krig.

Titter man på bilder på nettet fra Bekaadalen…det ser fantastisk fint ut.



Grønn vin

Noe å drikke? Posted on 25 Feb, 2020 04:17

Jeg drakk noe Vinho Verde her om dagen, liksom en dyr en, til rundt 170, var det vel. Vinho Verde betyr grønn vin, og hentyder visstnok ikke til fargen på vinen, som jeg alltid tenkte, men på at den selges ung, ikke lagret. En vin i sin grønne ungdom, liksom…

Jeg husker da jeg oppdaget den typen vin eller den kom på markedet i Norge, at det var en god vin man ikke behøvde å betale kjetting for. Jeg syntes den var liksom enkel, men god. På en måte litt rart å legge på de tierne nå for å få dette, fordi for meg var poenget med den nettopp at den ikke var sofistikert, men allikevel hadde kul smak, ikke noe med noe dårlig kvalitet eller for mye syre eller noe sånt. Fin balanse, frisk, god tørstedrikk, nærmest.

Jaja, nå har jeg vel fornærmet noen portugisere, kanskje, for ikke å snakke om vinmakere og -dyrkere, og jeg har sikkert avslørt min egen uvitenhet også, siden det antagelig finnes en masse typer Vinho Verde som er både sofistikerte og dyre, og kjent, antagelig, for den som kjenner til vin i sin alminnelighet, eller kjenner spesielt til dette området.

Denne hadde kanskje litt mere fett på smaken, i hvert fall, litt mere tyngde enn jeg husker fra de flaskene vi drakk for lenge siden. 

Vinho Verde produseres i nærheten av Porto, i den nordligste delen av Portugal. Det lages både hvit, rød og roséviner.

Druen til denne vinen heter alvarinho.  

På spansk heter druen albariño, og den dyrkes også i Galicia på den spanske siden av grensen, i den regionen som fyller ut hjørnet på den iberiske halvøya.

Men denne vinen var altså portugisisk. Soalheiro, het den, ifølge reklamen den første Vinho Verde som ble laget på alvarinho. Regionen den kommer fra heter Monção e Melgaço, som er en del av den nordligste provinsen, som het Minho frem til 1976.  Minho er en stor elv som kommer fra Galicia, er en grenseelv mellom Spania og Portugal og renner ut i Atlanterhavet ved Caminha, en kommune og en by på portugisisk side, 



En idé om kaffe

Noe å drikke? Posted on 15 Feb, 2020 01:22

Mange ser på kaffe som gift, i forsåvidt en slags positiv forstand – man tøffer seg litt med den, kanskje, ikke så alvorlig ment bestandig, det der, og heller ikke nødvendigvis sånn at man drikker sterkest mulig kaffe eller noe sånt, men prosjektet går noen ganger liksom litt i den retningen, særlig når det gjelder espressokaffe.

Det der er vel i og for seg helt greit, ingen grunn til panikk, liksom, sunnhetsmessig eller psykologisk.

Det finnes en slags mal, et ideal, for meg i hvert fall, for espressokaffe, litt sånn – igjen – ren, sterk, enkel. Stockfleths vanlige espresso er litt sånn, og hvis jeg trenger noe mainstream smaksmessig, sånn som jeg oppfatter det – går jeg veldig gjerne dit.

Kaffe i Italia, som jeg har drukket på ferie, da, jeg har ikke hatt noe annet å gjøre der, er smaksmessig nokså i den retningen, synes jeg, men av en grunn jeg ikke kjenner, bedre for magen, min, i hvert fall.

Jeg hadde en liten diskusjon med en jeg kjenner som er gresk, eller stilte noen spørsmål, om kaffe, og hun mente at det var jo sunt, hva tenker du på, liksom, hvis det føles annerledes drikker du bare litt for mye. Hun lagde ellers te, på kafeen der hun jobbet, som smakte både skikkelig godt og sunt, og ellers espresso cirka så god som man får den i Oslo, så gresk kaffe vet jeg ikke helt hva er, husker ikke hvordan det smaker. Jeg har jo vært i Hellas for et par evigheter siden.

Men tyrkisk kaffe, som jeg må ha fått på tyrkisk restaurant noen ganger, sikkert her, serveres jo gjerne (alltid?) med gruten oppi, i små glass eller kopper, og følelsen av mat er sterkere, av jord, både litt konkrete antydninger på grunn av gruten, og litt smaken og det litt cloudy med selve kaffen, litt som kokekaffe, alt gjør det tydeligere for meg oppi den koppen at det er et jordbruksprodukt, mer enn både den italienske og den norske espressokaffen.

Ikke sånn at det man får på kaffebarene smaker kjemi eller rart, men det er en på én måte en mye tydeligere, nærmest abstrakt ting, ren smak, espressokaffens idé servert i en kopp. Laget av naturlige ingredienser, men tatt så høyt opp at det kanskje minner om Mozart.

Han gikk nok på noe, var en morsom kommentar om Mozart fra en østerriker jeg traff en gang, og det kunne han kanskje ha rett i, selv om det vel neppe var dop. Mozart er ofte så høyt oppe at det gjerne krever noe ekstra å finne plass til musikalske valg når man skal spille det han skrev.

Kanskje.

Men noen mener jo Debussy er vanskelig å spille, og selv om jeg ikke har spilt særlig mye av ham, passer hans ideer rett inn i mitt hode, i hvert fall de “enklere” tingene, arabeskene og Images, Hager i regn, den pianomusikken som vel generelt er lettest å lytte til også, jeg har ingen umiddelbare problemer med å forstå dem eller relatere til innholdet på en eller annen måte, min måte.

Så det kommer kanskje an på personlighet og hva det passer en å gjøre.

Det går jo an å finne frihet i Mozart også, å improvisere i hans partiturer mens man spiller, man velger ikke tonene, men uttrykket og innholdet, ideene, faktisk – hvis man forstår dem eller har en oppfatning om hvilke de er, kan man bruke det til å si det man…mener Mozart snakker om, musikalsk. Og idémessig.

Jeg hørte en gang Mozarts c-moll-messe, mener jeg det var, i Filharmonien i Oslo, og med en sopran, muligens koreanske Yeree Suh, men jeg husker ikke helt sikkert.

I hvert fall tok sangeren av, det var nettopp en sånn frihet jeg snakker om, hun fløy virkelig høyt, både i register, det var høye toner, og i følelse eller tanke. Det var i salen, i mitt hode, en følelse av ekstrem frihet, og av improvisasjon, selvsagt i mildest tatt trange rammer, og en følelse av noen, en sanger, i hvert fall, som var et sted du ikke ante hvor var, men som var et ufattelig fint og merkelig sted. Magic.

Alt det der fantes plutselig der man satt, en kveld i byen, man hadde liksom bare bestemt seg for å gå på konsert.

Ofte skjer vel sånt live, oftere enn i studio.

Jeg har jo alltid likt ideer, i filosofisk forstand, men fra starten av var det vel ofte sånn at jeg opplevde dem, via musikk, for eksempel. Jeg tenkte vel ikke alltid over hva det var da jeg var liten, men det skjedde ting.

Det passer meg sånn sett bra med kaffe som er ikke bare ekstrahert, men nærmest abstrahert, man tar ut av kaffen det som er kaffens idé, gjennom det håndverket du må lære deg når du jobber som barista, og så mange sekunder og så mye trykk og fingerspitzgefühl, erfaring i å lage den og servere den og gleden ved kaffe.

Jeg har følelsen av at den greske tilnærmingen, eller tyrkiske, er en smule mere fordøyelig, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med et sånt poeng. Eller om det alltid stemmer.

Malabar espresso er forresten faktisk egentlig en favoritt også, hvor kaffebønnene har ligget ute i vind og regn i flere måneder før tørking, får vi tro, og brenning. En virkelig interessant variant av espressokaffen, synes jeg. Malabarkysten er en god bit av Indias vestkyst, ned mot sydspissen.

Jeg tror det var Bjørneboe som snakket om naturen, jeg tror kanskje generelt i Norge, eller kankje han snakket om en skikkelig kald, klar vintermorgen et eller annet sted, eller jeg assosierte meg dit – uansett, han beskrev det som et møte mellom ånd og materie eller noe i den retning.

Det er ikke sikkert det er så dumt tenkt, en måte å se på naturen, sånne morgener balanser jo på et punkt som befinner seg temmelig høyt oppe, kanskje et sted man ikke vet om, noe som bare er der, det er jo derfor man blir fascinert og blir sittende og se på utsikten.

Man bare lever i det.

Kanskje en enkel eller dobbel espresso av den rendyrkete typen er en lignende opplevelse eller idé, i miniatyrformat.

Men det finnes jo selvfølgelig annen natur enn utsikt over byen klokka ti om formiddagen i desember, når sola står opp, det finnes andre terrenger, andre steder med kanskje mildere farger, andre sesonger i Norge, forresten, og annen kaffe også.



Next »