Den profesjonelle amatør

Jeg er selvfølgelig vokst opp med solbærtoddy, varm solbærsaft, det fikk jeg når jeg var forkjøla eller litt snufsete. 

Det går jo an å lage varm saft av andre ting enn solbær, for eksempel bringebærsaft. Litt honning oppi gjorde heller ingenting, lett å røre ut, i motsetning til i kald saft, det har jeg ikke noen løsning på selv om det også høres litt fristende ut.

Det er jo ikke sikkert det er vanskelig av den grunn, jeg har ikke prøvd så hardt.

Jeg driver og drikker Scottish Breakfast Tea for tiden, kjøpt i tebutikk i Bogstadveien. For de som drikker te er vel English Breakfast Tea en kjent type i pose, en forsåvidt plain type.

Denne er også rett fram, altså “Scottish”, men ikke så grov i målet som det som gis oss i de teposene, kanskje også lettere enn det man kan kjøpe i tebutikk som engelsk variant av det samme, jeg tror hun som jobbet i butikken sa det.

Hvis man vil ha litt smak ut av teposer og ikke bare tjære må man jo ta den ut av koppen nesten med en gang. Jeg synes te stort sett er bedre fra tebutikk, i løsvekt, enn fra tepose, med noen unntak, og som sagt har jeg vært borti mye godt i tysk sammenheng, en overraskelse fordi jeg hadde avskrevet teposer som stort sett uinteressant – men akkurat de tingene jeg drakk der jeg jobbet er kanskje ikke i salg her, jeg vet ikke riktig, det kan ha vært ting de jeg jobbet sammen med tok med seg hjemmefra. En del av det var også fruktte eller urtete, altså blandinger uten svart te, og det finnes det jo også en god del av her i Norge. Noen nye urter, nye for meg, var det også.

Jeg fikk en tekalender til jul, julekalender, altså, med en tepose for hver dag, blandinger laget av en dansk produsent, og det smakte godt, bedre enn mye av det jeg er vant med å finne i hylla på supern.

Ellers er kinesisk te egentlig en favoritt fra tebutikken, Keemun, for eksempel.

En hekto varer ganske lenge, selv hos meg, jeg drikker ganske mye te.

Redigert etter publisering.

Var innom Kafé Mela i Mariboes gate og spiste litt, og tok et glass libanesisk hvitvin til. 

Fikk smake på noen mandler med sjokolade rundt etterpå, ikke deres eget produkt, dansk fabrikant eller merke, men det var så godt at jeg tenkte det hadde vært bra med noe søt vin til, Sauternes eller noe sånt, eller brennevin, selvfølgelig, og spurte litt hva de hadde. Det fantes både tyrkisk og libanesisk brennevin, arak, i hvert fall, men han som serverte begynte å snakke om en rødvin fra Libanon som han syntes passet til “omtrent alt mulig”, og det var nok ikke så langt fra sannheten. Jeg måtte altså prøve et glass, og det var en kraftig sak, samtidig ikke egentlig diger smak, men stor nok og intens og kul og sikkert fatlagret, men jeg glemte å sjekke. Ikke spesielt søt, en ordentlig matvin, kan man si. 

Ikke ulik preget på maten på Mela, med ikke for mye salt.

Ikke noe rart at maten fra et område matcher vinen derfra eller omvendt.

Den hvite jeg drakk var litt sånn, du legger liksom ikke merke til hvor god den er med en gang, inntil du virkelig gjør det, men den røde sa fra med en gang… Hvitvinen kan kanskje minne litt om noe god Muscadet jeg har drukket, som betyr temmelig tørr, men med bredere smak allikevel enn Muscadet’en, og masse smak, som sagt, i begge, og varme i rødvinen.  I tenorleiet, kanskje, eller alt-, for hvitvinens del, ettersom man ser det.

Det gikk helt greit å spise sjokolademandler til den røde…jeg var liksom ferdig med å spise. Ikke den beste matchen, kanskje, men egentlig ikke den verste heller…når man er vokst opp med å finne ut ting selv og ikke har noe imot å fortsette med det, egentlig…improviserte måltider er jo alltid litt kule, fordi nysgjerrigheten får noen svar med en gang.

Bekaa-dalen, begge vinene var derfra, den er havnet på lista over steder jeg har lyst til å dra til. Et område ikke bare for vin, men også frukt og grønnsaker og for alt jeg vet husdyr eller altså kjøtt. Det ser mildest talt flott ut på bilder og virker kulturelt interessant også.  Libanon er et av de eldste vinproduserende områder i verden, står det i mitt vinleksikon. Jeg har ikke energi akkurat nå, men det virker som om det er en hel del mere å si om det også.

Arak er forresten en greie i Libanon, står det også, brennevin, som sagt, brent av vin (druer) og i siste runde med anis, så det høres ut som deres svar på ouzo eller omvendt.

Brennevin med samme navn, men vel av andre typer, finnes også i Indonesia og på Sri Lanka.

Litt calvados i kakaoen smakte godt.

Konjakk går antagelig like bra, men ingen feil med calvados oppi i denne omgangen, i hvert fall.

Baileys har noe fløte i seg, man kunne jo prøve å ha i det også.

Og selvfølgelig, prøve ut annet brennevin.

Jeg var på konsert en gang, i Frogner kirke, Mozarts requiem eller noe annet i samme retning, men første stykke på programmet var noe helt annet, et kortere stykke, litt tilsvarende oppvarmingsband på en annen type konsert, og siden jeg som vanlig kom halsende i siste liten rakk jeg ikke å sjekke hva det var, orkesteret begynte før jeg fikk satt meg eller jeg skjønte hva som var i ferd med å skje og rørte ikke programmet før de hadde spilt ferdig det stykket. Jeg husker ikke helt. Men når man liker å gå på konsert og har gjort det i mange år, ikke minst klassisk, er det en temmelig sjelden opplevelse at man ikke har en anelse om hva som kommer, man er tross alt en gammel fan av genren, omtrent som Stones-maniacs, kanskje, eller faste heavy metal-folk, jeg vet ikke. Man kjenner liksom takene, har vært med litt og sjekker vel ut om det kommer nye opplevelser i et landskap man liker å være i.

Interessen er selvfølgelig stykkene, man kjenner mange av dem eller vet retningen eller stilen i hvert fall noenlunde, avhengig av interesse eller mani. Man vil oppleve dem en gang til, som kunstfriker eller filmgærninger som antagelig ser noen filmer mange ganger, og den virkelige spenningen for meg på sånne konserter som jeg liksom er vant til, er om musikerne (og publikum) lager en happening av Mozart eller ikke, eller om de klarer å formidle musikk som jeg ikke har peiling på hva er, på en måte som gjør at den sitter i sikringsboksen, som en god venn pleide å si da vi studerte sammen.

Stykker av Beethoven man ikke kjenner selv om man har hørt Beethoven finnes jo selvfølgelig også. Det hender sikkert man er en overlegen kødd og later som man vet mer eller har skjønt mer enn man har, men opplevelsen av orkester er for meg uansett så stort at jeg alltid har meninger.

Tolkningsrom for musikerne er viktig, mulighet til å forme musikken…selv. Så langt det går. Den er ikke helt ferdig før kveldens konsert er det, selv om den ble skreveg i for eksempel 1837 eller noe sånt. Man vil faktisk ha noe nytt, mere som ny forståelse av en forfatter man også digger.

Å bevege seg fra konjakk til brandy minner jo om å drikke sherry amontillado først og oloroso etterpå, enkelt sagt fra litt søt smak selv om det ikke er tilsatt sukker, når det gjelder konjakken, i hvert fall, til en annen modus, en ren mahogny-verden, kan man kanskje kalle det, istedenfor duften av sukker og mahogny med konjakk fra Cognac.

Velloso er navnet på det glasset med spansk brandy jeg akkurat drakk, jeg sjekket i etterkant, men til tross for en dobbel espresso tror jeg kanskje jeg skal være litt mere edru før jeg skriver noe om bakgrunn eller historikk.

Man kunne begynne å snakke om eleganse i de genrene av sprit eller sherry, men da løper man fort inn i snobberi igjen enten det var hensikten eller ikke, og jeg kan bli like glad i spiselige ting som ikke er elegante, mennesker eller mat og drikke…

Chili og te, mat med chili, altså, og vanlig svart te av et eller annet slag, har vært en hit i mitt hus lenge. 

Men jeg hadde fått noe fruktte i presang, en pose fra en tebutikk, og det fungerte nesten enda bedre sammen med chili.

Jeg husker ikke lenger hvor teen kom fra, posen er for lengst hivd, men te i løs vekt (og det finnes mye forskjellig, vel stort sett billigere også pr kopp) er en annen verden enn pose, selv om selv Lipton vel kommer etter. Da jeg jobbet i den tyske kirken her i Oslo var det alltid et stort utvalg teposer, delvis med urter jeg ikke hadde hørt om en gang, med og uten koffein, og det meste smakte minst like godt som pose-te markedsført her hjemme. 

Tips til ferie i Tyskland, kanskje, det siste, hvis noen er der.

Jeg drakk forresten en “sommerøl” fra Aass til maten her om dagen, og tommel opp for den. Noen ganger er øl med den merkelappen litt vel tynt, synes jeg kanskje, men jeg dette smakte som en lys pils, ikke bare spinkelt, uten at jeg kan så mye om ølbrygging og hvordan de forskjellige typene lages.

Smaken er jo uansett sånn som den er, og ganske lenge har jeg vært mest glad i øl som er sånn midt i mellom lyst og mørkt, Newcastle Brown Ale, liksom, hvis jeg skulle ha noe litt utenom en vanlig pils. Da jeg var 17-18 drakk jeg det mørkeste jeg kunne få tak i, bokkøl og bayer, Guinness dukket vel opp her også etterhvert, eller kanskje det var her før meg og jeg bare oppdaget det etter hvert, det husker jeg ikke. Like vanlig som i dag var det i hvert fall ikke. Etter hvert som jeg hadde vært på interrrail røkte jeg de nest sterkeste sigarettene jeg kunne få tak i, Gauloises, ikke Gitanes, ikke hver dag, i hvert fall, for de som kjenner de franske sigarettmerkene…

Bra jeg sluttet.

Eller “Jeg har ikke sigaretter. Godt jeg ikke røyker”…for å sitere Erik Satie, noe han skrev i notene et eller annet sted, for meg første eller vel eneste gang opplevd på konsert med Christian Eggen, mener jeg det var, pianist på den konserten hvis jeg altså husker riktig, ellers også dirigent og komponist, og en skuespiller jeg ikke lenger husker hvem var, i Harstad for skikkelig lenge siden.

Anbefaling igjen: Villa Antinori, fra Toscana, en chianti. 

En skikkelig feit rødvin, for å si det på den måten, fløyel er nok en gang min amatørbeskrivelse. Tyngde og fat er vel en slags utfyllende ord… Den ble komponert i 1928, står det på produsentens nettside, og enkelt og greit kalt opp etter huset, villaen…på gården. 

Jeg visste ikke at en…vinoppskrift kunne vare så lenge, heller ikke at den kunne gis videre eller brukes i mange sesonger, det er jo en morsom og interessant opplysning.

Dagens firma Antinori ble startet i 1895, men med røtter langt tilbake, en forfar er registrert som vinmaker et annet sted i Toscana på 1300-tallet, og huset ble kjøpt i 1546. Antinori er ifølge Oxford Companion to Wine “det viktigste vinfirmaet i Toscana og kanskje i Italia”, men jeg er bare litt forsiktig med å ta sånne vurderinger bokstavelig, er man ordentlig innenfor et felt vet man kanskje hva en sånn leksikonvurdering betyr og ikke betyr. 

Skikkelig god vin var det uansett.

Den er laget på en kombinasjon av sangiovese og andre druesorter. I tillegg til sangiovese er det brukt “international grape varieties”, altså vel kanskje ikke nødvendigvis tradisjonelt italienske typer, men alle er dyrket på samme sted, på den eiendommen eller vingården som familien Antinori har hatt siden 1500-tallet. Den ligger i San Casciano in Val di Pesa, noen kilometer syd for Firenze, på vei til Siena.

Sangiovese er ifølge mitt vinleksikon den vanligste druen i italiensk vinproduksjon, men det er (bare) snakk om 10% av beplantningene (1990), så det må være stor variasjon.

Jeg er helt sløv for tiden med mat til vinen, det er en stund siden jeg drakk en flaske av den, og jeg husker ikke hva jeg spiste til.

Årgang: 2018.

Det finnes også en hvitvin med samme navn og fra samme gård.

Jeg må bare legge til noe om den druetypen, sangiovese, som selvfølgelig er et italiensk ord, man tror det kommer fra sanguis, latin, blod, og Jove, Jupiter. Jupiters blod…

Redigert etter publisering…