Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Jeg tror vi alle føler frihet og trenger og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre. 

Systemer kan gi meg frihet, og systemer kan ta bort frihet.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt.

Svenske vafler i norsk vaffeljern. Frasvåfflor, oppskrift finner du  i kategorien «Mat fra nabolaget».

Bourgueil

Noe å drikke? Posted on 10 Jan, 2021 22:24

Jeg hadde kjøpt en flaske rødvin som jeg ikke klarte å la være å åpne.

Det høres allerede ut som om jeg har et alkoholproblem, som man sier.

Jeg har ennå ikke det, som jeg sier, selv om det hender jeg har en craving for alkohol, et behov som virker litt for stort, og da pleier jeg å ta meg i skinnet uten å vite helt akkurat hvor nødvendig det er, men jeg gjør det allikevel og lar være å drikke en stund. Hittil har det gått bra, jeg har andre ting som plager meg mere når det gjelder avhengighet, sukker er en ting, har jeg oppdaget.

Vinen… Bourgueil et er et område i Loire-dalen.

De er lange, de store elvene. Loire renner fra fjellene i Ardèche, faktisk ikke så langt fra Middelhavet i kilometer, i krok og sving gjennom byer som Orléans, Tours, Nantes, til sist Atlanteren.

Jeg fant ut at den var en sånn vin som burde vært dekantert, altså helt over i en karaffel – det siste glasset, som ble helt opp etter to dager, hadde en masse grums i bunnen. Den sto åpnet i to dager, vel normalt grensen for hvor lenge en vin kan stå åpnet, tror jeg, før du må ta den, med mindre du har skaffet deg noe mikkmakk som tar ut luften av flaska igjen eller sånne ting. Mange restauranter har vel sånt utstyr i dag.

Det er visst vin som er klar for lagring, som altså egner seg til det, som er sånn at det blir bunnfall, fordi man ikke vil ta noe vekk av smaken i den prosessen det er å la den ligge før man drikker den.

Det tok tid, historisk, før man fikk det til med klaring, så grums har fra en eller annen gang og bakover vært en del av pakka nårn man drakk vin. Jeg vet ikke når teknikken ble utviklet, men idag er det i hvert fall et spørsmål i visse sammenhenger, (av sikkert mange) – hvilke bestanddeler man skal ta vekk fra vinen i den prosessen.

Anbefalingen fra hun på polet var nærmest at den gikk til det meste, kanskje ikke en svær biff, som hun sa, men all sånn mat som man lager litt lettvint, steikepannemat er allerede et nesten nedsettende ord, og det er jo ikke noen grunn til å tenke sånn, så lenge det ikke blir alt for mye av et eller annet, over tid, kan alt funke.

Men selvfølgelig, det kan det også bli.

Hun snakket mye om frukt, og jeg så for meg liksom saft, vinsnobben finnes vel også et eller annet sted i hodet selv om jeg ikke vil bruke ham til så mye, det måtte være å finne såkalt “fine” ting som uansett også smaker godt, akkurat som “grove” ting eller “ikke fine”, alminnelige ting smaker godt og noen rynker på nesa begge veier. 

Laks er...laks, uansett hva man gjør med den, sier et familiemedlem når jeg spør om vi skal ha laks til middag, og tja, det er vel kanskje ikke den mest fleksible ingrediensen, selv om jeg ikke synes den er like u-flyttbar eller umulig å forandre smaken på som for eksempel sardiner.

Jeg elsker begge deler, sikkert et resultat av vestlands- og Bergens-gener, som jeg stadig er stolt av, fisk tre dager i uka, i hvert fall i perioder, da jeg vokste opp, og maten er en kilde til metthet på mere enn én måte. Fenalår, fisk forsåvidt i en hvilken som helst innpakning, jada, pinnekjøtt, selv om de der diskusjonene om jula for lengst har gått over streken og blitt masete i mitt hode, jeg orker ikke delta.

Og smør, en skikkelig ting i mammas matlaging, man skulle tro det var C-vitaminer i det eller noe sånt ut fra hvordan hun behandlet det, det var kanskje krigen, igjen, som hadde gjort noe med henne eller moren hennes, som også må ha vært bra til å lage mat. Jeg husker henne, men ikke maten hennes.

Men jeg elsker laks, og smør er en selvfølgelighet som begynner å bli litt for selvfølgelig – når man føler man trenger et glass vin på grunn av smøret er det kanskje på tide å bruke litt mindre – smør.

Men jeg stekte laksen i smør, nokså mye, blanding av setersmør og vanlig. Varmet det opp en del, til det boblet, og jeg burde antagelig klaret det smøret, men gjorde det altså ikke.

Det lå igjen noen tynne skiver laks fra i går, magaslasket, som moren min kalte det på et annet dyr, sikkert en sau, men uttrykket stemmer jo nærmest her også.

Så bare et minutt eller to på dem, og jeg klarte i hvert fall å få det sprøtt på den ene siden. Ganske mye vanlig pepper, og mere salt trenger man ikke når man bruker…setersmør, det er nok salt i smøret.

Sammen med den rødvinen…jeg vet ikke om jeg helt var i stand til å si om det passet sammen med selve smaken av laks, men det var riktig som hun sa, hun på polet, den tålte både pepper og det motsatte, både sterkt krydder og en tradisjonell europeisk tallerken gjorde seg bra, får man nesten si, for jeg lagde en saus av det smøret etterpå, med cashewnøtter og andre ting. Det funka også.

Det er tidlig på morgenen, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er fornøyd med å starte dagen med et glass vin, jeg har prøvd før, med øl, for eksperimentets skyld, og ellers takk, det var ikke min greie. Behovet for kaffe melder seg ganske fort, rett og slett for å bli helt edru, selv om ett glass ikke pleier å føre til så mye, så er det bare feil tid på dagen. En gammel dansk til frokost, absolutt, men da er det allerede fest, og flere rundt bordet, og klokka pleier vel ikke være halv sju om morgenen, mere ti, i hvert fall, eller tolv. Frokost er vel heller ikke det samme som morgenmad.

Jeg hadde sovnet av i går og glemt noe av fisken ute, og så våknet opp og sett det og lagt resten i kjøleskapet. Noen av de bitene egnet seg nok ikke til å spise rå, men stekt gikk det fint. Laks er litt perverst sånn, det trenger liksom ikke være helt ferskt. Jeg må tilbake til hvit fisk igjen snart, det er liksom litt mere the real thing.

Men planen var jo å bruke det fettet i panna til noe. Jeg stoppet stekingen av det med vann så snart den første omgangen med fisk var ferdig,  så cashewnøtter og hvitløk, som kokte med til vannet var praktisk talt borte, moste dem med en støter jeg har, bruk sleiv eller hva som helst, og så tilsmaking med mere pepper, litt tabasco, faktisk litt salt, litt kurdisk krydderblanding (jeg har forresten to, denne minner faktisk litt om sånt “grillkrydder” som jeg alltid skygger unna, snobberi eller ikke, men dette gikk litt i den retningen). 

Uansett, en grøt som jeg la noen nye fiskebiter oppi, de ble ikke akkurat kokt og ikke akkurat stekt, eller kanskje egentlig litt mere kokt enn stekt, men smaken av den grøten var såpass mye av smør og pepper, så det gjorde opp for at det ikke fantes noen egentlig stekeskorpe.

Og til den blandingen passet også denne vinen bra, den hadde masse å gå på, tror jeg, innover i en pepperverden, en peppertunnell, som sikkert kunne endt Gud vet hvor, men jeg avsluttet min enslige fest, med minner om en annen fest, hvor jeg fikk med meg hjem et lite glass med gelé av paradisepler, en veldig liten, eple-lignende frukt som en gamlekjæreste hadde dyrket ute i hagen der, i København, i utkanten av selve byen, må man vel si, siden de hadde hage.

Det var jo en kjærlighetserklæring, som jeg, typisk meg, sikkert tok alt for selvfølgelig, men ikke kynisk, fordi enhver sånn gest skaper…en liten eksplosjon av entusiasme i mitt hode, det er bare det at jeg kan finne på å bli for opptatt av geléen, som jeg elsker, og litt for lite av den som gir det, det kommer ofte etterpå.

Jeg avsluttet vindrikkingen.

Jeg skulle på noe mer i dag, og følte behov for, som sagt kaffe. Kaffebarene åpnet vel snart.

To dager etter åpning av den vinen var det mer av smak jeg pleier å kalle fløyel, i vinen, og som jeg tror noen ganger kommer av fatlagring, men vel i dette tilfellet betød at det bunnfallet hadde gitt fra seg ganske mye smak. Det var absolutt ikke ille.

Selv om jeg ikke hadde noe mat å matche med den andre dagen utover en tallerken til med enkel, men godt krydret mat. Jeg hadde stående en boks med trøffel-balsamico jeg hadde fått tak i et eller annet sted, som ga de byggkornene jeg lagde mat av en ordentlig god smak, som vanlig sammen med hvitløk og smør og litt annet krydder, men ikke mye, ikke så asiatisk, det ville drept trøffelsmaken.

Kanskje for vinens del kan man snakke om en hurtiglagring…og kanskje det i hvert fall nå går opp for meg at det faktisk var ganske mye vin for kr 190,- omtrent, ikke akkurat en enkel, fruktig vin hvis den fikk litt tid på seg. Synd jeg ikke hadde en gjest og litt mere planlegging når det gjaldt mat, og jeg tror kanskje jeg må kjøpe en flaske til av den der for å tenke ordentlig på hva jeg drikker, eventuelt etter at jeg har lest meg opp litt eller snakket med noen som vet litt mere enn jeg gjør om vin. Selv om det virker helt urealistisk i min husholdning, egnet den seg nok til å ligge, antagelig en stund. Det vinleksikonet mitt snakker om vin fra Bourgueil som potentially captivating… Jo, det kan man nok kanskje si. Jeg tror jeg gir den et forsøk til hvis jeg får det til.

Jour de soif heter vinen, altså, Bourgueil 2019. En dag med tørst, ganske enkelt? Jeg klarer ikke å finne uttrykket, så da er det vel ikke et fast uttrykk, selv om det ser ut som et. Tørstens dag er av en eller annen grunn navnet på et slag som er viktig i arabisk historieskriving, på 700-tallet eller deromkring. Men det har vel ikke noe med dette å gjøre…

Drue: Cabernet Franc, som ofte blandes med Cabernet Sauvignon, som er en mye vanligere drue, i resten av vinverdenen. Dette er ett av de få områdene hvor Cabernet Franc er viktigst og mest i bruk.

Saint-Nicolas de Bourgueil er et annet område, men det ligger…rett vest for dette.

Jeg måtte legge til litt, når det gjaldt druen, disse to siste avsnittene, og bare litt om området.



Øl fra alle

Noe å drikke? Posted on 17 Dec, 2020 02:14

Jeg har hittil vært mest glad i industriøl, faktisk, sikkert litt for innkjørt fra ungdommen, selv om jeg ikke drakk bare pils. Men jeg synes det er skikkelig kult at det blomstrer i det lokale næringslivet, ikke bare her i Oslo, men mange steder, og at det sitter folk rundt på pubene og restaurantene (når ingen har stengt dem) og prøver ut…tja, stadig nye typer, stemmer ikke det?

Det er sikkert litt pinglete av meg å foretrekke den lyseste varianten fra Trysil Bryggeri av de litt mere håndlagde typene, men jeg synes nå det er kult allikevel at det triller inn sånne ting hit fra alle steder som finnes både nokså nært her, og lenger unna, oppå et fjell, midt i en fjord og inni en skog.

Eller midt i byen, det er jo bryggerier her også, og i andre byer.



En…overgang

Noe å drikke? Posted on 26 Nov, 2020 03:38

Da jeg stakk nesa et lite stykke inn i en profesjonell vinverden, eller kanskje egentlig matverden, var det en som sa at jeg burde interessere meg for drue. Altså Chardonnay, Riesling, Pinot gris. Og så videre. Det er vel ikke helt feil tenkt, jeg har vel opparbeidet noen favoritter, Sauvignon blanc, som jeg synes noen ganger har så fine kvaliteter som norsk fjellvann, fra en bekk, da, Pinot gris, som ikke trenger å være så klar i læten, tvert imot en kombinasjon av minst to motstridende smaker, kanskje, til og med.

Men siden jeg er blitt litt av en turist i livet (og jeg er ikke helt sikker på om det alltid er ok) – men når det gjelder vin er det vel lov, altså, som turist er jo steder viktig. Så da vet jeg ikke om jeg tar med meg interessen for Sauvignon blanc til New Zealand, hvor jeg tror jeg drakk noe fra (neida, jeg har ikke vært der) eller om jeg egentlig vet hvilken drue de bruker mest i Franken, som foreløpig er det tyske vinområdet jeg er mest fan av.

Jeg hadde en lang periode for masse år siden hvor jeg drakk masse fra Alsace, og nysgjerrigheten kom jo også av at jeg hadde vært der som 16-åring, utsendt fra Natur og Ungdom som deltaker på et samferdselsseminar, hvor det var gratis drikke til maten, en kvartflaske vin hvis du ville, og ingen brydde seg om at jeg kunne være 16 på Europarådets ungdomssenter, så det var jo strålende luksus.

Vi var et sted i byen og spiste blåskjell også, prøvde oss på et dansested eller noe sånt, men synes det var litt dyrt, men jeg var veldig fornøyd med at jeg fikk sagt akkurat det på fransk.

Strasbourg festet seg i hvert fall i hodet og sjela.

På polet her, nå, var jeg ikke helt ferdig med det der dyre (hvit-)viner, men det er jo ikke helt i orden å kjøpe sånt når man egentlig ikke føler for å lage mat. Jeg hadde noe karbonadedeig og selvfølgelig krydder, og fant forsåvidt ut at denne nokså dyre Chardonnay’en fra Côtes du Jura ikke umiddelbart likte alt for mye thai-feeling, litt mer i retning europeisk mattradisjon, selv om det blir en smule useriøst gjettverk med sånn mat.

Det å koble vin og mat, og forskjellige smaker…for meg er det kanskje lettest å tenke vanlig estetikk, man har et repertoar av smaker i hodet, vet noe om hva man liker, og prøver å bygge noe harmonisk. Sånn sett ligner det all annen estetisk kreativitet.

Jura-regionen ligger mellom Burgund og Sveits, ikke så langt syd for Alsace, egentlig, men åpenbart med en helt annen type vin. Når jeg snakker til en av de som jobber på polet her på min helt egne vin-sosiolekt, om for høyt abstraksjonsnivå og det ene og det andre, så får jeg til svar at sånt handler for eksempel om jordsmonn.

Når jeg, fortsatt som turist, går hjem og leser om akkurat sånt, så sprekker plutselig den der boblen med dyr/billig, og helt andre perspektiver åpner seg, for utforskning. En eller annen sa en gang at snobberiet hører med til vinverdenen, men hvis man aksepterer det og ikke prøver å flytte på noe, er det like korttenkt som når Linda Hofstad Helleland sier at hør nå her, det har foregått en sentraliseringstrend internasjonalt, hva kan dere gjøre med det, liksom?
Tja, vi hadde jo vårt eget opplegg på det, kanskje vi skulle begynne der? ville jeg kanskje sagt.

Når det gjelder perspektiver på vin håper jeg kveldens glass har åpnet noen nye veier, ut av noe som jo var en begynnelse, en litt enkel en, men allikevel noe.

Domaine Rolet, Côtes de Jura 2018.



Ikke helt en vinanmeldelse

Noe å drikke? Posted on 16 Nov, 2020 03:10

Jeg drakk en hvitvin i går sammen med en venn, og gårsdagens test var så enkel som å fortsette litt med utprøving av litt dyrere vin, litt mer enn de 150-70 jeg vanligvis ligger på, bare for å se hva som befinner seg der oppe. Denne kostet omtrent 240.

Det er ikke noe jeg kommer til å gjøre alt for ofte, vil jeg tro, jeg har tross alt ikke spesielt mye penger, men det er jo interessant å gjøre noe så enkelt som å legge på prisen og så gå på den vanlige oppdagelsesferden i hylla, på det nivået, særlig med hvitvin, som jeg føler jeg har litt mere oversikt over smaksmessig enn rødvin.

Det er ikke spesielt smart å generalisere etter to tilfeldige flasker på polet til rundt 240 hver, begge franske, og denne husker jeg ikke hvor kom fra eller nesten noe, tomflaska ligger igjen hos hun jeg var på besøk hos. Men generelt synes jeg, etter min smak, at begge manglet litt jordkontakt, kropp, heter det vel på fagspråket, altså egentlig fylde, fyldighet, det var mange interessante smaker i begge, men litt for…abstrakte for min smak. Kanskje. 

Maten var ikke akkurat gjennomtenkt til, røkt svinekjøtt og en slags stuing av rotgrønnsaker med hakket vårløk på toppen, det var sånn mat som vi ofte lager sammen bare fordi hun eller jeg har akkurat dette i skapet og de krydderne som nå finnes står på benken og kan brukes. Det var godt, men kanskje egentlig ikke helt en skikkelig match m<ed vinen. Jeg var vel også litt for opptatt med å snakke til å tenke ordentlig etter hvordan kombinasjonene fungerte.

De der terningene med gulrot, pastinakk, sellerirot, har jeg glemt noe? persillerot, – litt forskjellige rotgrønnsak-smaker, og hvitløk, et par-tre fedd fra begynnelsen, smør, litt olje, og så var det krydderiene, ikke så mye rart, salt, vanlig pepper, rosmarin, karri, faktisk, jeg tror ikke det var så mye annet. Med improvisasjonsrutine og smør får man jo til mye rart. Det kokte sammen til det var passe mørt, med noe vann oppi, som kokte inn, da, så det ble liksom saus. Med hakket, rå vårløk på toppen ble det plutselig noe mer.

Slår man opp på body i et vinleksikon får man beskjed om at mye av den følelsen av tyngde, substans, stammer fra alkohol, og også fra det som er løst opp av fast stoff i vinen, som vel i mitt hode er enda mere nærliggende, det må jo blant annet være smaksstoffer i det, tenker jeg, og at viner som er full-bodied, som det står på engelsk, liksom tradisjonelt har blitt mere hausset opp enn andre. Glorified.

Vel. Jeg bryr meg kanskje ikke mye om sånt lenger, prestisjediskusjoner, annet enn som referanse, kanskje, det er jo alltid et poeng å gå såpass inn i et fag selv om man er litt turist – at man får med seg det som er mainstream og litt av det som tydeligvis er utgangspunkt for diskusjoner. Jeg er ikke mindre norsk enn at jeg holder på min egen smak ganske langt, men jeg lytter allikevel, selv om jeg kan være sta, og så prøver jeg ut, det som blir sagt eller det jeg synes er interessant med det.

Det kan hende denne vinen, genren, hvis det er én genre jeg har kommet inn i, at den matcher maten på sånne litt abstrakte matsteder, som riktignok ikke er billige, men hvor man føler omtrent at man sitter på verkstedet til Miró eller Kandinskij eller noe sånt mens de maler, en eller annen “moderne” kunstner med uvanlige ideer. Man vet ikke hva man spiser, noen ganger, men man spiser faktisk, og går litt forundret hjem, men mett. Det gjorde i hvert fall jeg fra Bokbacka her i Oslo en gang.

Man vet ikke helt hva som skjer, men det skjer. Det er morsomt å spørre også så lenge nysgjerrigheten er ekte.

Husk på at Miró og Kandinskij helt sikkert ble mere berømt etterpå enn mens de holdt på. Sånt trenger ikke være hype, men det skapes tross alt en historie, og det er jo en ting å legge merke til nyheter eller sensasjoner i kreative verdener mens de skjer. Det følger ikke alltid hornmusikk med selv om kvaliteten er høy.

Noen musikere har forresten evnen til å overraske deg i annenhver takt, liksom, nesten hele tiden, i løpet av en konsert.

Heller ikke akkurat det verste i tilværelsen hvis man har interessen for musikk. Man hopper i stolen der man sitter.

Dermed altså ikke sagt noe om andre viner fra andre steder eller andre land til samme pris. Jeg føler jeg holder på å krype opp på et nivå av vinutgifter jeg omtrent ikke har vært før, så det tar jo alltid litt tid før man faktisk finner ut hvordan det ser ut et nytt sted. 

Hvis jeg gidder. Jeg har hatt det virkelig bra bare litt lenger ned, uten å ødelegge økonomien helt hver gang, og jeg tror det er nok å ta av fortsatt i den prisklassen, for meg. Men noen grenseerfaringer bør man vel ta med seg noen ganger, eller grensesprengende, det vet man jo ikke på forhånd. Forsåvidt har jeg en bekjent, venn, som hadde litt høyere inntekt enn meg, eller kanskje bare det var evnen til å planlegge eller mindre tid til å spise og drikke som gjorde det, han hadde i hvert fall minst like stor gjestfrihet som meg, og han åpnet jo liksom vinkjelleren noen ganger når vi var der og spiste middag. Det var skikkelig gøy, og jeg gikk alltid litt slukøret hjem fordi det var så godt. Det var ikke hans skyld, han delte virkelig av godene og lagde god mat til, det var bare litt hverdagslig å komme hjem til den vinen jeg vanligvis hadde eller kjøpte.

Men det gikk jo også over, det meste funker i sin egen genre, egentlig.

Og litt har jeg nok lært siden den gang, også.

Han var interessert i vin, og det må jo sies å være akkurat det som skal til for å finne gode ting, i en hvilken som helst bransje eller genre. Det er vel mulig den var dyr, etter mine begreper også, men jeg kan ikke huske at jeg reagerte på at den var for lett eller for…ensidig abstrakt.

Smaken er jo uansett som baken, som kjent.

Noen snakker om fag, forresten, når det gjelder mange ting, jeg liker vel å fremstå som rufsete, men egentlig liker jeg å kunne ting.

Bare ikke nødvendigvis på andres måte. Det er vel en av grunnene til at jeg ikke helt gidder å være så faglig bestandig, men jeg prøver å la være å tråkke på faglige ting så lenge det henger sammen.

Også blant billigere vin og mat finnes det opplevelser, selvfølgelig. Det spørs jo også på stilen, hva man liker. Noen ganger har jeg, helt naturlig…temmelig dyr smak, ikke nødvendigvis med mat, forresten, andre ganger couldn’t care less eller jeg vil heller ha noe billig.

Hvilke billige ting jeg liker? Sardiner, vinho verde, bringebærdrops, kjeks i praktisk talt alle fasonger, totalt maniac. Kjøttkaker, hvis det regnes som billig. Flykræsj med Tabasco. Bulgur kokt superenkelt à la pilaff, må man vel nesten kunne kalle det, bare hvitløk eller løk, smør eller olje…og krydder. Væske, selvfølgelig.

Vanlig spaghetti med smør eller olje, og hvitløk.

Kavli kaviar, smør, ferskt brød.

The art of eating and drinking…så enkelt som luft, nesten, noen ganger.

Faktisk litt som den vinen.



Anis i koppen

Noe å drikke? Posted on 03 Oct, 2020 01:08

Jeg drikker te av anis for tiden, en begynnelse på noe som har med magen å gjøre. Behandling? Tar man et sånt ord i munnen kan man bli møtt med så mange slags reaksjoner, men jeg har jo sagt litt om hvordan jeg tenker når det gjelder naturmedisin og beslektede ting.

Det smaker i hvert fall godt, en forutsetning for at jeg skal gidde å bruke et eller annet, enda bedre med litt honning oppi.

Hvis man faktisk går til anskaffelse av boka til Messegué, han der franske urtedoktoren, så får man ta høyde for entusiasmen, men lese beskrivelsene og sortere bruken etter intuisjon og det man har av kunnskap.

Og regne med at det er langsom effekt, men jeg tror vel kanskje man kan holde en plagsom tilstand i sjakk i mange tilfeller, til man til slutt har ryddet opp i problemet. Måneder, kanskje år, med god mat og altså drikke…det er også fasiten.

Er det noe virkelig alvorlig er selvfølgelig legen riktig adresse.

Som sagt har jeg bare én gang rygget med såkalt vanlige urter i gryta, merian, som er en mynteart som ligner veldig på oregano, ga plutselig en gang veldig sterk effekt.

Bortsett fra det merker man vel selv om man har direkte vondt av et eller annet, unngår selvfølgelig rene medisinplanter av typen revebjelle og sånt, som vel er temmelig farlig, hvis man ikke er medisinsk utdannet eller virkelig vet hva man gjør. Jeg bruker mat som medisin, urtene er for meg definert som mat, og som medisin i den forstand at jeg tror de virker både mot og for ting. Man anbefales å spise fisk også i mange…situasjoner.



Søte tradisjoner

Noe å drikke? Posted on 22 Sep, 2020 01:39

Mjød igjen. Jeg blir fortalt at honning ikke gjærer så lett, men det skjer jo tydeligvis, de eller han som hadde produsert den blåbærvarianten…skikkelig godt, og de hadde mere som jeg ikke har rukket å smake på.

Jeg skal i grunnen ikke si for mye om effekten av å drikke mjød, jeg er nokså sliten for tiden og drikker ikke så mye heller. Så selv om jeg tror virkningen av alkohol også er en smule individuell, fra sider via øl til brennevin og så videre, mjød, så tror jeg kanskje jeg er nokså lett påvirkbar for tiden.

Ordet mjød, norrønt mjǫðr, engelsk mead, kommer opprinnelig fra sanskrit, madhu, som betyr honning eller søt drikk. Noe annet søtningstoff hadde man vel ikke i India, eller noe annet sted, på den tiden sanskrit oppsto. unntatt i Amerika, der fantes lønnesirup, i hvert fall noe før sukkeret ble handelsvare, sier mitt amerikanske matleksikon, Oxford Companion to American Food and Drink. Noen i USA ville ikke kjøpe og bruke sukker på den tiden trekanthandelen fantes, fordi en av “varene” i den handelen jo var…slaver. 

Lønnesirup og lønnesukker ble i så fall brukt i stedet.

Munkene, i Europa, menes det vel, holdt bier fordi de brukte bivoks til lys, sier vinleksikonet, og så lagde de mjød av det som var til overs av honning. Vel, de har jo drukket og solgt både vin og brennevin også, i og fra klostrene.

Både Oxford Companion to Wine og tilsvarende om mat sier at mjød fortsatt finnes i salg i England, men som en blanding av vin og honning, som vel ikke er det vi forbinder med mjød, selv om faktisk, i en ettbinds fransk ordbok jeg har, Petit Robert, står det noe om ugjæret drikk også, en blanding av honning og vann. 

På fransk heter mjød hydromel, fra gresk hudromeli, flytende honning. 

Tradisjonen finnes allikevel fortsatt, altså i England, hevder i hvert fall vineksikonet. Begge er skrevet på 1990-tallet. Siden da er det sikkert skjedd en masse, åpenbart ikke minst nå de siste årene. I USA finnes det en…bølge, sier en bartender jeg kjenner, selv om jeg ikke vet hvor langt den rekker akkurat nå.

Larousse sier at både grekerne og romerne drakk mye av det, det har i det hele tatt vært populært eller hva man skal si, over hele Europa. Ifølge dette franske matleksikonet holdt vanen seg frem til 1700-tallet.

Kilder:

Oxford Companion to Wine

Oxford Companion to Food

Oxford Companion to American Food and Drink

Larousse matleksikon – engelsk utgave

Le Petit Robert (fransk-fransk ordbok)

Shorter Oxford English Dictionary



Underholdning mens hodet jobber i bakgrunnen

Noe å drikke? Posted on 15 Sep, 2020 18:44

En favorittgenre av skrevne ting er det jeg kaller intellektuell underholdning, essays, ville man vel enkelt og greit si på engelsk, i mange tilfeller, i hvert fall. Poenget er vel stort sett at skribenten har greie på noe, et fag som vedkommende kan, men det er ikke fagtekster, de er ikke sånn, og det handler ikke nødvendigvis om faglige temaer, det er vel litt mer som å ta en kaffe eller en øl med vedkommende hvis man skal være litt sleivete.

Claude Lévi-Strauss, berømt fransk sosialantropolog, har en fantastisk bok som heter Tropisk elegi, om egen reise eller reiser til Amerika, og en idé som fortsatt sitter igjen i

mitt hode etter mange år er det u n o r m a l e ved Amerika, da snakker vi kanskje mest om jungelen, hvor han gjorde feltarbeide, men vil man generalisere kan man jo ta med seg poenger inn i andre observasjoner fra et kontinent man ikke har besøkt, i hvert fall for min del i dette tilfellet. Og perspektivet er jo fransk, det er ikke sikkert alle poenger egentlig stemmer helt sett herfra, og den er ikke akkurat ny, heller. Allikevel interessant og morsom lesning.

For å kunne si og tenke litt selv, folk har jeg jo møtt allikevel, fra både nord- og sør-Amerika.

Jeg klarer akkurat å jobbe med én gjenstand på vei til fordøyelse, og i ettermiddag handler det om m j ø d igjen, et glass produsert i Sande, Marlobobo heter produsenten, nærmest hjemmeproduksjon hvis jeg har skjønt det riktig, og gjensynet med den blåbærvarianten jeg var innom for noen uker siden…verdt bryet, for å si det sånn. Det smaker som en ny hetvin-genre, litt som hjemmelaget fruktvin, bare sterkere, og smaken i dette tilfellet skikkelig konsentrert, det minner også om solbærrom som jeg drakk for masse år siden. Den har igjen en touch av stein, eller frø, men langt fra for mye, god balanse, bare en liten kontrast.

Finnes på polet neste uke, påsto de som jobbet på Schouskjelleren i dag.

Å drive grunnforskning går egentlig ikke selv med bare ett glass under vesten, men jeg husker fra Tromsø også at jeg hadde tilgang på alle slags ting jeg allerede hadde tenkt der jeg satt ute på byen og snakket med noen.

Jeg sitter altså på Schouskjelleren, et skikkelig gammeldags lokale som idag vel ikke er tilknyttet et stort bryggeri, men som brygger selv, man ser maskineriet gjennom et vindu eller noe, på baksiden av baren.

Ølinteresserte finnes opplagt, og man kan jo også bare…ta en øl, hvis man vil, uten å tenke så mye over det.

Så kan man, hvis man ikke har noen med seg og ikke helt har energi til å blande seg i samtalen ved et nabobord, lese Thomas Hylland Eriksen og være nostalgisk, hvis man husker Gateavisa, og uansett få enda noen nye ideer.







I balanse

Noe å drikke? Posted on 03 Sep, 2020 01:48

Del cerro – en italiensk hvitvin.

Stein er en smak jeg ikke alltid er glad i, i vin, eller i andre ting, for eksempel saft eller syltetøy. Kirsebær var av den grunn lenge ikke noen favoritt, altså, jeg snakker om kirsebærstein, for eksempel, frøet.

Jeg er ikke sikker på om den smaken det altså er litt av i denne vinen, ifølge meg, om det har noe med druesteiner å gjøre, men for meg smaker det litt sånn. For mye synes jeg kan bli litt rart noen ganger, men her er det masse frukt og i det hele tatt mye følelse av vin som naturprodukt, kan man snakke sånn? Det hender jeg synes abstraksjonsnivået både i mat og vin, og kunst for den saks skyld, blir litt høyt, i hvert fall når det gjelder mat og vin synes jeg vel – vanligvis – at jeg liker at man merker at ting kommer fra jorda, at man ikke beveger seg alt for langt fra mors kjøttkaker selv om man absolutt ikke er helt der lenger.

Denne er også sånn, synes jeg, litt to verdener på en gang, kanskje.

Men sånt har med mange ting å gjøre, hva man foretrekker, altså, også vane, og jeg har vært på en for meg virkelig eksperimentell restaurant i hvert fall en gang, og jeg ville ikke vært opplevelsen foruten, og nå har mitt nokså tradisjonelle mathode nok blitt beveget dit at jeg tar en tur til hvis jeg har råd en dag. Jeg liker Miró og Kandinskij også, som er nærliggende paralleller, faktisk, til den maten jeg spiste på Bokbacka, her i Oslo. Svenske gründere hvor noen av dem kommer fra et sted som heter Bokbacka, såvidt jeg husker, og de sier at naturen er den store inspirasjonskilden.

Det tror jeg gjerne på, men ideene er for meg såpass uvanlige at jeg må tenke meg om en stund etter å ha vært der og spist for å skjønne helt hva som skjedde.

Og det var jo også vitsen med å gå. At noen plutselig befinner seg et helt annet sted, i en annen estetikk, det er jo inspirerende, og det gir perspektiv til det som måtte være mainstream andre steder i byen.

Og nei, jeg mener ikke at hele byen skal legge om til sånn mat, hvis det finnes én genre av det, det ville jo vært en typisk kommentar på noe man liksom synes er for fancy.

Det jeg heller ønsker meg er en by hvor alt finnes, fra ordentlige kjøttkaker med god saus og noe godt sammen med det, via alt såkalt internasjonalt, til sånne steder som Bokbacka. Kanskje det gjør det allerede, og i så fall er det jo bare å si det høyt nok.

Mengde av en smak har jo alltid noe å si i en rett eller et produkt, balanse er alltid et poeng, enten man liker det høyt gira, rolig, revolusjon i munnen eller krig, som jeg diskuterte med en kokk og kafésjef for mange år siden…

Ikke noen revolusjon her, vel, mere, i vinen…en balansert situasjon. Livlig? Sikkert, det er lett å forestille seg ting når man drikker noe godt.

Den heter “Del cerro”, og det betyr en dusk eller en frynse, men er ifølge min blå ordbok også en slangbetegnelse på eik, kanskje på grunn av utseendet på blomstene eller nøttene på treet, og det kan jo bety at den smaken jeg snakker så mye om uten fagkunnskap, skyldes fatlagring.

Eller noe annet, jeg vet ikke.

Verdicchio er en drue som har vært i bruk, dyrket, i hvert fall siden 1300-tallet, sier min andre Oxford-ettbinds, Oxford Companion to Wine. Den finnes i to områder, begge i regionen Marche, som vel betyr markene, som i det norske uttrykket skog og mark, og denne kommer fra Matelica. Verdicchio di Matelica  er betegnelsen på vinen, den andre typen heter Verdicchio dei Castelli di Jesi, fra et annet sted i noenlunde samme område.

Ellers brukes verdicchio-druen i andre områder også, til andre vintyper.

Matelica er en kommune litt oppe i høyden, som det også står i det leksikonet. Det betyr jo…noe, kan man si, for hvoran druene vokser og dyrkes og smaker. Ancona er nærmeste store by, ved Adriaterhavet, sånn omtrent midt på støvelen.

Vinen som har samme navn som druen, eller de to, er blant de sentrale i det sentrale Italia, som dette ettbinds vinleksikonet sier, omtrent, med skikkelig engelsk leksikon-autoritet. Det følger også en god del kommentarer om fremstillingsteknikk som ikke sier meg alt for mye, dessuten flere liksom autoritative referanser til tradisjoner jeg ikke kjenner, og henvisninger til status, rett og slett, et hierarki, får man vel kalle det, på vinen eller de forskjellige vinene, som jeg heller ikke har kjennskap til. På andre felt kan jeg sikkert være overlegen, men her er jeg litt amerikansk eller folkelig, jeg tar ting på face value i hvert fall foreløpig, men det bør vel også være et godt utgangspunkt for å spørre folk som kan mere, fordi man begynner der jeg synes man godt kan begynne, med at man liker å drikke vin, og at man liker å velge og finne nye ting stadig vekk. 

Og at man etter hvert vet litt om hva man liker, så man kan sammenligne sin egen smak med andres, tenke etter og finne nye poenger, få nye ideer til neste besøk ute eller på polet.

Fra sin egen smak kan man jo godt bevege seg så langt inn i denne verdenen man vil, også, for eksempel ved å spørre vinkelnere om ting, der de finnes, og diskutere vin og smak med dem, det er jo en egen utdanning, eller flere, som handler om vin, og uansett bakgrunn vil interesse og arbeid gi folk en masse kul kunnskap. Utdanning har forsåvidt en status i seg selv jeg ikke alltid synes om, men kunnskap er morsomt når man liker emnet. Jeg har respekt for det, men egne meninger også…jeg liker å møtes på like fot, tror jeg, håper jeg, i den grad det går.

Jeg sitter nok og snakker om en klassiker i italiensk vinverden…jeg håper ikke jeg er alt for respektløs, det er ikke meningen.

Produsenten heter Belisario.

Redigert etter publisering.



Next »