Den profesjonelle amatør

Var innom Kafé Mela i Mariboes gate og spiste litt, og tok et glass libanesisk hvitvin til. 

Fikk smake på noen mandler med sjokolade rundt etterpå, ikke deres eget produkt, dansk fabrikant eller merke, men det var så godt at jeg tenkte det hadde vært bra med noe søt vin til, Sauternes eller noe sånt, eller brennevin, selvfølgelig, og spurte litt hva de hadde. Det fantes både tyrkisk og libanesisk brennevin, arak, i hvert fall, men han som serverte begynte å snakke om en rødvin fra Libanon som han syntes passet til “omtrent alt mulig”, og det var nok ikke så langt fra sannheten. Jeg måtte altså prøve et glass, og det var en kraftig sak, samtidig ikke egentlig diger smak, men stor nok og intens og kul og sikkert fatlagret, men jeg glemte å sjekke. Ikke spesielt søt, en ordentlig matvin, kan man si. 

Ikke ulik preget på maten på Mela, med ikke for mye salt.

Ikke noe rart at maten fra et område matcher vinen derfra eller omvendt.

Den hvite jeg drakk var litt sånn, du legger liksom ikke merke til hvor god den er med en gang, inntil du virkelig gjør det, men den røde sa fra med en gang… Hvitvinen kan kanskje minne litt om noe god Muscadet jeg har drukket, som betyr temmelig tørr, men med bredere smak allikevel enn Muscadet’en, og masse smak, som sagt, i begge, og varme i rødvinen.  I tenorleiet, kanskje, eller alt-, for hvitvinens del, ettersom man ser det.

Det gikk helt greit å spise sjokolademandler til den røde…jeg var liksom ferdig med å spise. Ikke den beste matchen, kanskje, men egentlig ikke den verste heller…når man er vokst opp med å finne ut ting selv og ikke har noe imot å fortsette med det, egentlig…improviserte måltider er jo alltid litt kule, fordi nysgjerrigheten får noen svar med en gang.

Bekaa-dalen, begge vinene var derfra, den er havnet på lista over steder jeg har lyst til å dra til. Et område ikke bare for vin, men også frukt og grønnsaker og for alt jeg vet husdyr eller altså kjøtt. Det ser mildest talt flott ut på bilder og virker kulturelt interessant også.  Libanon er et av de eldste vinproduserende områder i verden, står det i mitt vinleksikon. Jeg har ikke energi akkurat nå, men det virker som om det er en hel del mere å si om det også.

Arak er forresten en greie i Libanon, står det også, brennevin, som sagt, brent av vin (druer) og i siste runde med anis, så det høres ut som deres svar på ouzo eller omvendt.

Brennevin med samme navn, men vel av andre typer, finnes også i Indonesia og på Sri Lanka.

Litt calvados i kakaoen smakte godt.

Konjakk går antagelig like bra, men ingen feil med calvados oppi i denne omgangen, i hvert fall.

Baileys har noe fløte i seg, man kunne jo prøve å ha i det også.

Og selvfølgelig, prøve ut annet brennevin.

Jeg var på konsert en gang, i Frogner kirke, Mozarts requiem eller noe annet i samme retning, men første stykke på programmet var noe helt annet, et kortere stykke, litt tilsvarende oppvarmingsband på en annen type konsert, og siden jeg som vanlig kom halsende i siste liten rakk jeg ikke å sjekke hva det var, orkesteret begynte før jeg fikk satt meg eller jeg skjønte hva som var i ferd med å skje og rørte ikke programmet før de hadde spilt ferdig det stykket. Jeg husker ikke helt. Men når man liker å gå på konsert og har gjort det i mange år, ikke minst klassisk, er det en temmelig sjelden opplevelse at man ikke har en anelse om hva som kommer, man er tross alt en gammel fan av genren, omtrent som Stones-maniacs, kanskje, eller faste heavy metal-folk, jeg vet ikke. Man kjenner liksom takene, har vært med litt og sjekker vel ut om det kommer nye opplevelser i et landskap man liker å være i.

Interessen er selvfølgelig stykkene, man kjenner mange av dem eller vet retningen eller stilen i hvert fall noenlunde, avhengig av interesse eller mani. Man vil oppleve dem en gang til, som kunstfriker eller filmgærninger som antagelig ser noen filmer mange ganger, og den virkelige spenningen for meg på sånne konserter som jeg liksom er vant til, er om musikerne (og publikum) lager en happening av Mozart eller ikke, eller om de klarer å formidle musikk som jeg ikke har peiling på hva er, på en måte som gjør at den sitter i sikringsboksen, som en god venn pleide å si da vi studerte sammen.

Stykker av Beethoven man ikke kjenner selv om man har hørt Beethoven finnes jo selvfølgelig også. Det hender sikkert man er en overlegen kødd og later som man vet mer eller har skjønt mer enn man har, men opplevelsen av orkester er for meg uansett så stort at jeg alltid har meninger.

Tolkningsrom for musikerne er viktig, mulighet til å forme musikken…selv. Så langt det går. Den er ikke helt ferdig før kveldens konsert er det, selv om den ble skreveg i for eksempel 1837 eller noe sånt. Man vil faktisk ha noe nytt, mere som ny forståelse av en forfatter man også digger.

Å bevege seg fra konjakk til brandy minner jo om å drikke sherry amontillado først og oloroso etterpå, enkelt sagt fra litt søt smak selv om det ikke er tilsatt sukker, når det gjelder konjakken, i hvert fall, til en annen modus, en ren mahogny-verden, kan man kanskje kalle det, istedenfor duften av sukker og mahogny med konjakk fra Cognac.

Velloso er navnet på det glasset med spansk brandy jeg akkurat drakk, jeg sjekket i etterkant, men til tross for en dobbel espresso tror jeg kanskje jeg skal være litt mere edru før jeg skriver noe om bakgrunn eller historikk.

Man kunne begynne å snakke om eleganse i de genrene av sprit eller sherry, men da løper man fort inn i snobberi igjen enten det var hensikten eller ikke, og jeg kan bli like glad i spiselige ting som ikke er elegante, mennesker eller mat og drikke…

Chili og te, mat med chili, altså, og vanlig svart te av et eller annet slag, har vært en hit i mitt hus lenge. 

Men jeg hadde fått noe fruktte i presang, en pose fra en tebutikk, og det fungerte nesten enda bedre sammen med chili.

Jeg husker ikke lenger hvor teen kom fra, posen er for lengst hivd, men te i løs vekt (og det finnes mye forskjellig, vel stort sett billigere også pr kopp) er en annen verden enn pose, selv om selv Lipton vel kommer etter. Da jeg jobbet i den tyske kirken her i Oslo var det alltid et stort utvalg teposer, delvis med urter jeg ikke hadde hørt om en gang, med og uten koffein, og det meste smakte minst like godt som pose-te markedsført her hjemme. 

Tips til ferie i Tyskland, kanskje, det siste, hvis noen er der.

Jeg drakk forresten en “sommerøl” fra Aass til maten her om dagen, og tommel opp for den. Noen ganger er øl med den merkelappen litt vel tynt, synes jeg kanskje, men jeg dette smakte som en lys pils, ikke bare spinkelt, uten at jeg kan så mye om ølbrygging og hvordan de forskjellige typene lages.

Smaken er jo uansett sånn som den er, og ganske lenge har jeg vært mest glad i øl som er sånn midt i mellom lyst og mørkt, Newcastle Brown Ale, liksom, hvis jeg skulle ha noe litt utenom en vanlig pils. Da jeg var 17-18 drakk jeg det mørkeste jeg kunne få tak i, bokkøl og bayer, Guinness dukket vel opp her også etterhvert, eller kanskje det var her før meg og jeg bare oppdaget det etter hvert, det husker jeg ikke. Like vanlig som i dag var det i hvert fall ikke. Etter hvert som jeg hadde vært på interrrail røkte jeg de nest sterkeste sigarettene jeg kunne få tak i, Gauloises, ikke Gitanes, ikke hver dag, i hvert fall, for de som kjenner de franske sigarettmerkene…

Bra jeg sluttet.

Eller “Jeg har ikke sigaretter. Godt jeg ikke røyker”…for å sitere Erik Satie, noe han skrev i notene et eller annet sted, for meg første eller vel eneste gang opplevd på konsert med Christian Eggen, mener jeg det var, pianist på den konserten hvis jeg altså husker riktig, ellers også dirigent og komponist, og en skuespiller jeg ikke lenger husker hvem var, i Harstad for skikkelig lenge siden.

Anbefaling igjen: Villa Antinori, fra Toscana, en chianti. 

En skikkelig feit rødvin, for å si det på den måten, fløyel er nok en gang min amatørbeskrivelse. Tyngde og fat er vel en slags utfyllende ord… Den ble komponert i 1928, står det på produsentens nettside, og enkelt og greit kalt opp etter huset, villaen…på gården. 

Jeg visste ikke at en…vinoppskrift kunne vare så lenge, heller ikke at den kunne gis videre eller brukes i mange sesonger, det er jo en morsom og interessant opplysning.

Dagens firma Antinori ble startet i 1895, men med røtter langt tilbake, en forfar er registrert som vinmaker et annet sted i Toscana på 1300-tallet, og huset ble kjøpt i 1546. Antinori er ifølge Oxford Companion to Wine “det viktigste vinfirmaet i Toscana og kanskje i Italia”, men jeg er bare litt forsiktig med å ta sånne vurderinger bokstavelig, er man ordentlig innenfor et felt vet man kanskje hva en sånn leksikonvurdering betyr og ikke betyr. 

Skikkelig god vin var det uansett.

Den er laget på en kombinasjon av sangiovese og andre druesorter. I tillegg til sangiovese er det brukt “international grape varieties”, altså vel kanskje ikke nødvendigvis tradisjonelt italienske typer, men alle er dyrket på samme sted, på den eiendommen eller vingården som familien Antinori har hatt siden 1500-tallet. Den ligger i San Casciano in Val di Pesa, noen kilometer syd for Firenze, på vei til Siena.

Sangiovese er ifølge mitt vinleksikon den vanligste druen i italiensk vinproduksjon, men det er (bare) snakk om 10% av beplantningene (1990), så det må være stor variasjon.

Jeg er helt sløv for tiden med mat til vinen, det er en stund siden jeg drakk en flaske av den, og jeg husker ikke hva jeg spiste til.

Årgang: 2018.

Det finnes også en hvitvin med samme navn og fra samme gård.

Jeg må bare legge til noe om den druetypen, sangiovese, som selvfølgelig er et italiensk ord, man tror det kommer fra sanguis, latin, blod, og Jove, Jupiter. Jupiters blod…

Redigert etter publisering…

En anbefaling, ikke en anmeldelse, en østerriksk riesling: Schloss Bockfliess. Crisp, frisk. Litt for lenge siden jeg drakk den, kanskje ikke en ny stil for meg, men verdt å snakke om.

Grüner Veltliner er den vanligste druetypen som dyrkes i Østerrike, ca 1/3 av beplantningen (vinleksikonet mitt er skrevet i 1994).

Denne har i tillegg betegnelsen Steinfeder, kalt opp etter en gresstype som vokser i området der vinen dyrkes, Steinfedergras. Googler man finner man ut at det brukes som hattepynt i området, tradisjonelt, får man regne med…og det er en typebetegnelse for lettere hvitviner fra Wachau. Grüner Veltliner Steinfeder.

Jeg synes forsåvidt den var ganske fyldig, selv om den er tørr.

Uttalen av Veltliner er med norsk v og ikke f.

For meg en nokså kjent drue, så det er tydelig at jeg har fått med meg noe om det og ikke bare om land. 

Som jeg kanskje sa et sted var det noen jeg jobbet for en gang som anbefalte meg å gå etter drue hvis jeg ville inn i vinverdenen. For meg har akkurat det kanskje blitt litt tilfeldig, jeg har fortsatt en vane med å gå etter land og litt etter områder, men jeg ser jo gjerne på det også, og både denne og Sauvignon Blanc er nok blant mine favoritter. Jeg synes kanskje de ligner litt på hverandre, ikke så veldig krydret i stilen de vinene jeg har drukket, i hvert fall, tvert imot nokså klare i smaken, i mitt språk. 

Den vinen jeg drakk denne gangen, Jamek, altså fra Wachau, hadde litt stein i smaken, syntes jeg, men ikke for mye. Produsenten heter Josef Jamek, og holder hus i Joching, en landsby i en kommune eller et sted som heter Weissenkirchen, med ca 1400 innbyggere. Mariengarten er vel tittelen eller navnet på vinen.

Wachau ligger langs Donau, en dal med elva nederst, da, ikke så vanvittig langt fra Wien. Melk ligger i den ene enden, en gammel by, først nevnt i skriftlige kilder på 800-tallet, med det klosteret hvor Umberto Eco har plassert handlingen i Rosens navn. Den fortellingen er jo ikke virkelig, men benediktinerklosteret ligger der og har gjort det siden middelalderen, og referanser til historien er det jo mange av i boka.

Jeg har fortsatt et minne fra da jeg var liten, med jeg tror rett og slett friske kirsebær, som jo godt kan ha et preg av sin egen…stein som er veldig tydelig, i tillegg til fruktsmaken. Mandelessens hører heller ikke til mine favoritter, akkurat, med Anton Berg-marsipan som eneste kjente unntak…foreløpig. Det finnes jo brennevin med omtrent sånn smak, amaretto, og jeg pleier vel å drikke opp, men bestiller det vanligvis ikke.

Vel. I denne vinen er det ikke snakk om noe sånt, det er bare en veldig diskret tilleggssmak til god og fyldig frukt, eller en bakgrunnssmak, hvis det finnes et sånt begrep, men ikke kirsebærstein, et eller annet i retning av druestein, eller kanskje rett og slett smak av…vanlig stein.

Jordsmonnet er på reklamen på flaska beskrevet som sandig-schottrig, med sand og grus, betyr vel det, Schotter er grus. Så smaken av stein kan vel kanskje komme derfra.

Det er mulig den smaken i så fall er det en profesjonell vil kalle mineralsk, en smak som minner om stein, jeg er ikke helt sikker, men mener jeg har hørt det begrepet brukt på norsk. Man karakteriserer jo smakene i en vin, det er ganske mange av dem og det finnes selvfølgelig et profesjonelt språk.

Balanse mellom smakselementer er jo alltid et poeng, man kan vel til og med bli litt småkvalm av mat som har virkelig for mye av noe man ikke vil ha for mye av.

Ikke noe sånt her…

Forsåvidt heller ikke noe egentlig banebrytende nytt, i min lille vinverden, med denne flaska, bare en veldig god vin av en type som ikke virker helt ukjent smaksmessig. Jeg visste ikke helt hva jeg var på jakt etter, og endte med noe relativt kjent.

Den følelsen av at man liksom vet ting kan jo forresten forsvinne på morsomme måter hvis man snakker med og spør skikkelige vinproffer om ting, på restaurantene bortover finnes det folk som kan mye og gjerne diskuterer og kommer med sine perspektiver og ideer og kunnskap. Det gir alltid muligheter til nye oppdagelser hvis man tar seg litt tid og noterer seg noe av det som blir gitt en. 

Alene på polet er jeg kanskje akkurat nå nysgjerrig på brennevin, og selv om gin ikke er noe jeg vanligvis drikker så mye av, ser jeg at det finnes norske produsenter av det også, og det er jo litt gøy at noen lager nytt brennevin også, ikke bare øl og nå mjød, kanskje til og med nye typer gin, for alt jeg vet. 

Å teste brennevin er jo litt dyrt, så det går ikke helt fort, men jeg var litt i gang med norsk eplebrennevin, og fant noe fra Lier som jeg syntes var kult, for lenge siden. Det gikk jo an å lete videre og se om det hadde dukket opp noe mere på en hylle nær meg.

Jeg har ennå ikke gjort noe forsøk enda på å lære meg profesjonelle vinbegreper ordentlig, til tross for at det står noen sider om de begrepene i Larousse, matleksikon, og noe i denne boken også, men jeg har villet snakke fra bunnen, som vanlig, i denne spalten, for å prøve å lage en forbindelse mellom en amatørs verden og den profesjonelle. 

Jeg synes stadig at de som jobber på polet ofte er skikkelig flinke til å skjønne hva jeg sier selv om mitt språk stort sett er funnet opp av meg, og er jeg i en butikk hvor jeg er litt kjent med stilen er det vanskelig å komme hjem med noe kjedelig. Det måtte i så fall være hvis jeg skrur på alt for mye høflighet og for lett lar meg dytte i en retning jeg vet jeg ikke vil.

Noen ganger er til og med det ok, bare for å eksperimentere. Hvis man bommer helt fant man i hvert fall ut noe. 

Uansett synes jeg at jeg har drukket noen sånne østerrikere som har smakt skikkelig godt, Grüner Veltliner, akkurat som jeg har både noen favorittviner og områder som bruker Sauvignon Blanc, fra Frankrike mest, vel naturlig nok.

Denne druen dyrkes også og lages vin av i Tsjekkia og Ungarn, står det i boka, med lignende navn, og såvidt i Tyskland. Den modnes såpass seint at det ikke nytter å plante den alt for langt nord.

Det finnes også en Roter Veltliner, i Østerrike og blant annet i California, og en Brauner V., også i Østerrike. 

Mitt leksikon er skrevet i 94, 2.utgave trykket i 99, så det kan jo ha skjedd ting siden da.

Oxford Companion to Wine heter det vinleksikonet, som er kilde for artikkelen, pluss noen raske søk på nettet, mest om området.