Jeg hadde kjøpt en flaske rødvin som jeg ikke klarte å la være å åpne.
Det høres allerede ut som om jeg har et alkoholproblem, som man sier.
Jeg har ennå ikke det, som jeg sier, selv om det hender jeg har en craving for alkohol, et behov som virker litt for stort, og da pleier jeg å ta meg i skinnet uten å vite helt akkurat hvor nødvendig det er, men jeg gjør det allikevel og lar være å drikke en stund. Hittil har det gått bra, jeg har andre ting som plager meg mere når det gjelder avhengighet, sukker er en ting, har jeg oppdaget.
Vinen… Bourgueil et er et område i Loire-dalen.
De er lange, de store elvene. Loire renner fra fjellene i Ardèche, faktisk ikke så langt fra Middelhavet i kilometer, i krok og sving gjennom byer som Orléans, Tours, Nantes, til sist Atlanteren.
Jeg fant ut at den var en sånn vin som burde vært dekantert, altså helt over i en karaffel – det siste glasset, som ble helt opp etter to dager, hadde en masse grums i bunnen. Den sto åpnet i to dager, vel normalt grensen for hvor lenge en vin kan stå åpnet, tror jeg, før du må ta den, med mindre du har skaffet deg noe mikkmakk som tar ut luften av flaska igjen eller sånne ting. Mange restauranter har vel sånt utstyr i dag.
Det er visst vin som er klar for lagring, som altså egner seg til det, som er sånn at det blir bunnfall, fordi man ikke vil ta noe vekk av smaken i den prosessen det er å la den ligge før man drikker den.
Det tok tid, historisk, før man fikk det til med klaring, så grums har fra en eller annen gang og bakover vært en del av pakka nårn man drakk vin. Jeg vet ikke når teknikken ble utviklet, men idag er det i hvert fall et spørsmål i visse sammenhenger, (av sikkert mange) – hvilke bestanddeler man skal ta vekk fra vinen i den prosessen.
Anbefalingen fra hun på polet var nærmest at den gikk til det meste, kanskje ikke en svær biff, som hun sa, men all sånn mat som man lager litt lettvint, steikepannemat er allerede et nesten nedsettende ord, og det er jo ikke noen grunn til å tenke sånn, så lenge det ikke blir alt for mye av et eller annet, over tid, kan alt funke.
Men selvfølgelig, det kan det også bli.
Hun snakket mye om frukt, og jeg så for meg liksom saft, vinsnobben finnes vel også et eller annet sted i hodet selv om jeg ikke vil bruke ham til så mye, det måtte være å finne såkalt “fine” ting som uansett også smaker godt, akkurat som “grove” ting eller “ikke fine”, alminnelige ting smaker godt og noen rynker på nesa begge veier.
Laks er...laks, uansett hva man gjør med den, sier et familiemedlem når jeg spør om vi skal ha laks til middag, og tja, det er vel kanskje ikke den mest fleksible ingrediensen, selv om jeg ikke synes den er like u-flyttbar eller umulig å forandre smaken på som for eksempel sardiner.
Jeg elsker begge deler, sikkert et resultat av vestlands- og Bergens-gener, som jeg stadig er stolt av, fisk tre dager i uka, i hvert fall i perioder, da jeg vokste opp, og maten er en kilde til metthet på mere enn én måte. Fenalår, fisk forsåvidt i en hvilken som helst innpakning, jada, pinnekjøtt, selv om de der diskusjonene om jula for lengst har gått over streken og blitt masete i mitt hode, jeg orker ikke delta.
Og smør, en skikkelig ting i mammas matlaging, man skulle tro det var C-vitaminer i det eller noe sånt ut fra hvordan hun behandlet det, det var kanskje krigen, igjen, som hadde gjort noe med henne eller moren hennes, som også må ha vært bra til å lage mat. Jeg husker henne, men ikke maten hennes.
Men jeg elsker laks, og smør er en selvfølgelighet som begynner å bli litt for selvfølgelig – når man føler man trenger et glass vin på grunn av smøret er det kanskje på tide å bruke litt mindre – smør.
Men jeg stekte laksen i smør, nokså mye, blanding av setersmør og vanlig. Varmet det opp en del, til det boblet, og jeg burde antagelig klaret det smøret, men gjorde det altså ikke.
Det lå igjen noen tynne skiver laks fra i går, magaslasket, som moren min kalte det på et annet dyr, sikkert en sau, men uttrykket stemmer jo nærmest her også.
Så bare et minutt eller to på dem, og jeg klarte i hvert fall å få det sprøtt på den ene siden. Ganske mye vanlig pepper, og mere salt trenger man ikke når man bruker…setersmør, det er nok salt i smøret.
Sammen med den rødvinen…jeg vet ikke om jeg helt var i stand til å si om det passet sammen med selve smaken av laks, men det var riktig som hun sa, hun på polet, den tålte både pepper og det motsatte, både sterkt krydder og en tradisjonell europeisk tallerken gjorde seg bra, får man nesten si, for jeg lagde en saus av det smøret etterpå, med cashewnøtter og andre ting. Det funka også.
Det er tidlig på morgenen, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er fornøyd med å starte dagen med et glass vin, jeg har prøvd før, med øl, for eksperimentets skyld, og ellers takk, det var ikke min greie. Behovet for kaffe melder seg ganske fort, rett og slett for å bli helt edru, selv om ett glass ikke pleier å føre til så mye, så er det bare feil tid på dagen. En gammel dansk til frokost, absolutt, men da er det allerede fest, og flere rundt bordet, og klokka pleier vel ikke være halv sju om morgenen, mere ti, i hvert fall, eller tolv. Frokost er vel heller ikke det samme som morgenmad.
Jeg hadde sovnet av i går og glemt noe av fisken ute, og så våknet opp og sett det og lagt resten i kjøleskapet. Noen av de bitene egnet seg nok ikke til å spise rå, men stekt gikk det fint. Laks er litt perverst sånn, det trenger liksom ikke være helt ferskt. Jeg må tilbake til hvit fisk igjen snart, det er liksom litt mere the real thing.
Men planen var jo å bruke det fettet i panna til noe. Jeg stoppet stekingen av det med vann så snart den første omgangen med fisk var ferdig, så cashewnøtter og hvitløk, som kokte med til vannet var praktisk talt borte, moste dem med en støter jeg har, bruk sleiv eller hva som helst, og så tilsmaking med mere pepper, litt tabasco, faktisk litt salt, litt kurdisk krydderblanding (jeg har forresten to, denne minner faktisk litt om sånt “grillkrydder” som jeg alltid skygger unna, snobberi eller ikke, men dette gikk litt i den retningen).
Uansett, en grøt som jeg la noen nye fiskebiter oppi, de ble ikke akkurat kokt og ikke akkurat stekt, eller kanskje egentlig litt mere kokt enn stekt, men smaken av den grøten var såpass mye av smør og pepper, så det gjorde opp for at det ikke fantes noen egentlig stekeskorpe.
Og til den blandingen passet også denne vinen bra, den hadde masse å gå på, tror jeg, innover i en pepperverden, en peppertunnell, som sikkert kunne endt Gud vet hvor, men jeg avsluttet min enslige fest, med minner om en annen fest, hvor jeg fikk med meg hjem et lite glass med gelé av paradisepler, en veldig liten, eple-lignende frukt som en gamlekjæreste hadde dyrket ute i hagen der, i København, i utkanten av selve byen, må man vel si, siden de hadde hage.
Det var jo en kjærlighetserklæring, som jeg, typisk meg, sikkert tok alt for selvfølgelig, men ikke kynisk, fordi enhver sånn gest skaper…en liten eksplosjon av entusiasme i mitt hode, det er bare det at jeg kan finne på å bli for opptatt av geléen, som jeg elsker, og litt for lite av den som gir det, det kommer ofte etterpå.
Jeg avsluttet vindrikkingen.
Jeg skulle på noe mer i dag, og følte behov for, som sagt kaffe. Kaffebarene åpnet vel snart.
…
To dager etter åpning av den vinen var det mer av smak jeg pleier å kalle fløyel, i vinen, og som jeg tror noen ganger kommer av fatlagring, men vel i dette tilfellet betød at det bunnfallet hadde gitt fra seg ganske mye smak. Det var absolutt ikke ille.
Selv om jeg ikke hadde noe mat å matche med den andre dagen utover en tallerken til med enkel, men godt krydret mat. Jeg hadde stående en boks med trøffel-balsamico jeg hadde fått tak i et eller annet sted, som ga de byggkornene jeg lagde mat av en ordentlig god smak, som vanlig sammen med hvitløk og smør og litt annet krydder, men ikke mye, ikke så asiatisk, det ville drept trøffelsmaken.
Kanskje for vinens del kan man snakke om en hurtiglagring…og kanskje det i hvert fall nå går opp for meg at det faktisk var ganske mye vin for kr 190,- omtrent, ikke akkurat en enkel, fruktig vin hvis den fikk litt tid på seg. Synd jeg ikke hadde en gjest og litt mere planlegging når det gjaldt mat, og jeg tror kanskje jeg må kjøpe en flaske til av den der for å tenke ordentlig på hva jeg drikker, eventuelt etter at jeg har lest meg opp litt eller snakket med noen som vet litt mere enn jeg gjør om vin. Selv om det virker helt urealistisk i min husholdning, egnet den seg nok til å ligge, antagelig en stund. Det vinleksikonet mitt snakker om vin fra Bourgueil som potentially captivating… Jo, det kan man nok kanskje si. Jeg tror jeg gir den et forsøk til hvis jeg får det til.
Jour de soif heter vinen, altså, Bourgueil 2019. En dag med tørst, ganske enkelt? Jeg klarer ikke å finne uttrykket, så da er det vel ikke et fast uttrykk, selv om det ser ut som et. Tørstens dag er av en eller annen grunn navnet på et slag som er viktig i arabisk historieskriving, på 700-tallet eller deromkring. Men det har vel ikke noe med dette å gjøre…
Drue: Cabernet Franc, som ofte blandes med Cabernet Sauvignon, som er en mye vanligere drue, i resten av vinverdenen. Dette er ett av de få områdene hvor Cabernet Franc er viktigst og mest i bruk.
Saint-Nicolas de Bourgueil er et annet område, men det ligger…rett vest for dette.
Jeg måtte legge til litt, når det gjaldt druen, disse to siste avsnittene, og bare litt om området.