Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Noen snakker om at min frihet stopper der din begynner, men å tenke sånn avhenger også av at du vet alt om naboen, hva hun vil og trenger. Det er ikke så lett å få til, men det kan være lurt å begynne med at du ikke vet alt og at han på mange måter, om ikke alle, er forskjellig fra deg.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt. Noen slipper seg løs på litt kjipe måter, andre har et hangup på strenghet.

Det gjelder å finne balansen...

Kunst, i én genre, eller var det flere...

Blindtest

Noe å drikke? Posted on 19 Jun, 2021 18:44

Jeg var på konsert en gang, i Frogner kirke, Mozarts requiem eller noe annet i samme retning, men første stykke på programmet var noe helt annet, et kortere stykke, litt tilsvarende oppvarmingsband på en annen type konsert, og siden jeg som vanlig kom halsende i siste liten rakk jeg ikke å sjekke hva det var, orkesteret begynte før jeg fikk satt meg eller jeg skjønte hva som var i ferd med å skje og rørte ikke programmet før de hadde spilt ferdig det stykket. Jeg husker ikke helt. Men når man liker å gå på konsert og har gjort det i mange år, ikke minst klassisk, er det en temmelig sjelden opplevelse at man ikke har en anelse om hva som kommer, man er tross alt en gammel fan av genren, omtrent som Stones-maniacs, kanskje, eller faste heavy metal-folk, jeg vet ikke. Man kjenner liksom takene, har vært med litt og sjekker vel ut om det kommer nye opplevelser i et landskap man liker å være i.

Interessen er selvfølgelig stykkene, man kjenner mange av dem eller vet retningen eller stilen i hvert fall noenlunde, avhengig av interesse eller mani. Man vil oppleve dem en gang til, som kunstfriker eller filmgærninger som antagelig ser noen filmer mange ganger, og den virkelige spenningen for meg på sånne konserter som jeg liksom er vant til, er om musikerne (og publikum) lager en happening av Mozart eller ikke, eller om de klarer å formidle musikk som jeg ikke har peiling på hva er, på en måte som gjør at den sitter i sikringsboksen, som en god venn pleide å si da vi studerte sammen.

Stykker av Beethoven man ikke kjenner selv om man har hørt Beethoven finnes jo selvfølgelig også. Det hender sikkert man er en overlegen kødd og later som man vet mer eller har skjønt mer enn man har, men opplevelsen av orkester er for meg uansett så stort at jeg alltid har meninger.

Tolkningsrom for musikerne er viktig, mulighet til å forme musikken…selv. Så langt det går. Den er ikke helt ferdig før kveldens konsert er det, selv om den ble skreveg i for eksempel 1837 eller noe sånt. Man vil faktisk ha noe nytt, mere som ny forståelse av en forfatter man også digger.

Å bevege seg fra konjakk til brandy minner jo om å drikke sherry amontillado først og oloroso etterpå, enkelt sagt fra litt søt smak selv om det ikke er tilsatt sukker, når det gjelder konjakken, i hvert fall, til en annen modus, en ren mahogny-verden, kan man kanskje kalle det, istedenfor duften av sukker og mahogny med konjakk fra Cognac.

Velloso er navnet på det glasset med spansk brandy jeg akkurat drakk, jeg sjekket i etterkant, men til tross for en dobbel espresso tror jeg kanskje jeg skal være litt mere edru før jeg skriver noe om bakgrunn eller historikk.

Man kunne begynne å snakke om eleganse i de genrene av sprit eller sherry, men da løper man fort inn i snobberi igjen enten det var hensikten eller ikke, og jeg kan bli like glad i spiselige ting som ikke er elegante, mennesker eller mat og drikke…



Te & chili

Noe å drikke? Posted on 12 Jun, 2021 22:46

Chili og te, mat med chili, altså, og vanlig svart te av et eller annet slag, har vært en hit i mitt hus lenge. 

Men jeg hadde fått noe fruktte i presang, en pose fra en tebutikk, og det fungerte nesten enda bedre sammen med chili.

Jeg husker ikke lenger hvor teen kom fra, posen er for lengst hivd, men te i løs vekt (og det finnes mye forskjellig, vel stort sett billigere også pr kopp) er en annen verden enn pose, selv om selv Lipton vel kommer etter. Da jeg jobbet i den tyske kirken her i Oslo var det alltid et stort utvalg teposer, delvis med urter jeg ikke hadde hørt om en gang, med og uten koffein, og det meste smakte minst like godt som pose-te markedsført her hjemme. 

Tips til ferie i Tyskland, kanskje, det siste, hvis noen er der.



Øl fra Drammen

Noe å drikke? Posted on 18 May, 2021 01:14

Jeg drakk forresten en “sommerøl” fra Aass til maten her om dagen, og tommel opp for den. Noen ganger er øl med den merkelappen litt vel tynt, synes jeg kanskje, men jeg dette smakte som en lys pils, ikke bare spinkelt, uten at jeg kan så mye om ølbrygging og hvordan de forskjellige typene lages.

Smaken er jo uansett sånn som den er, og ganske lenge har jeg vært mest glad i øl som er sånn midt i mellom lyst og mørkt, Newcastle Brown Ale, liksom, hvis jeg skulle ha noe litt utenom en vanlig pils. Da jeg var 17-18 drakk jeg det mørkeste jeg kunne få tak i, bokkøl og bayer, Guinness dukket vel opp her også etterhvert, eller kanskje det var her før meg og jeg bare oppdaget det etter hvert, det husker jeg ikke. Like vanlig som i dag var det i hvert fall ikke. Etter hvert som jeg hadde vært på interrrail røkte jeg de nest sterkeste sigarettene jeg kunne få tak i, Gauloises, ikke Gitanes, ikke hver dag, i hvert fall, for de som kjenner de franske sigarettmerkene…

Bra jeg sluttet.

Eller “Jeg har ikke sigaretter. Godt jeg ikke røyker”…for å sitere Erik Satie, noe han skrev i notene et eller annet sted, for meg første eller vel eneste gang opplevd på konsert med Christian Eggen, mener jeg det var, pianist på den konserten hvis jeg altså husker riktig, ellers også dirigent og komponist, og en skuespiller jeg ikke lenger husker hvem var, i Harstad for skikkelig lenge siden.



En ordentlig rødvin

Noe å drikke? Posted on 10 May, 2021 17:53

Anbefaling igjen: Villa Antinori, fra Toscana, en chianti. 

En skikkelig feit rødvin, for å si det på den måten, fløyel er nok en gang min amatørbeskrivelse. Tyngde og fat er vel en slags utfyllende ord… Den ble komponert i 1928, står det på produsentens nettside, og enkelt og greit kalt opp etter huset, villaen…på gården. 

Jeg visste ikke at en…vinoppskrift kunne vare så lenge, heller ikke at den kunne gis videre eller brukes i mange sesonger, det er jo en morsom og interessant opplysning.

Dagens firma Antinori ble startet i 1895, men med røtter langt tilbake, en forfar er registrert som vinmaker et annet sted i Toscana på 1300-tallet, og huset ble kjøpt i 1546. Antinori er ifølge Oxford Companion to Wine “det viktigste vinfirmaet i Toscana og kanskje i Italia”, men jeg er bare litt forsiktig med å ta sånne vurderinger bokstavelig, er man ordentlig innenfor et felt vet man kanskje hva en sånn leksikonvurdering betyr og ikke betyr. 

Skikkelig god vin var det uansett.

Den er laget på en kombinasjon av sangiovese og andre druesorter. I tillegg til sangiovese er det brukt “international grape varieties”, altså vel kanskje ikke nødvendigvis tradisjonelt italienske typer, men alle er dyrket på samme sted, på den eiendommen eller vingården som familien Antinori har hatt siden 1500-tallet. Den ligger i San Casciano in Val di Pesa, noen kilometer syd for Firenze, på vei til Siena.

Sangiovese er ifølge mitt vinleksikon den vanligste druen i italiensk vinproduksjon, men det er (bare) snakk om 10% av beplantningene (1990), så det må være stor variasjon.

Jeg er helt sløv for tiden med mat til vinen, det er en stund siden jeg drakk en flaske av den, og jeg husker ikke hva jeg spiste til.

Årgang: 2018.

Det finnes også en hvitvin med samme navn og fra samme gård.

Jeg må bare legge til noe om den druetypen, sangiovese, som selvfølgelig er et italiensk ord, man tror det kommer fra sanguis, latin, blod, og Jove, Jupiter. Jupiters blod…

Redigert etter publisering…



Kort vinomtale

Noe å drikke? Posted on 12 Apr, 2021 00:48

En anbefaling, ikke en anmeldelse, en østerriksk riesling: Schloss Bockfliess. Crisp, frisk. Litt for lenge siden jeg drakk den, kanskje ikke en ny stil for meg, men verdt å snakke om.



Wachau, Østerrike, hvitvin

Noe å drikke? Posted on 11 Feb, 2021 02:35

Grüner Veltliner er den vanligste druetypen som dyrkes i Østerrike, ca 1/3 av beplantningen (vinleksikonet mitt er skrevet i 1994).

Denne har i tillegg betegnelsen Steinfeder, kalt opp etter en gresstype som vokser i området der vinen dyrkes, Steinfedergras. Googler man finner man ut at det brukes som hattepynt i området, tradisjonelt, får man regne med…og det er en typebetegnelse for lettere hvitviner fra Wachau. Grüner Veltliner Steinfeder.

Jeg synes forsåvidt den var ganske fyldig, selv om den er tørr.

Uttalen av Veltliner er med norsk v og ikke f.

For meg en nokså kjent drue, så det er tydelig at jeg har fått med meg noe om det og ikke bare om land. 

Som jeg kanskje sa et sted var det noen jeg jobbet for en gang som anbefalte meg å gå etter drue hvis jeg ville inn i vinverdenen. For meg har akkurat det kanskje blitt litt tilfeldig, jeg har fortsatt en vane med å gå etter land og litt etter områder, men jeg ser jo gjerne på det også, og både denne og Sauvignon Blanc er nok blant mine favoritter. Jeg synes kanskje de ligner litt på hverandre, ikke så veldig krydret i stilen de vinene jeg har drukket, i hvert fall, tvert imot nokså klare i smaken, i mitt språk. 

Den vinen jeg drakk denne gangen, Jamek, altså fra Wachau, hadde litt stein i smaken, syntes jeg, men ikke for mye. Produsenten heter Josef Jamek, og holder hus i Joching, en landsby i en kommune eller et sted som heter Weissenkirchen, med ca 1400 innbyggere. Mariengarten er vel tittelen eller navnet på vinen.

Wachau ligger langs Donau, en dal med elva nederst, da, ikke så vanvittig langt fra Wien. Melk ligger i den ene enden, en gammel by, først nevnt i skriftlige kilder på 800-tallet, med det klosteret hvor Umberto Eco har plassert handlingen i Rosens navn. Den fortellingen er jo ikke virkelig, men benediktinerklosteret ligger der og har gjort det siden middelalderen, og referanser til historien er det jo mange av i boka.

Jeg har fortsatt et minne fra da jeg var liten, med jeg tror rett og slett friske kirsebær, som jo godt kan ha et preg av sin egen…stein som er veldig tydelig, i tillegg til fruktsmaken. Mandelessens hører heller ikke til mine favoritter, akkurat, med Anton Berg-marsipan som eneste kjente unntak…foreløpig. Det finnes jo brennevin med omtrent sånn smak, amaretto, og jeg pleier vel å drikke opp, men bestiller det vanligvis ikke.

Vel. I denne vinen er det ikke snakk om noe sånt, det er bare en veldig diskret tilleggssmak til god og fyldig frukt, eller en bakgrunnssmak, hvis det finnes et sånt begrep, men ikke kirsebærstein, et eller annet i retning av druestein, eller kanskje rett og slett smak av…vanlig stein.

Jordsmonnet er på reklamen på flaska beskrevet som sandig-schottrig, med sand og grus, betyr vel det, Schotter er grus. Så smaken av stein kan vel kanskje komme derfra.

Det er mulig den smaken i så fall er det en profesjonell vil kalle mineralsk, en smak som minner om stein, jeg er ikke helt sikker, men mener jeg har hørt det begrepet brukt på norsk. Man karakteriserer jo smakene i en vin, det er ganske mange av dem og det finnes selvfølgelig et profesjonelt språk.

Balanse mellom smakselementer er jo alltid et poeng, man kan vel til og med bli litt småkvalm av mat som har virkelig for mye av noe man ikke vil ha for mye av.

Ikke noe sånt her…

Forsåvidt heller ikke noe egentlig banebrytende nytt, i min lille vinverden, med denne flaska, bare en veldig god vin av en type som ikke virker helt ukjent smaksmessig. Jeg visste ikke helt hva jeg var på jakt etter, og endte med noe relativt kjent.

Den følelsen av at man liksom vet ting kan jo forresten forsvinne på morsomme måter hvis man snakker med og spør skikkelige vinproffer om ting, på restaurantene bortover finnes det folk som kan mye og gjerne diskuterer og kommer med sine perspektiver og ideer og kunnskap. Det gir alltid muligheter til nye oppdagelser hvis man tar seg litt tid og noterer seg noe av det som blir gitt en. 

Alene på polet er jeg kanskje akkurat nå nysgjerrig på brennevin, og selv om gin ikke er noe jeg vanligvis drikker så mye av, ser jeg at det finnes norske produsenter av det også, og det er jo litt gøy at noen lager nytt brennevin også, ikke bare øl og nå mjød, kanskje til og med nye typer gin, for alt jeg vet. 

Å teste brennevin er jo litt dyrt, så det går ikke helt fort, men jeg var litt i gang med norsk eplebrennevin, og fant noe fra Lier som jeg syntes var kult, for lenge siden. Det gikk jo an å lete videre og se om det hadde dukket opp noe mere på en hylle nær meg.

Jeg har ennå ikke gjort noe forsøk enda på å lære meg profesjonelle vinbegreper ordentlig, til tross for at det står noen sider om de begrepene i Larousse, matleksikon, og noe i denne boken også, men jeg har villet snakke fra bunnen, som vanlig, i denne spalten, for å prøve å lage en forbindelse mellom en amatørs verden og den profesjonelle. 

Jeg synes stadig at de som jobber på polet ofte er skikkelig flinke til å skjønne hva jeg sier selv om mitt språk stort sett er funnet opp av meg, og er jeg i en butikk hvor jeg er litt kjent med stilen er det vanskelig å komme hjem med noe kjedelig. Det måtte i så fall være hvis jeg skrur på alt for mye høflighet og for lett lar meg dytte i en retning jeg vet jeg ikke vil.

Noen ganger er til og med det ok, bare for å eksperimentere. Hvis man bommer helt fant man i hvert fall ut noe. 

Uansett synes jeg at jeg har drukket noen sånne østerrikere som har smakt skikkelig godt, Grüner Veltliner, akkurat som jeg har både noen favorittviner og områder som bruker Sauvignon Blanc, fra Frankrike mest, vel naturlig nok.

Denne druen dyrkes også og lages vin av i Tsjekkia og Ungarn, står det i boka, med lignende navn, og såvidt i Tyskland. Den modnes såpass seint at det ikke nytter å plante den alt for langt nord.

Det finnes også en Roter Veltliner, i Østerrike og blant annet i California, og en Brauner V., også i Østerrike. 

Mitt leksikon er skrevet i 94, 2.utgave trykket i 99, så det kan jo ha skjedd ting siden da.

Oxford Companion to Wine heter det vinleksikonet, som er kilde for artikkelen, pluss noen raske søk på nettet, mest om området.



Bourgueil

Noe å drikke? Posted on 10 Jan, 2021 22:24

Jeg hadde kjøpt en flaske rødvin som jeg ikke klarte å la være å åpne.

Det høres allerede ut som om jeg har et alkoholproblem, som man sier.

Jeg har ennå ikke det, som jeg sier, selv om det hender jeg har en craving for alkohol, et behov som virker litt for stort, og da pleier jeg å ta meg i skinnet uten å vite helt akkurat hvor nødvendig det er, men jeg gjør det allikevel og lar være å drikke en stund. Hittil har det gått bra, jeg har andre ting som plager meg mere når det gjelder avhengighet, sukker er en ting, har jeg oppdaget.

Vinen… Bourgueil et er et område i Loire-dalen.

De er lange, de store elvene. Loire renner fra fjellene i Ardèche, faktisk ikke så langt fra Middelhavet i kilometer, i krok og sving gjennom byer som Orléans, Tours, Nantes, til sist Atlanteren.

Jeg fant ut at den var en sånn vin som burde vært dekantert, altså helt over i en karaffel – det siste glasset, som ble helt opp etter to dager, hadde en masse grums i bunnen. Den sto åpnet i to dager, vel normalt grensen for hvor lenge en vin kan stå åpnet, tror jeg, før du må ta den, med mindre du har skaffet deg noe mikkmakk som tar ut luften av flaska igjen eller sånne ting. Mange restauranter har vel sånt utstyr i dag.

Det er visst vin som er klar for lagring, som altså egner seg til det, som er sånn at det blir bunnfall, fordi man ikke vil ta noe vekk av smaken i den prosessen det er å la den ligge før man drikker den.

Det tok tid, historisk, før man fikk det til med klaring, så grums har fra en eller annen gang og bakover vært en del av pakka nårn man drakk vin. Jeg vet ikke når teknikken ble utviklet, men idag er det i hvert fall et spørsmål i visse sammenhenger, (av sikkert mange) – hvilke bestanddeler man skal ta vekk fra vinen i den prosessen.

Anbefalingen fra hun på polet var nærmest at den gikk til det meste, kanskje ikke en svær biff, som hun sa, men all sånn mat som man lager litt lettvint, steikepannemat er allerede et nesten nedsettende ord, og det er jo ikke noen grunn til å tenke sånn, så lenge det ikke blir alt for mye av et eller annet, over tid, kan alt funke.

Men selvfølgelig, det kan det også bli.

Hun snakket mye om frukt, og jeg så for meg liksom saft, vinsnobben finnes vel også et eller annet sted i hodet selv om jeg ikke vil bruke ham til så mye, det måtte være å finne såkalt “fine” ting som uansett også smaker godt, akkurat som “grove” ting eller “ikke fine”, alminnelige ting smaker godt og noen rynker på nesa begge veier. 

Laks er...laks, uansett hva man gjør med den, sier et familiemedlem når jeg spør om vi skal ha laks til middag, og tja, det er vel kanskje ikke den mest fleksible ingrediensen, selv om jeg ikke synes den er like u-flyttbar eller umulig å forandre smaken på som for eksempel sardiner.

Jeg elsker begge deler, sikkert et resultat av vestlands- og Bergens-gener, som jeg stadig er stolt av, fisk tre dager i uka, i hvert fall i perioder, da jeg vokste opp, og maten er en kilde til metthet på mere enn én måte. Fenalår, fisk forsåvidt i en hvilken som helst innpakning, jada, pinnekjøtt, selv om de der diskusjonene om jula for lengst har gått over streken og blitt masete i mitt hode, jeg orker ikke delta.

Og smør, en skikkelig ting i mammas matlaging, man skulle tro det var C-vitaminer i det eller noe sånt ut fra hvordan hun behandlet det, det var kanskje krigen, igjen, som hadde gjort noe med henne eller moren hennes, som også må ha vært bra til å lage mat. Jeg husker henne, men ikke maten hennes.

Men jeg elsker laks, og smør er en selvfølgelighet som begynner å bli litt for selvfølgelig – når man føler man trenger et glass vin på grunn av smøret er det kanskje på tide å bruke litt mindre – smør.

Men jeg stekte laksen i smør, nokså mye, blanding av setersmør og vanlig. Varmet det opp en del, til det boblet, og jeg burde antagelig klaret det smøret, men gjorde det altså ikke.

Det lå igjen noen tynne skiver laks fra i går, magaslasket, som moren min kalte det på et annet dyr, sikkert en sau, men uttrykket stemmer jo nærmest her også.

Så bare et minutt eller to på dem, og jeg klarte i hvert fall å få det sprøtt på den ene siden. Ganske mye vanlig pepper, og mere salt trenger man ikke når man bruker…setersmør, det er nok salt i smøret.

Sammen med den rødvinen…jeg vet ikke om jeg helt var i stand til å si om det passet sammen med selve smaken av laks, men det var riktig som hun sa, hun på polet, den tålte både pepper og det motsatte, både sterkt krydder og en tradisjonell europeisk tallerken gjorde seg bra, får man nesten si, for jeg lagde en saus av det smøret etterpå, med cashewnøtter og andre ting. Det funka også.

Det er tidlig på morgenen, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er fornøyd med å starte dagen med et glass vin, jeg har prøvd før, med øl, for eksperimentets skyld, og ellers takk, det var ikke min greie. Behovet for kaffe melder seg ganske fort, rett og slett for å bli helt edru, selv om ett glass ikke pleier å føre til så mye, så er det bare feil tid på dagen. En gammel dansk til frokost, absolutt, men da er det allerede fest, og flere rundt bordet, og klokka pleier vel ikke være halv sju om morgenen, mere ti, i hvert fall, eller tolv. Frokost er vel heller ikke det samme som morgenmad.

Jeg hadde sovnet av i går og glemt noe av fisken ute, og så våknet opp og sett det og lagt resten i kjøleskapet. Noen av de bitene egnet seg nok ikke til å spise rå, men stekt gikk det fint. Laks er litt perverst sånn, det trenger liksom ikke være helt ferskt. Jeg må tilbake til hvit fisk igjen snart, det er liksom litt mere the real thing.

Men planen var jo å bruke det fettet i panna til noe. Jeg stoppet stekingen av det med vann så snart den første omgangen med fisk var ferdig,  så cashewnøtter og hvitløk, som kokte med til vannet var praktisk talt borte, moste dem med en støter jeg har, bruk sleiv eller hva som helst, og så tilsmaking med mere pepper, litt tabasco, faktisk litt salt, litt kurdisk krydderblanding (jeg har forresten to, denne minner faktisk litt om sånt “grillkrydder” som jeg alltid skygger unna, snobberi eller ikke, men dette gikk litt i den retningen). 

Uansett, en grøt som jeg la noen nye fiskebiter oppi, de ble ikke akkurat kokt og ikke akkurat stekt, eller kanskje egentlig litt mere kokt enn stekt, men smaken av den grøten var såpass mye av smør og pepper, så det gjorde opp for at det ikke fantes noen egentlig stekeskorpe.

Og til den blandingen passet også denne vinen bra, den hadde masse å gå på, tror jeg, innover i en pepperverden, en peppertunnell, som sikkert kunne endt Gud vet hvor, men jeg avsluttet min enslige fest, med minner om en annen fest, hvor jeg fikk med meg hjem et lite glass med gelé av paradisepler, en veldig liten, eple-lignende frukt som en gamlekjæreste hadde dyrket ute i hagen der, i København, i utkanten av selve byen, må man vel si, siden de hadde hage.

Det var jo en kjærlighetserklæring, som jeg, typisk meg, sikkert tok alt for selvfølgelig, men ikke kynisk, fordi enhver sånn gest skaper…en liten eksplosjon av entusiasme i mitt hode, det er bare det at jeg kan finne på å bli for opptatt av geléen, som jeg elsker, og litt for lite av den som gir det, det kommer ofte etterpå.

Jeg avsluttet vindrikkingen.

Jeg skulle på noe mer i dag, og følte behov for, som sagt kaffe. Kaffebarene åpnet vel snart.

To dager etter åpning av den vinen var det mer av smak jeg pleier å kalle fløyel, i vinen, og som jeg tror noen ganger kommer av fatlagring, men vel i dette tilfellet betød at det bunnfallet hadde gitt fra seg ganske mye smak. Det var absolutt ikke ille.

Selv om jeg ikke hadde noe mat å matche med den andre dagen utover en tallerken til med enkel, men godt krydret mat. Jeg hadde stående en boks med trøffel-balsamico jeg hadde fått tak i et eller annet sted, som ga de byggkornene jeg lagde mat av en ordentlig god smak, som vanlig sammen med hvitløk og smør og litt annet krydder, men ikke mye, ikke så asiatisk, det ville drept trøffelsmaken.

Kanskje for vinens del kan man snakke om en hurtiglagring…og kanskje det i hvert fall nå går opp for meg at det faktisk var ganske mye vin for kr 190,- omtrent, ikke akkurat en enkel, fruktig vin hvis den fikk litt tid på seg. Synd jeg ikke hadde en gjest og litt mere planlegging når det gjaldt mat, og jeg tror kanskje jeg må kjøpe en flaske til av den der for å tenke ordentlig på hva jeg drikker, eventuelt etter at jeg har lest meg opp litt eller snakket med noen som vet litt mere enn jeg gjør om vin. Selv om det virker helt urealistisk i min husholdning, egnet den seg nok til å ligge, antagelig en stund. Det vinleksikonet mitt snakker om vin fra Bourgueil som potentially captivating… Jo, det kan man nok kanskje si. Jeg tror jeg gir den et forsøk til hvis jeg får det til.

Jour de soif heter vinen, altså, Bourgueil 2019. En dag med tørst, ganske enkelt? Jeg klarer ikke å finne uttrykket, så da er det vel ikke et fast uttrykk, selv om det ser ut som et. Tørstens dag er av en eller annen grunn navnet på et slag som er viktig i arabisk historieskriving, på 700-tallet eller deromkring. Men det har vel ikke noe med dette å gjøre…

Drue: Cabernet Franc, som ofte blandes med Cabernet Sauvignon, som er en mye vanligere drue, i resten av vinverdenen. Dette er ett av de få områdene hvor Cabernet Franc er viktigst og mest i bruk.

Saint-Nicolas de Bourgueil er et annet område, men det ligger…rett vest for dette.

Jeg måtte legge til litt, når det gjaldt druen, disse to siste avsnittene, og bare litt om området.



Øl fra alle

Noe å drikke? Posted on 17 Dec, 2020 02:14

Jeg har hittil vært mest glad i industriøl, faktisk, sikkert litt for innkjørt fra ungdommen, selv om jeg ikke drakk bare pils. Men jeg synes det er skikkelig kult at det blomstrer i det lokale næringslivet, ikke bare her i Oslo, men mange steder, og at det sitter folk rundt på pubene og restaurantene (når ingen har stengt dem) og prøver ut…tja, stadig nye typer, stemmer ikke det?

Det er sikkert litt pinglete av meg å foretrekke den lyseste varianten fra Trysil Bryggeri av de litt mere håndlagde typene, men jeg synes nå det er kult allikevel at det triller inn sånne ting hit fra alle steder som finnes både nokså nært her, og lenger unna, oppå et fjell, midt i en fjord og inni en skog.

Eller midt i byen, det er jo bryggerier her også, og i andre byer.



Next »