Den profesjonelle amatør

Jeg drikker te av anis for tiden, en begynnelse på noe som har med magen å gjøre. Behandling? Tar man et sånt ord i munnen kan man bli møtt med så mange slags reaksjoner, men jeg har jo sagt litt om hvordan jeg tenker når det gjelder naturmedisin og beslektede ting.

Det smaker i hvert fall godt, en forutsetning for at jeg skal gidde å bruke et eller annet, enda bedre med litt honning oppi.

Hvis man faktisk går til anskaffelse av boka til Messegué, han der franske urtedoktoren, så får man ta høyde for entusiasmen, men lese beskrivelsene og sortere bruken etter intuisjon og det man har av kunnskap.

Og regne med at det er langsom effekt, men jeg tror vel kanskje man kan holde en plagsom tilstand i sjakk i mange tilfeller, til man til slutt har ryddet opp i problemet. Måneder, kanskje år, med god mat og altså drikke…det er også fasiten.

Er det noe virkelig alvorlig er selvfølgelig legen riktig adresse.

Som sagt har jeg bare én gang rygget med såkalt vanlige urter i gryta, merian, som er en mynteart som ligner veldig på oregano, ga plutselig en gang veldig sterk effekt.

Bortsett fra det merker man vel selv om man har direkte vondt av et eller annet, unngår selvfølgelig rene medisinplanter av typen revebjelle og sånt, som vel er temmelig farlig, hvis man ikke er medisinsk utdannet eller virkelig vet hva man gjør. Jeg bruker mat som medisin, urtene er for meg definert som mat, og som medisin i den forstand at jeg tror de virker både mot og for ting. Man anbefales å spise fisk også i mange…situasjoner.

Mjød igjen. Jeg blir fortalt at honning ikke gjærer så lett, men det skjer jo tydeligvis, de eller han som hadde produsert den blåbærvarianten…skikkelig godt, og de hadde mere som jeg ikke har rukket å smake på.

Jeg skal i grunnen ikke si for mye om effekten av å drikke mjød, jeg er nokså sliten for tiden og drikker ikke så mye heller. Så selv om jeg tror virkningen av alkohol også er en smule individuell, fra sider via øl til brennevin og så videre, mjød, så tror jeg kanskje jeg er nokså lett påvirkbar for tiden.

Ordet mjød, norrønt mjǫðr, engelsk mead, kommer opprinnelig fra sanskrit, madhu, som betyr honning eller søt drikk. Noe annet søtningstoff hadde man vel ikke i India, eller noe annet sted, på den tiden sanskrit oppsto. unntatt i Amerika, der fantes lønnesirup, i hvert fall noe før sukkeret ble handelsvare, sier mitt amerikanske matleksikon, Oxford Companion to American Food and Drink. Noen i USA ville ikke kjøpe og bruke sukker på den tiden trekanthandelen fantes, fordi en av “varene” i den handelen jo var…slaver. 

Lønnesirup og lønnesukker ble i så fall brukt i stedet.

Munkene, i Europa, menes det vel, holdt bier fordi de brukte bivoks til lys, sier vinleksikonet, og så lagde de mjød av det som var til overs av honning. Vel, de har jo drukket og solgt både vin og brennevin også, i og fra klostrene.

Både Oxford Companion to Wine og tilsvarende om mat sier at mjød fortsatt finnes i salg i England, men som en blanding av vin og honning, som vel ikke er det vi forbinder med mjød, selv om faktisk, i en ettbinds fransk ordbok jeg har, Petit Robert, står det noe om ugjæret drikk også, en blanding av honning og vann. 

På fransk heter mjød hydromel, fra gresk hudromeli, flytende honning. 

Tradisjonen finnes allikevel fortsatt, altså i England, hevder i hvert fall vineksikonet. Begge er skrevet på 1990-tallet. Siden da er det sikkert skjedd en masse, åpenbart ikke minst nå de siste årene. I USA finnes det en…bølge, sier en bartender jeg kjenner, selv om jeg ikke vet hvor langt den rekker akkurat nå.

Larousse sier at både grekerne og romerne drakk mye av det, det har i det hele tatt vært populært eller hva man skal si, over hele Europa. Ifølge dette franske matleksikonet holdt vanen seg frem til 1700-tallet.

Kilder:

Oxford Companion to Wine

Oxford Companion to Food

Oxford Companion to American Food and Drink

Larousse matleksikon – engelsk utgave

Le Petit Robert (fransk-fransk ordbok)

Shorter Oxford English Dictionary

En favorittgenre av skrevne ting er det jeg kaller intellektuell underholdning, essays, ville man vel enkelt og greit si på engelsk, i mange tilfeller, i hvert fall. Poenget er vel stort sett at skribenten har greie på noe, et fag som vedkommende kan, men det er ikke fagtekster, de er ikke sånn, og det handler ikke nødvendigvis om faglige temaer, det er vel litt mer som å ta en kaffe eller en øl med vedkommende hvis man skal være litt sleivete.

Claude Levi-Strauss, berømt fransk sosialantropolog, har en fantastisk bok som heter Tropisk elegi, om egen reise eller reiser til Amerika, og en idé som fortsatt sitter igjen i

mitt hode etter mange år er det u n o r m a l e ved Amerika, da snakker vi kanskje mest om jungelen, hvor han gjorde feltarbeide, men vil man generalisere kan man jo ta med seg poenger inn i andre observasjoner fra et kontinent man ikke har besøkt, i hvert fall for min del i dette tilfellet. Og perspektivet er jo fransk, det er ikke sikkert alle poenger egentlig stemmer helt sett herfra, og den er ikke akkurat ny, heller. Allikevel interessant og morsom lesning.

For å kunne si og tenke litt selv, folk har jeg jo møtt allikevel, fra både nord- og sør-Amerika.

Jeg klarer akkurat å jobbe med én gjenstand på vei til fordøyelse, og i ettermiddag handler det om m j ø d igjen, et glass produsert i Sande, Marlobobo heter produsenten, nærmest hjemmeproduksjon hvis jeg har skjønt det riktig, og gjensynet med den blåbærvarianten jeg var innom for noen uker siden…verdt bryet, for å si det sånn. Det smaker som en ny hetvin-genre, litt som hjemmelaget fruktvin, bare sterkere, og smaken i dette tilfellet skikkelig konsentrert, det minner også om solbærrom som jeg drakk for masse år siden. Den har igjen en touch av stein, eller frø, men langt fra for mye, god balanse, bare en liten kontrast.

Finnes på polet neste uke, påsto de som jobbet på Schouskjelleren i dag.

Å drive grunnforskning går egentlig ikke selv med bare ett glass under vesten, men jeg husker fra Tromsø også at jeg hadde tilgang på alle slags ting jeg allerede hadde tenkt der jeg satt ute på byen og snakket med noen.

Jeg sitter altså på Schouskjelleren, et skikkelig gammeldags lokale som idag vel ikke er tilknyttet et stort bryggeri, men som brygger selv, man ser maskineriet gjennom et vindu eller noe, på baksiden av baren.

Ølinteresserte finnes opplagt, og man kan jo også bare…ta en øl, hvis man vil, uten å tenke så mye over det.

Så kan man, hvis man ikke har noen med seg og ikke helt har energi til å blande seg i samtalen ved et nabobord, lese Thomas Hylland Eriksen og være nostalgisk, hvis man husker Gateavisa, og uansett få enda noen nye ideer.

Del cerro – en italiensk hvitvin.

Stein er en smak jeg ikke alltid er glad i, i vin, eller i andre ting, for eksempel saft eller syltetøy. Kirsebær var av den grunn lenge ikke noen favoritt, altså, jeg snakker om kirsebærstein, for eksempel, frøet.

Jeg er ikke sikker på om den smaken det altså er litt av i denne vinen, ifølge meg, om det har noe med druesteiner å gjøre, men for meg smaker det litt sånn. For mye synes jeg kan bli litt rart noen ganger, men her er det masse frukt og i det hele tatt mye følelse av vin som naturprodukt, kan man snakke sånn? Det hender jeg synes abstraksjonsnivået både i mat og vin, og kunst for den saks skyld, blir litt høyt, i hvert fall når det gjelder mat og vin synes jeg vel – vanligvis – at jeg liker at man merker at ting kommer fra jorda, at man ikke beveger seg alt for langt fra mors kjøttkaker selv om man absolutt ikke er helt der lenger.

Denne er også sånn, synes jeg, litt to verdener på en gang, kanskje.

Men sånt har med mange ting å gjøre, hva man foretrekker, altså, også vane, og jeg har vært på en for meg virkelig eksperimentell restaurant i hvert fall en gang, og jeg ville ikke vært opplevelsen foruten, og nå har mitt nokså tradisjonelle mathode nok blitt beveget dit at jeg tar en tur til hvis jeg har råd en dag. Jeg liker Miró og Kandinskij også, som er nærliggende paralleller, faktisk, til den maten jeg spiste på Bokbacka, her i Oslo. Svenske gründere hvor noen av dem kommer fra et sted som heter Bokbacka, såvidt jeg husker, og de sier at naturen er den store inspirasjonskilden.

Det tror jeg gjerne på, men ideene er for meg såpass uvanlige at jeg må tenke meg om en stund etter å ha vært der og spist for å skjønne helt hva som skjedde.

Og det var jo også vitsen med å gå. At noen plutselig befinner seg et helt annet sted, i en annen estetikk, det er jo inspirerende, og det gir perspektiv til det som måtte være mainstream andre steder i byen.

Og nei, jeg mener ikke at hele byen skal legge om til sånn mat, hvis det finnes én genre av det, det ville jo vært en typisk kommentar på noe man liksom synes er for fancy.

Det jeg heller ønsker meg er en by hvor alt finnes, fra ordentlige kjøttkaker med god saus og noe godt sammen med det, via alt såkalt internasjonalt, til sånne steder som Bokbacka. Kanskje det gjør det allerede, og i så fall er det jo bare å si det høyt nok.

Mengde av en smak har jo alltid noe å si i en rett eller et produkt, balanse er alltid et poeng, enten man liker det høyt gira, rolig, revolusjon i munnen eller krig, som jeg diskuterte med en kokk og kafésjef for mange år siden…

Ikke noen revolusjon her, vel, mere, i vinen…en balansert situasjon. Livlig? Sikkert, det er lett å forestille seg ting når man drikker noe godt.

Den heter “Del cerro”, og det betyr en dusk eller en frynse, men er ifølge min blå ordbok også en slangbetegnelse på eik, kanskje på grunn av utseendet på blomstene eller nøttene på treet, og det kan jo bety at den smaken jeg snakker så mye om uten fagkunnskap, skyldes fatlagring.

Eller noe annet, jeg vet ikke.

Verdicchio er en drue som har vært i bruk, dyrket, i hvert fall siden 1300-tallet, sier min andre Oxford-ettbinds, Oxford Companion to Wine. Den finnes i to områder, begge i regionen Marche, som vel betyr markene, som i det norske uttrykket skog og mark, og denne kommer fra Matelica. Verdicchio di Matelica  er betegnelsen på vinen, den andre typen heter Verdicchio dei Castelli di Jesi, fra et annet sted i noenlunde samme område.

Ellers brukes verdicchio-druen i andre områder også, til andre vintyper.

Matelica er en kommune litt oppe i høyden, som det også står i det leksikonet. Det betyr jo…noe, kan man si, for hvoran druene vokser og dyrkes og smaker. Ancona er nærmeste store by, ved Adriaterhavet, sånn omtrent midt på støvelen.

Vinen som har samme navn som druen, eller de to, er blant de sentrale i det sentrale Italia, som dette ettbinds vinleksikonet sier, omtrent, med skikkelig engelsk leksikon-autoritet. Det følger også en god del kommentarer om fremstillingsteknikk som ikke sier meg alt for mye, dessuten flere liksom autoritative referanser til tradisjoner jeg ikke kjenner, og henvisninger til status, rett og slett, et hierarki, får man vel kalle det, på vinen eller de forskjellige vinene, som jeg heller ikke har kjennskap til. På andre felt kan jeg sikkert være overlegen, men her er jeg litt amerikansk eller folkelig, jeg tar ting på face value i hvert fall foreløpig, men det bør vel også være et godt utgangspunkt for å spørre folk som kan mere, fordi man begynner der jeg synes man godt kan begynne, med at man liker å drikke vin, og at man liker å velge og finne nye ting stadig vekk. 

Og at man etter hvert vet litt om hva man liker, så man kan sammenligne sin egen smak med andres, tenke etter og finne nye poenger, få nye ideer til neste besøk ute eller på polet.

Fra sin egen smak kan man jo godt bevege seg så langt inn i denne verdenen man vil, også, for eksempel ved å spørre vinkelnere om ting, der de finnes, og diskutere vin og smak med dem, det er jo en egen utdanning, eller flere, som handler om vin, og uansett bakgrunn vil interesse og arbeid gi folk en masse kul kunnskap. Utdanning har forsåvidt en status i seg selv jeg ikke alltid synes om, men kunnskap er morsomt når man liker emnet. Jeg har respekt for det, men egne meninger også…jeg liker å møtes på like fot, tror jeg, håper jeg, i den grad det går.

Jeg sitter nok og snakker om en klassiker i italiensk vinverden…jeg håper ikke jeg er alt for respektløs, det er ikke meningen.

Produsenten heter Belisario.

Redigert etter publisering.

Jeg har sikkert sagt det før, og dette er ikke en drink, men te: Tørket salvie, honning, noen dråper lime.

Salvie får man på helsekostforretninger og kanskje fortsatt på i hvert fall en del apoteker. Noen matbutikker har det også i krydderhylla. For meg er det litt et universalmiddel, og det smaker godt også, jeg bruker det i maten nesten hver dag. 

Helseeffektene kan kanskje ikke dokumenteres, eller kanskje de kan, men uansett, for de som er der, eller i mitt hode, forbindes vel salvie blant annet med forkjølelse og problemer i lungene eller brystet. Jeg tror noen av mine tyske venner visste om planten, og med omtrent et sånt bruksområde. De hadde forresten et utvalg av te, poser, som virket uendelig, med urter jeg ikke kjente og teblandinger av mange slag, med og uten svart te. Det meste av det smakte bra eller ok.

Ingen penger til alkohol akkurat nå, så andre ting får skje istedenfor.

Hvis man vil inn på urteveien eller vil bruke mat for sin egen helses skyld, eller familiens, synes jeg det som er hovedpoenget er at ting tar mye lenger tid enn med skolemedisin, selv om det selvfølgelig kommer an på hva man holder på med. Det var en stund jeg holdt på med frukt som «kur» for ting som føltes som plager, og jeg fikk selvfølgelig litt spit fra enkelte legevenner for det, det varierer jo litt hvor åpne de er for andre ting enn…tja, det som står i deres bok. Jeg rakk i hvert fall å bli grundig lei av kiwi, men følelsen av et problem forsvant også. Seinere har jeg egentlig holdt mere på med mat jeg spiser allikevel, eventuelt variert etter hva ungene sier om hosting eller allergi, eller hvilken kroppsdel jeg selv føler trenger et eller annet.

Altså, sammenligningen med skolemedisin spørs jo virkelig hva man sammenligner med, det er jo nok av plager og sykdommer i verden, og jeg har bare egen erfaring og spredte samtaler her og der, men ikke forvent en antibiotikakur som tar knekken på en bakterieinfeksjon bankers på 14 dager, det er ikke sånn det fungerer sånn som jeg holder på, i hvert fall. Langsomt forover med midler som ikke er sterke, men som virker allikevel, det er min…påstand. Slipper du taket noen dager med et eller annet som ikke er akutt, gjør det ikke så mye, du kan fortsette etterpå allikevel. Det tar ofte mange år å bli skikkelig syk også, tror jeg, så forebygging over mange år som faktisk er fornuftig, som treffer, burde bety noe.

Bare salvie går også bra i teklypa, jeg liker som sagt smaken, men med honning og sitron eller lime også, føles det jo litt som godteri. Jeg tyller aldri i meg ting som ikke smaker bra, det er fullt mulig å spise og drikke både godt og relativt sunt samtidig, og jeg har nok gjort det til en kjepphest, sorry.

Et forsøk på forebygging med en idé eller to i bunnen er vel uansett bedre enn å måtte prøve et eller annet i panikk fordi man faktisk blir syk.

Legen har jeg i beredskap når jeg synes jeg trenger henne.

Honning rørt ut i appelsinjuice var skikkelig godteri.

Mjød…klisjeene bygger seg fort i hodet, bilder av…vikinger, eller altså, de som bodde her for så lenge siden, i vikingtiden, dritings, slåssende og sovende på bakken eller…tja.

Klisjeer.

Mjød er brygget av honning. Honigwein, honningvin, er et tysk ord for det. 

Jeg fant en flaske på polet, eller krukke, en dansk produsent, med en etikett litt i den retningen, Valhalla mjød het den. Men med et innhold som i hvert fall smakte godt, synes jeg. Det slo litt hardt, jeg hadde ikke behov for å drikke mengder av det, jeg ble litt for full, for ikke å si bakfull, men sukkeret i det er kanskje det som gjør det litt for attraktivt i min munn og samtidig kanskje litt for mektig hvis det blir for mye. God rom smaker for meg også litt av avhengighet.

Men det er klart, jeg sitter oftest ikke og drikker søt sherry eller portvin heller. Et glass eller to er vanligvis ok.

Drikke laget på sukker, og altså tydeligvis honning, går i hvert fall litt rett i fletta, enten det bare er smaken av det, som i rom, eller det er sukker igjen i det man drikker, som her.

Jeg husker vi drakk Bailey’s ganske kjapt opp også for lenge siden, dessert og drikke i ett, liksom.

Godt var det allikevel på den danske flaska, rent og klart, for å bruke en norsk klisjé, men som sherry litt tyktflytende. Man har i utgangspunktet kanskje en idé om at mjød skal være noe i retning av virkelig mørkt øl, men dette var i hvert fall helt annerledes, mere som sherry eller en annen hetvin, i retning av samme alkoholstyrke, og ikke så søtt som likør, men søtt, altså ja, som sherry bortsett fra at søtsmaken vel er sterkere fordi råmaterialet er honning og produktet ikke er lagret på fat sånn som sherry.

Jeg har ikke kunnskap nok til å si for mye om historien til mjød her til lands, men Anneken Bahr Bugge i sin norske mathistorie gjengir noen mengder for innførsel av mjød til Bergen, noen utvalgte år på 15- og 1600-tallet. 66 tønner mjød var registrert inn til byen i regnskapsåret 1577-78, mot 18 fat vin og nesten 13 000 tønner øl. I årene 1650-57 ble det innført 2 200 tønner mjød til Bergen. 

Mjød eller øl ble opprinnelig blandet i grøten i bryllup, (brudegrøt) – seinere ble brennevin brukt, fortsatt ifølge Bahr Bugge.

Boken går forresten fra 1500-tallet til idag, middelalder og vikingtid er vel stort sett ikke dekket.

Jeg prøvde forresten å blande solbærsaft oppi mjødglasset, sånn “gammeldags” solbærsirup – og det smakte farlig bra, nesten som en solbærlikør, men litt lettere, kanskje. Det er sikkert mulig å blande med andre ting også, smaken på denne mjøden er nokså nøytral.