Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Noen snakker om at min frihet stopper der din begynner, men å tenke sånn avhenger også av at du vet alt om naboen, hva hun vil og trenger. Det er ikke så lett å få til, men det kan være lurt å begynne med at du ikke vet alt og at han på mange måter, om ikke alle, er forskjellig fra deg.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt. Noen slipper seg løs på litt kjipe måter, andre har et hangup på strenghet.

Det gjelder å finne balansen...

Skygger.

En annen gammel dessert

Ukjent tradisjonsmat Posted on 13 Nov, 2021 11:23

Brødpudding var jo en hverdagsdessert hjemme som jeg likte godt.

Brød i bløt i melk, sukker og egg, eventuelt rosiner, det var vel det, tror jeg.

Det finnes vel sikkert folk som lager det fortsatt? Tiden går ikke i takt bestandig…

PS Stekt i form i ovnen, da.



Krem som dessert eller i dessert

Ukjent tradisjonsmat Posted on 13 Nov, 2021 01:00

Jeg tenkte jeg var litt lettvinn og enkel med å bruke krem som en enkel start for desserter, med knekk, litt forskjellige sauser på osv. (se avdelingen med mine søte oppskrifter).

Men Olaug Løken, som utga sin kokebok i 1897, med mange opptrykk etterpå, sier at krem er en populær dessert, eller efterrett, som det står, fortsatt på dansk manér, så det høres jo ut som en variant å spise det alene, selv om det også finnes diverse oppskrifter med krem i.

Men lenger ned i avsnittet står det at krem kan spises uten tilsetninger, bare litt sukker – og så legger hun til…til kaker. Så jeg vet ikke helt sikkert at det var vanlig å spise krem til dessert uten noe til. Det står ikke noe om det i Anniken Bahr Bugges norske mathistorie fra 2019, heller, så vidt jeg kan se, men hun nevner krem servert sammen med is.

Redigert etter publisering.



Andre desserter fra den gang da

Ukjent tradisjonsmat Posted on 12 Nov, 2021 22:33

Karamellpudding og sitronfromasj var ellers to gammeldagse desserter som ble laget hjemme til fest. Vi får se om jeg lager det til denne spalten en gang.



Brødsuppe??

Ukjent tradisjonsmat Posted on 12 Nov, 2021 22:28

Jo, det var en smak av gamle dager som jeg kan forestille meg dem.

Selv om det kanskje ikke var helt favoritt, passer det i mitt hode inn sånn omtrent ved siden av semulegrøt, som var standard dessert til hverdags når det nå var dessert, da jeg vokste opp.

Dette er altså også en dessert, og mere mat på samme måte som jeg også synes semulegrøt var eller er. Idag har jeg, i hvert fall, vært vant med sjokoladekake-eksesser i nokså mange år, en del ting som er laget ikke for å være spesielt sunt, men spesielt godt.

Vin, sukker, sitron og kraft av brød får man kalle det, brødet kokes først i vann, siles av så man bare bruker kraften, som blandes med resten og kokes litt sammen.

Meningen var å servere det kaldt, en sommerrett, sto det hos Asbjørnsen, «men den kan også spises varm». Begge deler fungerte, synes jeg.

Det som gjorde meg litt forbeholden var akkurat den tilleggssmaken av…skal vi si gjær – vin, sukker og sitron er jo i seg selv en enkel, men god kombinasjon, med brød-kraften er smaken ikke lenger fullt så enkel, det minner litt om en hvitvin laget på pinot gris, ikke rett fram, kaller jeg det, sammenlignet med en riesling eller en sauvignon blanc, som jeg synes er symmetrisk, rett på, på en annen måte, hvis du skjønner min gresk.

Jeg brukte forresten riesling oppi dette første gang, andre gang hadde jeg glemt å kjøpe vin og tok i solbærsaft istedenfor, ordentlig solbærsirup, da, og loff istedenfor tysk rugbrød og vanlig grovbrød, som jeg brukte den første gangen.

Begge deler, vin og «bærsaft» var alternativer i originaloppskriften – som vanlig, tja, i norsk kjøkken eller bare hjemme? tar man litt hva man har.

Den med saft i var også med loff, ikke grovt brød, og jeg hadde kanskje tenkt meg at smaken ville bli helt «lys», men det var fortsatt litt igjen av brødsmaken. Det minnet litt om det vi kalte rød saus, som jo var saft jevnet med potetmel, men altså fortsatt mere substans i smaken med loff sammenlignet med potetmel.

Nr 2:

en drøy liter vann

to dugelige loffskiver

skvis noen dråper sitron oppi

en skvett solbærsirup (et par eggeglass, omtrent)


Nr 1 husker jeg ikke mengder, prøv deg fram med brødrester, vann, hvitvin, sukker og sitron. Jeg lot en kvart sitron koke med, og brukte demerara, ikke hvitt sukker, men tenkte kanskje at det hadde vært bedre med helt hvitt.



Urter i norsk mathistorie

Ukjent tradisjonsmat Posted on 29 Aug, 2021 13:15

Man kan blant folk som mener de er tradisjonelt orientert når det gjelder mat, finne oppfatningen at det ikke har vært brukt særlig mye krydder i Norge, historisk.

«Krydder» brukes ofte som en fellesbetegnelse på det vi eller andre land deler opp i urter og krydder, og som handler mere om hvor plantene har grodd, alt kommer jo fra planter, også de tradisjonelt indiske osv.

Jeg graver i gamle oppskrifter, og bare en rask titt på Asbjørnsens salatoppskrifter viser at hele remsa av grønne planter med god smak er der, han nevner sar, salvie, estragon, gressløk, blomkarse (både frø og blomster), basilikum, karse, hvit pepper, borago (blomster), krusemynte, timian, isop, persille, melisse (det må vel være sitronmelisse), dill.

Kapers finnes, estragoneddik. Hva engelsk sennep er eller hvordan det smakte på Asbjørnsens tid vet jeg ikke, men det hadde jo vært morsomt å finne ut.

Det kan godt hende Annemarta Borgen allerede hadde gravd opp den informasjonen i sin bok «Urtehagen på Knatten», som jeg leste og brukte med stor entusiasme da jeg var barn og tenåring. Her finnes alle de plantene, og jeg var den gangen mere interessert i oppskrifter enn detaljer i historien, selv om jeg da også syntes det var gøy at det fantes historie i matfatet.

Det jeg skriver her gir som sagt ingen oversikt, hverken generelt kulturhistorisk eller over Asbjørnsens matverden, det er bare en kjapp titt som kan fortelle oss at når vi bruker estragon i salaten eller timian i en saus, så finnes det en tradisjon bakover, folk før oss som også har gjort det.

Alle planter har sikkert ikke vært brukt av alle eller overalt i vårt mangslungne land, men vi kan jo bare forske videre og finne ut av det. Foreløpig noterer jeg for min del en kulturell mistenksomhet mot den tyske okkupasjonen og deres norske samarbeidspartnere, ikke for å gå løs på tysk kultur idag, den har jeg tildels veldig god erfaring med, men for å få løs vår egen kultur fra et historisk favntak som må ha vært plagsomt og ha kræsjet oss i ikke så liten grad, spesielt når det gjelder oppfatningen av oss selv og hvem vi er.

Litt redigert etter publisering, også overskriften.



Suppe av bacon

Ukjent tradisjonsmat Posted on 12 Aug, 2021 23:19

Fleskeryggsuppe…ble til suppe med bacon. Fleskerygg er ferskt kjøtt, så dette er jo litt annerledes.

Før du flirer deg skakk av at dette skal være tradisjonsmat, så tenk på hvor mye penger mange av våre forfedre hadde for noen generasjoner siden.

Hvor lite, altså. Jeg blar i gamle kokebøker, men tar litt det jeg har akkurat nå i skapet eller finner lett i butikken. Det måtte nok veldig mange en gang, rent bortsett fra at samfunnet eller holdninger var innrettet på sparsommelighet, så helt uvanlig kan det ikke ha vært å gå litt utenom boka og improvisere… Jeg kjenner veldig tradisjonelt innstilte folk som til og med gjør et og annet i den retning.

I hvert fall:

2-3 ss smør

mel

ca 1/2 l buljong av terning

litt tørket salvie

litt tørket rosmarin

kvernet pepper

litt brunt sukker (av den klissete typen)

noen dråper balsamicoeddik (under tvil)

en pakke bacon skåret i terninger

Smelt smøret, ha oppi melet, rør så det blir en jevn masse mens du varmer det opp. Ha i kraften og krydder, la det koke litt. Ha i purren og la den bli nesten ferdig. Legg i oppskåret bacon eller salt flesk (eller altså egentlig ferskt flesk hvis du får tak i eller har noe sånt) og la det koke 10-20 minutter, til det er som du vil ha det.

Smak til med krydder og smør.

Balsamicoeddiken ble tatt oppi litt under tvil, men eddik, sukker og noe annet krydder ble nevnt som mulige variasjoner, og balsamicoeddik har visst vært der i en del århundrer, så man kan vel ikke utelukke at noen har hatt med seg noe sånt hjem fra Italia og brukt det. Det er vel også på tide å få på bordet de varianter og ukjente retter som det garantert finnes oppskrifter på, og få vekk vår manglende kulturelle oversikt over oss selv og vår manglende selvtillit også når det gjelder mat. Jeg ser til min glede at brus produseres mange steder i landet for tiden, og bortsett fra at det kanskje heller burde produseres som saft på grunn av CO2-innholdet (kullsyre er vel fornorsket svensk for karbondioksyd) – så er smaken på de greiene der ofte godt. Lokalprodusert saft finnes forøvrig også.

Oppskriften er altså egentlig fra Olaug Løkens kokebok, litt tilpasset dagens situasjon hjemme hos meg.

Redigert…



En historie om erter før og nå, og litt om Nord-Norge og Kaukasus

Ukjent tradisjonsmat Posted on 11 Aug, 2021 19:11

Jeg har holdt på en del med erter de siste ukene.  

Det begynte med de russiske jeg tilfeldigvis kjøpte, tørkede, ganske små, og delt i to, de smakte liksom uvanlig godt, jeg var litt overrasket.

Jeg liker erter i alle fasonger, tror jeg, men jeg fant en referanse et eller annet sted i Olaug Løken, altså den gamle norske kokeboken fra egentlig rundt 1900, til russiske erter, “de fineste tørrede”, det står under grønne, tørkede erter, så det er kanskje det det er snakk om, da. De jeg spiste var vel mørkegule. 

Jeg kan ikke huske å ha spist vanlig ertestuing av grønne erter før jeg kom meg nordover, men det er jo mange som spiser og lager det. Jeg fikk det kjempegodt laget nå for ikke lenge siden, hos venner som var på ferie hjemme, egentlig, i Meløyvær, nord for Harstad. Kokken, mannen i huset, som det het en gang, er derfra. Meløyvær er et fiskevær hvor det akkurat nå ikke er så mange fastboende, men det er jo heller ikke en svær by, men en hyggelig bygd etter norsk eller nordnorsk mønster, jeg vet ikke helt, husene ligger jo ikke langt fra hverandre, men selvfølgelig med hver sin hage og en del luft imellom og er jo liksom et…tettsted.

Eller et fiskevær, altså.

Landskapet akkurat her er lavt, skjærgård må man vel kalle det, det minnet meg veldig om Skåtøy, mitt barndomsparadis.

Det finnes overnattingsmuligheter i Meløyvær og en pub som jeg dessverre ikke fikk prøvd, bare sett når den ikke var åpen, det så jo flott ut. 

Folk som er derfra pusser opp husene sine og holder ting i orden og bruker stedet, en fantastisk plass med skjærgård som jeg nesten ikke visste om såpass langt nordover langs kysten. 

Jeg sto på dekk på hurtigbåten på vei ut, ganske lenge, jeg elsker vind og fryser ikke noe særlig. Jeg følte meg som…jeg vet ikke, en viking på erobringstokt, men det var det nå ikke, og jeg er ikke ordentlig viking – men et gjensyn med ikke helt glemte steder for meg, en indre erobring var det kanskje, et gjensyn, som kan bety at man kan slippe taket for alvor.

Jeg vet ikke hvor det der lander, jeg regnet meg nesten som nordlending  etter to perioder i Tromsø og ett år i Arnøyhamn aller først, til sammen sju år, kom hjem igjen i en plastpose, nærmest, alvorlig syk, og har ikke vært nostalgisk, for nostalgi kan man dyrke når man har forlatt et sted.

Det hadde ikke jeg egentlig gjort.

Kanskje jeg ikke har gjort det helt enda, men det føltes utrolig å oppleve folk igjen på den spretne og sykt uforutsigbare og entusiastiske måten som kan føre en praktisk talt hvor som helst når det funker. Gleden over å treffe noen og høre hva slags tull de finner på, eller vi finner på sammen, ting som ikke er tull, den greia lar seg ikke stoppe, den bobler opp fra magen og ender som en varm kilde du kan bade i, som på Island, men mentalt, ikke fysisk.

Utbrudd av sosialt fyrverkeri.

(Aserbajdsjan har visst spontane utbrudd av ild her og der, ute i naturen, forresten. Exciting. Kaukasus…)

Å se de stedene på disse øyene også, i Troms, altså, utsikt til Senja og Andøya, noen av de øyene ligner steder jeg hadde vært da jeg bodde i Tromsø eller selvfølgelig på Arnøya, og jeg reiste en del rundt også – men selve denne plassen, Meløyvær, akkurat noe sånt hadde jeg aldri opplevd på den måten. Lave øyer, tradisjonelle trehus, som turistreklamen sikkert kunne vært.

Eller er.

Det var bedre å være i Oslo etterpå, enn før jeg dro, det ble en finere by etter at jeg hadde pustet og gått litt og sovet i enda en side av den naturen jeg grodde på og badet i og sov på for 30 år siden.

Denne gangen begynte folk å unnskylde seg for været, og jeg håper jeg fikk sagt at det ikke bare absolutt ikke gjør meg noe med såkalt dårlig vær, det er en attraksjon i seg selv med vind så lenge man er på land og det er håndterbart, da, og det kommer til å være det enda mere så lenge vi ikke får løst vårt globale oppvarmingsproblem. Jeg har møtt folk som drar nordover av nysgjerrighet og digger stedene og jeg tror folket også. Fra Frankrike, for eksempel. 

Jeg trenger uansett å bli blåst på av og til, så støvet i hodet og i kroppen forsvinner, tankene klarner og jeg føler meg…lufta. Jeg blir mindre opptatt av regn ettersom tiden går, synes jeg, og jeg har alltid vært Nord-Norge-fan eller -patriot og liker uansett ikke at folk snakker ned sine egne ting for mye.

Akkurat det samme, det siste, tenker jeg her i Oslo, som naturmessig er stille og rolig til Norge å være, og som har sine superkoselige steder, også, både i byen og i marka.

Ingen grunn til å velge mellom de to tingene, ikke for godt, hvis man ikke er nødt, eller for all del, hvis man avskyr byens asfalt eller er drit lei av bygdesnakk eller for mye natur…så kan man jo bare bli ett sted, der man kan leve ok.

Jeg skiter i hvert fall i om det er en uke med litt regn, jeg liker som sagt vind, i hvert fall på ferie er det ikke et problem, det varer jo ikke hele livet og ferie er uansett opplevelser, det er derfor man drar. 

When in Rome do as the Romans – og vi bor jo i nord alle sammen i Norge, for en belgier eller polakk må det jo være litt gøy at vi synes vi bor i syd her i Oslo mens Tromsøværingene bor i nord, og Sørlandet er jo sånn sett det virkelige syd i Norge. Regn er en del av dagens orden her oppe uansett, selv i Oslo eller på Østlandet…

Jeg sov i naustet, nede ved sjøen, noen minutter fra huset. En utrolig destillert eller kanskje saltet og lufttørket opplevelse av Nord-Norges natur og historie, samlet i ett rom, som jeg hadde, med sånne tørkede, rene…bord, panel, materialer, treverk, som jeg hittil ikke hadde bodd i, bare gått rundt i fra jeg var liten, på Skåtøy, for eksempel, hvor vi var på ferie mange ganger, eller på museer, og kikket på båter og andre ting. 

Jeg tror det luktet tjære, det pleide det noen steder jeg var for lenge siden.

Lyset var på, ute, hele døgnet, jeg elsker det der, vente meg lett til det som 19-åring og savner det i grunnen fortsatt hvis jeg tenker på det. Man slipper å famle i mørket når man skal legge seg, hvis man har sittet og snakket til klokka to stykker eller noe sånt, og følelsen av at det alltid er mulig å treffe noen eller slå av en prat eller gjøre noe annet uansett hva klokka sier…et stort gode. 

I Tromsø var jeg sosial til alle døgnets tider.

For en luksus.

De vennene der oppe, som jeg besøkte, hadde restemiddag en dag, som kjent er det en del ting som sees på som enda bedre dagen etter, og det stemmer jo ofte også, ting setter seg liksom, maten blir vel littegrann mere kompakt, når det passer til typen mat er det godt, litt som en skjorte du liker å ha på deg, som er tilpasset deg, da, etter hvert som du har brukt den litt.

Venner fra Aserbajdsjan hadde samme kommentar om hjemmelagde dolma(er?), små pakker av ris og kjøttdeig, tror jeg det var, pakket inn i hvert sitt vinblad, altså blader fra vinstokker – som jeg fikk med meg hjem fra middag som doggybag. Bortsett fra at jeg spiste dem, selvfølgelig, ikke en hund, det ville vært litt…et eller annet, men i hvert fall dagen etter, varmet opp. 

Det stemte, det de også sa, de var enda bedre da enn på middag hos mine venner dagen før. 

Jeg var invitert opp til Meløyvær fordi noen mente jeg var sliten og trengte ferie, og det stemte og stemmer forsåvidt enda, selv om jeg snakket hull i hodet på dem og sa både det ene og det andre. Jeg har ikke helt orden på meg selv for tiden.

Men det hjalp, det gjorde det.

Det var noe med erter…

Jeg kjøpte jo en pakke med “norske” erter også. Ja takk, begge deler når det gjelder ingredienser og oppskrifter, men noen ganger kan man jo bruke våre egne ting, fisk, kjøtt eller grønnsaker, og lage utenlandsk mat med en norsk eller nordisk grunntone, hvis det er det det blir, og noen ganger skikkelig eksotiske saker tvers igjennom, jeg har spist hjemme hos venner og noen er utrolig gode selv til det. 

En morsom utfordring, kanskje, å få fisken til å smake mest norsk, men med kinesiske kryddere, eller omvendt, helt italiensk etter stekemetode, men med norsk tilbehør, for eksempel. 

Eller noe annet rart.

Kortreist er i hvert fall ikke det verste i disse tider hvor det brenner i verden, og det er greit å være solidarisk med andre og passe på oss selv, synes jeg.

Jeg har jo også vært på utkikk etter hva vi spiste før krigen, siden i grunnen nokså mye av vår historie fortsatt overleveres muntlig, og siden hukommelsen ikke alltid går langt tilbake, og jeg fant jo ut at gul ertestuing, ifølge det som sto i Olaug Løkens kokebok, så ut til å være like vanlig å spise som grønn. Om det stemmer overalt aner jeg ikke, hun var selv trønder og bodde vel i Oslo. Plutselig tråkker man på en øm tå og finner ut at én tradisjonsrett ikke er riktig det samme i ett distrikt som et annet. 

Eller i en annen familie.

Min idé er at krigen må ha vært et skikkelig avbrudd kulturelt sett, selvfølgelig både på grunn av penger og fordi det manglet varer, og på grunn av tysk og antagelig også nazistisk innflytelse. Jeg vet ikke alt om det, det er derfor jeg graver. 

Det var et par varianter i Olaug Løken når det gjaldt hvordan man bruker de ertene til å lage mat av, men i alle oppskrifter blir man instruert til å legge de tørkede ertene i vann, natta over eller minst 4-5 timer (men i lunkent vann, i siste tilfelle) – eller i flere dager. Jeg har prøvd å koke dem direkte fra pakka, og det går, men det tar tid, jeg husker ikke, men sikkert halvannen eller to timer. Eller kanskje enda mere. Erter av denne typen. tørkede, funker jo bra når de er bløtt og kokt og nokså most, men som sagt, jeg har laget ting av tørkede erter som var litt mer å tygge på (ikke harde, da) fordi jeg var lat eller sulten. Til slutt kan man kræsje dem for hånd i gryta eller panna, akkurat som man kan med en del andre grønnsaker hvis man ikke vil ha helt fin mos.

Jeg har ennå ikke laget en ordentlig gammeldags norsk variant, jeg har holdt på med et sånt hvitløk-smør-olje-regime som start, og brukt tildels mye hvitløk, tilsatt vann, selvfølgelig, og så dagens krydderimprovisasjon fra raden med glass på benken.

Innkokt ertesuppe var også en måte i gamle dager for å lage stuing, enkelt og greit, suppa kokt på kraft og tilsatt oppbløtte erter og laget som vanlig, bare lenger, da, til det ikke er mye vann igjen. Man bør passe på salt også, det kommer an på kraften, men det kan fort bli litt mye når man koker inn et eller annet, for eksempel pinnekjøttkraft, som brukes til ertesuppe.

Hun har kommentarer om skallene på ertene, hun mener at man skal ha god fordøyelse for å spise dem, og at de ikke har næringsverdi. Om det siste stemmer – litt eller helt – aner jeg ikke, det høres kanskje litt rart ut, men det går vel an å finne ut. 

Profesjonelle kokker har sikkert synspunkter på hvordan man behandler dem.

Vanlig grønn stuing er vel laget med skall, og smaker jo bra, synes jeg, eller virkelig godt hvis det er laget med kjærlighet, hjemme eller på restaurant. 

Men hun pleide å presse massen gjennom en sil for å få vekk skallene etter at ertene var kokt nok. Den var jo ny for meg, men jeg prøvde å lage suppe av den massen, og det var tommel opp selv om jeg burde eksperimentert mere med smaken. Konsistensen var digg.

En variant jeg synes hørtes fristende ut er bare å ta ertene av varmen “etter at vannet er kokt inn”,  som hun sier, det var også en ny måte, egentlig, men altså hele, skikkelig myke, kokte erter, og bare rørt inn med smør, og saltet som man vil ha det. Jeg har ikke prøvd enda.

Hjemme pleide vi å ha stuede ferske, grønne erter til jul sammen med pinnekjøttet, jeg vet ikke helt hvordan moren min lagde det, men enten med smør og mel-jevning først, som var vanlig, eller bare med litt fløte eller noe feit rømme oppi, seterrømme, og koke det sånn passe inn, det går også an, har jeg funnet ut, med kraften fra boksen. 

Kraften fra bokser med ferske, grønne erter er skikkelig god, den må du ikke kaste. Det er vel den eneste tingen av sånt som er på boks som jeg passer skikkelig godt på, det smaker kjempegodt i en saus. 

Dette, med ferske erter, frosne eller på boks, er en helt annen genre enn stuing av tørkede erter, de ferske må ikke koke lenge, da blir de vel litt gule, tror jeg, og mister i hvert fall temmelig mye smak. Noen minutter. 

Beklager at jeg er litt slapp med nøyaktige oppskrifter for tiden, det er jo forsåvidt en nokså vanlig greie å improvisere mye når det er noe man kan sånn noenlunde, men jeg vet vel at de som er litt nye i gamet, matlaging, altså, trenger litt mere nøyaktig fotfølging til å begynne med. Mange av mine andre oppskrifter her på bloggen har i hvert fall mere angivelser av mengde.

Jeg sitter på kaffebar og skriver, og kommer på at en ting jeg ofte gjorde da jeg var liten, når jeg var tørst, særlig om sommeren, var å knase isbiter mellom tenna, spise dem, rett og slett, en lettvinn og billig måte å bli skikkelig utørst og avkjølt, hvis man har isbiter klart, da. 

Ungene hadde et uttrykk som het “hjernefrys”, men jeg får der ikke av dette, heller av et litt for stort glass med noe som er litt for kaldt, da føltes ganen og et litt for stort område rundt helt nedfrosset i noen minutter. Med knaste isbiter må man tåle at tennene oppfører seg litt på den samme måten, jeg synes det er deilig, litt på grensen til lokal vold, men det er ok av og til.

Man kan jo ta et glass vann med isbiter til ertene.



Fleskesalat

Ukjent tradisjonsmat Posted on 22 Jul, 2021 01:03

Denne gangen et stykke flesk fra Strøm-Larsen, ganske romslig, og av alle ting fleskesalat – også fra Asbjørnsen, altså, den samme som skrev ned eventyrene sammen med Jørgen Moe. 

Det er vel kanskje ikke akkurat salat, i hvert fall ville jeg ikke tenke på det som det uten videre, men det smakte til slutt ganske bra. Jeg rakk ikke å gjøre det helt riktig, heller, jeg hadde litt liten tid til stekingen, det burde vel vært hakket sprøere og rukket å gi fra seg litt mer av det fettet som tross alt var der. Men ok, jeg er glad i bacon og flesk som ikke er stekt så mye, så man får tilpasse selv.

Men man steker altså kort og godt flesk skåret i terninger, krydrer med det man vil ha av urter, lar det kjøle seg litt på en tallerken, og heller over litt varmt fett fra stekingen til slutt.

Det var såpass magert, igjen, det stykket jeg fikk tak i, at det ikke ble så mye fett, så jeg brukte litt smør til dette også. 

Urtene var estragon, salvie og vanlig kvernet pepper.

Jeg er fortsatt ingen stekeekspert, men det ble til slutt ganske godt.



Next »