Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________


Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg faktisk gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Kanskje man også kan gi sine venner en god latter med det man gjør.

Homansbyen, Oslo, i oktober.

Retten dømmer, ikke vi

Politikk i videste forstand Posted on 11 Jan, 2020 02:06

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/e8wxOg/bedragerisaken-mot-stortingsrepresentant-mazyar-keshvari-ender-i-lagmannsretten?fbclid=IwAR1iZ4liLU2tkkeDbct2PZwl27ayQpr-xcZr4o-3XWV4F_JaAJpPOYH7otI

Stortingets presidentskap kan vel ikke fjerne lønna til en stortingsrepresentant fordi han er dømt for noe?

Det ville vel være en ekstra straff?



Klimadagbok fra Oslo

Livet i byen Posted on 10 Jan, 2020 21:56

En fin dag ute i dag, litt kaldt, men fortsatt bart. Temperaturen sikkert rundt null.

Det har kommet litt snø i vinter, som sagt, men den har ikke ligget mere enn noen dager.



Om sammenhenger

Politikk i videste forstand Posted on 10 Jan, 2020 21:44

Det finnes og fantes arbeidsinnvandring. 

Alle har lært på skolen at det finnes, og enda mere fantes, et økonomisk gap mellom den såkalt rike og den såkalt fattige verden.

Dette er den eneste fornuftige måten å oppfatte det Sylvi Listhaug sier om migranter.

Klimaproblemene gjør direkte eller indirekte livsvilkårene så vanskelige noen steder at folk flykter.

I denne sammenheng virker det mildest talt ufornuftig at et helt parti mangler kunnskap til å forstå at klimaproblemene eksisterer. 

Krig fører opplagt til at folk flykter, og politisk forfølgelse det samme. 

USA har gjort, og gjør, så mye rart rundt på kloden, og ikke minst i Midt-Østen, at det å støtte deres eventuelle krigføring i andre land samtidig som man setter seg på bakbeina når det gjelder flyktninger, også er helt ulogisk.



Salviete

Hybelmat Posted on 08 Jan, 2020 20:03

Tørket salvie kan godt brukes som te. Jeg bruker det som forebygging mot forkjølelse, og en kopp salviete med honning og noen dråper frisk lime eller sikkert sitron, smaker godt.



Jordskokker i panna

Veggis for en dag Posted on 03 Jan, 2020 15:17

Jordskokker

smør

tabascosaus

salt

estragon

4 jordskokker

1 sjalottløk

3 fedd fersk hvitløk

litt hvit pepper

Del løk og hvitløk i strimler og fres det i smøret med salt og urter osv.

Ha eventuelt i litt vann hvis du trenger lenger koketid eller fettet begynner å lukte ubehagelig, og kok det så inn igjen så du får en lett karamellisert “saus”.

Skrell jordskokkene med en kniv og skjær dem i skiver. 

Varm dem sammen med det andre, mens “sausen” fortsatt har en del vann i seg, eller bare i fettet.

Når man skjærer av skallet på jordskokkene ser de omtrent ut som poteter, og man forventer kanskje at de oppfører seg som dem eller andre rotfrukter, at de blir myke når man varmer dem. Oppskriftene i Larousse (fransk matleksikon) ber deg blanchere jordskokker, altså koke 5 minutter før du gjør andre ting med dem, så det kan hende det er det som skal til, jeg har ikke prøvd. Steker man bitene som de er, minner konsistensen litt om vannkastanjer, litt sprø. Ikke noe i veien med det, synes jeg. 

Kålrabi tar jo også nokså lang tid å få skikkelig myk, og kan godt spises rå eller sprø og bare litt kokt.

Jeg lider fortsatt litt under en eller annen oppfinners oppdagelse av at avsnitt er det grunnleggende i en tekst, så oppskriftene ser fortsatt litt teite ut. Jeg lover å prøve å løse problemet.



Hvordan ta vare på helsa si?

Kunsten å spise Posted on 30 Dec, 2019 01:42

Jeg har absolutt tro på intuisjon også, i tillegg til kunnskap.  

En nordlending, kanskje en musiker jeg kjente, jeg husker ikke helt, sa for ganske lenge siden noe i retning av at han lyttet til kroppen sin, hva den hadde lyst til eller lyst på, kanskje ikke bare når det gjaldt mat heller, andre aktiviteter, jeg husker bare slutten, at den av og til “ba hest om en røyk”.

Jeg sluttet å røyke for mange år siden og er glad for det. Det holdt vel på i første omgang å ødelegge den psykiske helsa mi, nervene, som man sa en gang, som var meget tynnslitte på det tidspunktet. Jeg kunne godt merke hvilken innvirkning det hadde på psyken å røyke, det var – for meg – selvdestruktivt, og på et tidspunkt i livet hvor jeg ikke hadde mye å gå på var det virkelig nedbrytende. Jeg klarte heldigvis å slutte, på tredje seriøse forsøket. Såvidt, men det man drar i land, det drar man i land. Man er ikke nødt til å vinne med god margin så lenge man vinner, det er i hvert fall en lærdom for meg.

Men jeg har ingen tro på et 100% sunt liv, heller ikke når det gjelder mat eller ting man liksom…inntar.

Hvis man tar alvorlig det poenget som har vokst frem som en sannhet i ganske mange år nå, at vi er en helhet av kropp og sjel, ikke bare det ene eller det andre, må man også tilkjenne maten visse psykiske egenskaper i møte med oss mennesker, eller erkjenne at den i tillegg til fysisk ernæring og eventuell glede over smaken også gir en eller annen psykisk effekt på våre liv.

I våre hoder er det til en viss grad plass til et sånt fenomen allerede, man snakker jo om at man blir trøtt av fisk, generelt av en stor middag, det finnes ideer om erotisk stimulerende mat, selv om det av mange blir sett på som en dårlig vits. Kaffe og te skal virke oppkvikkende, står det i Store norske leksikon, til og med. Medisinsk bruk av urter er kjent, også som middel mot depresjon og sikkert andre psykiske problemer. 

jeg kjenner alt for dårlig til andre medisinske tradisjoner enn den vestlige, hvis man kan si at det er én tradisjon, men jeg vet i hvert fall såpass at forholdet mellom kropp og sjel eller kropp og følelser absolutt ikke trenger å være det samme som hos en tradisjonelt anlagt lege her, eller enda snevrere, kanskje, en tradisjonelt anlagt pasient.

Dette er ikke en vitenskapelig artikkel, men jeg forholder meg til at vitenskapen finnes, og tar med meg det jeg vet, så langt jeg synes min kunnskap rekker.

Hvilken mental effekt maten har på oss er ikke helt lett å si noe generelt om, men ett poeng er i hvert fall etter min mening innøving av vaner. Som jeg har vært inne på før har jeg møtt folk som tror eller mener at alkohol alltid er et problem, at det å ta et glass hver dag er det, og tilsvarende at kaffe nokså utvetydig ikke er det.

Jeg kan for egen del si at det er stikk motsatt, og den måten jeg kan forklare det på er nettopp hva jeg har brukt begge deler til i oppveksten, fra puberteten, da, før det spilte ingen av delene noen rolle i mitt kosthold.

Jeg fikk et glass vin til maten av og til hjemme, lenge før jeg fylte 18, og det var en avslappet del av familiesammenkomster også, i hvert fall det jeg så og oppfattet av dem. Min farfar drakk temmelig destruktivt en periode etter at kona hans, min farmor, døde, men jeg visste ikke om det før jeg ble voksen, og faren min opplevde det ikke, han var student utenlands på den tiden. Så det kan ikke ha satt for store spor i hans forhold til alkohol, eller han har moderert seg på grunn av det, han levde i hvert fall i hele min oppvekst med en og annen fredagspjolter, noen øl til kjøling etter båten på ferie, og kort sagt et forbruk på et avslappet nivå. Jeg tror det fantes drikkeproblematikk andre steder i familien, men jeg merket ikke noe til det, og alt i alt var starten på alkoholforbruket forbundet med avslappet stemning i en koselig setting.

Da det ble aktuelt for ossbarna å ha fest, i tenårene,  altså på egen hånd, fikk vi ganske enkelt låne huset, med beskjed om at de gamle kom hjem neste ettermiddag, så bare vi ryddet opp til da ble det ikke stilt flere krav.

Mat var en viktig del av min oppvekst, et område hvor det faktisk, tilsynelatende, heller ikke var noen store konflikter mellom mamma og pappa. Mamma likte å lage mat, og det hun lagde smakte stort sett veldig godt, syntes jeg. Det skal sies at jeg var yngst og slapp unna et diktatorisk spis-opp-maten-regime som andre familiemedlemmer dessverre måtte finne seg i, med uheldige effekter som ennå ikke er borte.

Men jeg slapp unna det der fordi jeg var yngst, eller av en annen grunn, og slapp helt å spise blodpudding, for eksempel, som var det eneste på menyen jeg absolutt ikke fikk i meg.

Resultatet var et veldig godt forhold til mat i utgangspunktet.

Lesere av denne bloggen vil ha fått med seg at det seinere dukket opp andre problemer i forhold til mat som stakk dypere enn min gode appetitt og matglede. Foreløpig har jeg ikke riktig analysert årsakene til det, men nøyd meg med å prøve å løse problemene, blant annet gjennom å skrive disse artiklene og i det hele tatt gjøre noe positivt, kreativt ut av problemene.

Men starten når det gjaldt mat var god, jeg lagde etter hvert mat til familien mens jeg var barn og tenåring, og til andre. 

Mat var såpass viktig i min barndom at det kan virke som litt for små ord å kalle det innøving av vaner, men det var jo det, en haug med ganske gode vaner, at jeg hadde flaks som likte det mamma lagde (eller at hun tilpasset det til oss, kan man jo også tenke seg), at jeg dermed ofte spiste ting jeg likte, at jeg var med på kjøkkenet en del (selv om jeg ikke kan huske at hun egentlig instruerte meg noe særlig) – og at settingen på familiesammenkomster, jul og bursdager osv. – i min hukommelse var kjempegøy og fylt med god mat. Vi fikk besøk av familie, som alltid var gøy, sånn som jeg husker det, masse liv og ungetull & tøys. De voksne var også i godt humør, nok en gang i min bevissthet.

Selvfølgelig fantes det konflikter, jeg oppdaget dem bare ikke, eller de kom ikke ut på akkurat de dagene. Det var forbud mot å diskutere politikk, for eksempel, fordi man var for uenige.

Det må jo ha fungert bra.

Jeg maler det sikkert litt for rosenrødt, men hovedpoenget står, jeg har fortsatt grunnleggende et godt forhold til mat og til fest. Å sovne til lyden av de voksne som satt nede og lo og pratet er fortsatt et minne som betydde at alt i huset var som det skulle være. Det var da jeg var for liten til å være med til festen var slutt.

Og når det gjaldt drikking, som sagt, med noen få unntak, slapp jeg innblanding fra mine foreldre, og brukte alkohol nokså ubevisst hele ungdommen, men kom i stemning og hadde mange morsomme fester med mange hyggelig bekjentskaper som fortsatt finnes i ikke alt for lang avstand fra mitt liv. Jeg ser selvfølgelig ikke alle, mange nokså sjelden og enda flere aldri, men noen ser jeg ikke så sjelden, og jeg tenker ofte på venner.

Alkohol var et sosialt brennstoff, vennskapet og gleden over å se folk var hovedpoenget, og et glass med et eller annet i og god mat var en sjø å svømme i, ikke bokstavelig talt, for jeg unngikk den der ungdomsfylla hvor poenget var å bli full.

Kanskje jeg burde gjort det også, for å prøve ut litt flere grenser.

Seinere fortsatte jeg å bruke alkohol sosialt, etter hvert mere bevisst, som jeg har sagt før, jeg ventet til jeg var i feststemning, og drakk meg opp, ikke ned. Det var en bevisst tanke.

Vanen med å drikke kaffe, derimot, kom i den perioden da jeg satt som tenåring på Natur og Ungdoms kontor og lagde internblad for organisasjonen eller gjorde dugnadsarbeid av ymse slag. Røyk også, i den samme tiden. Man kan godt si at det var en selvmotsigelse, men selv om jeg var mye ute i naturen også, og grunnlaget for engasjementet mitt var naturopplevelser og ideen om at vi holdt på å ødelegge naturen, var jeg kontorrotte fra i hvert fall dag to.  Seinere hadde jeg vanlig jobb på kontor og trivdes bra med det, fortsatt med kaffe og røyk, det var i den tiden vi virkelig plagde omgivelsene og røkte overalt.

I dag har vel “avholdsfolket” tatt hevn.

Første gang jeg drakk kaffe smakte det ille, bittert og ikke noe godt, men jeg klarte ikke å unngå vanen og avhengigheten allikevel, og helte på sånn som jeg vet andre også gjør, alle de timene jeg satt og jobbet på NU-kontoret.

Politisk raseri var jo en del av det, og de tingene koblet seg sammen, mener jeg å kunne identifisere som en erfaring, Fortsatt blir jeg snill og munter av å drikke, og krakilsk av for mye kaffe.

Jeg skal ikke utelukke fysiske sider av saken, altså at man har fysisk anlegg for visse typer avhengighet. Jeg har vært borti andre stoffer som jeg heldigvis har klart å unngå helt, jeg merket at hvis jeg gikk inn i et forbruk av det, et misbruk, ville jeg virkelig ta rotta på meg selv.

Når det gjelder stoffers psykiske påvirkningskraft bør man nok også ta med i betraktning selve deres fysiske egenskaper, selv om menneskenes hoder og kultur har så mange muligheter i seg til for eksempel å snu ting på hodet uten at noen tilsynelatende plages av det, så man skal kanskje ikke være alt for sikker på hva som i seg selv blir tøft, snilt eller har – for oss – andre karakteregenskaper.

Kaffe oppfattes kanskje ofte som tøffere enn te, hvis man først tenker på det, og sprit, vin og øl har tradisjonelt litt forskjellige assosiasjoner, gjerne også litt enkelt definert ut fra sin egen “karakter”. Dette er klisjeer, som vanlig ikke helt uten forbindelse til en felles virkelighet, for eksempel målt alkoholprosent, men heller ikke uten kulturelle konnotasjoner, vaner, nok en gang, og hva som er vanlig i den kulturen man befinner seg i eller har erfaring med.

Hva man kan gjøre ut av de forskjellige ting har muligens en grense, man kan forestille seg at det kan være vanskeligere å tøffe seg med et blomkålmåltid enn med en biff. Men på den annen side, hvis helsa virkelig slår seg vrang for eksempel av for stort fettinntak, kan jo ansvarsfølelsen slå inn hos en selv, og den har jo også sine beundrere, også av kvinnekjønn, hvis man nå er mann og ikke har noe imot oppmerksomhet fra den kanten. Miljøproblematikk er jo heller ikke akkurat et uaktuelt tema idag, og kan sikkert gi samme effekt, et vegetar- eller veganmåltid som er godt komponert vil sikkert kunne gi like mye applaus som en godt stekt biff.

Det kommer jo an på i hvilket miljø man befinner seg, som med så mangt.  Som intellektuell nerd blir man av noen sett på som en pingle hvis man ikke gidder å bruke sine fysiske muskler så mye, selv om man skulle ha dem, hvis tilskueren mangler intellektuelle muskler eller ikke liker den typen arbeid eller holdninger til tilværelsen. I andre miljøer kan man bruke sin såkalte skolekunnskap til både det ene og det andre. 

At intellektuell overlegenhet finnes og kan være ubehagelig er vel ingen i Norge i tvil om, men det motsatte finnes også i minst like stor grad.

Hvis vi går tilbake til konstateringen at vi også er en enhet av kropp og sjel, en helhet, er det jo som sagt nærliggende å mene at alle fysiske ting, for eksempel mat, også har en psykisk side eller i det minste en psykisk effekt på oss.

Og hvis vi starter med å si at det ikke er lurt å basere kostholdet på junk food eller sjokolade i lengre tid, i hvert fall, men kanskje ikke så ille å spise litt av og til. 

Det samme kan man muligens si om andre ting som vi regner som nærmest helt giftig, for eksempel kaffe og i hvert fall tobakk. Andre folkeslag eller kulturer vil kunne ha noe annet å si også om dette, i hvert fall kaffe i ikke alt for store mengder.

Men hvis man vurderer det som måtte være usunt for deg som allikevel en nødvendig del av kostholdet, kan en psykisk eller mental begrunnelse for et sånt standpunkt være at ingen av oss er mentalt 100% sunne, ingen av oss er Gud, for å si det sånn. Alle har skavanker av et eller annet slag i sjel eller hode, og hvis man skal klare å leve med seg selv er man nødt til å fore sine demoner litt av og til – også.

Nok en gang er det neppe lurt å basere kostholdet på usunne ting, heller ikke det mentale kostholdet, men alle trenger litt fritid, time-out osv., og alle trenger å gjøre noe galt av og til, også. Det perfekte liv kan bli skikkelig farlig, enten for en selv, hvis all destruktivitet slår innover, eller for andre, hvis man tar for mye skit med seg inn i politikk eller arbeid forøvrig, for eksempel.

Og jeg har snakket tidligere om liksom…sunne sysler, friluftsliv, kunst, sex, for den saks skyld, samtaler osv – og de har alle i seg muligheten til et positivt møte med noe som er større enn oss selv, å gi andre noe, å opppleve naturen, å oppleve kunsten, musikken osv. 

I de prosessene vil man i heldige fall også ta med seg skiten og bli kvitt noe av den, det er opplagt for meg at det skjer når jeg hører brølet fra en fotballstadion eller en rockekonsert, men det er ingen prinsipiell forskjell på dette punktet i å sitte stille og meditere i kirken eller synagogen, lese en bok i sofaen eller snakke med kjæresten sin.

Hver for seg har de man møter også evnen til å omskape skitt til gull, musikere har den, folk man er glad i kan ha den evnen, og i og for seg ethvert meningsfullt arbeid, betalt eller ubetalt, har det samme i seg når den siden av saken fungerer og det ikke er snakk om utnytting eller lignende.

Matkunst er også kunst, forresten, ingen grunn til å glemme det. Om man steker et stykke geitekjøtt i ovnen eller lager en komplisert saus spiller bare en rolle hvis du liker det ene og ikke det andre, kunst er kunst, litt anstrengelse, mye kjærlighet og et ønske om å spise det du lager eller gi det til noen, det er vel basisoppskriften.

Proff eller amatør, alt kan funke hvis man vil noe og er heldig med det man gjør.

Private opplevelser er private, kunsten er vanligvis sånn at alle prinsipielt kan delta uten å kræsje privatlivet helt.

Gevinst finnes det uansett, i gode øyeblikk, og innholdet er vel som regel blandet, lyse og mørke sider deltar, selv seksualakten i “normale” tilfeller har et element av vold i seg, aggresjon, som nok en gang i heldige tilfeller omdannes til kjærlighet fordi det finnes for eksempel humor, sympati og evnen til å takle det den andre finner på.

I tillegg til det man kaller sunne sysler, finnes det man kan kalle usunne og tvilsomme ting, som når det kommer til stykket kanskje ikke er  usunne eller tvilsomme, det kommer kanskje også litt an på. Som sagt, hvis man fortsetter å se på det man gjør som usunt, for eksempel spise potetgull, kan det være at man har en psykisk skavank som gjør at man liksom må ha potetgull, og hvis den skavanken i og for seg ikke plager andre enn deg selv, kan du jo bare fortsette.

Selvfølgelig kan alt overdrives, og man kan jo komme dit at en lege man stoler på gir en en advarsel om at kolesterolnivået begynner å nærme seg et nivå hvor man må gjøre noe.

Tror man på henne og ikke har noen plan B selv, må man jo nesten gjøre det hun ber deg om. Helsevesenet premierer ikke alltid uavhengighet heller, så det kan jo også være en grunn til at man er nødt til å trappe ned på forbruket av potetgull eller noe annet. Ikke samarbeidsvillige pasienter får ofte problemer i systemet.

Men hvis man klarer å holde forbruket på et nivå som for en selv er noenlunde ok, vil jeg si at det er en ventil som alle andre. Man blir muligens tjukkere av det, eller det har andre effekter man ikke liker, men bare muligens, jeg vil tro vekta kommer an på andre ting også.

Intuisjon når det gjelder helse bunner i kunnskap om deg selv og kroppen din også, egne erfaringer…med å overleve, kan man jo faktisk også si. Ting som fungerer helsemessig for en selv kan det være grunn til å legge merke til.

Heller ikke tradisjonelt anlagte leger vil være uenig i at det er individuelle ulikheter mellom pasienter, selv “skolemedisin” har jo kunnskap om dette. Vitenskap er i stor grad generell, og medisinsk behandling må tilpasses den enkelte, akkurat som alle andre handlinger må tilpasses den situasjonen man står i. Jeg har det fra en lege…

Ingen, spesielt ikke forskere, vil være uenige i at menneskelig kunnskap har sine grenser, det er jo blant annet derfor de forsker, for å utvide de grensene. Man må nesten som legmann tenke selv, ikke stole blindt på autoritetene. 

Som profesjonell er akkurat det en selvfølge, skulle jeg tro, selv om selvfølgelig, i praksis kan det være forskjellig hvor kjapp man er eller hvor kreativ, uansett om man har en lang og interessant utdanning bak seg. Praktiske hensyn styrer jo også hverdagen til en lege, for eksempel. Man kan ikke alltid uten videre fylle et hull i fagkunnskapen, selv om man vet det er der, man er avhengig av å jobbe på i hvert fall noenlunde trygg grunn. Det finnes sikkert valgmuligheter og spørsmål, men før forskningen har konkludert på et nytt problem og man selv har rukket å tenke over hva en nyvinning betyr for ens eget arbeid, må man vel i hvert fall være forsiktig.

Men som pasient eller som legmann er man egentlig ikke bundet av sånne hensyn.

Det er jo også sånn at selv om en lege kjenner vitenskapen på sitt felt og kanskje andre felt, og har erfaring med pasientbehandling, så kjenner jeg mitt eget liv og min egen kropp bedre enn ham eller henne, i hvert fall hvis jeg har et forhold til min egen psyke og min egen kropp.

Hvis jeg lever litt ubevisst eller litt fjernt fra meg selv har jeg lett et ekstra helseproblem, fordi man gjerne får signaler fra kroppen hvis man er på vei mot en grense eller overskrider en.

Det gjelder å tolke dem riktig, ikke nødvendigvis i vitenskapelig forstand eller i en hvilken som helst forstand, bare sånn at man overlever, og helst lever, på en måte man synes er noenlunde ok.

At ting setter seg i kroppen, i betydningen mentale problemer, sjokk, stress og andre ting, er etterhvert en etablert sannhet, men jeg er usikker på om kunnskapen er kommet lenger enn til muskulaturen.

Der er det i hvert fall klart, så vidt jeg har skjønt, at man både sjekker og eventuelt anbefaler behandling av psykiske ting, situasjonen på arbeidsplassen osv også, i tillegg til rene fysiske problemer, for eksempel slitasje eller fysisk utmattelse.

At det finnes mye mere kunnskap, også fagkunnskap, om andre sammenhenger mellom kropp og psyke må være opplagt, anoreksi og bulimi er jo for lengst etablerte problemområder for psykologer og psykiatere, og man kan utdanne seg til musikkterapeut og sikkert kunstterapeut, og det finnes opplagt andre fagområder hvor temaet kropp og sjel finnes, i kombinasjon. Ernæring. 

Kunst, i videste forstand, er jo i seg selv et felt hvor det møtet skjer.

Det spørs jo for ens egen del hvor store sjanser man tør å ta når det gjelder å gå egne veier med egen helse. Jeg har ikke for vane å ikke legge merke til “vanlige” helsenyheter i avisene eller ting som sies fra legevenner, men jeg tenker, som også enhver lege vil være enig i, at forebygging er bedre enn reparasjon, og siden jeg lever mitt eget liv og ikke legens, har jeg en del egne vaner.

De “vanlige” skolemedisinske kunnskapene jeg har er ikke spesielt store, jeg blir regelmessig overrasket over min egen uvitenhet. Men det jeg kan blir vel ikke helt glemt, og forsøksvis innarbeides det i hverdagslivet i hvert fall i den grad at jeg vet noe om når jeg overskrider grenser som de legene jeg har snakket med ville se på som viktige. 

Så prøver jeg kanskje å dra inn litt på et eller annet, eller, og der kommer kreativiteten inn, jeg gjør noe annet som jeg føler kompenserer for et eller annet problem.

Urter, hvitløk og chili i en eller annen form er nesten alltid en del av dietten, i moderate, nokså europeiske mengder, nokså mye honning, også i middagsmaten, og jeg kjøper praktisk talt aldri halvfabrikata unntatt pålegg, hvis man skal kalle det for det, de tingene er jo i hvert fall laget på en form for fabrikk. 

Jeg spiser mer smør enn jeg føler er bra, jeg drikker alt for mye kaffe, og det finnes andre ting jeg burde gjøre noe med, som er problematisk i hvert fall i perioder. Jeg fikser ikke å spise særlig mye frukt, så jeg kompenserer ved å kjøpe ferskpresset eplejuice i nokså dyre dommer, som føles bra. 

Jeg stoler delvis på den typen følelser, koblet med en dose av skikkelig gammeldags vitamintenking, som sagt noen innspill fra leger via bekjentskaper eller aviser, jeg har min urtebibel, som jeg kaller det, skrevet av en franskmann som jobbet som “urtelege” på 50-tallet, i Frankrike.

Jeg har begynt å snuse litt mere systematisk på indiske krydder, hvor det nok finnes en hel vitenskap rundt sunnhet, ikke minst sjelelig eller åndelig sunnhet. Det ser ut som en spennende verden i seg selv, men venner fra Østen får tilgi meg om jeg som vanlig tilpasser det hele til min egen norske latskap og enkelhet på kjøkkenet, og ender med crossover-mat som lar seg realisere på tre kvarter. Det skjer nokså ofte i min verden, uten at jeg mister respekten for hverken fransk omstendelig kjøkkenkreativitet, eller teknikker fra andre deler av verden som tar tid.

Jeg har venner fra Aserbajdsjan som inviterer meg på middag, og jeg er i ferd med å spise meg inn i den smaksverdenen også. Ikke masse sterke krydder foreløpig, men en del kjøttdeig, faktisk, som kan få en nordmann til å tro at det er lettvinn mat. 

Det er det visst ikke, og det tar litt tid å komme dit at man skjønner resultatet litt mere og begynner å skjelne og sette pris på de forskjellene som alltid finnes i en kultur. 

Jeg skulle gjerne hatt overskudd til å lage litt større måltider igjen, som tar litt tid, jeg er egentlig ikke noen forkjemper for lettvinn mat, jeg vil gjerne stå lenge på kjøkkenet, passelig med et glass i den ene hånda og en stekespade i den andre.

Blir man kjent med folk fra andre deler av verden merker man kanskje fattigdommen som en nærmere realitet enn i Norge,  som en slags mentalt inventar, men også kunnskap nettopp om helse og mat som dukker opp, tips jeg gjerne tar med meg fra tilfeldige eller ikke så tilfeldige møter rundt i byen.

Jeg tenker at vanlige urter i maten stort sett ikke er en farlig ting, det er lettvint og smaker godt også. Den eneste planten jeg fikk litt alarm med en gang er merian, som smaker omtrent som oregano og er i slekt, men jeg fikk en eller annen bieffekt som jeg ikke syntes om, og sluttet å bruke den med en gang. Utover det har jeg aldri hatt noen negative utslag av å bruke urter eller krydder, som man gjerne kaller den mer eksotiske delen av utvalget i hylla.

En annen observasjon er at hvis nervene er på høykant er følsomheten for hva man spiser eller drikker også mer akutt, en kopp te kan være uhåndterlig. Akkurat det var ikke en egen erfaring, men en kommentar fra en medpasient, men både kaffe ig alkohol har i perioder vært ikke ok, jeg har måttet ligge unna til ting roet seg.

Jeg føler det er lite smart å tenke at all vår folkemedisin eller all alternativ medisin er ubrukelig. Når det gjelder medisinske tradisjoner fra andre deler av verden er for meg en sånn holdning nesten enda mer urimelig, hvis man antar at de har manglet mulighet til å ta vare på seg selv. Jeg liker europeisk kultur, men så høyt som det setter jeg den ikke at jeg tror den har svaret. Ingen har vel det.

En kommentar fra en annen venn, fra Kasakhstan, er at helbredelse ofte tar lengre tid med urte- eller naturmedisin enn med vanlig medisin. Hun har en lege i familien, og burde ha noe fornuftig å si om det. Det stemmer også med mine egne antagelser, selv om jeg ikke kan si så mye om hvorvidt jeg i det hele tatt har kurert meg selv for noe annet enn vondt i magen eller angst, i og med at jeg ofte ikke går til legen med det jeg mener jeg kan takle selv.

Dette er jo et problem som stikker seg ut i alternativ-feltet til en viss grad, at man ikke alltid er helt sikker på om det som noen oppfatter som sykdom egentlig er det, og i så fall hva det er.

Helt generelt må det allikevel sies at oppfatningen av problemet, sykdommen, hva det enn er, alltid hører hjemme i en bestemt ramme av forståelse, og det er ikke gitt at skolemedisinen alltid har det beste svaret eller den beste løsningen, spesielt ikke på det feltet, hvis det kalles det, som utgjøres av plager eller sykdommer som er en blanding av psykiske eller somatiske, eller hvor det ikke er mulig å avgjøre generelt om det er det ene eller det andre.

Dette er for meg et filosofisk poeng, det er jo sånt man lærer når man tar forberedende, og det kan virke litt useriøst å trekke inn en sånn tankegang i diskusjonen så generelt.

Jeg innrømmer min manglende kunnskap, men mener også å ha oppfattet at dette nettopp i skolemedisinen er et felt hvor man foreløpig mangler en del kunnskap. Det kommer av og til overskrifter som antyder nye sammenhenger ikke minst når det gjelder fordøyelse, og det forteller meg at man er på vei.

I mellomtiden tenker jeg også at vi alle kan spare oss for en del nye sykehusbygg og krangler om penger og miljø ved nettopp å bruke enkle kunnskaper om for eksempel urter og mat til å holde oss friske, og erstatte den holdningen som er litt for vanlig i generasjonene før min, at legen sitter på svaret og løsningen på våre egne helseproblemer.

Når det gjelder spørsmålet om klare svar på om noe er sunt eller ikke, som det bales med i mange aviser for tiden, utsetter jeg det til neste artikkel, men vil vel kanskje si at det vel kan tenkes at man ikke nødvendigvis trenger nøyaktig de samme tingene hele livet, siden det jo endrer seg for alle, og det skjer ikke en gang på samme måte for alle, i dag mindre enn noen gang, kan det virke som.

Et spørsmål som også melder seg i det skolemedisinske feltet, for en legmann, er om for mange medisiner plastrer såret, men ikke løser problemet, altså at du blir gående på en medisin resten av livet med mindre du klarer å helbrede deg selv på annen måte. Dette har av enkelte vært koblet til skillet mellom rene kjemiske stoffer, som brukes i vestlig medisin, og planter eller andre medisinske preparater eller ting som hentes rett fra naturen, som jo i tillegg til kjemien har en annen eksistens eller tilstedeværelse i hvert fall via biologien, kanskje også på andre måter.

Det finnes vel kjemikalier som kurerer også, ikke bare gir deg en krykke, antibiotika er jo et opplagt eksempel, og det finnes nok andre. 

Bortsett fra det synes jeg ikke dette er et uinteressant spørsmål. Det leder også inn på spørsmålet holdning til sykdom, hvordanman hjelper oss med problemene våre, men det vil føre for langt å gå inn på det her, og jeg vet heller ikke nok til å gjøre det.



Tips for integrering

Kultursider Posted on 28 Dec, 2019 16:46

1. Ethvert menneske er en potensiell venn, selv om man selvfølgelig har sure dager av og til.

2. En kultur ser annerledes ut på nært hold enn på avstand.

3. Et menneske ser ofte helt annerledes ut på nært hold enn på avstand, og det er neppe noen ende på hvor forskjellig verdens kulturer organiserer livene sine, for ikke å sankke om hvert enkelt menneske. Allikevel finnes det alltid mulige møtepunkter. Noen ganger treffer man skikkelig blink i forhold til egne interesser eller vaner, andre ganger blir man ikke så forelsket – i alt. Man kan treffe blink med hodet og bomme helt med tærne, eller omvendt. 

4. Hvis man er en flørter kan det være en fordel å gjøre seg noenlunde klart hva man er ute etter, å gifte seg, et eventyr, bare et smil og litt varme over et glass, eller vennskap. Det kan være litt vanskelig å få alt på en gang. Signalene kan være helt forskjellige i forskjellige land, så man får se seg for, plutselig har man nesten fridd uten at man vet det selv.  Det finnes også en holdning hvor flørt eller fleip er en underforstått mulighet i nesten enhver samtale, uten at man nødvendigvis legger så mye i alt man sier, det er vanlig høflighet, nærmest, å vise noen oppmerksomhet. Det kjipeste er vel at det ikke skjer noe, at man er så sjenert eller dum at man ikke får sagt noe hyggelig en gang. Overtramp kan som regel ryddes opp i hvis man faktisk prøver ordentlig og tåler å drite seg ut litt heller enn å tråkke på noen, men man kan  selvfølgelig havne i situasjoner hvor mulighetene er brukt opp. Litt trist, men better luck next time.

5. Husk på at alle land har forskjellige kulturer innad, akkurat som oss. Ikke at det trenger å bety noe, litt av fordelen med å reise er jo å være litt åpen og naiv, i hvert fall nok til å bli overrasket, ellers kunne man vel blitt hjemme. Det kan jo være kult å møte noen man ikke ville møtt hjemme. Ting er ofte ikke hva de ser ut som, heller, blant fremmede. Det er jo virkelig noe av vitsen, selv om det kan være forvirrende også.

6. Ekte vennskap bunner i positiv nysgjerrighet.

7. Mange kulturer viser varme mye raskere enn oss, og forventer det blant venner. 

8. Man trenger fordommer i betydningen ideer om de man treffer, ellers har man kanskje ikke noe å snakke om.

9. Men enhver samtale trenger jo ikke handle om kulturforskjeller. Felles interesser hjelper godt. Treffes man på en konsert eller på en kafé kan det jo finnes opplagte temaer.

10. Den første ideen til det første spørsmålet kan lønne seg å ikke glemme, men bruke. Nummer to er ofte dårligere, hvis du har droppet nummer en. Derfra må du selvfølgelig henge på, og justere nysgjerrigheten etter svarene du får. 

11. Hvis du ikke skjønner eller hører hva haun sier, spør for Guds skyld en gang til, ikke dropp det, da mister du tråden i samtalen. Hvis du er interessert i å fortsette, da.

12. At folk snakker gebrokkent betyr ikke at de ikke har forstand.

12a. Hvis du behandler folk som dumme begynner de enten å oppføre seg dumt, eller de tror du eller kulturen din er det, på det punktet, i hvert fall. Ikke så lurt å la sånne ting festne seg, det blir problemer for oss andre også, som må klare opp i misforståelser.

13. Selv om du beskriver noen sider av en kultur betyr ikke det at ethvert menneske fra den kulturen er sånn. Du og jeg har også en viss frihet i forhold til egen kultur, og på hvilke områder man gir blaffen går ikke an å forutsi. Å tenke tanker om kultur er interessant, men kanskje helst på litt avstand. Ingen liker å bli stemplet, og ens fordommer stemmer dessuten ofte ikke. Men kulturforskjeller er jo ofte naturlige temaer i en samtale.

14. Vit at du har en tenkemåte som prinsipielt omfatter alt, og at andre har sin tenkemåte som også omfatter alt. Alle har en idé om verden. Hvis du setter det du ser inn i ditt eget verdensbilde har du vel noen ganger komplettert ditt eget verdensbilde, mer enn å ha sett inn i en annens verden. Det er ikke lett å se ting fra den andres synsvinkel, men den finnes allikevel og er ofte litt annerledes enn din. Verdensbildene er i hvert fall ikke nøyaktig like, og det betyr at de samme temaer kan ha forskjellig plass i alles hoder. Du kan ikke alltid dømme ut fra deg selv. 

15. Andre har selvfølgelig også noen ganger negative fordommer, kanskje ikke mot deg, men mot andre. Man trenger jo ikke henge seg opp i det. Jeg liker raushet, ikke mistenksomhet., men når man føler seg trygg kan man jo prøve å fleipe med et eller annet og se om man lykkes.

16. Det kan bli for mye øl, men det kan bli for lite også, eller for mye kaffe.  Finn en passe modus.

17. Pliktmessige vennskap tror jeg ikke er noen god idé, bortsett selvfølgelig fra hvis man er på jobb, der kan det være gråsoner. Man vil jo som vert også helst passe på at gjestene har det bra, som kan være en slags jobb, men personlige invitasjoner må være noenlunde ærlige. Men det finnes jo situasjoner, og kulturer også, hvor de tingene ikke er så nøye, man tar med seg de som tilfeldigvis er i nærheten, tar en øl og har evnen til å få en masse ut av det. 

18.Noen beskylder nordmenn for å være noen skikkelige barn, men det har også sine positive sider å være barnslig, det er jo bare et kulturtrekk, det også. Voksne er vi jo allikevel, også, og det er jo heller ikke alle som er akkurat sånn.

19. Hvis du ser noen som ikke finner veien blant menneskene i byen din eller på stedet går det jo an å hjelpe til litt. Det er ikke alltid det trenger å være masse, litt er mye mer enn ingenting. Ok kommentarer fra locals fungerer som kompass for nye eller besøkende. Uten sånn hjelp virrer man lett.

20. Noen “innfødte” svarer noen ganger så i hytt og vær at folk utenfra virkelig ikke skjønner hvordan vi lever. Jeg skal ikke påstå at vi er så enkle å forstå bestandig heller, selv om noen av oss tror det. Husk at de som har flyttet hit både har mye energi (det koster noe å bytte land) og sannsynligvis er interessert i nettopp oss.

21. Nå er jeg litt lei av å snakke om oss og dem, pass på å ikke gjøre formye ut av det, selv om kulturforskjeller er gøy, også. Man kan jo bare snakke om sjakk eller motorsykkelturer eller musikk, eller om ingenting.  Er det kontakt, så er det kontakt. 

22. Turisme kan være positivt hvis det ikke blir for store doser av det. Hvis man vil ha nye venner inviterer man dem inn, ellers må man finne en ok måte å si ha det.

23. Jeg er ikke ute etter å preke moral, men å ha det gøy.

24. Når jeg sier reise mener jeg ikke nødvendigvis fysisk, fordi verdens land ofte sitter ved nabobordene. Bruk mulighetene med (ikke for mye) fornuft.

Jeg er faktisk litt lei av å snakke om “oss” og “dem”, men jeg gjør det fordi jeg opplever at ganske mange mangler begreper om seg selv, kanskje, også, man trenger litt selvbevissthet for å møte andre, både litt styrke og litt kunnskap om seg selv. 

Dette er bare et startpunkt, blant venner flyter ting gjerne friere og lettere.



Bygda som glemte at det var jul

Kultursider Posted on 27 Dec, 2019 22:47

En norsk barnefilm, basert på Prøysens historie, koblet sammen med “Snekker Andersen og julenissen” og vel også litt Haakon W. Isachsens kombinasjon av de to Prøysen-bøkene.

Norsk skuespill har alltid vært et tema i mitt hode, men problemet nærmer seg vel en løsning. Jeg vet at det i en del sammenhenger og på en del scener, kanskje, er løst, men tydeligvis står det noe igjen.

I denne filmen er det i hvert fall sånn at man stort sett kan se på skuespillerne og høre på det de sier. De ser ut og høres ut som mennesker man kunne møte i en eller annen situasjon. Ofte har det vært omvendt, nok en gang stort sett, ikke alltid.

Hvis du svarer at film er film og virkelighet noe annet, så svarer jeg at troverdighet er en nødvendig kvalitet i det en skuespiller gjør. Man må kunne tro på det som sies og gjøres. At forbindelsen til virkeligheten ikke alltid er opplagt, det er klart, men det er alltid en forbindelse til en eller annen form for virkelighet. Hvis ikke detter jeg av, illusjonen forsvinner, og det mangler kontakt, kan man jo si.

Så det er et fremskritt at personene er personer og ikke fastlåste figurer, når meningen er å lage en eller annen form for naturlig fremstilling på scene eller film, ikke eksperimenter av en eller annen art.

Det er morsomt at mange av personene i filmen snakker dialekt, som jeg identifiserer som fra Toten eller rundt Mjøsa et eller annet sted, men det hadde kanskje vært et poeng også å høre en kommentar fra folk som snakker omtrent sånn, om det stemmer sånn noenlunde, det som gjøres her.

Barna snakker nesten gjennomført norsk standard østlending eller hva man skal kalle det, ikke oppstyltet denne gangen, jeg tror stort sett nokså naturlig, og det er heller ikke dårlig, bortsett fra at det er litt rart at de voksne snakker dialekt og barna sånn som dette, med noen få unntak i noen replikker.

Fortellingen er alt for enkelt laget til å være egentlig interessant, den er koselig fordi man kjenner den, noenlunde, da, eller fordi det tas kjente grep.

Julenissen er den mest interessant utformede personen i fortellingen, en litt innful, men allikevel ganske vennlig blanding av norsk nisse og Coca-Colas nisse, seriøst laget av Anders Baasmo. Han kunne godt vært rarere eller kanskje sluere, men personligheten hans har noen sider som gjør at man følger med.

Man kan si at hele fortolkningen av Prøysen har noen ekkoer av den “diskusjonen” som har eksistert i noen år nå, hvor noen tror noen andre er ute etter å ta vekk alle juletradisjoner. Filmen er i så fall et forsvar for tradisjonene, og snekker Andersen er den tydeligste talsmannen for en sånn filosofi eller hva man skal kalle det. Såpass mye at han blir en litt forutsigbar fyr, man merker at man vet akkurat hvordan han har lyst til å reagere og hvordan han kommer til å reagere, på at noen har glemt jula  – stort sett overraskelse over andres dumhet. Det virker nesten litt som om han visste det på forhånd.

Jeg tror jeg tenkte om han, som forsåvidt er en gjenkjennelig karakter, at han kunne vært en litt morsommere rollefigur hvis man hadde brukt mulighetene til å gjøre ham også litt rarere. Jeg tror det var en scene eller to hvor det lå litt i kortene. Ellers trenger han kanskje å tenke litt mere, som mange av de andre.

Kjøpmannen, faren til jenta som til slutt løser knuten i fortellingen, er vel kanskje den jeg får mest sympati for og som er mest forståelig, til en viss grad også den kvinnelige oppfinneren. Også hos henne kunne det vært gjort mere med rolletolkningen, hun er morsom, man har startet i en interessant retning, men man lurer på om ikke personligheten hennes, sånn som den ser ut, omtrent, egentlig har mer å by på.

Ordføreren, en usympatisk dame i 50-årene eller noe sånt, som gjør sitt for å få kuttet ned grana som står på torget (heldigvis blir motorsaga stjålet, så innbyggerne rekker å våkne av glemsomheten før det skjer) – er så mye klisjé at hun ikke er helt troverdig som person, synes jeg.

De andre barnerollene har ikke så stor plass, men er ok gjort.

Som sagt, man har valgt alle de innlysende løsningene når det gjelder å fortelle eller utforme selve historien og lage gangen i den.

Psykologi er også fortsatt et problem i mange norske rolletolkninger, enten det er for barn eller voksne. Her er den også ofte nokså enkel selv om den stort sett er ekte, men humor klarer vi oftere å håndtere enn varere og roligere følelser eller uttrykk. Det er en god del skikkelig morsomme situasjoner underveis i filmen, for eksempel han som flere dager på rad detter ned fra annen etasje i huset sitt fordi han har glemt at han ikke har veranda.

Det kunne jo vært gjort et poeng ut av at selve det at var en dør der, rett ut i lufta i annen etasje, men uansett, bra levert slapstick-humor, får man vel kalle det.

Et annet problem er at reklamefilmen benytter seg så mye av grep fra kunstfilmen for tiden, eller denne regissøren legger seg så tett opp til den typen norske idyller som finnes i reklame, at man husker litt for godt på Bremykt og Toro posemiddag og melkesjokolade og hva man ellers finner på å illustrere med norske landskap og middagsmåltider, der man sitter for å se Prøysen eller for å oppleve Eckerboms siste film eller en historie for barn. Jeg skal gjerne bite i meg eventuelt snobberi, jeg har ikke noe imot produktene, men markedsføring er en plage for tiden, den spiser seg inn overalt, i tenkemåten og de forskjelligste uttrykk.

Snekker Andersen finnes jo heller ikke i fortellingen om bygda som glemte at det var jul, ikke julenissen heller, at de møtes skjer i en annen fortelling av Prøysen, og blandingen er vel gjort av Haakon W. Isachsen og så utgitt som bok. Jeg har ikke sett filmatiseringen av boken og ikke lest den, men jeg ser at Baasmos julenisse finnes i filmversjonen. En grunn til å se den, tenker jeg, den er faktisk en interessant ny oppfinnelse, den der nissen.

Det som løser floken i originalfortellingen til Prøysen er at jenta finner noe på loftet og plutselig kommer på at det jo er lille julaften. Generelt handler den historien også om glemsomhet som i grunnen kan minne om litt forskjellige, ikke helt ukjente situasjoner i Norge, vi får alle sammen ofte én idé og kjører på med den til det smeller. Glattkjøringa på veiene hver gang vinterføret kommer er faktisk heller ikke helt irrelevant.

Men som sagt, mye ordentlig tilstedeværelse i rolletolkningene i denne filmen, så den er jo fin, forsåvidt, selv om det kunne vært gjort mere grundig arbeid i utforming av fortellingen, og også av rollefigurene når det gjelder psykologi og karakterisering. 



« PreviousNext »